LF-1999-872

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-04-12
Publisert:	LF-1999-00872
Stikkord:	Naborett
Sammendrag:
Saksgang:	Romsdal herredsrett nr 98-00295 A. Frostating lagmannsrett LF-1999-00872 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00921.
Parter:	Ankende part: 1. Miriam Schønning Andresen og Håkon Andresen, Elnesvågen. 2. Berget Eiendom AS v/Magne Berget, Elnesvågen. 3. Harry Håseth, Elnesvågen. 4. Ulf Tønseth, Elnesvågen. 5. Arne Håseth, Elnesvågen. 6. Laila Stavik i uskiftet bo, Elnesvågen. 7. Anne Beate Visnes, Lyngstad. 8. Oddbjørg Skarshaug, Aukra (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Ketil Myrset, Molde). Motpart: Hustadmarmor AS, Elnesvågen (Prosessfullmektig: H.r.advokat Odd Larhammer, Molde).
Forfatter:	Lagdommer Mats Stensrud, formann. Kst. lagdommer Morten Gunnes. Sorenskriver Jan Erling Lied
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Forurensningsloven (1981) §11, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992)

Saken gjelder krav om erstatning etter naboloven §9 jf §2. Bakgrunnen er sjenerende utslipp av støy og støv og tapt utsikt for naboer til bedrift som utvinner kalk.

Bedriften Hustad Kalk AS ble etablert på Eidem ved Elnesvågen i Fræna i 1948. Formålet var å skaffe kalk til oppdyrking av Hustadmyrene. Under ledelse av familien Steinsvik er virksomheten løpende utviklet og utvidet. Fra å være et mindre familieforetak, er det blitt en av verdens største mineralsepareringsbedrifter for kalk. Det sveitsiske selskapet Plüss-Staufer AG ble medeier i 1978. Selskapet er i dag hovedaksjonær. Hustad Kalk AS eies fortsatt av Steinsvik-familien.

Hustadmarmor AS skaffer råstoff fra flere kalksteinsbrudd. For år 2000 er det budsjettert følgende uttak:

Fra Tverrfjell, ca 11 km unna, 200.000 tonn.

Fra Visnes, ca 24 km unna, 400.000 tonn.

Fra Nås, ca 18 km unna, 400.000 tonn.

Fra Langnes, ca 20 km unna, 50.000 tonn.

Fra Brønnøy i Nordland, 1.500.000 tonn.

Kalkstein transporteres til Elnesvågen på biler og båter. Etter knusing produseres kalk i flytende form som fraktes bort fra bedriften, også på biler og båter. Omsetningen ligger på 1,3 - 1,4 milliarder kroner pr år. I 1998 var overskuddet på ca 30 mill kr før skatter. Kalken brukes i bl.a jordbruk og byggeindustri, og ikke minst i papirindustrien.

Det er døgnkontinuerlig drift. Med egne ansatte på anlegget og i gruvene, innleide sjåfører med biler og mannskap på båtene, sysselsettes over 1.000 arbeidstakere.

Hustadmarmor AS grenser i sør til sjøen, i nord til riksveg 664 og en rekke boligeiendommer. Flere av naboene har klaget over ekspansjonen ved bedriften - først og fremst over utslipp av støy og støv. Noen er også misfornøyde med at anlegget med kalksteinshauger, transportbånd og siloer tar for mye av utsikten mot sjøen.

Forurensning har vært et tilbakevendende problem, også i forhold til myndighetene. Det gjelder utslipp i både sjøen og luften. I brev av 31. januar 1994 ga Statens Forurensningstilsyn (SFT) utslippstillatelse. Det heter bl.a i tillatelsens punkt 4.1:

«Maksimalt tillatt støynivå. Bedriften skal sørge for å tilfredsstille «Retningslinjer for begrensning av støy fra industri» (TA-506) ved nærmeste boligbebyggelse.»

TA-506 er retningslinjer fra SFT for beregning av støy fra industri mv utgitt i mars 1985. For boligområder er det der fastsatt følgende «immisjonsgrenser for ekstern industristøy», dvs øvre gjennomsnittlige eller ekvivalente støynivåer:

Dagtid kl 06.00-18.00 50 dBA

Kveld kl 18.00-22.00 45 dBA

Søn- og helligdager kl 06.00-22.00 45 dBA

Natt kl 22.00-06.00 40 dBA

Bedriften har de senere år engasjert Det Norske Veritas til å foreta støymålinger på forskjellige målepunkter hos naboene, og SINTEF til å registrere nedfall av støv.

Høsten 1996 søkte Hustadmarmor AS om midlertidig endring av utslippstillatelse for støy. SFT ga 18. februar 1997 midlertidig tillatelse med slike immisjonsgrenser frem til 1. januar 1998:

Produksjonsanlegg Råstofflager

Dagtid kl 06.00-18.00 55 dBA 60 dBA

Kveld kl 18.00-2200 55 dBA 55 dBA

Søn- og helligdager kl 06.00-22.00 55 dBA 55 dBA

Natt kl 22.00-06.00 50 dBA 52 dBA

Dette var ekvivalente støynivåer. Høyeste maksimale lydnivå måtte ikke overstige ekvivalent nivå med mer enn 10 dBA.

I den midlertidige tillatelsen var det videre bestemt at fra 1. januar 1998 skulle støynivået ikke overstige 50 dBA døgnkontinuerlig fra produksjonsanlegg og råstofflager. Bedriften fikk frist 15. januar 1998 med å legge frem verifiserende støymålinger som viste at støynivået ikke oversteg 50 dBA. Innen 15. januar 1998 skulle det også legges frem en plan for støyreduserende tiltak for å komme ned på grensen i Rundskriv TA-506.

