LG-1991-1008
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-21 |
| Publisert: | LG-1991-01008 |
| Stikkord: | Eiendom, Beiterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Voss heradsrett Nr. 14/90 A - Gulating lagmannsrett LG-1991-01008 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1994-00171K . |
| Parter: | Ankende parter: 1. Jon O. Sundve m.fl. (4 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Klaus Skjeldal, Voss). Motparter: 1. Leif Kåre Ekse m.fl. (5 parter) (Prosessfullmektig: H.r. advokat Stig B. Harris, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Vestrheim. Ekstraordinær lagdommer, byrettsdommer Ulvøen. Ekstraordinær lagdommer, byrettsdommer Hjorth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder spørsmålet om eiendommer på Gullbrå i Eksingedalen i Vaksdal har og har hatt beiterett ved Grøndalsvatnet i Voss. Grøndalsvatnet ligger i luftlinje ca 2,5-4 km nordvest for Gullbrå. I rettskraftig dom, avsagt av Gulating lagmannsrett 27. august 1949, er det lagt til grunn at stølen Grøndalen og herunder de aktuelle beite-områdene, tilhører gården Sundve, de ankende parter i nærværende sak.
Ca. 525 dekar av det omtvistede beiteområdet ble neddemt ved reguleringen av Eksingedalsvassdraget i 1960-årene. Ved senere rettskraftig skjønn er erstatningen for det neddemte areal fastsatt slik:
"Lnr. 5. Beslagleggelse av areal som neddemmes rundt Grøndalsvann ved reguleringen, 525 da. fjellbeite.
Årlig erstatning: kr 3000,-.
Da Gullbrå felles hevder å ha beiterett i området, må taksten avgis alternativt ettersom:
I. Gullbrå har beiterett, erstatning til Sundve felles kr 2000,-.
II. Gullbrå ikke har beiterett, kr 3000,-."
Det er for lagmannsretten opplyst at differansen mellom de to forannevnte årlige erstatningsbeløp, begge tillagt 25 %, er blitt deponert, og at det samlede beløp nå er i overkant av kr 100000,-.
Ved stevning innkommet 14. september 1990 ble tvisten vedrørende rettighetsspørsmålene innbrakt for Voss herredsrett. For herredsretten nedla saksøkerne, Sundve-brukene, slik påstand:
"1. Bruka under gnr. 69, Gullbrå i Vaksdal har ikkje beiterett i området rundt Grøndalsvatnet som tilhøyrer eigedommane under gnr. 282 Sundve i Voss.
2. Bruka under gnr. 282 Sundve i Voss har rett til å få utbetalt heile den årlege erstatning inklusive den deponerte sum som er fastsett under takst nr. 100 i overskjønnssak nr. B-12/1968 for Nordhordaland heradsrett.
3. Klagarane vert tilkjent sakskostnader for heradsretten."
De saksøkte, Gullbrå-brukene, påsto seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger. Voss herredsrett avsa 19. juli 1991 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Leif Kåre Ekse, Hermann Gullbrå, Johan J. Gullbrå, Albert Gullbrå og Johan O. Gullbrå vert frifunnen.
2. Sakskostnader vert ikkje idømd."
Av dommen fremgår at herredsretten fant at brukerne på Gullbrå har bruksrett på Sundves område i Grøndalen. Herredsretten har presisert at den ikke har tatt standpunkt til omfanget av beiteretten. Det er imidlertid samtidig uttalt at det neddemte arealet ligger ved inngangen til Grøndalen og at dette arealet "var klart nytta av brukarane på Gullbrå. Dei må difor ha krav på sin del av erstatninga slik som fastsett av overskjønnet." Når det ellers nærmere gjelder sakens bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og hva retten la til grunn, vises det til herredsrettens dom.
Jon O. Sundve m.fl. har i rett tid påanket dommen og i anken nedlagt samme realitetspåstand som for herredsretten. Ankemotpartene har i tilsvar påstått seg frifunnet. Etter begjæring fra ankemotpartene har to meddommere med kyndighet i beitebruk deltatt under sakens behandling for lagmannsretten. Ankeforhandling ble avholdt 17.-19. august 1993 i Voss. Den 18. s.m. ble det avholdt befaring i det aktuelle området i Vaksdal/Voss. Samtlige parter var til stede under hele eller det vesentlige av forhandlingene. Under ankeforhandlingen ble det innledningsvis opplyst at Terje Gullbrå har overtatt som eier etter faren Hermann Gullbrå. Det fremkom ikke innvendinger mot at sistnevnte etter dette formelt anses som vitne, og det legges således til grunn at Terje Gullbrå trer inn som ny ankemotpart i stedet for Hermann Gullbrå. Under befaringen mottok lagmannsretten forklaring fra tre parter og tre vitner. Ett av vitnene var nytt for lagmannsretten. Dokumentasjon fremgår av rettsboken. Saken fremstår for lagmannsretten i hovedtrekk i samme stilling som for herredsretten. De ankende parter, Jon O. Sundve m.fl., har i det vesentlige gjort gjeldende:
Hovedgrunnlaget for ankeerklæringen er feil rettsanvendelse fra herredsrettens side. Man har også visse bemerkninger til herredsrettens bevisbedømmelse.
