LF-1999-681

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-11-22
Publisert:	LF-1999-00681
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett nr. 98-01968 M - Frostating lagmannsrett LF-1999-00681 M. Påkjært til Høyesterett.
Parter:	Kjærende part: A, Trondheim (Forsvarer: Advokat Michael D. Smith, Trondheim). Motpart: Den offentlige påtalemyndighet (tatsadvokatene i Trondheim v/statsadvokat Helge J. Kaasbøll, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Erik Jebens, lagdommer Randi Grøndalen, lagdommer Nina Mår Tapper
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §391, §392, Straffeloven (1902) §270, §271, §271a, EMK (1999), §13, §321, §395

Statsadvokatene i Trondheim satte den 26. april 1996 A, født *.*. 1948, under tiltale ved Trondheim byrett, for overtredelse av straffeloven §271 jf. §270 første ledd nr. 1 jf. annet ledd. Også to svenske statsborgere, B, født *.*. 1948, og C, født *.*. 1943, ble ved samme anledning satt under tiltale for overtredelse av de samme straffebestemmelser. Forfølgningen mot de tre tiltalte ble forent i én sak i medhold av straffeprosessloven §13.

Tiltalebeslutningen mot A lød slik:

«Straffeloven §271, jf. §270 første ledd nr. 1, jf. annet ledd

for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle, styrke og utnytte en villfarelse, rettsstridig å ha forledet noen til en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, idet bedrageriet anses som grovt, særlig fordi handlingen har voldt betydelig økonomisk skade, eller han har forledet allmennheten eller en større krets av personer, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

I perioden fra desember 1990 til oktober 1994, med virksomhet i Trondheim, var A generalagent i Norge for selskapene X AB, Stockholm, Sverige, fra mai 1993 for Y, med virksomhet i Helsingfors, Finland, og/eller Stockholm, Sverige, og fra 1. september 1994 for Z Ltd., Bahamas.

I nevnte egenskap forledet og/eller sørget han for å forlede i alt 729 norske personer og foretak, til i samme periode å innbetale beløp tilsvarende ca. NOK 120.534.998,-, som investering til forvaltning hos nevnte selskaper. De forvaltede midler skulle benyttes til handel med terminer og opsjoner i råvarer og valuta på børser bl.a. i USA.

Investorene ble forledet til å foreta innbetalinger til selskapene og/eller til å opprettholde investeringene, ved at investorene i markedsføringen, meldinger og annen informasjon, fikk uriktige og/eller ufullstendige opplysninger om forhold av vesentlig betydning for investorene, og/eller at det ble unnlatt å gi slike opplysninger.

Dette skjedde bl.a. på følgende måte:

Det ble gitt uriktige opplysninger om at midlene uavkortet skulle brukes til derivathandel som nevnt, til tross for at en vesentlig del av midlene ble brukt til formål som var investorene uvedkommende. Dette gjaldt bl.a betaling av provisjoner, kurtasjeutgifter, utbetalinger til andre investorer av innskutte midler og avkastning, og andre uberettigede utbetalinger til personer og foretak.

Det ble gitt uriktige opplysninger om risikoen for tap.

Investorene ble gitt inntrykk av at avkastningen var 2% pr. måned eller mer, fra 1994 variabel, dog alltid positiv, til tross for at børshandelen i USA gikk med tap. Det ble uriktig opplyst at selskapene hadde oppnådd en årlig avkastning på 26,8%.

I saldobeskjeder til investorene fra selskapene, ble investorene godskrevet positiv avkastning, til tross for at børshandelen i USA gikk med tap.

Det ble gitt uriktige opplysninger om at de innbetalte midler var forsikret mot svindel og utroskap, til tross for at selskapene ikke hadde slik eller annen forsikring eller sikkerhet for de investerte midler.

Investorene ble på denne måte utsatt for fare for tap. Investorene ble påført et tap som samlet pr. april 1996 utgjorde ca. NOK 80.518.000.»

Trondheim byrett, som var satt med to meddommere med fagkyndighet innenfor revisjonsvirksomhet, avsa dom i straffesaken mot de tre tiltalte den 13. januar 1997. Domsslutningen lyder slik for As vedkommende:

«A født *.*. 1948 dømmes for forbrytelse mot straffeloven §271 og §271a jf. §270 første ledd nr. 1 jf. annet ledd til en straff av fengsel i 3 - tre - år og 6 - seks - måneder. Til fradrag i straffen går 2 - to - dager for utholdt frihetsberøvelse. Han fradømmes retten til å drive næring og å inneha ledende stilling eller verv i noe selskap for et tidsrom av 5 - fem - år. Han dømmes til å tåle inndragning av vinning til fordel for statskassen med 2 345.000 - tomillionertrehundreogførtifemtusen - kroner. Han fritas for å erstatte det offentlige sakens omkostninger.»

Domfellelsen av A bygget på at han fra september 1993 til slutten av april 1994 hadde utvist grov uaktsomhet, og at han deretter, frem til virksomheten opphørte i oktober 1994, hadde gjort seg skyldig i forsettlig grovt bedrageri. B og C ble funnet skyldig i forsettlig grovt bedrageri i hele den periode som tiltalen mot dem omfattet.

A anket dommen til Frostating lagmannsrett ved ankeerklæring av 29. januar 1997. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen, samt avgjørelsen om inndragning. Etter anmodning av forberedende dommer i lagmannsretten ble anken utdypet i erklæring 10. april.s.å.

