LG-1993-1239

Instans:	Gulating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1994-11-18
Publisert:	LG-1993-01239
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Karmsund herredsrett Nr. 93-00146 B - Gulating lagmannsrett LG-1993-01239 B.
Parter:	Saksøker: Karmøy kommune v/ ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokat Lucie Christensen Berge, Kopervik) Saksøkte: 1. Bjørn Erik Velde 2. Sylfest Frøland (Prosessfullmektig: Advokat Halvor Urrang Simonsen, Haugesund)
Forfatter:	Lagmann Danielsen, skjønnsrettsmedlemmer
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §3, §5, §8, Skjønnsprosessloven (1917) §54a, Fylkeskommuneloven (1961)5, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53

Familiene Velde og Frøland er hver eiere av sin enebolig beliggende på Mykje ved Vormedal i Karmøy kommune. Husene ble bygget på slutten av 1970-tallet, og før det ble utarbeidet reguleringsplan for området. Huseierne opparbeidet adkomst til husene fra Snikveien for egen regning. I 1988 begynte Karmøy kommune å utarbeide reguleringsplan for området hvor de saksøktes hus ligger. Det er opplyst at reguleringsplanen ble stadfestet 13. mars 1990. Reguleringsplanen innebar at de saksøktes tidligere adkomst ble sperret, og regulert til gang- og sykkelvei. Ny adkomstvei ble opparbeidet for de saksøkte av kommunen. Denne vei går gjennom et nytt boligfelt, og munner ut i de saksøktes tidligere private adkomstvei.

Stenging av den private vei og opparbeidelse av ny adkomstvei fant sted i tiden fra begynnelsen av mai 1992 og til den nye vei ble åpen for alminnelig ferdsel i begynnelsen av september 1992.

De saksøkte tok kontakt med advokat som på deres vegne krevde erstatning av kommunen. Det ble drøftet minnelige ordninger, uten at dette førte frem. Partene ble imidlertid enige om at erstatningsspørsmålet skulle avgjøres ved avtalt skjønn. Karmøy kommune fremsatte skjønnsbegjæring den 12. mars 1993 og Karmøy herredsrett avsa 16. september 1993 skjønn med slik slutning:

"1. Som følge av regulering av privat veg til offentlig gang- og sykkelsti, over gnr. 119, bnr. 50 i Karmøy kommune, tilhørende Bjørn Erik Velde, betaler Karmøy kommune til denne kr 20.000,-, i erstatning. Videre betaler Karmøy kommune til samme kr 1.500,-, i erstatning for tap av beplantning.

2. Som følge av regulering av privat veg til offentlig gang- og sykkelsti, over gnr. 119, bnr. 285 i Karmøy kommune, tilhørende Sylfest Frøland, betaler Karmøy kommune til denne kr 20.000,-, i erstatning. Videre betaler Karmøy kommune til samme kr 1.500,-, i erstatning for tap av beplanting.

3. Karmøy kommune erstatter Bjørn Erik Velde, og Sylfest Frøland sakens omkostninger med kr 14.000,-."

De saksøkte har i rett tid fremmet krav om overskjønn. De gjør gjeldende at de utmålte erstatninger er for lave. Det er også hevdet at det foreligger feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

For lagmannsretten gjør de saksøkte i det vesentlige gjeldende følgende:

Prinsipalt anføres at erstatningsutmålingen må reflektere de kostnader de saksøkte har lagt ned i den private veien og den kapitalverdi veien representerer. Det er vist til at veien var av god standard og at det var lagt ned vesentlig arbeid i denne både av eierne og av innleid arbeidskraft. Det er vist til et fremlagt kostnadsoppsett på kr 64.225,-, som sammen med verdien av grunnen vil utgjøre til sammen kr 80.000,-. Når det gjelder det rettslige grunnlag for dette standpunkt er vist til en del juridisk litteratur og til vegloven §53 og særlig til dom i Rt-1976-1362 (Eikeland). Det er anført at en senere avgjørelse, Rt-1993-496 ikke kan være avgjørende i relasjon til det foreliggende skjønn. Det er i den sammenheng særlig påpekt at den tidligere private vei ikke lenger kan nyttes til bilkjøring fra Snikveien og til eiendommene.

Subsidiært gjøres gjeldende at erstatningsutmålingen må skje etter differanseprinsippet, slik også herredsretten la til grunn. Den erstatning herredsretten kom frem til er imidlertid for lavt utmålt. Det er særlig fremholdt at eiendommene lå meget usjenert til, mens det nå vil bli både betydelige alminnelige ulemper og særulemper.

Når det gjelder de alminnelige ulemper vises til at disse må vurderes kumulativt og det gjøres gjeldende at disse ulemper overstiger tålegrensen og således gir grunnlag for erstatning. Det er bl.a. vist til støy og bråk fra gående og syklende og bruk av mopeder, samt biler som kjører feil og snur ved eiendommene. Dette skjer til dels om natten og er til betydelig utempe. Det er også vist til tilsøpling i hager, og tyveri fra garasje.