Naboer påklaget vedtaket til Miljøverndepartementet. De mente at støyutslippet måtte reduseres ytterligere. Hustadmarmor AS på sin side søkte om å få hevet støygrensen til 57 dBA døgnkontinuerlig. Miljøverndepartementet avgjorde klagesaken 25. februar 1998. Departementet var enig med SFT i at støygrensen skulle settes til 50 dBA døgnkontinuerlig, men opphevet vedtaket for så vidt gjaldt ikrafttredelse 1. mars 1998. Saken ble således sendt tilbake til SFT for fastsettelse av nye midlertidige støygrenser og tidspunkt for når bedriften måtte under 50 dBA døgnkontinuerlig.

SFT fulgte opp med nytt vedtak 18. juni 1998. Dette innebar i korthet at bedriften:

- frem til 1. januar 1999 måtte respektere en øvre støygrense på 57 dBA døgnkontinuerlig,

- fra 1. januar 1999 til 1. januar 2001 måtte overholde en støygrense på 50 dBA om natten og 57 dBA på dag og kveld,

- fra 1. januar 2001 måtte forholde seg til en øvre støygrense på 50 dBA døgnkontinuerlig,

- innen 1. august 1998 måtte fremlegge plan for støyskjerming,

- innen 1. august 1998 måtte fremlegge plan for verifiserende støymålinger for perioden frem til 1. januar 2001.

Hustadmarmor AS har i sin tur, den 7. juli 1998, påklaget dette vedtaket til Miljøverndepartementet. Det er først og fremst støygrensen på 50 dBA på natt fra 1. januar 1999 og støygrensen på 50 dBA hele døgnet fra 1. januar 2001 som klagen retter seg mot, men også påleggene om planer for støyskjerming og støymålinger.

Miljøverndepartementet har ikke fattet vedtak i klagesaken.

Bedriften legger inntil videre til grunn den midlertidige utslippstillatelsen fra 18. juni 1998 med immisjonsgrense 57 dBA døgnkontinuerlig.

For øvrig vises det til herredsrettens bemerkninger for så vidt gjelder bakgrunnen for den aktuelle sak.

Ti naboer uttok stevning mot Hustadmarmor AS til Romsdal herredsrett 15. mai 1998. De var representert ved advokat Bjørn Ketil Myrset som nedla følgende påstand:

«1. Prinsipalt

Hustadmarmor AS dømmes til å

a. Innløse eiendommene, samt betale erstatning begrenset oppad til kr 500.000,-, til hver av Miriam Schønning Andresen eier av gnr. 42, bnr. 30, Berget Eiendom AS eier av gnr. 42, bnr. 3, Ulf Tønseth eier av gnr 19 bnr. 13, Arne Håseth eier av gnr 19, bnr. 11, Håkon Stavik eier av gnr. 19, bnr. 14 samt Anne Visnes/Oddbjørg Stavik eiere av gnr 19, bnr. 8.

b. Betale erstatning begrenset oppad til 1,2 millioner kroner til hver av Harry Håseth eier av gnr. 17, bnr. 17, Karin Iversen eier av gnr. 17, bnr 34, Gerd Håseth eier av gnr. 17, bnr. 31, Stig Kirkaunet eier av gnr. 17, bnr. 28.

Subsidiært

a. Hustadmarmor AS dømmes til å betale erstatning begrenset oppad til 1,2 millioner kroner til hver av Miriam Schønning Andresen eier av gnr. 42, bnr 30, Berget Eiendom AS eier av gnr. 42, bnr. 3, Ulf Tønseth eier av gnr 19 bnr 13, Arne Håseth eier av gnr 19, bnr. 11, Håkon Stavik eier av gnr. 19, bnr. 14 samt Anne Visnes/Oddbjørg Stavik eiere av gnr. 19, bnr. 8.

I begge tilfeller:

Hustadmarmor AS dømmes til å betale saksøkernes saksomkostninger.»

Hustadmarmor AS v/advokat Odd Larhammer innga tilsvar og nedla påstand om frifinnelse, og krevde saksomkostninger med renter.

Naboene begjærte også midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15. De nedla påstand om at bedriften skulle forbys å slippe ut støy høyere enn 57 dBA, samt at bedriften skulle betale dagbot/terminvis erstatning for hver dag støyen overskred grensen. Romsdal namsrett avsa 29. september 1998 kjennelse, hvoretter begjæringen ikke ble tatt til følge. Etter kjæremål fra naboene ble namsrettens kjennelse stadfestet av Frostating lagmannsrett 30. november 1998.

Hovedforhandling i søksmålet ble avholdt av Romsdal herredsrett 14.-20. april 1999. På vegne av de ti saksøkerne justerte advokat Myrset den tidligere nedlagte påstand, mens advokat Larhammer opprettholdt påstanden for Hustadmarmor AS. Romsdal herredsrett avsa 25. juni 1999 dom med slik domsslutning:

«1. Hustadmarmor AS frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Ialt syv av naboene har anket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett. En av dem, Håkon Stavik, døde senere og i hans sted har gjenlevende ektefelle trådt inn, Laila Stavik i uskiftet bo. Hustadmarmor AS har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Molde 13.-17. mars 2000. Lagmannsretten mottok forklaringer fra parter og vitner, slik det fremgår av rettsboken, herunder privat engasjerte sakkyndige - seniorforsker ved SINTEF Tom Myran (støvsakkyndig), konsulent Eyjolf Osmundsen (støysakkyndig) og overingeniør i Det Norske Veritas Per Henning Flatmoe (støysakkyndig). Retten, prosessfullmektigene, parter og flere vitner var på befaring i Elnesvågen. Man besiktiget anlegget hos Hustadmarmor AS og de ankende parters boligeiendommer. Flere av boligene ble dessuten besiktiget innendørs.

