LF-2000-919

Instans:	Frostating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-12-11
Publisert:	LF-2000-00919
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating lagmannsrett LF-2000-00919 M og LF-2000-00922 M.
Parter:	Sak LF-2000-00919 M: Klager: A, X (Forsvarer: Advokat Ole Mikkelsen, Oslo). Innklaget: Staten v/Justisdepartementet, Oslo (Aktor: Førstestatsadvokat Jan H. Dahle, 7004 Trondheim). Sak LF-2000-00922 M: Klager: B, Y (Forsvarer: Advokat Thor Bache-Wiig, Oslo). Innklaget: Staten v/Justisdepartementet, Oslo (Aktor: Førstestatsadvokat Jan H. Dahle, Trondheim).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Erik Jebens, lagdommer Hans O. Kveli, lagdommer Dag Brathole
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, EMK (1999), Straffeloven (1902) §162, §62, §100, §172, §447

Sakene gjelder krav om erstatning for økonomisk tap og oppreisning i anledning av strafforfølgning, jf straffeprosessloven kapittel 31.

Statsadvokatene i Trondheim satte 15. oktober 1998 B, født *.*. 1962, og A, født *.*. 1968, under tiltale ved Trondheim byrett for overtredelse av narkotikalovgivningen. Tiltalebeslutningene var likelydende og lød slik:

«Straffelovens §162, første og annet ledd, jf. femte ledd - for ulovlig å ha innført ervervet, oppbevart eller overdratt stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, og overtredelsen anses som grov, idet det ved avgjørelsen herav særlig legges vekt på hva slags stoff det gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter, eller medvirket til dette,

jf. Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30.6.78 og Helsedirektørens narkotikaliste, hvoretter heroin skal regnes som narkotika.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

a)

I tidsrommet 1. - 19. april 1998 på Østlandet og/eller Trondheim og/eller Norge for øvrig ervervet han 485,7 gram heroin.

b)

På tid og sted som nevnt i punkt a, oppbevarte han den der nevnte mengde heroin.»

Trondheim byrett avsa 18. februar 1999 dom med slik domsslutning:

1. B, født *.*..1962, dømmes for overtredelse av straffelovens §162, første og annet ledd, jf. femte ledd, jf. straffelovens §62 første ledd, til fengsel i 6 - seks - år, med fradrag for 306 - trehundreogseks - dager varetekt.

2. A, født *.*..1968, dømmes for overtredelse av straffelovens §162, første og annet ledd, jf. femte ledd, jf. straffelovens §62 første ledd, til fengsel i 6 - seks - år, med fradrag for 306 - trehundreogseks - dager varetekt.

B og A anket dommen til lagmannsretten. Anken gjaldt for begges vedkommende bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.

Frostating lagmannsrett avsa 26. august 1999 ( LF-1999-00331) dom med slik domsslutning:

1. B, født *.*..1962, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd, jf straffeloven §62 første ledd, til fengsel i 6 - seks - år, med fradrag for 495 - firehundreognittifem - dager varetekt.

2. A, født *.*..1968, dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd, jf straffeloven §62 første ledd, til fensel i 6 - seks - år, med fradrag for 495 - firehundreognittifem - dager varetekt.

B og A anket dommen til Høyesterett. Ankene gjaldt for begges vedkommende lovanvendelsen og saksbehandlingen, subsidiært straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 1. desember 1999 å tillate ankene over lovanvendelsen og saksbehandlingen fremmet for Høyesterett, men å nekte fremmet ankene over straffutmålingen.

Høyesterett avsa 4. juli 2000 ( Rt-2000-1223) dom med slik domsslutning:

«B og A frifinnes.»

Frifinnelsen hadde sammenheng med at politiet hadde benyttet utradisjonelle etterforskningsmetoder i saken. Etterforskningen - og spesielt politiaksjonen mot B og A - hadde så alvorlige mangler at den ikke kunne godtas som grunnlag for domfellelse.

A og B har - ved sine forsvarere - fremmet krav om erstatning for økonomisk tap og i tillegg oppreisning i anledning av strafforfølgningen. As krav ble fremsatt i begjæring 4. oktober 2000, og er blitt supplert i prosesskrifter 1. november og 13. november s.å. For Bs vedkommende foreligger kun en begjæring, datert 5. oktober 2000. I tillegg til begjæringene foreligger dokumentasjoner vedrørende spørsmålet om økonomisk tap, samt legeuttalelser. Statsadvokatene i Trondheim har avgitt uttalelse i anledning Bs og As krav 6. november 2000.