Det er videre anført å foreligge tre forhold som hevdes å være særulemper, og som av den grunn i alle fall skal erstattes. Dette gjelder at det nå vil være vanskeligere enn tidligere å komme til og fra eiendommene med større biler. Det anføres også at snuing av biler med lyskastere på representerer en særulempe, og det samme gjør det forhold at folk og sykler ledes inn på sykkel- og gangveien.

Det er også gjort gjeldende at overtakelse av de aktuelle rettigheter var et unødvendig tiltak og som av den grunn skal erstattes etter bestemmelsene i granneloven. Det er vist til et alternativ når det gjelder at vei og nødvendige ledninger kunne vært lagt over kommunens egen eiendom.

Det er videre gjort gjeldende å være en feil fra herredsrettens side at de saksøkte ikke ble tilkjent erstatning for anleggsskader. Det er vist til at grunneierne hadde betydelige ulemper i forbindelse med de arbeidene som ble satt i gang 4. mai 1992 og at de ble avskåret adkomst til sine eiendommer med bil. Arbeidene ble først avsluttet og adkomst åpnet 2. september 1992.

Det er også krevet overskjønn når det gjelder herredsrettens omkostningsavgjørelse. Det er vist til omkostningsoppgave av 8. september 1993 og anført at samtlige poster i denne oppgave representerer nødvendige saksomkostninger.

Bjørn Erik Velde og Alice Velde har lagt ned slik påstand:

"1. Erstatning for avståelse av vei.

2. Erstatning for ulemper

a. i anleggsperioden,

b. etter ferdigstillelse.

3. På erstatningen tilkommer renter fra 5. mai 92 til betaling skjer med 10 % p.a."

Sylfest Frøland og Lillian Frøland har lagt ned slik påstand:

"1. Erstatning for avståelse av vei samt bruksrett til vei.

2. Erstatning for ulemper

a. i anleggsperioden,

b. etter ferdigstillelse.

3. På erstatningen tilkommer renter fra 5. mai 92 til betaling skjer med 10 % p.a."

Det er videre lagt ned slik påstand:

"De saksøkte tilkjennes fulle saksomkostninger i over- og underskjønnet. Til saksomkostningene i underskjønnet tilkommer 18 % rente fra 01. oktober 93 til 31. desember 93 og deretter 12 % til betaling skjer."

Karmøy kommune har gjort gjeldende at det ikke er grunnlag for erstatning, ut over erstatning for beplantning som partene har vært enige om - og som er utbetalt.

Inngrepet overfor de saksøkte gjelder evigvarende rettigheter, slik det fremgår av de spesielle skjønnsforutsetninger, som imidlertid ikke innebærer noe økonomisk tap som gir grunnlag for erstatning.

Det er således ikke grunnlag for det synspunkt at erstatningen til de saksøkte skal reflektere de kostnader som de saksøkte har hatt med opparbeiding av den private veien. Høyesteretts avgjørelse, inntatt i Rt-1993-496 må her være avgjørende. Forholdet i det foreliggende skjønn er i det alt vesentlige det samme som i den påberopte avgjørelse. Det er heller intet annet grunnlag for erstatningskravet. Det erverves således ikke noen rettigheter som fysisk omfatter annet enn den private veien. Det er således ingen arealutvidelse og traséen blir den samme som før. Det anføres også at selve stengingen av veien for bilkjøring, og omgjøring til gang- og sykkelvei er en konsekvens av reguleringen av området og ikke en følge av erverv av bruksrettighetene. Eventuell ulempeerstatning må av den grunn i alle fall være avskåret. Avgjørelsen i Rt-1982-1558 er spesiell og anføres å være uten betydning i den foreliggende sak. Det anføres også at den nye kjøreadkomsten til eiendommene er minst like god som den eiendommene tidligere hadde.

Når det gjelder alminnelige ulemper anføres at disse åpenbart ikke overskrider den tålegrense som er etablert i rettspraksis. Det gjøres også gjeldende at det ikke foreligger det som etter rettspraksis er karakterisert som særlige ulemper. Det foreligger heller ikke unødvendig erverv av rettigheter. Den vedtatte reguleringsplan, med gang- og sykkelvei og kjørbaradkomst til de saksøktes eiendommer, er en rasjonell og naturlig løsning.

Når det gjelder kravet om ulempeerstatning i forbindelse med anlegg av vei og ledninger er vist til herredsrettens skjønn, og anføres at det ikke er dokumentert økonomisk tap.

Kommunen har også påberopt vegloven §41, og i tilfelle retten finner at det foreligger ulemper er vist til at det må være grunnlag for fradrag for særfordeler.

