LG-1991-584

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-11-30
Publisert:	LG-1991-00584
Stikkord:	Dødsboskifte
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger skifterett Nr. A 14/90 - Gulating lagmannsrett LG-1991-00584 A.
Parter:	Ankende parter: 1. A 2. B (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Thommessen Krefting Greve Lund AS v/advokat Morten Fjermeros, Oslo) Motpart: C (Prosessfullmektig: H.r.advokat Per Urdahl, Oslo)
Forfatter:	Lagdommer Vestrheim, Ekstraordinær lagdommer Hordnes, Sorenskriver Stedal
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §45, Tvistemålsloven (1915) §156, §174, §180, §193, §339, §367, §375, Ektefelleloven (1927) §33, Skifteloven (1930) §8, Forsikringsavtaleloven (1930) §104, Gjeldsbrevloven (1939) §21

Saken gjelder skiftetvist mellom en gjenlevende ektefelle og den avdøde ektefellens to livsarvinger fra hans tidligere ekteskap.

Ankemotpartene A og B, som er født i henholdsvis 1951 og 1953, er barn av D i hans første ekteskap. D, som var født i 1922, inngikk september 1985 ekteskap med ankemotparten, C, som er født i 1937, etter at de i en del år hadde vært samboende, visstnok fra slutten av 1970-årene. Paret, heretter til dels betegnet ektefellene også hva angår tiden før ekteskapet ble inngått, bodde for en stor del i Marbella i Spania. D døde 17. november 1988, etter en trafikkulykke i England. C hadde fraskrevet seg rett til legalarv etter ham, og hans to livsarvinger overtok boet til privat skifte. Det oppsto konflikt mellom livsarvingene og C, og boet ble tatt under offentlig skiftebehandling 28. februar 1989 etter begjæring fra livsarvingene. Ved stevning av 29. desember 1989 reiste ankemotparten den skiftetvist som er bakgrunnen for nærværende dom. For lagmannsretten omfatter tvisten flere spørsmål med tilknytning til Cs og Ds siste bolig i Marbella, villaeiendommen X, og dessuten spørsmålet om hun har krav i anledning en ulykkkesforsikring etter ham samt spørsmålet om hennes krav etter et gjeldsbrev er delvis innfridd.

Stavanger skifterett avsa 31. desember 1990 dom i saken med slik domsslutning:

"Hovedsøksmålet:

1. Boet frifinnes for kravet om at X skal utlegges til C.

2. C tilkjennes et vederlag stort kr 800.000, som forfaller til betaling 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

3. C er ikke medberettiget i ulykkesforsikring tegnet på avdødes liv.

4. Boet betaler til C kr 167.800 for utgifter som er påløpt eiendom i Spania.

5. Boet frifinnes for krav stor kr 65.421.

6. Boet betaler til C i.h.h.t. gjeldsbrev stort kr 550.000 + 18 % rente fra 1. februar 1990.

7. Hver av partene bærer sine saksomkostninger i hovedsøksmålet.

Motsøksmålet:

1. C frifinnes for krav om å betale vederlag for bruk av X.

2. C dømmes til å betale boet etter D NOK 26.395,50 med tillegg av 18 % rente til betaling finner sted. Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

4. Ds dødsbo dømmes til å erstatte C saksomkostninger i motsøksmålet kr 20.000 med tillegg av 18 % rente til betaling finner sted. Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Lagmannsretten legger til grunn at det beror på feilskrift at det siste punktet i motsøksmålet er gitt nr. 4 i stedet for nr. 3.

Domsslutningen i hovedsøksmålet pkt. 2 gjelder et krav fra ankemotparten om å bli ansett som medeier i X, subsidiært å bli tilkjent vederlag for innskudd i eiendommen. Pkt. 4 i hovedsøksmålet gjelder utgifter ankemotparten gjorde gjeldende å ha hatt vedrørende X mens hun bodde der i ca to og et halvt år etter Ds død. Pkt. 1 i motsøksmålet gjelder leie for en del av samme periode. Pkt. 5 gjelder et krav om refusjon av en pengeoverføring som var forutsatt benyttet i anledning konkrete utbyggingsplaner for X, som ikke ble realisert. Domsslutningen i hovedsøksmålet pkt. 3 gjelder en polise hvor det ikke var oppnevnt noen begunstiget. Bakgrunnen for pkt. 6 er et gjeldsbrev fra 1984, og uenighet om gjeldsbrevet senere er delvis innfridd. Domsslutningen i motsøksmålet pkt. 2, gjelder utgifter i anledning en leilighet i Oslo.

Når det nærmere gjelder sakens bakgrunn, partenes anførsler samt hva skifteretten la til grunn, vises det til nevnte dom.

A og B har påanket dommen hva angår punktene 2, 4, 6 og 7 i domsslutningen i hovedsøksmålet samt punktene 1 og 4 (3) i motsøksmålet. C har inngitt aksessorisk motanke vedrørende punktene 2, 3, 4, 5, 6 og 7 i hovedsøksmålet. Hun har ikke opprettholdt kravet om å få utlagt X som for øvrig ble solgt høsten 1993. Også avgjørelsen under pkt. 2 i motsøksmålet er rettskraftig.

Gulating lagmannsrett holdt ankeforhandling i Stavanger fra 31. januar til og med 4. februar 1994. Retten mottok forklaring fra partene og fra fire vitner, hvorav tre var nye for lagmannsretten. Det ble fremlagt en del nye dokumenter. Saken fremstår for lagmannsretten i noe mer opplyst stilling enn for skifteretten. Etter at saken ble opptatt til doms, har h.r.advokat Per Urdahl begjært reassummering, hvilket lagmannsretten ikke har funnet grunn til, jfr. domspremissene.

På bakgrunn av tidsforløpet mellom ankeforhandlingen og domsavsigelsen finner lagmannsretten etter omstendighetene her å burde nevne, hvilket også er meddelt i skriv til prosessfullmektigene, at domskonferanse ble avholdt umiddelbart etter ankeforhandlingen, men at det øvrige arbeidet med dommen er blitt forsinket.

