LF-1999-1048 - RG-2001-346

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse og overskjønn
Dato:	2000-08-23
Publisert:	LF-1999-01048 - RG-2001-346 (50-2001)
Stikkord:	Overskjønn, Naturfredning, Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Romsdal herredsrett nr. 98-00146 B - Frostating lagmannsrett LF-1999-01048 B.
Parter:	Saksøker: Staten v/Miljøverndepartementet, Oslo (Prosessfullmektig: Thommessen Krefting Greve Lund AS v/advokat Endre Grande, Bergen). Saksøkt: 1. Gry Helen Eia, Farstad; 4. Frænabu AS, Farstad; 6. Oddmund Hostad, Elnesvågen; 8. Alf B. Hostad, Farstad; 12. Jostein Stokke, Farstad; 15. Hans Kvadsheim, Farstad; 16. Odd Kvadsheim, Farstad; 17. Tor Kvadsheim, Farstad; 18. Bjørn Arnfinn Hostad, hans dødsbo, Farstad; 18A. «Opprenskning ved elveosen» v/tillitsmenn Odd Kvadsheim og Jostein Stokke, Farstad (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Bryn, Bjerknes, Wahl-Larsen & Co. ANS v/advokat Tor Gresseth, Oslo).
Forfatter:	Mats Stensrud. 4 skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Naturvernloven (1970) §20, Grunnloven (1814) §105, Skjønnsprosessloven (1917) §26, §54, §54a, Forvaltningsloven (1967) §41, §10, §19, §21, §22, §23, §8, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §4, §5, §6, Plan- og bygningsloven (1985) §85

Overskjønnet gjelder fastsettelse av erstatninger etter opprettelsen av Hostadvatnet naturreservat i Fræna kommune.

Ved kgl.res. av 27. mai 1988 ble Hostadvatnet naturreservat i Fræna kommune i Møre og Romsdal etablert. Samtidig ble det vedtatt forskrift for vern av området (verneregler) og et tilhørende fredningskart i målestokk 1:5000 datert oktober 1987 viste avgrensningen for naturreservatet. Vedtaket om vern var hjemlet i naturvernloven av 19. juni 1970 nr. 63 §8, §10, §21, §22 og §23.

Naturreservatet er et våtmarksområde. Av arealet på 1.380 da utgjør selve Hostadvatnet

1 086 da. Resten er strandareal omkring vannet. I alt 18 eiendommer har strandlinje.

Som ellers ved naturreservater, står man ikke overfor grunnerverv, men klausulering av arealer. Grunneierne beholder således sin eiendomsrett, men både de og allmennheten må respektere de restriksjoner som fremgår av vernereglene. Vernereglene er inntatt i herredsrettens skjønn. Her skal kort nevnes noen hovedregler. All vegetasjon i vann og på land er fredet mot all form for skade og ødeleggelse. Også alt vilt er fredet. Jakt, fangst og bruk av skytevåpen er forbudt. Motorisert ferdsel til lands er i utgangspunktet forbudt, dog er motorferdsel til bruk i næringsformål tillatt. Fiske etter det lovverk og de forskrifter som gjelder til enhver tid er tillatt. I forbindelse med utøving av lovlig fiske, kan man bruke motorbåt med inntil 10 hk. En viktig bestemmelse fremgår av vernereglene IV punkt 3:

«Det må ikkje iverksetjast tiltak som kan endre dei naturgjevne tilhøva, under dette oppføring av bygningar, anlegg og faste innretningar, plassering av campingvogner, framføring av nye luftleidningar, jordkablar og kloakkleidningar, bygging av vegar, drenering og anna form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, ny utføring av kloakk eller andre konsentrerte forurensingstilførslar, dumping av avfall, gjødsling og bruk av kjemiske plantevernmiddel.

Opplistinga er ikkje fullstendig.»

I 1990 reiste 15 grunneiere ved Hostadvatnet - Odd Kvadsheim m. fl. - søksmål ved Romsdal herredsrett mot Staten v/Miljøverndepartementet om gyldigheten av fredningsvedtaket. Romsdal herredsrett avsa 17. oktober 1991 dom hvoretter Staten ble frifunnet. Etter anke fra grunneierne avsa Frostating lagmannsrett 7. oktober 1993 dom der herredsrettens dom ble stadfestet. Grunneierne anket også denne avgjørelsen. Norges Høyesterett stadfestet lagmannsrettens dom 3. oktober 1995.

Grunneiere og rettighetshavere fikk frist til 1. mars 1997 til å fremsette eventuelle krav om erstatning. På bakgrunn av de krav som innkom, begjærte Staten v/Miljøverndepartementet representert ved advokat Endre Grande skjønn til Romsdal herredsrett 27. februar 1998. I alt 18 grunneiere ble saksøkt, og samtlige var representert ved advokat Steinar O. Anderssen.

Skjønnsforhandlinger ble holdt 14. - 17. juni 1999, og skjønn ble avhjemlet 18. august 1999.

Takst nr. 4, Frænabu AS, påsto prinsipalt avvisning av skjønnet under henvisning til at fredningsvedtaket angivelig ikke omfattet de deler av eiendommen som grenser til Hostadvatnet. Herredsretten behandlet spørsmålet innledningsvis og konkluderte med følgende slutning:

«Skjønnet hva angår Frænabu fremmes.»

Etter dette ble det utmålt erstatninger for samtlige 18 saksøkte, og dessuten et eget takstnummer 18A for opprenskning og vedlikehold av utløpet ved Farstadelva. Skjønnet har slik slutning:

«1. Skjønnet fremmes, og erstatningene fastsettes slik det fremgår for de enkelte takstnummer med tillegg av 8 - åtte -% rente fra 27. mai 1988 til betaling skjer.

2. Staten dekker saksomkostningene med kr 200.178,- - kronertohundretusenetthundreogsyttiåtte - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av skjønnet.»

På grunn av sykdom hos grunneiernes prosessfullmektig, trådte Advokatfirmaet Bryn, Bjerknes, Wahl-Larsen & Co. ANS v/advokat Tor Gresseth inn som ny prosessfullmektig på kort varsel. Han fremsatte begjæring om overskjønn til Frostating lagmannsrett, som senere ble presisert til å gjelde takstnummer 1, 4, 6, 8, 12, 15, 16, 17, 18 og 18A.

Under saksforberedelsen for herredsretten overdro saksøkte nr. 1 Markus Emil Vasseng sin eiendom til Gry Helen Eia. Under saksforberedelsen for lagmannsretten er saksøkte nr. 18 Bjørn Arnfinn Hostad gått bort, slik at hans dødsbo er trådt inn i hans sted.

Staten har reist innsigelser mot overskjønnet for de saksøkte nr. 6, 8 og 18, idet det er anført at begjæringene om overskjønn ikke tilfredsstiller kravet til ankesum. Lagmannsretten utsatte behandlingen av dette til overskjønnsforhandlingene.

Overskjønnsforhandlinger ble holdt i Fræna 5. - 7. juni 2000. Under forhandlingene trakk de saksøkte nr. 6, 8 og 18 seg, slik at det for disses takstnummer ble nedlagt felles påstand om heving av overskjønnet, uten krav om saksomkostninger.

Advokat Gresseth meddelte også at de saksøkte nr. 1, 12, 15, 16 og 17 trakk overskjønnsbegjæringene for så vidt gjaldt kravspost 1 «Erstatning for tap av jord», og Staten tok dette til etterretning.

Lagmannsretten besiktiget hvert av takstnumrene. Partene fremla verneregler, tilhørende kart over fredningsområdet datert oktober 1997, tilleggskart med inntegning av merkepunkter, rapporter fra de sakkyndige Bjarne Grønlund og Kåre Laugen, kommuneplan for Fræna, oversikt over hjemmelsoverganger for gnr 78 bnr 7, 10 og 14, delegasjonsvedtak fastsatt ved kgl.res. 3. juli 1987 og takstbok mv., slik det fremgår av rettsboken.

Staten nedla påstand om at overskjønnet ble fremmet for takstnummer 1, 4, 12, 15, 16, 17 og 18A. Det ble videre nedlagt påstand om at de saksøkte tilpliktes én for alle, alle for én å dekke domstolens gebyr og omkostninger, samt egne utgifter til juridisk og eventuell teknisk bistand.