Ankemotpartene hevdet for herredsrettens særlig at de hadde ervervet beiterett gjennom lang tids bruk. Under ankeforhandlingen må motpartene oppfattes som også å ha gjort gjeldende rettserverv ved alders tids bruk, med bakgrunn i en slags okkupasjonsteori. En slik teori bygger imidlertid ikke på kjente historiske fakta, men har utgangspunkt i fantasifulle teorier. Lagmannsretten kan bygge på langt mer faste utgangspunkter i fremlagte historiske opplysninger. I et skjøte av 27. februar 1661 er således Grøndalen omtalt som støl tilliggende Sundve. Det er lite sannsynlig at Sundve før dette kunne ha okkupert stølen, dersom Gullbrå tidligere hadde okkupert området. Det må i denne forbindelse tas i betraktning at man okkuperer til eie, ikke til bruk. Ut fra en vurdering av det terrenget som ligger nærmere Gullbrå enn Grøndalen, er det også lite sannsynlig at Gullbrå har okkupert Grøndalen. Det er bedre og tidligere beiter i Sødalen, Holo og Torvedalen sørvest for Gullbrå, enn i Grøndalen.
Det er sannsynlig at Gullbrå ble avfolket under Svartedauen, og det må deretter ha tatt tid å gjenoppbygge Gullbrå. Vedrørende fredlysninger rundt år 1800, som motpartene har vist til, er blant annet anført at det ikke foreligger opplysninger om at de som fredlysningene rettet seg mot, har hatt noe med Grøndalen å gjøre.
Det kan ikke ses at Gullbrå har påvist bruk i Grøndalen før snikhevdloven trådte i kraft i 1875. Det må ses helt bort fra at noen okkupasjon kan ha ført til bruksrett.
Det kan heller ikke på annet grunnlag konkluderes med at Gullbrå har beiterett i det området som Sundve ubestridt eier. Vedrørende dette spørsmålet er blant annet anført at bruksretter, som utgangspunkt, skal følge eiendomsretten. Dette gjelder særlig i stølsområder hvor beiteretten er den vesentlige rettighet og hvor eiendomsretten gjerne følger beiteretten. Det er vist til kontrakt av 1. oktober 1856 om eiernes bortleie av støl og havneganger i Grøndalen.
Gullbrå har bevisbyrden ved eventuell bevistvil. Den som påstår å ha beiterett, må føre relativt sterke bevis.
Gullbrås påstand for lagmannsretten vil nærmest "undergrave og torpedere" lagmannsrettens forannevnte dom av 27. august 1949 vedrørende eiendomsforholdene i Grøndalen. Det er i samme forbindelse særlig vist til Voss utskiftningsretts kjennelse av 29. juli 1941. Det er anført at de domstoler som behandlet eiendomsspørsmålene i 1940-årene, da hadde bedre grunnlag for sine avgjørelser enn det lagmannsretten nå har.
Særlig under henvisning til eldre bevisopptak bestrides at ankemotpartene kan ha brukt det aktuelle området fra 1860-årene av. Man vil ikke bestride at andre dyr enn kyr kan ha gått i området, men man stiller spørsmål ved omfanget av bruken m.v. Det foreligger eventuelt en tålt bruk i tiden før snikhevdloven av 1874. Ankemotpartene har således ikke ervervet noen rett ved hevd før 1875. De har heller ikke ervervet noen rett ved alders tids bruk etter 1874. De kumulative vilkår om lang tids bruk av en viss styrke og fasthet, god tro samt oppfordring for grunneier til å gripe inn, er ikke oppfylt. Utskiftningsrettens avgjørelse i 1941 må under enhver omstendighet ha fratatt brukerne på Gullbrå den eventuelle gode tro som de måtte ha vært i. Det er vist til avgjørelser inntatt i Rt-1957-920, Rt-1962-370 og Rt-1990-1113. En eventuell, viss bruk fra Gullbrås side er ikke utslag av beiterett, men er en såkalt tålt bruk.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Bruka under gnr. 69 Gullbrå i Vaksdal har ikkje beiterett i området rundt Grøndalsvatnet som tilhøyrer eigedomane under gnr. 282 Sundve i Voss.
2. Bruka under gnr. 282 Sundve i Voss har rett til å få utbetalt heile den årlege erstatning, inklusive den deponerte sum som er fastsett under takst nr. 100 lnr. 5 i overskjønnssak nr. B-12/1968 for Nordhordland heradsrett.
