LG-1992-1102
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-03 |
| Publisert: | LG-1992-01102 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hardanger herredsrett Nr. 91-00049 B - Gulating lagmannsrett LG-1992-01102 B. Rettskraftig. |
| Parter: | Saksøker: Odda kommune (Prosessfullmektig: Pål Heldal, Bergen). Saksøkt: 1. Karen Alvsåker (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Skeie, Bergen), 2. Knut O. Tokheim (Prosesfullmektig: Advokat Otto Roll, Bergen) og 3. Elias O. Tokheim, 5750 Odda. |
| Forfatter: | Kst. lagmann Eivind Eftestøl, 4 skjønnsrettsmedlemmer |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, Skjønnsprosessloven (1917) §23, Vassdragsloven (1940) §134, §17, §18 |
Det ble avsagt slikt overskjønn:
Hardanger herredsrett avsa 10. juli 1992 skjønn til fastsettelse av erstatning som Odda kommune skal betale for ekspropriasjonsinngrep efter vassdragsloven §17 og §18. Skjønnet har slik slutning:
"1. Odda kommune betaler for rettigheter, klausulering, ulempe m.v. slik erstatning som fremgår av skjønnsgrunnene.
2. Til dekning av utgifter til juridisk bistand betaler Odda kommune til Karen Alvsåker v/adv. Nils Skaar kr 17451,- - kronersyttentusenfirehundreogfemtien - og til Knut O. Tokheim v/adv. Otto Roll kr 18041,- kronerattentusenogførtien - innen 2 - to - uker fra skjønnets forkynnelse."
For tre av de saksøkte, nemlig Karen Alvsåker som eier av gnr. 63 bnr. 1 i Odda, Knut O. Tokheim som eier av gnr. 63 bnr. 109 og Elias O. Tokheim som eier av gnr. 63. bnr. 5, ble der fastsatt erstatning slik:
Karen Alvsåker ble tilkjent kr 60000,- for tap av vannrettighetene og tilsammen kr 11200,- for klausulering, ulempe og standskog. For Knut O. Tokheim og Elias O. Tokheim ble fastsatt erstatning på kr 20000,- til hver for tap av vannrettighetene.
Odda kommune har begjært overskjønn for erstatningsposten tap av vannrettighetene. Ingen av de saksøkte har krevet overskjønn, og det er derfor bare spørsmålet om erstatningen for selve vannrettene som foreligger for lagmannsretten.
Lagmannsretten behandlet saken i Odda den 22. april 1994. De saksøkte Karen Alvsåker og Knut O. Tokheim var representert ved advokat og møtte også personlig. Elias O. Tokheim møtte ikke. Retten, de møtende parter og advokatene var på åstedsbefaring.
Odda kommune nedla slik påstand for lagmannsretten:
"Overskjønnet fremmes."
Karen Alvsåker nedla slik påstand:
"1. Skjønnet fremmes og Karen Alvsåker tilkjennes full erstatning.
2. Karen Alvsåker tilkjennes saksomkostninger."
Knut O. Tokheim nedla denne påstand:
"Knut O. Tokheim tilkjennes full erstatning og saksomkostninger."
Det er ikke opplyst eller sannsynlig at Elias O. Tokheim har lovlig forfall. Selv om han på grunn av dårlig helse og fremskreden alder ikke kan møte selv, kunne han engasjere advokat eller en annen til å ivareta hans interesser. Kommunens advokat har bedt overskjønnet fremmet også overfor Elias O. Tokheim, og det fremmes overfor ham i medhold av skjønnsprosessloven §23, tredje ledd.
Skjønnsforutsetningene er de samme som for herredsretten, og det vises til herredsrettens skjønnsgrunner for disse og for nærmere beskrivelse av inngrepet, eiendommene og rettighetene til vannkilden og Askabekken.
De møtende saksøkte er enige om at den erstatning som måtte bli fastsatt for tap av vannrettighetene fordeles mellom de saksøkte på samme måte som herredsretten fordelte dem, altså med 60 prosent til Karen Alvsåker og 20 prosent til hver av de to andre. Lagmannsretten finner at denne fordelingen er riktig, og tiltrer herredsrettens begrunnelse. Fordelingen legges derfor til grunn også for Elias O. Tokheim.