De ankende parter, A og B, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Eiendommen X var Ds særeie. Motpartens krav - som er basert på fire innskudd, nevnt i påstanden - godtas ikke. Den første av de fire underpostene, kr 518.902, skal tilsvare salgssummen for eiendommen Y, som motparten hevder tilhørte henne. Realiteten var imidlertid at D var eneeier av Y da eiendommen i mars 1982 ble solgt til finnen Vieno Tolvanen. Ektefellenes skriftlige kontrakt av 4. januar samme år om salg av eiendommen fra D til ankemotparten, var en proforma kontrakt som ble opprettet fordi ektefellene trodde det var nødvendig å ha Norges Banks samtykke til utførsel av kr 360.000 fra Norge til Spania. Ankemotparten fikk 13. s.m. tillatelse til overføring av ESP 6.000.000, som deretter ble overført til Spania. Disse pengene tilhørte imidlertid D. Ankemotparten har tidligere gitt uttrykk for at overføringen var proforma, men hevder nå at den var reell. Man må imidlertid blant annet ta i betraktning at kontraktspartene ikke var gift da disse transaksjonene skjedde, og det er usannsynlig at D den gang skulle ha gitt bort Y. - Det er videre usannsynlig at ankemotparten i mai 1979 hadde økonomisk evne til å kunne finansiere det opprinnelige kjøpet av nevnte eiendom, for kr 290.000, på omtrent samme tid som hun skal ha ervervet eiendommen Z. Ifølge ektepakten av 6. januar 1983 var sistnevnte eiendom ankemotpartens særeie. Hun påstår nå at salgsvederlaget for denne eiendommen er gått inn i X, jfr. underpost 2 i hennes krav. I henhold til en påskrift hun tidligere har gjort på et eksemplar av ektepakten, inngår imidlertid salgsoppgjøret for Z i et gjeldsbrev på kr 550.000 fra D til henne. Etter bevisførselen må det legges til grunn at nevnte påtegning ble gjort før D døde. - Det er for øvrig ikke ført tilstrekkelige bevis for at ankemotparten har overført eller overlevert egne midler fra sine konti i Banco Atlantico til D for slik delfinansiering av X, som hun nå også krever vederlag for, jfr. de to siste underpostene i hennes påstand i hovedsøksmålet, pkt. 2.

Ankemotparten har ikke dokumentert å ha økonomisk evne, inntekts- og/eller formuesforhold, som gjør det sannsynlig at hun har skutt inn penger i og nå har et krav vedrørende kjøpet av X, idet det blant annet er vist til at hun har vært uføretrygdet. D hadde derimot økonomisk evne til å kjøpe X, og det er - ut fra en helhetsvurdering - mest sannsynlig at denne investeringen ble 100 % finansiert av ham. Fremlagte formelle dokumenter støtter også en slik konklusjon. Det vises til ektepakt av 6. januar 1983 og til endringserklæring av 21. september 1984, til gjeldsbrev av 2. mai 1983 og 21. september 1984 samt til Ds testament av 10. september 1985 og til ektefellenes erklæring av samme dato om gjensidig arveavkall ut over det de måtte bli betenkt med i testaments form.

Subsidiært anføres at motpartens eventuelle eierandel i X må være vesentlig lavere enn det som følger av hennes påstand. Det må i så fall taes utgangspunkt i den faktiske salgspris for X, slik at eiendommens verdifall fanges opp. Netto salgsproveny var i overkant av kr 1.000.000, etter det opplyste kr 1.052.234.

Ifølge Ds testament av 10. september 1985 har ankemotparten hatt vederlagsfri bruksrett til X i inntil 6 måneder etter hans død. Hun må etter dette betale leie for sin fortsatte bruk av eiendommen i tidsrommet fra 17. mai 1989 til 21. juni 1991, hvilket settes til 25 måneder. Etter opplysninger fra eiendomsmegler kan kr 10.000 pr. måned kanskje være et passende leiebeløp. For skifteretten aksepterte livsarvingene å dekke ankemotpartens krav vedrørende påløpte driftsutgifter med i alt kr 167.800 under forutsetning av at ankemotparten samtidig ble pålagt å betale leie for eiendommen. Under samme forutsetning godtar de ankende parter fortsatt et utgiftskrav på kr 167.800. Man motsetter seg imidlertid utvidelsen av dette kravet til kr 211.495. Motpartens oppstilling på 21 sider vedrørende det utvidede kravet ble fremlagt umiddelbart før de ankende parters prosessfullmektig skulle påbegynne sin prosedyre. Beløpet kr 82.200, nevnt i de ankende parters påstand i motsøksmålet, er differansen mellom et samlet leiekrav på kr 250.000 og beløpet kr 167.800.

Ulykkesforsikringen av august 1988 må - på bakgrunn av arveavkallserklæringen i september 1985 - fullt ut inngå i dødsboet, jfr. arveloven §45, jfr. Rt-1928-762. Motanken vedrørende dette spørsmål kan således ikke føre frem. Det er ikke oppnevnt noen begunstiget etter den aktuelle forsikringen, og det er ikke årsakssammenheng mellom tegningen av denne ulykkesforsikringen og forsikringsselskapets tidligere nektelse av å dekke ytterligere en livsforsikring for D. Det kan således ikke trekkes slutninger fra det forhold at D tidligere hadde tegnet fire livsforsikringer hvor ankemotparten var oppnevnt som begunstiget. Hun har fått utbetalt til sammen ca kr 1.800.000 etter disse forsikringene.

I anledning det samlede økonomiske oppgjør mellom D og ankemotparten, erkjenner de ankende parter at det av kravet på kr 550.000 i h.h.t. gjeldsbrev av 21. september 1984 skal betales kr 322.286, samtidig som man for øvrig påstår seg frifunnet for motpartens krav. D må godskrives fire dokumenterte pengeoverføringer på til sammen kr 227.714, foretatt i 1985-88 på vegne av ankemotparten. Disse overføringene, som er nevnt i opplistingen i tilsvaret til skifteretten, er foretatt etter utstedelsen av gjeldsbrevet, som derfor må korrigeres tilsvarende. For skifteretten la de ankende parter på dette punkt ned påstand om at de skulle dømmes til å betale kr 334.845 samt renter. Forskjellen m.h.t. beløp skyldes trolig at man da glemte den siste av de nevnte fire postene. Motparten kan ikke høres med at gjeldsbrevet kun har omfattet ektefellenes mellomværender i Norge. Dette har ikke vært ektefellenes mening. Revisor Stein Olav Lie, som blant annet bisto med opprettelsen av gjeldsbrevet, har heller ikke oppfattet det slik. Det er blant annet vist til en erklæring av samme dato som gjeldsbrevet, 21. september 1984, om endringer i ektepakten. Om forfallstidspunkt er det i gjeldsbrevets trykte tekst blant annet fastsatt at gjeldsbeløpet forfaller ved utstederens død. Det aktuelle gjeldsbrevet er et omsetningsgjeldsbrev, og betalingsplikt forutsetter at brevet tilbakeleveres, jfr. gjeldsbrevloven §21. Gjeldsbrevet ble ikke fremlagt før 10. desember 1990, under hovedforhandlingen for skifteretten. Renter kan derfor først påløpe fra 10. januar 1991, og da med den lovbestemte morarente. Den renteberegning som det er vist til i motpartens påstand, avvises som delvis uriktig og også fordi den representerer en vesentlig utvidelse av påstanden. De ankende parter motsetter seg denne utvidelsen og nevner i denne forbindelse at prosessfullmektigen ikke mottok motpartens påstandsskriv før ca kl. 2030 dagen før prosedyrene for lagmannsretten.

