Rt-1969-613

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-05-31
Publisert:	Rt-1969-613
Stikkord:	Ekspropriasjon av sjøgrunn
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 59B/1969
Parter:	Harstad havnestyre (advokat Nils J. Eidsmo - til prøve) mot Bertheus J. Nilsen A/S (høyesterettsadvokat Kjell Haavind).
Forfatter:	Stabel, Roll-Matthiesen, Eckhoff, Mindretall: Anker, Gaarder
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §38, Havneloven (1933) §19, Havneloven (1894) §27, §48

Dommer Stabel: Ved kgl. resolusjon av 23. november 1962 fikk Harstad havnestyre tillatelse til å ekspropriere et areal på 3200 m2 av eiendommen Torvet 7 c i Harstad med utenforliggende sjøgrunn m.v., tilhørende Bertheus J. Nilsen A/S, til oppføring av et offentlig kaianlegg.

Under ekspropriasjonsskjønn for Trondenes herredsrett oppstod det tvist bl.a. om hvorvidt havnestyret var forpliktet til å betale erstatning for den del av sjøgrunnen, til sammen ca. 7800 m2, som lå på større dyp enn 2 meter. Skjønnsretten fant at sjøgrunnen skulle erstattes som en del av strandtomten, og avsa den 22. oktober 1965 skjønn med denne slutning:

«Erstatningene fastsettes slik:

For eiendomsretten til det foran nevnte land-område (herunder 65 m2 sjøgrunn) med en del av steinkaien, påvist forstøtningsmur og deler av gjerde samt disposisjonsretten til den utenforliggende sjøgrunn - kr. 1.850.000,- enmillionåttehundreogfemtitusenkroner.

Hvis bygningen overtas til eiendom: kr. 40.000,- firtitusenkroner.

Hvis bygningen blir stående som nå: kr. 4.000,- firetusenkroner i ulempeerstatning.

I ulempeserstatning for den gjenværende eiendom kr. 200.000, - tohundretusenkroner.

Harstad Havnestyre betaler de lovbestemte utgifter ved skjønnet og i saksomkostninger til Bertheus J. Nilsen A/S, kr. 6.800.- sekstusenåttehundrekroner.»

Harstad Havnestyre begjærte overskjønn til prøvelse av bl.a det nettopp nevnte spørsmål om erstatning for sjøgrunn. Også overskjønnsretten fant at vilkårene for erstatningsplikt var til stede, og fastsatte særskilte erstatninger for strandtomten og sjøgrunnen. Overskjønnet ble avhjemlet den 17. november 1967, og hadde for så vidt sjøgrunnen angikk denne slutning:

Side:614

«For Harstad Havnestyres ekspropriasjon fra Bertheus J. Nilsen A/S i samsvar med ekspropriasjonstillatelse av 23 november 1963 fastsettes følgende erstatninger:

- - - - -

3. For avståelse av ca 7.800 m2 sjøgrunn tilkjennes en erstatning på kr. 390.000,- tre hundre og nitti tusen kroner.

- - - - -

5. Harstad havnestyre bærer de lovbestemte utgifter ved begge skjønn.

6. I saksomkostninger for begge skjønn betaler Harstad Havnevesen innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av dette overskjønn kr. 15.000,- femten tusen kroner til Bertheus J. Nilsen A/S.»

Saksforholdet og partenes anførsler for underskjønnet og overskjønnet fremgår av grunnene for de to skjønn.

Harstad havnestyre har anket til Høyesterett for så vidt angar overskjønnets avgjørelse om erstatningsplikt for sjøgrunnen. Anken gjelder rettsanvendelsen og - som det heter i ankeerklæringen - «feil bevisbedømmelse vedrørende de forhold som ligger til grunn for rettsanvendelsen». Det anføres at overskjønnsretten uriktig har bygget på at grunneierne i Harstad har rett til å råde over sjøgrunnen utenfor 2-meters-dypet i kraft av en lokal sedvane eller rettsoppfatning som er anerkjent av kommunen og havnestyret. Under enhver omstendighet er det uriktig rettsanvendelse å tilkjenne erstatning i et tilfelle som dette hvor havnestyret går til ekspropriasjon til gjennomføring av planer om utbygging av havnen i egen regi. Det er i så henseende henvist til havnelovens §19 og Høyesteretts dom i Rt-1923-II 48. Subsidiært hevder havnestyret - og dette er nytt for Høyesterett - at det er en feil at overskjønnsretten har tilkjent ankemotparten erstatning for det totale areal sjøgrunn som skal bebygges. En betydelig del av denne sjøgrunn ligger nemlig i større avstand fra ankemotpartens eiendom enn fra eiendommer som dels festes, dels eies, av havnestyret og Harstad kommune. - For øvrig bygger havnestyret sitt standpunkt på i alt vesentlig de samme rettslige og faktiske anførsler som for overskjønnet.

