Rt-1990-526
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-05-15 |
| Publisert: | Rt-1990-526 (166-90) |
| Stikkord: | Ekspropriasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 72B/1990, nr 270/1988 |
| Parter: | Oslo kommune (Kommuneadvokaten i Oslo v/ advokat Helge Skaaraas - til prøve) mot Tnr 5 Anna Verpe Eriksen tnr 7 Kjartan Slåtten tnr 13a Morten K A Myhr tnr 15 Anne Røstad og Margot Haave Andersen tnr 16 Karen Røsjø tnr 22 Inger Katrine Kloster tnr 23 Storm H Lunde tnr 24 Kjell R Mathiesen og Marit og Steinar Sletten (Advokat Sverre A Thornes). |
| Forfatter: | Backer, Skåre, Hellesylt, Aarbakke, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, Tvistemålsloven (1915) §65, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §54, §54b, Bygningsloven (1965) §35, LOV-1989-06-16-67 |
Dommer Backer: Oslo skjønnsrett avdeling II avhjemlet 10. juni 1985 ekspropriasjonsskjønn for blant annet Vækerøveien fra Sportsveien til Lyseveien. Skjønnet omfattet 35 takstnumre. Skjønnet var begjært av Oslo kommune etter bygningsloven av 18. juni 1965 nr 7 §35 nr 1. Grunnlaget for begjæringen var Oslo bystyres vedtak av 24. januar 1979 om ekspropriasjon til gjennomføring av reguleringsplan av 10. mai 1978 vedrørende Øvre Ullern m m. Det ble ekspropriert til anlegg av fortau, snuplass (Skogfaret), busslommer (Vækerøveien) og felles adkomst for visse eiendommer. Foruten erstatning for grunnavståelse ble det fastsatt erstatning for poster som gjerde, port, lebeplantning og skråning. Det ble ikke tilkjent erstatning for støy og andre ulemper ved nærføring.
Eidsivating lagmannsrett avhjemlet 16. juni 1988 overskjønn for 28 av takstnumrene. Overskjønnet var dels begjært av Oslo kommune og dels av vedkommende grunneier. Ved overskjønnet ble flere av grunneierne tilkjent erstatning for ulemper i tillegg til annen erstatning.
Om saksforholdet og partenes anførsler for de to skjønnsinstanser viser jeg til underskjønnet og overskjønnet.
Oslo kommune påanket overskjønnet til Høyesterett for 12 takstnumres vedkommende. Anken gjaldt dels fastsettelsen av grunnerstatninger og dels fastsettelsen av ulempeserstatninger. Ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 17. november 1988 ble anken over fastsettelsen av grunnerstatningene nektet fremmet, mens anken over ulempeserstatningene ble henvist til Høyesterett. Ankesaken kom etter dette til å omfatte åtte takstnumre. For det ene av disse takstnumre - takst nr 7 - var eiendommen før avhjemlingen av overskjønnet overdratt til ny eier, uten at dette førte til noen endring av partsforholdet. Under ankeforhandlingen for Høyesterett er det med Oslo kommunes samtykke truffet avtale om at saken overtas av den nye eier, jf tvistemålsloven §65. Det ble også avtalt at den nye eier skulle være representert av den samme prosessfullmektig som de øvrige ankemotparter.
Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner.
Tre grunneiere er avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Det samme gjelder de to støysakkyndige for lagmannsretten, sivilingeniørene Svein Justdal og Halvor Paul Albrecht Eika. Det er fremlagt et omfattende fotomateriale og noen nye dokumenter.
Den ankende part, Oslo kommune, har i det vesentlige anført:
Den som rammes av et ekspropriasjonsinngrep, kan bare kreve at det under ekspropriasjonsskjønnet fastsettes erstatning for ulemper som er forårsaket av det tiltak som det eksproprieres til. Krav om erstatning for ulemper som ikke har sammenheng med det tiltak som det eksproprieres til, må fremmes i særskilt sak.
