LG-1992-176

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-10-29
Publisert:	LG-1992-00176
Stikkord:	Jordskifte, Lov av 21, desember 1979 nr
Sammendrag:
Saksgang:	Indre Sogn jorskifterett Nr. 1/1991 - Gulating lagmannsrett LG-1992-00176 A. Rettskraftig.
Parter:	ANKENDE PART: Otto Midje (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Solbraa, Sogndal). MOTPART: Jacob Ness (Prosessfullmektig: Advokat Knut Helgeland, Voss).
Forfatter:	Lagmann Danielsen, Ekstraordinær lagdommer Hordnes, Sorenskriver Isaksen
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1979) §61, Tvistemålsloven (1915) §163, §180, §16, §62, §70, §88, §89

I tvist om eiendomsgrensen mellom stølen Skaimsdalen under gnr. 4 bnr. 2 og Grønestølen under gnr. 24 bnr. 1 i Aurland kommune, avsa Indre Sogn jordskifterett 3. oktober 1991 dom med slik domsslutning:

"1. Eigedomsgrensa mellom stølen Skaimsdalen under gnr. 4 bnr. 2 Ås på austre og nordre side og gnr. 24 bnr. 1 og 3 og stølen Grønestølen på dei motsvarande sidene i Aurland herad tek til i Skaimsdalsnuten - h.pkt. 1446 - og går først i retning sør sørvest omlag 500 m. etter grense 3 - skriven i sak nr. 10/1973 ved Indre Sogn jordskifterett - til hamarlag nederst i Haubakkane, derfrå går grensa i hovedretning austover etter hamarlag nedafor Haubakkane og Skaimsdalen til rett nedafor Skaimsdalsskardet, derfrå i rettlinje opp gjennom skardet og vidare i same retning til fjellbrynene omlag i kote 1300 og derfrå austover etter fjellbrynene til Grøndalagrovi i grensa mot Sauavad.

2. Otto Midje vert pålagt å betale saksomkostningar for jordskifteretten til Jakob Ness med kr 30000,- kronertrettitusen - innan 2 - to - veker etter at dommen er kunngjort."

Dommen er i rett tid påanket til Gulating lagmannsrett.

Saksforholdet er i korthet følgende:

Eier av gnr. 24 bnr. 1 i Aurland krevet 1. februar 1991 grensegang for å få fastsatt grensene mellom stølene Skaimsdalen, Grønestølen og Østerbø (jordskiftesak 1/1991). Det var en videreføring av jordskiftesak 10/1973 som var grensegang etter jordskifteloven §88 for å få oppmerket de grenser mellom stølene Østerbø og Grønestølen som eierne under gnr. 24 var blitt enige om under arbeidet med økonomisk kartverk. Av betydning for nærværende ankesak er 5. grenselinje mellom gnr. 24 bnr. 3 Østerbø og bnr. 1 Grønestølen i den jordskiftesak som ved avmerking ble avsluttet 13. september 1974 og som ble slik beskrevet:

"5. grense delar mellom gnr. 24 bnr. 3 sin teig i Liabotn på vestre side og gnr. 24 bnr. 1 sin teig på Grønestølen på austre side.

Grensa tek til i djupålen i Aurdalselva og går i retning 30,5 gr. til kross (40) i austre kant av låg bergrygg i eit gjel omlag 7,5 m frå elvekanten, s.r. 87,5 m til kross (41) på stein omlag 2.-m vest for fjellnov i utlaupet av gjel, s.r. 66,1 m til kross (42) i søre side av stein i søre kant av stølsvegen, s.r. 16,5 m til kross (43), oppå flat stein på brotkant, s.r. 95,6 m til kross(44) i foten på søraustre ende av bergnov, s.r. 87,5 m til kross (45) i flatt berg på vestre gjelkant, s.r. 48,-m til kross (46) oppå lang smal stein på brotkant, s.r. 119,-m til kross (47) i slett fjell på brotkant og s.r. til grensa mot Skaimsdalen."