Havnestyret har nedlagt denne påstand:

«Principalt: Overskjønnet oppheves for så vidt angår tilkjent erstatning for sjøgrunn.

Subsidiært: Overskjønnet oppheves for så vidt angår tilkjent erstatning for sjøgrunn, og saken hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten.

I begge tilfelle: Harstad havnestyre tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotparten, Bertheus J. Nilsen A/S, har tatt til gjenmæle og i det vesentlige sluttet seg til de synspunkter som overskjønnsrettens avgjørelse bygger på. Ankemotparten støtter seg til Høyesteretts dom i Rt-1961-1114 hvor det - riktignok i en sak mellom to private parter - er slått fast at det etter gjeldende rett må antas å eksistere en rettsbeskyttet adgang for

Side:615

private strandeiere til å råde over sjøområdet utenfor sjøtomten ved utbygginger eller andre foranstaltninger. Dommen i Rt-1923-II 48 anses uten betydning i nærværende sak, da denne skal avgjøres på grunnlag av §19 i den senere havnelov av 1933 som har en annen formulering enn den tidligere havnelov. For at havnevesenets egne utbyggingsplaner skal kunne påberopes til utelukkelse av ekspropriatens erstatningskrav er det nå en forutsetning at det foreligger en vedtatt reguleringsplan som er til hinder for at grunneieren på sin side går til utbygging av sjøgrunnen. Det er i så henseende ikke tilstrekkelig at havnestyret har gjort vedtak om å gå til utbygging og fått ekspropriasjonstillatelse til gjennomføring av planen. - For Høyesterett er videre gjort gjeldende at ankemotparten på grunnlag av lokal sedvane og som følge av havnestyrets tidligere holdning til firmaets utbyggingsplaner må anses som eier også av sjøgrunnen. Dette anføres som et selvstendig grunnlag for å opprettholde overskjønnets resultat.

Hva angår havnestyrets angrep på overskjønnets vurdering om den lokale sedvane i Harstad, viser ankemotparten til skjønnslovens §38 og gjør gjeldende at avgjørelsen for så vidt ikke kan prøves av Høyesterett så langt den bygger på bevisbedømmelse.

Overfor havnestyrets subsidiære anførsel gjøres gjeldende at spørsmålet om grensen mot kommunens og havnestyrets sjøgrunn ikke var tatt opp under noen av skjønnene, og at overskjønnsretten derfor ikke har gjort noen feil ved å la dette spørsmål ligge. For øvrig ville skjønnet ikke hatt kompetanse til å avgjøre en tvist av denne art. Det meste det kunne blitt spørsmål om, var alternativ taksering. Hva angår realiteten i dette spørsmål bestrides fra ankemotpartens side at noen del av tvistefeltet ligger nærmere kommunens eller havnestyrets eiendommer enn ankemotpartens, forutsatt at grensen trekkes ut fra den opprinnelige strandlinje på begge sider, hvilket det i tilfelle må være riktig å gjøre.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

«1. Trondenes herredsretts overskjønn av 17/11 1967 stadfestes i den utstrekning det er påanket, - subsidiært hjemvises til ny behandling.

2. Bertheus J. Nilsen A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Under bevisopptak til bruk for Høyesterett er det gitt partsforklaring av to representanter for havnestyret. Det er lagt frem noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Jeg er kommet til at anken bør tas til følge, idet overskjønnsretten etter min mening har bygget på uriktig rettsanvendelse når den har tilkjent ankemotparten ekspropriasjonserstatning for havnevesenets disponering av sjøgrunn på større dyp enn 2 meter.