De saksøkte som opprettholdt sine begjæringer om overskjønn, nedla slik påstand:

«Takst nr. 1 Gry Helen Eia

1. Erstatning for tap av oppstillingsplass for campingvogner.

2. Erstatning for tap av jakt.

Takst nr. 12 Jostein Stokke

1. Erstatning for tap av produksjon av plen.

2. Erstatning for tap av jakt.

Takst nr. 15, 16 og 17 Hans, Tor og Odd Kvadsheim

1. Erstatning for tap av produksjon av plen.

2. Erstatning for tap av jakt.

Takst nr. 18A Opprenskning mv.

Erstatning for opprenskning og vedlikehold av utløp for Farstadelva.

Alle takstnr.

Tilkjennes sakens fulle omkostninger til juridisk, sakkyndig og eventuell annen bistand.»

For takstnummer 4 ble det nedlagt særskilt påstand:

«Prinsipalt: Overskjønnet nektes fremmet.

Subsidiært: Frænabu AS tilkjennes erstatning for økonomisk tap.

I begge tilfeller: Frænabu AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Vernereglene gjelder som alminnelige skjønnsforutsetninger, for lagmannsretten som for herredsretten.

Det er dessuten oppstilt disse skjønnsforutsetninger som har relevans for flere takstnumre:

«Avvirkning av skog:

1. Med hjemmel i verneforskriftens punkt VI, 4 gis det unntak fra verneforskriftens punkt IV, 1, jf. punkt VII, for høsting av trevirke innenfor reservatet på følgende vilkår: Alle trær med diameter større enn 15 cm i brysthøyde, kan avvirkes. Det er videre et vilkår at bestemmelsene i Landbruksdepartementets forskrift for nydyrking av 2.5.97 - §3 og §6 - blir lagt til grunn ved avvirkningen.

2. Ferdselsforbud i nordenden av vatnet, «utløpsosen», i tiden 1.4. - 31.8., gjelder ikke grunneiere med eiendom i sonen. Det anmodes imidlertid om at man utviser aktsomhet og unngår arbeid som virker spesielt forstyrrende på fuglelivet i hekkeperioden og legger slikt arbeid til perioden utenom ferdselsforbudstiden.

3. Badeplasser mv. som var etablert per vernetidspunkt 27.5.1988 kan opprettholdes og brukes som per vernedato. Det er ikke tillatt å etablere nye plasser eller utvide eksisterende.

4. Campingvogner plassert ut i tilknytning til badeplasser per vernedato 27.5.1988 kan fortsatt stå og brukes som før. Det samme gjelder etablert bruk per 27.5.1988 med hensyn til parkering av campingvogner for familie eller lignende i ferier mv. Kommersiell utleie tillates ikke.

5. Ny bruk/utplassering av campingvogner kan evt. tillates etter en konkret vurdering og etter påvisning av sted i forbindelse med skjønn eller annen synfaring. Tillatelse etter annet lovverk må i ethvert tilfelle innhentes av eier/bruker i Fræna kommune.»

For takstnummer 1 «Vassenden», takstnummer 4 «Frænabu» og takstnummer 18A «Opprenskning ved elveosen» er det oppstilt spesielle skjønnsforutsetninger inntatt nedenfor.

Staten anfører i det vesentlige:

I pakt med Grunnloven §105, ekspropriasjonserstatningsloven og naturvernloven §20 skal grunneierne ha dekket sine økonomiske tap i forbindelse med fredningsvedtaket. For naturreservater er det bestemt at det skal betales full erstatning for rådighets-innskrenkninger, til tross for at grunneierne beholder sin eiendomsrett. Det økonomiske tap kan referere seg til igangværende aktiviteter, men også til aktiviteter som det er påregnelig at man ville starte i overskuelig fremtid.

Hostadvatnet ble senket i 1959. På det nye strandarealet, en slette med fin sand og grus, vokste det opp vegetasjon som gjorde Hostadvatnet til et eldorado for fugleliv. Her er over 100 fuglearter, og reservatet har en betydelig nasjonal verneverdi.

Det må være årsakssammenheng mellom fredning og økonomisk tap, før det blir spørsmål om erstatning. Staten bestrider ikke at jordbruk i strandsonen er påregnelig - og at det var det på fredningstidspunktet i 1988. Det bestrides heller ikke at grunneierne får merkostnader med å frakte masser ut fra fredningsområdet i forbindelse med opprenskning i elveosen.

Utgangspunktet er sannsynlig og forsvarlig drift i overskuelig fremtid, og grunneiernes plikt til å tilpasse seg fredningen. Ved erstatning for salgsverdi er det avgjørende hva kjøpere var villige til å betale på fredningstidspunktet. Ved erstatning for bruksverdi må det være anledning til å trekke inn etterfølgende omstendigheter ved vurderingen - såvel utviklingen i jordbruket, som samfunnsforholdene generelt sett etter 1988. Det fremgår av Ot.prp.nr.50 (1982-1983) side 48 at man må være kommet ut over «tenkestadiet» og over i en mer utførende form - for å oppnå erstatning knyttet til aktiviteter som ennå ikke er etablert. Påregnelighetsvurderingen står sentralt ved flere av de tapsposter som grunneierne har påberopt seg.

Grunneierne kan ikke få erstatning for flere aktiviteter som utelukker hverandre på samme areal. Følgelig kan de ikke både få erstatning for tapt mulighet til tradisjonell oppdyrking i strandsonen, og for at de ikke kan dyrke plen på samme areal. Plenproduksjon er det ingen tradisjon for ved Hostadvatnet. Det er heller ingen som har startet med det på de 12 årene som har gått siden fredningen. Grunneierne kunne benyttet tilgrensende arealer til formålet. På landsbasis er det et visst marked for salg av ferdig plen, men bortsett fra en leverandør på Vigra, er det ingen produksjon i dette distriktet. Behovet ved den nye Molde Stadion er ikke stort nok til å starte produksjon ved Hostadvatnet.

Andejakt har heller ikke vært vanlig i Møre og Romsdal. Man kjenner i hvert fall ikke til salg av jaktkort. Det kan lett bli interessekollisjoner mellom slik jakt og hjortejakt. Terrenget rundt vannet gjør det ikke mulig med mange skyttere. Det vil også bli uforholdsmessig kostbart å administrere andejakt.

Eia anfører tap fordi strandarealet innerst i vannet ikke tillates brukt til oppstillingsplass for campingvogner. Slik virksomhet både var og er i strid med plan- og bygningsloven. I dag fordres det at man har ordnede løsninger for vannforsyning, elektrisitet og avløp. Tilfeldige inntekter tidligere av oppstilte campingvogner tilsier ikke noen erstatning. Også om vernet tenkes borte, ville slik aktivitet være utelukket. Det er følgelig bestemmelsene i plan- og bygningsloven som er avgjørende, og ikke fredningen som er årsak til at aktiviteten hindres.

Det er uenighet mellom partene om grunneierne i 1984 bare rensket opp elveosen, eller om de også senket vannstanden. Nå har i alle fall Staten sørget for et fastmerke ved 25,92 m.o.h. og en stålbjelke monteres under broa, slik at man stadig kan kontrollmåle vannstanden. Uansett fredning måtte grunneierne renske opp osen for takrørskog. Det er altså meromkostningene ved å frakte takrørmasser ut av området som skal erstattes. For det første kan man ved noen håndgrep redusere faren for at masser lagres på elvebunnen. Man kan legge om utløpene av de to bekkene i elven, og eventuelt lage et sedimenteringsbasseng. Dessuten kan man rydde takrør i 12 m bredde og 1,2 m dybde; da vil neppe takrør vokse opp igjen. For det andre gjør nye skjønnsforutsetninger det lettere for grunneierne å kjøre ut masser. Men fortsatt vil transport med traktor og tilhenger - og ikke dumper - være mest hensiktsmessig. Det beløp herredsretten har utmålt er passende.

Når det gjelder takstnummer 4 «Frænabu», har herredsretten kommet til riktig resultat, først ved å fremme skjønnet, dernest ved å fastsette erstatningen til kr 0. Myndighetene var ikke klar over at «Frænabu» grenser til vannet; men trodde at eierne bare hadde bnr 14. Bnr 7 og 10 finnes ikke på økonomisk kartverk.