Når det gjelder spørsmålet om endring av herredsrettens omkostningsavgjørelse, har Karmøy kommune vist til og sluttet seg til herredsrettens avgjørelse og begrunnelse.

Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten har Karmøy kommune vist til skjønnsprosessloven §54a, herunder §54a tredje ledd. Det anføres at det var åpenbart urimelig av de saksøkte å begjære overskjønn, og at kommunen på dette grunnlag bør tilkjennes saksomkostninger.

Karmøy kommune har lagt ned slik påstand:

"1. Overskjønn fremmes for Gulating lagmannsrett.

2. Karmsund herredsretts skjønn av 8. september 1993 avgjørelse vedrørende saksomkostningsspørsmålet stadfestes.

3. Karmøy kommune tilkjennes sine omkostninger for Gulating lagmannsrett."

For lagmannsretten er det avgitt forklaringer og foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser. Retten har foretatt befaring.

De spesielle skjønnsforutsetninger som skal legges til grunn for avtaleskjønnet er følgende:

Takst nr. 1 - gnr. 119 bnr. 50 i Karmøy

Eiere: Bjørn Erik Velde og Alice Velde

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Eiendommens kjørbare adkomst til kommunal veg Snikvn. stenges og omlegges via kommunale veger (veg D og A) med utkjøring i fv. 835 Vormedalsvegen, jfr. reguleringsplanen.

2. Eiendommens gamle adkomst til Snikvn. opprettholdes som offentlig gang- og sykkeladkomst, jfr. reguleringsplanen.

3. Privat veg for flere over gnr. 119, bnr. 50 og gnr. 119, bnr. 285, ble fra 01. september 92 åpen for allminnelig ferdsel som gang- sykkelveg. Kjørbar adkomst til eiendommene gnr. 119, bnr. 50, 285 og 150 opprettholdes via kommunale veger D og A.

4. Karmøy kommune har fra 01. september 92 alt ansvar for drift og vedlikehold av privat veg liggende over gnr. 119, bnr. 50 og 285 i en bredde av 4 m. Det samme gjelder kommunale hovedledninger for overvann, avløp og vatn i veglegemet, jfr. 2 kartutsnitt i M 1:1000, datert 15. april 94.K.K.

5. Kommunal vegrett over gnr. 119, bnr. 50 tinglyses som hefte på eiendommen, jfr. kartutsnitt i M 1:1000 datert 15. april 94.

K.K. Kostnad med tinglysing bæres av Karmøy kommune.

Takst nr. 2 - gnr. 119 bnr. 285 i Karmøy

Eiere: Sylfest Frøland og Lillian Frøland

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Eiendommens kjørbare adkomst til kommunal veg Snikvn. stenges og omlegges via kommunale veger (veg D og A) med utkjøring i fv. 835 Vormedalsvegen, jfr. reguleringsplanen.

2. Eiendommens gamle adkomst til Snikvn. opprettholdes som offentlig gang- og sykkeladkomst, jfr. reguleringsplanen.

3. Privat veg for flere over gnr. 119, bnr. 50 og gnr. 119, bnr. 285, ble fra 01. september 92 åpen for allminnelig ferdsel som gang- sykkelveg. Kjørbar adkomst til eiendommene gnr. 119, bnr. 50, 285 og 150 opprettholdes via kommunale veger D og A.

4. Karmøy kommune har fra 01. september 92 alt ansvar for drift og vedlikehold av privat veg liggende over gnr. 119, bnr. 50 og 285 i en bredde av 4 m. Det samme gjelder kommunale hovedledninger for overvann, avløp og vatn i veglegemet, jfr. 2 kartutsnitt i M 1:1000, datert 15. april 94. K.K.

5. Kommunal vegrett over gnr. 119, bnr. 285 tinglyses som hefte på eiendommen, jfr. kartutsnitt i M 1:1000 datert 15. april 94. K.K. Kostnad med tinglysing bæres av Karmøy kommune. Det erverves ikke eiendomsrett, men bruksrett til de rettigheter som er angitt i de spesielle skjønnsforutsetninger.

Etter lagmannsrettens oppfatning er de investeringer og kostnader som de saksøkte har hatt med den private vei uten betydning for erstatningsfastsettelsen. Tidligere rettspraksis har i visse relasjoner akseptert erstatning på det nevnte grunnlag, jfr. bl.a. Rt-1976-1362, men senere rettspraksis, jfr. Rt-1993-496 finnes avgjørende for at det ikke er grunnlag for slik erstatning i det foreliggende skjønn. Hovedbegrunnelsen for sistnevnte avgjørelse, jfr. Rt-1993-502 gjelder også for det foreliggende skjønn. Den forskjellen som ligger i at en del av den gamle private vei bare blir åpen som gang- og sykkelvei, og blir stengt for bilkjøring, kan ikke være avgjørende. Eiendommene får annen adkomst for bil. I den utstrekning slik adkomst er av dårligere kvalitet kan dette ha erstatningsmessig relasjon, men kan ikke ha den betydning at erstatningen skal utmåles på grunnlag av kostnader/investeringer i den private veien.