Skifterettens avgjørelse om frifinnelse vedrørende ankemotpartens krav på kr 65.421, for lagmannsretten endret til kr 65.596, er korrekt og må stadfestes. Ankemotparten har gitt uttrykk for at hun i september 1983 undertegnet et overføringsdokument, som da ikke var fullt utfylt, hvilket førte til at det aktuelle beløpet ikke ble benyttet som forutsatt i forbindelse med en planlagt påbygging av X. Det har imidlertid formodningen mot seg at ankemotparten har undertegnet et dokument in blanco, slik som hun har hevdet. Ankemotparten må for øvrig uansett og relativt tidlig være blitt klar over at den påtenkte utbyggingen av X ikke ble realisert. Man må videre anta at det må ha kommet bankutskrifter fra Sveits vedrørende det overførte beløpet, og det må antas at ankemotparten har sett slike utskrifter. Under enhver omstendighet må ektefellenes erklæring av 21. september 1984 om endringer i ektepakten konsumere hennes eventuelle krav vedrørende det overførte beløpet på ca kr 65.000. I nevnte erklæring er det blant annet uttalt:"...og dessuten er forholdet økonomisk regulert mellom partene."

Saksomkostningskravet fra de ankende parters side vedrørende ankebehandlingen utgjør i alt kr 217.667,50, hvorav kr 185.000 gjelder salær. Saksomkostningene som refererer seg til anken settes til kr 187.667,50 med tillegg av rettens gebyr, mens omkostningene vedrørende motanken settes til kr 30.000. Saksomkostningene for skifteretten var på kr 75.743 med tillegg av eventuelt gebyr. Salæret utgjorde kr 62.500. Av beløpet kr 75.743 gjelder kr 55.743 hovedsøksmålet, mens kr 20.000 gjelder motsøksmålet.

Ankemotpartens salærkrav i hovedsøksmålet er for stort. Motparten kan ikke høres med at meget av arbeidet skyldes forhold som kan legges de ankende parter til last. Under enhver omstendighet synes flere av de forhold som motparten anfører, å være klarlagt under skifterettens behandling av saken. Deler av det arbeid motparten har nedlagt har ikke vært nødvendig, og salærkravet må av denne grunn reduseres, jfr. Rt-1984-956. Salærkravet må dessuten nedsettes ut fra en totalvurdering, idet kravet er urimelig, jfr. Rt-1976-885.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"Motpartens utvidelse av påstand i "motsøksmål" pkt 5 mht nye krav og renteberegning avvises.

I hovedsøksmålet:

Stavanger skifteretts dom av 31. desember 1990 pkt 1, 3 og 5 stadfestes. Stavanger skifteretts dom av 31. desember 1990 gjøres den endring:

1. A og B frifinnes forsåvidt gjelder pkt. 2, 4 og 6 mot å betale NOK 322.286 med tillegg av lovbestemt morarente regnet fra 10. januar 1991 til betaling finner sted forsåvidt gjelder pkt 6.

2. A og B tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og lagmannsrettens behandling av saken.

I motsøksmålet:

Stavanger skifteretts dom av 31. desember 1990 gjøres den endring:

Pkt. 1:

C dømmes til å betale A og B et beløp fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til NOK 82.200 med tillegg av lovbestemt morarente fra 10. juli 1991 til betaling finner sted.

Pkt. 4:

C dømmes til å erstatte A og B saksomkostninger i motsøksmålet for skifteretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker at ordet "motsøksmål" i påstandens første del antas å være feilskrift for anken i "hovedsøksmålet".

Ankemotparten, C, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ankemotparten har i tilsvar og motanke av 25. mars 1991 frafalt kravet om å få eiendommen X utlagt til seg. Eiendommen er for øvrig senere solgt.

Kjøpet av X i januar 1982 ble i betydelig grad finansiert med midler fra hennes side. Hun må tilkjennes dekning for dette med til sammen kr 1.720.358. Beløpet omfatter fire underposter, nevnt i påstanden, på til sammen kr 983.062, som er oppregulert med 75 %, kr 737.296, for verdistigning til hennes utflytting 21. juni 1991. Den første av de fire underpostene er på kr 518.902, som tilsvarer FIM 360.800, hvilket er beløpet eiendommen Y ble solgt for i mars 1982. Ankemotparten hadde i januar 1982 kjøpt denne eiendommen av D for kr 360.000 som ble utført fra Norge i henhold til samtykke av 13. januar 1982 fra Norges Bank til overføring av ESP 6.000.000. Det er dokumentert at hun har overført beløpet fra Fellesbanken til Banco Atlantico. Det må videre legges til grunn at hun har skutt inn ESP 2.850.000, svarende til kr 172.710, i X. Dette beløpet er overført fra hennes valuta/sparekonto i Banco Atlantico. Videre må ankemotparten godskrives en overførsel 30. januar 1982 av ESP 684.000, tilsvarende ca kr 41.450. Eiendommen Z, som hun hadde kjøpt i august 1979 med tanke på at den skulle brukes av hennes foreldre, ble senere solgt for et beløp som tilsvarer ca kr 250.000. I likhet med oppgjøret for Y gikk dette beløpet på Ds konto i Bank Hofmann i Sveits. Ved skiftet og avregningen vedrørende innskudd i X må fru C få kompensasjon også for salgssummen fra Z.