Frostating lagmannsrett besluttet 11. juni 1997 å nekte anken fremmet, både med hensyn til bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Beslutningen ble truffet i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd 1. punktum.

A forsvarer, advokat Michael D. Smith, fremsatte 24. juli 1997 begjæring om omgjøring av lagmannsrettens beslutning om å nekte anket fremmet, jf. straffeprosessloven §321 fjerde ledd. Etter anmodning av forberedende dommer i lagmannsretten ble begjæringen 11. august s.å. fremsatt av A personlig.

Frostating lagmannsrett traffødt xx.xx.1998 beslutning, hvorved As begjæring om omgjøring av beslutningen om å nekte anken fremmet ikke ble tatt til følge. Denne beslutningen ble truffet i medhold av straffeprosessloven §321 fjerde ledd 2. punktum, idet retten fant at det ikke forelå særlige grunner som tilsa omgjøring av den opprinnelige beslutning om å nekte anken fremmet.

Etter at byrettens dom var blitt rettskraftig ble A innkalt til soning av fengselsstraffen. Han søkte om utsettelse med soningen, men søknaden ble ikke tatt til følge. Det er opplyst at soningen ble påbegynt den 27. januar 1999.

Forut for dette - den 21. desember 1998 - hadde A fremsatt begjæring om gjenopptakelse av straffesaken for Trondheim byrett. Grunnene som ble anført til støtte for begjæringen omtales nedenfor, under gjengivelsen av anførslene for lagmannsretten. Trondheim byrett, som også ved denne anledning var satt med to fagkyndige revisorer, jf. straffeprosessloven §395 annet ledd 1. punktum, avsa 23. juni 1999 kjennelse som har slik slutning:

«Gjenopptakelsesbegjæringen fra A forkastes.»

A har den 14. juli 1999 påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten. Statsadvokatene i Trondheim har i påtegning 16. juli s.å. anført at byrettens kjennelse er korrekt og at det ikke er grunnlag for gjenopptakelse. Saksdokumentene, som er meget omfattende, ble mottatt i lagmannsretten den 16. juli 1999.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Som grunnlag for begjæringen påberopes prinsipalt straffeprosessloven §391 nr. 3 og subsidiært straffeprosessloven §392 annet ledd.

I begjæringen er det for det første vist til anførslene i ankeerklæringen av 29. januar 1997. Det sentrale i forhold til begjæringen om gjenopptakelse er anførselen om at A ønsket å få avklart om de investerte beløp fortsatt var intakte. Han engasjerte advokat Dag Haarstad og revisjonsfirmaet Coopers & Lybrand for å få avklart dette. Videre satte han press på de svenske hovedpersonene, B og C. Revisor Bocks erklæringer, som ble oversendt ham pr. telefax den 27. og 31. mai 1994, bekreftet at det forelå tilstrekkelige midler i forvaltning. A stolte på revisorens opplysninger. Han meddelte dem videre til Skattedirektoratet, og mottok ingen tilbakemelding derfra. Etter dette antok han at mistanken mot de svenske hovedpersonene var ubegrunnet.

Byretten har i dommen vist til As forklaring om at han ble beroliget av revisor Bocks opplysninger. Retten har imidlertid ikke drøftet betydningen av dette. Den har heller ikke gått inn på hvordan meddelelsen fra selskapets revisor måtte oppfattes av A.

Det nye i saken er en dom avsagt av Stockholms tingsrett 15. mai 1998 i erstatningssak anlagt av en av de norske investorene mot revisor Bock. I dommen er det lagt til grunn at sistnevnte ikke har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet ved å benytte de informasjoner han mottok fra forvalterne av de investerte beløp. Disse informasjonene dannet grunnlaget for den underretning som revisoren oversendte til A pr. telefax. Det paradoksale i saken er at Stockholms tingsrett har frifunnet revisor Bock for erstatningsbetingende uaktsomhet, mens Trondheim byrett har domfelt A for forsettlig «investorbedrageri».

Det oppstår spørsmål om hvorvidt engasjementet av revisor Bock sommeren/høsten 1993 reduserer skyldkravet til grov uaktsomhet for As vedkommende. Dersom man kommer til at det heller ikke forelå grov uaktsomhet, må dette åpne for full gjenopptakelse.

Byretten har ikke lagt vekt på utsagn eller skriftlig materiale som A har mottatt fra revisor Bock. Dette må bety at byretten har ansett revisoren som involvert i «bedrageriet», og at A var eller måtte være klar over dette. A oppfattet imidlertid uttalelsen fra revisor Bock som en bekreftelse på at de investerte beløp var intakte. Derved kunne han i alle fall ikke dømmes for forsettlig bedrageri.

Stockholms tingsrett har vurdert revisors rolle annerledes enn Trondheim byrett har gjort i dommen i straffesaken. Kravet om «en ny omstendighet» eller «et nytt bevis» i straffeprosessloven §391 nr. 3 er derved oppfylt.

Uttrykket «synes egnet til» i samme bestemmelse innebærer at det er tilstrekkelig med en mulighet for at den nye behandling av straffesaken kan lede til en endring, jf. Rt-1992-1683. Det behøver ikke å foreligge sannsynlighetsovervekt for dette. Den «mildere strafferegel» som kan være aktuell, er straffeloven §271a.

Under enhver omstendighet er vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd oppfylt. Det har betydning at byretten har falt ned på det laveste trinn innenfor forsettsbegrepet ved å bygge på «den positive innvilgelsesteori». Lagmannsrettens nektelse av å fremme anken har gjort to-instansordningen illusorisk i nærværende sak. Det følger av rettspraksis at det ikke gjelder noen begrensning med hensyn til hva slags særlige forhold som kan ha betydning etter straffeprosessloven §392 annet ledd.