Eierne drev tidligere et kurs-, aktivitets- og konferansested for handicappede. Senere ble Frænabu Eiendom AS formell hjemmelshaver. Tidlig på 1990-tallet ble aksjene overført til Bud, Fræna og Hustad Sparebank. Banken meldte erstatningskrav 4. februar 1997, og skjønnsbegjæringen av 27. februar 1998 omfattet «Frænabu» som mellom kravsmelding og skjønnsbegjæring hadde skiftet eier. Det nye eierselskapet Frænabu AS har påstått avvisning. Imidlertid hender det ofte at grunneiere faller ut under saksforberedelsen pga svakheter i økonomisk kartverk. Det gjør bl.a at Staten er liberal mht oppreisning for fristoversittelse i erstatningssaker etter reservatfredning.

Selv om «Frænabu» ikke eksplisitt ble trukket inn under saksforberedelsen før fredningen, er det mange momenter som tilsier at overskjønnet nå må fremmes:

- Møter før fredningen ble holdt i «Frænabu»; eierne var klar over hva som foregikk omkring vannet. De kan m.a.o. ikke sies å være i aktsom god tro.

- Om bruksnumrene ikke er nevnt i fredningsvedtaket, så viser fredningskartet at strandarealet inngikk i reservatet.

- Strandarealet rundt hele vannet inngår i reservatet.

- Om man ikke tilskrev eierne av «Frænabu» direkte under saksforberedelsen, så ble det ved offentlig kunngjøring varslet fredning og oppfordret til at eiere og rettighetshavere satte seg inn i planene.

- Fredningsmyndighetene (Direktoratet for naturforvaltning) har kompetanse til å rette ved å tilføye bruksnumre i fredningsvedtaket.

- Selv om kommunedelplanen er unøyaktig mht avmerking av reservatet i «Frænabus» strandsone, går den kgl.res. om fredning foran kommunedelplan.

- Departementets behandling av kommunedelplanen gjaldt bare et par punkter, og ikke noe som vedgikk «Frænabu». Departementet har således ikke akviesert ved unøyaktighetene rundt «Frænabu» i kommunedelplanen.

- Den saksbehandlingsfeil som er gjort, har under enhver omstendighet ikke hatt innvirkning på reservatfredningen, jf forvaltningsloven §41.

Tinglysning av fredningen er ikke gjort på «Frænabus» eiendom, men det kan heller ikke være avgjørende. Nåværende eiere ekstingverer ikke etter tidligere eier, banken.

Herredsrettens skjønn resulterte i generelt sett ganske høye erstatninger, men Staten har likevel vært innstilt på å slå seg til ro med skjønnet.

Staten presiserer at fredningsvedtaket har tre komponenter - den kgl.res., vernereglene og kartet. Dette må lagmannsretten legge til grunn, og dessuten skjønnsforutsetninger slik de endelig er formulert.

De saksøkte anfører i det vesentlige:

Partene er enige om de juridiske utgangspunkter, herunder at de saksøkte skal ha full erstatning. - I samsvar med Ulvåkjøl-dommen ( Rt-1992-217), skal man vurdere den mest sannsynlige bruk av den enkelte eiendom, slik en alminnelig fornuftig eier ville drevet. Det innebærer en objektivisering av påregneligheten. Men hvis konkrete forhold taler for en annen bruk, er den relevant.

Jordbrukserstatningene er akseptable, dog slik at takstnummer 12 og 15-17 på deler av sine arealer heller ville dyrket plen, slik at erstatningene for disse deler må bli høyere. Herredsretten har vært altfor streng i sin vurdering.

På 1980-tallet ble Kvadsheim klar over hvilke muligheter som åpnet seg mht det gunstige jordsmonnet ved vatnet og plenproduksjon. Sandjorden gjør at man kan skjære av tynne lag med gress, og unngår å få med seg jordklumper og steiner. Kvadsheim la planer, mer konkrete og reelle enn det herredsretten har lagt til grunn. Grunneierne har arealene, maskiner og kapasitet, og det er et marked for plen. Det eneste de mangler er en spesialmaskin til ca kr 35.000-40.000. Vigra Ferdiggras AS driver plenproduksjon på leid areal og er beviset for at dette er aktuelt og lønnsomt. Regnestykker viser at man kan oppnå dekningsbidrag på optimalt kr 10.947 pr dekar. På 10-20 dekar kunne man få solide inntekter. Myndighetene oppfordrer dagens gårdbrukere til å bruke fantasi og finne nye attåtnæringer. Det var planene om fredning og senere opprettelsen av naturreservatet som la en klam hånd over strandområdene, slik at de saksøkte ikke kom i gang med produksjonen.

Herredsretten ga heller ikke jakterstatning. Det er ikke avgjørende at jakten ikke har vært utnyttet og at fredningssonen er smal. Rent faktisk har det vært jaktet på and, og via jaktkort for småvilt har man også hatt inntekter av ender. Ressursen er der, jakt blir stadig mer populært og det er ikke store investeringer eller mye markedsføring som skal til. Det er altså ikke spørsmål om noen bruksomlegging, bare å utnytte en ressurs som ligger der og venter. I rettspraksis er det ikke stilt høye krav til sannsynlighet og påregnelighet for jakterstatning.

Eia kjøpte sin eiendom av Vasseng i 1998. Hun betalte kr 50.000 ekstra fordi kjøpesummen skulle ta høyde for erstatning fra Staten. Vasseng hadde oppstillingsplass for campingvogner innerst i sjøen gjennom 20 år. I 1969 syslet han med planer om å oppgradere plassen. Han sendte en søknad til kommunen, men den ble ikke behandlet. Den utleie han fortsatte med frem til 1989 var av mer uformell karakter. I 1989 fikk han pålegg om å fjerne vognene. Da hadde han lagt opp til utleie av over 10 vogner med stk-pris ca kr 1.000. Det ville så og si være netto inntekter. Eia presiserer at det ikke kreves jordbrukserstatning for det arealet som ville vært oppstillingsplass.

Plan- og bygningsloven §85 er ikke til hinder for oppstilling av 10-20 vogner hver sommer, inntil 3 måneder i sesongen. Realistisk netto inntekt ville ligge på kr 10.000-20.000 pr år. Tatt i betraktning 20 års utleie og andre oppstillingsplasser rundt vannet, ville Eia uansett fått dispensasjon, hvis det ikke var for fredningen.

Erstatningen for opprenskning i elveosen er for lav. Det var en opprenskning i 1984, men også en mindre i 1990. Man må påregne gravearbeider hvert 10. år. Det mest praktiske er å kjøre dumper nede i selve elven. Alternativet er å frakte massene ut på veien langs elven. Da må vegen rustes opp og utvides med snuplass. Antakelig må man ta ut mellom 300 og 500 m3 takrør hver gang.

Frænabu AS fastholder at overskjønnet må nektes fremmet for takstnummer 4:

- For det første er det ikke fattet noe fredningsvedtak for eiendommen. Verken «Frænabu» eller dets gnr og bnr er nevnt i vedtaket.

- For det andre har saksbehandlingen vært så mangelfull at vedtaket av den grunn ikke er gyldig, jf forvaltningsloven §41. Det er et meget inngripende vedtak man står overfor.

- For det tredje var nåværende eiere i aktsom god tro da de kjøpte, slik at selskapet har ekstingvert fredningsvedtaket. Dette er heller ikke tinglyst.

Frænabu AS er innforstått med at fredningen er gyldig mht selve vannet og de øvrige grunneierne.

Det var ingen uoverkommelige vansker med å nå eierne av «Frænabu» - og det er en sentral bygning i bygda. Selskapet undersøkte i grunnboken, forhørte seg i kommunen og hos fylkesmannen før de kjøpte stedet. Man fikk forståelsen av at «Frænabu» var holdt utenfor pga de almennyttige formål som var knyttet til stedet. I mars 1998, da målepunktene ble nedsatt, protesterte selskapet. De trodde at de hadde kjøpt en naturperle, men må nå legge om driften og får redusert inntjening.

Ved at «Frænabu» ikke ble trukket inn i saksbehandlingen før fredningen, fikk ikke eierne fremme sine synspunkter.