Ved vurderingen av de økonomiske sider omkring blant annet ervervet av X må det tas utgangspunkt i at C og D var samboere da X ble kjøpt. Deres mening med ervervet må tillegges betydelig vekt ved vurderingen. De mente å ordne sine økonomiske mellomværender. Kjøpet av X må anses som et interessefellesskap, og ankemotparten ble eier av en ideell halvpart av eiendommen som følge av sin investering i denne. Det var både hennes og Ds oppfatning at hennes penger i Spania, som blant annet kom fra salgene av leilighetene Z og Y, fikk sikkerhet i huset. Ektepakten av 6. januar 1983, som mellom annet bestemmer at X skal være hans særeie, kan ikke forandre denne situasjonen, fordi en slik eventuell overføring ikke kan foretas uten at dette er uttrykkelig uttalt, jfr. ektefelleloven av 1927 §33. Ankemotparten må klart ha et krav på vederlag, som for så vidt også lagt til grunn av skifteretten, jfr. dommen 17-18. Vederlagets størrelse må fastsettes ut fra verdiutviklingen i den perioden paret bodde i huset, og det må vurderes hva ankemotparten bør ha pr. utflyttingsdatoen. Salgsvederlaget og verdien ved salget er således ikke det sentrale. Om huset da var mindre salgbart enn det var tidligere, skal dette ikke tillegges vekt.

De ankende parters krav i motsøksmålet om vederlag, husleie, for ankemotpartens bruk av X i tiden ut over seks måneder etter at D døde, kan ikke føre frem. Skifterettens frifinnelse på dette punkt må stadfestes. Alternativet til at ankemotparten ikke bodde i huset i den aktuelle perioden ville være at eiendommen sto ubebodd, hvilket ikke ville har vært noen ønskelig løsning.

Skifterettens avgjørelse om å tilkjenne ankemotparten kr 167.800,- for påløpte utgifter som hun har dekket vedrørende X, må i utgangspunktet også stadfestes. Hun må imidlertid samtidig få dekning for ytterligere utgifter m.v. for tidsrommet frem til juni 1991 i henhold til spesifikasjon fremlagt under ankeforhandlingen, hvoretter hennes tilgodehavende utgjør i alt kr 211.495.

Ulykkesforsikringen må tilfalle ankemotparten med en halvpart. Det må således antas at det skriftlige arveavkallet av 10. september 1985 ikke omfatter hennes andel av forsikringssummen. Det må samtidig legges til grunn at D ikke har ment å utelukke ankemotparten fra å nyte godt av ulykkesforsikringen. Denne ble - på grunn av Ds helsetilstand - tegnet i stedet for en livsforsikring, som ville ha kommet i tillegg til fire tidligere tegnede livsforsikringer, hvor ankemotparten var oppnevnt som begunstiget.

Gjeldsbrevet av 21. september 1984 på kr 550.000 gir uttrykk for en reell gjeldsforpliktelse som fortsatt besto da D døde i 1988. Skifteretten har korrekt lagt til grunn at gjeldsbrevet ble opprettet for å formalisere ektefellenes økonomiske mellomværender i Norge. Bakgrunnen for opprettelsen av gjeldsbrevet, som erstattet et tidligere, håndskrevet, gjeldsbrev av 2. mai 1983 på kr 550.000, var blant annet at D hadde vært forbigående alvorlig syk. Det er senere ikke foretatt innbetalinger som innebærer at gjeldsbrevforpliktelsen er redusert. Ifølge avtale mellom ektefellene har gjelden hele tiden vært rentebærende, hvilket blant annet fremgår av dokumentert bilag til selvangivelse for D. Da han døde var gjelden, inkludert 15 % rente, kr 710.922,86. Med ytterligere tillegg for 15 % rente utgjør beløpet pr. 31. januar 1994 kr 1.473.733,30. De ankende parter ble relativt tidlig underrettet av ankemotpartens prosessfullmektig om at det originale gjeldsbrevet ville bli utlevert mot oppgjør i henhold til kravet. Det foreligger således intet grunnlag for utsettelse av renteplikten.

Ankemotpartens påstandspunkt om tilkjennelse av kr 65.596 med renter har sin bakgrunn i overføring av et lignende beløp fra henne til D høsten 1983. Etter anmodning fra D undertegnet hun da et overføringsdokument in blanco. Hun gikk ut fra at beløpet skulle benyttes til utgifter ved en planlagt påbygging av X. Det var derfor ikke aktuelt å utstede gjeldsbrev for beløpet. Påbyggingsprosjektet ble imidlertid ikke realisert, og D hadde vel heller aldri tenkt å gjennomføre dette. Ankemotparten ble på et meget senere tidspunkt klar over at hennes penger var blitt overført til Ds spekulasjonskonto i Sveits og at pengene var blitt benyttet til aksjekjøp.

Saksomkostningskravets størrelse viser at saken har vært meget arbeids- og utgiftskrevende. Dette må belastes de ankende parter. Ankemotparten har foretatt undersøkelser over så og si hele Europa, og også i USA, vedrørende økonomiske transaksjoner foretatt av D. Som forretningsdrivende og regnskapspliktig burde D ha hatt slik orden i sine formuesforhold, at det for ankemotparten hadde vært unødvendig å foreta omfattende undersøkelser etter hans død. Det må vurderes hva de ankende parters anførsler og påstand har påført ankemotparten av omkostninger, jfr. tvistemålsloven §174 annet ledd. Blant annet har de ankende parter anført at ankemotparten overhodet ikke har hatt noen eierandel i D.

Skifteretten la til grunn at ankemotpartens saksomkostninger i motsøksmålet - som ble tilkjent - utgjorde kr 20.000 av beløpet kr 130.650 i den da inngitte omkostningsoppgaven. Skifterettens omkostningsavgjørelse i motsøksmålet, som gjelder leiekravet vedrørende X og utgifter vedrørende - - -gate 3, påstås stadfestet. Ankemotparten påstår seg etter dette tilkjent fulle saksomkostninger i hovedsøksmålet for skifteretten med kr 110.650. For lagmannsretten krever ankemotparten seg tilkjent kr 319.455,50 i saksomkostninger, hvorav kr 290.400 gjelder salær. Av dette beløpet anser prosessfullmekigen kr 3.000 som tilstrekkelig salær i anledning anken i motsøksmålet. Av omkostningene i anledning hovedsøksmålet, som etter dette utgjør kr 316.455,50, oppgir prosessfullmektigen at kr 6.500 gjelder arbeid og omkostninger i anledning motanken. Det resterende beløp, kr 309.955,50, opplyses å gjelde imøtegåelse av anken i hovedsøksmålet.

C har - etter korrigering med hensyn til omkostningspunktet - nedlagt slik påstand:

"I hovedsøksmålet:

1. Punkt 4 i Stavanger skifteretts dom stadfestes, nemlig at boet betaler til C kr 167.800 for utgifter på eiendom i Spania, men med tillegg fra desember 1990 - 21. juni 1991 i alt kr 211.495.