I anledning statsadvokatens tilsvar til gjenopptakelsesbegjæringen er for det første anført at revisor Bock var et helt sentralt vitne under hovedforhandlingen i byretten. Det er ikke riktig at hans forklaring ensidig gikk i favør av de tiltalte og at han var opptatt av å beskytte seg selv. Heller ikke kan det legges til grunn at byretten har valgt å se bort fra As og revisor Bocks forklaringer om kommunikasjonen mellom dem.

Stockholms tingsretts dom av 15. mai 1998 bestyrker at de svenske hovedaktørene ønsket å hindre at A skulle få innsikt i selskapets drift. Dersom han fikk innsikt i hvor investorenes penger befant seg, ville han ha kunnet iverksette kontroll med hensyn til om midlene var intakte, noe B og C ikke ønsket. De betraktet ikke A som en medspiller, men snarere som en motpart.

Stockholms tingsretts dom er en omstendighet som kan lede til frifinnelse av A for forsettlig grovt bedrageri. Dommen inneholder en erstatningsrettslig vurdering av revisor Bocks forhold, og viser at selv ikke den mildere aktsomhetsnormen som gjelder i denne type saker er overtrådt. Den strafferettslige aktsomhetsnormen, som er strengere, kan da åpenbart ikke være overtrådt.

Tingsrettens dom er fullt ut relevant for spørsmålet om gjenopptakelse av straffesaken mot A. Det forelå ingen kobling av ytelser og gjenytelser mellom A og Bock når det gjelder deres forklaringer i henholdsvis Trondheim byrett og Stockholms tingsrett. As forklaringer for tingsretten var korrekte.

Stockholms tingsrett har åpenbart hatt tillit til revisor Bocks forklaring og har oppfattet hans verifikasjoner som korrekte. Dersom Trondheim byrett hadde gjort det samme i dommen i straffesaken, ville det ha blitt lagt til grunn at A måtte kunne anse informasjonene fra Bock som korrekte. A ville da ikke ha kunnet bli dømt for forsettlig bedrageri.

Byrettens dom viser at den har valgt å se bort fra betydningen av Bocks verifikasjon angående de investerte beløp. Stockholms tingsretts dom viser at en annen tolkningsvariant er mulig. Vilkåret for å oppnå gjenopptakelse er derved oppfylt.

I forhold til byrettens kjennelse angående spørsmålet om gjenopptakelse er særlig anført:

Det er i kjennelsen vist til at advokat Haarstads råd gikk ut på stans av virksomheten inntil det ble klarlagt om investorenes penger var i behold. Det kan derfor synes som om byretten i kjennelsen om gjenopptakelse har kunnet akseptere revisorbekreftelsen. Dette er i strid med byrettens dom i straffesaken, der revisorbekreftelsen fra Bock ikke ble tillagt noen betydning.

As handlemåte og oppfatning i tiden mellom Skattedirektoratets besøk 29. april 1994 og Bocks revisorerklæring av 31. mai s.å viser at han ikke har opptrådt forsettlig i forhold til bedrageribestemmelsen. Det er vist til en rekke omstendigheter som understøtter dette. En av disse er at A ikke fikk noen tilbakemelding fra Skattedirektoratet etter at han hadde oversendt Bocks verifikasjon dit. Direktoratet var kjent med kvaliteten på revisor Bocks arbeid, men heller ikke dette ble meddelt A.

Byretten har i kjennelsen konkludert med at virksomheten fortsatte som tidligere våren 1994, og at bekreftelsen fra revisor Bock ikke hadde avgjørende betydning for de valg A traff i denne tiden. En ny hovedforhandling i byretten vil kunne gi grunnlag for en annen oppfatning av dette spørsmålet.

Det er vanskelig å se hvordan det med stor grad av sikkerhet kan slås fast at A i tiden etter 29. mai 1994 har utvist strafferettslig forsett. Rettspraksis og teori har lagt til grunn at spørsmålet om forsett basert på den positive innvilgelsesteori ikke kan klarlegges ved faste formler, men at det må overlates dommeren en betydelig skjønnsmyndighet med hensyn til hva som bør kreves i det enkelte tilfelle. A anmoder om en slik ny skjønnsmessig vurdering, i lys av at en annen domstol har oppfattet revisor Bocks rolle annerledes enn Trondheim byrett har gjort.

I byrettens kjennelse er lagt til grunn at overføringene mellom investeringskonto og utbetalingskonto er i strid med markedsføringen. Dette er ikke riktig, idet markedsføringen ikke opplyser annet enn at de investerte midler uavkortet benyttes til trading i USA, noe som betyr at midlene ikke belastes med gebyrer før de settes inn i tradingen.

Byretten anfører videre i kjennelsen at det måtte fremstå som overveiende sannsynlig at pengestrømmen var ute av kontroll, slik at muligheten for underslag var nærliggende. Dommen i straffesaken bygger ikke på slike betraktninger, idet det der er lagt til grunn at pengene taper sin identitet ved investering i fond, og at en direkte overføring mellom kontiene i prinsippet kan ha noe for seg. Også dette viser at domstolene kan ha forskjellig syn på tilnærmet samme faktum.

