LG-1992-220

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-04-23
Publisert:	LG-1992-00220
Stikkord:	Erstatningsrett utenfor kontrakt
Sammendrag:
Saksgang:	Sandnes herredsrett Nr. 165/88 A - Gulating lagmannsrett LG-1992-00220 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankende part: Elfrid Riveland Larsen (Prosessfullmektig: Advokat Atle Helljesen, Stavanger). Motpart: Realia A/S (Prosessfullmektig: Advokat Advokat Inger-Johanne Lund, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Greve, kst. lagdommer Heinfjell, byrettsdommer Landmark
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Folketrygdloven (1966) §11-4

År 1993 den 23. april ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 92-0220 A avsagt slik dom:

Saken gjelder et erstatningskrav for personskade ved fall ned en skråning på et kjøpesenter.

Kjøpesenteret Kvadrat er et av landets største. Det ble åpnet den 1. april 1984. Kjøpesenteret er oppført med utgangspunkt i et gammelt støperibygg og senere påbygget. Eier på skadetidspunktet var Realia A/S. Senteret hadde åpningstid fra kl. 10.00 til 20.00.

Fru Riveland Larsen, som er født i 1929, hadde i en årrekke vært ansatt i Hennes og Mauritz Stavanger. Hun tiltrådte som selskapets butikksjef i kjøpesenteret ved åpningen.

Ulykkesdagen hadde Riveland Larsen parkert på kundeparkering langs byggets vestside. Hun hadde handlet i senteret og gått fra bilen til arbeid gjennom dette. Etter arbeidstid, om kvelden, gikk hun ut personalinngangen på byggets østside. Hun gikk til venstre for å hente bilen. Riveland Larsen hadde ikke gått denne veien før. Det var mørkt.

For å komme til bilen måtte hun gå rundt byggets nordøstre hjørne. Ved dette hjørnet, langs byggets nordside, var der en nedsenket innkjørsel for varebiler. Nedsenkningen var avgrenset mot det øvrige området langs sidene med to kraftige skråninger. Den skråningen som heller mot vest framtrer som en forlengelse av byggets østvegg. Hele området rundt kjøpesenteret med parkeringsareal, gang, kjørebane, skråning og nedsenkning var sammenhengende asfaltert.

Da Riveland Larsen skulle runde det nordøstre hjørnet, tråkket hun utfor den øverste kanten på skråningen. Fotfestet forsvant under henne. Hun ramlet ned skråningen og mistet antakelig bevistheten for en kortere periode. Rop om hjelp ble hørt. Ambulanse ble tilkalt, og Riveland Larsen ble kjørt til sykehus hvor hun senere ble operert for brudd i høyre lårben. Blant annet ble det innskrudd en 95 graders vinkelplate med 70 mm klinge og 12 hull. Skaden ble godkjent som yrkesskade etter folketrygdloven §11-4 nr. 1 første ledd ved Stavanger trygdekontors vedtak av 19. juni 1985.

Tilhelingen av skaden syntes å forløpe meget bra. Riveland Larsen begynte å arbeide igjen den 31. januar 1985. Hun var da 50 % sykemeldt, men var fra den 12. mai 1985 tilbake i fullt arbeid. Hun var imidlertid fortsatt plaget av smerter. Som følge av smertene måtte hun, etter egen forklaring, hentes og bringes til arbeid, og hun var fullstendig utmattet etter arbeidsdagen slik at hun måtte gi opp foreningsliv, sosial omgang med venner og familie.

Den 29. mai 1989 ble Riveland Larsen 100 % sykemeldt. Etter søknad ble hun ved trygdekontorets vedtak av 20. juni 1990 tilkjent 100 % uførepensjon etter folketrygdens særregler ved yrkesskade.

Realia A/S erkjente ikke ansvar for skaden og Riveland Larsen gikk til søksmål mot selskapet. Hun gjorde gjeldende at selskapet måtte være ansvarlig fordi skråningen representerte en ufullkommenhet ved kjøpeanlegget.

