LG-1992-1085
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-06-25 |
| Publisert: | LG-1992-01085 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger skifterett Nr. 92/380 - Gulating lagmannsrett LG-1992-01085 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Viktor Westlye, Stavanger). Motpart: C og D (Prosessfullmektig: Advokat Arild Tyse Helland, Nesttun). |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Mette Greve Pettersen, Kst. lagdommer Daniel Lunde, lagdommer Nils T. Selvik |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §51, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §380, Skifteloven (1930) §22, §48, Arveloven (1972) |
Det ble avsagt slik dom:
Saken gjelder tvist om gyldigheten av et håndskrevet dokument som testamentarisk posisjon. E døde 16. april 1992. Han var da skilt og etterlot seg to livsarvinger, D og C som er ankemotparter i saken. Etter begjæring fra livsarvingene ble det åpnet offentlig skifte i Es dødsbo 22. april 1992. Hjemme hos E fant C 22. april 1992 hans lommebok med en angivelig testamentarisk posisjon som var datert 14. april 1992. Livsarvingene bestred disposisjonens gyldighet, og B og A krevde arv etter dokumentet. Det ble reist skiftetvist mellom livsarvingene og B og A, og Stavanger skifterett avsa 25. juni 1992 kjennelse i saken med slik slutning:
"Håndskrevet dokument datert 14. april 1992 kjennes ugyldig som testamentarisk disposisjon."
A og B har rettidig påanket skifterettens kjennelse til lagmannsretten, og C og D ved sin prosessfullmektig advokat Helland tok til motmæle. 29. januar 1993 ble det besluttet at saken skulle gå over til skriftlig behandling i medhold av tvistemålsloven §380 første ledd. Partene har vært gitt anledning til ytterligere to innlegg hver, jfr. tvistemålsloven §380 annet ledd. Ankende part ved advokat Westlye har i det vesentlige gjort gjeldende:
Skifteretten har tatt feil både når det gjelder de faktiske forhold og forståelsen av rettsreglene. E var dødssyk, noe han visste selv. Han ble utskrevet fra sykehuset 13. april 1992, og erklæringen er utstedt den 14. april 1992. Det fremgår av erklæringen at E har forsøkt å få fatt på sin advokat uten å lykkes. Det er vist til Arnholms "Arverett", 1980 utg. 198. Det er tilstrekkelig til å anse disposisjonen gyldig dersom det har vært urimelig vanskelig å oppfylle de normale kravene. Det er videre tilstrekkelig at testator har trodd at vitner ikke kunne skaffes, og situasjonen må være den samme dersom avdøde ikke selv visste hvorledes det skulle forholdes ved opprettelse av et testament, og han selv ikke regnet med at leieboere eller andre kunne lage testamentet for ham. Situasjonen kom opp i påskeuken hvor de fleste advokatkontorer er stengt. Det presiseres at avdøde ikke hadde kontakt med fraskilt hustru og barn på mange år fordi de sørget for å få ham dømt til en langvarig fengselsstraff. A og B derimot bistod E i en årrekke med praktiske gjøremål m.v. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Håndskrevet dokument datert 14. april 1992 kjennes gyldig som testamentarisk disposisjon.
2. Kjærende parter tilkjennes saksomkostninger.
"Kjæremotpartene ved advokat Helland har i det vesentlige gjort gjeldende: Skifterettens kjennelse er korrekt og må stadfestes. De anførsler som blir gjort gjeldende for skifteretten opprettholdes. På bakgrunn av anken anføres det bl.a.:
"1. E hadde i lengre tid visst at han var dødssyk. Han har vært innlagt på sykehus, og han har hatt daglig omgang med mennesker som kunne vært han behjelpelig om han ønsket å skrive testament. Han tok ikke noe slikt initiativ før etter hjemkomst fra sykehuset, da han i flg. de kjærende parter skrev det omtvistede brevet til sin advokat.
2. Det omtvistede dokumentet er ikke en "erklæring" slik det fremgår av kjæremålet. Dokumentet er formet som et brev til avdødes advokat, og tar ikke hensyn til noen av arveloven bestemmelser. Dokumentet er ikke på noen måte egnet som grunnlag for skifte.