Det virker noe søkt når byretten i kjennelsen har anført at A hadde en selvstendig plikt til å rettlede revisor i forbindelse med undersøkelsene. Revisor Bock var engasjert av B, og fikk sitt mandat av ham. A måtte kunne forvente at revisor hadde fått det mandat som man hadde forutsatt. Det kan derfor ikke bebreides ham som uaktsomt at han ikke foretok noen nærmere oppfølging i forhold til revisor.

A har konkludert med og anmodet om at straffesaken mot ham blir gjenopptatt i Trondheim byrett.

Statsadvokatene i Trondheim har i det vesentlige gjort gjeldende:

De forhold A påberoper som grunnlag for gjenopptakelse er ikke nye bevis eller omstendigheter som synes egnet til å føre til frifinnelse, jf. straffeprosessloven §391 nr. 3. Vilkårene i samme lov §392 annet ledd er heller ikke oppfylt. Det er ikke påvist eller sannsynliggjort særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og det er ingen tungtveiende hensyn som tilsier at spørsmålet om As straffeskyld blir prøvet på ny.

Det foreligger flere bevis som knytter revisor Bock til straffesaken. Etterforskningen startet sommeren 1994 og var i første omgang kun rettet mot A. I løpet av høsten 1994 og vinteren 1994/95 ble også B og C mistenkt og senere siktet for å ha vært med på bedrageriet mot de norske investorene. Revisor Bock gikk i samme periode over fra å være vitne til å bli mistenkt for medvirkning til bedrageriet.

Kontakten mellom A og revisor Bock fremgår av en rekke av dokumentene i straffesaken. Det fremgår av byrettens dom at retten har ansett dokumentene som relevante bevis.

Etterforskningen ble etter hvert også rettet mot revisor Bock. Han ble første gang avhørt av politiet 14. oktober 1994, og hadde da status som vitne. Trondheim politidistrikt utferdiget formell siktelse mot Bock 8. juni 1995. I en senere presisering av siktelsen fremgikk det at Bocks medvirkning til bedrageriet bestod i at han 31. mai 1994 ga uriktige opplysninger til A, ved uriktig å bekrefte at fondets midler pr. 31. desember 1993 utgjorde noe over 8,8 millioner USD.

Tiltalebeslutningene mot A, B og C ble utferdiget 26. april 1996. Det ble besluttet å utsette tiltalespørsmålet for revisor Bocks del i påvente av utfallet i straffesaken mot de tre førstnevnte. Straffesaken mot Bock ble henlagt etter bevisets stilling av Trondheim politidistrikt 14. juli 1997.

Revisor Bock ble ført som vitne fra påtalemyndighetens side under behandlingen av straffesaken i byretten. Påtalemyndigheten oppfattet Bocks forklaring i retten som lite troverdig. Statsadvokatens inntrykk var at Bocks forklaring gikk ensidig i favør av de tiltalte, i tillegg til at han beskyttet seg selv mot ansvar og kritikk.

Påtalemyndighetens oppfatning var at Bock ikke ville bidra til å oppklare hva som hadde foregått mellom ham og de tiltalte. Det var stor avstand mellom den skrevne tekst i dokumentene og Bocks forklaring. Aktoratet fant ikke å kunne bygge på Bocks rettslige forklaring som et bevis mot A.

Et hovedtema i forbindelse med spørsmålet om gjenopptakelse er hvorvidt og i hvilken grad byretten ved avgjørelsen av skyldspørsmålet i forhold til A har lagt vekt på dokumentbevisene og Bocks vitneforklaring i retten. Dersom dette er vektlagt til skade for A, må det som anføres i begjæringen vurderes opp mot det som ellers fremkom under behandlingen i byretten.

Det fremgår av dommen at byretten har bygget på en bred bevisvurdering. Det var rettens samlede inntrykk av bevisene som førte til domfellelse. Når byretten har basert seg på en totalvurdering av bevisene, vil eventuelle endringer som knytter seg til enkeltbevis ha mindre betydning. Til illustrasjon av dette forholdet er vist til Rt-1996-1543.

Byrettens dom viser at retten, ved vurderingen av spørsmålet om straffeskyld for forsettlig bedrageri, har lagt atskillig vekt på de signaler A fikk fra advokat Haarstad i mai 1994. Byretten har vurdert faresignalene fra Skattedirektoratet og advokat Haarstad opp mot den beroligelse som A hevder at han fikk ved revisor Bocks skriftlige bekreftelser.

Byrettens dom må oppfattes slik at retten har valgt å se bort fra As og Bocks forklaringer om kommunikasjonen mellom dem. Årsaken er sannsynligvis at verken Bock eller A fremsto som troverdige, fordi avstanden mellom dokumentbevisene og forklaringene ble for stor. A og Bock avga forklaringer som klart støttet hverandre. Aktor oppfattet Bocks bekreftelser av 27. og 31. mai 1994 som As «alibier».

Selv om byrettens dom viser at As og Bocks forklaringer ikke er ansett å være troverdige, kunne A ikke dømmes alene på grunn av et feilslått forsøk på å skaffe seg «alibi». Bevisene for at han hadde utvist forsett i perioden fra mai 1994 lå i kommunikasjonen mellom A, Skattedirektoratet og advokat Haarstad, i tillegg til andre bevis som belyste As rolle.

Stockholms tingsretts dom av 15. mai 1998 i erstatningssak anlagt mot revisor Bock av en av de norske investorene aksepteres som en ny omstendighet i forhold til byrettens dom. Den er imidlertid ikke egnet til å medføre frifinnelse av A. Tingsrettens dom inneholder kun en erstatningsrettslig vurdering av Bocks forhold til en investor, og kaster ikke nytt lys over straffesaken.