Eierne er villedet av kommunen. Kommunedelplanen viser ikke at reservatet berører «Frænabu», til tross for at kommunedelplanen skal inneholde naturvernområder. - Fylkesmannen kommenterte heller ikke «Frænabu», verken i forbindelse med naturfredningen eller ved kommunedelplanen.

Man falt kort sagt utenfor alle mailinglister. Staten må eventuelt utvide fredningen ved ny kgl.res. I den forbindelse får selskapet komme til orde.

Subsidiært, hvis overskjønnet fremmes, må lagmannsretten fastsette en betydelig erstatning for tapte inntekter knyttet til overnatting og bevertning. Det er et stort tap at man ikke kan bruke strandsonen - anlegge park og badestrand. Videre blir det skjemmende for utsikten når det vokser opp vegetasjon i beltet ned mot vannet.

Lagmannsretten bemerker:

Spørsmålet om fremme av overskjønnet for «Frænabu» er drøftet nedenfor under takst nr 4. For øvrig er det ikke reist innsigelser mot fremme av saken.

Naturvernloven §20 bestemmer at når det opprettes naturreservat, har eiere og rettighetshavere i eiendom som blir fredet, krav på erstatning fra staten for økonomisk tap som er en følge av vedtaket. Erstatningen fastsettes i samsvar med ekspropriasjonserstatningsloven av 1984 (eksprl), og ved utmåling legges tidspunktet for fredningen til grunn.

Av dette følger at de saksøkte i overskjønnet skal ha full erstatning for sine økonomiske tap utmålt per 27. mai 1988. De skal økonomisk sett stilles som om inngrepet ikke hadde funnet sted.

Ofte betrakter man reservatfredning som om det var påheftet eiendommene negative servitutter. I samsvar med eksprl §4 - §6 erstattes høyeste verdi av bruksverdi og salgsverdi.

I denne saken er det krevet erstatning for bruksverdi - redusert bruksverdi - og lagmannsretten er enig i at det gir høyeste erstatninger. Ved bruksverdi legges til grunn avkastningen av den enkelte eiendom ved slik påregnelig utnyttelse som det reelt sett er grunnlag for etter forholdene på stedet, jf eksprl §6. Det skal ikke tas hensyn til verdiendringer som kommer av fredningen og gjennomførte eller planlagte offentlige investeringer mv som nevnt i eksprl §5 tredje og fjerde ledd.

Førstvoterende i Rt-1992-217 flg (Ulvåkjølen) uttalte bl.a.:

«En ytre grense for påregneligheten setter den mulige utnyttelse av eiendommen. En bruk som ikke er mulig, er erstatningsmessig uten betydning. Men heller ikke en mulig bruk kan uten videre legges til grunn - en mulig, men lite naturlig og lite sannsynlig utvikling har heller ikke ekspropriasjonsrettslig vern.

Påregnelighetskravet har for det første betydning ved bruksendringer - kan det påvises en sannsynlig bruksendring, og den nye bruk vil gi et høyere verdigrunnlag, skal det legges til grunn. Ellers er det - når det er bruksverdien som skal erstattes - den bruk som for vedkommende eiendom fremstår som den mest sannsynlige, som normalt vil gi verdigrunnlaget. ...»

Saken gjaldt skogerstatninger, men uttalelsene har allmenn gyldighet, også de videre bemerkninger:

«Ved denne påregnelighetsvurderingen må det i det alt vesentlige legges til grunn en objektiv målestokk. Jeg viser her til dommen inntatt i Rt-1986-1354 (Svenkerud), hvor jeg forstår førstvoterende dithen at vederlagsloven §4 bygger på at en som er i eierposisjon, vil utnytte eiendommen på den måten den alminnelige, forstandige skogeier vil gjøre det. Det er den sannsynlige og forsvarlige drift av eiendommen eller vedkommende del av eiendommen i en overskuelig fremtid som er det vurderingstema vederlagsloven §6, jf. §5 annet ledd, stiller opp.

Den påregnelige driften må imidlertid vurderes i lys av den tilpasningsplikt ekspropriaten har etter norsk ekspropriasjonsrett. Det er fast rettspraksis at en ekspropriat - mot å få dekket eventuelle utgifter og ulemper ved en tilpasning, jf avgjørelser inntatt i Rt-1979-168 (Gran-Ileveien) og Rt-1982-1800 (Randaberg) - plikter å gjøre sitt til at tapet for eksproprianten ved inngrepet blir minst mulig. Dette er det samfunnsmessige forsvarlige samspill når grunneierinteresser og samfunnsmessige behov og verneinteresser står mot hverandre. Ekspropriaten må tilpasse seg de nye forhold, innen de rammer som er rettslig, praktisk og økonomisk mulig. Han må innrette seg slik «som en rimelig og fornuftig person» ville gjort, Rt-1989-1014 (Nymoen), jf Rt-1991-1157 (E6 Lillehammer). Tilpasningskravet er således nært knyttet til påregneligheten, idet det må anses som påregnelig at det vil skje en tilpasning, hvor det er mulig. ...»

Utgangspunktet er altså en objektivisert vurdering. Men erstatningen skal utmåles konkret, og er det holdepunkter for en annen og spesiell bruk, kan det være relevant. I lovens forarbeider, Ot.prp.nr.50 (1982-1983) er det dog uttalt på side 48 at det:

«er bare reelle utnyttingsmuligheter som kan tas i betraktning, ikke mer eller mindre løse planer eller tenkelige prosjekter.»

Og som partene påpeker, må man ikke fastsette dobbel erstatning for samme areal - dvs for bruksmåter som er uforenlige. Når de saksøkte har godtatt jordbrukserstatningene, men samtidig krever erstatning for plenproduksjon, er det således underforstått at de eventuelt frafaller tradisjonell jordbrukserstatning for de arealer hvor de måtte få aksept for plenproduksjon.

Plenproduksjon

Lagmannsretten betviler ikke at Kvadsheim i 1980-årene leste artikkelstoff om plenproduksjon og hadde tanker om at det kanskje var en aktivitet i fremtiden. Lagmannsretten er likevel kommet til samme resultat som herredsretten.

På landsbasis er det et visst marked for ferdigprodusert plen til fotballbaner, parkanlegg, hager, utstillingsområder etc. Dyrking og salg skjer fortrinnsvis på Østlandet. Det er dokumentert én produsent i Møre og Romsdal - Vigra Ferdiggras AS. Det er også sannsynliggjort høy fortjeneste. Dessuten er jordsmonnet rundt Hostadvatnet - den tørrlagte strandsonen - meget gunstig for grasmatter. Det er sandholdig jord uten steiner.

Imidlertid er det ingen tradisjon for slik produksjon i området. Det var ikke tatt konkrete skritt til det før fredningen, og det har heller ikke vært forsøkt på grunneiernes gjenværende arealer i ettertid. Man står overfor relativt store veldrevne gårdsbruk med melkeproduksjon. Rett nok har norsk gårdsbruk i mange år hatt oppfordring til å finne nye inntektskilder. Ut fra en samlet vurdering mener lagmannsretten likevel at det dreier seg om en atypisk og spesiell driftsform - en mulighet som i erstatningsmessig sammenheng ikke fremstår som påregnelig på stedet.

Følgelig utmåles det ikke erstatning for tapt plenproduksjon. Erstatningene vedrørende jorddyrking og grøfting blir som fastsatt av herredsretten.

Jakt

For lagmannsretten var det oppnevnt jaktsakkyndig, næringspolitisk rådgiver ved Skogeierforeningen Nord, Kåre Laugen. Han avga en skriftlig redegjørelse med registreringer og vurderinger.

Strandlinjen rundt hele vannet utgjør 5.700 m og strandlinjen i inn- og utløpselv 550 m. Laugen fremhever at Hostadvatnet har en hovedfunksjon som beite- og rasteplass for ender under høsttrekket med inntil 300-400 grasender og inntil 150 dykkender samlet i topperiodene. Registreringene viser at individantallet på vernetidspunktet var tilstrekkelig for en - ifølge Laugen - attraktiv jakt. Han uttaler:

«Herredsrettsskjønnet forutsatte at dersom området ikke hadde blitt vernet ville det blitt foretatt nydyrking av det areal som ble tørrlagt ved senkingen av vannet i 1959. Dette med unntak av et smalt belte med lauvskog mot vannkanten. Jeg slutter meg fullt ut til denne vurdering og legger den til grunn for vurderingen av områdets egnethet for jakt.

