LG-1991-374
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-17 |
| Publisert: | LG-1991-00374 |
| Stikkord: | Tilflottsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordhordland herredsrett Nr. A 5/1990 - Gulating lagmannsrett LG-1991-00374 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-1994-00200K . |
| Parter: | Ankende part: Jens Antonsen Rong (Prosessfullmektig: Advokat Jostein Alvheim, Bergen). Motpart: Hellik Rong v/Betzy Rong (Prosessfullmektig: Advokat Magne Revheim, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Voll, Ekstraordinær lagdommer Hordnes, Byfogd Løseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Fylkeskommuneloven (1961)5 |
År 1993 den 17. september ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 91-0374 A: avsagt slik dom:
Saken gjelder tvist om eier av gnr. 38 bnr. 230 i Øygarden, Hellik Rong, nå hans enke Betzy Rong i uskiftet bo, er berettiget til å ha liggende båt med fortøyningsinnretninger langs vestre flanke på sin kai i Austrevågen på Rong slik at den med fortøyninger delvis blir liggende i sjøområdet utenfor eiendommen til Jens Antonsen Rong, gnr. 38 bnr. 23.
Ved stevning av 15. januar 1990 ble saken brakt inn for Nordhordland herredsrett som den 5. februar 1991 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Hellik Rogn er uberettiget til å ha båt eller andre innretninger som er bredere enn 90 - nitti - cm, langs den del av kaien som grenser mot gnr. 38, bnr. 23, nærmere land enn til der hvor det er 2 - to - meters dyp ved middels lav vannstand.
2. Ingen av partene tilkjennes saksomkostninger."
Jens Antonsen Rong har i rett tid påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 17. august 1993. Det ble foretatt partsavhør og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Saksforholdet og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten fremgår av herredsrettens dom.
Den ankende part ved advokat Jostein Alvheim har for lagmannsretten prinsipalt gjort gjeldende at ankemotpartens fortøyningspraksis krenker den ankende parts strandrett. Dette er en problemstilling som det hevdes at herredsretten ikke har drøftet, idet den utelukkende har konsentrert seg om eiendomsrettens utstrekning i sjøen. Det anføres at enhver bruk av vestre kaiflanke til fortøyning med de innretninger som er nødvendige til det, vil være i strid med den rettighet bnr. 23 har til sjøområdet utenfor egen grunn. Det er en høyst rimelig form for utnyttelse man ønsker, nemlig fritt å fortøye sine båter uten å ta hensyn til andre båter og fortøyninger selv om der måtte være disponibel strand og tilkomst på andre deler av eiendommen. Det er heller ikke nødvendig å påvise en aktuell brukskollisjon. Enhver må tilpasse sin bruk og utøve sine rettigheter innenfor - og i forhold til - det areal man har til disposisjon.
Herredsrettens domskonklusjon hevdes også å kollidere med de øvrige retter bnr. 23 har etter strandretten, som f.eks. særretten til å ha ankerfester for småbåter utenfor egen strand. Konsekvensen av dommen hevdes å kunne bli at den ankende part må utøve sine rettigheter til sjøområdet innenfor et 2-meters belte fra land, hvilket hevdes å være uholdbart og således representerer en vesentlige ulempe for nærsagt all bruk av sjøområdet innenfor det sted båten er fortøyet.
Herredsrettens dom inneholder også en begrensning av den ankende parts rett til utfylling av sjøen og bygging av kai utenfor egen strand på tilsvarende måte som ankemotparten har gjort. Ut fra ankemotpartens tiltak utenfor egen strand, må det uten videre legges til grunn at slik bruk av grunn er påregnelig utnyttelse.
Etter herredsrettens dom er det heller ingen begrensninger med hensyn til hvor mange båter som kan fortøyes ved ankemotpartens kai utenfor den angitte 2-meters dybde mot nabogrensen i sjø, og den instituerer en rettstilstand som langt på vei gir uttrykk for at den som først bygger kai kan utnytte sjøområdet til fortrengsel av andre.
Den ankende part har subsidiært anført at den stedfundne fortøyning strider mot den ankende parts eiendomsrett til sjøgrunnen, idet det hevdes at herredsretten har vurdert bevisene feil når den ikke har funnet at det er marbakke på stedet og av den grunn trukket grensen for eiendomsretten ved 2-meters dyp ved middels lav vannstand.
Den ankende part har lagt ned slik påstand:
"1. Eier av gnr. 38, bnr. 230 i Øygarden kommune, er ikke berettiget til å ha fortøyd båt eller å anlegge fortøyning eller andre innretninger langs den del av kaien som grenser mot gnr. 38 bnr. 23 samme sted.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten."