I ankeerklæringen var det nedlagt prinsipal påstand om at bedriften skulle betale til hver enkelt nabo gjenanskaffelsesverdi av eiendommene og ulempeserstatning/erstatning for ikke-økonomisk tap, mot at bedriften overtok eiendommene. Subsidiært krevde naboene erstatning begrenset oppad til 1,2 mill kr for hver. I begge tilfeller krevde de også saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett. - Under ankeforhandlingen ble påstanden endret og begrenset til erstatningskrav for økonomisk tap og saksomkostninger, jf påstanden slik den er gjengitt nedenfor.

De ankende parter, heretter kalt naboene, anfører i det vesentlige:

Erstatningskravene er basert på overtredelser av naboloven §2 for så vidt gjelder Hustadmarmor AS' utslipp av støy og støv, og dessuten tapt utsikt pga det uforholdsmessig ruvende kilometerlange anlegget i Elnesvågen.

Både den alminnelige tålegrense i §2 første - tredje ledd og den særlige, lavere tålegrense i §2 fjerde ledd er overskredet.

Hustadmarmor AS ble utvidet på midten av 1990-tallet med AF-mølle, transportbånd og losseanlegget på Rønningen, vest for Eidem. Disse utvidelsene har ført til vesentlig forverring av forholdene for naboene.

Tidligere bodde man i et fredelig landbruksområde. Den lille kalkmøllen fra 1948 har i de senere årene endret dramatisk karakter. Transport, sortering, knusing og raffinering skaper et kontinuerlig bråk. Båter kommer og losser kalkstein på Rønningen. Biler tipper stein. Stein lagres i råstoffhauger. Transportbånd mates med showel og steinen knuses i møller. Ferdig vare lagres i siloer og skipes eller kjøres ut.

Hustadmarmor AS har ikke gjort det som er teknisk og økonomisk mulig for å skåne naboene. Naboene har lenge protestert mot utviklingen, men bedriften fortsetter å utvide, til dels uten godkjent reguleringsplan, og nye anlegg ventes vest for Rønningen.

I den utstrekning det ikke foreligger nødvendige reguleringsplaner skulle forurensningsmyndigheten konferert med planmyndigheten/kommunen før dispensasjoner ble gitt, jf forurensningsloven §11. Dette er ikke gjort.

Erstatningskravene, jf naboloven §9, fremmes fordi overskridelsene av naboloven §2 ikke bare er vesentlige, men også ulovlige. Ved ulovlige skader og ulemper må den ansvarlige erstatte tap fra første krone, ikke bare det som går ut over tålegrensen.

Hvis Hustadmarmor AS hadde gått frem på riktig måte og varslet tiltak, ville naboene fått muligheten til å kreve naboskjønn før bygging. Kommunen kunne besørget konsekvensutredninger.

Bedriften har ikke fulgt pålegg om støydempende tiltak og støymålinger. Skadene for naboene er uopprettelige. De kan rett og slett ikke bli boende.

Den subjektive opplevelsen av støy er plagsom. Det gjelder både den ekvivalente støyen, impulslyder, rentoner og lavfrekvent lyd/brumming. Generelt ligger tålegrensen for industristøy lavere enn grensen for vegtrafikkstøy.

Ved vurderingen etter naboloven §2 må man kumulere effekten av støy, støv og redusert utsikt.

Påkjenningene er så store at SFT har pålagt bedriften å innløse tre av de syv boligeiendommene saken gjelder. Eierne av de fire øvrige har fått avslag på sine krav om innløsning, men avslagene er påklaget til Miljøverndepartementet.

Området er ikke lenger egnet til boliger. I ny reguleringsplan vil det bli omregulert til industriområde. Skjemmende støyvoller vil ytterligere ødelegge landskap og utsikt for beboerne.

Når det gjelder de foretatte støymålingene, må man se bort fra dem som Hustadmarmor AS selv har innhentet. For det første er tungtransporten til anlegget holdt utenfor. Det kan ikke være riktig, jf Høyesteretts bemerkninger i Rt-1993-528 om vegstøy ved pukkverk. Tungtransport er et moment, selv om den går på offentlig veg. For det andre er støymålingene gjort av Det Norske Veritas, som løpende har hatt engasjementer for bedriften og står i et avhengighetsforhold til den. Dessuten har alle besøk og målinger vært forhåndsvarslet, og da har bedriften midlertidig redusert produksjonen og støyen, akkurat som det ble gjort ved befaringene i herredsretten og lagmannsretten. Veritas har videre benyttet for få målepunkter og målt i for korte tidsrom. Registreringene er fortrinnsvis gjort om natten, og ellers når de meteorologiske forholdene har vært gunstige.

For naboene har det vært praktisk talt umulig å skaffe nøytrale støymålinger. Man har gjort henvendelser til kommunen, fylket, SFT og Miljøverndepartementet, men forgjeves. SFT skulle hjulpet til, men har sviktet. Man opplever at de få private konsulenter/eksperter på området, kvier seg pga bindinger til Hustadmarmor AS.

De mest pålitelige målingene er likevel de som naboene har innhentet fra den sakkyndige Osmundsen og ellers de målingene naboene selv har gjort med leid utstyr. De viser ekvivalent støynivå på klart over 57 dBA. Det er impulslyder på over 80 dBA, og dessuten mye lavfrekvent lyd.

Ifølge rundskrivet om industristøy, må det store innslag av impulslyder og dype toner medføre at immisjonsgrensen senkes.

Kalkstøv legger seg som snø på vinduer, biler, hustak og gressplener. Bedriftens målinger av støvnedslag er ikke betryggende. Det er spesielle vindforhold i Fræna som gjør at nedfallet i bøtter virvles opp og bort.

Folk ligger søvnløse om natten og har liten glede av sine hager og terrasser. Det er helsefarlig å bo her. Astma og lungesykdommer er utbredt. Familien Andresen måtte til slutt flytte, Håkon Stavik døde nylig av lungekreft, Tønseth har astma og eksem og fru Håseth har hodepine. Kommunelegen har i lagmannsretten bekreftet risikoen for helseplager og helseskader.