Erstatningskravene er fremsatt for Frostating lagmannsrett, overensstemmende med straffeprosessloven §447 tredje ledd 1. punktum. Etter bestemmelsens 3. punktum skal retten så vidt mulig settes med de samme dommere som deltok i straffesaken. To av disse har imidlertid senere sluttet i lagmannsretten. Nye dommere har derfor trådt inn i deres sted.

A har i det vesentlige anført følgende til støtte for kravet:

Erstatning for økonomisk tap kreves i medhold av straffeprosessloven §445. I tillegg kreves oppreisning i medhold av §446.

A hadde ved Høyesteretts dom 4. juli 2000 ( Rt-2000-1223) sittet over 2 år i varetekt, nærmere bestemt 807 døgn. Dette er en meget lang varetektstid som har medført en særlig stor psykisk belastning for A. Både varetektstiden i seg selv og den belastning den har utgjort overstiger klart det som betegnes som normale virkninger av strafforfølgingen, og må være tilstrekkelig til å begrunne erstatning.

Til belysning av de psykiske skadevirkningene av varetekten er fremlagt uttalelse av 23. september 1999 fra klinikkoverlege Gunnar Lyngstad ved Telemark sentralsykehus. I tillegg er det fremlagt rapport fra kontaktbetjent Ingeborg Kivle, som er datert 30. mars 2000.

A har lidt økonomisk tap pga. det lange varetektsoppholdet, og dette innebærer i seg selv et uforholdsmessig inntektstap. En såvidt lang periode uten arbeidsinntekt som her må anses å være en særlig skade i lovens forstand.

Fremlagte likningsattester for 1996 og 1997, sammenholdt med 1998 og 1999, illustrerer størrelsen av inntektstapet. Tapt arbeidsinntekt estimeres til ca kr 250.000,-, hvorav ca kr 50.000,- anses å ligge innenfor det som må tåles erstatningsfritt. Erstatning for økonomisk inntektstap kreves derfor med inntil kr 200.000,-.

Oppreisning kreves på bakgrunn av det særlig lange varetektsoppholdet og dets innvirkning på A selv og hans familie. Både A og hans kone har fremdeles betydelige psykiske lidelser som følge av det passerte. Til belysning av konas helsetilstand er fremlagt legeerklæring fra lege Guri Aarseth, datert 16. oktober 2000, og legeerklæring fra assistentlege Edly Grape, datert 19. oktober s.å.

A har nedlagt slik endelig påstand:

«1. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale A erstatning, oppad begrenset til kr 200.000,- - kronertohundretusen -.

2. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale A oppreisning, oppad begrenset til kr 300.000,- - kronertrehundretusen -.

3. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger.»

B har i hovedtrekk anført følgende til begrunnelse av sitt krav:

Erstatning for økonomisk tap pga strafforfølgningen kreves prinsipalt i medhold av straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum og subsidiært i medhold av §445. I tillegg kreves erstatning for ikke-økonomisk tap i medhold av straffeprosessloven §446.

Vilkårene for å bli tilkjent erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum er oppfylt, fordi fengselsstraff allerede er fullbyrdet. B ble overført fra varetekt til domssoning 5. november 1999, og utholdt frihetsberøvelse på dette grunnlag til han ble løslatt 6. juli 2000. Som følge av dette har B automatisk krav på erstatning. Det er vist til Rt-1953-1571 og Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 21. mars 1995. Varetektstiden skal i slike tilfeller telle med.

Under enhver omstendighet må B ha krav på erstatning i medhold av straffeprosessloven §445. Han har for det første vært frihetsberøvet i over to år. For det andre har han mistet sitt arbeid som bussjåfør og ikke klart å skaffe seg nytt arbeid.

Erstatningen må utmåles til det beløp B ville ha tjent i angjeldende periode, dersom han ikke hadde vært frihetsberøvet. Med utgangspunkt i fremlagt likning for inntektsåret 1998 er inntektstapet pr uke beregnet til kr 5.606,-. Det samlede inntektstapet utgjør kr 616.660,-.