2. C tilkjennes for innskudd i eiendommen X:

for Y kr 518.902,-for Z kr 250.000,-fra Valuta-Sparekonto kr 172.710,-fra Brukskonto kr 41.450,-kr 983.062,-+ verdistigning til 21. juni 91,75% kr 737.296,-kr 1.720.358,-

3. Ulykkesforsikringen tilfaller C med 1/2-part.

4. Boet betaler til C kr 65.596 med tillegg av morarente fra stevningen 29. desember 1989.

5. Boet betaler til C kr 550.000 med tillegg av 15 % rente pr. år ifølge oppstilling i tilleggsutdrag II, 61, - kr 1.473.733.

6. Livsarvingene betaler sakens omkostninger både for skifterett og lagmannsrett.

I motsøksmålet:

1. Punkt 1 i Stavanger skifteretts dom om fritak for C til å betale vederlag for bruk av X stadfestes, deretter som i tilsvar og motanke 25. mars 1991.

2. Punkt 4, at boet betaler Cs saksomkostninger med kr 20.000, stadfestes."

Lagmannsretten legger til grunn at den siste linjen i påstanden under pkt. 1 i motsøksmålet er kommet med ved feilskrift og skal utgå.

De ankende parter har ikke fremkommet med bemerkninger til ankemotpartens korrigering av påstanden.

Lagmannsretten skal bemerke:

Innledningsvis, og uten at det har vært omstridt mellom partene, bemerker lagmannsretten at den legger til grunn at tvisten kan behandles ved norske domstoler og etter norske rettsregler, jfr. skifteloven §8 femte ledd.

Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å reassumere ankeforhandlingen, jfr. tvistemålsloven §339. I denne forbindelse bemerkes:

Begjæringen er særlig begrunnet med at ankemotparten, etter at saken ble tatt opp til doms, er blitt kjent med forskjellige forhold som pretenderes å være av betydning ved vurderingen av revisor Stein Olav Lies vitneprov. Det er herunder anført at Lie rettsstridig har overlevert dokumenter til de ankende parters prosessfullmektig. Det er videre vist til at Lie mistet sin bevilling som revisor i tre år regnet fra 31. desember 1987, og det er også redegjort for bakgrunnen for dette. Ankemotparten var ukjent med dette da Lie i en del av denne perioden bisto henne i anledning spørsmål som har betydning for denne sak. I forhold til nærværende sak er anført at det bør vurderes om en fotokopi av et eksemplar av partenes ektepakt som Lie kom i besittelse av under sitt arbeid for ankemotparten og som er fremlagt for lagmannsretten, bør tas ut av sakens dokumenter.

De ankende parter har anført at vilkårene for reassumering ikke er til stede, jfr. Rt-1974-964, og at det heller ikke er anledning til den bevisførsel ankemotparten har ønsket å foreta ved innsendelse, uten rettens samtykke, av skriftlig bevis vedrørende vitnet Lies vandel, jfr. tvistemålsloven §193, jfr. Rt-1977-1368.

Lagmannsretten har, som nevnt, ikke funnet grunn til å beslutte reassumering. Retten har herunder vurdert partenes anførsler og sett hen til det bevistilbud ankemotpartens prosessfullmektig har fremmet ved uanmodet oversendelse til retten, hvorfra dokumentet er returnert til prosessfullmektigen. Lagmannsretten har således ikke funnet grunnlag for å tillate bevisførsel om vitnet Lies vandel. Etter omstendighetene finner lagmannsretten å burde nevne at revisor Lies vitneprov og fremleggelse av dokumenter for lagmannsretten ikke på noe punkt - hverken isolert sett eller i sammenheng med andre bevismomenter - av retten er tillagt noen slik vekt at det foreligger forhold som etter loven kan gi grunn til reassumering.

Lagmannsretten går etter dette over til sakens realitetsspørsmål, herunder også de krav om avvisning som anses å foreligge i tilknytning til enkelte av påstandspunktene.

For å søke å oppnå en hensiktsmessig disposisjon, behandles partenes krav i det etterfølgende dels i en noe annen rekkefølge enn i påstandene.

Skifterettens dom er, som innledningsvis omtalt, ikke påanket hva angår domsslutningens pkt. 1 i hovedsøksmålet og pkt. 2 i motsøksmålet. Ankeforhandlingen har i stor grad dreiet seg om finansiering og oppgjør m.v. i tilknytning til overdragelser av eiendommene Z, Y og X. Vedrørende disse forhold og andre formuesbevegelser har særlig ankemotparten foretatt en omfattende dokumentasjon av bilag, kontoutskrifter m.v. samt vist til oppstillinger og oversiktsdokumenter for å godtgjøre sine krav og påstander.

Lagmannsretten har ikke funnet at avgjørelsen av ankesakens hovedspørsmål, kravet om vederlag for eierandel eller innskudd i X, alene eller i det vesentlige kan baseres på konkrete dokumenter. Dels skyldes dette at det, også etter bevisførselen, er uklart hva som er bakgrunnen for atskillige av transaksjonene. Hertil kommer at det foreligger dokumenter av mer generell art, således gjeldsbrev, ektepakt med senere endringserklæring, testament og erklæring om arveavkall, som er av nyere dato enn de fleste påberopte transaksjonene og som, etter lagmannsrettens vurdering, må tillegges atskillig vekt ved vurderingen av hva som skal legges til grunn vedrørende ektefellenes formuesforhold.

Lagmannsretten finner her kort å burde omtale mer sentrale, generelle dokumenter som er utstedt etter overtakelsen av X vinteren 1982. Den 6. januar 1983, altså mer enn 2 1/2 år før de inngikk ekteskap, opprettet D og ankemotparten ektepakt, som fastsatte at de skulle ha fullt særeie og som inneholdt bestemmelse om at det ikke var avtalt at særeiet skulle bli felleseie ved død. Ifølge spesifikasjon i ektepakten omfattet Ds særeie blant annet leilighetene nr. 412 og 620 i - - -gate 3 i Oslo. Hans særeie i Spania er spesifisert å være villaen X samt en BMW motorvogn. Ankemotpartens særeie i Norge er opplyst å være leilighet nr. 619 i - - -gate 3 i Oslo, innbo i en leilighet i - - -vei 4 B samt en Fiat 127 motorvogn. Hennes særeie i Spania er ifølge ektepakten leiligheten Z samt innbo i X. I ektepaktens supplerende tekst er nevnt at hver av partenes eiendeler og gjeld ved ekteskapets inngåelse forblir henholdsvis særeie og særgjeld. Det tilsvarende gjelder for formue og gjeld som senere måtte komme til. Det er også nevnt at innbo som senere anskaffes, skal tilhøre ankemotpartens særeie dersom partene ikke har gjort notater om annet. Videre er det uttalt at det som trer i stedet for særeie, blir særeie. - Den 2. mai 1983 undertegnet D et håndskrevet gjeldsbrev, hvori han erklærte å skylde ankemotparten kr 550.000, som skulle tilbakebetales etter nærmere avtale eller ved hans død. I det gjeldsbrev D utstedte til ankemotparten 21. september 1984 vedrørende samme beløp, er det tilføyet: "Hermed bortfaller ethvert tidligere gjeldsbrev mellom partene." Det er videre fremlagt en erklæring, også datert 21. september 1984, som er undertegnet av ankemotparten og D.