3. Dei ankande partar vert tilkjent sakskostnader både for herads- og lagmannsrett."
Ankemotpartene, Leif Kåre Ekse m.fl., har i det vesentlige gjort gjeldende:
Gullbrå-brukenes alder sannsynliggjør at folkene der har vært de første i det aktuelle området, og at Gullbrå har nyttiggjort seg området til veiding og fangst, samt - sannsynligvis - til beiting. Bevisførselen underbygger at Gullbrå-brukene har rådd over tilliggende områder fra så langt tilbake, at de har ervervet rett i områdene. Forutsatt at det ikke kan vises til rettsregler som gir hjemmel for å frata Gullbrå beiterett, er således den riktige spørsmålsstillingen om det i ettertid er skjedd noe som har fratatt Gullbrå den beiterett de i Arilds tid, fra gammelt av, har hatt som følge av erverv ved okkupasjon. De ankende parter har for lagmannsretten ikke fremkommet med noe som endrer saken i forhold til herredsrettsbehandlingen. Derimot er det fra ankemotpartenes side fremkommet nye bevis, som styrker saken. For det første har vitnet Einar Kåre Fjeld, ut fra sin sakkyndighet i beitespørsmål, gitt uttrykk for at tvisteområdene utgjør beiteområder som har aktuell betydning for Gullbrå som beite for geiter. Man må da kunne slutte seg til at dette også gjelder sau og vel også ungdyr. For det annet er det under ankeforhandlingen gjennomført en utvidet befaring. Denne detaljbefaringen viser at det ikke kan ta så svært lang tid for dyr å ta seg frem fra Gullbrå til de omtvistede områdene.
Norske Lovs tidligere bestemmelser om hevd må få anvendelse i nærværende tvist, dersom man godtar at Gullbrå-brukene tilhører urinnvånerne i området. I den grad det legges til grunn at Gullbrå-brukene har brukt beitene før 1. januar 1875, er hevdsloven uinteressant for avgjørelsen. Opplysningene fra Matrikkelrevisjonen i 1863 om dyreholdet på Gullbrå indikerer at Gullbrå da hadde behov for større beiteareal enn det man hadde nærmest gårdene. Ut fra tilkomstforholdene fremstår det som sannsynlig at dyrene har trukket innover mot Grøndalen etterhvert som snøen har smeltet. Det er således sannsynlig at det er etablert beiterett fra gammelt av, og denne retten er ikke senere bortfalt. Fredlysninger rundt år 1800 gir også grunnlag for en slutning om at Gullbrå har vært lengst i området.
Subsidiært anføres at Gullbrå har ervervet beiterett ved alders tids bruk. Det er blant annet gjort gjeldende at herredsretten fant bevist beitebruk i mer enn hundre år, fra i alle fall 1860årene, og således fra før snikhevdloven trådte i kraft.
Når det særlig gjelder bevisvurderingen, er anført at retten eventuelt må vurdere hvilken avgjørelse som - dersom den er uriktig - vil gjøre minst skade. Gullbrås beiterett er nødvendig for å opprettholde brukenes næringsgrunnlag. En eventuell endring av herredsrettens avgjørelse vil således kunne gripe inn i dette næringsgrunnlaget.
Til omkostningsspørsmålet er det gjort gjeldende at de ankende parter for lagmannsretten har fremført de samme anførsler som for herredsretten.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"Herredsrettens avgjørelse stadfestes dog slik at ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og for lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten er - under dissens - kommet til at anken ikke fører frem.
Flertallet, samtlige dommere bortsett fra rettens formann, legger etter bevisførselen til grunn at Gullbrå-brukene har beiterett i det aktuelle, neddemte området ved Grøndalsvatnet. Flertallet tar herunder i betraktning at Gullbrå har vært bebodd fra meget gammelt av, i atskillige århundrer. Flertallet legger videre til grunn at Gullbrå-brukene fra gammelt av har benyttet fjellstrekningene i området til bl.a. jakt, fangst og beiting. På bakgrunn særlig av landskapets karakter, beliggenhet og tilgjengelighet, finner flertallet videre at denne bruken fra tidlig av også må ha omfattet området ved Grøndalsvatnet. Hensett til dette områdets større avstand til og tyngre tilgjengelighet fra Sundve-brukene - og for såvidt også fra andre gårder - fremstår det samtidig som lite sannsynlig at andre i det aktuelle tidsrom har benyttet områdene rundt Grøndalsvatnet på en måte som utelukker erverv av bruksrett fra Gullbrås side. Etter flertallets vurdering er det for retten ikke fremkommet andre opplysninger som må utelukke at ankemotpartene fra meget gammelt av må anses å ha ervervet beiterett gjennom den bruk de har gjort av området. Beiteretten anses ervervet ved den bruk og i det omfang som foran er omtalt. Dette rettservervet kommer ikke i konflikt med den foreliggende, rettskraftige avgjørelse vedrørende eiendomsforholdene i området.