Kravet om ikke-økonomisk erstatning er begrunnet med den lange varetektstiden og at B er blitt arbeidsledig. Forfølgingen har dessuten medført at B og hans kone er blitt separert. Forfølgingen har således fått store konsekvenser for Bs familieliv. Også barna er blitt skadelidende som følge av at faren har vært frihetsberøvet.

Erstatning for ikke-økonomisk skade kreves etter rettens skjønn med inntil kr 300.000,-.

B har nedlagt slik påstand:

1. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale B erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk skade med inntil kr 916.660,-.

2. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale sakens omkostninger.

Staten v/Justisdepartementet, representert av Statsadvokatene i Trondheim, har avgitt uttalelse i anledning erstatningskravene og i hovedtrekk anført følgende:

B har ikke krav på erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum. Bestemmelsen forutsetter at det foreligger en rettskraftig dom og at den frihetsberøvende rettsfølge er fullbyrdet. Foregrepet soning må derimot likestilles med varetekt, som ikke gir rett til erstatning etter nevnte bestemmelse. Til støtte for dette er vist til Rt-1988-1046. I tillegg er anført at hensikten med foregrepet soning er å gi en varetektinnsatt tilnærmet samme rettigheter som en domsinnsatt.

I forbindelse med spørsmålet om erstatning kan kreves etter straffeprosessloven §445 er det anført at B og A forsettlig har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalebeslutningene. B tilsto forholdet, men trakk senere tilståelsen tilbake.

Pga. dette må det anses tvilsomt om vilkårene for å bli tilkjent erstatning etter straffeprosessloven §445 er oppfylt. Kravet om kvalifiserte rimelighetsgrunner som er oppstilt i rettspraksis må imidlertid anses oppfylt pga den lange varetektstiden.

De faktiske forhold som er påpekt i relasjon til straffeprosessloven §445 antas å være avgjørende også i forhold til §446. B og A bør derfor tilkjennes erstatning også for ikke-økonomisk skade.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, er det anført at det er vanskelig å skille mellom B og A, for så vidt angår graden av den belastning som varetektsoppholdet har medført. Det kan likevel synes som om påkjenningen ved varetektsoppholdet har vært større for A enn for B, idet sistnevnte gikk over på foregrepet soning 5. november 1999, med de fordeler som dette innebærer.

For øvrig er det vist til rettspraksis om erstatningsutmåling i saker etter straffeprosessloven kapittel 31. Rt-2000-155 gjelder et tilnærmet likeartet forhold, og antas å være retningsgivende. Erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap kan tilkjennes med et samlet skjønnsmessig beløp, jf Rt-1999-1858.

Staten v/Justisdepartementet har ikke nedlagt formell påstand, men konkludert med at vilkårene for å tilkjenne B og A erstatning etter straffeprosessloven §445 og §446 foreligger. Erstatningen bør fastsettes til et samlet skjønnsmessig beløp. Bs krav om erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum kan ikke tas til følge.

Lagmannsrettens bemerkninger:

B og A har krevet erstatning både for økonomisk og ikke-økonomisk skade, og har begge påberopt straffeprosessloven §445 og §446. B har i tillegg anført at vilkårene i straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum er oppfylt for hans vedkommende.

Straffeprosessloven §444 og §445 omhandler erstatning for økonomisk tap, og inneholder alternative grunnlag for dette. Straffeprosessloven §446 omhandler erstatning for skade av ikke-økonomisk art. Et grunnvilkår for å bli tilkjent slik erstatning er at vilkårene etter §444 eller §445 er oppfylt.

Lagmannsretten drøfter i det følgende de ulike typer krav som klagerne har fremsatt. Spørsmålet om de har krav på erstatning for økonomisk tap drøftes først.

1. Bs krav om erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum.

Bestemmelsen gir rett til erstatning for økonomisk tap pga frihetsberøvelse, dersom frihetsberøvelsen har vært ilagt som rettsfølge og er blitt fullbyrdet. Hovedeksemplet på dette er soning av idømt fengselsstraff. Utholdelse av varetektsfengsel omfattes derimot ikke, fordi varetektsfengsling er et midlertidig tvangsinngrep, ikke fullbyrdelse av en ilagt rettsfølge.