Lagmannsretten legger til grunn at de saksøkte, som i fellesskap innehar rettighetene til vannkilden og Askabekken, har rett til erstatning for den omsetningsverdi retten til vannet har dersom den overstiger ulempeerstatning og erstatning for bruksverdi m.v., jfr. loven om vederlag ved oreigning av 6. april 1984 §5. Det antas at høyesterettsdommene av 1922 og 1963 ( Rt-1922-489 og Rt-1963-1288) som nekter erstatning for oppdemningsrett, ikke er utslag av et generelt prinsipp, men bare gjelder for den verdi et vann har som magasin for elektriske kraftanlegg. - Det er vanligvis så at selve retten til vannuttak ikke anses å ha noen selvstendig verdi ut over de erstatninger for ulempe m.v. som gis ved ekspropriasjon til vannverk, - noe som formentlig henger sammen med vårt lands overflod av vann. Spørsmålet om vederlag for vannuttak oppstår derfor ikke ofte. Men det forekommer, og forekom tidligere visstnok hyppigere enn i dag, at der inngås avtaler om rett til vannuttak mot en betaling som langt overstiger mulige ulemper og verdiforringelse. Det er de spesielt gunstige vannkilder som har slik selvstendig verdi.
For den vannkilde som denne saken gjelder kan det pekes på noen egenskaper som i og for seg synes egnet til å gjøre den særlig verdifull: Det er en kilde som ligger i kort avstand fra brukere av vannet, kilden gir en stor mengde vann med meget jevn vannføring hele året, stort sett uavhengig av årstid og vær, og vannet holder omtrent konstant temperatur på cirka 4 grader Celsius. Dertil kommer at vannet er av meget god kvalitet, med liten forekomst av bakterier. Med hensyn til det siste er å bemerke at der er fremlagt en oversikt over analyser av vannet i tiden oktober 1988 til november 1989 som viser at vannet fra Askabekken er fritt for skadelige bakterier, på noen enkeltstående prøver nær. Det må imidlertid antas at de unntak som finnes, skyldes svakheter ved prøvetakingen, som synes å være foretatt fra bekken og ikke, - i hvert fall ikke alltid -, i selve kilden. Næringsmiddeltilsynet skriver således i brev av 23. mars 1990:
"Næringsmiddeltilsynet har siden 16. januar 89 foretatt ukentlige analyser av vann fra Askabekken, med tanke på ny vannkilde for Tokheim Vannverk.
Prøven viser et vann som bakteriologisk er noe ustabilt, men som stort sett tilfredsstiller de bakteriologiske normer som gjelder. Enkelte prøver har klare avvik fra gjennomsnittet, noe som kan skyldes svakheter ved prøvetaking fra åpen bekk. .............."
Lagmannsretten legger til grunn at vannet er av det beste i Odda, og det er uten leire og sand som ellers forekommer i noe av vannet i Odda og som har vært til ulempe for industribedrifter.
På grunnlag av det som her er nevnt må man gå ut fra at vannet fra kilden med forholdsvis små omkostninger kan leveres som godt vann til husholdninger og industri. Dette er egenskaper som i et fritt marked ville betinge relativt høy pris for retten til å ta ut vannet.
Om markedsforholdene er der få opplysninger. Vi vet at i 1920-30-årene betalte Norzink godt for retten til vannet i Askabekken, i 1926 kr 15000,- for noe av retten, i 1937 kr 1300,- pr. år for resten, for tidsrommet frem til 1986 og 1988. Efter vår tids pengeverdi skulle dette grovt regnet svare til omkring en halv million kroner for hele vannretten. Lagmannsretten vil ikke legge for stor vekt på den betalingen som ble avtalt den gang, som kan skyldes et særlig behov hos Norzink. Leien ble forhøyet til det tredobbelte i 1963, - uten at Norzink var kontraktmessig forpliktet til det. Forhøyelsen svarer noenlunde til utviklingen i pengeverdien, men kan ikke nødvendigvis ses som tegn på at vannkilden hadde en stabil omsetningsverdi. Frem mot slutten av kontraktperiodene gikk Norzink over til annen vannforsyning og var ikke interessert i forlengelse av kontraktene. Noen andre interessenter er det ikke opplyst at der har vært, noe som imidlertid kan skyldes at kommunen straks hadde planer om å innlemme Askabekken i den kommunale vannforsyning, slik at det ikke hadde noen hensikt for eierne å prøve å få omsatt rettighetene til andre. Dette at kommunen så å si monopoliserer omsetningen av vannrettigheter ved å ekspropriere, og således er alene på markedet, skal imidlertid ikke føre til at der ikke skal gis erstatning for omsetningsverdien. Men det blir vanskeligere å finne den riktige verdi, og man er i høy grad henvist til å fastsette vederlaget ved et rundt skjønn. Retten må gjøre seg opp en mening om hvor prisnivået for rettighetene ville ha ligget dersom der var et fritt marked. Det ville kunne ha betydelig interesse å vite noe om hva som har vært gitt for lignende rettigheter andre steder, men opplysninger om det foreligger ikke. Lagmannsretten har, særlig ved vitnet Karl H. Sandøy, fått en del opplysninger om økende interesse i den senere tid for kildevann på flasker som salgs- og eksportartikkel. Der er imidlertid intet som spesielt indikerer at denne kilden kunne være aktuell til slik bruk, og mulighetene må anses å være for fjerne til å komme i betraktning.