Under rettsmøtet 4. september 1991 i jordskiftesak 1/1991 ble partene enige om nedre grense for Skaimsdalen mot Østerbø frem til endepunktet for grense 5 i sak 10/1973, slik at det er grensen mellom Skaimsdalen og Grønestølen som er gjenstand for tvisten. Av betydning for denne sak er også jordskifterettens avgjørelse i grensegangsforretning mellom stølene Langedalen, Skaimsdalen og Sauavad, hvor eier av Grønestølen under gnr. 24 bnr. 1 møtte under åstedsbefaringen og nedla slik påstand:

"Grensa for Grønestøl mot Sauavad går etter Grøndalagrovi til fjells så langt det er synleg og derfrå i rett line til Sleipåfjellet i grensa mot Statens høgfjell."

Jordskifteretten tok ikke påstanden til følge, og avsa 25. august 1987 for så vidt angikk grensen mellom Sauavad og Skaimsdalen dom med slik domsslutning:

"1. ....

2. Eigedomsgrensa i fjellet mellom stølen Skaimsdalen under gnr. 4 bnr. 2 Aas på nordvestre side og stølen Sauavad under gnr. 14 Tærum på søraustre side i Aurland herad går etter øverste lut av vassdraget Grøndalagrovi til lita tjørn og derfra i rett line til h.pkt. 1472 i grensa mot stølen Langedalen."

Denne dom ble stadfestet ved Gulating lagmannsretts dom av 22. august 1989.

Jordskifterettens dom i sak 4/1986 ble i medhold av jordskifteloven §62 annet ledd, satt til påanke straks, og dom med kartutsnitt ble forkynt for Otto Midje ved rekommandert brev poststemplet 27. august 1987 uten at Midje innen ankefristens utløp nyttet rettsmiddel mot dommen.

I nærværende sak la Otto Midje i jordskifteretten for så vidt angår grenselinjen for Grønestølen, ned slik påstand: "(2) Prinsipalt: fra endepunktet i grense 5 i sak 10/73 i rett linje nordøstover til pkt. 1484, derfra i rett linje langs vannskillet til lite tjern sørøst for pkt. 1536, derfra i rett linje nordover til grensa mot Langedalen.

Subsidiært: Som den prinsipale, men fra lite tjern sørøst for pkt. 1536 til tjern ved Trippeskard øvst i Grøndalagrovi."

I premissene for dommen har jordskifteretten lagt til grunn at eiendomsgrensen mellom Sauavad og Skaimsdalen er rettskraftig avgjort også overfor Grønestølen ettersom han opptrådte under jordskiftesak 4/1986 med egen påstand for Grønestølen, og avviste derfor kravet, dog uten at dette kom til uttrykk i ovenfor siterte domsslutning.

Saksforholdet for øvrig og hva partene gjorde gjeldende for jordskifteretten fremgår av jordskifterettens dom.

Ankeforhandling ble avholdt i Aurland 7. - 10. september 1993, sammen med forhandling i ankesak 93-00942. Det ble avgitt partsforklaringer og avhørt to vitner. For øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Retten har foretatt åstedsbefaring.