Tingsrettens dom må brukes med stor forsiktighet i forhold til spørsmålet om å gjenoppta straffesaken mot A. Det er ukjent hvilket omfang bevisførselen i tingsretten hadde og hvilke sider av saken man fokuserte på. Det fremgår at A forklarte seg som vitne, og at tingsretten tilla forklaringen stor vekt. Gjengivelsen av As forklaring viser at denne var i strid med de skriftlige bevis som ble dokumentert i straffesaken i byretten.

Lagmannsrettens prøving av As anke, som munnet ut i at anken ble nektet fremmet, har betydning i gjenopptakelsessaken. Skyldspørsmålet er derved vurdert av to domstoler. Ordningen med «siling» av anker er ikke i strid med protokoll 7 artikkel 2 til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), jf. Rt-1995-1594. Anførslene i ankeerklæringen kan ikke benyttes som grunnlag for gjenopptakelse. Avgjørelsen i Rt-1997-1186, der gjenopptakelse ble tillatt blant annet fordi skyldspørsmålet bare hadde vært prøvet i én instans, gjaldt en sak som var behandlet etter den tidligere prosessordning, der skyldspørsmålet ble avgjort av juryen som første og siste instans.

Statsadvokatene har nedlagt påstand om at begjæringen om gjenopptakelse ikke blir tatt til følge.

Lagmannsrettens bemerkninger:

1. Grunnlaget for begjæringen om gjenopptakelse

A har prinsipalt krevet gjenopptakelse i medhold av straffeprosessloven §391 første ledd nr. 3, som krever nye omstendigheter eller bevis. Han har subsidiært påberopt samme lov §392 annet ledd, som unntaksvis gir adgang til gjenopptakelse også i andre tilfeller.

Det faktiske grunnlag for begjæringen er Stockholms tingsretts dom av 15. mai 1998 i erstatningssak anlagt av Bjørn Haaland mot Lars Bock. Haaland, som hadde foretatt investeringer i Y, krevet dom for at Bock i egenskap av revisor i Y var erstatningsansvarlig overfor ham med 600.000 NOK. Lars Bock ble frifunnet ved tingsrettens dom og tilkjent saksomkostninger.

Det er opplyst i gjenopptakelsesbegjæringen at tingsrettens dom er anket til Svea hovrett. Spørsmålet om sakens videre gang er imidlertid ikke omtalt i kjæremålserklæringen. På spørsmål fra forberedende dommer i lagmannsretten har As forsvarer opplyst at anken er trukket tilbake. Tingsrettens dom er således rettskraftig.

Et hovedpunkt i As gjenopptakelsesbegjæring er at han er funnet skyldig i forsettlig grovt bedrageri, mens revisor Bock er frifunnet endog for erstatningsansvar. Dette hevdes å fremstå som paradoksalt, i det A har stolt på de opplysninger revisor Bock ga med hensyn til om de investerte beløp var i behold og det øvrige som hadde betydning for investorene. Lagmannsretten drøfter betydningen av dette nedenfor.

2. Hovedpunktene i byrettens dom

Innledningsvis antas det hensiktsmessig å gi en kort redegjørelse for det forhold straffesaken mot A omfattet. Hovedpunktene kan gjengis slik - basert på premissene i byrettens dom av 13. januar 1997:

Utgangspunktet for saken er en virksomhet med utspring i Sverige, som hadde til formål å investere beløp for personer og foretak på råvarebørser i USA (såkalt derivathandel). Denne virksomheten ble opprinnelig drevet av X AB (X), men ble senere lagt inn under andre selskaper, først - fra sommeren 1993 - det finske selskapet Y (Y), og senere - fra sommeren 1994 - under Z Ltd. (Z).

B (B) var den faktiske daglige leder av virksomheten i Sverige, mens C (C) i det vesentlige foresto derivathandelen i USA. A var norsk generalagent, først for X og senere for Y og Z.

I tidsrommet 1990-1994 ble det skutt inn ca. 122 millioner kroner av til sammen 729 norske investorer. Mesteparten av innskuddene ble foretatt de to siste årene. Investeringene viste seg å være tapsbringende gjennom hele perioden. De norske investorene ble samlet påført et tap som pr april 1996 utgjorde ca. 80 millioner kroner.

Ved vurderingen av om det objektivt sett forelå bedrageri drøftet byretten fem forhold. For det første ble det vedrørende anvendelsen av de investerte midler lagt til grunn at en vesentlig del av disse ble benyttet til uvedkommende formål. Investorene mottok dessuten feilaktig informasjon om tapsrisikoen. Selskapene gav også uriktige opplysninger om den faktiske oppnådde avkastning. Videre var saldobeskjedene som ble gitt de enkelte investorer uriktige. Selskapene hadde dessuten ikke tegnet de nødvendige forsikringer, til tross for opplysning om dette.

Byretten konkluderte med at den informasjon som investeringsselskapene hadde gitt til investorene var klart villedende, for så vidt gjaldt de forhold som er omtalt foran. Det ble videre lagt til grunn at investorene var blitt påført tap eller fare for tap gjennom hele den periode da virksomheten foregikk. Objektivt sett forelå det derfor bedrageri overfor de norske investorene.

