LG-1992-1313

Instans:	Gulating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1993-09-14
Publisert:	LG-1992-01313
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Ryfylke herredsrett Nr. 91-0034 A - Gulating lagmannsrett LG-1992-01313 B. Rettskraftig.
Parter:	Saksøker: Berta Mo (Prosessfullmektig: Advokat Arvid Kvamme, Bryne). Saksøkt: Nils Inge Gauthun (Prosessfullmektig: H.r.advokat Tor N. Rekve, Tromsø).
Forfatter:	Lagdommer Sjur Vestrheim, 4 skjønnsrettsmedlemmer
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §49, Skjønnsprosessloven (1917) §42, §54, §54a, Konsesjonsloven (1974), §66, §70, §72

Det ble avhjemlet slik odelsovertakst og avsagt slik fravikelseskjennelse:

Saken gjelder verdsetting av landbrukseiendom i Suldal.

Ved kontrakt datert 13. september 1990 kjøpte Nils Inge Gauthun eiendommen gnr. 59 bnr. 6 i Suldal av Gunnar Gauthuns dødsbo for kr 805000,-. Av kjøpekontrakten fremgår bl.a. at kjøpesummen omfatter enhver tinglig rettighet som tilligger bruket, men ellers hverken redskaper, landbruksmaskiner eller besetning. Eiendommen ble solgt fri for panteheftelser. Det er i kjøpekontrakten m.a. nevnt at kjøper er kjent med at brukets bygninger er i meget dårlig stand og at kjøper også er kjent med at såvel eiendommens arealbeskrivelser som innholdet for øvrig av eiendommens rettigheter og plikter er uklare og til dels mangelfulle.

Ved stevning datert 17. juni 1991 reiste Berta Mo odelssøksmål mot Nils Inge Gauthun. Saksøkte aksepterte under saksforberedelsen for herredsretten at Berta Mo kunne benytte sin odelsrett.

Ryfylke herredsrett avhjemlet 17. september 1992 enstemmig odelstakst og avsa samtidig enstemmig fravikelseskjennelse i saken med slik slutning:

"I odelstaksten:

1. Odelstaksten for eiendommen gnr. 59 bnr. 6 i Suldal settes til kr 650000,- - kronersekshundreogfemtitusen.

2. I saksomkostninger betaler Berta Mo til Nils Inge Gautun innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av taksten kr 44769,- - kronerførtifiretusensjuhundreogsekstini -.

I fravikelseskjennelsen:

1. Nils Inge Gautun tilpliktes å fravike gnr. 59 bnr 6 i Suldal 14. april 1993, mot utbetaling av den løsningssum som er fastsatt ved odelstakst.

2. Nils Inge Gautun tilpliktes å utstede skjøte til Berta Mo på gnr 59 bnr 6 i Suldal straks løsningssummen er betalt til Nils Inge Gautun."

Om eiendommen nevner lagmannsretten at innmarken, som består av to parseller, ligger på Nesflaten ved Suldalsvatnet, ca 50 km. fra kommunesenteret Sand i Ryfylke. I anledning Nils Inge Gauthuns konsesjonssøknad i 1990 foretok landbrukskontoret ved Jordbruksetaten i Suldal og Sauda befaring og avga uttalelse, som bl.a. inneholdt nærmere beskrivelse og vurdering av eiendommen. En del av uttalelsen er inntatt i odelstaksten. Ifølge uttalelsen er eiendommens innmarksareal ca 60 dekar, hvorav ca 40 dekar er fulldyrket. Utmarken består etter det opplyste av 12 teiger. Det vesentligste er høyfjellsbeite fra ca 900 m.o.h. i Grubbedalen nordøst for Finnabuvatnet. Ifølge landbrukskontorets ovennevnte uttalelse, er denne eiendommens areal ca 13500 dekar. Dette er sameie med gnr. 59 bnr. 21. Eiendommen Gauthun har videre to høyfjellsbeiter opp fra Vasstølvatnet, som ligger i dalføret nedenfor Finnabuvatnet 753 m.o.h. De sistnevnte arealene er ifølge landbrukskontoret til sammen ca 2500 dekar, som er sameie med gnr. 59 bnr 51. De øvrige utmarksteigene er eneeie. Disse ligger spredt, stor sett nær Suldalsvatnet og - etter lagmannsrettens anslag - opp til ca 5 km. fra Nesflaten. Teigene er til dels tungt tilgjengelige. Samlet areal er ifølge landbrukskontorets uttalelse ca 3100 dekar. Ved odelstaksten ble det lagt til grunn at eiendommen Gauthun hadde rett til årlige, tidsubegrensede erstatninger i forbindelse med skjønn etter vassdragsutbygging. Erstatningen for 1990 var kr 29730,-, og erstatningen pr. 30. november 1992 er beregnet til kr 33772,-. Herredsretten fant at utsiktene til engangsinnløsning av de årlige erstatningene var for usikre til at det kunne legges til grunn at innløsning ville bli foretatt, jfr. Rt-1965-1069. Ved takseringen ble det derfor lagt til grunn at kjøper ville fortsette å motta de årlige erstatningene. Denne forutsetning er imidlertid senere endret, idet Nils Inge Gauthun i 1993 har mottatt en engangserstatning på ca kr 430000,- ekskl. renter til avløsning av de avtalte årsavgifter og årlige ekspropriasjonserstatninger. - Når det ellers nærmere gjelder sakens bakgrunn og partenes anførsler i anledning odelstaksten samt hva som der ble lagt til grunn, vises det til herredsrettens avgjørelse.