Sandnes herredsrett avsa den 17. oktober 1991 dom med slik slutning:

"1. Realia A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Riveland Larsen har anket dommen til Gulating lagmannsrett. Hun gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil i sin bevisvurdering og rettsanvendelse. Realia A/S er på sin side enig i rettens bedømmelse. Uenigheten om bevisbedømmelsen er under ankeforhandlingen presisert til å gjelde tre forhold. For det første er partene uenige om skråningens hellningsvinkel og dybde. For det annet har partene ulik oppfatning av om området var belyst slik at skråningskanten var synlig. Den tredje usikkerhetsfaktoren gjelder om skråningens ytterpunkt var markert med sementringer på det tidspunkt ulykken fant sted. Vedrørende det øvrige faktum og partenes påstander for byretten, vises til byrettens dom.

Ankeforhandlingen ble holdt den 14. og 15. april 1993. Lagmannsretten foretok befaring. Foruten Riveland Larsen avga fire vitner forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboken. Saken for lagmannsretten står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.

Den ankende part har anført at skråningen representerte en ufullkommenhet ved anlegget som Realia A/S må være erstatningsansvarlig for, og at Riveland Larsen er påført et tap gjennom ulykken som hun krever erstattet.

Skråningen hevdes å være brattere enn det som herredsretten har lagt til grunn. Den er ca 100 cm høy og ca 135 cm bred, hvilket gir et stigningsforhold på nærmere 1:1. På stedet var det dertil mørkt. Der var ingen lykt over garasjeporten og en lykt oppe på bygningen var ikke tilkoplet. Den nærmeste belysning var to gatelys, henholdsvis 17 og 20 m borte. I dette mørket kunne Riveland Larsen ikke se skråningen før hun trakket ned i den. Videre tilsier Riveland Larsen sin forklaring at sementringene først er kommet opp etter ulykken.

Etter den ankende parts oppfatning har det heller ingen betydning hvorvidt sementringene var satt ut før eller etter ulykken. Riveland Larsen gikk som fotgjenger på et flatt område. Området var beregnet på ferdsel fra kunder og ansatte. Det kan ikke holdes mot henne at nattsynet var redusert fordi hun kom innenfra. Hun var bevisst at der kunne ligge paller på området. Derimot hadde hun ingen grunn til å innrette seg på at veigrunnen skulle forsvinne under henne. Sementringene kunne varsle bilister, men var intet varsel til fotgjengere om en fallgrav.

Risikoen for skade kunne med letthet ha vært avverget, eksempelvis med et slikt gjerde som kom opp etter ulykken. Sammenlignet med anleggskostnadene koster gjerdet en bagatell. Den skaderisiko som skråningen innebar, var, etter Riveland Larsen sin oppfatning, en ufullkommenhet ved anlegget som Realia A/S må ha den økonomiske risiko for. Det anføres i prinsippet å være likegyldig om Realia A/S kan bebreides at selskapet ikke har vært risikoen bevisst eller har undervurdert denne, eller om det legges til grunn at anlegget som sådant utgjorde en unødvendig risiko. Hovedpoenget er at et kjøpesenter er et sted hvor eierne inviterer mange mennesker til å komme, og når det på et slikt sted ligger en skråning som med letthet kan bli en felle, samtidig som denne risiko med letthet kunne ha vært forhindret, så må eierne dekke tapet ved personskader som oppstår. Det varierer i rettspraksis hvordan domstolene nærmere karakteriserer den uforsvarlige ordning. Når ordningen blir uforsvarlig risikofylt, vil det uansett bli ansvar, jfr. Hardangerjakt-dommen Rt-1990-829 og Kullgrabb-dommen Rt-1936-345.

Det anføres videre at skråningen verken har vært godkjent eller særskilt vurdert av offentlige myndigheter. En godkjennelse eller vurdering er ikke dokumentert. Likeledes er det ikke dokumentert sammenlignbare farer ved andre kjøpesentre. Uansett ville ikke andre lignende dårlige innretninger gjøre forholdet bedre.