Erklæringen har følgende tekst:

"Undertegnede C, X, - - - 31 B, Marbella, Malaga, Spania, og D erklærer at det i vår ektepakt av 6/183 er inntrådt følgende endringer:

Fiat 127 og leilighet Z er solgt og isteden har C fått 1 stk. flygel og dessuten er forholdet økonomisk regulert mellom partene.

Innbo i - - -vei 4 B er flyttet til - - -gate 3, leil. 620."

D opprettet 10. september 1985, altså åtte dager før ekteskapsinngåelsen, et testament hvori det fullstendige særeiet er nevnt innledningsvis og hvor det deretter er fastsatt at ankemotparten, som ektefellearv, skal ha en personlig og vederlagsfri bruksrett til leilighet nr. 620 i - - -gate 3 så lenge hennes foreldre lever mot at hun selv dekker leilighetens driftsutgifter. Videre er det i testamentet fastsatt at ankemotparten skal ha helt vederlagsfri bruksrett til X i inntil 6 måneder etter Ds død. De to omtalte bestemmelsene er sitert i skifterettens dom 2-3. For fullstendighetens skyld nevner lagmannsretten for øvrig at testamentet også inneholdt en bestemmelse om et årlig, indeksregulert, bidrag på i utgangspunktet kr 70.000 dersom D ikke før sin død hadde sikret ankemotparten dette beløpet på annen måte, f.eks. ved utbetaling fra forsikringsselskap. Om bidragsplikten var det for øvrig blant annet bestemt at den bortfalt ved gjengifte. Det er videre fremlagt en erklæring, også av 10. september 1985, hvor D i forbindelse med inngåelse av ekteskap med ankemotparten frafaller ethvert krav på arv etter henne utover det som han måtte bli betenkt med i testaments form. Ankemotparten har undertegnet en tilsvarende erklæring på samme dokument. Advokat Erik Stenbeck har som vitne for lagmannsretten gitt forklaring om opprettelsene av de to sistnevnte dokumentene.

Vurdert bare ut fra innholdet i de her omtalte dokumenter, kan det fremstå som nærliggende at ankemotpartens krav vedrørende vederlag eller eierandel i X ikke kan føre frem. Det må imidlertid samtidig vurderes om eventuelle andre momenter enn de nevnte dokumenter gjør at ankemotpartens krav på dette punkt helt eller delvis fører frem.

I denne forbindelse bemerkes:

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at det i særlig den første delen av tidsperioden fra 1979/80 til D døde i 1988, ved diverse anledninger ble overført til sammen mer enn kr 1.000.000 fra ankemotpartens side til Ds økonomi og til det som i denne forbindelse noe upresist kan betegnes som ektefellenes felles økonomi. En del av de overførte midlene kom fra ankemotparten personlig, blant annet etter salg av en bolig i Bærum, mens en annen del stammet fra hennes foreldre, dels i form av arveforskudd. Lagmannsretten legger videre til grunn at en del av de overførte midlene ble benyttet til hel eller delvis finansiering av flere av de boligkjøpene som er omtalt i saken. Retten legger videre til grunn at midlene også er benyttet til utgifter av forskjellig art, herunder eiendommenes drift, ektefellenes livsopphold og reiser, m.v. Det er for lagmannsretten ikke fremlagt sikre, entydige regnskap, noteringer eller lignende opplysninger om ektefellenes samlede økonomiske mellomværender i den foran nevnte perioden. Heller ikke senere testament fra Ds side kan tillegges vekt av betydning.

Etter bevisførselen har lagmannsretten et inntrykk av at økonomiske mellomværender og avgjørelser i forholdet mellom ektefellene, i stor grad kan være ordnet på grunnlag av beslutninger truffet av D eller på grunnlag av avtaler mellom partene, uten at avgjørelsene har nedfelt seg i dokumenter som nå kan fremlegges. Retten kan ikke utelukke at en del av transaksjonene, i større eller mindre grad, kan ha vært motivert av skattemessige, valutamessige eller andre forhold, og at dette i tilfelle kan være en medvirkende årsak til at det nå kan være vanskelig å opplyse saken fullt ut. I denne forbindelse nevnes at lagmannsretten under ankeforhandlingen tok opp spørsmålet om eventuelt å oppnevne sakkyndige for nærmere dokumentgjennomgang m.v. i saken, men at retten under forhandlingenes videre gang ikke fant grunn til å komme tilbake til spørsmålet om sakkyndige, hvilket partene for øvrig heller ikke har fremsatt begjæring om.

Gjennom bevisførselen har lagmannsretten fått et inntrykk av at ektefellenes kjennskap til og forutsetninger for å foreta økonomiske og mer forretningsmessig pregede disposisjoner har vært relativt ulike. D forståes å ha vært en erfaren forretningsmann, med atskillig kunnskap vedrørende økonomiske transaksjoner. C har ikke en tilsvarende bakgrunn, hun er adjunkt og har bl.a. arbeidet som øvingslærer. På bakgrunn av disse forhold og under hensyntagen til særlig de opplysninger som for retten er fremkommet vedrørende ektefellenes avgjørelser når det gjelder særlig økonomiske spørsmål, legger lagmannsretten til grunn at D slik sett må ansees for å ha vært den klart sterkeste av ektefellene og at han i betydelig grad har kunnet treffe avgjørelser også av til dels stor betydning for ankemotpartens økonomi. Lagmannsretten finner i tilknytning til denne vurderingen å burde nevne at retten er oppmerksom på og har søkt fullt ut å ta i betraktning de feilkilder og den fare for feilvurdering som kan følge av at opplysningene om D nødvendigvis må bli indirekte og ikke kan direkte etterprøves. Dette forhold kan bringe en særlig tvil inn i saken, en tvil som sterkest gjør seg gjeldende angående anken og motanken over kravet om vederlag for eventuelle innskudd i X.