Nils Inge Gauthun har i rett tid begjært odelsovertakst og i begjæringen bl.a. anført at odelstaksten har satt eiendommens verdi vesentlig for lavt. Berta Mo har i tilsvar m.a. gjort gjeldende at odelstaksten er riktig og må stadfestes, eventuelt reduseres. Odelsovertakst ble avholdt 20. juli 1993 i Suldal. For Berta Mo møtte sønnen Nils Mo med skriftlig fullmakt. Nils Inge Gauthun møtte personlig. Etter innledende innlegg m.v. i Sand ble det foretatt befaring med dels påvisning og dels nærmere besiktigelse av eiendommens teiger. Herunder var retten inne i alle eiendommens bygninger, unntatt stølsbuen på Heknestølen. Under befaringen fikk Nils Mo og Nils Inge Gauthun anledning til å uttale seg og å foreta påvisninger. Før befaringen mottok retten forklaring fra ett vitne, mens et annet, bygningskyndig vitne - som var nytt for lagmannsretten - deltok under en del av befaringen. Under odelsovertaksten ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Som følge av engangsinnløsningen fra Røldal-Suldal Kraft A/S, fremstår saken ved overtaksten for så vidt i endret stilling i forhold til odelstaksten. Saken står for øvrig for lagmannsretten i store trekk i samme stilling som for herredsretten.

Saksøkeren, Berta Mo, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Eiendommen omfatter ca 3000 dekar som er eneeie og ca 12000 til ca 15000 dekar i sameie. Det er vist til skriv av 21. desember 1992 fra landbrukskontoret som uttaler at det totale jordbruksarealet er 48 dekar, hvorav ca 32 dekar er dyrket jord og ca 16 dekar er gjødslet beite. Disse arealangivelsene er ikke så forskjellige fra det som fylkeslandbrukssjef Einar K. Time har lagt til grunn i notat av 6. april 1990, hvor eiendommen - etter departementets prinsipper for verdsettelse i forbindelse med konsesjonsloven - ble anført å kunne få en beregnet verdi på maksimalt kr 250000,- før tillegg for verdien av jakt og fiske m.v. samt den kapitaliserte verdien av erstatninger i forbindelse med Ulla-Førreutbyggingen.

Bygningene på eiendommen er mindre bra, og det vil kreve betydelige investeringer å sette dem i stand. Dersom det ved verdsettelsen tas i betraktning at det kan være dyrehold på gården, må det taes hensyn til gjeldende krav om spredningsareal. Utnyttelse av eiendommen til turisme er ifølge Nils Mo ikke aktuelt, og dette er under enhver omstendighet et for hypotetisk alternativ til at det kan tillegges vekt. Vedrørende eiendommens rettigheter er bl.a. vist til at en 480 må stor tomt nær brukets bygninger på Nesflaten, i 1953 ble bortfestet i 99 år for kr 60,- pr. år. Den kapitaliserte verdien, kr 559,80, innebærer ingen verdiøkning for eiendommen, snarere tvert imot.