Jeg presiserer først følgende fakta som jeg anser sentrale i saken:

Side:616

I 1928 fikk ankemotparten havnestyrets tillatelse til å bygge kaianlegg m.v. på sjøgrunnen utenfor sin eiendom; tillatelsen dekket en del av det nåværende tvistefelt. I 1929/30 ble tillatelsen delvis benyttet ved oppføring av en stenkai i forlengelse av den tidligere kai samtidig som sjøgrunnen innenfor ble fylt opp. Videre utbygging i samsvar med tillatelsen av 1928 har ikke på mange år vært aktuell, og det gjøres ikke gjeldende fra ankemotpartens side at firmaet fortsatt har noen rett til å utnytte den. Derimot har firmaet gjennom årene arbeidet med planer om annen utbygging av sjøgrunnen innenfor den til enhver tid gjeldende havnereguleringsgrense - uten at disse planer dog har materialisert seg i noen søknad til havnestyret om tillatelse i henhold til havnelovens §19. Tvisteområdet har alltid ligget unyttet, og det lå unyttet på det tidspunkt da havnevesenet i 1962 fikk ekspropriasjonstillatelse og senere reiste ekspropriasjonssak for å bygge offentlig kai på området i egen regi.

Når ankemotparten for Høyesterett har gjort gjeldende at firmaet er eier av sjøgrunnen, finner jeg ikke å kunne gi firmaet medhold i det. Jeg finner å måtte ta utgangspunkt i den alminnelige regel - som har fått uttrykk i bl.a. Høyesteretts dom i Rt-1923-II 48 - om at grensen for privat eiendom mot sjøen må settes ved 2 meters dyp når marbakke ikke kan påvises. I de opplysninger man har om kommunal praksis i Harstad og om havnestyrets og kommunens holdning til firmaets tidligere utbyggingsplaner m.v. finnes intet grunnlag for den oppfatning at ankemotpartens eiendomsgrense mot sjøen strekker seg lenger ut enn vanlig.

Overskjønnsretten har da heller ikke bygget sin avgjørelse på at ankemotparten har eiendomsrett til sjøgrunnen. Et hovedgrunnlag for overskjønnsrettens standpunkt er at ankemotparten har en rettsbeskyttet råderett over sjøgrunnen, en råderett som kan gjøres gjeldende ikke bare overfor konkurrerende private interessenter (jfr. dommen i Rt-1961-1114), men også overfor havnevesenet og kommunen, selv hvor den ikke har fått uttrykk i noen byggetillatelse eller annen tillatelse etter havnelovens §19. Til støtte for dette synspunkt er i skjønnsgrunnene anført at «den lokale praksis gjennom alle år inntil nærværende sak kom opp bekrefter at grunneierne i Harstad har hatt en tilsvarende råderett over sjøgrunnen, anerkjent av kommunen og Havnevesenet». Senere er gitt uttrykk for at «man står overfor en meget gammel og uomtvistet rettsoppfatning, i tillit til hvilken en vesentlig del av de sentrale havneområder har vært utbygd».

Spørsmålet om hvorvidt det foreligger en slik rettslig sedvane eller rettsoppfatning kan og må Høyesterett prøve - på grunnlag av den beskrivelse som er gitt i skjønnsgrunnene - uten hinder av kompetanseregelen i skjønnslovens §38. Om dette henvises til Altens kommentar til den nevnte bestemmelse. For min del kan jeg ikke se at det som er anført i skjønnsgrunnene er tilstrekkelig til at man kan konstatere en rettslig sedvane eller

Side:617

praksis som gir strandeierne i Harstad en sterkere stilling enn hva som følger av alminnelige rettsregler. Overskjønnsretten har i så henseende for det første nevnt at det «er uimotsagt at de sentrale havneområder i Harstad gjennom en lang årrekke har vært gjenstand for en slik utfylling av sjøgrunn på tilsvarende dybde, uten at det noen gang tidligere har vært reist innsigelse mot denne råderett, eller henvist til Havnevesenets egne planer, - -» Jeg forstår dette derhen at havnestyret i stor utstrekning har gitt tillatelse til oppfylling m.v. i medhold av havnelovens §19 eller tidligere §27 i havneloven av 1894. Men en slik praksis kan jeg ikke se som uttrykk for en rettsoppfatning som er spesiell for Harstad. De nevnte lovbestemmelser bygger på en forutsetning om at tillatelse kan og skal gis der det ikke er i strid med havnevesenets interesser, og slik har de formodentlig vært praktisert de fleste steder langs kysten. - Heller ikke finner jeg å kunne legge noen særlig vekt på det annet moment som overskjønnsretten nevner i samme forbindelse, nemlig at det skal være inngått avtaler med enkelte grunneiere i forbindelse med kommunal oppfylling utenfor privat eiendom. Et par av disse avtaler har vært dokumentert for Høyesterett, det er uimotsagt at de bare gav rett til oppfylling på privat eiendomsområde (dybde under 2 meter), og de gir ikke grunnlag for noen slutning om at kommunen anså grunneierne for å ha rettigheter utenfor 2-metersgrensen.

