LF-1997-68

Instans:	Frostating lagmannsrett - Skjønn
Dato:	1997-09-30
Publisert:	LF-1997-00068
Stikkord:	Overskjønn, Avtaleskjønn, Ulempeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Gauldal herredsrett nr. 95-131 B - Frostating lagmannsrett LF-1997-00068 B.
Parter:	Saksøker: Statens vegvesen Sør-Trøndelag v/vegsjefen Sør-Trøndelag, Trondheim (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Røstum, Bjerkan & Stav ANS v/advokat Knut Røstum, Trondheim). Saksøkt: 1. Nils Granmo, Støren. 2. Hilde og Bjarne Midttømme, Støren. 3. Per Granmo, Støren. 4. Eilif Peder Folstad, Støren. 5. Kåre Kjelstad, Støren (Prosessfullmektig: Advokat Arve Rosvold Alver, Trondheim.
Forfatter:	Lagdommer Mats Stensrud, formann. Med skjønnsmenn:
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §43, Fylkeskommuneloven (1961)5, Forurensningsloven (1981), §10

Saken gjelder erstatning for økonomisk tap knyttet til fiske etter anlegg av ny trasé for E6 på strekningen fra Haga bru mot Prestteigen, på Støren i Midtre Gauldal kommune.

Fra 1979 utredet man omlegging av E6 på Støren. Ved hovedplan av 1986 og detaljplan av 1987 ble veien prosjektert på østsiden av Gaula. Anleggsfasen strakk seg fra 1988 til 1990, og veien ble formelt åpnet 27. juni 1991.

De fem saksøkte har eiendommer langs elven på den aktuelle strekningen. Det dreier seg om elvebredder på ca. 1.700 m på vestsiden og ca. 2.650 m på østsiden. Eierne har fiskerett i vassdraget. Den utnyttes i fellesskap gjennom Voll elveeierlag (elveeierlaget). Ved rettsforlik mellom eierne 26. september 1984 ble det fastsatt:

1. Fiskeretten i Gaula for våre eiendommer ligger i sameie mellom

gnr. 1 bnr. 1 eier nå Nils Granmo med 17%

gnr. 1 bnr. 2 " " Hilde Lisa og Bjarne Midttømme 17%

gnr. 1 bnr. 3 " " Per Granmo 14%

gnr. 1 bnr. 4 " " Eilif Peder Folstad 22%

gnr. 2 bnr. 1 " " Kåre Kjelstad " 30%

Til sammen 100 % "

Partene er enige om at retten skal utmåle en total erstatning, som deretter fordeles etter overnevnte forholdstall.

Elveeierlaget har fra slutten av 1950-tallet bortleid fisket til Støren Jeger- og Fiskerforening (SJF). Elvestrekningen er inndelt i fire soner (sone 1-4), og før inngrep var det flere fiskestryk og fire fiskehøler: - Hundåa - Jernbanehølen - Svarthølen - Litjstuhølen. Den nye veien ble anlagt, dels innenfor østre elvebredd, dels på fylling ut i elven.

Mellom partene, på den ene siden Statens vegvesen og på den annen side de fem saksøkte, ble det inngått avtaler om oppgjør for alle ulemper og skader i anleggsperioden. Dessuten oppnådde man enighet om erstatning for avståelse av grunn og fremtidige skader og ulemper for alt annet enn fisket. Erstatningskrav for redusert fiske skulle fastsettes ved avtaleskjønn.

Statens vegvesen Sør-Trøndelag v/advokat Knut Røstum begjærte 2. mai 1995 skjønn ved Gauldal herredsrett. De fem saksøkte (Granmo m.fl.) innga tilsvar v/sin advokat Arve Rosvold Alver. Etter skjønnsforhandlinger 17.-18. juni og 22.-23. juli 1996, avhjemlet herredsretten 15. oktober 1996 skjønn med slik slutning:

1. Statens vegvesen betaler følgende erstatninger til de saksøkte:

- Nils M. Granmo (gnr. 1/bnr. 1) kr. 395.250,- - trehundreognittifemtusentohundreogfemti00/100 -

- Hilde Midttømme (ideell halvpart av gnr. 1/bnr. 2) kr. 197.625,- - etthundreognittisjutusensekshundreogtjuefem 00/100 -

- Bjarne Midttømme (idelle halvpart av gnr. 1/bnr. 2) kr. 197.625,- - etthundreognittisjutusensekshundreogtjuefem00/100 -

- Per Granmo (gnr. 1/bnr. 3) kr. 325.500,- - trehundreogtjuefemtusenfemhundre 00/100 - - Eilif Peder Folstad (gnr. 1/bnr. 4) kr. 511.500,- - femhundreogellevetusenfemhundre 00/100 -

- Kåre Kjelstad (gnr. 2/bnr. 1) kr. 697.500,- - sekshundreognittisjutusenfemhundre00/100 -

2. I saksomkostninger til de saksøkte betaler Statens vegvesen kr. 128.912,- - kronerettundreogtjueåttetusennihundreogtolv 00/100 - .