Den ankende part anfører videre at det er årsakssammenheng mellom ulykken og hennes 100 % arbeidsuførhet. Avgjørende må være lege Lendes uttalelser i journalen. Som spesialist og behandlende lege har han undersøkt om det eventuelt kunne finnes andre årsaker til uførheten. Han er kommet til at skaden skyldes ulykken. Konklusjonen er også naturlig. Riveland Larsen var før ulykken frisk og sprek. Hun har forsøkt å holde seg i arbeid og dermed er skaden ikke blitt bedre. Den mulige alternative årsak, artrosen, oppsto først i 1989. På dette tidspunkt hadde Riveland Larsen vært dårlig i flere år. Riveland Larsen er 100 % arbeidsufør. Hun krever erstatning for tapte inntekter i perioden 11. juni 1990 til 29. april 1993, tap i framtidig inntekt, mnerstatning ut fra en medisinsk invaliditet på 40 %, dekning av ekstrautgifter, rentetap samt skatteulempe. Beløpene er begrenset til samlet kr 710.000,-. Erstatningen bes utmålt etter rettens skjønn.

Den ankende part har vist til en rekke Høyesterettsdommer som omhandler erstatningsansvar for uforsvarlig ordning, og anfører at rettspraksis tilsier erstatningsansvar i denne sak.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Realia AS v/styrets formann dømmes til å betale Elfrid Riveland Larsen en erstatning fastsatt ved rettens skjønn.

2. Elfrid Riveland Larsen tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Ankemotparten Realia A/S gjør gjeldende at selskapet verken kan være ansvarlig på objektivt eller subjektivt grunnlag, samt at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og Riveland Larsens arbeidsuførhet.

Vedrørende faktum anføres at herredsretten har hatt et bedre grunnlag for å bedømme høyden og utformingen av skråningen, fordi det ikke som nå lå noen sandhaug da herredsretten foretok sin befaring. Herredsrettens beskrivelse av et stigningsforhold på 1:2 må være riktig. Den belysning som fantes må være tilstrekkelig til at en aktsom fotgjenger kunne se skråningen. På det tidspunkt hadde anlegget vært i full virksomhet i et halvt år slik at det har formodningen for seg at lampene på bygget var tent. Uansett var det fram til skråningen intet som skjermet for lyset fra de to lyktestolpene, slik at gatelysene ga tilstrekkelig belysning. Videre må det legges til grunn at sementringene var utplassert før ulykken. Det vises til vitneforklaringene. Særlig vaktmesteren var rimelig sikker på at ringene var utplassert tidligere. For en aktsom fotgjenger ville disse fungere som et varsel.

Realia A/S bestrider at skråningen utgjorde et usedvanlig faremoment. Skråningen oversteg ikke den risiko man må forvente i dagliglivet. En fotgjenger kan komme til skade på mange måter, eksempelvis ved å snuble i et fortau eller ved å tråkke forkjært. Skadelidte må selv bære det økonomiske tapet ved at et slikt uhell oppstår. Skråningen på kjøpesenteret var ikke særlig bratt. Den er synlig når man kommer gående langs bygningen. Både skråningen og sementringene er egnet til å gi ferdende et varsko. En gårdeier må kunne kreve aktsomhet av den som ferdes i mørke. En særlig aktsomhet kan forlanges i dette tilfellet hvor skråningen var plassert i et område for biltransport og varemottak. For en aktsom fotgjenger var ikke risikoen større enn det som må tåles.

Realia A/S er enig i at skråningen med letthet kunne sikres. Poenget er etter selskapets oppfatning at det ikke hadde noen oppfordring til å sikre skråningen. Det hadde ikke skjedd uhell tidligere. Verken vaktmester eller andre vitner kjente til konkrete uhell på stedet. Uidentifiserte rykter har ingen verdi, og ingen i Realia A/S var kjent med slike. Selskapet mente at løsningen med skråning i stedet for avsats var god. I tillegg kommer at bygningsmyndighetene har vurdert og godkjent utebruksplanen for området.