Etter dette er det mitt syn at ankemotpartens rett til ekspropriasjonserstatning må vurderes på grunnlag av alminnelige rettsregler, herunder tidligere rettspraksis.

I denne forbindelse har høyesterettsdommen i Rt-1923-II 48 etter min mening sentral betydning.

Også overskjønnsretten har vært inne på denne dom og har om den uttalt:

«Dommen er etter skjønnsrettens oppfatning neppe noe præjudiktat for den foreliggende sak, for så vidt som den formentlig ikke tvinger domstolene til å legge til grunn i alle tilfelle, at et havnestyre i kraft av havneloven (dav. §27, nåv. §19) er berettiget til å nekte grunneieren en utfylling av sjøgrunn alene under henvisning til, at havnevesenet selv akter å forta en tilsvarende utfylling. - - -»

Jeg er ikke enig i dette syn på den nevnte høyesterettsdom.

Dommen gjaldt et ekspropriasjonstilfelle hvor vedkommende grunneier på forhånd hadde søkt havnestyret om tillatelse til å fylle opp den sjøgrunn tvisten dreiet seg om og fått avslag på søknaden under henvisning til ekspropriasjonsplanen. Førstvoterende la avgjørende vekt på at avslaget måtte anses lovlig etter den da gjeldende havnelovs §27. Fire av de følgende voterende, som utgjorde rettens flertall, la ikke vekt på dette moment, men sluttet seg til en subsidiær betraktning fra førstvoterende om at han uansett avslaget på søknaden ville ha kommet til det samme resultat. Grunnlaget for denne betraktning var at eieren

Side:618

måtte være avskåret fra å kreve erstatning fordi han ikke hadde en rettsbeskyttet adgang til oppfylling i et tilfelle hvor det offentlige selv ville foreta arbeidet for havnens skyld.

Jeg ser det slik, at det ved denne avgjørelse ble slått fast at hvor ikke utnyttet sjøgrunn (på større dyp enn 2 meter) blir gjenstand for ekspropriasjon fra de kommunale myndigheter med sikte på realisering av konkrete havneplaner, der har eieren av grunnen innenfor ikke rett til erstatning for sjøgrunnen uansett om han, hvis havnevesenets plan ikke var kommet i veien, ville ha hatt faktisk mulighet for og økonomisk interesse i selv å foreta oppfylling og utbygging av området.

Jeg finner ikke at det er grunn til å fravike denne rettsoppfatning i nærværende sak. Jeg tilføyer at forarbeidende til §19 i den någjeldende havnelov ikke kan ses å inneholde noen indikasjon om at det var meningen å endre rettstilstanden på dette punkt. Dommen i Rt-1961-1114 - som er påberopt av ankemotparten - kan heller ikke føre til noen annen bedømmelse, bl.a. fordi den gjaldt en tvist mellom to private parter. I domsgrunnene er det tatt uttrykkelig reservasjon om rekkevidden for så vidt angår tilfelle hvor det offentlige er part.

