LF-2002-206
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-19 |
| Publisert: | LF-2002-00206 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midt-Trøndelag namsrett nr. 01-00472 D - Frostating lagmannsrett LF-2002-00206 K. |
| Parter: | Kjærende part: Toralf Hjertmoen, Tydal (Prosessfullmektig: Advokat Tore Welde, Stjørdal). Motpart: Birger Lian, Tydal (Prosessfullmektig: Advokat Jostein Reinås, Stjørdal). |
| Forfatter: | Lagdommer Jon Kapelrud, lagdommer Arve Rosvold Alver, lagdommer Randi Grøndalen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §234, §3-3, §4-2, Husleieloven (1999) |
Saken gjelder spørsmål om fravikelse av fast eiendom. Det omtvistede spørsmål er om kjæremotparten åpenbart ikke har noen rett til å besitte eiendommen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven (tvangsfullbyrdelsesloven) §13-2 tredje ledd bokstav e.
Kjæremotparten Birger Lian er 80 år gammel, og har bodd på den aktuelle eiendom Aunehaug, gnr. 169 bnr. 19 i Tydal, siden han ble født. Hans eldre bror John overtok eiendommen gjennom gavebrev i 1938, utferdiget på bakgrunn av et rettsforlik inngått i 1937. I gavebrevets punkt 8 sto det bl.a. at « Overformynderiet avgjør hvilken rett erhververens søskende skal ha til ophold og underhold på eiendommen.« Videre heter det at « Den mellem Anders Aune på den ene side og Beret Jonsdatter Aunehaug og Ingebrigt Lians barn på den annen side verserende sak blir å heve som forlikt såsnart overformynderiets godkjennelse og departementets samtykke foreligger.« John og Birger bodde der sammen med faren Ingebrigt og hans samboer Beret. Faren og samboeren fikk en datter, som er mor til den kjærende part Toralf Hjertmoen. I 1961 flyttet John til naboeiendommen, mens Birger fortsatt bebodde eiendommen og sto for driften. Da John døde i 1991, ble eiendommen overtatt av halvsøsteren Ragnhild etter en testamentarisk disposisjon. Hun overdro eiendommen til sin sønn Toralf som forskudd på arv i 1999. Toralf og ektefellen satte opp et nytt våningshus på eiendommen og flyttet inn i dette i november 2000, mens Birger fortsatt bebodde gammelhuset. Det oppsto tvist om hvem som skulle drive jorda på eiendommen, og det ble særlig uenighet om saueholdet til Birger. De nødvendige varsler om fravikelse ble så sendt kjæremotparten ved den kjærende parts advokat, og begjæring om utkastelse ble inngitt 12. november 2001. Kjæremotparten fikk frist til 25. desember 2001 med å gi uttalelse, men slik kom ikke. Midt-Trøndelag namsretten avsa deretter 21. januar 2002 kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæringen tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Toralf Hjertmoen erklærte 11. februar 2002, med advokat Tore Welde som prosessfullmektig, kjæremål over namsrettens kjennelse. Han anfører at Birger Lian ikke har påberopt seg noe rettslig grunnlag for å bebo eiendommen, og han har ikke tatt til motmæle mot utkastelsesbegjæringen, selv om han ble gjort uttrykkelig oppmerksom på at saken ville kunne bli avgjort på grunnlag av den kjærende parts fremstilling hvis han ikke innga uttalelse innen fristen.
Namsretten har videre vektlagt rettsforholdet fra 1937 og lagt til grunn at det ikke kan utelukkes at kjæremotparten ble gitt rett til opphold på gården. Overformynderiet i Tydal kunne imidlertid ikke fatte noen beslutning ut over barnas myndighetsalder, som trolig var 20 år den gangen. Dette er derfor en ren spekulasjon av namsretten.
Det er også lagt vekt på den lange tid kjæremotparten har bebodd eiendommen. Dette har sin årsak i at broren og halvsøsteren ikke bebodde eiendommen i sin eiertid, og derfor ikke tok noen konflikt. Kjæremotparten hadde dessuten ikke noe annet å leve av inntil pensjonsalderen. Broren flyttet dessuten fordi han ble uvenner med kjæremotparten, og testamenterte derfor eiendommen til halvsøsteren.
Den kjærende part ville latt kjæremotparten fortsatt bo på eiendommen hvis det ikke var for konfliktene han har skapt. At gårdens eiere har vært snille og latt kjæremotparten bo der, har ikke gitt han noen juridisk rett i så måte. Det er derfor feil når namsretten presumerer at bruken i seg selv innebærer at besittelsen ikke er åpenbart urettmessig.
Toralf Hjertmoen har lagt ned slik påstand:
«1. Birger Lian pålegges å fravike eiendommen Aunehaug gnr. 169 bnr. 19 i Tydal.
2. Birger Lian pålegges å erstatte Toralf Hjertmoen sakens omkostninger for begge retter etter oppgave.»
Birger Lian ved sin prosessfullmektig advokat Jostein Reinås, har inngitt tilsvar datert 22. februar 2002, og anført at bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd bokstav e tar sikte på «forhold» som er av en helt annen karakter enn i herværende sak, som for eksempel selvtekts- og husokkupasjonstilfellene. Tilsvarende bestemmelse sto i den gamle tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd, og Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte i sin kjennelse gjengitt i Rt-1993-228 bl.a. at « Kjæremålsutvalget har flere ganger slått fast at tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd er forbeholdt de klare tilfellene av uholdbar hjemmel til å besitte bl.a. en leilighet, se bl.a. Rt-1980-1394 og Rt-1985-1457.»