Byretten fant det ikke bevist at A hadde utvist forsett og opptrådt i uberettiget vinnings hensikt frem til ultimo april 1994. Hans subjektive forhold ble imidlertid av byretten bedømt annerledes for så vidt gjaldt den etterfølgende tidsperiode. Byretten uttaler følgende om dette spørsmålet:

«Etter april 1994 er imidlertid bildet et annet. Han fikk i april besøk fra Skattedirektoratet, og ble gjort kjent med de alvorlige innvendinger og mistanker man der hadde. Hans advokat gjennomgikk saken, og A ble nå i klartekst forklart at behandlingen av midlene muliggjorde pyramidespill og at svenskenes behandling av investeringene «ikke er i samsvar med de opplysninger som er gitt oss» - som det heter i advokat Haarstads memo av 29 april 1994. Advokat Haarstad foreslo en rekke tiltak i den situasjonen som nå forelå, herunder at agentene måtte underrettes om at det ikke måtte skje ytterligere investeringer. Dette ble uttrykt så vidt klart for A at budskapet ikke kunne være til å misforstå, - det heter f eks at «det er agenten(es) plikt å hindre at investorer går inn med «innskudd/investering» så lenge forholdene er under gransking/observasjon». Han ble også anbefalt å omgående informere alle investorer om kritikken fra Skattedirektoratet. Det ble 11 mai 1994 enighet om å iverksette de tiltak advokat Haarstad hadde anbefalt. Intet av dette skjedde.

A har imidlertid som nevnt forklart at han ble fullstendig beroliget av faxen fra revisor Bock den 31. mai hvor det heter at Bock har mottatt bekreftelse fra forvalterne. Etter dette fortsatte det hele som før, herunder fortsatte han også å disponere over bankkonti i Kredittkassen i åpenbar strid med hva han hadde meddelt Skattedirektoratet.

Etter rettens syn må A forhold fra slutten av april 1994 vurderes på en annen måte enn for tiden forut, når det gjelder hvorvidt de subjektive betingelser for straff foreligger.

Han har fra dette tidspunkt i hvert fall sett det som overveiende sannsynlig at det bilde investorene var presentert av investeringssystemet, hadde vært villedende. Han har også klart forstått at investorene ikke ville ha investert om de hadde vært kjent med realitetene.

I hvert fall på dette tidspunkt forsto han klart at eventuelle nye investorer som nå kom inn i bildet, ikke ville investere om de fikk presentert de opplysninger han nå satt med. Likeledes forsto han at eldre investorer ville søke å få sine penger ut, om de nå fikk disse opplysningene. Det er ikke gitt at han fullt ut forsto at investorene ville tape sine penger. Men han har nå i hvert fall hatt et annet forhold enn tidligere til at det forelå en fare for tap. Hvor bevisst denne tapsfaren har stått for ham, er ikke lett å si. I forhold til lovens krav om forsett, er det tilstrekkelig for fellelse at han har sett faren for tap som overveiende sannsynlig, og det er også - etter den «positive innvilgelsesteori» - tilstrekkelig at han har innsett muligheten for tap og i sin bevissthet positivt har godtatt at det kunne være fare for tap (jf. Rt-1992-334, spesielt side 338). Etter rettens syn er det ikke tvil om at han i hvert fall nå klart innså faren for tap og bevisst godtok muligheten for dette. På tross av dette valgte han å fortsette sin virksomhet.»

Byretten konkluderte med at A fra omkring 29. april 1994 hadde utvist «et tilstrekkelig forsett» til å kunne domfelles etter straffeloven §270. Om kravet til uberettiget vinnings hensikt uttaler byretten følgende:

«Når A nå likevel fortsatte sin virksomhet, var det sentrale motivet at han ved dette oppebar solide provisjonsinntekter. Han har således handlet i vinnings hensikt. Provisjonen mottok han eller hans selskap av de investerte midler. Med den kunnskap han nå hadde om hvilken risiko investorene ble eksponert for, var det uberettiget av ham å motta provisjon såvel av nye som av eldre investeringer, - han oppebar som nevnt foran løpende provisjon av investeringene ikke bare ved etableringen, men så lenge investeringene sto inne. At det i denne situasjonen var uberettiget av ham å motta provisjon, har han forstått.»

Byretten konkluderte med at A måtte domfelles for forsettlig bedrageri for så vidt gjaldt tiden etter ca. 29. april 1994. Bedrageriene overfor de enkelte investorene ble av byretten bedømt som et sammenhengende straffbart forhold. Etter en helhetsvurdering, der det særlig ble sett hen til den økonomiske skade som investorene var blitt påført, ble forholdet bedømt som grovt bedrageri, jf. straffeloven §271.

Byretten vurderte dernest om A i noen del av tiden før ca. 29. april 1994 hadde utvist grov uaktsomhet, jf. straffeloven §271a om grovt uaktsomt bedrageri. Om dette uttaler byretten følgende:

«Som framholdt foran, ble investeringssystemet og virksomheten i X AB omtalt i media. De kritiske innspill i media var A kjent med, og han gikk aktivt ut i forsvar av virksomheten. Hans aktivitet i forhold til Stockholm for å få avklart hvorvidt kritikken var velbegrunnet, var begrenset. Han har imidlertid forklart at han våren 1993 - etter negativ omtale i Kapital-TV - på et møte i Stockholm tok opp om det lot seg gjøre å få en revisorbekreftelse på at pengene var i behold. Blant annet B var til stede på møtet. Man kom til enighet om at man pr 30 august 1993 skulle få en revisorbekreftelse på dette, senere ble tidspunktet utskutt til 30 september. Tidspunktet ble imidlertid utskutt videre, idet det ble framhevet at det var selve revisjonen som skulle skje pr 30 september, og det ville ta tid å gjennomføre revisjonen. A så angivelig ikke noe problem med dette, - han hadde «tillit til svenskene"- Som beskrevet foran, startet revisor Bock høsten 1993 opp en gjennomgang, men da ikke i forhold til hvorvidt pengene faktisk fantes.

