LF-1998-104

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-06-12
Publisert:	LF-1998-00104
Stikkord:	Skiftetvist
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnmøre skifterett Nr. 97-00182 S - Frostating lagmannsrett Lf-1998-00104 A.
Parter:	Ankende part: A, Ålesund (Prosessfullmektig: Advokat Erik J. Fladmark, Ålesund). Ankemotpart: B, Ålesund (Prosessfullmektig: Advokat Grete Opshaug, Ålesund).
Forfatter:	Lagdommer Ole Johan Lund, formann. Kst. lagdommer Anne Cathrine Frøstrup. Ekst.ord. lagdommer Erik Sølberg
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §59, Ekteskapsloven (1918), Avtaleloven (1918) §36, Ekteskapsloven (1991) §70, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §191, §85, §54, §55, §56, §57, §180, §59, Skifteloven (1930) §26, §65, §94, §95, Ekteskapsloven (1991)

Saken gjelder hvorvidt en avtale mellom tidligere ektefeller om salg av bolig til den ene, som ledd i skiftet, fremdeles skal stå ved lag.

B og A giftet seg 5 oktober 1968, og de fikk tre barn i ekteskapet som varte inntil ektefellene flyttet fra hverandre 1 april 1992. Ektefellene er enige om at dette er skjæringstidspunktet for opphør av felleseiet. Separasjonsbevilling ble gitt 23 mars 1993, og skilsmissebevillling ble gitt 21 september 1994.

B ble boende i ektefellenes tidligere felles enebolig, Gamle Vegsundvei 11, gnr 15 bnr 114 i Ålesund.

Ektefellene inngikk i juni 1993 en avtale om at A skulle overta huset til en verdi av kr 600000. Avtalen ble inngått ved As aksept av tilbud, jf brev av 6 juni 1993. Han ba samtidig om å få bekreftet at "tidspunktet kan settes til 01.08.93". B ønsket å diskutere overtakelsestidspunktet nærmere. Det var forutsatt mellom partene at det kun skulle skje et nettooppgjør ved at utløsningsummen skulle være betaling for egen nettoandel etter at pantegjeld var trukket fra. Dette har imidlertid ikke kommet skriftlig til uttrykk.

Prisen kr 600000 fremkom etter forhandlinger mellom partene, basert på at de i forbindelse med refinansiering av lånene på eiendommen året i forveien (mai 1991), hadde avholdt en takst. Denne resulterte i en verdi kr 850000. I 1992 var det lave og fallende boligpriser i distriktet. Prisen mellom partene hensyntok blant annet dette. Det er enighet mellom partene i dag at boligeiendommen nå i hvert fall er verdt kr 850000.

B betalte etter separasjonen hver mnd kr 5000 til A. Det er omtvistet mellom partene om det var bidrag fra henne for at han skulle besørge nedbetaling av ektefellenes felles gjeld på huset, eller om det var en ren husleiebetaling. Dette spørsmålet skal imidlertid ikke avgjøres i denne saken.

Ektefellenes boer bestod for øvrig av flere andre aktivaog passivaposter. Det er etterhvert oppnådd enighet om hvordan disse skal fordeles og verdsettes mellom dem.

På det tidspunkt avtalen om kjøp av huset ble inngått - juni 1993 - ble B bistått av advokat Grete Opshaug. A hadde ikke advokatbistand. Bs advokat skrev 13 juli 1993 et brev til A. Etter dette skjedde intet i anledning skiftet før B 30 oktober 1995 skrev til A og ba "skifteoppgjøret tilsendt snarest". Likevel skjedde intet før A også oppsøkte advokat, og adv Fladmark i brev av 6 august 1996 krevet at B fraflyttet huset innen 1 september.

Den 1 september 1996 flyttet B ut og A inn. Den yngste datteren som var 13 år ved skjæringstidspunktet, og som hittil hadde bodd sammen med sin mor, ble fortsatt boende i huset.

Skiftet mellom partene stod fremdeles i stampe. 7 februar 1997 begjærte derfor B offentlig skifte av felleseiet ved Sunnmøre skifterett. Offentlig skifte ble åpnet 12 mars 1997.

I skiftetvist reist for Sunnmøre skifterett av B 11 april 1997, krevet hun avtalen om at A skulle overta huset for kr 600000 hevet pga vesentlig mislighold angående oppgjøret. Som subsidiært grunnlag anførte hun tilsidesettelse etter avtaleloven §36. Videre krevet hun tilbakebetaling av kr 205268, som etter hennes mening var avdrag på felleslån, som hun hadde betalt ved sin månedlige innbetaling til A. Det ble også fremsatt en atter subsidiær påstand om blant annet krav på renter av utløsningssummen.