Som tidligere nevnt er fra ankemotpartens side gjort gjeldende at dommen i Rt-1923-II 48 nå må anses uten betydning fordi §19 i den nåværende havnelov av 1933 har en annen ordlyd enn den tilsvarende bestemmelse (§27) i loven av 1894. Det siktes her særlig til paragrafens første punktum, hvoretter havnestyret skal kunne nekte tillatelse til privat utbygging etter en vurdering ikke bare av «om det påtenkte arbeide vil være til skade for havnen eller ferdselen på eller ved denne», men også av om arbeidet vil være «til hinder for den fremtidige utbygging av havnen efter de av Stortinget eller havne- og bystyre vedtatte planer». I den tidligere lovs §27 var det bare gitt anvisning på en vurdering av om «det påtenkte arbeide ville være til skade». Etter min mening er det ingen uoverensstemmelse mellom den her nevnte regel i havnelovens §19 og den ekspropriasjonsrettslige regel som er slått fast ved høyesterettsdommen av 1923. Jeg ser det nemlig slik at hvis ankemotparten hadde søkt havnestyret om tillatelse til å bygge ut sjøgrunnen før ekspropriasjonssaken kom opp, men etter at havnestyret med tilslutning av bystyret hadde truffet vedtak om å utbygge sjøgrunnen i egen regi, da ville søknaden lovlig kunne ha vært avslått under henvisning til de kommunale utbyggingsplaner. Jeg kan ikke se at det er tilstrekkelig grunnlag for ankemotpartens anførsel om at uttrykket «vedtatte planer» sikter bare til reguleringsplaner.

Hverken i lovens ord eller i dens motiver finnes etter min mening holdepunkter for en slik innskrenkende fortolkning.

Det blir da min konklusjon at overskjønnet må oppheves for så vidt angår den tilkjente erstatning for sjøgrunn.

Havnestyrets subsidiære prosedyre blir det ikke nødvendig å ta standpunkt til.

Avgjørelsen har voldt tvil og har prinsipiell interesse. Jeg

Side:619

antar at det derfor ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Det er ikke nedlagt påstand om endring i overskjønnsrettens avgjørelse om saksomkostninger for underskjønnet og overskjønnet.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet oppheves for så vidt angår tilkjent erstatning for sjøgrunn (post 3 i overskjønnets slutning).

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Anker: Jeg kommer til et annet resultat enn førstvoterende.

Jeg er enig med ham i at man ikke kan legge til grunn at ankemotparten eier sjøgrunnen lenger ut enn til 2 meters dyp. Videre er jeg enig i at man ikke kan bygge et erstatningskrav for ekspropriaten på en rettslig sedvane eller praksis som gir strandeierne i Harstad en sterkere stilling enn det som følger av alminnelige rettsregler. Så langt kan jeg i det vesentlige slutte meg til førstvoterendes begrunnelse. Men jeg er uenig med ham i hans syn på de alminnelige rettsregler.

Jeg finner som overskjønnsretten at dommen i Rt-1923-II 48 ikke kan ha avgjørende betydning for nærværende sak. Siden den dommen har man fått havneloven av 1933, hvis §19 gir nærmere regler for anlegg i byhavn. Jeg leser bestemmelsene der slik at havnestyret ikke kan nekte tillatelse til en privat utbygging av kai, som den det spørres om her, hvis utbyggingen ikke «vil være til skade for havnen eller ferdselen på eller ved denne eller til hinder for den fremtidige utbygging av havnen efter de av Stortinget eller havne- og bystyre vedtatte planer». Det sjøgrunnsområde anken gjelder, faller innenfor det som etter havneplanen er regulert til kaier, og da mener jeg lovens vilkår for så vidt er oppfylt. Med «planer» må siktes til reguleringsplaner, jeg mener som overskjønnsretten at planer som kommunen måtte ha om selv å nyttiggjøre seg området til offentlige kaianlegg ligger utenfor. Jeg viser her til en bemerkning fra havnedirektøren i hans motiver til forslaget til ny havnelov, gjengitt i Ot.prp. nr. 33/1930 47. Under omtalen av §19 sier han bl.a.: «Uttrykket «til skade» i den nuværende lovparagraf har forårsaket mange fortolkninger. Havnestyrene har ment å kunne ta hensyn til alle slags skader både tekniske og økonomiske. Det er dog temmelig sikkert at havnestyret ikke kan ta hensyn til sådanne økonomiske «skader» for havnen som f.eks. øket konkurranse for offentlige kaier eller større takst ved en eventuell ekspropriasjon.» Så vidt ses, har ingen under det videre arbeid med loven tatt avstand fra denne uttalelsen, som etter mitt syn må være riktig og som også tjener til belysning av uttrykket «planer».