Ankemotparten ved advokat Magne Revheim har i det vesentlige anført at det må være en aktuell og påregnelig utnyttelse av strandområdet som hindres for at strandretten skal være krenket, og dette må ses i sammenheng med den tilpasningsplikt man har som naboer. Det hevdes å være et uriktig utgangspunkt å gå ut fra at retten til - og beføyelse over og i - sjøområdet, er en enerett for eieren av strandområdet. For så vidt angår tilflottsretten, har ankemotpartens båt, slik den har vært fortøyd, ikke skapt noen aktuell interessekollisjon. Skulle en slik situasjon oppstå, eksempelvis de få ganger i året den ankende part gjør bruk av sin kran for opphaling og utsetting av båter, kan ankemotparten forhale sin båt. Det hevdes i den foreliggende sak overhode ikke å være påvist en slik konkret og vesentlig krenkelse av eier av bnr. 23 sine rettigheter i sjøområdet at det kan komme på tale å forby ankemotparten å fortøye sin fritidsbåt slik han hittil har gjort, jfr. Rt-1985-1125. Ved vurderingen av om tilflottsretten, retten til å komme til og fra land, er krenket, må lagmannsretten også vurdere om den ankende part kan ha ankerfeste og fortøyning andre steder på sin eiendom uten å komme i konflikt med ankemotpartens fortøyningspraksis. Hvis han har mulighet for det, foreligger det ingen aktuell interessekollisjon.
For så vidt gjelder retten til utbygging av sjøområdet, har den ankende part etablert seg, bygget kai og naust og dermed vist hvor langt hans interesse går. Hans utøvelse av denne rett synes å være dekket inn av den utbygging som allerede er foretatt.
Ankemotpartens areal mot stranden er lite, og av den grunn har han måttet bygge kaien utover i sjøområdet og pådratt seg store kostnader. Allerede ved anlegg av kaien tilpasset han seg naboen ved på hans anmodning å bygge kaien ca 90 cm fra hans kai og fra grenselinjen mellom bnr. 23 og bnr. 230. Når man skal vurdere om den etablerte utbygging og tilpasning er rimelig overfor den ankende part, må man også ta i betraktning hele det området som disponeres. Når først en nabo har bygget ut, kan man ikke uten videre gå ut fra at en selv har samme rett. Hans utbyggingsrett til sjøområdet vil nødvendigvis måtte begrenses ut fra de stedlige forhold, og må - på samme måte som retten til luftrommet og undergrunnen - begrenses til det som kan være aktuell og påregnelig utnyttelse av området. Det er, anføres det, i det hele ingen aktuelle interesser som er krenket, slik at der er spørsmål om det overhode foreligger tilstrekkelig rettslig interesse til å få saken prøvet for domstolen.
For så vidt angår den subsidiære anførsel, krenkelse av eiendomsretten, må, slik som herredsretten har gjort, grensen for den private eiendomsrett trekkes ved 2 meters dyp ved middels lav vannstand, jfr. Rt-1969-613. Det foreligger ingen sedvaner som tilsier at denne rett skal fravikes i ankemotpartens disfavør.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Hellik Rong tilkjennes saksomkostninger både for herredsrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til at anken må føre frem, og skal bemerke: Det må anses som sikker rett at eier av grunn som støter til sjøen foruten å ha eiendomsrett til den tilgrensende sjøgrunn i en utstrekning avhengig av dybdeforholdene på stedet og sjøgrunnens formasjon for øvrig, også har visse rettsbeskyttede interesser utenom eiendomsgrensen i sjø. Av disse rettigheter, som gjerne sammenfattes i begrepet "strandretten", er tilflottsretten kanskje den viktigste og den som er mest aktuell i saken. I tillegg kommer retten til fritt å kunne fortøye utenfor egen eiendom, jfr. Rt-1985-1128 flg. og Rt-1987-623 flg. Denne rett må eieren fritt kunne utøve uavhengig av om han måtte ha alternative muligheter andre steder på egen grunn.
For så vidt angår forholdene på stedet skal lagmannsretten bemerke at kaien til bnr. 23 ligger mellom naustene til partene med en kaifront som i utstrekning noenlunde tilsvarer bredden av naustene og stort sett går i flukt med disse. Kaien til bnr. 230 er anlagt utenfor naustet til bnr. 230.
Under lagmannsrettens befaring var fritidsbåten til ankemotparten fortøyet langs vestre kaiflanke på bnr. 230 sin kai fra den 2meters grense som herredsretten har lagt til grunn for eiendomsgrensen i sjø, og til enden på kaien. Båten opptar slik den ligger ved kai ca 1 meter av bnr. 23 sitt sjøområde herunder hensyn tatt til den elastisitet som det nødvendigvis må være i fortøyningene. I tillegg kommer forankring skrått vestover i sjøen for å holde båten klar av kaien ved urolig sjø, og som særlig motordrevne farkoster ved manøvrering inntil bnr. 23 sin kai må ta hensyn til. Så trange som sjøforholdene er på stedet, representerer enhver fortøyning av båt langs denne kaiflanke en ulempe for eier av bnr. 23, og lagmannsretten vil anse denne ulempe som vesentlig. Så vidt lagmannsretten kan bedømme, vil den omstridte fortøyning resultere i at det nærmest vil være uråd for den ankende part å ha båter liggende utenfor kai, f.eks. i bøye på svai. Likeledes vil det under visse omstendigheter ikke være mulig fullt ut å kunne disponere hele kailengden til bnr. 23, f.eks. ved fortøyning av en litt større båt eller å fortøye flere båter i bredden slik eier av bnr. 230 kan gjøre det langs sin kaifront.