Den ankende part gjør gjeldende at det er en feil når jordskifteretten under henvisning til tvistemålsloven §163 avviste hans påstand om å eie i fjellområdet ovenfor hamarlaget-brynene - med den begrunnelse at dette krav var rettskraftig avgjort i jordskiftesak 4/1986. Otto Midje var ikke part i den saken, hvilket etter tvistemålsloven §163 er en forutsetning for at dommen er bindende for ham. Han ble heller ikke betegnet eller behandlet av jordskifteretten som part. I rettsboken for jordskiftesak 4/1986 er det angitt at saken "gjelder grensegang mellom stølene Langedalen, Skaimsdalen og Sauavad", og brukerne under Østerbø, gnr. 24 bnr. 1 og 3, er kun ført opp som naboer. Det er også i dommen uttrykkelig uttalt at saken gjelder tvist om grensene mellom stølene Langedalen, Skaimsdalen og Sauavad under gnr. 18, 4 og 14 - Veum, Aas og Tærum. Hverken i domsslutningen eller i kostnadsfordelingen som avsluttet jordskiftet, er Grønestølen tatt med. Det er derfor uforståelig når jordskifteretten i sak 1/1991 uttaler at Midje "gjorde seg såleis sjølv til part i grensegangsaka", og det er selvmotsigende når den i omtalen av tvistefeltets grenser uttaler: "det er skjønleg at noko nærare kunne ein ikkje seia det då nedre grense for Skaimsdalen mot Grønestølen og Østerbø ikkje var klårlagt og det lå heller ikkje føre krav i saka om at denne grense skulle klårleggjast". Heller ikke i premissene for jordskiftet ble grensene for Grønestølen fastsatt. Det er mulig at jordskifteretten kunne ha tatt opp dette forhold siden Midje møtte under jordskiftet, men dette ble ikke gjort. Det må da være klart at betingelsene for å avvise saken etter tvistemålsloven §163 ikke er til stede, idet Midje ikke var part i jordskiftesaken og det heller ikke var samme rettsforhold. Spørsmålet er da om jordskiftet kan ha utvidet rettskraft etter særregler i jordskifteloven. For så vidt gjelder jordskifteloven §70 er betingelsen for at det som er lagt til grunn i jordskiftet skal få rettskraftsvirkning, at det gjelder forhold som var nødvendig for jordskifteretten å ta stilling til for at den skulle komme videre med saken. I jordskiftesak 4/1986 var det ikke nødvendig å ta opp forholdet mellom Skaimsdalen og Grønestølen, og jordskifteloven §70 kan følgelig ikke komme til anvendelse i jordskiftesak 1/1991. I så måte er saksforholdet i denne sak annerledes enn hva forholdet var i de saker som er referert i Rt-1977-1029 og R 1981 1023. I sak 4/1986 gjaldt det forholdet mellom Sauavad og Skaimsdalen, og jordskifteretten sier også uttrykkelig at den holder seg til grensedragningen mellom de tre stølene jordskiftet omfatter, Sauavad, Skaimsdalen og Langedalen.

Da jordskifteretten har henvist til tvistemålsloven §163 og ikke til jordskifteloven §70, må grunnen nettopp antas å ha vært at den ikke har funnet §70 anvendelig etter de forutsetninger den selv har lagt til grunn og som er trukket opp for anvendelsen av denne bestemmelse i jordskifteloven §16. Dertil kommer at jordskiftesak 4/1986 var en grensegangssak etter jordskifteloven §88, og etter §89 gjelder reglene for jordskiftesaker så langt de passer. Grønestølens grenser var ikke aktuelle å ta opp når det gjaldt fastsettelsen grensen mellom Sauavad og Skaimsdalen. Det foreligger således verken etter tvistemålsloven §163 eller jordskifteloven §70 grunnlag for å avvise saken.

For så vidt angår sakens realitet må det legges til grunn at Skaimsdalen opprinnelig var en støl under Østerbø, noe beliggenheten også tyder på. Jordskifteretten har også uttalt at Skaimsdalen var støl for ett bruk under Østerbø, og at det bare var den retten som Østerbø i sin tid hadde opparbeidet, senere eiere overtok uten å kunne utvide retten til 2 - 3 sti og kreve området utvidet. Det faktum at Skaimsdalen så lenge den ble drevet, inntil 1938, bare hadde ett stølshus viser også at det var en heller liten støl med begrensede muligheter for stølsdrift. Det hevdes at stølene til brukene under Østerbø, Grønestølen og Skaimsdalen var noenlunde like. Hvis Skaimsdalen skulle få medhold i sin påstand, ville den bli mer en dobbelt så stor som Grønestølen. Av rettsforliket i 1879 mellom Sauavad og Grønestølen kan det ikke utledes noe om utstrekningen av grensen i fjellet, idet grensen bare beskriver det som hadde betydning i forhold til den foreliggende tvist som gjaldt grensen på nordsiden av dalen.

