LG-1993-1000
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-28 |
| Publisert: | LG-1993-01000 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Prosessforutsetninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 93-0720 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1993-01000 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende part: Inge-Lise Hansson (Prosessfullmektig: Advokat Bente Norli Mossige, Oslo). Motpart: Morten Hansson (Prosessfullmektig: Advokat Øystein Meland v/advokat Tore Lunde, Wikborg, Rein & Co., Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Fjeld, Lagdommer Pedersen, Kst.lagdommer Heinfjell |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §17, §164, §179, §399, §401 |
År 1993 den 28. september ble av Gulating lagmannsrett i kjæremålsak nr. 93-1000 K avsagt slik kjennelse:
Kjæremålet gjelder spørsmål om avvisning på grunn av feil verneting.
Ved stevning av 25. mars 1993 til Bergen byrett anla Inge-Lise Hansson søksmål mot Morten Hansson med krav om underholdsbidrag.
Bergen byrett avsa 26.mai 1993 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises."
Inge-Lise Hansson påkjærte 15. juni 1993 kjennelsen til Gulating lagmannsrett i det det er påberopt feil bevisbedømmelse og lovanvendelse. Det er nedlagt påstand om at byrettens kjennelse oppheves. På bakgrunn av det resultat lagmannsretten har kommet til, etter en vurdering ex officio om prosessforutsetningen om stedlig verneting er oppfylt etter at kjæremotparten nå har flyttet til Bergen, redegjøres det ikke nærmere for kjærende parts anførsler.
Kjæremålstilsvar ble avgitt 15. september 1933. Det er her opplyst at kjæremotparten er flyttet tilbake til Bergen fra Frankrike. Han finner således å kunne akseptere Bergen byrett som verneting, og har nedlagt påstand i samsvar med dette, samt at avgjørelsen om saksomkostninger utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken. Det er videre antatt at Bergen byrett i medhold av tvistemålsloven §399 tredje har kompetanse til å oppheve kjennelsen når partene har nedlagt sammenfallende påstand.
Kjæremålssaken innkom lagmannsretten 21. september 1993. I henhold til tvistemålsloven §401 første ledd har Bergen byrett i oversendelseskriv av 20. september 1993 gitt bl.a. følgende uttalelse til saken:
"Kjæremotparten har i tilsvaret lagt ned sammenfallende påstand på grunnlag av at kjæremotparten nå har verneting i Bergen, og derfor anmodet byretten om å omgjøre avvisningskjennelsen.
Byretten kan ikke se at det er adgang til dette. Prosessuelt gjelder det her en ikke-prosessledende kjennelse som byretten ikke kan omgjøre av eget tiltak, jfr. tvistemålsloven §399, tredje ledd sammenholdt med §164, siste ledd. Det vises til Scheis kommentarutgave til tvistemålsloven, bind I, side 329. Materielt finnes dessuten kjæremålet uansett ikke grunnet, idet prosessforutsetningen ikke forelå ved saksanlegget - jfr. Hov, Rettergang i sivile saker, 1990, s.107-108."
Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
På det tidspunkt kjennelsen om avvisning ble avsagt, 26.mai 1993, har byretten korrekt lagt til grunn at prosessforutsetningen om riktig verneting ikke forelå. Kjæremotparten bodde da i Frankrike.
I kjæremålstilsvaret av 15. september 1993 er opplyst at kjæremotparten i brev av 11. august 1993 til Bergen byrett har opplyst at han hadde til hensikt å flytte til Norge primo september d.å, og at han nå har flyttet tilbake til Bergen.
Hovedregelen er at prosessforutsetningene må foreligge allerede ved saksanlegget. Spørsmålet om en domstol er stedlig kompetent til å behandle saken er en absolutt prosessforutsetning som retten skal prøve av eget tiltak. Dersom en slik forutsetning mangler ved saksanlegget, skal retten av eget tiltak normalt avvise saken.
Selv om byretten ikke var stedlig kompetent til å behandle saken på det tidspunkt den mottok stevningen, antas forhold av betydning for kompetansespørsmålet som er inntrådt etter dette tidspunkt og før søksmålet er avvist, å kunne tillegges vekt. Det vises til Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind I, side 16, og til Rt-1982-1720.
I denne sak inntrådte de endrede forhold etter byrettens avvisningsavgjørelse, men før avgjørelse i kjæremålsinstansen. Lagmannsretten legger til grunn at endrede forhold av betydning for kompetansespørsmålet, som altså har inntrådt i tiden etter byrettens kjennelse og før kjæremålsrettens kjennelse, kan telle med ved kompetanseavgjørelsen. Det vises til Rt-1963-779 flg., hvor det på side 780 fremgår bl.a. følgende:
"Lagmannsretten har således gått ut fra at selv om herredsretten på grunn av litispendens ikke var domsmyndig i fortsettelsessaken på det tidspunkt da denne sak ble brakt inn for retten, skal avvisning likevel ikke skje når mangelen senere er avhjulpet, nemlig ved at saken ved den danske domstol er hevet. Lagmannsretten har med andre ord lagt den rettsoppfatning til grunn, at spørsmålet om avvisning på grunn av litispendens i et tilfelle som det foreliggende blir å bedømme på grunnlag av situasjonen på den tid da avgjørelsen - in casu avgjørelsen i overordnet instans - blir truffet, ikke etter forholdene ved saksanlegget. Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens standpunkt her bygger på noen uriktig lovforståelse."
Lagmannsretten kan ikke se at en i nærværende tilfelle, hvor den aktuelle prosessforutsetning gjelder byrettens stedlige kompetanse, ikke skulle kunne vektlegge det forhold at kjæremotparten etter byrettens avvisningskjennelse flyttet til Bergen slik at Bergen byrett nå er riktig verneting. Det vektlegges i denne sammenheng at partene har full rådighet over søksmålets gjenstand samtidig som at partene i kjæremålet har nedlagt sammenfallende påstand om verneting, og at det ikke er andre hensyn ut over hensynet til partene som her bestemmer vernetingsreglene. Videre pekes på at hensynstagen til det endrede forhold som er inntrådt etter byrettens avvisningskjennelse, ikke kan sees å ha betydning for en eventuell foreldelse av det krav som danner grunnlag for søksmålet for byretten.
Det avsies således kjennelse for at sak 93-720 A fremmes for Bergen byrett og at avgjørelsen av omkostningsspørsmålet utstår til det foreligger dom eller kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Sak 93-720 A fremmes for Bergen byrett.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til det foreligger dom eller kjennelse som avslutter saken.