Flertallet finner også at Gullbrå-brukene må anses for å ha ervervet beiterett ved Grøndalsvatnet ved alders tids bruk. Det legges til grunn at Gullbrå-brukene har utnyttet de aktuelle områdene fra i alle fall første halvdel av 1800-tallet, og da i en slik grad m.v. at betingelsene for rettighetserverv er oppfylt. Vedrørende bruken tas bl.a. i betraktning at det av martrikkelrevisjonen i 1863 fremgår at dyretallet på Gullbrå da var såvidt høyt, at det må anses å ha vært behov for og sannsynlig at beiteområdene ved Grøndalsvatnet ble tatt i bruk. Det legges samtidig til grunn at dyretallet på Gullbrå ikke den gang kan ha øket plutselig, men at det av opplysningene fra 1863 må utledes at dyretallet i atskillige år før 1863 har vært såvidt høyt at det også da må antas at områdene ved Grøndalsvatnet har vært benyttet til beiting. Det legges således til grunn at Gullbrå-brukene i en periode på i alle fall omkring 100 år har benyttet det aktuelle området til beiting i et omfang som gir grunnlag for rettighetserverv og som Sundve-brukene må ha vært kjent med. Det legges videre til grunn at brukerne herunder har vært i aktsom god tro i tilstrekkelig lang tid forut for rettsavgjørelsene i 1940-årene. De nevnte avgjørelser vedrørende eiendomsspørsmålet antas for øvrig ikke med nødvendighet å innebære at Gullbrå-brukernes gode tro m.h.t. beiteretten faller bort. Heller ikke andre forhold og anførsler påberopt av de ankende parter finnes å føre til et annet domsresultat enn herredsretten er kommet til, og flertallet kan for så vidt i det vesentlige slutte seg til det som herredsrettens har lagt til grunn og uttalt vedrørende spørsmålet om alders tids bruk.
Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Vestrheim, er kommet til at anken bør føre frem. Etter mindretallets vurdering er det ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at ankemotpartene fra gammelt av har ervervet beiterett ved okkupasjon, alders tids bruk eller ved hevd. Mindretallet tar bl.a. i betraktning at Sundve-brukene ved tidligere, rettskraftig dom, er funnet å være eiere av Grøndalsstølen. Det legges i samme forbindelse vekt på at Sundve fremtrer som eier av stølen i et skjøte fra 1661. Etter mindretallets vurdering er det sannsynlig - og bør i dette tilfellet legges til grunn - at eiendomsrett og beiterettighetene i hele området har vært og er på samme hånd. Mindretallet finner ikke i tilstrekkelig grad godtgjort at det foreligger forhold som fører til at også Gullbrå må anses for å ha beiterett ved Grøndalsvatnet. Etter bevisførselen fremstår det riktignok som sannsynlig at Gullbrå - i alle fall i perioder - i noen grad har benyttet det aktuelle området til beiting, både med sau, krøtter og hest. Mindretallet finner imidlertid ikke å kunne legge til grunn at denne bruken er skjedd i et slikt omfang, med en slik intensitet og eventuelt i slik aktsom god tro at det er grunnlag for erverv av bruksrett gjennom alders tid eller ved hevd. Gullbrås utnyttelse av området er etter mindretallets vurdering å anse som en såkalt tålt bruk, som ikke gir grunnlag for rettserverv. I sin vurdering har mindretallet bl.a. lagt en viss vekt på to protokollerte forklaringer fra 1928, som de ankende parter har vist til.
Til ankemotpartenes uttalelse vedrørende betydningen for Gullbrå av å ha beiterett i området, vil mindretallet etter omstendighetene bemerke at det aktuelle området synes å være såvidt stort og at forholdet mellom de to partsgruppene i saken synes å være såvidt godt, at mindretallet tør anta at det ville være grunnlag for en minnelig løsning om beiterett i tvisteområdet, eventuelt mot vederlag.
Til omkostningsspørsmålet bemerkes at anken har vært forgjeves. Lagmannsretten finner imidlertid enstemmig at saksomkostninger i anledning ankebehandlingen ikke bør tilkjennes, idet saken har fremstilt seg som så tvilsom at det anses å foreligge slike særlige omstendigheter som etter unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør føre til at de ankende parter fritas for plikten til å erstatte ankemotpartenes saksomkostninger. Herredsrettens omkostningsavgjørelse finner lagmannsretten dermed heller ikke grunn til å endre.
Dommen er avsagt under slik dissens som foran fremgår.
Slutning :
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.