Bedriften har hele tiden lovet at alt skal bli bedre, men det blir det ikke. Støydempende tiltak gir liten effekt når produksjonen samtidig intensiveres. Bedriften påklager hele tiden vedtak om støyreduksjon. Bebudete nye båter bygges ikke for å oppnå lavere støy, men økt kapasitet.

Utviklingen er ikke «venteleg», jf naboloven §2. Beboerne er en liten krets som sjeneres i særlig grad. Man har rettspraksis for at naboloven §2 overskrides ved eksempelvis revehyl, vindmøller og bilstøy. Erstatningsvilkårene i denne saken er klart oppfylt.

Når bedriften ikke tar forholdsregler, har ikke naboene annen mulighet enn å flytte. Følgelig er det nedlagt påstand om gjenanskaffelsesverdier av boligene, fratrukket restverdiene de har under de rådende forhold. For utleide eiendommer er kapitalisert leieinntekt trukket fra. Det er lagt inn kr 200.000 i tomtepris ved gjenanskaffelse.

Naboene har nedlagt slik revidert påstand:

«1. Hustadmarmor AS dømmes til å betale erstatning begrenset oppad til for

- Miriam og Håkon Andresen kr 1.570.000,-

- Berget eiendom AS kr 2.090.000,-

- Harry Håseth kr 1.790.000,-

- Ulf Tønnseth kr 1.400.000,-

- Arne Håseth kr 1.700.000,-

- Laila Stavik i uskiftet bo kr 1.850.000,-

- Anne Beate Visnes og

Oddbjørg Skarshaug kr 1.325.000,-.

2. Hustadmarmor AS dømmes til å betale sakens omkostninger i begge retter.»

Hustadmarmor AS anfører i det vesentlige:

Naboene har i en årrekke kritisert Hustadmarmor AS, også gjennom media og via politianmeldelser. Bedriften oppfatter dette som ubehagelig og urettferdig hets. Temaet i rettssaken er ikke en sensur eller kontroll av virksomheten, men erstatningskrav etter naboloven. Hustadmarmor AS mener at man ikke påfører omgivelsene urimelige eller unødvendige skader eller ulemper. Herredsrettens dom er riktig.

Det er motpartene som har bevisbyrden, og de har en tung sak. De må sannsynliggjøre at skader og ulemper er urimelige og unødvendige, at bedriften ikke har gjort tiltak ut fra det som er teknisk og økonomisk mulig, at forholdene ikke har vært «ventelege», og at de er blitt vesentlig forverret. Det blir også spørsmål om naboene kan anses rammet i særlig grad som en egen krets.

Bedriften har eksistert i over 50 år og man har fra første dag forbedret og utvidet. Anlegget, slik det nå står, har vært «venteleg». Naboene har etablert seg frivillig i et område hvor industri har vært under stadig utvikling.

Det er en objektiv målestokk for ulemper. Irritasjon og ergrelser er ikke nok. Naboene overfokuserer på problemene. Det er ikke påvist/dokumentert sammenheng mellom helseskader og det saken gjelder; nemlig utslipp av støv og støy og redusert utsikt.

Bedriften har et beskjedent fravær i arbeidsstokken; under 4 % mot landsgjennomsnitt 15 %. Professor Myrans undersøkelser gjennom to år munner ut i konklusjon om lavt støvnedfall, mye mindre enn for 30 år siden. Kalkstein er dessuten ufarlig. Støvutslipp kan ikke berettige erstatning.

Både den støvsakkyndige Myran og den støysakkyndige Flatmoe er uavhengige eksperter med faglig dyktighet og integritet. Det er ingen grunn til å trekke deres målinger i tvil. Mht støy tar bedriften sikte på å komme under et ekvivalent støynivå på 50 dBA døgnkontinuerlig allerede ved utgangen av år 2001.

Bedriften har løpende tilstrebet å dempe sjenansen for nabolaget, og dette er det skrevet om i informasjonsbladet fra Hustadmarmor AS.

Man skjermer virksomheten ved å bygge siloer mot nord og innebygge transportbånd og møller. Dels er det anlagt støyvoller, dels er det prosjektert slike. Det er naboene som utsetter vollanlegg ved protester. På den annen side har flere fått støyisolerende vinduer, og har uttrykt tilfredshet med det.

Det erkjennes at det på 1990-tallet er blitt mer støy fra Rønningen-området der losseanlegget ligger. Dette problemet arbeider man med. Nye, mye større båter vil om kort tid overta frakten av kalkstein. Hele losseprosessen blir da støyskjermet. Særlig fremheves gummibelagt høysidet trakt som vil dempe støyen av stein som slippes nedi. Videre har man et par knutepunkter og en støylekkasje i bygningsrekken, hvor man om nødvendig akter å investere 2,5 mill kr i støyavskjerming.

Pr i dag kan man slutte av Flatmoes forsvarlige målinger at ekvivalent støynivå ligger betryggende innenfor 57 dBA. Noe spontanstøy kan forekomme. Støy fra offentlig veg må imidlertid holdes helt utenfor.

Man driver innenfor lovlige grenser og midlertidig utslippstillatelse. Ellers bemerkes at ca 1 million nordmenn daglig utsettes for trafikkstøy på over 55 dBA. Ved vegskjønn er det kurant med tålegrense på 55-60 dBA ute og 30-35 dBA inne. Faktisk støy i nabolaget ligger godt innenfor disse rammer.

Familien Andresen har takket nei til innløsning av sin eiendom etter et konkret tilbud fra kommunen. For øvrig er det 92 oppførte og planlagte boliger i nabolaget, og av hensyn til konsekvensene for de 85 som ikke er med i saken, må Hustadmarmor AS holde seg til loven. Det er ikke rom for kulanse.