Side:620

I samsvar med det syn som er kommet til uttrykk i Høyesteretts dom i Rt-1961-1114 mener jeg at det også i nærværende tilfelle dreier seg om en rettbeskyttet adgang for grunneieren til å gjøre bruk av det tilstøtende sjøområde utenfor 2 meters dypet. Når han på grunn av ekspropriasjonen mister denne adgang, må han ha krav på erstatning for den verdiforringelse dette medfører for hans eiendom. Hvor langt ankemotpartens utbyggingsplaner var kommet da ekspropriasjonen ble krevd og hvilke muligheter han hadde til å gjennomføre slike planer, mener jeg er spørsmål som bare kan få betydning for størrelsen av erstatningen for tapt adgang til videre utbygging. Vurderingen av dette ligger utenfor Høyesteretts prøvelsesadgang. Havnestyret har for øvrig ikke påberopt seg at ankemotparten manglet økonomisk evne til å utnytte mulighetene.

Hva den subsidiære ankegrunn angår, finner jeg det tilstrekkelig å bemerke at dette spørsmålet ikke kan ses å være reist for overskjønnet og at det da ikke er noen feil ved overskjønnet at spørsmålet ikke er berørt der.

Jeg finner å burde føye til at overskjønnet kunne ha valgt en heldigere måte å regne ut erstatningen på enn å legge en kvadratmeterpris til grunn. Dette går jeg ikke nærmere inn på, da det ikke er gjort til gjenstand for anke.

Etter min mening kleber det, etter det jeg har sagt, for det påankede punkts vedkommende ingen feil ved overskjønnet som leder til opphevelse. Jeg stemmer for at overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket og for at Harstad kommune betaler saksomkostninger til motparten for Høyesterett.

Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Stabel.

Dommer Eckhoff: Likeså.

Dommer Gaarder: Jeg er det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Anker.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av overskjønnet (lagdommer E. Wessel Holst med skjønnsmenn):

- - -

Som det også fremgår av underskjønnet, gjelder skjønnet bl.a. 3.200 m2 grunn, som fordeler seg slik: gategrunn, som kommunen senere vil overta fra Havnevesenet, 1310 m2, horisontal grunn utenom gategrunnen 1165 m2, skråning mot sjøen 660 m2, samt 65 m2 sjøgrunn på under 2 meters dyp, som Havnevesenet erkjenner at saksøkte har eiendomsretten til.

Utenom dette vil Havnevesenets prosjekterte anlegg legge beslag på 7800 m2 sjøgrunn under 2 m koten, hvilket område Havnevesenet ikke mener at saksøkte kan kreve noen erstatning for, hverken i kraft av eiendomsrett eller særlig råderett («strandrett») - - -

Overskjønnsretten bemerker:

Bortsett fra den foran nevnte tilføyelse, som der er uenighet om,

Side:621

har de for overskjønnet fremlagte, reviderte skjønnsforutsetninger ikke voldt noen tvist.

De lyder slik: - - -

5. Skjønnsretten avgjør prejudisielt om ekspropriaten har rettigheter til sjøgrunn som ikke omfattes av arealet på 3.200 kvm.

og avgir alternative takster. - - -

Sjøgrunnen som tvisten omfatter, utenfor 2 m koten, utgjør etter det opplyste - uomtvistet - ca. 7.800 m2. De foretatte dybdemålinger viser, at dybdeforholdene ikke atskiller seg synderlig fra de sjøgrunner som tidligere har vært utfylt i havneområdet, dels av kommunen, dels av private grunneiere. Kartene og andre opplysninger viser at forholdene ligger meget vel til rette for utfylling, såvel teknisk som økonomisk.

Partene har som i underskjønnet innlatt tvisten til skjønnsrettens avgjørelse etter skjønnslovens §48, uten å drøfte kompetansespørsmålet. Retten har likevel ex officio overveid spørsmålet, som kan fremby tvil, og finner det tilstrekkelig å vise til Altens kommentar til skjønnslovens §48 og artikkelen i Lov og Rett 1963 364 og der nevnte rettsavgjørelser. Nærværende tilfelle synes imidlertid å skille seg klart såvel fra det i Rt-1962-659 som fra det som forelå i Rt-1955-705. Retten peker på at sjøgrunnen er tatt med som ekspropriasjonsgjenstand i ekspropriasjonstillatelsen og at tvisten, slik partene har behandlet den i begge skjønn, dreier seg om hvorvidt saksøkte har krav på erstatning for sjøgrunnen enten qua eier, eller om han som innehaver av «strandrett» eller annen særrett nyter erstatningsvern ved en ekspropriasjon fra Havnevesenet.