Et slikt smalt belte med lauvskog medfører at området ikke har verdi/interesse for hjort, rådyr og hare. Lauvskogbelte vil imidlertid være ypperlig som skjul for jakt på ender i vatnet. Jegernes forflytninger på innmark bak et slikt skogbelte ville kunne foregå både raskere og mer støyfritt enn t.d. i dagens skogbelte. I denne sammenheng bemerkes at ender er meget vare og skye fugler. Et slikt landskap med innmark og vatn adskilt av et smalt lauvskogbelte ville også være gunstig mht. fuglenes behov for å veksle mellom opphold i vatten og beiting på åker og eng. Den påregnelige oppdyrking ville derfor gjøre området meget velegnet for vannfuglejakt.»

Vanlig jaktperiode på ender er fra 21. august til 23. desember, dvs 18 uker. Erfaringsmessig er det størst interesse for og etterspørsel etter jakt fra starten. Laugen nevner også at frem til 10. september er denne jakten uten konkurranse fra jakt på rype og skogsfugl. Utover høsten avtar jaktinteressen. Klimatiske forhold får også negativ innvirkning på jakten på senhøsten.

Laugen har satt opp et regnestykke for det han mener ville være påregnelige inntekter:

» Jaktinntekter 21.8. - 10.9.:

3 uker á kr 1.000 kr 3.000

+ Jaktinntekter 10.11.-23.12.:

6 uker á kr 350 kr 2.100

kr 5.100

- Markedsføring og salgskostnader kr 1.100

= Nettoverdi kr 4.000

Han har da regnet jaktlag på maksimalt fire jegere i den første perioden og to jegere i den siste.

I neste omgang har han fordelt nettoverdien kr 4.000 ut fra eiendommenes strandlinje. Takstnr 1 med 950 m strandlinje representerer årlig kr 640, takstnr 12 med 260 m strandlinje tilsvarer kr 176 og takstnr 15-17 med 1.350 m strandlinje tilsvarer kr 908.

For lagmannsretten er det opplyst at man solgte enkelte jaktkort i 1980-årene, men hovedsakelig inngikk andejakt i småviltjakten. Grunneierne selv har ikke drevet andejakt. Det har heller ikke vært skikk å selge jaktkort for ender separat i Møre og Romsdal.

Lagmannsretten må imidlertid vurdere jaktpotensialet i et langt tidsperspektiv fra fredningen. Det er en stigende jaktinteresse i samfunnet, både lokalt og knyttet til turisme. Hostadvatnet er lett tilgjengelig; det er godt grunnlag for turisme i omegnen, særlig sommers tid. Det er nærliggende å nyttiggjøre seg mulighetene til å forlenge sesongen med tilbud innenfor jakt og fiske. «Frænabu» tar imot gjester året rundt, og det er ellers kort vei til yndete turistmål som Molde og Atlanterhavsveien.

Samlet sett konkluderer lagmannsretten med at det er påregnelig med netto inntekter av andejakt. Kåre Laugens beregninger synes å være et realistisk utgangspunkt. Lagmannsretten har tatt hensyn til at det på den ene side ville gå noen år før jakten var innarbeidet, og på den annen side reduserte utgifter til markedsføring over tid.

Erstatninger er utmålt under de enkelte takstnr nedenfor.

Oppstillingsplass for campingvogner og opprenskning i elveosen

Disse spørsmål er drøftet nedenfor under henholdsvis takst nr 1 og takst nr 18A.

Avsavnsrente

Denne er 8% p.a. fra fredningstidspunktet i og med at det ikke er begjært overskjønn over renten.

Takst nr. 1

Eiendom: gnr. 77 bnr. 1 og 5 «Vassenden» i Fræna. Jordbrukseiendom med melkeproduksjon

Eier: Gry Helen Eia, Farstad

Fredet areal: 43,247 da + sjøareal

Herredsrettens erstatningsutmåling: For tapte dyrkingsmuligheter kr 107.200 + 8% p.a. avsavnsrente fra 27. mai 1988.

Spesiell skjønnsforutsetning:

Reservatgrensen vil bli endret på gnr 77 bnr 1 (teig i sørvestre hjørne av vatnet, betegnet 77/1-2A = 6835,0 på kart i takstbok) slik at reservatgrensen vil følge vegkart mot vatnet.

Erstatningskrav: 1. Erstatning for tap av oppstillingsplass for campingvogner.

2. Erstatning for tap av jakt.

Lagmannsretten vurderer først kravet vedrørende oppstillingsplass for campingvogner.

Lagmannsretten finner bevist at tidligere eier Vasseng hadde inntekter i strandsonen ved at han lot campingvogner stå her om sommeren. Det gjaldt et langt tidsrom, 1967-1989. Det er fremlagt et brev fra Vasseng til Fræna kommune datert 11. juli 1969, der han søkte om «løyve til å gå i gang med campingplass» på eiendommen mellom riksvegen og Hostadvatnet (Osen). Det fremgår at han aktet å anlegge veg, parkeringsplass, vaskeplass og toaletter. Det er ikke dokumentert at søknaden ble fulgt opp med innvilgelse eller avslag. Den førte i hvert fall ikke til noen campingplass. Vasseng fortsatte med oppstillingsplassen som tidligere. Der var det ingen spesielle fasiliteter og følgelig heller ikke driftsutgifter å snakke om. Antall vogner og årlige inntekter fremstår som uklart. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på disse forhold.

Med fredningen ble det imidlertid stans i utleieaktiviteten.

Staten anfører at bygningsloven §85 hindrer bruk av strandarealet til oppstillingsplass for campingvogner. Loven foreskriver at man må ha samtykke av kommunen til å plassere slike vogner for lengre tidsrom enn 3 måneder. Ifølge staten ville kommunen sannsynligvis ikke gitt tillatelse. Man ville under enhver omstendighet ha stilt krav om vannforsyning, toaletter, forsvarlig avløp, og dessuten måtte man sørge for strømforsyning.

Lagmannsretten må vurdere situasjonen som om fredningen ikke hadde skjedd. Da anses det påregnelig at utleie ville fortsatt. Det er blitt stadig mer populært med campingvogner og campingbiler. Begrenset utleie, dvs få enheter og kortere tidsrom, er det tradisjon for mange steder i landet, og også ved Hostadvatnet. Så lenge antallet ble holdt nede, ville man ikke fortrengt allmennhetens tilgang til strandsonen. Det ble heller ikke nødvendig med nevneverdige investeringer fra grunneiers side. Moderne campingbiler og campingvogner har lukkede systemer for toalett. Lagmannsretten kan ikke se at bygningsloven §85 eller hensynet til hygiene, miljø- og naturvern, ville stengt for en slik begrenset disponering. Det vises for så vidt til skjønnsforutsetningene om etablerte oppstillingsplasser andre steder ved vannet.

Etter dette fastsettes en erstatning for tap av fremtidige nettoinntekter på kr 40.000.

Jakterstatning utmåles ut fra Eias strandlinje på 950 m og redegjørelsen ovenfor. Erstatningen settes skjønnsmessig til kr 10.000.

Til ovennevnte beløp kommer avsavnsrente 8% p.a. fra 27. mai 1988.

Takst nr 4

Eiendom: gnr 78 bnr 7, 10 og 14 «Frænabu» i Fræna. Turistbedrift

Eier: Frænabu AS, Farstad

Fredet areal: 4.581 m2 + sjøareal

Herredsrettens erstatningsutmåling: Erstatningen satt til kr 0.

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Frænabu får tillatelse til i nødvendig grad å plukke ut trevegetasjon som hindrer utsikt fra bygningene og platået rundt bygningene - på en strekning fra nordre hjørne av «renseanlegg» og til et punkt 5 m forbi nordlige hjørne på «badehus».

Vegetasjonen skal få utvikle seg naturlig til det er behov for fjerning.

Terrengbearbeidelse og innplanting av fremmede planter og trær, tillates ikke, jfr vernereglene pkt IV nr. 1. Forvaltningsmyndigheten skal varsles før arbeidet igangsettes.