Oslo kommune mener at lagmannsretten her har gjort seg skyldig i feil rettsanvendelse når det gjelder seks av de åtte takstnumre som anken nå omfatter. Anførselen gjelder de takstnumre som bare ligger mot Vækerøveien. Det er her ekspropriert til fortau og til to busslommer. Kjørebanens bredde blir den samme som før, og det samme gjelder fartsgrensen. Det er således utelukkende ekspropriert til trafikksikringstiltak. Det kan da ikke spille noen rolle at kjørebanen er forskjøvet noe nærmere ankemotpartenes eiendommer på grunn som kommunen eide fra før, når bortsees fra busslommene. Eventuell øket ulempe ved den kjørende trafikk er ikke forårsaket av ekspropriasjonstiltaket. Subsidiært anføres det at skjønnsgrunnene er så uklare på dette punkt at rettsanvendelsesanken ikke kan prøves.
Anførselen om manglende årsakssammenheng mellom ulempen og ekspropriasjonstiltaket gjelder ikke takst nr 22 og 23, som begge ligger mot Lyseveien.
Etter ekspropriasjonserstatningsloven av 6. april 1984 nr 17 §8 kan det ved ekspropriasjon ikke kreves erstatning for ulemper av allmenn karakter for eiendommer i distriktet, dersom ulempene ikke overstiger det som en eier må finne seg i uten erstatning etter granneloven. Henvisningen til granneloven av 16. juni 1961 nr 15 gjelder dennes §2, hvoretter det avgjørende er hva som er "venteleg etter tilhøva på staden". Det dreier seg om den såkalte tålegrensen. Det fremgår av overskjønnet at lagmannsretten er oppmerksom på betydningen av tålegrensen, men Oslo kommune mener at det er mangler ved lagmannsrettens drøftelser i forbindelse med den konkrete anvendelse av reglene om tålegrense, og at det iallfall er uklart om lagmannsretten har foretatt en riktig rettsanvendelse.
Lagmannsretten har for de enkelte bruksnumre gjort bruk av en tabell over ekvivalente støynivåer som de støysakkyndige hadde utarbeidet, og der man sammenlikner støynivået i 1987 med det forventede støynivå i 1997. Den ankende part viser til tabellen. Beregningen tar med ikke bare følgene av forandringen av veitrase, men også den alminnelige utvikling i biltrafikken. Det kan ikke være riktig å ta hensyn til denne. Selv om lagmannsretten også legger vekt på andre faktorer ved avgjørelsen av spørsmålet om det skal tilkjennes erstatning for ulemper, er fremstillingen så summarisk at det er umulig å bedømme om lagmannsretten har gjort bruk av en riktig tålegrense. Den omstendighet at det for de fleste takstnumre bare er tilkjent småbeløp i erstatning for ulemper, tyder på at tålegrensen er satt for lavt.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
"Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 16. juni 1988 oppheves i den utstrekning det er påanket og hjemvises til ny behandling ved Eidsivating lagmannsrett."
Ankemotpartene, ialt åtte grunneiere, har i det vesentlige anført:
Overskjønnet hviler ikke på noen uriktig rettsanvendelse. Selv om skjønnsgrunnene på enkelte punkter er noe snaue, må de allikevel ansees som tilstrekkelige.
Når det gjelder spørsmålet om årsakssammenheng mellom den ulempe som det kreves erstatning for, og det tiltak som det eksproprieres til, mener ankemotpartene at man ikke kan foreta en slik oppspaltning av ekspropriasjonstiltaket som Oslo kommune går inn for. Det er ekspropriert til opprustning av en viktig gjennomfartsvei, slik at den på en bedre og sikrere måte skal kunne avvikle den økede trafikk. Det kan da ikke være avgjørende at det er ekspropriert til fortau. De takstnumre som berøres av busslommene, vil under enhver omstendighet få spesielle problemer. Videre må det tas hensyn til forskyvningen av kjørebanen slik at den kommer nærmere vedkommende eiendommer, selv om dette skjer på grunn som kommunen allerede eier, og som i dag brukes til fortau.