3. Avdødes sykejournaler er i denne sammenheng uten interesse. Det er ikke trukket i tvil at avdøde var dødssyk, det er heller ikke trukket i tvil at han kan ha ønsket å frata sine døtre deres rettmessige arv. Det er følgelig ikke feil av skifteretten å treffe sin avgjørelse uten gjennomgang av avdødes sykejournal.
4. Det fremgår av kjæremålet 3 at de kjærende parter nå er enig i at avdøde i praksis kunne opprettet testament i lovlige former om han hadde kjent til gjeldende regler. Dette i seg selv burde være nok til at de kjærende parter respekterte skifterettens avgjørelse. Det foreligger ingen hjemmel for å tilsidesette loven formkrav på grunnlag av rettsvillfarelse.
5. Det gjøres i kjæremålet til et poeng i saken at avdøde ikke hadde hatt kontakt med hustru og barn på mange år, hvilket skyldes, sitat: "- - - at moren og en av døtrene sørget for å få ham dømt til en langvarig fengselsstraff".
A og B skal så ha bistått avdøde, nærmest i familiens sted Det er grensen til det etisk akseptable når motparten vil bruke straffesaken mot avdøde som argument for å frata døtrene deres rettmessige arv. Avdøde ble i sin tid dømt for grove tilfeller av incest mot en av kjæremotpartene, hvilket han som godt var ble tiltalt og straffet for. Det er dypt sårende for ankemotparten når hun nå nærmest blir stemplet som forræder i forhold til sin far. Den aktuelle dommen, så vel som A og Bs innsats for avdøde under døtrenes fravær, er uten betydning for rettens vurdering av om Arveloven formkrav ved opprettelse av testament er overholdt. De forhold den kjærende part påpeker er heller ikke bestridt av kjæremotpartene. Det var derfor ikke feil saksbehandling når skifteretten traff sin beslutning om skrivets gyldighet som testament, uten å overføre saken til søksmåls former."
Videre anføres at arveloven regler om nødtestament ikke kommer til anvendelse i tilfelle der avdøde hadde rimelig anledning til å skrive formriktig, vitnebekreftet testament. Avdødes påståtte rettsvillfarelse kan ikke føre til at et ikke avsendt brev til avdødes advokat skal tillegges virkning som testament. Til ankende parts siste prosesskriv er følgende anført:
"1. Prosesskrivet er i sin helhet formet som argumentasjon for rettsvillfarelse gjennom manglende kjenskap til arveloven formkrav, ved opprettelse av testament skal føre til at formkravene settes til side. Formkravene er bindende ved opprettelse av testament.
Rettsvillfarelse er ikke tilstrekkelig til at formkravene settes til side. Skal et dokument uten vitnepåtegning kunne aksepteres som gyldig testamentarisk disposisjon, kreves det at vilkårene for opprettelse av nødtestament er oppfyllt. Det er de ikke når testator har hatt praktisk mulighet til å få vitnepåtegning på dokumentet.
2. Hensikten med vitnepåtegningen er å få verifisert at det vitterlig er avdødes dispositive utsagn som uttrykkes i dokumentet. Dette illustreres godt i nærværende sak, der det er grunn til å trekke i tvil hvorvidt skrivet i det hele er nedtegnet av avdøde, kfr. mitt skriv til Skifteretten av 22. mai 1992 (bilag 1 i tilsvar).
Bakgrunnen for at det stilles spørsmål ved hvem som nedtegnet skrivet er følgende: - skrivet ble ikke postlagt, og kom derfor ikke frem til adressaten. Det ble funnet av den som i skrivet innsettes som arving, ved dennes gjennomgang av avdødes leilighet etter dødsfallet. - skrivet har en hjelpeløs formgivning som avviker sterkt fra andre skriv fra avdøde. Det er i tillegg nedtegnet med en håndskrift som nepe kan være fra avdødes hånd. - kjærende parter har begge en formuleringsevne og en håndskrift som ligger svært nær forfatteren av det omtvisede skrivet."