B ble pågrepet 19. april 1998 og deretter varetektsfengslet. Han satt i varetektsfengsel til 5. november 1999, da han ble overført til en avdeling for soning av dom, der han var til han ble løslatt 6. juli 2000. Spørsmålet blir derved om frihetsberøvelsen i tiden mellom 5. november 1999 og 6. juli 2000 skal anses som fortsettelse av varetektsfengslingen, eller om denne del av frihetsberøvelsen innebærer delvis fullbyrdelse av lagmannsrettens dom av 26. august 1999.

Lagmannsretten er kommet til at hele frihetsberøvelsen, dvs også perioden mellom 5. november 1999 og 6. juli 2000, må anses som utholdelse av varetekt. Denne rettsoppfatningen må for det første anses å ha støtte i ordlyden i straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum, idet det ikke er naturlig å tale om fullbyrdelse av en dom før den er blitt rettskraftig. Tolkingen støttes også av rettspolitiske hensyn, idet overføringen av B fra varetektsavdeling til domsavdeling nødvendigvis må ha medført visse lettelser i det regime som frihetsberøvelsen har vært utholdt under. Når situasjonen er denne, kan det vanskelig aksepteres at erstatningskravet skal stå sterkere enn det ville ha gjort dersom frihetsberøvelsen i sin helhet hadde vært utholdt i varetektsavdeling.

Lagmannsretten tilføyer at det spørsmål som her omhandles ikke kan sees å være drøftet i teorien. Heller ikke de rettsavgjørelser som partene har vist til synes å være helt treffende. Rt-1953-1571 gjaldt således et tilfelle der det forelå rettskraftig dom på fengsel og hvor det ble ansett å foreligge fullbyrdelse av frihetsstraff, selv om deler av denne hadde vært utholdt i form av varetekt. Rt-1988-1046 rekker på den annen side ikke lengre enn til å slå fast at heller ikke varetekt som er ilagt i medhold av straffeprosessloven §172 kan anses som fullbyrdelse av frihetsstraff, selv om denne type varetekt gjerne betegnes som rettshåndhevelsesarrest.

Lagmannsrettens konklusjon så langt blir etter dette at B ikke har krav på erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 første ledd 2. punktum.

2. Bs og As krav om erstatning etter straffeprosessloven §445 - fellesspørsmål.

I motsetning til straffeprosessloven §444, som gir siktede krav på erstatning dersom bestemte vilkår er oppfylt, er straffeprosessloven §445 en skjønnspreget rimelighetsregel. Retten kan således «tilkjenne siktede erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølging når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig.»

De faktiske forhold som etter lagmannsrettens syn må ha betydning for erstatningsspørsmålet er i det vesentlige de samme for B og A. To spørsmål fremstår som særlig sentrale ved vurderingen av erstatningskravene. Det ene er hvorvidt B og A må sies å ha fremkalt eller medvirket til forfølgingen, og i tilfelle hvilken betydning dette bør ha ved vurderingen etter straffeprosessloven §445. Det andre er varetektstidens lengde og de virkninger den må anses å ha hatt for klagerne og deres familier.

I tilknytning til det første spørsmålet er det behov for en presisering av grunnlaget for Høyesteretts frifinnende dom i straffesaken. Dette skyldes særlig forholdet til uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2. Denne krever at en frinnende straffedom blir respektert i en etterfølgende erstatningssak, i den forstand at frifinnelsen og de premisser den bygger på må legges til grunn og ikke gjøres til gjenstand for diskusjon.

I den frifinnende dom i straffesaken la Høyesterett til grunn at den protokollerte rettsbelæring var riktig for så vidt gjelder spørsmålet om grensen mellom lovlig og ulovlig provokasjon. Vedrørende betydningen av manglene ved etterforskningen uttalte førstvoterende i Høyesterett deretter, med tilslutning av tre øvrige dommere:

«Det som etter min mening springer i øynene ved aksjonen i vår sak, er - som jeg allerede har antydet - at den innebærer en ytterst vanskelig bevisvurdering på det helt avgjørende punkt om grensen mellom lovlig og ulovlig provokasjon: hvorvidt B fremkom med tilbudet om kjøp av heroin på eget initiativ overfor C eller om det var C som var pådriveren for å få til en avtale.