Sauebeitet i Grubbedalen ble i 1984 utleiet for 10 år. Beiteleien, som var regulert i kontrakten, utgjort i 1990 kr 2330,-. Dette viser områdets verdi som sauebeite. Kontrakten sier for øvrig intet om hva som skal skje med hensyn til leieforholdet etter 1993. Vedrørende verdien av eiendommens jaktrettigheter, er det bl.a. vist til skriv vedrørende foretatt utleie av rettigheter til jakt. Det arbeid med fremtidig organisering av jaktutleie m.v. som pågår i kommunen, er fortsatt på plan- og utviklingsstadiet og kan ikke nå tillegges for stor vekt.

Den frikraft som eiendommen tilkommer, er i 1990 beregnet å tilsvare en verdi på kr 7272,- inkl. mva. For 1993 vil verdien bli kr 9087,78. Ved eventuell kapitalisering av kraftens årlige verdi, er retten ikke bundet av forskrifter om kapitalisering, og det må benyttes en atskillig lavere kapitaliseringsfaktor enn 14.

Etter den vedtatte kommunedelplanen for Nesflaten kan det sees bort fra tomteutnyttelse av teigene på Nesflaten. Eiendommen må således vurderes som en ren landbrukseiendom, og annet kan for øvrig vanskelig trekkes inn ved verdsetting etter odelsloven §49. Odelsovertaksten skal settes til den verdi som en gjengs gårdbruker vil sette for eiendommen. Det må herunder tas i betraktning at landbrukseiendommer har falt i verdi i de senere år. Vedrørende prinsippene for verdsettelse er det særlig vist til Rt-1980-233. Det er videre vist til Rygg/Skarpnes, Odelsloven med kommentarer, annen utgave, 1986, 170 flg. Fastsettelsen av eiendommens samlede verdi skal skje skjønnsmessig, ikke som en matematisk beregning.

Berta Mo har nedlagt slik påstand:

"1. Overskjønnet fremmes.

2. Nils Inge Gauthun tilpliktes å utstede skjøte på eiendommen og å overlevere eiendommen innen 30 dager fra rettskraftig odelsovertakst foreligger mot å motta som betaling det beløp med fradrag for pantegjeld - som eiendommen blir taksert til.

3. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger."

Saksøkte, Nils Inge Gauthun, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ved odelstaksten ble eiendommen ikke tillagt de verdier den bør ha. Det ble ikke lagt tilstrekkelig vekt på eiendommens ressurser og tilleggsverdier. Verdsettelsen må omfatte jord og skog, den totale bygningsmasse og tilleggsverdier: eiendommens betydelige potensial som turisme, jakt- og fiskemuligheter samt frikraften.

Når det gjelder faktum angående eiendommens ressurser, kan det taes utgangspunkt i landbrukskontorets forannevnte uttalelse i anledning saksøktes konsesjonssøknad.

Man står overfor et fullstendig bruk. Eiendommen har en ganske betydelig bygningsmasse. Særlig tunet representerer utviklingsmuligheter. Det ligger meget vakkert til, og er utmerket egnet for gårdsturisme, som er et satsingsområde i norsk landbruk. Utnyttelse av fiskemulighetene i området vil også være naturlig. Det erkjennes at det vil kreve innsats og midler å sette bygningsmassen i stand. I denne forbindelse kan man benytte fordelen ved at det på eiendommen er en ikke ubetydelig mengde hugstmoden skog, som over tid kan taes ut for oppjustering av bygningene. Skogbrukssjef Bjarte Skipevåg har ifølge dokumentert skriv av 8. juni 1993 vurdert ca 1/3 av eiendommens produktive skogareal til å være økonomisk drivverdig.

Eiendommens tinglyste rettigheter til tilknytning til vanningsanlegg vil har stor betydning for jordbruksdriften på gården, fordi det er mye sandjord i området.

Verdien av kraften er av stor betydning. Ifølge opplysning, som ikke nå kan dokumenteres, er verdien kr 9214,- for året 1993. Denne verdien kan kapitaliseres ved multiplisering med faktor 14, men det må - etter Høyesteretts praksis - også vedrørende dette forhold foretas en totalvurdering.