For så vidt gjelder anførselen om at den stedfundne fortøyning vil hindre eventuell utbygging i sjøområdet, finner lagmannsretten seg ikke beføyet til å gå nærmere inn på denne. Det skal dog bemerkes at enhver forskyvning av kaifronten til bnr. 23 mot sjøen vil innskrenke det frie sjøområdet mellom kaien og en båt som måtte være fortøyd ved vestre kaiflanke til bnr. 230.
Foranlediget av anførsel fra ankemotparten om at man befinner seg på et rettsområde hvor rettsutviklingen er på glid i retning av en større tilpasningsplikt til omgivelsene, finner lagmannsretten å ville bemerke at så lenge det gjelder sentrale rådighetsretter til sjøområdet som tilflottsretten og utøvelsen av denne mellom private grunneiere, finner man ikke grunnlag i rettspraksis for å konstatere en slik utvikling. Det er intet som tyder på at det på dette rettsområdet er en tendens som går i retning av en interesseavveining, f.eks. etter granneloven prinsipper. Det er heller intet i den nedenfor nevnte rådsegn fra sivillovbokutvalget som synes å gå i den retning.
Etter det resultat lagmannsretten er kommet til har den ikke foranledning til å ta standpunkt til den ankende parts subsidiære anførsel, om at hans eiendomsrett til sjøområdet strekker seg så langt som vestre kaiflanke til bnr. 230 sin kai. Det skal for øvrig bemerkes at denne grense heller ikke ble søkt påvist under åstedsbefaringen eller på annen måte dokumentert under ankeforhandlingen. Lagmannsretten finner dog å ville bemerke at fortøyningen under alle omstendigheter foregår helt bort til den eiendomsgrense som herredsretten har lagt til grunn og som bare ligger ca 4 meter ut fra bnr. 23 sitt landområde. Den korte avstand fra land og mot eiendomsgrensen i sjø kan få betydning for om påviste ulemper må karakteriseres som vesentlige. Det kan i den forbindelse bemerkes at sivillovbokutvalget i fråsegn nr. 14, NOU 1988:16 om grunneierens eiendomsrett til sjøområde, har foreslått denne til minst 30 meter fra land.
Anken har ført frem. Man finner dog grunn til å presisere at eier av gnr. 30 bnr. 230 kun er uberettiget til å fortøye båt langs vestre kaiflanke i den utstrekning båt eller fortøyningsinnretninger helt eller delvis blir liggende i sjøområdet til bnr. 23, jfr. domsslutingens utforming på dette punkt.
Under henvisning til tvistemålsloven §180, annet ledd, jfr. §172, første ledd, tilpliktes ankemotparten å erstatte den ankende part sakens omkostninger for lagmannsretten, idet man ikke kan se at det foreligger slike omstendigheter som etter tvistemålsloven §172, annet ledd gir grunnlag for å fravike loven hovedregel. Omkostningene for lagmannsretten er oppgitt til kr 30.060,-, hvorav kr 18.000,- er salær. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn. Når det gjelder saksomkostninger for herredsretten, så er det lagmannsrettens oppfatning at saken ikke har budt slik tvil at det var fyldestgjørende grunn for Hellik Rong å se herredsrettens avgjørelse. Saksomkostninger blir således også tilkjent for herredsretten. Omkostningene er oppgitt til kr 21.135,-, hvorav kr 18.500,- utgjør salær. Lagmannsretten legger også denne omkostningsoppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Eier av gnr. 38, bnr. 230 i Øygarden kommune, er ikke berettiget til å ha fortøyd båt eller å anlegge fortøyning eller andre innretninger langs den del av kaien som grenser mot gnr. 38 bnr. 23 samme sted på en slik måte at båt eller innretninger i kaiens nåværende lengde blir liggende i sjøområdet vest for forlengelsen av grenselinjen mellom bnr. 23 og 230.
2. I saksomkostninger for herredsretten betaler Hellik Rong v/Betzy Rong i uskiftet bo kr 21.135,- - kronertjuentusenetthundreogtrettifem 00/100 til Jens Antonsen Rong.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hellik Rong v/Betzy Rong i uskiftet bo kr 30.060,- - trettitusenogseksti 00/100 - til Jens Antonsen Rong.
4. Oppfyllelsesfrisetn er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.