Lagmannsretten er imidlertid kommet til, på grunnlag av det som er nevnt ovenfor om kildens kvalitet og tidligere vederlag for rettighetene, at retten til vannet fra kilden har en omsetningsverdi som overstiger erstatningene for ulempe m.v., idet det antas at kilden også uten det kommunale vannverk ville ha blitt efterspurt til vannforsyning. Ansettelsen av denne verdien må som nevnt bli i høy grad rent skjønnsmessig, og lagmannsretten har ved fastsettelsen av vederlaget delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet - Losnedal, Fyrde og Berge - finner at omsetningsverdien er så stor at den betinger et tillegg på kr 150000,- til de øvrige erstatninger som er gitt. Mindretallet - Eftestøl og Holgernes - vil sette tillegget til kr 100000,-. Det fastsettes derfor et tillegg som efter fordeling som nevnt foran utgjør kr 90000,- til Karen Alvsåker, kr 30000,- til Knut Tokheim, og kr 30000,- til Elias O. Tokheim.
Lagmannsretten finner ikke å kunne gi de saksøkte Karen Alvsåker og Knut O. Tokheim medhold i kravet om årlig erstatning istedenfor en engangssum, og slutter seg til herredsrettens begrunnelse for dette.
Heller ikke kan det ses at vilkårene er til stede for å gi tillegg på 25 % efter vassdragsloven §134. Også på dette punkt slutter lagmannsretten seg til herredsretten, med den tilføyelse at selv om 20 prosent av vannet benyttes av industribedrifter i området, er dette ikke ensbetydende med at en så stor del går til industribruk i loven forstand, idet industribruk må bety at vannet inngår i produksjonsprosessen, noe som efter det opplyste i liten grad er tilfelle her.
De saksøkte blir å tilkjenne saksomkostninger. Til omkostningsoppgaven fra Karen Alvsåker har kommunens advokat fremsatt innvending mot godtgjørelse til vitnet Sandøy med kr 5094,-, som menes å være uforholdsmessig høy, og det hevdes at de opplysninger vitnet gav ikke egentlig var i særlig grad adressert til sakens tema. Om det siste vises til det som ovenfor fremgår om hva vitnet forklarte seg om, og som lagmannsretten finner å være relevant for saken. Godtgjørelsen er opplyst å bestå av reiseutgifter med kr 594,-, mens resten er hva vitnet har beregnet seg som betaling efter sin vanlige sats for medgått tid. Lagmannsretten finner at Alvsåker må være berettiget til å få dekket utgifter til vitnet så langt de er i samsvar med loven om vitnegodtgjørelse. Denne gir ikke rett til regulær betaling, men til dekning av tapt arbeidsfortjeneste i den utstrekning det finnes rimelig. Skjønnsmessig godtas kr 1500,- av utgiftene til vitnet. Karen Alvsåker tilkjennes derfor saksomkostninger med i alt kr 26210,-, hvorav kr 23100,- er advokatsalær og resten utlegg. Knut O. Tokheim tilkjennes saksomkostninger med kr 17157,- (herav er kr 2157,- utlegg) i samsvar med omkostningsoppgave. Odda kommune må betale de lovbestemte utgifter til overskjønnet.
Overskjønnet er enstemmig, bortsett fra dissensen med hensyn til størrelsen av erstatningen.
Slutning:
1. Erstatning for tap av vannrettighetene fastsettes slik:
Til Karen Alvsåker kr 90000,-
Til Knut O. Tokheim kr 30000,-
Til Elias O. Tokheim kr 30000,-.
2. Odda kommune tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet å betale saksomkostninger med kr 26210,- tjuesekstusentohundreogti - til Karen Alvsåker og kr 17157,- syttentusenetthundreogfemtisyv - til Knut O. Tokheim.
3. Odda kommune betaler de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.