Sunnmøre skifterett avsa 6 oktober 1997 kjennelse med slik slutning:

"1. Avtale av 06.06.93 om verdifastsettelse av eneboligen gnr 14, bnr 114 i Ålesund kommune heves.

2. A skal betale til B 8 % rente p a av kr 600000 fra 01.04.94 og frem til betaling skjer.

3. A frifinnes fra å tilbakebetale noen del av de månedlige beløp B har betalt fra samlivsbruddet til hun fraflyttet boligen.

4. Hver av partene dekker sine egne saksomkostninger."

Kjennelsen, slutningens pkt 1 og 2, er av A rettidig påanket i henhold til skifteloven §26.

Ankeforhandling ble holdt i Frostating lagmannsretts lokaler i Ålesund 21 april 1998. Begge parter møtte og avgav forklaring. Det ble ikke ført vitner. Forøvrig vises det til rettsboken.

Etter at saken var tatt opp til doms, ble prosessfullmektigene ved brev av 30 april 1998 fra lagmannsretten gjort oppmerksom på at ekteskapsloven av 1991 ikke kommer til anvendelse, da partene er enige om at skjæringstidspunktet er 1 april 1992, jf §94 nr 2 og §95. Det blir derved den tidligere ekteskapslov av 31 mai 1918 §59 annet ledd som kommer til anvendelse. Begge parter har inngitt prosesskrift i anledning subsumsjonsendringen. B har i den anledning frafalt kravet om renter. Subsumsjonsendringen og derved den anledning partene ble gitt til å uttale seg, er hovedårsak til den tid som er medgått fra hovedforhandling til domsavsigelsen.

A har i det vesentlige anført:

Avtalen om rett til å kjøpe eiendommen er fremdeles gjeldende. Det foreligger ikke vesentlig mislighold. Heller ikke foreligger grunnlag for revisjon av avtalen etter avtaleloven §36. Det er heller ikke grunnlag for fastsettelse av noe rentekrav.

Det er på det rene at A skal ha eiendommen. Dette har vært klart siden avtalen om overtakelse ble inngått i 1993. Det var i og for seg begge parters forutsetning at oppgjøret skulle skje raskt.

Det er den annen ektefelles adferd som er årsak til at oppgjøret har drøyet. Hun klarte ikke å bestemme seg for overtakelsestidspunktet. Det var også en forutsetning om at hjemmelen først skulle overføres. Hun vegret seg for dette. Han verken kunne eller skulle betale før hun hadde medvirket hertil.

Det var videre forutsetning mellom partene om at alle brikkene skulle være på plass før han skulle utløse henne. A ønsket selv snarlig gjennomføring, ved at han foreslo 1 august 1993 som overtakelsesdato. Det er B ved sin advokat som ville utsette overtakelsen og dermed betalingen inntil det forelå en total skifteavtale. Det er i den forbindelse vist til Frostating lagmannsretts dom av 3 juli 1995, som gir uttrykk for at man ikke har plikt til å gi fra seg hjemmel før samtlige spørsmål har funnet sin løsning. Det må forstås slik at man ikke har plikt til å foreta oppgjør før det er enighet om hele skifteavtalen.

Det er forøvrig ikke riktig at B har purret på beløpet jevnlig. Hun purret en gang, det var i oktober 1995.

Opprinnelig hevdet A at avtaleloven §36 ikke kan anvendes på forholdet, og det ble vist til forarbeidene til den nye ekteskapsloven angående denne lovs §65. I forbindelse med uttalelsen knyttet til subsumsjonsendringen forstås A nå slik at det skal legges til grunn at treårsfristen etter den tidligere ekteskapslov §59 også er oversittet, og at avtaleloven §36 heller ikke kan anvendes ved siden av tidligere nevnte lovs §59 annet ledd. Kravet om revisjon ble først fremmet etter denne tid.

Selv om adgang til å revidere avtalen skulle være til stede, jf tidligere ekteskapslov §59 annet ledd og avtaleloven §36, foreligger ikke etterfølgende forhold som kan tilsi revisjon. Begge parter gav under ankeforhandlingen uttrykk for at dagens verdi på eiendommen var på linje med takst av 2 mai 1991 med verdi kr 850000. B hadde bistand av advokat, som på vegne av henne fremmet tilbud til A om kr 600000 som betaling for huset etter at hun selv ikke ønsket å benytte seg av det samme tilbud.