Han har også forklart at han våren 1993 begynte å få en viss kunnskap om at det var risiko knyttet til investeringene, og at han nå forsto at man også kunne tape penger. Han bygget likevel på de forklaringer han fikk fra i første rekke B. Han har hevdet at han forhørte seg hos andre kilder med hensyn til opsjonshandel generelt, men ble beroliget av hva han hørte. I 1993 ble spørsmålet om forsikring et tema som ble tatt opp med X AB. Man ble lovet at det skulle komme dokumentasjon for at forsikring forelå, men mottok ingen slik dokumentasjon. På et tidspunkt - antakelig i 1993, det nærmere tidspunkt for dette er uklart - så han i følge sin egen forklaring regnskap for X AB. Investeringene framkom ikke av regnskapet. På As forespørsel til B ble det svart at kapitalen lå utenfor selve fondet på grunn av at selskapet hadde mange utenlandske kunder. Det ble hevdet at dette var vanlig praksis, men han undersøkte ikke nærmere om så var tilfelle. Heller ikke X ABs egne inntekter framgikk av det han så av regnskap, - det ble sagt at inntektene «lå ute».

Etter rettens syn utviklet forholdene seg slik at A i hvert fall pr september 1993 må sies å ha utvist grov uaktsomhet.

Selv om han godskrives all rimelig tvil, var faresignalene da så vidt markerte at han er sterkt å klandre for å ha fortsatt virksomheten. Situasjonen pr september 1993 var at han tross forespørsler ikke hadde fått innsyn i noen form for regnskap for fondet. Han godtok de utflukter han ble presentert, selv om han - ikke minst som regnskapsutdannet - må ha forstått at det burde forefinnes et regnskap. Han burde ha reagert på at regnskapene for X AB ikke viste inntekter som sto i sammenheng med det bilde han hadde av virksomheten. Han var kjent med at X AB var gitt uttrykk for at eventuelle tap på tradingen skulle dekkes av egenkapitalen, og skulle da ha reagert når ingen egenkapital framgikk av regnskapene. Likeledes burde han reagert, når det tross forespørsel ikke lot seg gjøre å framskaffe noen form for dokumentasjon for at investeringene var i behold, og særlig når den bebudede revisorbekreftelse ikke ble tilveiebrakt som lovet. Via de signaler som var framkommet i media, hadde han all mulig foranledning til å forholde seg på en helt annen måte enn hva han faktisk gjorde. Han var klar over at store beløp var investert, pr starten av september 1993 i alt ca. 42 millioner kroner. Han var X ABs hovedagent i Norge med et stort agentnett under seg, og var slik sett også i en spesiell posisjon når det gjaldt hva som måtte forventes av ham.

Hans samlede opptreden er med andre ord i hvert fall fra slutten av september 1993 rettsstridig, sterkt klanderverdig og grovt uaktsom. I dette ligger at han da klart burde ha forstått at det bilde han var med på å skape overfor investorene - både gamle og vordende - var åpenbart uriktig og villedende, og han burde klart ha forstått at det forelå en fare for tap. Når han likevel fortsatte sin virksomhet, var det på grunn av den vinning han oppebar i form av provisjoner, og som han etter omstendighetene nå klart burde ha forstått var uberettiget.»

Byretten konkluderte med at A måtte domfelles for grovt uaktsomt bedrageri for så vidt gjaldt tiden fra ultimo september 1993 til ultimo april 1994. Hensett til de betydelige beløp som var blitt investert og de store tap som investorene var blitt påført, ble også dette forholdet henført under straffeloven §271.

3. Spørsmålet om gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3

Lagmannsretten drøfter først spørsmålet om A kan kreve gjenopptakelse i medhold av straffeprosessloven §391 nr. 3. Etter denne bestemmelse kreves for det første at det må «opplyses en ny omstendighet eller skaffes fram et nytt bevis». Dette omfatter ikke bare nye faktiske opplysninger, men også i noen grad nye vurderinger av det samme faktum som er lagt til grunn i dommen i den sak som kreves gjenopptatt.

En ny dom som omhandler det samme saksforhold som i den sak som kreves gjenopptatt, vil derfor etter omstendighetene kunne gi grunnlag for gjenopptakelse etter §391 nr. 3. I Rt-1991-810 ble dette ansett å være tilfellet, idet den nye dommen var avsagt av samme domstol cirka et halvt år etter den første. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på de avgrensninger som her kan være aktuelle, idet en i likhet med byretten anser Stockholms tingsretts dom av 15. mai 1998 som en «ny omstendighet», selv om dommen gjaldt en erstatningssak og ble avsagt av en domstol i utlandet.

Kravet om en «ny omstendighet» eller et «nytt bevis» i §391 nr. 3 innebærer at gjenopptakelse ikke kan kreves dersom begjæringen utelukkende er begrunnet i slike forhold som tidligere har vært gjort gjeldende og blitt vurdert som ankegrunn. Det vises herom til Rt-1980-898 og Rt-1991-1046. Stockholms tingsretts dom av 15. mai 1998 er imidlertid også i denne henseende en «ny omstendighet».