2. Frænabu AS kan påregne å få dispensasjon fra vernereglene for utlegging av

flytebrygge inntil 30 m2 .

3. Frænabu AS kan påregne å få dispensasjon fra vernereglene for opparbeidelse og vedlikehold av stier til flytebrygge og evt. badeplass. Bredde og trasé avtales nærmere med forvaltnings-myndigheten.

4. Frænabu's gjester kan uhindret av ferdselsforbudet padle korteste veg gjennom

ferdselsforbudssonen til elveutløp, evt. gjennom åpning i takrørsbeltet til elv.

Frænabu AS har nedlagt prinsipal påstand om avvisning, og

subsidiær påstand om erstatning for økonomisk tap.

Lagmannsretten bemerker:

Spørsmålet om overskjønnet må nektes fremmet avgjøres etter skjønnsprosessloven §26. Det må prejudisielt vurderes om vilkårene for fredningen er oppfylt; om fredningsvedtaket er gyldig eller må underkjennes pga saksbehandlingsfeil eller ekstinksjon.

Det er på det rene at Frænabu AS og dets forgjengere ikke mottok direkte henvendelser fra Staten under saksforberedelsen før fredningen. Dette skyldes at Staten ikke var klar over at «Frænabu» omfattet arealene ned mot vannet. Bebyggelsen ligger på bnr 14, mens strandarealet hører til bnr 7 og 10.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og nøyer seg med å gi en kort begrunnelse.

Det kan ikke være tvilsomt at man hele tiden mente å frede strandlinjen nedenfor «Frænabu». Det legges vesentlig vekt på at dette fremgår av selve fredningskartet, som jo er en del av det samlede fredningsvedtak. Utkastet til verneplan ble kunngjort i Norsk Lysingsblad og aviser. Planen ble lagt ut til offentlig ettersyn på formannskapskontoret. Miljøet i Fræna er lite, og flere møter om fredningen ble sågar holdt i «Frænabu». Representanter fra daværende eiere bodde i distriktet og var selv involvert i fredningen.

I ettertid, ved brev av 4. februar 1997, meldte dessuten Bud, Fræna og Hustad Sparebank v/Harald Mahle fra til advokat Endre Grande at man tok forbehold om å kreve erstatning pga fredningen.

Dertil fremheves at ved forskrift av 3. juli 1987 nr 572 er det delegert til Miljøverndepartementet å bl.a. rette «feil og unøyaktigheter i beskrivelsen av det vernete område» og å foreta «grenseendringer som omfatter mindre arealer (utvidelser eller innskrenkninger)».

Spørsmålet om fredning fikk en grundig behandling - både forut i forvaltningen og i ettertid gjennom domstolsbehandling i tre instanser. Selv om «Frænabu» er en eiendom som adskiller seg fra de andre rundt vannet, finner lagmannsretten at den feil som er gjort under saksforberedelsen i forhold til «Frænabu» ikke kan ha virket bestemmende på fredningsvedtaket. Verneinteressene er sterke, og inngrepet så omfattende for de øvrige grunneierne rundt vannet, at det er utenkelig at «Frænabus» strandlinje ville blitt holdt utenfor reservatet.

Fredningen anses følgelig gyldig i forhold til eierne pr 27. mai 1988. Nåværende eiere har heller ikke ekstingvert - slettet fredningen pga aktsom god tro. Merking av naturreservatet skjedde i juni 1997, mens kjøperne skrev kjøpekontrakt 14. august 1997. Etter naturvernloven §19 tredje ledd skal fredning tinglyses på vedkommende eiendommer. Dette er ikke gjort for «Frænabu», noe som har sammenheng med at det verserte rettsak om gyldigheten av fredningen frem til Høyesteretts dom av 3. oktober 1995, samtidig som Miljøverndepartementet ennå ikke har supplert vernereglene med gnr og bnr for «Frænabu».

Både styremedlemmene i Frænabu AS, Flataker og Gaustadnes har gjort undersøkelser i kommunen og hos fylkesmannen om fredningen. I kommunen var informasjonen usikker, bl.a. fordi man manglet saksmappen for fredningen og fordi kommunedelplanen er unøyaktig. Den ble til samtidig med fredningen og er ikke ajour. Hos fylkesmannen lå derimot alt materiale om fredningen - kgl.res., verneregler og tilhørende kart. Der er det ikke gitt uttalelser om at «Frænabu» i sin helhet lå utenfor reservatet, og Gaustadnes fikk på oppfordring tilsendt materiale om fredningen.

Lagmannsretten finner at Frænabu AS ikke kan anses å ha vært i aktsom god tro og behøver for så vidt ikke å ta stilling til om manglende tinglysning etter naturvernloven §19 tredje ledd får konsekvenser, eller om bestemmelsen bare er en ordensforskrift.

Overskjønnet fremmes for takstnr 4.

I motsetning til herredsretten er lagmannsretten kommet til at eierne av «Frænabu» tilkommer erstatning.

Eiendommen var opprinnelig en skole, men ble ombygget på 1960-tallet. Her ble det drevet rekonvalesent- og feriehjem for funksjonshemmede. På 1980-tallet ble det lagt store planer for et helsesportssenter. Det skulle drives kurs-, aktivitets- og konferansested for funksjonshemmede. Råbygget for et større badeanlegg ble oppført og hovedbygningen med fellesrom og soverom ble fullført. Etter krakket på aksje- og eiendomsmarkedet fra høsten 1987 oppsto det også vansker for eierne - Frænabu Eiendom AS. Det endte med at Bud, Fræna og Hustad Sparebank overtok aksjene tidlig på 1990-tallet.

I årene fremover var det begrenset aktivitet på stedet.

De nye eierne - Frænabu AS - overtok altså etter kjøpekontrakt 14. august 1997. I dag er det fast ansatt daglig leder og helårs drift.

Lagmannsretten har besiktiget «Frænabu», og det fremstår som et meget tiltalende anlegg med 22 rom inneholdende 35-40 senger og kapasitet for 100 spisegjester. Avstanden til Farstad er 6 km, til Bud 20 km og til Atlanterhavsveien 20 km. Nærmeste turistanlegg er Storholmen Motell ca 10 km unna. I tillegg til arealene mellom vegen og vannet, hører det ca 60 dekar til «Frænabu» på oversiden av vegen.

Råbygget til badeanlegg er det ikke gjort mer med. Det foreligger planer om fullføring av dette, etablering av campingplass/oppstillingsplass for campingvogner og dessuten aktiviteter på de 60 dekar ovenfor vegen. Det er flott natur i området. Hostadvatnet har sine kvaliteter og fjellene omkring innbyr til turer.

I 1980-årene gikk som nevnt planene ut på å tilrettelegge stedet enda bedre for funksjonshemmete. Nå er man innstilt på flerbruk - også motta landevegsfarende, turister, sluttede selskaper, kurs og konferanser. Dette innebærer for såvidt en tilpasning, både til markedet og den nye situasjonen som fredningen har medført. Rent faktisk lå driften nede tidlig på 1990-tallet. Lagmannsretten må vurdere hvordan en alminnelig fornuftig eier ville drevet stedet.

Lagmannsretten ser det slik at fredningen ville få betydning for driften både for daværende og nåværende eier. Det gjelder både i forhold til funksjonshemmete gjester og turister ellers i barmarksesongen. Beliggenheten ved vannet er en vesentlig kvalitet for etablissementet, og når beltet på anslagsvis 10 m langs vannet fredes, kan man ikke anlegge veier, strand og brygger, slik som planene tilsa. I henhold til spesielle skjønnsforutsetninger er badestrand og flytebrygge begrenset og lokalisert til et lite område nedenfor badehuset. Dette gir ikke samme muligheter til utfoldelse og oppsyn med barn under lek og bading, som hvis aktivitetene kunne utøves like utenfor hovedbygget. Selv om skjønnsforutsetningene åpner for en viss tynning av vegetasjonen, blir fredningen rent faktisk et hinder for aktivitet i strandsonen.

Til tross for den tilpasning som er nevnt ovenfor, mener lagmannsretten at eierne må påregnes å få et økonomisk tap, som må kompenseres med tiltak.