Da Grønestølen har skiftet eier flere ganger og til tider har vært utleid, er det vanskelig å få opplysninger om den faktiske støling på Grønestølen. Av topografien på stedet kan dyr fra Grønestølen ha gått opp Skardet (Skaimsdalsskardet) fra Grønestølen, særlig tatt i betraktning at vegetasjonen den gang i det nedre området var atskillig mindre enn i dag og fremkommeligheten således bedre. Heller ikke storfe fra Grønestølen hadde problemer med å beite mot Skaimsdalen, selv om beite med storfe i dette området bare kan ha vært sporadisk fra begge parter. Det er på det rene at det har vært geitehold på Østerbø, hvilket også vitnet Tveit som i 1930-årene stølte på Skaimsdalen har bekreftet. Det er helt utenkelig at ikke geit fra Grønestølen har trukket opp Skardet til det øvre tvistefelt, og det må da være lite tvilsomt at denne bruk av området fra Grønestølens side har funnet sted i så lang tid at det gir grunnlag for erverv av eiendomsrett til området, jfr. Rt-1954-389. Årsaken til at Skaimsdalen har vært i området må være at brukerne av den stølen har vært mer aktive bruksutøvere. Det må imidlertid antas, som jordskifteretten og også lagmannsretten har lagt til grunn i ankesaken over jordskifterettens dom i sak 4/1986, at beite i det øvre tvisteområdet ikke har vært særlig intensivt, og at det først og fremst er de topografiske forhold som må være avgjørende. Da ligger adkomstforholdene vel til rette for Østerbø.

For tilfellet av at lagmannsretten skulle komme til at grensen til Skaimsdalen er rettskraftig avgjort ved lagmannsrettens stadfestelse av jordskifterettens dom i sak 4/1986, slik at grensen for Grønestølen ikke kan ta utgangspunkt lenger nord enn der beskrevet: "etter øverste lut av vassdraget Grøndalagrovi til liten tjørn", hvilket må være øverste lut i vassdraget ved Trippeskard, påstås det å være utgangspunktet for en subsidiær grenselinje.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

"1. Grensa mellom Skaimsdalen under gnr. 4 bnr. 2 og Grønestølen under gnr. 24 bnr. 1 går prinsipalt: fra endepunkt av grense 5 i sak 10/73 i rett linje nordøstover til pkt. 1484, derfra i rett linje langs vasskillet til lite tjern sørøst for pkt. 1536, derfra i rett linje nordover til grensa mot Langedalen. subsidiært: som den prinsipale, men fra lite tjern sørøst for pkt. 1536 til tjern ved Trippeskard øvst i Grøndalavassdraget.

2. Otto Midje tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett."

Ankemotparten gjør gjeldende at ettersom det var fremmet krav om at Grønestølen var eier i området hvor det var tvist om grensene mellom de tre støler som hadde forlangt grensegang, måtte jordskifteretten etter jordskifteloven §16 klarlegge eiendomsforholdene i tvistefeltet før grensene mellom disse tre støler kunne fastsettes. Spørsmålet om hvorvidt Grønestølen var eier var således "framme" for jordskifteretten, jfr. jordskifteloven §70. Dommen ble forkynt for Otto Midje som hvis han ville ha angrepet den, straks måtte ha påanket den uten å avvente grensemerkingen. Eiendomsgrensene mellom Skaimsdalen og Sauavad er dermed rettskraftig avgjort i jordskifterettens dom 4/1986 som så langt den ble påanket, ble stadfestet av lagmannsretten. Skaimsdalen fikk dermed medhold i sitt krav om å grense til Sauavad, og eier således det området Grønestølen hadde påstått å eie vest for en grense mot Sauavad etter Grøndalagrovi. Etter dette må saken bli å avvise. Grensen for Skaimsdalen ville bli en nullitet hvis Grønestølen skulle få medhold i sitt krav.