Hustadmarmor AS benekter på det sterkeste at man har redusert produksjonen eller på annen måte tildekket støy under Flatmoes målinger og domstolenes befaringer. Man har heller ikke presset naboene eller deres slektninger og arbeidsgivere i forbindelse med saken.

Gjennom Høyesteretts praksis er det slått fast at det skal mye til før man får erstattet støyulemper etter naboloven §2, både etter den vanlige tålegrense og etter den nye lavere som ble innført i 1989. Særlig de som har etablert seg etter anlegg av veg, flyplass, industrivirksomhet e.l. må være forberedt på gradvis økning i støy og andre ulemper. Dette er virkninger av den alminnelige samfunnsutvikling.

De syv naboene hører som nevnt med til et nabolag med 92 boligeiendommer og kan således ikke karakteriseres som en mindre krets som er spesielt utsatt for skader og ulemper.

Man står overfor midlertidige, forbigående problemer. Da skal det også mer til for å oppnå erstatning.

Man kan ikke romantisere og sammenligne dagens situasjon med etterkrigsårene da kyrne beitet ved Eidem og Rønningen.

Forholdene blir snarlig forbedret. Grunneierne har ikke sannsynliggjort rett til erstatning og heller ikke at de faktisk lider noe økonomisk tap. Under enhver omstendighet har rettspraksis vært forsiktig med utmåling av erstatninger i tilsvarende saker, jf senere års skjønnspraksis der nivået i vegsaker har ligget på 40-50.000 kroner mht overskridelser av naboloven §2.

Hustadmarmor AS har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til Hustadmarmor AS for herredsretten og lagmannsretten.»

Lagmannsretten bemerker:

På samme måte som herredsretten legger lagmannsretten til grunn som ubestridt, at de ankende parter er naboer til Hustadmarmor AS i nabolovens forstand.

Erstatningskravene er reist under henvisning til naboloven §9 hvoretter det bare er økonomisk tap for skade eller ulempe som kan dekkes. Erstatningsansvaret er objektivt.

Spørsmålet blir om de nærmere vilkår i naboloven §2 er oppfylt, dvs om skader og/eller ulemper som bedriften påfører naboene overskrider de såkalte tålegrensene. Den vanlige tålegrense er definert i §2 første - tredje ledd, mens den særlige, lavere tålegrense fremgår av fjerde ledd:

«Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går og at noko må reknast for farleg.

I avgjerda om noko er urimeleg eller uturvande, skal det leggjast vekt på kva som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa.

I avgjerda om noko er urimeleg, skal det vidare leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden og om det er verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- og driftsmåtar på slike stader.

Jamvel om noko er venteleg eller vanleg etter tredje stykket, kan det reknast som urimeleg så langt som det fører til ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar.»

Det er anført overtredelser av begge tålegrenser.

§2 hjemler bare erstatning for selve overskridelsene. Man må ta utgangspunkt i salgsverdiene av eiendommene. I den grad bedriften skaper ulemper ved støy, støv og redusert utsikt som går ut over det man må tåle i naboforhold, skal den enkelte nabo ha erstatning tilsvarende verdiforringelse pga merulempene.

Nedenfor vurderer lagmannsretten hver enkelt ulempe som er påberopt, men det er den samlede effekt av dem som blir avgjørende etter §2. Dette er i pakt med uttalelse fra Høyesterett i Rt-1983-152 (von Krogh), der det uttales at man ved opphopning av flere ulemper av alminnelig karakter må vurdere ulempene i sammenheng. Dette gjelder alle ulemper som har interesse for tålegrenseproblemene, således også det som kalles estetiske ulemper.

Høyesterett har behandlet en rekke saker, særlig skjønn, der det har vært vurdert nærføringsulemper fra veg i forhold til naboloven §2. I Rt-1969-643 flg (Fana) uttaler førstvoterende:

«Hvor det gjelder en offentlig vei må det være et utgangspunkt at alle eiendommer i strøket uten erstatning må tåle en viss grad av ulempe, som vanlig vil følge med et veianlegg. Det er et moment av betydning at en vei tjener felles samfunnsinteresser, og normalt også gir den som har eiendom nær veien kommunikasjonsmessige fordeler. Disse synspunkter fører til at hvor ulempen ikke overstiger en rimelig «tålegrense» får eiendommene ikke noen erstatning; hvor ulempene overstiger denne grense, kan erstatning bare kreves for det overskytende.»

I Rt-1990-526 (Vækerø) har Høyesterett presisert at «det etter rettspraksis skal meget til for å tilkjenne erstatning for ulemper av allmenn karakter ved nærføring, jf Rt-1969-643 og Rt-1978-1370».

Naboloven §2 fjerde ledd er en relativt ny bestemmelse. Den spesielle, lavere tålegrense er omtalt i Rt-1996-232 (Warholm). Fra side 239 siteres:

«Et vilkår for å anvende den spesielle lavere tålegrense etter granneloven §2 fjerde ledd er at ulempene rammer en «avgrensa krins av personar». I NOU 1982:19, hvor bestemmelsen ble foreslått, er det på side 266 presisert at dette ikke trenger være et mindre antall personer. Det sentrale er om en gruppe av personer skiller seg ut fra andre personer eller andre grupper av personer i relasjon til de ulemper det er tale om. .... Spørsmålet er om de ankende parter tilhører en krets av personer som i «særleg grad» er blitt utsatt for en vesentlig forverring når det gjelder bruksforholdene. For så vidt er bestemmelsen uttrykk for et likhetsprinsipp, og det må foretas en sammenligning av forverringen for de ankende parters eiendommer og forverringen for de andre eiendommene i området. Er det en ikke ubetydelig forskjell, vil det nevnte vilkår for erstatning være oppfylt. I NOU 1982:19 side 265 er nevnt som eksempel på mulig anvendelse av granneloven §2 fjerde ledd eiendommer som ved bygging av en vei «blir liggende vesentlig nærmere veien enn andre og følgelig rammes mye hardere» og dessuten ikke kan beskyttes ved støyskjermer, mens andre slike eiendommer kan få beskyttelse. Slik jeg forstår uttalelsen tar den ikke sikte på å trekke grense for bestemmelsens anvendelsesområde. ... Hvor den spesielle tålegrense etter granneloven §2 fjerde ledd skal legges, følger i prinsippet av vilkåret om «monaleg forverring» av forholdene sammenlignet med hvorledes disse var tidligere. I vilkåret ligger at det også etter fjerde ledd er tale om en forholdsvis høy tålegrense, men den må ligge et stykke under den alminnelige tålegrense som følger av tredje ledd, selv om det - slik tredje ledd lyder - ikke er tale om en skarp forskjell. Den nærmere presisering av den spesielle tålegrense er ikke i særlig utstrekning drøftet i lovforarbeidene og er heller ikke belyst i rettspraksis, se imidlertid Rt-1995-1529 ...»

I Rt-1995-1529 (Amundsen) gjaldt det bygging av ny E-18. I avgjørelsen heter det:

«Bestemmelsen i (granneloven) §2 fjerde ledd sier imidlertid at noe kan regnes som urimeleg selv om det er «venteleg eller vanleg» etter tredje ledd, hvis det fører til en vesentlig forverring som varer eller i særlig grad rammer en begrenset krets av personer. Ved denne avgjørelse må de forskjellige ulemper vurderes under ett.»

Ovennevnte uttalelser fra vegskjønn gir en viss veiledning, selv om man i den aktuelle saken ikke primært behandler nærføringsulemper fra veg, men sjenanse fra en industribedrift.

Hustadmarmor AS er en stor og viktig industribedrift, som har eksistert i over 50 år. Som nevnt sysselsetter den over 1000 arbeidstakere når man medregner de som er involvert i transport. Kalk er et nyttig produkt, og produksjonen har vært - og er fortsatt - i stadig utvikling og forbedring. Anlegget gir et solid inntrykk. Etter ankeforhandlingen har lagmannsretten også det inntrykk at ledelsen ikke bare er opptatt av konkurransedyktighet, ekspansjon og avkastning, men også tenker på ressursbruk, gjenvinning og andre miljøhensyn. Ved virksomheter av den karakter og størrelse vil det alltid være et diskusjonstema - innad og utad - hvordan man skal samordne de nevnte hensyn.

Lagmannsrettens utgangspunkt er at man står overfor en samfunnsnyttig bedrift. På den annen side påføres utvilsomt en rekke naboer ulemper. Om de påføres skade - fortrinnsvis helseskade - er mer usikkert. Lagmannsretten finner ihvertfall ikke det bevist. Retten konsentrerer seg følgelig om ulemper, herunder det man for enkelhets skyld kan kalle helseplager.

Når det gjelder støv i luften, er det løpende gjort tiltak for å redusere utslipp. Fortsatt støver det likevel, både når stein slippes under lossing, når showler skyver masser utfor skråningskanter, og når stein sorteres og faller ned fra samlebåndene til råstoffhauger. Etter redegjørelsen fra den støvsakkyndige Tom Myran legger lagmannsretten til grunn at kalkstøv i seg selv ikke er helseskadelig. Myran konkluderer i sin rapport av 15. mars 1999 slik:

«De målte støvnedfall rundt Hustadmarmor i perioden 15. juni (1998) til 15. februar 1999 betegnes både i norsk, nordisk og tysk sammenheng som lavt nedfall.»

Støvnedfall var kanskje den mest plagsomme ulempen tidligere, da anlegget var mindre og enklere. Nå er det satset mer på støvskjerming, men på den annen side er produksjonen mangedoblet. Bedriften erkjenner at man ikke har vært flinke nok til å spyle vann på kalksteinen i forbindelse med lossing, showling og sortering.

Saksøkerne er, om enn i forskjellig grad, sjenert av kalkstøv, særlig i barmarksesongen. Det er svevestøv som til tider legger seg som en hvit hinne på vindusruter, hagemøbler, gressplen, biltak osv. Ved ugunstige vær- og vindforhold kan naboene oppleve spontanutslipp; store mengder støv som fyker konsentrert innover eiendommene.

Naboene har anført dødsfall, allergi, eksem, hodepine, konsentrasjonsvansker m.m., men det er ikke sannsynliggjort at støvet er årsak. På den annen side vil det alltid være irriterende at man i et ellers landlig og vakkert boligområde, skal være sjenert av svevestøv som man forbinder med bymiljø og sterkt trafikkerte veier. Naboene har påpekt at gleden ved terrasseliv spoleres og at det hyppig må rengjøres, ikke bare utvendig, men også innendørs fordi støvet trenger inn ved lufting.

Støvplagen må anses å være en verdireduserende faktor for boligprisene i det nærmeste området.

Når det gjelder støy, brukte partene en vesentlig del av ankeforhandlingen til å kritisere de målinger som er foretatt - av de sakkyndige Eyjolf Osmundsen og Per Henning Flatmoe, samt av grunneierne selv. Det ble anført for få målepunkter, for korte måleperioder, måling under lite representative meterologiske forhold, måling natters tid når aktiviteten var lav, måling når maskineriet ellers ikke var i full drift etc. og at man hadde luket ut måleresultater som var gunstige eller ugunstige; alt etter som.

Totalt sett er det imidlertid foretatt ganske mange målinger av begge parter. Selv om det kan være noe sprik og man ikke alltid har iakttatt myndighetenes og fagfolks retningslinjer for målinger, gir resultatene en pekepinn som er tjenlig for rettens skjønnsmessige vurdering.