At en grunneier under ellers tilsvarende forhold er berettiget til erstatning for liknende inngrep fra en privatmanns side, se Rt-1961-1114, er uomtvistet under overskjønnet.

Skjønnsretten finner å måtte begrense seg til disse bemerkninger, og er under noen tvil blitt stående ved at retten er kompetent til å avgjøre tvisten.

Når det gjelder spørsmålet om privat eiendomsrett til sjøgrunn utenfor 2 meter koten - regnet etter alminnelig lavvann - har retten ikke funnet det nødvendig for sin avgjørelse å ta stilling til dette fremdeles omtvistede spørsmål.

Med støtte i rettspraksis fra senere år er man av den oppfatning, at en grunneier i dag ikke bare må anses for å ha en faktisk rådighet over tilstøtende sjøgrunn utenfor nevnte grense, men også en råderett som nyter rettsvern i flere relasjoner.

I forhold til inngrep i denne råderett fra private må nevnte dom fra 1961 sies å være et klart præjudikat, når tiltaket (in casu utfylling av sjøgrunn utenfor v 2,5 m koten) ligger innenfor havnereguleringens ramme og er godkjent av havnemyndighetene. Grunneieren har i slike tilfelle krav på erstatning, og hans råderett får således i relasjon til privatfolks krenkelser faktisk samme Innhold som en eiendomsrett. At råderetten er relativ, og ikke i alle relasjoner kan sidestilles med eiendomsrett, fremgår imidlertid klart av dommen i Rt-1923-48, som gjaldt grunneierens rettsstilling og ekspropriasjonsvern i forhold til Havnevesenet.

Side:622

Dommen er avsagt under dissens (5 mot 2) og har i punkter av vesentlig betydning for den foreliggende tvist en noe knapp grunngivning. Dommen er etter skjønnsrettens oppfatning neppe noe præjudikat for den foreliggende sak, for så vidt som den formentlig ikke tvinger domstolene til å legge til grunn i alle tilfelle, at et havnestyre i kraft av havneloven (dav. §27, nåv. §19) er berettiget til å nekte grunneieren en utfylling av sjøgrunn alene under henvisning til, at havnevesenet selv akter å foreta en tilsvarende utfylling.

Et slikt arbeid kan åpenbart ikke sies å være til skade for havnen eller ferdselen der, og spørsmålet måtte da bli om det private tiltak kunne nektes fordi det ble «til hinder for den fremtidige utbygning av havnen efter de av Stortinget eller havne- og bystyre vedtatte planer.» At dette skulle være tilfelle i nærværende sak har hverken vært dokumentert ved planer, eller overhodet påberopt for skjønnsretten. Etter de sparsomme opplysninger som på det punkt er fremkommet for retten, synes stillingen å være den, at saksøkte ikke før Havnevesenet fikk ekspropriasjonstillatelsen kunne ha vært nektet utbygning av sjøgrunnen under henvisning til at en privat utbygning ville være til hinder for en vedtatt plan om en tilsvarende offentlig utbygning. At den vedtatte havneplan forutsetter utbygning i Havnevesenets regi er som sagt ikke påberopt eller påvist, og det er ikke bestridt at den av saksøkte påtenkte utbygning er i samsvar med den vedtatte havneplan og ligger innenfor havnereguleringslinjen.

I dommen i Rt-1961-1114 er spørsmålet om grunneierens rettsstilling i forhold til det offentlige holdt åpent. I forhold til en annen privat grunneiers utbygning er stillingen nærmere presisert slik: «Når det gjelder det havneområde det her dreier seg om har det offentlige varetatt sine interesser ved å angi en havnereguleringslinje, som betegner yttergrensen for den private utbygning i havnen.» Som foran nevnt hadde havnemyndighetene der ytterligere bekreftet grunneierens stilling ved å gi klart uttrykk for at han hadde adgang til å bygge ut til reguleringslinjen.

En slik uttrykkelig bekreftelse foreligger ikke i nærværende sak. Imidlertid antar skjønnsretten, at den lokale praksis gjennom alle år inntil nærværende sak kom opp bekrefter at grunneierne i Harstad har hatt en tilsvarende råderett over sjøgrunnen, anerkjent av kommunen og Havnevesenet.