For så vidt angår sakens realitet, hevdes rettsforliket av 16. september 1879 å inneholde en uttømmende beskrivelse av grensene mellom stølene Sauavad og Grønestøl. I dette er det uttrykkelig angitt at "Mærket tagar sin begyndelse i fjeldbrynet ret op for (nordenfor) Rekjehaugen ved en grov (Storegroven eller Grøndalagroven)" for deretter å beskrive grensen nedover. "Fjeldbrynet" er da også utgangspunktet for Sauavad sin påstand i grensegangssak 4/1986 som derfra lot påstandsgrensen følge hamrelaget til brotkanten på Skaimsdalen. Rettsforliket hevdes å være et godt bevis for at Grønestølen ikke kommer inn i tvistefeltet nord for hamrelaget, og i skylddelingsforretning av 25. juli 1936 i forbindelse med eiendomsoverdragelse av to parseller under Østerbø, "Vestsida" og "Grønestølen", ble det som grense for Grønestølen mot Sauavad henvist til dette rettsforliket. Hvis ikke dette skulle være grensen for Grønestølen mot hamarlaget måtte selgerne holdt igjen et område ovenfor dette, hvilket ikke er påstått. Av betydning for grensefastsettelsen er også kjøpekontrakt for halve Skaimsdalen, for så vidt som den angir å støte bl.a. mot stølen Sauavad. Det anføres videre at 5. grense i det jordskiftet som ble foretatt etter kap. 9 i jordskifteloven med merking av eiendomsgrenser mellom bnr. 1 - 4 under gnr. 24 Østerbø, er grensen beskrevet fra djupålen i Aurlandselven og etter nærmere angitte merkekross i en lengde av ca 525 meter til "kross i slett fjell på brotkant og s.r. til grensa mot Skaimsdalen." Det hevdes å ville vært naturlig med en annen formulering hvis grensen skulle gått lenger opp i fjellet. Det er naturlig at grensen fra dette punkt følger hamrelaget østover som en fortsettelse av grensen for Skaimsdalen mot Østerbø og som da vil korrespondere med grensen i forliket av 1879 som tar til i "fjeldbryn".

Det gjøres endelig gjeldende at det etter bevisførselen må legges til grunn at det i tvisteområdet bare er beitet ut fra Skaimsdalen, og at åstedsbefaringen har vist at de topografiske forhold ligger til rette for det. Selv om det skulle være et sted geitene kunne komme opp fra Grønestølen er det ihvertfall ikke kjent at det har vært beitet derfra.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt: Anken vert avvist.

Subsidiært: Jordskifteretten si avgjerd vert stadfest.

I begge fall: Ankemotparten vert tilkjent sakskostnader."

Lagmannsretten er kommet til at eiendomsgrensen mellom Skaimsdalen og Sauavad slik den er beskrevet i jordskifterettens dom i jordskiftesak 4/1986, stadfestet av lagmannsretten 22. august 1989, er bindene også i forhold til Grønestølen under gnr. 24 bnr. 1 i Aurland, og skal bemerke:

Otto Midje er som eier av gnr. 24 bnr. 1 oppført som part i innkalling til rettsmøtet 5. august 1987. I rettsboken er han ført opp under naboer, og han møtte under åstedsbefaringen 6. august 1987 og nedla påstand. I jordskifterettens dom er anført:

"Under synfaringa den 6. august møtte Otto Midje fram og som eigar av stølen Grønestøl gjorde han krav på at han åtte til fjels. Han meinte at det var naturleg at alle stølane kom til fjells og la ned sik påstand.