Subsidiært, hvis lagmannsretten finner at vilkår for lempning er til stede, burde den ankende part ha fremskaffet en fersk takst som kunne vise eventuell urimelighet.

A har lagt ned slik påstand:

"A frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og for lagmannsretten."

B har i det vesentligste anført:

Hun har bidratt til nedbetaling av lån kr 205268. Det må hensyntas i det endelige oppgjøret.

Avtalen om huskjøpet må heves pga vesentlig mislighold nemlig manglende betaling. Det fremgår av korrespondansen mellom partene at nettobeløpet som skulle utbetales var kr 129794,50, forhøyet til kr 135000 pga utgifter, vedrørende felles barn, som B mente A burde ta sin andel av. B har forgjeves purret uten å få oppgjør, både muntlig flere ganger og til slutt også i brev av 30 oktober 1995. Det vises til skifterettens begrunnelse for å ta dette kravet til følge. Det er 5 år siden avtalen ble inngått. Den er verken oppfylt eller forsøkt oppfylt fra hans side. Obligatoriske krav uten forfallstidpunkt forfaller ved påkrav. Det vises også i den forbindelse til skifterettens begrunnelse.

Subsidiært må avtalen settes til side, jf den tidligere ekteskapslovs §59 annet ledd, som hadde samme meningsinnhold som den nye ekteskapslov §65. Ekteskapsloven §59 annet ledd må suppleres med avtalerettens ugyldighets- og lempningsregler. Avtaleloven §36 må komme til anvendelse enten direkte eller analogisk. Det er vist til teori og forarbeider til den nye ekteskapsloven som forutsetter at avtaleloven §36 kan anvendes, også sammen med §59 annet ledd. I denne sak foreligger etterfølgende bristende relevante forutsetninger. Avtalen mellom partene forutsatte som nevnt et raskt oppgjør. En avtalt forutsetning svikter, dvs en betingelse for avtalen. Dette er relevant som grunnlag for revisjon, jf Strøm-Bull: Avtaler med ektefeller s 285.Begge parter har hatt handleplikt etter avtalen. Hvis hun hadde fått oppgjør tidligere, kunne hun ha kjøpt seg ny bolig på et tidligere tidspunkt til en helt annen pris enn den hun måtte betale i 1996.

A har neglisjert sine plikter. I vare- og tjenestekontrakter pålegges begge parter å handle for å realisere avtalens formål, jf Kruger: Norsk Kontraktsrett s 132. Det har vært en vesentlig økning av verdiene på boligmarkedet siden 1993. Det er lagt frem eksempler på prisnivået i området i dag, to sammenlignbare eiendommer som er verdsatt til henholdsvis kr 940000 og kr 1,2 mill, sistnevnte solgt for kr 1,1 mill. Det er grunn til å anta at huset i dag har en verdi ca kr 1,2 mill, dvs 100 % over det beløp som i sin tid ble avtalt. Ved vurderingen av etterfølgende forhold vises til de samme momenter: Forutsetningen om raskt oppgjør, prisstigningen som har funnet sted, purringene, og verdistigningen på boligmarkedet. Det er sterkt urimelig at avtalen fortsatt skal gjelde når oppgjør ikke er skjedd innen rimelig tid. Det er ellers vist bl a til Rt-1990-1099.

Det er på det rene at også etter tidligere ekteskapslov §59 tredje ledd gjaldt en treårsfrist for å kreve revisjon. Denne sak gjelder ikke avtale inngått om totaloppgjøret. Først når det totale skiftet er gjennomført, er det mulig å slå fast om et skifteoppgjør er rimelig eller urimelig.

Kravet om renter frafalles da det ikke var hjemmel for dette i den tidligere ekteskapsloven.

B har lagt ned slik påstand:

"1. Avtale av 06.06.93 om verdifastsettelse av eneboligen, gnr 15 bnr 114 i Ålesund kommune er ikke bindende.