Det anføres videre at det for Realia A/S ikke er likegyldig om ansvar skulle ilegges på objektivt- eller culpa grunnlag. Det hevdes imidlertid at ingen slike grunnlag kan føre fram. I forhold til en culpa synsvinkel framheves at normen må vurderes i forhold til hvem som er skadelidt. Riveland Larsen var, etter å ha arbeidet på stedet i seks måneder, kjent på området. Hun gikk i et område hvor det ikke var meningen at kunder og ansatte skulle ferdes. Også en fotgjenger må utvise aktsomhet. Når dette legges til grunn, kan gårdeier i henhold til rettspraksis ikke pålegges ansvar i denne sak. Heller ikke de risikoavveininger som begrunner det objektive ansvaret i rettspraksis, kan føre fram i denne sak. Det at Riveland Larsen falt, var et enkeltstående hendelig uhell. Fallet var intet resultat av en stadig, typisk eller ekstraordinær risiko, slik skråningen var utformet.

Det gjøres videre gjeldende at nødvendig årsakssammenheng mellom ulykken og skadefølgen ikke foreligger. Ingen objektive funn tilsier at Riveland Larsen har måttet slutte i arbeid på grunn av ulykken. Skadene hun ble påført, ble helet på normal måte. Etter ulykken var hun fire år i 100 % aktivt arbeide. Det vises videre til Rikstrygdeverkets innstilling til Trygderetten hvor trygdeetaten kommer til at det vesentlige av hennes nåværende sykdomsbilde ikke kan være forårsaket av ulykken. Det er ikke uvanlig at en arbeidstaker i hennes alder må forlate yrkeslivet, eksempelvis på grunn av den nå påviste artrose. Også for vilkåret om årsakssammenheng har skadelidte bevisbyrden. Det hevdes videre at slike skader som Riveland Larsen har, ikke er påregnelige følger av ulykken.

Subsidiært beregner Realia A/S tapet som Riveland Larsen er påført, på en annen måte. Bl.a. bestrides at hun er påført utgifter av betydning og at det er grunnlag for mnerstatning. Atter subsidiært må mnet vurderes ut fra en medisinsk uførhet på 15 %. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gjengi de nærmere beregninger.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Sandnes herredsretts dom av 17. oktober 1991 pkt. 1. stadfestes.

2. Realia A/S tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som herredsretten.

Utgangspunktet i norsk rett er at den som er påført en skade, må bære det økonomiske tapet ved denne. Å pålegge en annen ansvar fordrer et særskilt rettsgrunnlag.

Riveland Larsen har begrunnet sitt erstatningskrav mot Realia A/S med at hun er påført et tap på grunn av en uforsvarlig ordning ved et kjøpesenter som Realia A/S eide. En uforsvarlig ordning begrunner i prinsippet et erstatningskrav. Lagmannsretten er enig med den ankende part i at det er unødvendig for ansvarsspørsmålet å avgjøre hvorvidt Realia A/S kan bebreides den uforsvarlige ordning eller ikke, dersom skråningen i henhold til rettspraksis må karakteriseres som en uforsvarlig innretning. Det vises til Kullgrabb-dommen Rt-1936-345. En annen sak er at vurderingen av hvilke muligheter og oppfordringer en skadevolder har til å redusere risikoen, eventuelt helt fjerne denne, har betydning for vurderingen av om ordningen er uforsvarlig eller ikke.

Ulykken fant sted i en skråning. Lagmannsretten legger til grunn at bredden var ca 1.35 m og høydeforskjellen fra topp til bunn ca 1 m. For lagmannsrettens vurdering av ordningens forsvarlighet er det imidlertid uten betydning hvorvidt beskrivelsen til den ene eller den annen part på dette punkt, eventuelt et mellomstandpunkt, skulle være korrekt. Det sentrale er at skråningen har en hellning fra toppen som naturlig kan føre til at en person som trør over kanten uten å være klar over denne, lett mister fotfestet og balansen. For lagmannsretten framstår det også som en sannsynlig følge at en person som slik uforvarende ramler over kanten kan påføres skade. Det er heller ikke upåregnelig at personskaden kan bli så omfattende at den medfører 100 % ervervsmessig uførhet.