Grensa for Grønestøl mot Sauavad går etter Grøndalagrovi til fjells så langt det er synleg og derfrå i rett line til Sleipåfjellet i grensa mot Statens høgfjell.

Han la fram: 10. Kopi av utskrift frå åstadsak 16. september 1879.

Alle grensepåstandane er lagt av på kart og levert til retten."

Om omfanget av jordskiftekravet uttaler jordskifteretten:

"Grensegangskravet som er sett fram av eigarane av stølen Langedalen går på å fastsetja eigedomsgrensene mellom stølane Langedalen, Skaimsdalen og Sauavad. Under drøftingane av saka har partane gjeve uttrykk for at dei oppfatta kravet sik at grensene mellom alle 3 stølane skulle klårleggjast i høgfjellet i området nordaust for Skaimsdalsnuten, Svartenutane og Timpelen. Grensepåstandane som er framsette går mykje omkvarandre og i eit område ved Sleipåvotni og Sleipafjellet gjer alle 3 stølane krav på eigedomsrett.

Jordskifteretten finn det mest tenleg og rettvist å klårleggja grensene slik partane har gjeve uttrykk for og lagt ned påstandar om. Retten si oppgåve vert då å klårleggja eigedomsgrensene for Langedalen mot Skaimsdalen og Sauavad og mellom Skaimsdalen og Sauavad."

For såvidt gjelder forholdet Grønestølen uttaler jordskifteretten:

"Når det gjeld grensa for Skaimsdalen - Grønestøl under

Østerbø mot Sauavad er nedre del av grensa skriven i åstadsak å gå etter Grøndalagrovi. I si vurdering finn retten det naturleg at vassdraget vert nytta som grense vidare oppover så langt det er synleg til lita tjørn bak

Timpelen. Legg ein så avstandane frå stølane til grunn finn retten det rimeleg å dele vidare med ei rett line frå tjørna til h.pkt. 1472 i grensa mot Langedalen.

Merknadene frå Grønestøl og Skaimsdalen om at stølane må koma til høgfjellet slik som andre, har ikkje noko føre seg.

Det er bruken og naturtilhøva som er avgjerande."

Etter dette er det på det rene at Otto Midje var innkalt til jordskifte 4/1986 og at han nedla påstand om eiendomsrett innenfor det tvistefelt som jordskifteretten beskrev omfanget av, og det var etter jordskifteloven §16 annet ledd, nødvendig for jordskifteretten å ta standpunkt til dette krav før eiendomsgrensene mellom stølene Langedalen, Skaimsdalen og Sauavad ble avgjort. Etter dette ser lagmannsretten det slik at kravet fra Grønestølen i relasjon til jordskifteloven §70 var "framme" under jordskiftet slik at det får rettskraftvirkning også for Grønestølen, jfr. Rt-1977-1029 og Rt-1981-1023, og Austenå/Øvstedal: Jordskifteloven med kommentar side 234-235. Det er videre på det rene at Otto Midje fikk forkynt jordskifterettens dom med kopi av rettsboken, hvor det i overensstemmelse med jordskifteloven §62 var inntatt vedtak om at dommen var stillet til påanke straks. Otto Midje måtte da ha påanket dommen hvis han ikke skulle miste muligheten til å få prøve jordskifterettens avgjørelse, jfr. kommentaren til §62, side 212 - 213.

Etter dette må anken bli å avvise så langt den ligger innenfor det som er rettskraftig avgjort som eiendomsgrense mellom Skaimsdalen og Sauavad: fra Grøndalagrovi nordover og oppover vassdraget til h.pkt. 1472 søraust for Sleipåbakkane. Grensen i den påankede avgjørelsen er imidlertid også trukket fra Grøndalagrovi vestover fjellbrynene, ned Skaimsdalsskardet og derfra videre i vestlig retning langs hamralaget til 5. grenselinje fastsatt i jordskifte 10/1973. Denne grense er ikke tidligere prosessuelt avgjort. Anken hva denne grensestrekning angår må således bli å realitetsbehandle.