Den nye tvangsfullbyrdelsesloven medførte ingen endring i rettssituasjonen når det gjelder fravikelse av ikke-kontraktsregulerte besittelsesforhold. Det vises også til Frostating lagmannsretts kjennelse, LF 1998-00668. Namsrettens kjennelse har solid støtte i rettspraksis.
En mann på over 80 år, uten kunnskaper om vårt rettsapparat, kan ikke tape sin rett til å bebo eiendommen ved å ha unnlatt å påberope seg rettslige grunnlag for dette.
Kjæremotparten har i over en mannsalder stått for driften av gården, og så vidt vites har det aldri vært reist kritikk mot eller spørsmål ved hans måte å drive gården på. Han har på selvstendig grunnlag drevet bruket i forståelse med og uten store problemer i forhold til dem som formelt har stått som eiere.
Sett i et livsløpsperspektiv, kan ikke noen høyst subjektive, løse påstander om enkeltstående konflikter knyttet til saue- og kattehold, begrunne utkastelse fra det bruket han har drevet og bodd på. Dette vil i så fall bryte med grunnleggende krav til kontradiktorisk saksbehandling.
Det vises til følgende avsnitt i ovennevnte kjennelse referert i LF-1998-00668:
«Tvisten i saken er etter lagmannsrettens vurdering ikke egnet til avgjørelse etter de noe enklere saksbehandlingsregler som tvangsfullbyrdelsesloven gir anvisning på. Tvisten er så vidt kompleks at den ved rettsapparatet må løses etter de alminnelige regler i tvistemålsloven og følgelig avgjøres i søksmåls former. Fravikelsessaker er ofte svært alvorlige for dem det gjelder, hvilket styrker behovet for en betryggende saksbehandling.»
Birger Lian har lagt ned slik påstand:
«1. Midt-Trøndelag namsretts kjennelse av 21.01.2002, i sak nr. 01-00472 D, stadfestes.
2. Toralf Hjertmoen dømmes til å erstatte Birger Lian hans saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12,00 % rente fra forfall og til betaling skjer.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten er enig med namsretten i at bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 tredje ledd bokstav e gjelder i de tilfeller hvor besitter av eiendommen i forhold som faller utenfor husleieloven, åpenbart ikke har noen rett til å besitte eiendommen, og at fravikelse etter denne bestemmelsen følgelig gjelder de klare tilfellene hvor det verken er tvil om faktum eller rettsanvendelsen. Dreier det seg ikke om et slikt klart tilfelle, må den kjærende part gå til søksmål for å få tvangsgrunnlag.
Det skal for ordens skyld først nevnes at det mot et særlig tvangsgrunnlag kan fremsettes enhver innvending som kunne vært satt frem under et søksmål, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 tredje ledd. Slik innvending kan fremsettes under tvangsfullbyrdelsen, og dette må også gjelde for kjæremålsbehandling i lagmannsretten. Lagmannsretten legger derfor ikke vekt på at kjæremotparten overfor namsretten ikke påberopte seg noe rettslig grunnlag for å bebo eiendommen, og at han heller ikke tok til motmæle mot begjæringen om fravikelse. Det må i denne sammenheng også legges en viss vekt på at det tross alt dreier seg om en åttiårig mann.
Lagmannsretten er videre enig med namsretten i at overformynderiets beslutning på bakgrunn av punkt 8 i gavebrevet av 1938, sammenholdt med det oppgitte partsforhold i henvisningen til saken som skal heves som forlikt, jf. midt på i gavebrevets side 2, tilsier at retten ikke kan se bort fra at også kjæremotparten var part i tvisten med Anders Aune, og at kjæremotparten ble gitt en rett til opphold på gården. Birger Lian var på dette tidspunkt 15 år, mens myndighetsalderen var 21 år. Den kjærende part har ikke fremlagt en mulig beslutning fra overformynderiet, eller det endelige rettsforlik eller hevningskjennelse, eventuelt aktuelle dokumenter fra tvisten. I likhet med namsretten, antar lagmannsretten at disse må søkes funnet i statsarkivet.
Lagmannsretten er også enig med namsretten i at det må tillegges vekt at kjæremotparten har bodd på eiendommen hele sitt åttiårige liv, og han har i hvert fall siden 1961 alene stått for gårdsdriften. Da ingen har hatt innsigelser mot hans besittelse som nevnt, kan det ikke uten videre utelukkes at denne har vært rettmessig.
Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til disse underliggende forhold. De er bedre egnet til avgjørelse ved ordinært søksmål for tingretten
Under alle omstendigheter kan ikke lagmannsretten se at det på det nåværende tidspunkt er tilstrekkelig godtgjort at kjæremotpartens besittelse av Aunehaug er åpenbart urettmessig, jf. de uavklarte spørsmål som er beskrevet ovenfor.
Saksomkostninger:
Kjæremålet har vært forgjeves. Det er påstått saksomkostninger av begge parter for lagmannsretten, men ingen omkostningsoppgaver er innkommet. Saksomkostninger skal fastsettes i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jf. tvistemålsloven §180 første ledd, da kjæremål har vært anvendt forgjeves. Saksomkostningene skal i dette tilfelle fastsettes skjønnsmessig i medhold av tvistemålsloven §176 annet ledd i.f., og settes til kr 2.000. Med tillegg av 24% mva blir det totalt kr 2.480.
Saksomkostningen for namsretten skal vurderes etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jf. tvistemålsloven §172 første ledd siden namsrettens avgjørelse er stadfestet. Lagmannsretten ser det i denne sammenheng slik at namsretten behandlet en tvist. Birger Lian hadde ikke omkostninger forbundet med saken for namsretten, og også post 2 i namsrettens kjennelse kan stadfestes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse betaler Toralf Hjertmoen 2.480 - totusenfirehundreogåttikroner - i saksomkostninger til Birger Lian, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.