Erverv av de angitte rettigheter er knyttet helt ut til samme areal som den tidligere private vei, og kommunale ledninger som er lagt ned i veitraséen representerer heller ikke noe økonomisk tap for de saksøkte. Det er således heller ikke grunnlag for erstatning i denne sammenheng.

Erverv av rettighetene med den ferdselen dette innebærer vil medføre visse ulemper for de saksøkte. Dette er imidlertid ulemper av alminnelig karakter, som retten vurderer samlet, og som retten finner klart ligger innenfor tålegrensen og hva man etter rettspraksis må finne seg i når det gjelder et område som det foreliggende.

Av de forhold som er påberopt å være særlige ulemper finner lagmannsretten at kun vanskeligere tilkomst for biler kan gis slik klassifikasjon. Her vil kunne være visse problemer med større biler, lastebiler/campingvogner o.l. Hensett bl.a. til stigningsforholdet på den tidligere private vei, som til tider må ha budt på problemer på vinterføre, er det imidlertid lagmannsrettens oppfatning at den nye biladkomst er minst like god som den de saksøkte tidligere hadde. Det foreligger da ikke grunnlag for erstatning i denne sammenheng.

Ut fra det som er fremkommet i saken kan ikke lagmannsretten se at det er grunnlag for påstanden om at gang- og sykkelveien, og med biladkomst, og med tilhørende nedlagte ledninger har vært et unødvendig eller urimelig tiltak.

Lagmannsretten er kommet til at de saksøkte har krav på erstatning for ulemper i forbindelse med anleggsarbeidene som er opplyst å ha foregått i ca 4 måneder og hvor de saksøkte bl.a. har vært avskåret fra kjørbar adkomst til sine eiendommer. Dette har bl.a. medført tidstap og man kan i slike tilfelle vanskelig stille noe nærmere krav om dokumentasjon for økonomisk tap.

Erstatningen fastsettes skjønnsmessig for hver av de saksøkte til kr 5.000,-.

Retten finner grunn til å bemerke at det under befaringen ble opplyst fra kommunens side at det ville bli sørget for oppsetting av et opplysningsskilt om blindvei ved den anordnede snuplass. Det ble også opplyst og var enighet mellom partene, om at beplantning ved innkjørselen til Frølands eiendom ikke kunne kreves fjernet eller beskåret uten at det i den sammenheng ble betalt erstatning.

Når det gjelder herredsrettens omkostningsavgjørelse slutter lagmannsretten seg til denne og dens begrunnelse, bortsett fra tapt arbeidsfortjeneste m.m. for Bjørn Erik Velde, som gjelder kr 1.994,50 og tapt arbeidsfortjeneste for Sylfest Frøland med kr 880,-. Det var kun disse som var saksøkt for herredsretten og etter omstendighetene anses det nødvendig at partene møtte etter innkalling til det skjønn partene hadde avtalt. Det skalfor øvrig bemerkes at kommunen ikke har hatt innsigelser til beløpenes størrelse.

Overskjønnet er kun begjært av de saksøkte og skjønnsprosessloven §54a kommer til anvendelse. De saksøkte har oppnådd et dårligere resultat og vilkårene for å tilkjenne de saksøkte saksomkostninger foreligger ikke, hverken etter skjønnsprosessloven §54a første ledd a eller b. Retten har overveiet spørsmålet om kommunen skal tilkjennes saksomkostninger etter §54a, tredje ledd, men er blitt stående ved at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for at de saksøkte bør betale saksomkostninger.

Det skal bemerkes at det følger av selve overskjønnsbegjæringen fra de saksøkte at disse må betale de lovbestemte utgifter med overskjønnet.

Når det gjelder avsavnsrenten legges til grunn 10 % p.a., som partene har vært enige om.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning :

1. Karmøy kommune betaler erstatning til Bjørn Erik Velde og Alice Velde med kr 5.000,- - kronerfemtusen - med 10 % rente p.a. fra 5. mai 1992 til betaling skjer.

2. Karmøy kommune betaler erstatning til Sylfest Frøland og Lillian Frøland med kr 5.000,- - kronerfemtusen - med 10 % rente p.a. fra 5. mai 1992 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for herredsretten betaler Karmøy kommune til de saksøkte kr 16.874,50 - kronersekstentusenåttehundreogsyttifire 50/100 - med 18 % rente p.a. fra 01. oktober 1992 til 31. desember 1993 og 12 % rente p.a. fra 01. januar 1994 til betaling skjer.

4. Saksomkostninger for lagmannsretten blir ikke tilkjent.