Det er fremlagt skriv fra avdøde til ligningskontoret, skriv fra B til advokat Helland og skriv fra A til advokat Helland. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Stavanger skifteretts kjennelse av 25. juni 1992 i sak 92/380 Es dødsbo, stadfestes.
2. Kjæremotpartene tilkjennes dekning for sakens kostnader, for skifteretten så vel som for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke: Det er enighet mellom partene om at disposisjonen krenker pliktdelsregelen, og at den således bare kunne gjøres gjeldende for en tredjedel av arven dersom den kjennes gyldig som testamentarisk disposisjon. Disposisjonen tilfredsstiller åpenbart ikke formkravene i arveloven §48 flg., og det er reglene om nødtestamente i arveloven §51 som kommer til anvendelse. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at vilkårene i arveloven §51 annet, jfr. første ledd ikke er oppfylt, og det vises til skifterettens begrunnelse som tiltres. E hadde etter det opplyste vært meget syk i lengre tid, noe han selv etter det opplyste var kjent med. Han hadde vært innlagt på sykehus i tiden før han døde, og han hadde der hatt anledning til å besørge opprettet testament dersom han ønsket det. Sykehuspersonalet forutsettes å kunne ha vært behjelpelig både med å formidle kontakt med hans advokat og med å opprette testament dersom dette var et ønske. Etter at E ble utskrevet fra sykehuset, tilbrakte han noen dager i sitt hjem før han døde. Han hadde da etter det opplyste kontakt med andre mennesker som også kunne ha bistått ham med å sette opp testament. Han bodde i tillegg i en leiegård med naboer rundt seg, og han var dagen etter at brevet ble skrevet i banken og foretok kontantuttak. Også i disse dager hadde han atskillig mulighet til å få bistand til å opprette et testament.
Vilkåret i arveloven §51 annet ledd er i praksis tolket svært strengt, jf. Rt-1984-1425. Det har i praksis ikke vært ansett tilstrekkelig at det var tungvint og vanskelig å skaffe testamentsvitner, jfr. Rt-1982-221. På denne bakgrunn finnes vilkårene for medtestament i arveloven §51 ikke å være oppfyllt. Kravene i arveloven §51 er absolutte, og den påberopte rettsvillfarelse kan ikke føre til et annet resultat. Formålet med å kreve testamentsvitner er nettopp at man skal forsikre seg om at det er testators eget ønske som kommer til uttrykk gjennom disposisjonen. Den påberopte rettsvillfarelse er dessuten ikke på noen måte godtgjort i saken.
Lagmannsretten finner å kunne avgjøre saken ut fra en ren anvendelse av reglene om nødtestament. Etter det resultatet lagmannsretten er kommet til, finner en det unødvendig å gå inn på en vurdering av hvorvidt det er E selv som har skrevet brevet. En slik bevisvurdering ville forøvrig ha nødvendiggjort en vanlig ankeforhandling, jfr. reglene om skriftlig behandling i tvistemålsloven §380. Det finnes etter dette heller ikke grunn til å gå nærmere inn på hvorvidt brevets innhold i seg selv er av en slik art at det må anses som en testamentarisk disposisjon.
Anken har ikke ført frem, og ankepartene må erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd idet særlige omstendigheter som kan begrunne unntak ikke sees å foreligge. Ankemotpartene har også krevet omkostninger for skifteretten. I medhold av skifteloven §22 første ledd, jfr. tvistemålsloven §172 første ledd, tilpliktes ankepartene å betale ankemotpartenes saksomkostninger for skifteretten, idet bestemmelsene i tvistemålsloven §172 annet ledd ikke sees å kunne komme til anvendelse. Ankepartene v/advokat Helland har ikke inngitt omkostningsoppgave, og salæret for skifteretten og lagmannsretten fastsettes skjønnsmessig til samlet kr 5000,-.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Stavanger skifteretts kjennelse av 25. juni 1992 stadfestes.
2. I saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten betaler A og B til C og D v/advokat Arild Tyse Helland kr 5000,- - kronerfemtusen 00/100 - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.