Både de generelle bemerkninger og bemerkningene under behandlingen av hvert takstnummer i overskjønnet viser at lagmannsretten har vært klar over betydningen av tålegrensen. Det er naturlig at overskjønnet under behandlingen av spørsmålet om ulemper refererte til de støysakkyndiges undersøkelse. Det ligger ikke i dette at man ved erstatningsutmålingen har tatt hensyn til den trafikkøkning som skyldes den alminnelige samfunnsutvikling. For de fleste takstnumre var økningen i trafikkstøyen liten, og andre ulemper såsom eksos, støv, innsyn og visuell forstyrrelse av passerende kjøretøyer har utvilsomt hatt stor betydning for lagmannsrettens vurdering. Den omstendighet at overskjønnet for de fleste takstnumre bare tilkjente beskjedne beløp i ulempeserstatning, tyder på at man har gjort et betydelig fradrag for ulemper som måtte aksepteres innen rammen av tålegrensen. Det dreier seg om en skjønnsmessig avgjørelse, og man bør av praktiske grunner vise tilbakeholdenhet med å kreve en utførlig begrunnelse for beregningen av ulempeserstatningen under hvert takstnummer. Særlig gjelder det når resultatet, slik som her, i seg selv er rimelig og godt i samsvar med de resultater som andre skjønn i området er kommet til, uten at kommunen har funnet grunn til å reagere.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 16. juni 1988 stadfestes i den utstrekning det er påanket.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger."
Jeg er kommet til at lagmannsrettens overskjønn må oppheves på grunn av utilstrekkelige skjønnsgrunner når det gjelder behandlingen av spørsmålet om tålegrense i forbindelse med fastsettelsen av ulempeserstatning.
Det foreliggende overskjønn gjelder enkelte takstnumre på en parsell av Vækerøveien. Fem av de takstnumre som omfattes av ankesaken, ligger på veststiden av Vækerøveien og ett takstnummer på østsiden. Dessuten ligger to takstnumre mot Lyseveien. Det ene av disse har også grense mot Vækerøveien, uten at det her spiller noen rolle. For samtlige eiendommer dreier det seg om stripeekspropriasjon. Vækerøveien har i dag en kjørebane på 7 meter og et fortau på vestsiden på 1,25 meter. Etter reguleringsplanen skal bredden på kjørebanen beholdes uendret, men det skal opparbeides et fortau på hver side på 2,75 meter. Kjørebanen kommer imidlertid til å bli forskjøvet litt, og dette vil føre til at den kommer nærmere de fem takstnumre på vestsiden av Vækerøveien. To takstnumre på vestsiden av veien og det ene takstnummer på østsiden vil bli berørt av busslommer.
I Lyseveien er kjørebanen utvidet til 7 meter med fortau på 1,25 meter på nordsiden og 2,75 meter på sydsiden i forbindelse med at denne veien etter stengning av andre veier i området skal avta en vesentlig større trafikk. De to takstnumre mot Lyseveien er tilkjent de største ulempeserstatninger med kr 45.000 og kr 35.000. For de andre takstnumre varierer ulempeserstatningen fra kr 3.500 til kr 20.000.
I ekspropriasjonssaken kan det, som lagmannsretten har lagt til grunn, bare gis erstatning for ulemper som har sammenheng med ekspropriasjonstiltaket. Jeg forstår lagmannsrettens innledende bemerkninger slik at det antas at det ikke skal gis erstatning for den trafikkøkning som følger av den alminnelige samfunnsutvikling og utbygging i strøket og tiltagende bruk av bil. Lagmannsretten har funnet at heller ikke den utbygging i strøket som skjer på grunnlag av samme reguleringsplan som veiutbyggingen, kan gi rett til erstatning i ekspropriasjonssaken, og jeg forstår lagmannsretten slik at den antar at bare ulempe som følge av veiutbyggingen skal tas med. Dette er jeg enig i.
Den ankende part har hevdet at det må gjøres en ytterligere begrensning slik at bare den som har avgitt grunn til selve kjørebanen, kan fremme krav om erstatning for ulemper fra kjørende trafikk. Dette er ikke holdbart. Veiutbyggingen må sees som et hele.
Lagmannsretten bemerker at ekspropriasjon for å anlegge fortau i seg selv ikke forårsaker øket trafikkstøy når kjørebanens beliggenhet og bredde og tillatt hastighet forblir den samme, men at det stiller seg annerledes når kjørebanen forskyves, eller det anlegges busslommer. Jeg forstår det slik at det er ulempene ved at de saksøkte har fått kjørebanen nærmere, som har gitt grunnlag for erstatning. Lagmannsretten har foretatt en samlet vurdering av støy og andre nærføringsulemper som eksos, støv, innsyn og visuell forstyrrelse. Jeg forstår det slik at det for disse ulemper bare har vært meningen å gi erstatning som følge av at kjørebanen er kommet nærmere, og ved at det er anlagt busslommer.