Jakthytten ved Finnabuvatnet har en helt fortrinnlig beliggenhet. Det er bilvei frem til vatnet, hvor saksøkte har båt samt andel i felles naust. Hytten er et positivt element for utnyttelse av eiendommens jaktressurser. Disse har stor betydning for eiendommens totalverdi. På eiendommen kan det jaktes på rein, elg, hjort og småvilt. For tiden har eiendommen pr. år adgang til å felle ett reinsdyr, 1 2/3 eller 1 3/4 hjort samt en 10 % andel i et elgvald. Hertil kommer verdien av småviltjakten. Reinsdyrjakten har vært utleiet for kr 3500,- pr. år, men kan representere en høyere verdi når det hvert annet år kan jaktes på et fritt dyr, mens det ellers er rettet avskyting (simle/kalv). Prisen for hjortekort i kommunen er høsten 1993 kr 3500,- til kr 4000,- pr. dyr. Verdien av utleie av et elgkort har vær satt til kr 11000,-. Jaktrettighetene vil gi eiendommen store fordeler i fremtiden. Det er bl.a. vist til at det i kommunen nå pågår et prosjekt med samlet organisering, markedsføring og salg av jaktrettigheter.

Verdsettelsen etter odelsloven §49 skal skje på fritt grunnlag ut fra en objektiv vurdering av eiendommens potensial, og det skal ikke taes hensyn til offentlige bestemmelser om prisregulering. Vedrørende verdiberegningen er det vist til avgjørelser inntatt i RG-1982-123, RG-1984-1057, RG-1986-251 samt RG-1986-322.

Til sammenligning er det vist til Ryfylke herredsretts odelstakst av 14. september 1989 i sak 21/89 A. Det er anført at eiendommen Gauthun har større utmarksressurser enn eiendommen omhandlet i nevnte takst. Det er videre vist til odelstakst avhjemlet av samme domstol 11. oktober 1983 i sak Birkenes/Bjørkenes. Om sistnevnte sak er nevnt at eiendommens beliggenhet ikke kan sammenlignes med Nesflaten, men avgjørelsen viser hva en heigård kan verdsettes til. I de to sistnevnte avgjørelser ble odelstakstene satt til henholdsvis kr 575000,- og kr 315000,-. Dersom herredsrettens odelstakst i vår sak skal forstås slik at jordeiendommen er verdsatt til ca kr 400000,-, er verdien satt klart under det nivå man ellers har lagt seg på i området. Dersom det tas hensyn til andre verdier enn jorden, må taksten settes høyere.

Saksomkostninger skal tilkjennes dersom man ved odelsovertakst kommer til at odelstaksten er satt for lavt, jfr. skjønnsloven §54a, første ledd, litra a. Saksomkostninger kan for øvrig tilkjennes etter §54a, første ledd, litra b.

Nils Inge Gauthun har nedlagt slik påstand:

"1. Ved odelsovertaksten for gnr. 59 bnr. 6 i Suldal legges vekt på flg. tilleggsverdier:

a) Muligheter for gårdsturisme og hyttebygging

b) Jakt og fiske

c) Fristrøm-rettigheter

2. Berta Mo tilpliktes å betale omkostningene ved odelsovertaksten og Nils Inge Gauthuns utgifter til jur. bistand."

Lagmannsretten skal bemerke:

Ved avholdelsen av odelsovertaksten er det ikke omtvistet at Berta Mo har odelsrett og nå kan gjøre denne gjeldende. Odelsovertaksten gjelder således kun verdsettelsesspørsmålet. Det er samtidig bedt avsagt fravikelseskjennelse, jfr. odelsloven §72, jfr. samme lov §70.

Verdsettelsen ved odelsovertaksten foretas i henhold til odelsloven §49, på grunnlag av den bruk av eiendommen som er naturlig og påregnelig etter forholdene på stedet og som kan forenes med at eiendommen hovedsakelig blir benyttet til landbruksformål.

Partene har under odelsovertaksten gitt uttrykk for noe forskjellige oppfatninger med hensyn til karakteriseringen av deler av eiendommens innmark. Partene har også gitt uttrykk for noe forskjellige oppfatninger med hensyn til utmarkens størrelse. For lagmannsrettens vurdering av eiendommen er de nevnte, noe forskjellige oppfatninger uten betydning. Retten har gjennom befaring og den øvrige bevisførsel dannet seg et fullt tilstrekkelig grunnlag for å kunne verdsette eiendommen.