Lagmannsretten skal bemerke at den forstår rettsforliket mellom Sauavad og Grønestølen fra 1879 slik at den gir en fullstendig beskrivelse av den grense stølene har felles i fjellet på tvers av Sauadalen, og at denne ikke som anført av den ankende part, er avgrenset til det området hvor skogen har interesse. Riktignok er skog og brennefang omhandlet i forliket, uten at det av det kan utledes at grensebeskrivelsen er begrenset av en slik interessetvist. Tvert om synes rettsforlikets angivelse av at "Mærket tager sin begyndelse ...." i fjeldbrynet i Grøndalagrovi, å være en angivelse av grensens ytterpunkt mot nord, som derfra beskrives nedover. For denne forståelsen av rettsforliket finner lagmannsretten også støtte i skylddelingsforretningen av 1936 over Grønestølen, som etter å ha beskrevet grensen mot vest har en slik angivelse av den østre grense: "På austre kant mot Tærums støl "Sauavad". NB grensa her er fastsett ved rettsforlik av 16. september 1879. ..." Som anført av ankemotparten har ikke eieren av gnr. 24 bnr. 1 Grønestølen påstått at det ved denne avhendelse ble holdt tilbake noe område nord for fjellbrynet ved Grøndalagrovi. Sauavads påstand i jordskiftesak 4/1986 om at "Grensa for stølen Sauavad går fra Grøndalagrovi vest, nordvestover etter hamarlag til brotkanten mot Skaimsdalen ....", tar nettopp sitt utgangspunkt i Grøndalagrovi for så å følge fjellbrynet i den angitte retning som nedre grense mot nabostølen.

Hva stølsbruken i området angår, finner lagmannsretten gjennom den foretatte vitneførsel bevist at det inntil stølsbruken tok slutt i Skaimsdalen i 1938, ble stølt derfra i enkelte år med opptil 3 sti bestående av egne og leiede storfe, og at beitingen foregikk fra stølen, og bl.a. i området som er omtvistet mellom partene. Selv om beitingen nok har vært mer begrenset i disse områder gjelder det her beiting med bl.a. melkekyr. Slik beiting har ikke funnet sted fra Grønestølen. At geit og sau kan ha tatt seg opp fra Grønestølen og beitet blant annet i tvisteområdet, kan ikke få betydning ved fastsettelsen av grensen. Lagmannsretten finner etter befaringen at hamrelaget fra endepunktet av grense 5 mellom bnr. 1 og bnr. 3 under gnr. 24, danner en naturlig grense mellom Grønestølen og Skaimsdalen frem til Skaimsdalsskardet og at dette skardet danner en naturlig avgrensning for Skaimsdalen mot øst, og at grensen videre følger Skardet til fjellbrynene og langs disse østover til Grøndalagrovi, slik som beskrevet av jordskifteretten.

Lagmannsretten finner således at den grense som er trukket opp av jordskifteretten samsvarer godt med de dokumenter som er fremlagt, den stølsbruk som har funnet sted fra Skaimsdalens side og med de topografiske forhold.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, vil jordskifterettens dom bli å stadfeste.

Etter resultatet vil den ankende part bli pålagt å betale saksomkostninger til lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet særlige omstendigheter som bør frita ikke finnes å foreligge. Advokat Helgeland har levert saksomkostningsoppgave som viser samlede utgifter på kr 38112,-. Saksomkostningsoppgaven legges til grunn. Saksomkostningene fastsettes til kr 38112,-. Jordskifterettens omkostningsavgjørelse er det ikke grunn til å endre.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. Jordskifterettens dom pkt. 1 og 2 stadfestes så langt den er påanket.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Otto Midje kr 38112,- -kronertrettiåttetusenetthundreogtolv- til Jacob Nes innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.