Det er ikke gitt regnskapstall for driften på fredningstidspunktet. Nåværende eier har fremlagt årsoppgjør 1998 for Frænabu AS. Av dette fremgår driftsinntekter på ca 1,8 mill kr, og et årsoverskudd etter skatt på kr 48.285. Selskapet har ikke gitt beregninger for sitt påståtte økonomiske tap, men overlatt til lagmannsretten å utmåle erstatningen.

Lagmannsretten mener at naturlige tiltak vil være driftsomlegging mot alternative kundegrupper, og fastsetter erstatningen skjønnsmessig til kr 80.000. Til erstatningen kommer avsavnsrente 8% p.a. fra 27. mai 1988.

Takst nr 6

Eiendom: gnr 79 bnr 2 «Hostad» i Fræna. Jordbrukseiendom

Eier: Oddmund Hostad, Elnesvågen

Fredet areal: 17,3665 da + sjøareal

Herredsrettens erstatningsutmåling: For tapt jordleie kr 18.200 og for ulemper ved vedlikehold av grøfter kr 3.000, i alt kr 21.300 + 8% p.a. avsavnsrente fra 27. mai 1988.

For lagmannsretten har partene nedlagt felles påstand om hevning av saken, og uten krav om saksomkostninger. Lagmannsretten tar begjæringen til følge og avsier kjennelse om hevning.

Taks nr 8

Eiendom: gnr 79 bnr 5 «Hostad» i Fræna. Jordbrukseiendom

Eier: Alf P. Hostad, Farstad

Fredet areal: 9,0452 da + sjøareal

Herredsrettens erstatningsutmåling: For tapt jordleie kr 9.400 og for ulemper ved grøfting kr 1.200, i alt kr 10.600 + 8% p.a. avsavnsrente fra 27. mai 1988.

For lagmannsretten har partene nedlagt felles påstand om hevning av saken, og uten krav om saksomkostninger. Lagmannsretten tar begjæringen til følge og avsier kjennelse om hevning.

Takst nr. 12

Eiendom: gnr 79 bnr 12 «Vangen» i Fræna. Jordbrukseiendom

Eier: Jostein Stokke, Farstad

Fredet areal: 19,9539 da + sjøareal

Herredsrettens erstatningsutmåling: For tapte dyrkingsmuligheter kr 56.000 + 8% avsavnsrente fra 27. mai 1988.

Erstatningskrav: 1. Erstatning for tap av produksjon av plen.

2. Erstatning for tap av jakt.

Lagmannsretten fastsetter ingen erstatning for påstått tap knyttet til plenproduksjon. For tap av jakt utmåles det erstatning ut fra strandlinje 260 m og drøftelsen ovenfor. Erstatningen settes til kr 3.000 + 8% p.a. avsavnsrente fra 27. mai 1988.

Takst nr 15, 16 og 17

Eiendom: gnr 79 bnr 24 «Hostadfeltet V» i Fræna. Jordbrukseiendom med melkeproduksjon

Eiere: Brødrene Hans, Odd og Tor Kvadsheim, Farstad

Fredet areal: 78,0238 da + sjøareal

Herredsrettens erstatningsutmåling: For tapte dyrkingsmuligheter kr 220.500 + 8% p.a. avsavnsrente fra 27. mai 1988.

Erstatningskrav: 1. Erstatning for tap av produksjon av plen.

2. Erstatning for tap av jakt.

Lagmannsretten fastsetter ingen erstatning for påstått tap knyttet til plenproduksjon. For tap av jakt utmåles det erstatning ut fra strandlinje 1.350 m og drøftelsen ovenfor. Erstatningen settes til kr 15.000 + 8% p.a. avsavnsrente fra 27. mai 1988.

Takst nr 18

Eiendom: gnr 79 bnr 36 «Nordstad» i Fræna. Jordbrukseiendom

Eier: Bjørn Arnfinn Hostad, hans dødsbo, Farstad

Fredet areal: 8,2734 da + sjøareal

Herredsrettens erstatningsutmåling: For tapt jordleie kr 5.200 + 8% p.a. avsavnsrente fra 27. mai 1988.

For lagmannsretten har partene nedlagt felles påstand om hevning av saken, og uten krav om saksomkostninger. Lagmannsretten tar begjæringen til følge og avsier kjennelse om hevning.

Takst nr 18A

Eiendom: Farstadelvens utløp

Eiere/saksøkte: Samtlige grunneiere i vannet

Herredsrettens erstatningsutmåling: Erstatning for opprensking kr 30.000 (ikke avsavnsrente).

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Det skal etableres en fast terskel mellom brukarene (stein/stål) i brua nord for Hostadvatnet på kote 25,42 (- 0,50 m på NVEs tegning dat. 20.4. og 7.5.99). Det offentlige dekker kostnadene med etablering.

2. Det kan graves og vedlikeholdes en kanal, 12 meter bred, gjennom takrørsbeltet fra tverrprofil 0 og sydover. Kanalen kan graves og vedlikeholdes i en dybde på kote 24,72 (- 1,20 m på NVE's tegning dat. 20.4. og 7.5.99).

3. Det kan graves og vedlikeholdes en kanaldybde på kote 25,42 (-0,50 m på NVEs tegning dat. 20.4. og 7.5.99) mellom tverrprofil 4 og brua.

4. Bekk ved tverrprofil 4 kan legges om slik at utløpet til Farstadelva blir mer medstrøms. Jfr brev fra NVE dat. 27.5.99.

5. Ved gjennomføring av tiltak nevnt i pkt 2 - 4, skal all oppgravd masse transporteres ut av reservatet. Eksisterende veg langs elv kan nyttes og vegetasjon kan fjernes i nødvendig grad og for å lette transport langs vegen og ved evt. uttak av masse fra elva. Vegen kan holdes permanent fri for vegetasjon om ønskelig.

Oppgravd masse kan mellomlagres ved vegens ende mot vatnet og på vegen, for avrenning.

Slik mellomlagring skal ikke vare over 1 år.

6. Tidspunkt for gjennomføring av arbeid nevnt i pkt 2 - 4, skal hver gang avklares med Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Gjennomføring av alle tiltak skal skje i perioder uten ferdselsforbud.

Erstatningskrav: Erstatning for opprenskning og vedlikehold av utløp for Farstadelva.

Lagmannsretten tar som utgangspunkt at grunneierne rundt vannet med visse mellomrom måtte foreta opprenskning i elveosen, uavhengig av fredningen. Det som gjør dem berettiget til erstatning er at de må frakte masser fra elveosen og den øvre del av elven ut av naturreservatet. Det er særlig takrør og slam det dreier seg om. I de spesielle skjønnsforutsetninger er det fastsatt dispensasjoner som skal gjøre arbeidet lettere, herunder mellomlagring av masser inntil 1 år, for å oppnå avrenning. Det forutsettes at massene kjøres ut på tradisjonell måte med traktor og tilhenger. Dette gjør det nødvendig med et visst vedlikehold av den eksisterende vegen fra broen og til osen. For merarbeidet med dette, herunder rydding av vegetasjon, og for selve utkjøringen, utmåles et beløp som med forrentning skal dekke kostnadene i fremtiden. Partene er uenige om hvor ofte det må opprenskes. I denne forbindelse peker lagmannsretten på at man ved enkelte tiltak kan redusere behovet for opprenskning. For det første er det tilrådelig å kutte takrør så langt ned i vannet at det får vansker med å vokse opp igjen. For det andre kan man justere løpene for de to bekkene som renner ut i elven mellom osen og broen. Og for det tredje kan det graves såkalte sedimenteringsbasseng ved bekkutløpene.

Lagmannsretten er som herredsretten kommet til at erstatningen bør settes til kr 30.000, dog slik at utmålingstidspunktet er fredningen. Følgelig skal det betales avsavnsrente.

Konklusjonen blir erstatning kr 30.000 + 8% p.a. avsavnsrente fra 27. mai 1988.

Saksomkostninger

Det er de saksøkte som har begjært overskjønn, og saksomkostningene må avgjøres i forhold til hver av dem. For takst nr 6, 8 og 18 er det begjært hevning av overskjønnet uten påstand om saksomkostninger. For takst nr 1, 4, 12 og 15-17 har overskjønnet ført til noe høyere erstatninger. For takst nr 18A er beløpet blitt det samme som i herredsretten, dog slik at det renteberegnes fra fredningstidspunktet. Under henvisning til skjønnsprosessloven §54a første ledd a) jf §54 må Staten betale saksomkostninger til de saksøkte hvor overskjønnet er gjennomført.