Etter lagmannsrettens inntrykk av eiendommens utnyttelses- og inntektsmuligheter som hovedsakelig landbrukseiendom, fremstår det som naturlig og sannsynlig at eiendommen - i alle fall i lengre tid fremover - vil være et støttebruk, som krever en viss tilleggsinntekt fra arbeid eller virksomhet utenfor gården. Etter rettens oppfatning vil således opparbeidelse av gården kreve kapitaltilførsel og dessuten arbeidsinnsats gjennom lengre tid. Det fremstår i dag som meget lite sannsynlig at gården vil kunne bringes opp på et slikt nivå at den deretter vil kunne tjene som eneinntektsgrunnlag, uten at man da samtidig reduserer den verdi som først forutsettes opparbeidet.

Den mest nærliggende form for utnyttelse av gården til landbruksformål synes å være ekstensiv drift. En naturlig utnyttelse kan være sauehold, gjerne i kombinasjon med gårdsturisme. Videre vil utleie av jaktrettigheter kunne gi et ikke ubetydelig inntekststilskudd. Det samme gjelder beiterettigheter, i den grad disse ikke nyttes eller ikke nyttes fullt ut i den direkte driften av gården. Utnyttelse av fiskemulighetene i området vil eventuelt også kunne gi en viss inntekt i form av utleie av overnattingsmuligheter og/eller fiskerettigheter. For øvrig representerer eiendommen med påstående våningshus en ikke ubetydelig boligverdi.

Når det nærmere gjelder eiendommen og en del av de forhold som er av betydning ved verdsettelsen, nevner lagmannsretten:

Gården har en meget god beliggenhet på Nesflaten. Eiendommen har en lang strandlinje, etter det opplyste ca 200 meter. Til eiendommen hører halvparten av et dobbelt naust ved Suldalsvatnet samt andel i fellesnaust ved Finnabuvatnet. Innmarken er stort sett flat og meget lettdrevet, med middels bonitet. Tilknytningsrettighetene til vanningsanlegg representerer en tilleggsverdi.

Med hensyn til generell beskrivelse av eiendommen, vises det til og tas utgangspunkt i landbrukskontorets tidligere nevnte uttalelse til landbruksnemnden, som er inntatt i odelstaksten. Når det gjelder våningshuset, tilføyer lagmannsretten at det nederste omfaret må skiftes og at bjelkene under stuegulvet må skiftes eller skjøtes. Det er etter lagmannsrettens vurdering behov for isolering, installering av bad/wc, samt nytt kjøkken. Huset har innlagt vann. Det kan videre bl.a. være aktuelt å skifte vinduer. Huset er fint tømret, og takbjelkene synes å være i god stand. Dersom huset påkostes i overkant av et par hundretusen kroner, vil man komme langt med rehabiliteringen. Driftsbygningen er i dårlig stand, når sees bort fra de meget solide murene. Et naturlig og påregnelig driftalternativ antas å være å holde sauer. Ved å skifte ut det dårlige gulvet på høyloftet med spaltegulv og for øvrig å foreta noen andre, relativt mindre påkostninger, antas driftbygningen å kunne gi plass til det antall sauer som gården har spredningsareal til. Ved en viss påkostning av kårhuset og det såkalte hønsehuset på gården, antas disse bygningene å kunne gjøres tjenlige for overnatting under relativt enkle forhold, f.eks. for turister på gjennomreise, som ledd i utnyttelsen av eiendommens jaktrettigheter eller i forbindelse med en eventuell satsing på gårdsturisme.

Skogen på gården representerer en viktig ressurs. Noen av teigene vil være relativt lette å drive, mens andre er vanskelig tilgjengelige. Det nevnes spesielt at skogen i teigen opp fra Suldalsveien noen km. vest for Nesflaten, som retten var på befaring i, har en meget bra kvalitet med en relativt betydelig mengde hugstmoden furuskog med forholdsvis høy skurprosent. Generelt bemerkes for øvrig at det for å få eiendommens skog drivverdig, må gjøres en del, herunder etableres samarbeid med naboeiendommer og anskaffes redskaper. Det er i dag hverken traktor eller annen redskap på gården, og for øvrig heller ikke noen besetning. Eiendommen vil være selvforsynt med bruksvirke til utbedring av bygningene, m.v.