Det er uimotsagt at de sentrale havneområder i Harstad gjennom en lang årrekke har vært gjenstand for en slik utfylling av sjøgrunn på tilsvarende dybde, uten at det noen gang tidligere har vært reist innsigelse mot denne råderett, eller henvist til Havnevesenets egne planer.

Harstad kommune må for sitt vedkommende sies å ha gitt uttrykk for en anerkjennelse av denne rett gjennom de avtaler som har vært truffet med grunneierne i forbindelse med kommunens oppfyllinger utenfor private eiendommer. Saksøkte har her uimotsagt opplyst at kommunen som vederlag for dette betinget seg erklæringer fra grunneierne hvor de fraskrev seg retten til sjøgrunnen utenfor den kommunale oppfylling.

Det er ikke fremkommet noe som tyder på at Havnevesenet for sitt

Side:623

vedkommende tidligere har hatt en avvikende oppfatning, eller at det ved noen tidligere anledning har betraktet bestemmelsene i havnelovens §19 som en begrensning av grunneiernes råderett over sjøgrunnen når disposisjonene var i samsvar med havnereguleringen. Man må således legge til grunn, at det her er første gang Havnevesenet gjør dette gjeldende, og da ikke som utøver av sin myndighet etter havneloven, men som ekspropriant til fordel for eget tilsvarende foretagende.

Slik myndighetene i alle år har opptrådt overfor privat utbygning av sjøgrunn utenfor 2 m koten, mener retten at man står overfor en meget gammel og uomtvistet rettsoppfatning, i tillit til hvilken en vesentlig del av byens sentrale havneområder har vært utbygd. Havnevesenet kunne etter dette neppe være berettiget til å nekte saksøkte en utbygning som tidligere alltid har vært godkjent, alene under henvisning til at det nå selv ville foreta det samme. Et så sterkt Inngrep i grunneierens rettsstilling, slik den ved rettspraksis er fastslått i forhold til andre, ville være så klart ekspropriasjonsartet at det etter skjønnsrettens oppfatning måtte kreves en helt utvilsom lovhjemmel for at grunneieren måtte tåle det uten erstatning.

Skjønnsretten viser i denne forbindelse til at den overveiende del av de sentrale havneområder som nevnt er blitt utbygd, med betydelige omkostninger, i tillit til den gjennom en lang årrekke festnede rettsoppfatning, som også myndighetene har vært med til å underbygge, at grunneierne har hatt eier-rådighet over sjøgrunnen utenfor fyllingen. Slik råderett er av vital betydning og en klar forutsetning for disse private tiltak. Når kommunen i noen tilfelle har bekostet utfyllingen, og som vederlag krevet fraskrivelse av retten til sjøgrunnen utenfor fyllingen, må en som foran nevnt også heri se en bekreftelse av samme oppfatning.

Dette kan etter skjønnsrettens mening gi grunnlag for tilsvarende betraktninger som har vært utslagsgivende når domstolene har tilkjent erstatning ved ekspropriasjon som har ødelagt gamle og betydningsfulle allemannsretter slik som isveier og annen atkomst. I nærværende tilfelle gjelder det dertil ikke bare en faktisk rådighet av stor økonomisk betydning gjennom et meget langt tidsrom, men disposisjoner som i forhold til inngrep fra andre enn Havnevesenet har karakteren av en rettsbeskyttet råderett.

Overskjønnet er etter dette blitt stående ved at Havnevesenet må være pliktig å yte erstatning for omhandlede sjøgrunn. Det er uomtvistet at arealet, ca. 7.800 m2, i sin helhet ligger Innenfor havnereguleringens ramme, og som nevnt på tilsvarende dybder som tidligere utbygde sjøområder.

En veiledende faktor ved vurderingen av sjøgrunnens verdi er verdien av det nærmeste landområde. Videre kommer i betraktning bunnforholdene, som etter de foreliggende opplysninger ligger vel til rette for utfylling. En vesentlig faktor, som også saksøkte har pekt på i forbindelse med verdsettelsen av det av ham oppfylte areal, er omkostningene ved et slikt arbeid. Saksøkte har fremlagt beregninger bygget på kr. 125- kr. 150 pr. m2.

Retten er blitt stående ved at sjøgrunnen passende kan verdsettes til kr. 390.000. - - -

Side:624