Lagmannsretten har, etter en samlet bevisvurdering, ikke funnet at det med tilstrekkelig sikkerhet kan konstateres slik sammenheng mellom bestemte pengeoverføringer og oppgjøret for X, at konkrete transaksjoner og eksakte beløp kan knyttes til ervervet av X på en slik måte at dette kan utløse krav om å bli ansett som medeier eller et tilsvarende vederlagskrav. Slik sett vurderer således lagmannsretten saken på en noe annen måte enn skifteretten. Lagmannsretten er imidlertid likevel, som skifteretten, kommet til at ankemotparten må anses for å ha et vederlagskrav i tilknytning til ervervet av X. Avgjørende for lagmannsretten er i denne forbindelse at det etter bevisførselen må anses i tilstrekkelig grad godtgjort at midler fra ankemotparten er benyttet til finansiering av Xs særeie i større utstrekning enn den gang forutsatt av og kjent for ankemotparten, og også uten at dette var tilstrekkelig klarlagt ved utstedelsene av ektepakten med endringserklæringen, gjeldsbrevene, testamentet av 1985 og arveavkallserklæringen. Etter en samlet, skjønnsmessig vurdering er lagmannsretten kommet til at vederlagskravet kan anses å utgjøre kr 250.000. Ved denne vurderingen har lagmannsretten mellom annet tatt i betraktning at en del av de midler som ankemotparten har bidratt til ektefellenes felles økonomi med, anses å være omfattet av gjeldsbrevet på kr 550.000, som retten senere kommer inn på. - Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å foreta noen slik oppregulering av det tilkjente beløp, som ankemotparten har påstått.

Også når det gjelder anken over frifinnelsen i forhold til leiekravet i motsøksmålet, er lagmannsretten kommet til et noe annet resultat enn skifteretten. Spørsmålet er om ankemotparten skal betale leie for 25 måneder botid i X etter utløpet av den vederlagsfrie botid på seks måneder, som er nevnt i Ds testament av 10. september 1985. Lagmannsretten finner at det er grunnlag for å kunne pålegge ankemotparten å betale vederlag for fordelen ved å bo i villaen ut over seksmåneders perioden. Den omstendighet at hun anses for å ha et vederlagskrav i anledning innskudd i eiendommen, antas ikke å måtte tillegges betydning ved fastsettelsen av vederlagets størrelse, idet ankemotparten ikke er ansett som deleier. På den annen side bør det ved fastsettelsen av vederlaget tillegges vekt at ankemotparten har forestått tilsyn med og sørget for vedlikehold av eiendommen mens hun bodde der, hvilket kan tilsi at vederlaget settes lavere enn en antatt markedsleie. Ankemotpartens spesielle tilknytning til X, er også et forhold som kan tilsi rimelighet ved fastsettelse av vederlag for bruk. Ut fra en skjønnsmessig helhetsvurdering antar lagmannsretten at leiebeløpet passende kan settes til kr 3.000 pr. måned, i alt kr 75.000.

Utgifter vedrørende eiendommen ble ankemotparten av skifteretten tilkjent dekning for med kr 167.800, hvilket forståes å være i samsvar med partenes enighet for skifteretten om beløpets størrelse. For lagmannsretten fremla ankemotparten på forhandlingenes siste dag, umiddelbart før prosedyrene, et dokument på 21 håndskrevne sider til underbyggelse av sin utvidelse av utgiftsrefusjonskravet fra kr 167.800 til kr 211.495, jfr. ankemotpartens påstandspunkt 1 i hovedsøksmålet. De ankende parters prosessfullmektig mottok ankemotpartens påstandskriv den foregående aften. De ankende parter har motsatt seg utvidelsen av påstanden når det gjelder utgiftskravet. De har videre opplyst - og lagmannsretten legger til grunn - at den tilsynelatende enighet som skifteretten omtaler i tilknytning til betaling av beløpet kr 167.800, gjaldt under forutsetning av at ankemotparten ble pålagt å betale leie, jfr. motsøksmålet.

Lagmannsretten finner at utvidelsen til kr 211.495, er fremsatt så vidt sent at de ankende parter kan motsette seg endringen, jfr. tvistemålsloven §367. De ville for så vidt også hatt rimelig grunn til å motsette seg fremleggelsen av forannevnte dokument på 21 sider, jfr. tvistemålsloven §375. For øvrig finner lagmannsretten at ankemotparten bør få dekning for utgiftskravet på kr 167.800. Retten viser i denne forbindelse særlig til forståelsen av de ankende parters påstand for skifteretten samt til det som i omtalen av de samme parters anførsler for lagmannsretten er nevnt om bakgrunnen for realitetspåstanden i motsøksmålet. - Renter er ikke påstått.

Når det gjelder motanken over frifinnelsen vedrørende kravet på kr 65.421, for lagmannsretten angitt til kr 65.596, så vidt skjønnes ut fra annet grunnlagsdokument og annen valutakurs, er lagmannsretten - under en viss tvil - kommet til samme resultat som skifteretten. Særlig vedrørende spørsmålets faktiske side viser lagmannsretten til skifterettens premisser. Ved avgjørelsen av spørsmålet har lagmannsretten lagt vekt på at ankemotparten på et relativt tidlig tidspunkt etter den aktuelle overføring må antas å være blitt klar over at beløpet ikke var blitt benyttet i overensstemmelse med hennes forutsetning. Hun må deretter anses for å ha hatt oppfordring til å ta dette forholdet opp med D på en måte som senere kunne påvises. På bakgrunn av den passivitet som her synes å være utvist, er lagmannsretten kommet til at motanken ikke fører frem på dette punkt.