Lagmannsretten vil fremheve det følgende:

- Det avgjørende er ikke matematikk alene. Måleresultatene vil derfor bare være et hjelpemiddel i relasjon til naboloven §2.

- De immisjonsgrenser som forurensningsmyndigheten har satt de senere år er løpende blitt påklaget av bedriften, fordi den mener grensene er satt for lavt. Dette indikerer at bedriften anser det vanskelig å overholde grensene uten uforholdsmessige investeringer i støyskjerming.

- For tiden driver man i henhold til en midlertidig utslippstillatelse med immisjonsgrense 57 dBA døgnkontinuerlig. Dette ligger betydelig over de anbefalte ekvivalente støygrenser som fremgår av rundskriv TA-506 fra SFT, utgitt i 1985 og som er videreført i nytt rundskriv.

- Hustadmarmor AS driver døgnkontinuerlig. Således blir opplevelsen av støy annerledes enn støy fra annen industri og vegtrafikk, hvor det som oftest er roligere kveld og natt.

- Støyen oppleves ubehagelig, også fordi den er lavfrekvent; brummende.

- Videre er det sjenerende at man har et betydelig innslag av spontanstøy, dvs. plutselig høy larm, eksempelvis når det slippes stein ved lossing.

- Den sakkyndige Osmundsen har ellers vist til undersøkelser som konkluderer med at folk flest opplever industristøy som mer ubehagelig enn vegstøy. Dette får en viss innflytelse på hvor man i neste omgang skal sette tålegrensen.

- Støymålingene og temaet for lagmannsretten gjelder den støy som sendes ut fra selve naboeiendommen, herunder fra kaianlegget på Rønningen. Støy fra offentlig veg skal som hovedregel holdes utenfor den naborettslige vurdering. I dette tilfelle er det imidlertid, spesielt for Andresen og Berget AS, betydelig støy også fra riksvegen og fylkesvegen ned mot bedriftens anlegg. Støy kommer fra biler som kjører kalkstein fra gruvene og til knuseverket. Bilene kjører frem og tilbake omtrent hvert kvarter, fra morgen til kveld, mandag til fredag. Siden det er virksomheten på naboeiendommen som forårsaker denne støyfaktoren, mener lagmannsretten at det er relevant å ta et visst hensyn til tilleggstøyen fra vegen. Vegstøyen i seg selv ville ikke berettiget erstatning til Andresen og Berget AS etter naboloven §2. Ved vurdering av støyplagen fra Hustadmarmor AS eiendom, er det imidlertid et moment at den betydelige støyen derfra kommer i tillegg til vegstøyen som naboene altså må tåle uten vederlag.

Under lagmannsrettens befaring var AF-møllen ute av drift. Dessuten var det pauser i bilkjøring fra gruvene pga. overgang til nytt skift. Ut fra målingene og de øvrige bevis i saken må det dog konkluderes med at støynivået er spesielt høyt for Andresen, Berget AS og Harry Håseth. Det har sammenheng med avstand til støykildene og topografiske forhold.

Når det gjelder utsikt, bemerkes innledningsvis at naboenes hus ligger side om side i lia ned mot Elnesvågen. Tidligere hadde de flott utsyn ned mot sjøen, utover sjøen og mot landskapet på den andre siden. Etter som skogen er hogget og anlegget utvidet, skjemmes utsikten for flere, særlig nedover lia og noe utover sjøen. Det skal etter rettspraksis mye til for at man får erstatning for redusert utsikt etter naboloven §2. Som et resultat av samfunnsutviklingen må man i stor utstrekning være forberedt på byggevirksomhet; nye veger, anlegg og bygninger, enten man bor i by eller i mer grisgrendte strøk som på Eidem og Rønningen. Hustadmarmor AS anlegg er i seg selv meget godt vedlikeholdt og har et ryddig og enhetlig preg, selv om det ruver i landskapet. Slik lagmannsretten ser det må samtlige syv naboer i saken akseptere de estetiske ulempene uten erstatning etter naboloven §9.

Ved den samlede vurdering er det først og fremst støyulemper som berettiger erstatning, men i noen grad også støvulemper.

I rettspraksis, herunder Høyesteretts avgjørelser om flyplass-støy, har det vært lagt betydelig vekt på hvem som kom først - den aktivitet som volder skader eller ulemper, eller naboene som krever erstatning. Kalkmøllen ved Elnesvågen startet som nevnt i 1948. På det tidspunkt hadde et fåtall av naboene bygget hus. De fleste ble reist på 1970-tallet. - De ulemper det nå vurderes erstatning for, stammer fra midten av 1990-tallet. AF-møllen sto ferdig i 1995 og til losseanlegget på Rønningen kom den første båten 9. mai 1996. Selv om naboene tidligere hadde reagert, bl.a pga. støvplager på 1970-tallet, var det etter nyanlegget og merulempene i 1995-96 de for alvor tok affære og reiste søksmål.

Bedriften mener at man må betrakte situasjonen som midlertidig. Naboene føler at de i altfor mange år har levd med midlertidighet, og de registerer hvordan forurensningsmyndighetenes vedtak stadig blir påklaget av Hustadmarmor AS.

Lagmannsretten må avgjøre saken nå. Når verdiforringelse skal tallfestes, må man spørre seg hva tenkelige kjøpere ville betale for de enkelte eiendommer i dag, under to forutsetninger. Den ene er at bedriften ikke skaper mer ulemper enn det som ligger innenfor naboloven §2. Den alternative forutsetning er at situasjonen er som i dag, dvs. at det for enkelte er mer sjenanse enn man må tåle, samtidig som man må forvente en viss bedring i årene fremover pga. sannsynlige tiltak fra bedriften - frivillige og pålagte. Differansen mellom de to salgsverdier er verdiforringelse pga merulemper, og den blir å erstatte.

Til tross for tiltak, herunder mindre transport av kalkstein på biler og mer sjøveis; til tross for større båter og dermed færre anløp; til tross for bedre lydisolering av produksjonslinjen; til tross for en sannsynlig ny støyvoll på nedsiden av riksvegen, vil det fortsatt bli betydelig sjenerende ulemper for de nærmeste naboene.

Lagmannsretten har vurdert forholdet til den alminnelige tålegrense. Virksomheten er ikke «uturvande». Det er kriteriet «urimeleg» som er diskutabelt. Bedriften vurderer fortløpende støy- og støvdempende tiltak ut fra det som er «teknisk og økonomisk mogeleg». Ekspansjon har vært «ventelig» for naboene. Alt i alt finner lagmannsretten at ingen av de syv naboene kan oppnå erstatning ut fra den alminnelige tålegrense. Det er overskridelsene av den særlige, lavere tålegrense i §2 fjerde ledd som berettiger erstatning.

De tre naboene - Andresen, Berget AS og Harry Håseth - er i særlig grad rammet av den vesentlige forverring som har skjedd på 1990-tallet. De må anses å høre til «ein avgrensa krins av personar» i lovens forstand. For de øvrige fire naboene anses ikke vilkårene i naboloven §2 fjerde ledd oppfylt.

Verst utsatt er Andresens boligeiendom. Andresen overtok eiendommen fra sin svigerfar tidlig på 1990-tallet. Han har nå fraflyttet den og leier ut for kr 3000 pr måned. Tomten utgjør ca 2 mål, boligarealet er ca 96 km2. Huset ble bygget i 1943 og er i en etasje med delvis kjeller under. Huset bærer preg av noe dårlig vedlikehold de senere år. Det er garasje med loft, innredet for et par år siden, og carport. Dessuten er det en dukkestue der. Huset er sydvendt, altså mot Hustadmarmor AS. Det tas hensyn til at bedriften har bygget en støyvoll vis-a-vis fylkesvegen. Lagmannsretten utmåler erstatningen til kr 75.000.

Magne Berget, eier av Berget Eiendom AS, kjøpte sin eiendom i 1994 for kr 700.000. Meningen var at hans to sønner skulle bo der. Den ene har i ettertid totalrenovert det eldste, forfalte huset fra 1800-tallet. Derigjennom har han kunnet innrette seg etter ulempene fra Hustadmarmor AS. Den andre boligen leies nå ut som to boenheter, med total leieinntekt ca kr 7.500 pr måned. Det er verdiforringelsen på dette huset fra 1970-tallet som berettiger erstatning. Støy- og støvplager, særlig på sør- og vest-siden hvor det er uteplass, er betydelige. Erstatningen utmåles til kr 50.000.

Harry Håseth er den tredje boligeier som gis erstatning. Han har bodd på eiendommen sin siden huset ble oppført på 1970-tallet. Det er et meget velholdt hus, med dobbel garasje og et flott hageanlegg. Eiendommen ligger like opp for losseanlegget på Rønningen og det må påregnes fortsatt betydelige ulemper, selv om den planlagte støyvollen blir anlagt vis-a-vis riksvegen. Erstatningen settes til kr 50.000.

Lagmannsrettens avgjørelse innebærer at alle naboene må bære visse verdireduksjoner selv, nemlig så langt de skyldes ulemper innenfor tålegrensene. Det kan nok forekomme spontanutslipp av støy som overstiger de immisjonsgrenser som SFT har fastsatt. Dette innebærer likevel ikke at Hustadmarmor AS har drevet ulovlig på en slik måte som naboene anfører. Naboene gis m.a.o. ikke medhold i at bedriften må dekke enhver verdiforringelse, såvel innenfor som utenfor tålegrensene.

Spørsmålet om saksomkostninger må vurderes i relasjon til hver enkelt av saksøkerne. Tre av dem har delvis nådd frem med sine krav. Imidlertid, både for herredsretten og lagmannsretten ble det først nedlagt påstander som omfattet både erstatning for økonomisk tap og ikke-økonomisk tap, samt at Hustadmarmor AS skulle overta de respektive eiendommer. For Miriam og Håkon Andresen, Berget Eiendom AS og Harry Håseth anses derfor saken dels vunnet, dels tapt. For hver av disse konkluderer lagmannsretten med at hver part må bære sine omkostninger, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og hovedregelen i §174 første ledd. For de øvrige fire saksøkerne har anken vært forgjeves. Etter hovedregelen i §180 første ledd skulle de i utgangspunktet pålegges å betale saksomkostninger til Hustadmarmor AS. Pga ekspansjonen på 1990-tallet, er forholdene blitt forverret for naboene, og de har hatt grunn til også å se lagmannsrettens resultat i saken. Lagmannsrettens premisser viser at man først har måttet vurdere nivået for den alminnelige tålegrense og den særlige lavere tålegrense. Deretter har man måttet foreta en grensedragning for de av naboene som anses å tilhøre den krets som i særlig grad er rammet av støy- og støvulemper. For så vidt mener lagmannsretten at denne grensedragningen har vært nyttig for både naboene og bedriften. Derfor må hver av partene - Hustadmarmor AS og de fire nevnte saksøkerne - bære sine egne omkostninger etter unntaksregelen i §180 første ledd for lagmannsretten og etter §172 annet ledd for herredsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen betaler Hustadmarmor AS v/styrets formann til Miriam og Håkon Andresen i fellesskap 75.000 - syttifemtusen - kroner, til Berget Eiendom AS v/Magne Berget 50.000 - femtitusen - kroner og til Harry Håseth 50.000 - femtitusen - kroner.

2. Hustadmarmor AS v/styrets formann frifinnes for kravene fra Ulf Tønseth, Arne Håseth, Laila Stavik i uskiftet bo, Anne Beate Visnes og Oddbjørg Skarshaug.

3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.