Rt-1990-325
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-30 |
| Publisert: | Rt-1990-325 (76-90) |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 36/1990, nr 285/1988 |
| Parter: | 1. A 2. B 3. C (advokat Frode S. Halvorsen - til prøve) mot D (advokat Ola Brekken). |
| Forfatter: | Backer, Skåre, Halvorsen, Gjølstad, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §2, §19, §1, §25, §64, Odelsloven (1974) |
Stemmegivning:
Dommer Backer: Saken gjelder spørsmålet om D i forhold til sine tre søsken er berettiget til odelsløsning av gnr. 26 bnr. 3 og 5 i X-sted i Hordaland. Mot odelsløsning er det anført at eiendommen ikke tilfredsstiller kravene i odelsloven av 28. juni 1974 nr. 58 §1 og §2.
Partenes foreldre ervervet i 1923 fra staten gnr. 26 bnr. 3, som var et 13 dekar stort utmarksareal. De bygget hus på eiendommen i 1924 og dyrket etter hvert opp deler av eiendommen. I 1941 ervervet de, også fra staten, gnr. 26 bnr. 5, som var et ca 40 dekar stort utmarksareal. Partene er enige om at de to bruksnumre må ansees som en eiendom. Fra bnr. 5 ble det i 1964/65 fradelt en hyttetomt til hver av de fire parter i den foreliggende sak. Det ble også fradelt et større areal til naboen i syd. Den gjenværende eiendom - begge bruksnumre til sammen - utgjør 36,5 dekar.
Opprinnelig ble eiendommen drevet som et vanlig støttebruk. Det var en ku der, og en tid et ungdyr. Dessuten var det til tider sauer og en gris. Utover i 1950-årene gikk det imidlertid tilbake med driften. Samtidig flyttet barna etter hvert ut, D som den siste i 1963. Farens helse ble dårlig, og begge foreldrene flyttet i 1967 til sin yngste datter, C. Faren døde i 1968. Moren, som ble sittende i uskiftet bo, fortsatte å bo hos C. Da moren døde i 1980, overtok de fire søsken boet sammen. Det er aldri blitt skiftet.
I 1985 reiste D, som er den eldste av søsknene, født i 1919, odelsløsningssak mot de tre andre ved Midhordland herredsrett. Etter at løsningsspørsmålet var tatt opp til særskilt behandling etter odelsloven §64, avsa herredsretten, satt med meddommere, 10. desember 1985 dom med slik domsslutning:
"1. De saksøkte frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Dommen ble av D påanket til Gulating lagmannsrett, som 12. juli 1988 avsa dom med slik domsslutning:
"1. D har rett til å løse gnr. 26 bnr. 3 og 5 i X-sted på odel.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsretten eller lagmannsretten."
Både herredsrettens og lagmannsrettens dom var avsagt under dissens med to mot en stemme.
Flertallet i herredsretten, som besto av rettens formann og den ene meddommer, fant at jordbruksarealet på eiendommen var over 5 dekar, jfr. odelsloven §2 annet ledd. Med tillegg av "anna areal, rettar og lunnende" ble den produksjonsmessige verdi imidlertid ikke tilsvarende minst 10 dekar jordbruksareal, jfr. §2 første ledd. Mindretallet var uenig i det siste. Retten tok ikke standpunkt til om det her dreiet seg om en eiendom "som kan nyttast til landbruksdrift", jfr. odelsloven §1. Heller ikke tok den standpunkt til en anførsel om at D ved konkludent adferd hadde fraskrevet seg sin løsningsrett, jfr. odelsloven §19 og §25.
I lagmannsretten fant samtlige dommere at D ikke hadde fraskrevet seg sin løsningsrett. Flertallet fant at jordbruksarealet var nærmere 8 dekar og at det med de tillegg som er nevnt i odelsloven §2 første ledd, tilsvarte en produksjonsverdi av minst 10 dekar. Videre fant flertallet under adskillig tvil at eiendommen tilfredsstilte kravene i odelsloven §1. Mindretallet fant at jordbruksarealet var akkurat i overkant av 5 dekar, og at det ikke med tillegg som nevnt i §2 første ledd utgjorde så meget som 10 dekar i produksjonsmessig verdi. Mindretallet mente dessuten at eiendommen ikke tilfredsstillet kravene i odelsloven §1.