2. A frifinnes for å betale renter av utløsningssummen til B.

3. B tilkjennes saksomkostninger for Sunnmøre skifterett og Frostating lagmannsrett.

Lagmannsretten skal bemerke:

Tvisten for lagmannsretten gjelder avtalens gyldighet. Saken har vært behandlet både i skifteretten og i lagmannsretten under henvisning til reglene i ekteskapsloven av 1991. Denne loven gjelder imidlertid først ved oppløsning av det ekteskapelige felleseie som skjer etter at loven trådte i kraft, dvs 1 januar 1993, jf ekteskapsloven §94 nr 2 og §95 jf kgl res av 13 september 1991 nr 615. Det tilligger retten å anvende rettsregler av eget tiltak, jf tvistemålsloven §191. Det innebærer at det er den tidligere ekteskapslov §59 annet ledd som blir utgangspunktet for spørsmål om revisjon av avtalen, eventuelt sammenholdt med avtaleloven §36. Partene har som nevnt fått uttale seg i denne anledning og er enige i subsumsjonsendringen.

Lagmannsretten vil først behandle spørsmålet om vilkår for hevning foreligger.

Lagmannsretten legger til grunn at det ble inngått en gyldig avtale mellom partene om overtakelse av boligen. Imidlertid kan lagmannsretten ikke se at det på noe tidspunkt, heller ikke nå, har vært tilstrekkelig avklart hvilket beløp som skulle betales mellom partene. I alle år tvisten har vart har disse brakt inn ulike motregningsposter og vært uenige om fra hvilke tidspunkt de ulike krav dem i mellom skulle forfalle. Partene har med andre ord aldri vært enige om utløsningssummen. Det har derfor ikke vært noe klart beløp som B har kunnet kreve.

Etter bevisførselen under ankeforhandlingen legger lagmannsretten til grunn at skiftet mer eller mindre stod i bero i ca 3 år, fra 13 juli 1993 til 30 april 1996, på grunn av andre forhold som inntrådte. I denne tid hadde partene noen telefonsamtaler hvor B nok etterlyste oppgjør og ytret ønske om å bli ferdige med saken, uten at retten finner at dette var klare og utvetydige påkrav. Første beviste forsøk på påkrav kom først 30 oktober 1995. Men dette får ingen selvstendig betydning når det ikke var avklart hvilket beløp som skulle betales.

Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at avtalen er vesentlig misligholdt på grunn av forsinket oppgjør. Avtalen kan ikke heves på dette grunnlag.

Det neste spørsmål er om vilkårene for å revidere avtalen etter ekteskapsloven §59 annet ledd, eventuelt avtaleloven §36, er til stede.

Ekteskapsloven §59 første og annet ledd 1. punktum samt tredje ledd lød i 1992:

"Bestemmelsene i §54, §55, §56 og §57 skal ikke være til hinder for at ektefellene treffer avtale om fordeling eller tildeling av formuen, om erstatning eller oppreisning eller om underholdsbidrag.

Dog kan en avtale som er åpenbart ubillig for den ene ektefelle etter dennes begjæring helt eller delvis settes ut av kraft.......

For så vidt den avtale som begjæres satt ut av kraft, gjelder fordeling eller tildeling av formuen, erstatning, oppreisning eller engangsbidrag ved separasjon og skilsmisse, må begjæring være fremsatt innen tre år etter avtalens inngåelse."

Lagmannsretten vil først behandle anførselen om at kravet er for sent fremsatt, jf treårsfristen i tidligere ekteskapsloven §59. Lagmannsretten finner at den endelige treårsfrist for å kreve revisjon av en skifteavtale må referere seg til en total skifteavtale, med alle elementer i prinsippet avklart. Fristen er begrunnet i ønsket om å skape ro omkring en avsluttet deling etter separasjonen eller skilsmissen, jf også begrunnelsen til flertallet for å redusere fristen fra tre til to år, se NOU 1987:30 s 136. Det fremgår videre av Holmøy/Lødrup: Kommentarutgave til ekteskapsloven s 425 at dersom "enighet om oppgjøret (oppnås) etterhvert, må fristen for hele oppgjøret regnes fra det tidspunkt alle spørsmål ble avklart. Det er først da oppgjøret kan vurderes som urimelig eller ikke".

Avtalen om huset er en del av den totale skifteavtale, som det gjenstår noen elementer av. Det kan rett nok reises spørsmål om dette er etterfølgende forhold som ikke skal avgjøres som del av det offentlige skiftet, da et skifte i prinsippet skal innebære en avregning av eiendomsforholdene mellom ektefellene pr skjæringstidspunkt. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Uansett vil det først når det er avklart hva prisen for huset skal være, kunne skje et endelig oppgjør mellom partene som det fra det tidspunkt må antas å løpe en frist fra.

Siden foreldelse etter tidligere ekteskapslov §59 tredje ledd ikke er inntrådt, må lagmannsretten drøfte hvorvidt det er grunnlag for revisjon av den opprinnelige avtalen. Også etter tidligere praksis ble det akseptert at avtaleloven §36 kunne supplere daværende ekteskapslov. I Lødrup: Materiell skifterett 1986 s 73 og 74 gis uttrykk for at avtaleloven §36 burde få betydning ved siden av ekteskapsloven §59 annet ledd, men at det ikke var et stort spørsmål fordi det neppe vil være særlig forskjell på de resultater man vil komme til etter de to bestemmelsene, selv om vurderingstemaet ikke er det samme. I Lødrup: Familierett s 260 gis også uttrykk for at ekteskapsloven §59 annet ledd ble "sett i lys av avtaleloven §36, særlig er det grunn til å fremheve at etterfølgende omstendigheter kan tillegges vekt, Rt-1990-1099, Rt-1990-1106"

Det blir derfor et mer teoretisk spørsmål om man skal si at avtaleloven §36 kommer direkte eller analogisk til anvendelse. Lagmannsretten finner at avtaleloven §36 i alle fall kan anvendes analogisk i denne saken, jf Rt-1990-1094. Se også Rt-1990-1099 der det s. 1102 heter:

"Jeg tilføyer at utviklingen i de senere årtier i retning av å tillegge etterfølgende omstendigheter økt vekt ved avtalerevisjon, som har fått sitt mest generelle uttrykk i avtaleloven §36, etter min mening ikke kan være uten betydning for tolkingen av ekteskapsloven §59 annet ledd."

Temaet for lagmannsretten blir da om avtalen kan - helt eller delvis - settes til side etter de prinsipper som avtaleloven §36 bygger på.

Ved vurderingen etter avtaleloven §36 skal det legges vekt på både på forholdene da avtalen ble inngått og senere utvikling. Utgangspunktet er at det ble inngått en avtale basert på forhandlinger mellom likestilte parter. B hadde endog advokatbistand. Hun hadde også selv anledning til å overta for kr 600000, men avstod. Partene var vel kjent med at det forelå en ett år gammel takst med verdiangivelse kr 850000. Selv om det i 1993 var en situasjon med fallende priser, måtte begge parter være klar over det gaveelement som lå i prisfastsettelsen. Prisen for huset, kr 600000, var lavere enn takst, men det var i og for seg ikke en urimelig avtale da den ble inngått.

Spørsmålet blir da om det på grunn av etterfølgende forhold er grunnlag for å revidere avtalen. Prisen var basert på et fallende marked, i motsetning til i dag hvor det er stadig stigende marked. Lagmannsretten har intet grunnlag for å gjøre seg opp en presis antakelse om eiendommens verdi, men ut fra det som fremkom under hovedforhandling er grunn til å anta at verdien er minst kr 850000, og sannsynligvis også 10 - 15 % over dette. I forhold til den pris som partene avtalte, har det vært en prisstigning på i alle fall 50 % i løpet av 6 år.

Lagmannsretten har vurdert betydningen av den prisøkning som har funnet sted. Det er påregnelig for partene med verdisvingninger når man kjøper fast eiendom. På det tidspunkt avtalen ble inngått, kunne man ikke vite hvordan prisen ville utvikle seg. Gjennom avtalen overførte B klart risiko for fremtidig prisutvikling på A, også eventuell risiko for fallende priser. Lagmannsretten finner derfor at verdistigningen i seg selv ikke kan være tilstrekkelig som revisjonsgrunnlag av avtalen.

Det var imidlertid partenes klare felles forutsetning at det skulle skje et raskt oppgjør, slik også skifteretten har vekt lagt i sin kjennelse Dersom oppgjøret hadde skjedd tidligere, ville B kunne ha utnyttet sin kapital til å kjøpe bolig på et tidligere tidspunkt og til en lavere pris. Gjennom den trenering som har funnet sted har hun ikke fått utnyttet den kapital hun skulle ha gjennom å gi fra seg huset.

Partene avtalte heller ikke at det skulle betales renter av kravet, noe som ville ha vært naturlig dersom de hadde tenkt på muligheten av forsinket oppgjør. Ut fra partenes antakelse om utbetaling av en nettosum minimum ca kr 100000, ville hun i løpet av perioden 1993 til 1998 i så fall ha kunnet ha i behold et betydelig rentekrav, som derved ville ha kompensert ulempen ved at kapitalen ikke var blitt frigjort. A på sin side kunne ha besørget et beløp betalt a konto for å hindre et betydelig morarentekrav.

Lagmannsretten er klar over at partene har hatt et komplisert, til dels uryddig, økonomisk mellomværende siden de skilte lag 1 april 1992. Det kan stilles spørsmål om ikke B også hadde betydelige fordeler av den situasjon som partene etablerte i 1993, ved at hun ble boende i huset mens A i prinsippet hadde overtatt ansvaret for vedlikehold mv.

B må også ta sin del av ansvaret for at skifteoppgjøret ikke kom videre. Om hun syntes A trenerte saken, kunne hun for eksempel ha begjært offentlig skifte på et tidligere tidspunkt.

Lagmannsretten finner etter en totalvurdering at det samlet sett er oppstått urimelige skjevheter mellom partene, særlig som følge av den tid som er gått uten at oppgjør ble foretatt. B har ikke fått nytte sin del av kapitalen fordi den har vært bundet til huset. Selv om også hun kunne ha handlet for å få fortgang i skiftet, synes A å ha vært gjennomgående tilbakeholdende med å ville betale for det huset han skal overta. Det er ikke holdepunkter for at han konkret har fremholdt at han vil gjøre opp samtidig som han skulle ha mottatt hjemmel. B på sin side, har i den konkrete situasjon trolig vært berettiget til å avvente overføring av hjemmel inntil oppgjør ble presentert, det har vært hennes press i forbindelse med manglende oppfyllelse.

De forhold som er påpekt er likevel ikke så urimelige at lagmannsretten finner grunn til å sette avtalen til side verken etter tidligere ekteskapslov §59 annet ledd eller avtaleloven §36. Begge bestemmelser hjemler også adgang til delvis tilsidesettelse. Det er imidlertid ikke prosedert på hvordan avtalen delvis kunne settes ut av kraft. Avtaleloven §36 gir også hjemmel for å endre avtalen, og et mulig resultat kunne i dette tilfellet ha vært at B fikk en viss kompensasjon som følge av den lange tiden som er gått siden avtaleinngåelsen, hvor hun ikke har hatt mulighet til å kreve oppfyllelse eller å få renter på grunn av manglende betaling. Dette er imidlertid heller ikke påstått. B har kun krevet at avtalen ikke er bindende. Rettens kompetanse er begrenset av partenes påstander, jf prinsippet i tvistemålloven §85. Lagmannsretten viser til Hov: Avtalerett s. 300 når det gjelder avtalerevisjon etter avtaleloven §36.

A blir etter dette å frifinne både for kravet om hevning av avtalen - jf skifterettens kjennelse slutningens post 1 - og rentekravet - jf slutningens post 2. Siden anken dermed ikke har vært forgjeves, må saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten avgjøres etter tvistemålsoven §180 annet ledd. Lagmannsretten finner at B har tapt fullstendig og at hun derfor må pålegges å betale saksomkostninger etter tvistemålsloven §172 første ledd.

Ved vurderingen av saksomkostningsspørsmålet i førsteinstansen skal lagmannsretten legge sitt eget resultat til grunn. Lagmannsretten finner at saken var mangelfullt rettslig opplyst til og med ankeforhandlingen, med særlige konsekvenser for spørsmålet om renter. Begge parter må dele ansvaret for dette. Når det gjelder hovedspørsmålet i saken - hevning av avtalen om hussalget - finner lagmannsretten at dette var så tvilsomt da saken ble reist at B hadde fyldestgjørende grunn til å la dette komme for retten. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke for skifteretten, jf tvistemålsloven §172 annet ledd 1. alternativ.

Adv Fladmark har opprinnelig krevet omkostninger for lagmannsretten med kr 36075, hvorav salær utgjør kr 22000. I tillegg er krevet kr 2000 i salær knyttet til subsumsjonsendringen. Sistnevnte beløp kan ikke anses som utgifter som har vært nødvendige for at saken kunne bli betryggende utført, jf tvistemålsloven §176. Det arbeid som ligger til grunn skyldes etter lagmannsrettens syn, at advokat Fladmark ikke tidligere har anvendt den relevante lovbestemmelse. Bortsett fra dette beløp legges hans omkostningsoppgave til grunn.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. A frifinnes.

2. B dømmes til å betale saksomkostninger til A v/advokat Erik J. Fladmark med 36.075 - trettisekstusenogsyttifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.