I dagslys er den risiko som skråningen frambyr, synbar. Personer som passerer, kan innrette seg der etter. Mens det er lyst er det således ingen risiko ved anlegget.

Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at ingen lys på veggen av bygningen var i funksjon. Den nærmeste belysningen kom fra veilys 17 og 20 m fra skråningen. Avstanden, blendingsvirkningen fra veilysene og det sammenhengende asfaltdekket gjør, etter lagmannsrettens oppfatning, at skråningen i mørke var vanskelig å oppdage. Den frambyr således en viss fare etter mørkets frambrudd. På den annen side reduseres risikoen for skade noe ved at gående må forventes å utvise en større forsiktighet enn vanlig når lysforholdene er dårlige.

Lagmannsretten legger videre til grunn at skaderisikoen med enkle midler kunne ha vært unngått eller kraftig redusert. En mulighet var å belyse stedet bedre. En annen var å montere et gjerde slik det ble gjort etter ulykken. Lagmannsretten finner bevist at det var foretatt en viss sikring av området gjennom utplassering av sementringer før ulykken.

Løsningen med et gjerde er en ideell løsning. Ethvert fravik fra det ideelle kan imidlertid ikke begrunne et erstatningsansvar. Lagmannsretten finner det bevist at ingen tidligere uhell på stedet var rapportert til Realia A/S eller kjent for selskapet. Selskapet hadde således ingen særskilt foranledning til å iverksette sikringstiltak. Det er den generelle risiko ved skråningen som eventuelt skulle foranledige at Realia A/S som planlegger og eier av kjøpesenteret, skulle ha gjort noe med denne. Om det i så fall skal rettes en egentlig bebreidelse mot Realia A/S for forholdet, eller om vurderingen skal gjelde risikoen ved å ha en slik skråning, kommer i denne sak ut på ett. Det sentrale blir uansett om ordningen rent objektivt frambød en slik risiko at Realia A/S er nærmest til å erstatte tapet ved at selskapet eventuelt ikke gjorde tilstrekkelig for å redusere risikoen.

Forsvarligheten av skråningen må i saken vurderes i forhold til gående, både kunder og ansatte.

Lagmannsretten finner ingen veiledning for forsvarlighetsvurderingen i eksisterende lovregler eller godkjennelse av kjøpesenteret gitt av offentlige myndigheter. Skråningen er ikke særskilt godkjent. Forsvarligheten av skråningen må uansett fastsettes ut fra en konkret vurdering fra rettens side av den risiko skråningen frambød vurdert i forhold til hva som var ventelig for publikum på stedet. Det har dog betydning at Realia A/S ikke hadde fått noen særskilt oppfordring til å utbedre skråningen gjennom offentlige pålegg eller tilsvarende.

Et kjøpesenter som Kvadrat benyttes av et stort antall mennesker. Senteret er tilrettelagt av eierne for at folk skal komme til stedet og handle. Både ansatte og kunder har en berettiget forventning om å kunne ferdes trygt på området uten å måtte konsentrere seg om egen sikkerhet. Som en alminnelig norm må eierne ved utforming og drift av et slikt anlegg vise stor omtanke med hensyn til sikkerhet. Selv med dette utgangspunkt må imidlertid ferdselen i noen grad skje på eget ansvar. Det gjelder særlig hvor ferdselen forgår et stykke borte fra hovedinngangspartiene.