Gårdens heistrekninger/fjellområder må karakteriseres som meget bra, både hva angår beliggenhet, tilgjengelighet og bruk som beiteområder. Beiteverdien bør representere et høyere beløp enn det som i dag mottas i leie.

Jaktrettighetene må antas å være av større verdi enn beiteverdiene. Rettighetene til jakt på rein, hjort, småvilt og evt. elg bør nå kunne leies ut for i størrelsesorden ca kr 15000,- pr. år. Hytten like ved Finnabuvatnet har meget god beliggenhet og stor verdi for reinsdyrjakten. Hytten er solid utført og godt tjenlig som jakthytte.

Stølshusene på Myrane og Heknestølen antas, ut fra bygningenes enkle standard og nærheten til bedre innkvarteringsmuligheter på Nesflaten, ikke å representere noen verdi av særlig betydning for odelsovertaksten.

Når gårdseiendommen tas i bruk, må frikraften på 18 000 kwt pr. år antas å ville bli benyttet fullt ut. Det legges til grunn at verdien av frikraften nå er knapt kr 9100,- pr. år.

Etter en samlet vurdering, hvorunder bl.a. de foran omtalte momenter er tatt i betraktning, settes eiendommen verdi ved odelsovertaksten til kr 395000,-.

Løsningskravet er ikke bestridt, og partene er under odelsovertaksten blitt enige om at fravikelse skal skje 30 dager etter rettskraftig takst. Lagmannsretten finner etter dette at betingelsene for å avsi fravikelseskjennelse i henhold til odelsloven §70 og §72 er til stede, og det avsies kjennelse i henhold til partenes enighet.

Omkostningsspørsmålet blir å avgjøre i henhold til skjønnsloven §54a m.v., jfr. odelsloven §66. Odelsovertakst er bare begjært av saksøkte. Ved vurderingen av om han har oppnådd et bedre resultat enn ved odelstaksten, slik at han i tilfelle skal tilkjennes saksomkostninger, antas det korrekt å ta i betraktning at de årlige erstatninger og avgifter i anledning Ulla-Førreutbyggingen er innløst som engangserstatning og utbetalt til saksøkte med ca kr 430000,- i tiden mellom avsigelsen av odelstaksten og avholdelsen av overtaksten. Lagmannsretten antar at den, dersom erstatningene ikke var blitt innløst, ville ha tatt i betraktning at den årlige erstatningsutbetaling m.v. for tiden utgjorde i størrelsesorden ca kr 34000,- og at dette beløpet, i tilfelle av kapitalisering, ville innebære en utbetaling i omtrent slik størrelsesorden som saksøkte har mottatt. Under disse forutsetninger og for øvrig etter en vurdering av odelstaksten sammenholdt med overtaksten, finner lagmannsretten at saksøkte må anses for å ha oppnådd en bedre avgjørelse ved overtaksten enn ved odelstaksten. Retten er således kommmet til at Nils Inge Gauthun skal tilkjennes saksomkostninger i anledning odelsovertaksten, jfr. odelsloven §66, jfr. skjønnsloven §42, jfr. samme lov §54a, første ledd, litra a, jfr. annet ledd, jfr. §54. Høyesterettsadvokat Tor N. Rekve har inngitt omkostningsoppgave, hvoretter partens omkostninger utgjør kr 31930,-, hvorav kr 28500,- er salær. Hertil kommer rettsgebyret og utgiftene til takstmennene. Oppgaven legges til grunn. Det antas ikke å ha påløpt særskilte utgifter i anledning fravikelseskjennelsen.

Rettens avgjørelser er enstemmige.

Slutning:

I odelsovertaksten:

1. Odelsovertaksten for eiendommen gnr. 59 bnr. 6 i Suldal settes til 395000,- - trehundreognittifemtusen - kroner.

2. Berta Mo pålegges å betale Nils Inge Gauthuns utgifter til juridisk bistand med 31930,- - trettientusennihundreogtretti - kroner samt de lovbestemte utgiftene ved odelsovertaksten.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to- uker fra forkynnelsen av avgjørelsen.

I fravikelseskjennelsen:

Nils Inge Gauthun tilpliktes å utstede skjøte på eiendommen og å overlevere eiendommen innen 30 dager fra rettskraftig odelsovertakst foreligger mot å motta som betaling det beløp - med fradrag for pantegjeld - som eiendommen blir taksert til.