Vedrørende gjeldsbrevkravet, punkt 6 i skifterettens domsslutning i hovedsøksmålet, er lagmannsretten også kommet til samme resultat som skifteretten. Dette forholdet vurderer lagmannsretten i det vesentlige på samme måte som skifteretten, hvis premisser lagmannsretten i hovedtrekk også kan slutte seg til, dog med det unntak at lagmannsretten ikke finner at gjeldsbrevet utelukkende regulerer mellomværender i Norge. Lagmannsretten fremhever for sin del særlig at D, med sin bakgrunn som en kyndig og erfaren forretningsmann, burde ha sørget for nedkvittering av gjeldsbrevet av 21. september 1984 dersom han mente at det helt eller delvis var foretatt oppgjør i henhold til gjeldsbrevet. Lagmannsretten har således ikke funnet å kunne legge til grunn at de fire overføringene og betalingene på til sammen kr 227.714 som de ankende parter har anført at D har foretatt i 1985-88, skal anses å redusere gjeldskravet. Selv om det etter lagmannsrettens resultat for så vidt ikke er nødvendig å ta stilling til de ankende parters utvidelse av motkravet med kr 12.559, bemerkes at dette ble nevnt både i innledningsforedrag og prosedyre uten at det ble påstått avvist fra ankemotpartens side. - I gjeldsbrevet er det fastsatt at gjeldsbeløpet straks forfaller til betaling ved skyldnerens død. Gjeldsbrevet inneholder ikke bestemmelser om betaling av renter. Lagmannsretten antar, som skifteretten, at renter først kan kreves fra én måned etter at kravet ble fremmet i stevningen av 29. desember 1989. Den omstendighet at betaling ikke kan kreves uten samtidig fremleggelse av originalgjeldsbrevet, antas i dette tilfellet ikke å kunne føre til et annet resultat, idet det etter bevisførselen ikke anses å ha foreligget noe tilbud om oppgjør fra de ankende parter og eventuelt kreditormora fra ankemotparten. Skifterettens avgjørelse vedrørende gjeldsbrevkravet blir etter dette å stadfeste.

Vedrørende ulykkesforsikringen er lagmannsretten kommet til at skifterettens avgjørelse blir å stadfeste. Lagmannsretten bemerker, som skifteretten, at det ikke har vært oppnevnt noen begunstiget. Forsikringssummen tilfaller da dødsboet, jfr. forsikringsavtaleloven av 1930 §104. Lagmannsretten legger, som skifteretten, til grunn at ulykkesforsikringen omfattes av den erklæringen om arveavkall som ble avgitt ca 3 år tidligere, jfr. arveloven §45. Selv om det for så vidt er uten avgjørende betydning, nevner lagmannsretten videre at den - i motsetning til skifteretten - ikke finner det godtgjort at Ds vilje var at ankemotparten skulle tilgodesees gjennom ulykkesforsikringen, selv om oppnevnelsene ved fire tidligere tegnede livsforsikringer og fremkomme opplysninger om et ønske om å tegne ytterligere én livsforsikring, nok kan indikere at den ulykkesforsikringen som deretter i stedet ble tegnet, kan ha vært ment å skulle tilfalle ektefellen. Skifterettens avgjørelse, domsslutningen i hovedsøksmålet punkt 3, blir etter dette å stadfeste.

Til saksomkostningsspørsmålet bemerkes:

De avgjørelser av de foreliggende tvistepunkter som lagmannsretten foran er kommet til, innebærer at anken i hovedsøksmålet anses for delvis å ha ført frem, mens motanken i hovedsøksmålet må anses for å ha vært forgjeves. Anken i motsøksmålet, leiebetalingen, antas å burde anses for delvis å ha ført frem. For lagmannsretten ble det nedlagt påstand om tilkjennelse av leie etter rettens skjønn med en begrensning oppad som tilsvarer kr 10.000 pr. måned før fradrag for utgiftene omhandlet i hovedsøksmålet. Lagmannsretten antar imidlertid at det ved vurderingen av spørsmålet om anken i motsøksmålet skal anses for helt eller delvis å ha ført frem, må tas utgangspunkt i påstanden i ankeerklæringen, hvor det var krevet en månedlig leie på kr 30.000 uten tilføyelse ang. skjønn, hvilket for øvrig tilsvarer kravet i stevningen og påstanden for skifteretten, når ses bort fra fradraget for utgifter.

Både når det gjelder anken i hovedsøksmålet og anken i motsøksmålet er lagmannsretten kommet til at hver av partene bør bære sine egne omkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, jfr. samme lov §180 annet ledd, idet det etter lagmannsrettens vurdering ikke foreligger forhold som bør føre til at de ankende parter og/eller ankemotparten pålegges helt eller delvis å erstatte den annen sides omkostninger etter unntaksbestemmelsene i tvistemålsloven §174 annet ledd. - Lagmannsretten er videre kommet til at ankemotparten skal pålegges å dekke de ankende parters omkostninger i motanken i hovedsøksmålet, idet det ikke anses å foreligge særlige omstendigheter som bør føre til fritak fra den erstatningsplikt som følger av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Morten Fjermeros har opplyst at saksomkostningene i motanken er kr 30.000. Lagmannsretten antar at beløpet i sin helhet gjelder salær. Ankemotparten har ikke fremkommet med bemerkninger til denne del av omkostningsoppgaven, som lagmannsretten finner å kunne legge til grunn. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, finner den ikke grunn til å endre skifterettens omkostningsavgjørelser, hverken i hovedsøksmålet eller i motsøksmålet.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

I anken og motanken i hovedsøksmålet:

1. A og B betaler til C

a) for innskudd i X, kr 250.000 - tohundreogfemtitusen - kroner, og

b) for utgifter til X, kr 167.800 - etthundreogsekstisyvtusenåttehundre - kroner.

2. Skifterettens avgjørelse vedrørende gjeldsbrevkravet, domsslutningen i hovedsøksmålet pkt. 6, stadfestes, dog slik at formuleringen om rentens størrelse skal lyde "med tillegg av lovbestemt morarente" i stedet for "+ 18 % rente".

I anken i motsøksmålet:

3. C betaler til A og B for benyttelse av X, kr 75.000 - syttifemtusen - kroner.

I motanken i hovedsøksmålet:

4. Skifterettens avgjørelse vedrørende ulykkesforsikringen, domsslutningen i hovedsøksmålet pkt. 3, stadfestes.

5. Skifterettens avgjørelse vedrørende innskudd i sveitsisk bank, domsslutningen i hovedsøksmålet pkt. 5, stadfestes.

Saksomkostninger:

6. Skifterettens omkostningsavgjørelser i hovedsøksmålet og motsøksmålet, stadfestes så langt de er anket og motanket.

De to siste linjer under pkt. 2 tilføyet ved rettelse i hht. tvistemålsloven §156.

7. I saksomkostninger i motanken i hovedsøksmålet betaler C i alt kr 30.000 - trettitusen - kroner til A og B.

8. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten, hverken i anken eller motanken.

Oppfyllelsesfrist:

9. Oppfyllelsesfristene er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.