Det neste spørsmålet er om Stockholms tingsretts dom i erstatningssaken mot revisor Bock «synes egnet til å føre til frifinnelse eller avvisning eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge», jf. straffeprosessloven §391 nr. 3. I Rt-1992-1683 ble bestemmelsen tolket slik at det er tilstrekkelig at det nye bevis gir en rimelig mulighet for at resultatet kan bli endret som nevnt, idet det ikke behøver å foreligge sannsynlighetsovervekt for dette. I det følgende drøftes først betydningen av Stockholms tingsretts dom i forhold til domfellelsen av A for forsettlig grovt bedrageri.

I tingsrettens dom er det konkludert med at revisor Bock ikke har opptrådt i bedragersk hensikt, videre at han ikke har utvist erstatningsbetingede uaktsomhet og endelig at han ikke kan holdes ansvarlig etter den svenske aksjelovgivningen. Tingsretten har således lagt til grunn at Bock har vært uvitende om virksomhetens reelle karakter og at han ikke kan bebreides for denne uvitenhet.

Det fremgår imidlertid av byrettens dom i straffesaken at avgjørelsen av skyldspørsmålet i forhold til A bygger på en bred bevisvurdering. Allerede dette medfører at nye bevis gjennomgående har mindre betydning for avgjørelsens riktighet enn hvor dommen er bygget på et enkeltstående faktisk forhold som det nye bevis knytter seg til, jf. Rt-1996-1543.

Ved vurderingen av As forhold har byretten særlig trukket frem henvendelsen fra Skattedirektoratet og advokat Haarstads gjennomgåelse av saken, jf. dommen s 59-60. Byretten har lagt til grunn at A av sin advokat «i klartekst» ble gjort oppmerksom på at det kunne foreligge et såkalt «pyramidespill» og at de svenske hovedmennenes forvaltning av de investerte beløp ikke samsvarte med de opplysninger de hadde gitt A. Ifølge dommen kunne budskapet til A «ikke være til å misforstå».

Det fremgår av dommen at de informasjoner som A fikk innebar at han i alle fall fra april 1994 «klart innså faren for tap og bevisst godtok muligheten for dette», jf. dommen s 61. As anførsel «om at han ble beroliget av revisor Bocks telefax av 31. mai 1994» er gjengitt på s 60 i dommen. Anførselen er imidlertid ikke kommentert nærmere og synes ikke å ha vært tillagt vekt i noen retning. Når premissene i dommen s 59-61 leses i sammenheng, fremgår det at byretten ikke har trodd på As opplysning om at han ble beroliget etter å ha mottatt den nevnte telefax fra revisor Bock. At sistnevnte, i følge Stockholms tingsretts dom, verken har begått bedrageri eller utvist uaktsomhet, er derfor uten betydning ved vurderingen av As forhold.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at A ikke kan kreve gjenopptakelse i medhold av straffeprosessloven §391 nr. 3, for så vidt gjelder domfellelsen for forsettlig grovt bedrageri.

Også ved vurderingen av om A i tiden før april 1994 har utvist grov uaktsomhet bygger byrettens dom på en bred bevisvurdering. Byretten konkludere med at As «samlede opptreden» i alle fall fra slutten av september 1993 må karakteriseres som «rettsstridig, sterk klanderverdig og grovt uaktsom», jf. dommen s 64.

Revisor Bocks erklæring forelå som nevnt først 31. mai 1994. Byretten har derfor ikke drøftet betydningen av denne ved vurderingen av As forhold i det forutgående tidsrom. Hensett til at erklæringen ble avgitt på et senere tidspunkt - etter at A handlet med forsett - og at byretten ikke har festet lit til As opplysning om at han hadde tiltro til erklæringen, kan imidlertid tingsrettens dom i erstatningssaken mot Bock under ingen omstendighet ha betydning for spørsmålet om A har utvist grov uaktsomhet.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at A heller ikke kan kreve gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3, for så vidt gjelder domfellelsen for grovt uaktsomt bedrageri.

4. Spørsmålet om gjenopptakelse etter straffeprosessloven §392 annet ledd

Etter straffeprosessloven §392 annet ledd kan gjenopptakelse kreves til gunst for siktede «når særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny». Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil, og krever ikke at det foreligger nye omstendigheter eller nye bevis.

Lagmannsretten kan ikke se at det i begjæringen om gjenopptakelse eller i kjæremålserklæringen er anført grunner som bør lede til gjenopptakelse etter denne bestemmelse. Byrettens dom er meget grundig, og er basert på en langvarig hovedforhandling der all relevant bevisførsel synes å ha blitt gjennomgått. At saken mot A ble behandlet sammen med sakene mot B og C må antas å ha vært en fordel både for å få opplyst saksforholdet generelt og for å få avklart de enkeltes deltakernes straffeskyld, og var for øvrig i samsvar med straffeprosessloven §13.

A har ytterligere anført at lagmannsrettens nektelse av å fremme hans anke innebærer at to-instansordningen er blitt gjort illusorisk. Lagmannsretten er ikke enig i dette, og bemerker at ankeprøvingen var grundig og inngående. Også en ankeprøving som er basert på gjennomgåelse av skriftlige bevis antas å oppfylle siktedes rett til behandling i to instanser, og er således i tråd med EMK s 7. tilleggsprotokoll art. 2, jf. Rt-1995-1594.

Lagmannsretten finner etter dette ikke grunnlag for å tillate gjenopptakelse i medhold av straffeprosessloven §392 annet ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.