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra skjønnets forkynnelse.

Statens vegvesen har i rett tid begjært overskjønn ved Frostating lagmannsrett. Overskjønnet gjelder samtlige fem saksøkte og «erstatningsutmålingen i sin helhet». Statens vegvesen har under overskjønnsforhandlingene presisert at begjæringen også omfatter avsavnsrenten som ble satt til 9,2% fra 1991. De saksøkte har inngitt tilsvar. Overskjønnsforhandlinger fant sted 25.-28. august 1997 i Trondheim, og med befaring av elvestrekningen og eiernes eiendommer på Støren. Lagmannsretten mottok forklaringer fra grunneierne Nils Magne Granmo, Kåre Dagfinn Kjelstad og Per Bjarne Granmo, dessuten fra Harald Storflor og Kjell Åge Lauritzen i Statens vegvesen. Videre fikk man forklaringer fra den rettsoppnevnte sakkyndige Anton Olaf Rikstad, den privatengasjerte sakkyndige Arnold Hamstad, sakkyndig Jan Ivar Koksvik og ytterligere fem vitner. Det ble vist lysbilder og fremlagt fotos og kart m.v.

Det er ikke reist innsigelser mot fremme av overskjønnet. Partene har presisert at tiltredelsestidspunktet for Statens vegvesen skal settes til 1. juni 1991. Skjønnsforutsetningene er noe presisert siden herredsrettens behandling, og supplert med et nytt punkt 5 om vegbelysningen på elvestrekningen. Således er det oppstilt følgende skjønnsforutsetninger:

1. Skjønnet skal behandle erstatningskrav for redusert fiske på grunn av ny E6 på strekningen fra Haga bru til Prestteigen. Erstatningskravet fra de saksøkte parter gjelder fra og med fiskesesongen 1991.

2. Ved erstatningsbehandlingen anvendes reglene i lov om vederlag ved oreigning av fast eigedom av 06.04.1984.

For øvrig anvendes skjønnsprosessloven kap. 2 om ekspropriasjonssaker.

3. Statens Vegvesen reetablerer fiskesti på strekningen Hundåa - Rea innen 1. november 1997. Plikten til reetablering gjelder også ved eventuell fremtidig erodering/skade på fiskestien. Plikten til reetablering gjelder også ved eventuell fremtidig erodering/skade på den resterende del av fiskestien mellom Rea og undergangen ved Voll.

4. Statens Vegvesen gjennomfører ryddig/pussing av steinfylling i Gaula ved Haga bru i samråd med grunneierne. Frist for rydding/pussing settes til 1. november 1997.

5. Vegbelysningen på strekningen Gaula bru - Hagatunnelen vil bli avslått i fiskesesongen (f.t. 01.06. - 31.08.).

Det tas forbehold om senere innføring av vegbelysning dersom ny lysarmatur eller ny plassering medfører at det ikke kastes lys ut i elva.

Dersom det ved eventuell senere vegbelysning oppstår uenighet om lyset forårsaker skade på elvefisket, skal dette spørsmål avgjøres ved skjønn som påstevnes av Statens Vegvesen.

Statens vegvesen anfører i det vesentlige:

Erstatninger skal fastsettes etter vederlagsloven regler. Det er bare økonomisk tap som erstattes, relatert til den påregnelige utnyttelse av fisket. På samme måte som ved ekspropriasjon skal de saksøkte ha full erstatning. Når fisket vurderes, må man dog skille mellom:

a) skader og ulemper pga. fysiske inngrep

b) ulemper pga naboskapet til veien.

Når det gjelder de førstnevnte skader og ulemper, dekkes de krone for krone. Ved de sistnevnte ulemper, må man skille mellom allmenne ulemper og særulemper.

Allmenne ulemper eller "ulemper av allmenn karakter", er bestemt ut fra sin art og ikke virkning. Det gjelder slikt som trafikk, støv og støy, billys, henleggelse av søppel, estetiske forhold. Disse ulemper vurderes samlet, og man erstatter bare den del av totalulempene som overstiger tålegrensen etter naboloven §2.

Særulemper derimot erstattes fullt ut. Herredsretten la til grunn at vegbelysningen var en særulempe. Imidlertid, vegbelysning er vanlig, noe som typisk er knyttet til veganlegg. Følgelig bør også den vurderes som en allmenn ulempe. Pga. ny skjønnsforutsetning for lagmannsretten, om at veglyset skal være slukket i fiskesesongen, blir spørsmålet av begrenset betydning.

Kort sagt foreligger det bare allmenne ulemper. Tålegrensen er høy, jf. Rt-1969-643 (Fana) og Rt-1996-232 (Toten).

Veien og ulempene er ikke «urimeleg», og samtidig er de «venteleg» etter naboloven §2. Elvestrekningen ligger så nær tidligere E6, at den nye traséen var påregnelig ved omlegging. De berørte eiendommer har vært sentrumsnære i mange år, og ulempene sprenger verken den alminnelige tålegrensen i naboloven §2 tredje ledd eller den spesielle tålegrense i §2 fjerde ledd.

Sjøørretfisket de senere år har vært godt, og intet indikerer at fisken skremmes bort av lys fra veien. Lyset synes å være størst problem for fiskerne, men de står med ryggen til veien, og det dreier seg om en tilvenning.

Ved erstatningsutmålingen må man foreta en differansebetraktning - vurdere inntektene fra fisket med og uten inngrepet.

For det første må man som nevnt nyansere ulemper, jf. ovenfor.

For det andre har Statens vegvesen gjort kompenserende tiltak som demper effekten av veganlegget:

- det er montert «strømanvisere» i elven, som skaper variasjon og en ujevn strandlinje,

- ved utløpet av Hundåa og Rea er det gjort tiltak som bedrer gyteplasser og oppvekstforhold,

- vassdraget er parallellforskjøvet ved Litjstuhølen,

- man har lagt ned 52 større stener i elven for å bryte ensformigheten,

- fiskestien fra Brattliberget og nordover til Hagatunnelen er opparbeidet.

Man må ta i betraktning alle forhold som påvirker fisket, herunder grunneiernes grusuttak, variasjoner i fiskebestanden fra år til år og varierende vannføring. Det er ikke bare mennesker som forandrer elven, naturen selv graver og omkalfatrer stadig elveløpet. Det har vært flere store flommer i 1990-årene.

Statens vegvesen erkjenner at Litjstuhølen ble forandret med den nye E6. Ellers har ikke veien ført til klare endringer som har gitt økonomiske tap.

I anleggsfasen fikk elveeierlaget erstatning som ble beregnet ved automatisk indeksregulering av tidligere leieinntekt fra fisket. Basis var inntekten i 1987 på kr. 160.000,- pluss mva.

På 1990-tallet la man om leievilkårene med SJF, ved en «risikooverføring» til grunneierne. De overtok grunneierkort som de selv selger, hvoretter årsinntektene fra Sjf. ble senket til kr. 140.000,- inkl. mva. i 1993 og senere kr. 120.000,- inkl mva. i 1996.

Det avgjørende er de totale inntekter av fisket. Dessuten har inntektene i Gaula flatet ut - også i andre vald. Konsumprisindeksen er ikke noe egnet mål for inntektsutviklingen i elvefisket. Det er kommet frem at såvel Horg jakt- og fiskeeierlag som Støren Hotell og Opplysningsvesenets fond har flate eller synkende inntekter.

Konklusjonen blir at grunneierne så langt har konstruert sitt tap, slik at det er blitt urealistisk høyt. For lidt tap må lagmannsretten fastsette en avsavnsrente. Herredsrettens sats på 9,2% p.a. er for høy.

Når fremtidstapet skal utmåles, fremheves usikkerheten i markedet. Mye beror på:

- redskaper som tillates eller forbys,

- kvantumsbegrensninger. I enkelte vassdrag i Trøndelag får man bare fiske et visst antall fisker pr person,

- sykdom i vassdraget, jf. problemene for oppdrettsnæringen,

- oppgangen av laks i elven,

- mulige fredningsbestemmelser.

Statens vegvesen mener det er urealistisk med eksklusivt fiske i Voll elveeierlag. Sjf. hadde neppe godtatt at man skilte ut Litjstuhølen for dette formål. Tradisjonen tilbake til 1950-årene tilsier at man også i fremtiden vil la Sjf. disponere hele valdet. Forholdene er annerledes her enn i Gaulfossen og Frøsethølen.

Statens vegvesen erkjenner dog at grunneierne har lidt et visst økonomisk tap, og mener at man ved kapitalisering bør følge hovedregelen om 5% kapitaliseringsrente.

Statens vegvesen har nedlagt slik påstand:

«Overskjønnet fremmes.»

Granmo m.fl. anfører i det vesentlige:

Grunneierne skal ha full erstatning, jf. Grunnloven §105, og etter ekspropriasjonserstatningsloven må det her tas utgangspunkt i bruksverdien. Inngrepet har fratatt grunneierne muligheter knyttet til elvefisket.

I pakt med gjeldende landbrukspolitikk er det påregnelig at grunneierne ville utvikle alternative inntektskilder, herunder utmarksnæring. Det har vært tradisjon for utleie av fisket på Støren i 100 år og Voll elveeierlag har bestått siden 1950-tallet. Så langt har man hatt rammeavtaler med SJF, men mye tilsier at man i fremtiden ville høynet inntektene ved delvis eksklusiv bortleie. Litjstuhølen egner seg for det. Gravråk, Gaulfossen og Frøset er nærliggende eksempler på hvordan man kunne utnytte potensialet - satse på kresne turister og kombinere utleie av fiske og losji.

Fra gammelt av har man innlosjert fiskere på Støren Gjestgiveri/hotellet og gårdene. I dag har grunneierne i elveeierlaget over 20 utleieenheter. Herunder har Nils Granmo innredet stabbur og rom innomhus, Per Granmo har hytte på østbredden, Folstad bygger opp et tun av gamle hus på sin gård, topp modernisert innvendig, og Kjelstad driver campingplass med 12-15 velutstyrte hytter.

Ved den differansebetraktning som foretas, må man ikke bare se på forskjellen mellom indeksregulerte tidligere inntekter og de nåværende faktiske inntekter av fisket. Man må også ta høyde for videreutvikling av elvefisket med tilhørende inntektsvekst.

Laks og ørret er en knapphetsressurs. Økt velstand og fritid tilsier større etterspørsel etter fiske og betalingsevne i årene fremover.

Herredsretten skilte mellom lidt tap i perioden 1991-1996 og fremtidig tap. Det lidte tapet ble beregnet til differansen mellom indeksregulert leie og faktiske leieinntekter - fra kr. 32.305,- i 1991 til kr. 76.401,- i 1996, totalt kr. 260.956,-. Fremtidstapet ble satt til et gjennomsnitt på kr. 100.000,- pr år, totalt kr. 2 mill. Dette er etter grunneiernes mening en riktig vurdering. Indeksregulering av leieinntekter dannet også utgangspunktet for erstatningen i anleggsperioden fra 1988 til 1991 som ble oppgjort i minnelighet.

Veien har gjort kraftige inngrep i fisket. Statens vegvesen har riktignok prøvd å bøte på det ved tiltak, men med vekslende hell:

- Strandlinjen er forsøkt variert ved å lage strømninger og uro. 52 stener ble nedlagt ved Litjstuhølen, men de har gravet seg ned i elvebunnen.

- Beplantningsplan ble det ikke noe av. Kantvegetasjon blir klippet i steden for at den får vokse seg til som en skjerm mellom fiskeplassene og veien.

- Ved Hundåa og Rea er det skapt tilførsel til gytebekkene; tiltak som synes vellykkete.

- Fiskestien nordover fra Brattlitunnelen er under reetablering, men sterkt forsinket. Gjennomgående er elvestrekningen redusert til mellom 1/2 og 1/4 av sin opprinnelige kvalitet som fiskeelv. Fiskehøler er helt eller delvis blitt borte. Strykene er ensformige, nærmest kanaliserte.

Hundåhølen er langt på vei gjenfylt. Jernbanehølen derimot er for det meste intakt. Svarthølen eksisterer, men er til dels gjenfylt. Litjstuhølen må anses radert bort.

Fluestrykene er forflatet. De har mistet sin variasjon - sine uregelmessigheter - særlig mellom Svarthølen og Jernbanehølen og ved Litjstuhølen.

Veien er lagt på fyllinger ute i vassdraget, og for øvrig like innenfor elvebredden på hele strekningen.

Man parallellforskjøv elven ved Litjstuhølen, forflyttet substratet ca. 30 m vestover. Resultatet ble til skade for elven. Der elven før var bred og variert, er det nå blitt et smalt gjennomløp med kraftig vannstrøm. Selve anleggsarbeidene, herunder midlertidig fylling og bru over elven, har også ført til skader i elvebunnen.

Landskapet var vilt og uberørt, frodig og spennende. Det er fullstendig revet opp og ødelagt med veien.

Motorstøy, vindstøy og henleggelse av avfall er til løpende sjenanse for fiskerne. Det er en trafikk på 4.407 ÅDT, herunder en sommerdøgnstrafikk på 5.905 SDT - dvs gjennomsnittlig 245,8 biler pr time eller 4,1 biler pr minutt.

Fisken skyr veilys. Det får spesielt konsekvenser for ørretfisket fra siste halvdel av juli og ut sesongen. Veilys er også plagsomt for fiskerne. De blir blendet. Riktignok er det for lagmannsretten oppstilt skjønnsforutsetning om at veibelysningen skal være slukket så lenge sesongen varer, men ulempen i tiden fra 1. juni 1991 til 31. august 1997 må erstattes. Dessuten vil man fortsatt ha ulemper med lys fra forbipasserende biler. Særlig ille er det med trailere som har har «lysorgel», og sjåfører tuter ofte til fiskerne når de kjører forbi.

Fiskere søker ro, idyll og naturopplevelse. Dette er borte for Voll elveeierlag. Virkningen kommer over tid, ved at interessen for området gradvis dabber av. Enkelte fiskere er nok trofaste de første sesongene, men faller senere fra.

Fisket har forskjøvet seg fra sone 3 til sone 4. Ellers har man bare en kort periode med fangststatistikk, og oppfisket kvantum er ikke noe godt mål for inntektene ved fisket. Det er ikke mataukfiskere som legger igjen penger hos grunneierne, men de eksklusive fiskerne som er ute etter rekreasjon, naturopplevelse og spenning.

Inngrepet går på næringen løs. Lys, støy og støv etc rammer fisket på en helt annen og alvorlig måte enn grunneiere ellers ved veianlegg. Derfor må alle ulemper anses som særulemper og erstattes fullt ut, uten noen tålegrense. Det som kan være allmenne ulemper for andre, er altså særulemper for elveeierne. Subsidiært anføres at ulempene ihvertfall må vurderes ut fra den spesielle, lavere tålegrense i naboloven §2 fjerde ledd.

På Støren er fluefisket mest interessant, og det er ikke i utsikt at redskapsbegrensninger vil ramme denne fiskeformen. Markedet er generelt økende, Støren ligger sentralt til og elvestrekningen har tradisjonelt vært meget attraktiv.

Ved erstatningsutmålingen er det nærliggende å sammenligne med Frøsethølen, hvor erstatningen ble ordnet i minnelighet. Like tilfeller må behandles likt. I 1992 fikk Frøseth kr. 1,6 mill for fremtidstap, mens det reelle tapet synes å bli større. Voll elveeierlag har en lengre elvestrekning med flere høler, og erstatningen må følgelig bli betydelig høyere.

Kapitaliseringsrentefoten bør settes til 5% og avsavnsrenten til 9-9,2%.

Granmo m.fl. har nedlagt slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger for overskjønnet.

Lagmannsretten bemerker:

Grunneierne samarbeider om utnyttelse av elven. Det skal således utmåles en felles erstatning til elveeierlaget, hvoretter beløpet deles mellom takstnumrene etter fordelingsnøkkelen fra jordskifteforretningen i 1984.

All erstatning som gjelder grunnavståelse er oppgjort. Temaet for lagmannsretten er - som det fremgår av skjønnsforutsetningene - tap knyttet til elvefisket. Det er bare økonomisk tap som skal dekkes, og nærmere bestemt tap fra sesongen i 1991.

Herredsretten har skilt mellom lidt tap og fremtidig tap. Lagmannsretten finner det mest hensiktsmessig å utmåle en sum for det totale tap regnet fra 1. juni 1991, jf. også hovedregelen i ekspropriasjonserstatningsloven §10.

Utgangspunktet er prinsippet om full erstatning i Grunnloven §105. Videre legges til grunn bestemmelsene i lov av 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (ekspropriasjonserstatningsloven). Ekspropriasjonserstatningsloven §8 står sentralt. Bestemmelsen omhandler skade og ulemper på gjenværende eiendom - i dette tilfellet elvestrekningen. Elven tilligger de innenforliggende eiendommer.

Erstatningen skal dekke de skader og ulemper som er oppstått i elven pga veianlegget. Det dreier seg om tap som følge av endringer i elvebunnen, fiskeplasser, fiskehøler og stryk.

Når det gjelder såkalte naborettslige ulemper, bestemmer ekspropriasjonserstatningsloven §8:

"Det skal likevel ikkje gjevast vederlag for ulemper av allmenn karakter for eigedomar i distriktet, dersom ulempene ikkje overstig det ein eigar eller rettshavar må finna seg i utan skadebot eller vederlag etter grannelova eller forurensningslova."

Dette innebærer at tap knyttet til særulemper dekkes fullt ut, mens tap pga. allmenne ulemper bare dekkes i den grad de samlet overstiger tålegrensen i naboloven §2.

Når man vurderer elveeierlagets tap, må man således se bort fra eventuelle tap som skyldes:

- allmenne ulemper innenfor tålegrensen i naboloven §2,

- grunneiernes egne inngrep, herunder større uttak av grusmasser i 1980-årene,

- endringer som kan tilbakeføres til naturen selv, typisk flom. Det var stor flom i såvel 1995 som i 1997.

Lagmannsretten har tatt hensyn til tiltak som Statens vegvesen har utført, herunder tiltak som er under sluttføring. Det gjelder:

- gjennomløp til gyteplasser i Hundåa og Rea, som har vært vellykkete tiltak,

- nedleggelse av såkalte "strømanvisere" i elven. De er delvis vasket bort,

- en plastring/forstøtning som er nedlagt i elveøra nord for Brattliberget, og som fungerer,

- utbedringer av fiskestien mellom Brattliberget og Hagatunnelen som fullføres høsten 1997, jf. skjønnsforutsetningene punkt 3,

- flytting av substrat og elveløp vestover ved Litjstuhølen.

Tiltaket var mislykket mht å gjenskape Litjstuhølen som attraktiv fiskeplass,

- nedleggelse av ca. 50 store steiner i elvebunnen for å skape uro/strømninger; et tiltak som ikke har lykkes.

I den utstrekning tiltakene ovenfor har hatt gunstige virkninger for fisket, har de bidratt til å begrense grunneiernes tap.

I elven fiskes laks og sjøørret. Lakseelver er en begrenset ressurs i Norge. Gaula er blant de trefire beste laksevassdragene, og Støren har fra gammelt vært et attraktivt valdområde. Fisket har tradisjonelt vært utnyttet i næringsvirksomhet. Utleie av lakseretter og innlosjering av fiskere har representert en viktig inntektskilde for grunneierne. Det sentrale spørsmål blir i hvilken utstrekning veianlegget medfører reduserte næringsinntekter av lakse- og ørretfisket, som for tiden avvikles i perioden 1. juni - 31. august hvert år.

Flere forhold må fremheves ved Størenområdet.

Det er lett tilgjengelig, både for langveisfarende og for lokale fiskere fra Trondheim og Trøndelag. Støren har lenge vært et trafikknutepunkt for bil- og togtrafikken, sør- og nordover. Elvestrekningen har så å si ligget i gangavstand fra kommunesenteret.

Samtidig har grunneiernes vald hatt et usjenert preg. Særlig østbredden har gitt et vilt, idyllisk og uberørt inntrykk. Landskapet oppover åssidene var dekket av skog og kratt, og flere bergområder medførte at det var umulig å kjøre og vanskelig selv å gå til fots fra Haga bru og sørover forbi Brattliberget.

Når det gjelder innkvartering, har man siden forrige århundre hatt Støren Gjestgiveri, senere Støren Hotell. Gårdene har dessuten tatt imot fiskere. Det er to campingplasser, den ene hos Kjelstad. Dessuten finnes en rekke hytter. Foran er opplyst at det bare hos de saksøkte er 20-talls utleieenheter for innkvartering.

Nylig ble det åpnet et laksefiskemuseum med akvarium på Prestteigen. Dette er riktignok kommet med veianlegget og utbyggingen av butikker og servicevirksomhet på Prestteigen, men det viser at man er i et område der elvefisket er en betydelig faktor i samfunnet.

Det er først og fremst fluefisket som utøves innenfor Voll elveeierlags strekning. Fiskerne går og står i og langs elven. Båtfiske er det lite av. Laksefisket har vært det viktigste, men i de senere år har fiske av sjøørret tatt seg betydelig opp. Det karakteristiske for strekningen har vært et variert fiske - dels i høler, dels i stryk.

Partene er ikke uenige om at veianlegget har medført økonomisk tap for grunneierne. Årsakene - forandringene - vil lagmannsretten i korthet beskrive slik:

Veianlegget medførte fysiske inngrep i elven, som nå - etter vel 6 år - må anses manifestert. Det er et gjennomgående trekk at elven har mistet mye av sin variasjon. Strandlinjen er rettet ut på steder hvor den før buktet seg så det oppsto strømninger og bakevjer hvor fisken stoppet og ble stående under sin vandring. Grunneiernes beskrivelse - at elven er «kanalisert» - uttrykker forsåvidt det vesentlige: Vannets løp er rettet ut og stedvis blitt smalere. Lagmannsretten finner sannsynliggjort at fisken går raskere gjennom Størenområdet. Strykene er amputert og høler er blitt mindre. Det gjelder først og fremst Litjstuhølen, men også Svarthølen og Hundåhølen. Litjstuhølen har vært den mest attraktive, dernest Svarthølen. Hundåhølen har vært noe vanskelig tilgjengelig, men på den måten representert en utfordring og bidratt til variasjon, herunder fiske med tyngre redskaper pga stor dybde. Jernbanehølen er kommet fra utbyggingen uten nevneverdige skader.

Den sakkyndige, Anton Rikstad, skriver i sin rapport:

"Før utbyggingen utgjorde sone 3 (hvor Litjstuhølen var beste fiskeplass) 54% av totalfangstene på Vollvallet.

Etter utbyggingen er fangstene på sone 3 redusert til 41%. Følgelig er virkningen på fisket større på sone 3 enn sone 4 (nedre deler av vallet)."

Videre heter det:

"Frøsethølen ligger like overfor Vollvallet og er kjent som en særlig god laksehøl. Iflg. grunneier Jon Frøset ble fisket redusert med ca. 1/4 i forbindelse med brubyggingen.

Totalfangsten i Frøsethølen har ligget på ca. 1/3 av fangstene på Vollvallet, men fangstene er ikke direkte sammenlignbare, da fisket i Frøsethølen utleies eksklusivt (få fiskere)......"

Ingen kan med sikkerhet forutse om det kan dannes en ny høl i området, med tilsvarende kvalitet som Litjstuhølen. Imidlertid, utrettingen av elvekanten ved veibyggingen har åpenbart redusert muligheten for ny høldannelse.

Lagmannsretten går så over til å vurdere naborettslige ulemper av veianlegget. Det dreier seg praktisk talt bare om nye ulemper. Tidligere hadde man riktignok togtrafikken i nordvest, og biltrafikken på E6 over Haga bru og et kort stykke vestenfor jernbanelinjen. Trafikken var likevel ikke til særlig sjenanse for fisken eller fiskerne.

Tvert imot har områdets ro og uberørte natur vært en flott ramme rundt fisket. Etter hogst, oppfylling og anlegg av veitraséen, er det estetiske inntrykket ødelagt vesentlig i hele valdets lengde på østbredden. Veien ligger så nær elven at man - pga hensynet til sikt for de veifarende - ikke kan påregne noen skjerm av vegetasjon mellom elven og veien.

Det er oppgitt at trafikken på E6 gjennom Støren i 1992 lå på 3.832 ÅDT og 5.134 SDT. For 1996 var tallene hhv. 4.407 ÅDT og 5.905 SDT. I 1996 passerte m.a.o. 4,1 biler pr minutt i gjennomsnitt. Det må tilføyes at fartsgrensen på strekningen er 90 km/t og at det går mye langtransport gjennom Støren. All biltrafikk mellom Trondheim og Oslo passerer. Under befaringen opplevde lagmannsretten hele tiden støyen fra veien. Den var slik at man på østsiden ikke kunne samtale når biler kjørte forbi.

Biltrafikken medfører også lysflimmer etter mørkets frembrudd. Denne ulempen oppleves særlig i siste halvdel av juli og ut august. Som kjent fiskes det døgnet rundt i sesongen.

For lagmannsretten er det oppstilt en skjønnsforutsetning om at veibelysningen skal være avslått i fiskesesongen f.o.m. 1998. Dette medfører en betydelig bedring i forhold til sesongene 1991-1997 da veibelysningen var til konstant sjenanse for fiskerne. Det er antatt at sterkt lys også kan påvirke fisken, slik at den går unna. Riktignok har man få vitenskaplige undersøkelser om dette, men lagmannsretten har funnet at lysflimmer må medtas som en av flere ulemper ved totalvurderingen. Siden man er kvitt veibelysningen, anses ikke den å føre til fremtidig økonomisk tap.

Støv, tuting og søppel som kastes fra biler er også negative konsekvenser av veien.

Lagmannsretten mener at man står overfor alminnelige ulemper. Effekten av estetiske inngrep, larm, lys og forurensning må ses under ett. Etter rettspraksis skal det meget til for å tilkjenne erstatning for ulemper av allmenn karakter ved nærføring, jf. Rt-1969-643 (Fana), Rt-1978-1370 (Økern) og Rt-1990-526 (Vækerø). Til en viss grad må altså slike ulemper aksepteres. I relasjon til naboloven §2 var ny trasé for E6 isolert sett verken "urimeleg" eller "uturvande". Likesom ellers i landet var det naturlig at veien før eller senere ville bli lagt utenfor bygdesenteret. Statens vegvesen har på forskjellig vis prøvd å hindre eller avgrense skader og ulemper. Det har vært et løpende samarbeid med grunneierne om tiltak. Likevel rammes elveeierlaget særlig tungt i forhold til andre grunneiere, herunder de med fiskevald i distriktet, så tungt at unntaksregelen i §2 fjerde ledd kommer til anvendelse. Elveeierlaget fremstår som en avgrenset krets av personer som på urimelig måte - i særlig grad - får veltet de negative konsekvenser av veianlegget over på sin elvestrekning. Lagmannsretten legger m.a.o. til grunn den spesielle lavere tålegrense for alminnelige ulemper.

Lagmannsretten tilføyer at fisket på Støren har lang tradisjon, er innarbeidet gjennom 100 år og utgjør en betydelig faktor i næringsgrunnlaget. Veien ligger som nevnt kloss inntil elven i hele valdet og man står overfor et fiske/en næring hvor de naturopplevelser og den ro og idyll som man hadde før inngrepet, er grunnleggende. "Sikkerhetsventilen" i naboloven §2 fjerde ledd må nettopp være myntet på situasjoner som den foreliggende, jf. Rt-1996-s 232 (Toten).

Lagmannsretten fastsetter erstatning i et langt tidsperspektiv. Det gjelder tap f.o.m. sesongen 1991 og i overskuelig fremtid. Den metode som ble benyttet i anleggsperioden kan ikke anvendes. Man beregnet tapet ut fra indeksregulering av inntekten fra Sjf. i 1987. For det første skal ikke alt økonomisk tap erstattes, jf. bemerkningene om tålegrense for alminnelige ulemper. For det andre er det ikke sannsynliggjort at inntektene i elveeierlaget eller andre vald i Gaula, har holdt tritt med konsumprisindeksen. For det tredje er inntekter av elvefisket forbundet med flere usikkerhetsfaktorer, herunder: - restriksjoner mht varigheten av sesong, bruk av redskaper, tillatt oppfisket kvantum pr fisker, - naturens egen innvirkning på elven, herunder vannføring.

Både flom og tørke hindrer periodevis fisket,

- menneskers inngrep andre steder i elven, f.eks ved grusuttak som blakker vannet/endrer løp,

- fiskebestanden og oppgangen i Gaula,

- sykdom på fisken,

- fredning.

Så langt er inntektene kommet fra utleie til Sjf. og eiernes eget salg av "frikort" og "grunneierkort". I 1987 var som nevnt inntekten fra Sjf. kr. 160.000,-. Utleie har vært basert på dagskort og ukekort til utlendinger, tilreisende nordmenn, fiskere fra Trondheim og fra nærmiljøet.

Grunneierne har de senere år hatt oppfordring til å videreutvikle utmarksnæring. Dette vises ved bygging av utleiehytter og opprusting av annet husvære. Lagmannsretten finner det påregnelig at denne utviklingen vil fortsette, til tross for de vanskelige rammer man nå har fått. Erstatningen må avspeile både tap i forhold til fisket på tidspunktet for inngrep og tapt vekst i fremtiden. Uten veianlegget er det påregnelig at grunneierne ville satset på en kombinasjon av tradisjonelt kortsalg for døgn og uke, og eksklusiv utleie. Det siste var nærliggende for Litjstuhølen. Med veianlegget er det lite realistisk med slik differensiert utleie.

Foreløpig virker det som trofaste fiskere fra tidligere år kommer tilbake. Over tid må man regne med at de fiskere som kan betale godt, og som søker de beste fiskevaldene, forflytter seg til andre steder i Gaula og Orkla.

Den erstatning lagmannsretten fastsetter er basert på ovennevnte synspunkter. Når man skal kapitalisere fremtidige inntekter, legges det til grunn at samtlige i elveeierlaget besitter jord- eller skogbruksområder. Det er påregnelig at de vil reinvestere erstatningen i eiendommene, nedbetale på lån eller sette pengene i bank, aksjefond o.l. På denne bakgrunn er det benyttet en objektivisert kapitaliseringsrente på 5%, jf. Rt-1994-557 (Flåmyra).

Lagmannsrettens erstatningsfastsettelse blir utpreget skjønnsmessig. Etter en samlet vurdering settes erstatningen til kr. 2.000.000,- som fordeles slik:

Takst nr. 1 Nils Granmo 17% kr. 340.000,-

Takst nr. 2 Hilde og Bjarne Midttømme 17% kr. 340.000,-

Takst nr. 3 Per Granmo 14% kr. 280.000,-

Takst nr. 4 Eilif Peder Folstad 22% kr. 440.000,-

Takst nr 5 Kåre Kjelstad 30% kr. 600.000,-

Det må fastsettes en avsavnsrente fra tiltredelsestidspunktet 1. juni 1991, jf. ekspropriasjonserstatningsloven §10. Renten skal være vederlag for at grunneierne har måttet vente på oppgjør. Dersom utbetaling hadde skjedd umiddelbart, ville de kunnet plassere pengene i bankinnskudd, aksjefond etc eller nedbetalt på lån. Utgangspunktet for avsavnsrenten blir således både den alminnelige innskuddsrente og den alminnelige lånerente i tiden som er gått. Rentene har variert meget, og det må stipuleres en gjennomsnittlig sats. Renten settes passende til 7,5% p.a.

Saksomkostningene skal avgjøres etter skjønnsprosessloven kap 2, jf. skjønnsforutsetningene punkt 2. Etter §43 første ledd kommer tvistemålsloven kap 13 til anvendelse. Hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd medfører at Statens vegvesen må betale saksomkostninger til de saksøkte. Dette fordi lagmannsrettens erstatning gir et bedre resultat for grunneierne, rentene tatt i betraktning. Advokat Arve Rosvold Alver har inngitt omkostningsoppgave på kr. 89.129,-, hvorav salær utgjør kr. 83.000,- og kr. 16.129,- er reiseutgifter for prosessfullmektigen og godtgjørelse til vitner og privatengasjert sakkyndig. Motparten har ikke hatt bemerkninger til kravet. Beløpet anses å ha vært nødvendig for en betryggende utførelse av oppdraget, og oppgaven tas til følge, jf. tvistemålsloven §176 første ledd.

I tillegg må Statens vegvesen betale honorar og reiseutgifter til den rettsoppnevnte sakkyndige Anton Rikstad. Han tilkommer honorar kr. 13.880,- og dekning av reiseutgifter mv kr. 4.330,-.

Statens vegvesen må også betale omkostningene til retten. Overskjønnsforhandlingene varte i fire dager, og det har dessuten vært to skjønnskonferanser. Behandlingsgebyret utgjør kr. 12.375,-. Skjønnsmann Karl A. Døving tilkommer honorar kr. 11.200,-, herunder for fire reisedager. De øvrige tre skjønnsmenn tilkommer honorar med kr. 7200,- hver. Endelig er det påløpt reiseutgifter mv for skjønnsmennene på totalt kr. 22.780,20. Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Statens vegvesen betaler erstatninger som fastsatt foran i overskjønnet.

I tillegg betales 7,5% p.a. avsavnsrente fra 1. juni 1991.

2. Statens vegvesen betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Nils Granmo, Hilde og Bjarne Midttømme, Per Granmo, Eilif Peder Folstad og Kåre Kjelstad i fellesskap v/advokat Arve Rosvold Alver med 89.129 - åttinitusenetthundreogtjueni - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen for beløpene under punkt 1 og 2 er 2 - to - uker fra forkynnelse av overskjønnet.