Regelmessig vil den bevisvurderingen måtte avhenge helt av hva selgeren og politiets informant sier. Det vil være lite - om noe - ytterligere bevismateriale. Spørsmålet konsentreres dermed om troverdighet. I en slik situasjon fremkommer det meg i strid med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper at politiet velger en informant som selv er narkotikamisbruker, som enten har eller kan få straffesiktelser mot seg og som i det hele vil føle seg - og er - avhengig av sin politikontakt. Det eksisterer en åpenbar fare for at slike personer «ville gå for ivrigt og resultatsøgende til værks, og herved overskride de fastlagte grænser for dette særlige efterforskningsmiddels anvendelsesområde», slik Hans Gammeltoft-Hansen uttrykker det på side 72 i Strafferettspleje bind 2, Jurist- og økonomforbundets forlag, København. Det står for meg som klart at C var uskikket til å innta den sentrale posisjon som kjøper i en politiaksjon der det ikke allerede før aksjonen startet var klarlagt på annen måte at selgeren hadde anskaffet heroinet. Jeg tilføyer at jeg ikke har oversikt over andre problematiske bevissituasjoner som kan oppstå, og hvor liknende hensyn kan gjøre seg gjeldende. Men i hvert fall i vår sak finner jeg dette forholdet avgjørende for at aksjonen har så alvorlige mangler at den ikke kan godtas som grunnlag for domfellelse.»

For avgjørelsen i erstatningssaken er det nødvendig å avklare hva som i faktisk henseende kan utledes av Høyesteretts frifinnende dom i straffesaken når de gjelder de tiltaltes forhold. Lagmannsretten finner det klart at dommen i straffesaken bygger på at B og A forsettlig hadde ervervet og oppbevart 485 gram heroin. Til tross for lagrettens kjennelse, var det imidlertid, på grunn av fundamentale feil i etterforskningen, ikke mulig å konstatere om de hadde vært påvirket av politiets informant til å inngå en avtale om kjøp av heroin. Etter lagmannsrettens syn er det ikke i strid med uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 å legge dette faktiske forhold til grunn i erstatningssaken.

Lagmannsretten mener etter dette at B og A sterkt må bebreides for sin befatning med heroinpartiet. Manglene ved etterforskningen gir ikke grunnlag for en annen bedømmelse, idet det ikke er holdepunkter for at de to var i en tvangssituasjon.

Avgjørende må derfor være at aktsomme personer ikke kjøper narkotika, selv om de forsøkes påvirket til dette, og at B og A har handlet i strid med denne norm.

Lagmannsretten finner det etter dette ikke tvilsomt at den skade de to er blitt påført, og som skyldes det langvarige varetektsoppholdet, delvis er forårsaket av deres egne handlinger. Isolert sett gjør dette det urimelig å tilkjenne dem erstatning, jf rimelighetskriteriet i straffeprosessloven §445.

På den annen side er det, hensett til de inngrep som enkeltpersoner kan bli utsatt for, grunnleggende at håndhevingen av straffebestemmelser skjer under full ivaretakelse av alminnelige rettssikkerhetskrav. De mangler ved etterforskningen som er påpekt i Høyesteretts dom viser at Statens håndhevingsorgan - politiet - ikke har fylt sin oppgave i nærværende sak. Betydningen av dette ved vurderingen av erstatningskravene understrekes ytterligere ved at varetektstiden for begges vedkommende har vært usedvanlig lang.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at B og A bør tilkjennes delvis erstatning for det økonomiske tap de er blitt påført ved strafforfølgingen.

3. Utmålingen av erstatning for økonomisk tap.

Det er lagt til grunn i rettspraksis at det vanligvis ikke skal tilkjennes erstatning for tap som er en naturlig og vanlig følge av en strafforfølging, herunder en viss tid i varetekt, jf. eksempelvis Rt-1994-721. B og A har imidlertid vært undergitt varetekt i mer enn to år, nærmere bestemt 807 døgn. Den lange varetektstiden taler etter lagmannsrettens syn i seg selv for at erstatning bør tilkjennes, jf til sammenligning Rt-2000-155.

B har beregnet sitt inntektstap i den tid han har vært frihetsberøvet til kr 616.660,-. Det er ikke grunn til å bestride størrelsen av beløpet. Han har videre opplyst at han for tiden er uten arbeid, idet Z Trafikkselskap, der han tidligere arbeidet som bussjåfør, ikke har villet ta ham inn i arbeid igjen. B har imidlertid ikke krevet erstatning for fremtidig inntektstap.

Ved utmålingen av erstatningsbeløpet er det rimelig også å ta hensyn til øvrige skadevirkninger av varetektsoppholdet. På den annen side har B i høy grad medvirket til den skade han er blitt påført. Etter en helhetsvurdering er lagmannsretten kommet til at B bør tilkjennes erstatning med kr 200.000,-.

A har krevet erstatning for økonomisk tap, oppad begrenset til kr 200.000,-. Til støtte for dette er det fremlagt beregninger, der det faktiske inntektstap i varetektsperioden er anslått til ca. kr 250.000,-. Dette beløpet legges til grunn i faktisk henseende. Differansen i forhold til påstandsbeløpet skyldes at det er gjort fradrag for den skade som anses å ligge innenfor det normale ved varetektsopphold.

A har utholdt hele frihetsberøvelsen i varetektsfengsel, og dette må åpenbart ha utgjort en stor belastning for ham. Også A har imidlertid i betydelig grad medvirket til den skade han er blitt påført, jf redegjørelsen for dette foran. Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering kommet til at A bør tilkjennes erstatning for økonomisk tap med kr 100.000,-.

4. Bs og As krav om erstatning for ikke-økonomisk skade.

Etter straffeprosessloven §446 kan det på visse vilkår også tilkjennes erstatning for skade av ikke-økonomisk art som er forårsaket av strafforfølgingen. Foruten at vilkårene i straffeprosessloven §444 eller §445 må være oppfylt, må det foreligge «særlige grunner» som taler for å tilkjenne slik erstatning.

Både B og A har fremhevet de personlige konsekvenser som frihetsberøvelsen har medført, spesielt for deres respektive familier. Skader av denne art må i prinsippet anses å være dekningsberettigede etter straffeprosessloven §446.

B har opplyst at forfølgningen har medført at han og hans kone er blitt separert. Det er imidlertid ikke holdepunkter for at det er mer sannsynlig at separasjonen skyldes varetekten enn konas vurdering av Bs forhold i narkotikasaken. At B er blitt separert må derfor være uten betydning i denne sammenheng.

For As vedkommende anses det dokumentert ved legeerklæringer at han er blitt medisinsk skadelidende pga varetektsoppholdet. I erklæring 23. september 1999 fra klinikkoverlege Gunnar Lyngstad fremgår bl.a at A er blitt sterkt depressiv. Dette er bekreftet i erklæring 27. mars 2000 fra samme lege, der det også er fremhevet at varetekten har utgjort en særlig stor belastning for A, og at legen har tilrådet varetekten avbrutt av helsemessige årsaker.

As varetektsopphold har også hatt alvorlige skadevirkninger for hans kone. I erklæring 16. oktober 2000 fra lege Guri Aarseth fremgår at hun har klare symptomer på psykisk lidelse og er blitt henvist til innleggelse i psykiatrisk avdeling. At konas psykiske plager har sammenheng med As varetektsopphold bekreftes i erklæring 19. oktober 2000 fra assistentlege Edly Grape.

Også ved vurderingen av om det bør gis erstatning for ikke-økonomisk skade må det ha betydning at B og A i betydelig grad har medvirket til forfølgingen mot dem. For Bs del er det dessuten ikke sannsynliggjort skader av ikke-økonomisk art som går ut over det som antas å måtte godtas uten erstatning. For As del er situasjonen nokså annerledes, jf redegjørelsen foran. Det har også betydning at hans medvirkning til forfølgingen i mindre grad bør komme hans kone enn han selv til skade.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at B ikke kan tilkjennes erstatning for ikke-økonomisk skade. For As del fastsetter lagmannsretten erstatningen for denne type skade skjønnsmessig til kr 50.000,-.

5. Saksomkostninger.

Både B og A har krevet seg tilkjent saksomkostninger. Advokat Ole Mikkelsen og advokat Thor Bache-Wiig er imidlertid begge blitt oppnevnt som offentlige forsvarere i anledning erstatningssaken, i medhold av straffeprosessloven §100 annet ledd. Utgiftene til forsvarere dekkes derfor etter reglene om godtgjørelse til disse.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

I sak nr LF-2000-00919 M:

1. Staten v/Justisdepartementet betaler 150.000 - etthundreogfemtitusen - kroner til A innen 2 - to - uker etter at kjennelsen er forkynt.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I sak nr LF-2000-00922 M:

1. Staten v/Justisdepartementet betaler 200.000 - tohundretusen - kroner til B innen 2 - to - uker etter at kjennelsen er forkynt.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.