Saksforholdet og partenes anførsler for de to tidligere retter fremgår ellers av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
A, B og C har påanket lagmansrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Opprinnelig var det også anket over saksbehandlingen, idet det var gjort gjeldende at lagmansrettens domsgrunner var mangelfulle på et punkt, men denne del av anken er senere frafalt.
Partene og åtte vitner har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Tre av vitnene er nye. Det har vært fremlagt enkelte nye dokmenter og et omfattende kart- og billedmateriale. De ankende parter har frafalt sin anførsel for de tidligere retter om at D ved konkludent adferd har gitt avkall på sin løsningsrett. Saken står ellers stort sett i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.
De ankende parter, A, B og C, har i det vesentlige anført:
Det er tre grunnlag for at gnr. 26 bnr. 3 og 5 ikke kan ansees som en odelseiendom: Jordbruksarealet er under 5 dekar, jfr. odelsloven §2 annet ledd. Selv om det skulle være noe mer, svarer den produksjonsmessige verdi av arealet med tillegg av andre arealer, rettigheter og fordeler ikke til minst 10 dekar jordbruksareal, jfr. §2 første ledd. Under enhver omstendighet fyller ikke eiendommen ut fra vår tids forhold kravet i odelsloven §1 om å kunne brukes til landbruksdrift. For å nekte odelsløsning er det tilstrekkelig at ett av disse tre grunnlag er til stede.
E, som da var herredsagronom i X-sted, foretok i 1985 en beregning av det fulldyrkede og overflatedyrkede jordbruksareal, og kom til at dette utgjorde 4,8 dekar. Landmåler F foretok riktignok senere i 1985 en oppmåling etter konkrete anvisninger av D, der han kom til at de samme arealer skulle utgjøre 5,3 dekar. Det var da imidlertid ikke gjort fradrag for arealer dekket av hus, gårdstun, stier og fjell i dagen m.v. Det avgjørende blir således om det i tillegg til den dyrkede jord finnes slåtteng eller kulturbeite, som går inn under begrepet jordbruksareal, jfr. Ot.prp. nr. 59 (1972-73) side 52 spalte 1. Lagmannsrettens flertall har her festet seg ved en myr på 2,8 dekar som ble grøftet i 1930-årene, men som senere er grodd til, samtidig som grøftene delvis er seget sammen. Det opprydningsarbeid som D og hans sønn G har foretatt på myren etter at løsningsspørsmålet ble aktuelt, kan man i denne forbindelse ikke ta hensyn til. Ankemotparten har også påberopt seg et åpent areal på noe mindre enn ett dekar, som strekker seg fra nordenden av myren opp mot brønnen. Man har imidlertid ingen nærmere opplysninger om kultiveringsarbeid på eller bruk av dette arealet. De ankende parter mener at ingen av disse to arealer kan ansees som jordbruksarealer.
Hvis retten allikevel skulle komme til at jordbruksarealet utgjør mer enn 5 dekar, oppstår spørsmålet om dette areal med de tillegg som er nevnt i odelsloven §2 første ledd, produksjonsmessig tilsvarer minst 10 dekar jordbruksareal. Her kommer myren på 2,8 dekar inn igjen. Skal man nyttiggjøre seg myren, må den imidlertid grøftes. Hvis D og G ikke allerede hadde ryddet den, ville man måtte gjøre dette. Skal myren dyrkes opp, må stubber og røtter fjernes. Fra den annen side har det vært anført at man har en dyrkningsreserve blant annet i de øvrige myrer på eiendommen. Skal man nyttiggjøre seg disse, vil det imidlertid kreve betydelige investeringer. Det kan beites overalt på eiendommen, men beitet er neppe særlig verdifullt. Gårdsdrift, og særlig dyrehold, vil være hemmet av at det ikke er vei til eiendommen. Vei kan nok skaffes, men det vil kreve store investeringer. Ifølge vitnet E er den årlige tilvekst i skogen ca 1 1/2 kubikkmeter. Virket kan neppe brukes til stort annet enn ved. Strandrettighetene må ansees for å falle utenfor odelsloven §2 første ledd, og er under enhver omstendighet av liten verdi. De ankende parter mener således at man ikke kommer opp i minstemålet for en produksjonsverdi som tilsvarer 10 dekar jordbruksareal.
Gnr. 26 bnr. 3 og 5 har aldri vært annet enn et støttebruk. Det har ikke vært drevet gårdsdrift der siden 1950-årene. Eiendommen har vært fraflyttet siden 1967. Husene er dårlig vedlikeholdt, den lille jordveien er forfallen, og bruket er veiløst.
På de fleste tilsvarende bruk i distriktet er gårdsdriften for lengst opphørt. Den største interesse knytter seg i dag for slike eiendommer til hyttebygging og fritidsbruk. Til dette er eiendommene velegnet, siden de ligger nær Bergen.
Til tross for den interesse som D og hans sønn G har uttalt for å gjenoppta gårdsdriften på gnr. 26 bnr. 3 og 5, mener de ankende parter at dette er lite realistisk. Driftstilskudd til sauehold kan ikke påregnes. De ankende parter mener at eiendommen ut fra de endrede samfunnsforhold ikke lenger "kan nyttast til landbruksdrift", jfr. odelsloven §1, og således ikke er undergitt odelsrett.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"De ankende parter frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Herredsrett, Lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten, D, har i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens dom er riktig, bortsett fra omkostningsavgjørelsen.
I den foreliggende sak bør utgangspunkt tas i den gårdsdrift som foregikk på gnr. 26 bnr. 3 og 5 i levetiden til partenes foreldre. Det følger av Todnem-dommen i Rt-1980-585 at når en eiendom eller et jordstykke har vært brukt slik at det var odelsjord, skal det nokså meget til for at det på grunn av ikke-bruk eller vanhevd ikke lenger anses som jordbruksareal. Videre må et område kunne anses som kulturbeite selv om det ved grøfting, rydding eller annen kultivering vil bli et vesentlig bedre kulturbeite. Det vises til uttalelsene på side 590.
Under forberedelsen av odelsloven av 1974 foreslo Sivillovbokutvalet en annen og høyere minimumsgrense for de eiendommer som skulle omfattes av loven. Dette hadde betydning både kvalitativt ved at man i det første forslag gjorde bruk av begrepet dyrket jord istedenfor jordbruksareal, og kvantitativt ved at arealgrensen i det første forslag var satt høyere. Dette ble endret av de politiske myndigheter, og ikke alle uttalelser fra Sivillovbokutvalet er derfor dekkende for lovgiverens mening, således ikke uttalelsen om at odelseiendommen må yte et betydelig tilskudd til familiens underhold, jfr. NOU 1972:22 side 44 spalte 1. - Det er på det rene at jordbruksareal i loven forstand også omfatter jord som uten videre kultivering er skikket til slåtteng eller kulturbeite, jfr. Ot.prp. nr. 59 (1972-73) side 52 spalte 1.
I det foreliggende tilfelle bygget landmåler Fs oppgave over fulldyrket og overflatedyrket jord på nøyaktige målinger på stedet, mens vitnet E ikke hadde foretatt målinger på stedet. Etter dette må man kunne legge til grunn at bruttoarealet av dyrket jord er 5,3 dekar. Husene har små grunnflater, og det er ikke sannsynlig at det totalt må gjøres fradrag med så meget som 300 kvadratmeter. Under enhver omstendighet mener ankemotparten at myren på 2,8 dekar og det åpne arealet opp mot brønnen på litt under ett dekar må regnes med i jordbruksarealet. Myren var grøftet og ble brukt til beite. Det kan da ikke være avgjørende at denne beitemark senere er tilvokst av skog. Ankemotparten mener at jordbruksarealene totalt utgjør så meget som 8,9 dekar. Det skal da tilsvarende mindre til for å komme opp i en produksjonsverdi av 10 dekar jordbruksareal etter odelsloven §2 første ledd. D har planer om å holde sauer på eiendommen. De vil kunne utnytte hele eiendommen som beitemark. Det er også et betydelig potensial for oppdyrkning. Avkastningen av skogen vil ved rasjonell drift kunne gjøres adskillig større. Også verdien av strandrettighetene vil det være riktig å ta hensyn til etter §2 første ledd. De ankende parter har pekt på at eiendommen ikke har veiforbindelse. Fra nærmeste private vei, som det riktignok vil koste en del å knytte seg til, vil det imidlertid bare være nødvendig å bygge ny vei ca 130 meter.
Ankemotparten mener således at vilkårene er til stede for å anse eiendommen som odlingsjord etter begge ledd i odelsloven §2.
Når det gjelder anvendelsen av odelsloven §1, pekes det på at eiendommen har vært brukt til landbruksdrift, og det er ikke ut fra naturgrunnlaget noe til hinder for at den blir brukt slik også i fremtiden. Det er dette ankemotparten ønsker. Det skal meget til for at man kan si at en eiendom av økonomiske grunner ikke lenger kan brukes til landbruksdrift, og derfor ikke kan fortsette å være odlingsjord. Hva den enkelte eier kan få ut av eiendommen rent økonomisk, avhenger av hva han vil satse. Gnr. 26 bnr. 3 og 5 er i samme stilling som mange andre støttebruk rundt om i landet, og det vil ha store konsekvenser om det legges til grunn at eiendommen ikke fyller kravene i odelsloven §1.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for alle retter, innbefattet renter av saksomkostningene for herredsretten og lagmannsretten."
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsrettens mindretall, og finner at herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, må stadfestes.
De arealkrav som gjelder for at en eiendom skal kunne regnes som "odlingsjord", fremgår av loven §2. Etter paragrafens første ledd blir en eiendom regnet som odlingsjord når enten jordbruksarealet er minst 10 dekar, eller det hører med så meget areal, rettigheter og fordeler at den produksjonsmessige verdi tilsvarer minst 10 dekar jordbruksareal. Annet ledd bestemmer at en eiendom der jordbruksarealet er under 5 dekar, allikevel aldri er odlingsjord.
Når det gjelder forståelsen av uttrykket "jordbruksareal", heter det i Ot.prp. nr. 59 (1972-73) side 52 som begge sider i den foreliggende sak har vist til: "... Om ein eigedom er odels- eller odlingsjord bør helst løysast på same måten anten spørsmålet kjem opp på det eine eller det andre tidspunktet. Det avgjerande bør m.a.o. vere eigedomens naturlege føresetnader for landbruksdrift, og ikkje slike skiftande tilhøve som dyrkingsgrad og aktuell bruk. I framlegget frå departementet har dette kome til uttrykk ved at arealkravet er knytt til omgrepet jordbruksareal, slik at ein eigedom som ikkje har minst 10 dekar jordbruksareal ikkje skal reknast som odels-eller odlingsjord. Forutan fulldyrka og overflatedyrka jord er det meininga at også anna jord, som utan vidare kultivering er skikka til slåtteng eller kulturbeite, skal bli å rekne som jordbruksareal. Derimot ikkje jord som må drenerast eller ryddast før den kan takast i bruk til landbruksproduksjon (men slike areal vil kome inn ved vurderinga etter første stykket i paragrafen). ..."
Når det gjelder den konkrete anvendelse av det som kan utledes av det sitat fra odelstingsproposisjonen som er nevnt ovenfor, har begge sider påberopt seg Todnem-dommen i Rt-1980-585. Det kan særlig vises til de uttalelser fra dommen som er gjengitt i ankemotpartens anførsler. Det uttales også i dommen side 590 at avgjørelsen om et areal kan anses som jordbruksareal, må treffes etter en konkret vurdering hvor en rekke momenter vil komme inn, blant annet den tidligere bruk. Saken gjaldt et opprinnelig myrområde som var blitt opparbeidet til dyrket mark eller åkerland, men som så var forfalt på grunn av manglende vedlikehold av dreneringen. En del av området kunne imidlertid tas i bruk som kulturbeite uten større kultiveringstiltak.
Av interesse er også dommen i Rt-1984-1266. Det fremgår av denne at man ved beregningen av jordbruksarealet må trekke fra områder som opptas av bebyggelse, tun og vei.
I det foreliggende tilfelle er jeg under noe tvil kommet til at jordbruksarealet må anses for å utgjøre minst 5 dekar. Jeg bygger da på Fs målinger av fulldyrket og overflatedyrket jord, der han kom til at bruttoarealet var 5,3 dekar. I tillegg finner jeg, på samme måte som herredsrettens flertall og lagmannsrettens mindretall, å burde regne med en liten del av myren, som en gang formodentlig er blitt brukt til grønnsakproduksjon. Det må gjøres et skjønnsmessig fradrag for areal som opptas av hus, gangvei og bart fjell i dagen. Jeg antar at nettojordbruksarealet så vidt overstiger 5 dekar.
Ved beregningen av jordbruksarealet finner jeg derimot ikke å kunne ta hensyn til resten av myren og det tilstøtende område opp mot brønnen. Myren ble i 1930-årene grøftet med tre langsgående grøfter, som nå stort sett er grodd igjen. Grøftene var ikke stensatte, slik at man ikke kunne vente at de ville holde uten et aktivt vedlikehold. Ytterligere kultiveringstiltak ble ikke foretatt. Inntil D og hans sønn G ryddet opp på myren for noen år siden, var den blitt bevokst med trær og busker. Det er opplyst at man har telt ca 230 stubber på myren, og at det av årringene fremgår at de eldste trær var ca 30 år gamle. Etter min mening er det ikke naturlig å regne myren med til jordbruksarealet. Dette må også gjelde det tilstøtende område, der man er uten sikre opplysninger om kultiveringstiltak og bruk.
Tilbake står spørsmålet om andre arealer enn jordbruksarealene, rettigheter og fordeler kan bringe den produksjonsmessige verdi opp tilsvarende minst 10 dekar jordbruksareal. Utgangspunktet er her ikke særlig gunstig, siden jordbruksarealet må antas så vidt å være 5 dekar. Naturforholdene tillater i og for seg at det foretas en viss nydyrkning på eiendommen. G har opplyst at han vil kunne låne maskiner fra sin arbeidsgiver til dette. Det er imidlertid etter min mening lite realistisk å legge til grunn at nye arealer vil bli dyrket opp når de aldri har vært dyrket før. En nydyrkning ville antakelig begrense seg til den nevnte myren med tilstøtende areal. Beitet vil trolig representere en viss verdi ved sauehold. Skogen synes å ha liten verdi, og det samme gjelder strandrettighetene. Jeg tar ikke standpunkt til om det er adgang til å ta hensyn til de sistnevnte etter odelsloven §2 første ledd. Totalt sett synes det vanskelig å få noe særlig ut av eiendommen uten betydelige investeringer, som vanskelig kan la seg forsvare. I tillegg til investeringene på selve eiendommen vil komme utgiftene med å få frem vei. Det er etter min mening lite sannsynlig at det her vil bli startet noen mer arbeidsintensiv produksjon. Ut fra en totalbedømmelse er jeg etter dette kommet til at kravene etter odelsloven §2 første ledd ikke er tilfredsstilt.
Siden det da ikke blir aktuelt med odelsløsning, finner jeg det ikke nødvendig å drøfte om også odelsloven §1 er til hinder for at eiendommen anses som odlingsjord.
Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.