Det er bare nødvendige omkostninger som dekkes. Advokat Steinar O. Anderssen, som representerte grunneierne i herredsretten, ble senere syk. Saken ble overlatt til advokatfirmaet Vislie Ødegaard & Kolrud, som etter noe arbeid fant at det var «klientkonflikt», slik at man måtte frasi seg videre oppdrag. Følgelig ble det advokat Gresseth som fullførte oppdraget for grunneierne, og han har fremsatt følgende omkostningskrav:

Salær og omkostninger til advokatfirmaet

Vislie Ødegaard & Kolrud,

nå advokatfirmaet Haavind Vislie kr 15.032,20

Salær til advokat Gresseth» 125.000,00

+ Utgifter 18.172,00

= kr 158.204,20

Advokat Gresseth uttaler at han mottok en foreløpig vurdering av underskjønnet fra advokatfirmaet Vislie, Ødegaard & Kolrud, og denne hadde han nytte av. Gresseths eget arbeid var knyttet til særdeles omfattende dokumenter. Det faktiske utdraget utgjør bare en mindre del. Dokumentene var lite systematisert da han fikk dem i plastposer. Arbeidet var tidkrevende, herunder kontakten med partene. Det var korrespondanse, telefonsamtaler, forhåndsbefaring 26. november 1999, konferanse med tillitsmann 7. og 25. januar 2000 og to dager med forhåndsbefaring før tre lange dagers hovedforhandling. Advokat Gresseth måtte avklare en rekke faktiske problemstillinger, ajourføre seg i rettspraksis om naturvern og utarbeide juridisk utdrag. Til takst nr 4 («Frænabu») knyttet det seg særlige rettslige problemstillinger.

Advokat Gresseth anfører videre at han måtte gå grundig inn i alle problemstillinger som var reist for herredsretten, idet grunneierne mente at erstatningsbeløpene var for lave. Det ville vært uforsvarlig ikke å gjøre dette arbeidet. Hovedpoenget i saken er at advokat Steinar O. Anderssen ble syk og måtte frasi seg videre oppdrag. Advokat Gresseth måtte behandle hele saken som om den startet opp på ny. Det er feil å betegne saken for herredsretten som «vesentlig mer omfattende og komplisert». Tvert imot var saken mer omfattende for lagmannsretten, bl.a. pga. problemstillingene knyttet til jakt og opprenskning ved elveosen. Mht det siste ble også skjønnsforutsetningene endret. Takst nr 18A gjelder samtlige parter i saken, og de må følgelig anses å ha oppnådd en «bedre avgjørelse enn ved underskjønnet», jf. skjønnsprosessloven §54a. I tillegg hadde de «rimelig grunn til å begjære overskjønn».

At enkelte erstatningsposter frafalles underveis, har ingen innvirkning på saksomkostningsspørsmålet. Det er det totale resultat for overskjønnet som er det avgjørende.

Staten valgte å engasjere sakkyndig mht. jordbrukserstatningene, og det var nødvendig for advokat Gresseth å legge arbeid i problemstillinger knyttet til påregneligheten i fremtidig bruk av strandarealene.

Advokat Grande påpeker at omkostningene til grunneiernes advokat for herredsretten ble fastsatt til kr 150.000. Saken var vesentlig mer omfattende og komplisert og gikk over fire lange rettsdager. For lagmannsretten trakk over halvparten av de saksøkte sine overskjønnsbegjæringer under saksforberedelsen. Staten var ikke forpliktet til å dekke saksomkostninger knyttet til dette. Videre frafalt flere av de gjenværende saksøkte krav knyttet til jordbruksspørsmål. Staten meddelte at den ikke ville kreve seg tilkjent saksomkostninger, men det betyr også at de saksøkte må dekke sine egne omkostninger. Det som gjensto til behandling i overskjønnet var problemstillinger knyttet til jakt, plenproduksjon, campingvognoppstilling for én eier, opprenskning av elveosen, samt spesielle problemstillinger ved «Frænabu». Dersom Staten skal dekke noen av omkostningene til de saksøkte, må det være omkostninger som er knyttet til det som ble behandlet for overskjønnet og som betraktes som nødvendige utgifter i lovens forstand - maksimalt kr 80.000 - kr 90.000. Det bemerkes at det er krevet særskilt for porto, kopiering, telefax etc. Takst nr 18A (opprenskning ved elveosen) står på egne ben og skal vurderes deretter. Eventuelt øket erstatning for dette takst nr kan ikke brukes som grunnlag for å si at alle de som opprinnelig krevde overskjønn, dermed har fått et bedre resultat. Det er heller ikke riktig at Staten forbedret skjønnsforutsetningene. De presiseringer som ble gjort forelå også for herredsretten, uttalt, men ikke skrevet.

Lagmannsretten tar til etterretning at advokat Steinar O. Anderssen ble syk, slik at grunneierne måtte knytte seg til ny prosessfullmektig. Det tas også til etterretning at advokatfirmaet Vislie, Ødegaard & Kolrud hadde et visst arbeid med saken, før man ble klar over «klientkonflikt». Advokat Gresseth har også påpekt at han hadde nytte av en foreløpig vurdering som ble utarbeidet der. Videre legger lagmannsretten til grunn at advokat Gresseth nødvendigvis har hatt et betydelig merarbeid enn advokat Steinar O. Anderssen ville hatt om han hadde fortsatt som prosessfullmektig for lagmannsretten. Det presiseres at Staten ikke skal dekke saksomkostninger i forhold til andre enn de saksøkte som gjennomførte hele overskjønnet - takst nr 1, 4, 12, 15-17 og 18A.

Overskjønnsforhandlingene varte i tre lange dager. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at nødvendige omkostninger utgjør kr 110.000, hvorav salær og omkostninger til advokatfirmaet Vislie, Ødegaard & Kolrud utgjør kr 15.032,20, utgifter hos advokat Gresseth kr 15.000, og resten salær til advokat Gresseth.

I tillegg kommer rettsgebyr kr 10.600 for fire rettsdager, inkludert avhjemling av overskjønnet. Honorar til skjønnsmennene - hver fem dager á kr 1.200, idet de har hatt ekstra arbeid utenfor møtedagene, utgjør totalt kr 24.000. Dessuten er det påløpt reiseutgifter for skjønnsmennene kr 14.331. Den jaktsakkyndige Kåre Laugen tilkommer godtgjørelse kr 42.240 og dekning av utgifter til reise og opphold kr 8.347.

Dette medfører at Staten skal betale til sammen kr 209.518 til de saksøkte.

Staten begjærte oppnevning av jordbrukssakkyndig Arne Grønlund som tilkommer godtgjørelse kr 20.480 og dekning av utgifter til reise og opphold kr 5.772. Dette må staten betale til lagmannsretten.

Kjennelse og overskjønn er enstemmige.

Slutning i kjennelse:

Overskjønnssak LF-1999-01048 B ved Frostating lagmannsrett heves for saksøkte nr 6 Oddmund Hostad, nr 8 Alf B. Hostad og nr 18 Bjørn Arnfinn Hostad, hans dødsbo.

Slutning i overskjønn:

1. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av overskjønnet betaler Staten v/Miljøverndepartementet erstatninger som fastsatt ovenfor til Gry Helen Eia, Frænabu AS, Jostein Stokke, Hans Kvadsheim, Odd Kvadsheim, Tore Kvadsheim og grunneiersammenslutningen «Opprenskning ved elveosen» v/tillitsmennene Odd Kvadsheim og Jostein Stokke.

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av overskjønnet betaler Staten v/Miljøverdepartementet til Gry Helen Eia, Frænabu AS, Jostein Stokke, Hans Kvadsheim, Odd Kvadsheim, Tore Kvadsheim og grunneiersammenslutningen «Opprenskning ved elveosen» v/tillitsmennene Odd Kvadsheim og Jostein Stokke, i fellesskap, saksomkostninger for lagmannsretten med 209.518 - tohundreognitusenfemhundreogatten - kroner.