Ulemper ved støy og støv m v er allmenne ulemper for alle eiendommer langs veien. Det følger av ekspropriasjonserstatningsloven §8 om vederlag for ulemper på den gjenværende eiendom at det "skal likevel ikkje gjevast vederlag for ulemper av allmenn karakter for eigedomar i distriktet, dersom ulempene ikkje overstig det ein eigar eller rettshavar må finna seg i utan skadebot eller vederlag etter grannelova". Bare når og i den utstrekning den alminnelige tålegrense er overskredet, skal det betales erstatning for allmenne ulemper. Tålegrensen følger av granneloven §2, som på tiden for avhjemlingen av lagmannsrettens overskjønn lød slik:
"Ingen må gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går og at noko må reknast for farleg.
I avgjerda om noko er urimeleg, skal leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden. Er det ikkje verre enn det som plar fylgja av vanlege brukseller driftsmåtar på slike stader, skal det ikkje reknast for urimeleg."
Jeg nevner for ordens skyld at bestemmelsen ved lov av 16. juni 1989 nr 67 ble endret og gjort mer utførlig, uten at det har noen betydning for avgjørelsen av den foreliggende sak.
Det er grunn til å peke på at det etter rettspraksis skal meget til for å tilkjennes erstatning for ulemper av allmenn karakter ved nærføring, jf Rt-1969-643 og Rt-1978-1369.
Jeg forstår lagmannsretten slik at det er tatt utgangspunkt i at erstatning bare skal gis når tålegrensen er overskredet. Det er imidlertid ikke foretatt noen nærmere drøftelser av tålegrensen, og det er uklart hvorledes de generelle prinsipper lagmannsretten har gitt uttrykk for, konkret er anvendt.
Det er således ikke sagt noe nærmere om hvilken trafikkutvikling som måtte ansees ventelig hensett til beliggenheten, strøkets karakter, tidligere reguleringsplaner m v. Det fremgår heller ikke av skjønnsgrunnene om trafikken i Vækerøveien eller Lyseveien medfører større ulemper enn det ventelige. Lagmannsretten har vesentlig festet seg ved den - delvis helt marginale - tilleggsulempe det vil medføre for enkelte eiendommer at de får kjørebanen noe nærmere enn før. Denne ulempe vil imidlertid bare få betydning dersom ulempene totalt sett kommer til å overstige tålegrensen i strøket.
Når det gjelder støynivåøkninger, er det vist til uttalelser fra de sakkyndige. I bemerkningene for de enkelte takstnumre er det bygget på at de angitte tall refererer seg til økning på grunn av forskyvninger av kjørebanen. De tall fra de sakkyndige som er gjengitt i de generelle bemerkninger, omfatter imidlertid også støyøkning på grunn av den forventede, alminnelige trafikkøkning frem til 1997. Det er uklart om lagmannsretten bare har bygget på støyøkning som følge av ekspropriasjonstiltaket.
De øvrige ulemper er det hverken i de generelle bemerkninger eller i bemerkningene til de enkelte takstnumre sagt noe nærmere om.
Etter skjønnsloven §28 skal skjønnsgrunnene gjøre rede for det rettslige grunnlag som skjønnet bygger på og faktiske omstendigheter og andre forhold av vesentlig betydning for avgjørelsen. I det foreliggende tilfelle gir skjønnsgrunnene ikke et tilstrekkelig grunnlag for prøvelse av overskjønnets rettsanvendelse når det gjelder reglene om tålegrense for ulemper.
Etter skjønnsloven §54b første ledds første punktum, jf §54 skal Oslo kommune som saksøker betale ankemotpartenes omkostninger. Det er innlevert omkostningsoppgave. Omkostningene settes til kr 42.000.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn oppheves for så vidt gjelder ulempeserstatningene for takst nr 5, 7 13a, 15, 16, 22, 23 og 24 og hjemvises til ny behandling.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo kommune til Anna Verpe Eriksen, Kjartan Slåtten, Morten K A Myhr, Anne Røstad og Margot Haave Andersen, Karen Røsjø, Inger Katrine Kloster, Storm H Lunde og Kjell R Mathiesen og Marit og Steinar Sletten i fellesskap 42.000 - førtitotusen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.