Ulykken fant sted i et varemottaksområde. Dette området er mindre beferdet av gående. Senteret er konstruert slik at kunder naturlig søker mot hovedinngangen. Hovedinngangen er på byggets vestside og det var kundeparkering både langs denne side og nordsiden. De sentrale ferdselsårer for kunder er et stykke unna skråningen. Det var likevel naturlig at et lite antall kunder ville kommer inn i utkanten av ulykkesområdet, blant annet fordi senteret hadde en inn- og utkjørsel i nordøst. Disse kundene ville regelmessig få et varsel om skråningen gjennom de utplasserte sementringene. Det var dessuten ikke nærliggende at gående ville krysse over den nedsenkete innkjørselen.

Ulykkeshjørnet lå heller ikke sentralt i adkomsten for de ansatte. Det var ikke nødvendig å passere hjørnet for å komme fra personalinngangen til de tildelte parkeringsplasser. Tross forbud mot å benytte kundeparkering, var det imidlertid alment kjent i senteret at flere av de ansatte av bekvemmelighet og parkeringsplassmangel benyttet kundeparkeringen. De gående ville da kunne komme forbi skråningen. Likeledes var det påregnelig at venner og familie fra tid til annen kunne passere skråningen når de skulle hente eller treffe de ansatte.

Lagmannsretten har det totalinntrykk at noen spaserende regelmessig ville passere forbi skråningen samtidig som de fleste gikk andre steder på senteret. De som gikk forbi skråningen ville i hovedsak være kjent med denne, og det var synbart at de gikk i et varemottaksområde. For personer som ikke hadde vært på stedet tidligere, var det naturlig å være særlig forsiktig, spesielt ved ferdsel i mørket. En ukjent ville naturlig holde en viss avstand til bygningshjørnet, noe som reduserer risikoen for skade noe, slik skråningen var utformet. Som nevnt ville vedkommende dertil også få et særskilt varsel gjennom de utsatte sementringer.

Selv om en skade kunne tenkes å inntreffe slik som i dette tilfellet, uten at skadelidte kunne bebreides noen mangel på årvåkenhet, enten ved at en ukjent overså faren, eller ved at en som hadde gått her tidligere ikke hadde skråningen i tankene, er denne risikoen meget liten. Det er en vanlig risiko at noen kan komme til skade ved manglende oppmerksomhet og risikoen for skade i skråningen var ikke markert større enn det som publikum ellers må være forberedt på. Også det å snuble i en mindre ujevnhet i grunnen kan få drastiske følger, selv om slike ujevnheter finnes de fleste steder. Når skade i slike tilfeller inntrer, må det regnes som hendelige uhell. Som nevnt innledningsvis må en skadelidt som utgangspunkt selv bære de økonomiske belastninger ved en skade - i den grad disse ikke kompenseres gjennom egne forsikringer eller ytelser fra det offentlige. Det er ikke ekstraordinært for en skadelidt å møte skråninger som denne og de ferdende må først og fremst ha krav på vern mot det som ikke er ventelig på stedet, jfr. Nygaard: Aktløysevurderinga ss. 99-100 og ss. 193-194. Lagmannsretten kan ikke se at en skråning som denne, markert med sementringer og plassert i senterets område for varemottak, og hvor det dessuten ikke var inntruffet ulykker tidligere, kan betegnes som en uforsvarlig ordning. Å pålegge ansvar i denne sak ville bety en utvidelse av erstatningsrettens ansvarsregler, noe lagmannsretten ikke finner grunnlag for.

Anken har vært forgjeves. Etter tvistemålsloven §180 første ledd er hovedregelen at den som forgjeves har anket må betale saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner imidlertid at det foreligger særlige grunner for å frita Riveland Larsen herfor. Retten peker på at saken gjelder et grensetilfelle og at Riveland Larsen har hatt en særlig grunn for å søke lagmannsrettens avgjørelse på grunn av den bevistvil som har foreligget vedrørende skråningens karakter. En del tvilsmomenter vedrørende faktum kunne ha vært avklart av ankemotparten på et tidlig tidspunkt og før forholdene ble endret slik at de ikke lenger kan etterprøves. Etter dette må hver av partene bære sine saksomkostninger i ankesaken.

Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse for denne instans og tiltrer herredsrettens begrunnelse.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten.