Rt-1982-1558

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1982-11-16
Publisert:	Rt-1982-1558 (376-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 163/1982
Parter:	Sigfred Pedersen m.fl. (4 parter) (advokat Henry A. Berntsen - til prøve) mot Bodø kommune (høyesterettsadvokat John Steen Holm).
Forfatter:	Sandene, Elstad, Endresen, Løchen, Ryssdal
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1965) §31, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §7, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§43, Veitrafikkloven (1965) §4, §5, §7, §25, §26, §32, Bygningsloven (1965), §5, §8

Dommer Sandene: Bodø kommune tok i 1979 forberedende skritt til ekspropriasjon av eiendommen gnr. 70 bnr. 11, Bodø, tilhørende Sigfred, Bjarne og Guttorm Pedersen og Borgny Ludefall, som er søsken. Ervervet var ledd i gjennomføringen av reguleringsplan for Tverlandsbyen senter, stadfestet i 1975. Ekspropriasjon ble ikke nødvendig, fordi det etter forhandlinger mellom kommunen og grunneierne ble inngått kjøpekontrakt i november 1980. Unntatt fra overdragelsen var et areal, ca 4 dekar, med blant annet et gammelt bolighus. Overdragelsen omfattet etter dette arealer på til sammen vel 46 dekar, som i sin helhet var ubebygd. Overdragelsen omfattet også en privat vei som gav atkomst til offentlig vei for nevnte bolighus, og ellers for Sigfred Pedersens boligeiendom (gnr. 70 bnr. 481) og Guttorm Pedersens boligeiendom (gnr. 70 bnr. 134), som begge var utskilt fra bnr. 11. - Kjøpekontrakten bestemte at kjøpesummen for arealene skulle fastsettes ved rettslig skjønn. Fra kommunens side var det ikke reist prosessuelle innvendinger mot at Sigfred og Guttorm Pedersens erstatningsrettslige stilling som eiere av de bebygde boligeiendommer (bnr. 481 og 134), ble behandlet i saken. Sigfred Pedersens eiendom har bnr. 481, ikke bnr. 482 som angitt i lagmannsrettens dom.

Ved skjønn av Bodø byrett 15. juni 1981 la retten til grunn at atkomstveien i henhold til reguleringsplanen for fremtiden skal tjene som gang/sykkelvei, slik at vanlig biltrafikk ikke kan skje til og fra de tre eiendommer, bare «nødvendig» bilkjøring. Retten fastsatte en samlet ulempeerstatning på 50000 kroner for at de tre eiendommer måtte tåle innskrenkninger i sin bruk av atkomstveien.

Bodø kommune anket skjønnet til opphevelse for så vidt angår ulempeerstatningen.

Hålogaland lagmannsrett avsa 26. november 1981 dom med slik domsslutning:

«Bodø byretts skjønn oppheves i den utstrekning det er påanket.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Kommunen påstod ikke hjemvisning etter sin prinsipale påstand, men hadde her med et punkt om at erstatning for avståelse av grunn til veien skal være kr. 9,50 pr. m2. Under forutsetning av at kommunens prinsipale påstand førte frem, erklærte ankemotparten seg enig i dette punkt. Under disse omstendigheter fant lagmannsretten ikke grunn til å ta nevnte punkt i påstanden med i domsslutningen.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til skjønnet og lagmannsrettens dom.

Sigfred, Bjarne og Guttorm Pedersen og Borgny Ludefall har anket til Høyesterett og gjort gjeldende at lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig når ulempeerstatning er nektet. De hevder at det her gjelder inngrep i en langvarig og lovlig bruk av privat atkomstvei til det offentlige veinett. Selv om denne bruk ikke er i samsvar med reguleringsplanen, gir planen ikke hjemmel for å kreve at eksisterende bruk skal opphøre. Dette kan bare skje ved ekspropriasjon til gjennomføring av reguleringsplanen. At veien faller bort som atkomstvei for vedkommende eiendommer, er derfor ikke en følge av reguleringsplanen, men av ekspropriasjonen. Det er ekspropriasjonen, ikke reguleringen, som er årsaken til at de tre boligtomter ikke lenger kan bruke atkomstveien. - De ulemper som oppstår ved at den private atkomstvei faller bort, er spesielle for de tre eiendommer. Følgelig har eierne krav på erstatning for alle ulemper som tapet av veien fører med seg. Det er vist til blant annet dommer av Høyesterett i Rt-1956-478 og Rt-1961-459. Vedkommende bnr. 11 er spesielt vist til Rt-1973-214. - De ankende parter er enig med byretten når den har fastsatt ulempeerstatningen til verdireduksjonen på eiendommene fordi atkomstveien ble lagt om til gang/sykkelvei.

De ankende parter har fremholdt at ved fastsettelsen av ulempeerstatningen må det også tas hensyn til at forbudet mot garasje på eiendommene er en verdireduserende faktor. På den ene siden er garasjeforbudet en diskriminerende og tapvoldende særbestemmelse; de øvrige tomter som kan bebygges med frittliggende eneboliger, kan føre opp garasje. På den annen side er årsaken til garasjeforbudet for de tre eiendommer at atkomstveien skal legges om til gang/sykkelvei. Det er derfor årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen av atkomstveien og garasjeforbudet. Da må også eiendommenes reduserte verdi på grunn av forbudet erstattes.

Subsidiært har de ankende parter hevdet, for det tilfelle at ulempene skulle bli ansett som alminnelige, at erstatning allikevel kan kreves, fordi ulempene overstiger tålegrensen etter granneloven, jfr. §7 annet punktum i ekspropriasjonserstatningsloven som viser til granneloven.

De ankende parter har videre anført at det ikke er noen feil at ulempeerstatningen er fastsatt til et samlet beløp for de tre eiendommer, og at det heller ikke er noen feil at skjønnsgrunnene ikke behandler tapspørsmålet for hver av de tre eiendommene særskilt. Det må antas at byretten har vurdert ulempespørsmålet spesielt for hver eiendom, og at den er kommet til at hver eiendom er påført ulemper og at hver av eiendommene kan kreve erstatning for ulempene.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«1. Bodø byretts skjønn dat. 15. juni 1981 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Bodø kommune tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Bodø kommune, mener at lagmannsrettens dom er riktig, så vel i begrunnelse som i resultat. Kommunens erverv av veigrunnen er nok den utløsende faktor for inngrepet i veiretten, foranledningen til ulempene. Allikevel kan det ikke bli tale om erstatningsplikt for ulempene. Det er den samfunnsmessige utvikling som har ført til den nye utnyttelse og reguleringen av hele området, herunder av gnr. 70 bnr. 11, til skole, idrettsanlegg, grønt- og friarealer, boliger og veier - og andre trafikkområder. Eierne av bnr. 11 har hatt fordeler av denne utvikling, blant annet gjennom verdistigning av arealene under gårdsbruket. Inngrepet i veiretten må vurderes i en totalsammenheng i tilknytning til reguleringen, der denne kan medføre både fordeler og ulemper for mange av de eiendommer som omfattes av reguleringen. I en slik totalsammenheng står inngrepet i veiretten erstatningsmessig svakt.

Fra kommunens side er pekt på at det var etter langvarige forhandlinger og etter forslag og henstillinger fra Sigfred, Bjarne og Guttorm Pedersen og Borgny Ludefall at disse oppnådde de endringer til sin fordel, i forhold til reguleringen av 1975, som er uttrykt i planendringen av 1978 og kontrakten av november 1980. Av bnr. 11 beholdt eierne 4 dekar med bebyggelse og fikk omregulert bnr. 134 og 481 til boligformål. Det kan etter kommunens mening reises spørsmål om ikke de ankende parter ved så aktivt å ha gått inn for endring av reguleringsplanen av 1975 må anses å ha truffet et valg, slik at de ikke senere kan kreve ulempeerstatning for omleggingen av atkomstveien til gang/sykkelvei. Kommunen har til sammenligning vist til Rt-1962-1254.

Subsidiært har kommunen fremholdt, hvis anførslene foran ikke gir grunnlag for ansvarsfrihet, at reglene i §7 i ekspropriasjonserstatningsloven må føre til at eierne ikke kan kreve erstatning for inngrepet i veiretten. Kommunen hevder at innskrenkningene i bruken av bil på atkomstveien må ses som ulemper av alminnelig karakter, når gang/sykkelveisystemet i området vurderes samlet. Kommunen har vist til reguleringsbestemmelsene for småhusbebyggelsen i området og for frittliggende bolighus i tilstøtende område, hvoretter det ikke er adgang til kjøring helt frem til boligen. Anses ulempene som alminnelige, kan erstatning kreves bare når tålegrensen etter granneloven er overskredet, jfr. §7 annet punktum i ekspropriasjonserstatningsloven. Dette er ikke tilfellet her etter kommunens oppfatning. Kommunen har vist til at lagmannsretten ikke kunne se at granneloven §2 fikk anvendelse i saken.

Når det gjelder garasjeforbudet, henholder kommunen seg til lagmannsrettens behandling. Forbudet ble etter bygningsloven §31 uten videre bindende for bnr. 134 og 481. Eiendommene hadde tidligere ikke garasje, og forbudet betinger ikke erstatning.

Fordi byretten har fastsatt en samlet erstatning uten angivelse av hvordan erstatningen fordeler seg på hver av eiendommene, må skjønnet etter kommunens oppfatning oppheves hvis Høyesterett kommer til at ikke samtlige eiendommer kan kreve erstatning.

Bodø kommune har nedlagt slik påstand: « 

I Prinsipalt

Lagmannsrettens dom stadfestes, unntatt saksomkostningsavgjørelsen.

«II Subsidiært

Bodø byretts skjønn av 15. juni 1980 oppheves for så vidt angår posten ulempeerstatning for tap av avkjørsel, kr. 50000,-, og hjemvises til ny behandling for byretten. III I begge tilfeller Bodø kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har Sigfred, Bjarne og Guttorm Pedersen gitt forklaring som parter, og avdelingsingeniør Hans Solheim ved Bodø byplankontor som vitne. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til at anken må gis medhold for bnr. 11 og 134, men ikke for bnr. 481.

Først finner jeg grunn til å gi noen opplysninger om de tre eiendommer, om tilstøtende områder, og om gjeldende regulering og reguleringsbestemmelser og deres forhistorie.

Reguleringsplanen av 1975 for Tverlandsbyen senter omfattet blant annet hele daværende bnr. 11, en tidligere jordbrukseiendom. Bnr. 11 ble i 1974 overført fra Ludvik Pedersen til barna Sigfred, Guttorm og Bjarne Pedersen og Borgny Ludefall. - Planen etablerte hovedveier for alminnelig kjøretrafikk og et nett av interne sykkel/gangveier. Det var avsatt områder for garasje/parkering, som hadde sammenheng med gangveisystemet. Den eksisterende atkomstvei for bnr. 11 til det offentlige veinett var innpasset i gangveisystemet og skulle gå over til å bli en gang/sykkelvei. - Allerede før 1979 da kommunen tok forberedende skritt for ekspropriasjon av de resterende arealer av bnr. 11, hadde kommunen ervervet deler av denne eiendom til oppføring av blant annet skole. Den gjenværende del av bnr. 11 er regulert til idrettsanlegg, friområde, boligområde og trafikkformål. Bebyggelsen på bnr. 11 omfattet et bolighus, oppført 1901, og et gammelt fjøs. Etter reguleringsplanen av 1975 er området der bebyggelsen er beliggende, utlagt til friareal. Kommunen var innstilt på at Ludvik Pedersen skulle gis anledning til å bli boende i bolighuset for sin levetid. Etter henstilling fra eierne av bnr. 11 gikk kommunen med på, under forhandlingene om frivillig overdragelse til kommunen, å skille fra bebyggelsen med en tomt på ca 4 dekar. Bestemmelse om dette ble tatt med i kjøpekontrakten av november 1980. Reguleringsplanen ble ikke endret, og de 4 dekar er stadig avsatt til «uteidrettsanlegg», det vil si friområde. De to gamle bygninger er i strid med reguleringsplanen og vil ikke kunne erstattes av nye bygninger. Bolighuset var bebodd av far til de ankende parter til han døde i februar 1982, og er på ny bebodd etter bortleie. Huset er beliggende ca 85 meter fra nærmeste regulerte parkeringsområde. - Den ankende part Guttorm Pedersen fikk i 1964 utskilt en tomt (bnr. 134) av bnr. 11. Han bygde på tomten i 1965. Tomten har atkomst til offentlig veinett langs den vei som saken gjelder, og er beliggende ca 200 meter fra det parkeringsområde som tomten sogner til. Tomten og omliggende område ble utlagt til friareal etter reguleringsplanen av 1975. - Den ankende part Sigfred Pedersen fikk i 1961 utskilt en tomt (bnr. 119) av bnr. 11. Sigfred bygde på tomten og bodde der fra 1963 til 1980. Tomten hadde atkomst til offentlig veinett langs den vei som saken gjelder. Huset opptok imidlertid plass for en idrettshall etter reguleringen av 1975. Det ble enighet mellom Sigfred Pedersen og kommunen om overdragelse av bnr. 119 til kommunen. Kjøpesummen skulle avgjøres ved skjønn. Ved Bodø byretts skjønn 17. november 1978 ble erstatningen for bnr. 119 med bolig fastsatt til 378000 kroner. I skjønnsgrunnene er angitt at eiendommen har privat atkomstvei.

Ved brev av 9. mai 1977 til Bodø bygningsråd fremsatte Sigfred Pedersen forslag om reguleringsendring, slik at han fikk frigitt til boligtomt et areal av det utlagte friområde, beliggende ved siden av broren Guttorms eiendom, bnr. 134. Samtidig søkte han på vegne av Guttorm om at også bnr. 134 måtte bli omregulert fra friareal til boligtomt. Bodø kommune vedtok 9. mars 1978 forslaget, og den endrede regulering ble stadfestet av fylkesmannen 5. juni 1978. Parallelt med behandlingen av forslaget om endring av reguleringsplanen av 1975 tok bygnings- og reguleringsmyndighetene opp til behandling spørsmålet om endring av reguleringsbestemmelsene i tilknytning til planen. Etter §2 bokstav e) i reguleringsbestemmelsene av 1975 skal garasje fortrinnsvis oppføres som tilbygg til bolighuset. Fordi den tidligere atkomstvei til bnr. 134 var omregulert til gang/sykkelvei, kunne etter reguleringsmyndighetenes oppfatning denne alminnelige regel fra 1975 ikke gjelde for de to tomter som Sigfred Pedersen foreslo omregulert til boligtomter. For det tilfelle at Sigfred Pedersens forslag til endring av reguleringsplanen skulle bli godtatt, fremmet byplansjefen forslag til følgende særlige ordning når det gjelder reguleringsbestemmelsene vedkommende de to tomter:

«Parkering i tilknytning til boligene skal skje på areal tidligere regulert til off. parkering. Nødvendig bilbetjening/varetransport m.v. kan tillates på de tidligere regulerte gangveger.»

Forslaget ble vedtatt av de kommunale organer og stadfestet av fylkesmannen 5. juni 1978 som §2d i «Reguleringsbestemmelser i tilknytning til endret reguleringsplan for en del av Tverlandsbyen senter». - Sigfred og Guttorm Pedersen og også de to øvrige eiere av bnr. 11 var under behandlingen av forslagene om endring av reguleringsplanen og reguleringsbestemmelsene klar over reguleringsmyndighetenes ønske om begrensning i adgangen til bruk av bil på atkomstveien og om garasjeforbud på boligtomtene. Eierne gjorde skriftlige henvendelser til kommunale myndigheter for å oppnå adgang til vanlig bruk av personbil til og fra boligene og til oppføring av garasje ved bolig. Men henvendelsene førte ikke frem.

Sigfred Pedersen fikk 26. juni 1978 byggetillatelse på den tomt som var frigitt for boligbygging ved planendringen 5. juni 1978. Han startet byggingen på ettersommeren 1979, og boligen var ferdig til innflytting i desember 1980. Tomten fikk betegnelsen bnr. 481 og har atkomst til offentlig veinett langs den vei som saken gjelder. Den ligger ca 180 meter fra det parkeringsområde som tomten sogner til.

Også ved forhandlingene i 1979-80 om frivillig overdragelse av bnr. 11 til kommunen søkte eierne - foruten om unntagelse av de gamle hus med passende tomt, hvilket ble imøtekommet, jfr. foran - om å få kommunen med på reguleringsendringer slik at eiendommene bnr. 11, 134 og 481 kunne bruke atkomstveien uten restriksjoner for egen kjøring med personbil og om adgang til å føre opp garasje på eiendommene bnr. 134 og 481. Men dette gikk kommunen heller ikke nå med på, og kjøpekontrakten av november 1980 ble inngått uten slike bestemmelser til fordel for eierne av bnr. 11, 134 og 481.

Saken gjelder erstatning for inngrep i bruk av privat vei. Det første spørsmål blir i hvilken utstrekning bygningsloven gjennom stadfestet reguleringsplan og reguleringsbestemmelser knyttet til planen kan begrense bruken av atkomstveien uten erstatning. Byretten har behandlet dette spørsmål under ett for de tre eiendommer som saken gjelder. Da forholdene omkring eiendommene er forskjellige, kan det etter min mening ikke foretas en slik samlet behandling.

Jeg tar først for meg bnr. 481 og eieren Sigfred Pedersens krav. Innskrenkningene i bruken av atkomstveien var fastslått ved planen av 1975 og reguleringsbestemmelsene av 1978, det vil si før Sigfred Pedersen fikk byggetillatelse for bolig på bnr. 481 og bygget på tomten. Det følger av bygningsloven §31 at han da ikke kan endre bruken av eiendommen i strid med reguleringen. Han må innrette sin atkomst til offentlig vei etter plan og reguleringsbestemmelser. Sigfred Pedersen hadde ikke etablert noen rett til å trafikkere den private vei med motorvogn mellom bnr. 481 og det offentlige veinett før innskrenkningene i veibruken ble fastsatt. Det er derfor ikke nødvendig for kommunen å ekspropriere noen rettighet før den regulerte atkomstordning kan gjøres gjeldende for bnr. 481. - Sigfred Pedersen er en av eierne av hovedbølet (bnr. 11) og også en av eierne av den private vei. Etter det opplyste skal han også ha hatt arbeid og utgifter på å ruste opp og vedlikeholde veien. At han privatrettslig, på grunnlag av medeiendomsrett i bnr. 11 og personlig innsats for å heve veiens standard, ville hatt rett til å bruke veien som atkomst til det offentlige veinett for en bolig på bnr. 481, er uten betydning for hans rettigheter i forhold til kommunen i dens egenskap av reguleringsmyndighet. Her er det reguleringsplanen med reguleringsbestemmelser og tidspunktet for dens stadfestelse som er avgjørende, slik jeg allerede har nevnt.

Heller ikke på annet grunnlag kan jeg se at det for bnr. 481 kan kreves erstatning for ulemper ved veireguleringen. Jeg nevner at jeg forstår byrettens skjønn 17. november 1978 til fastsettelse av erstatning for ekspropriasjon av Sigfred Pedersens tidligere boligeiendom (bnr. 119) slik at det ved skjønnet ble lagt til grunn at den private vei kunne brukes for biltrafikk mellom bnr. 119 og det offentlige veinett, uten reguleringsplanmessige restriksjoner. Følgelig kan det ikke oppstå noe spørsmål om at Sigfred Pedersen har overført fra bnr. 119 til bnr. 481 en rett til å trafikkere atkomstvegen med personbil.

For bnr. 11 og bnr. 134 er de faktiske forhold annerledes, og etter min mening betyr dette at rettsstillingen også må bli annerledes for disse eiendommer. Bnr. 11 og bnr. 134 var for lengst bebygd, og den private vei hadde i en årrekke gjort tjeneste som kjørevei for eiendommene, da planen av 1975 regulerte bruken av veien. - Jeg er enig med lagmannsretten når den uttaler at bygningsloven §31 etter sin ordlyd ikke forbyr fortsatt bruk av en allerede eksisterende privat vei. Jeg anser det klart at §31 ikke kan fortolkes utvidende eller analogisk på dette punkt. Dette er også lagmannsrettens oppfatning.

Allikevel antar lagmannsretten at ulempene for eierne av bnr. 11 og 134 ved kommunens overtagelse av veien «ikke kan anses som erstatningsrettslig relevante følger av ekspropriasjonen». Lagmannsretten viser til at det «dreier seg om følger av reguleringsplanen, ikke av den aktuelle ekspropriasjon, eller at det iallfall ikke er noen erstatningsrettslig relevant årsakssamenheng mellom ekspropriasjonen og ulempene, verdiforringelsen, av de aktuelle eiendommer». Lagmannsretten fremhever ellers at reguleringsvedtaket for veien har sammenheng med og er ledd i mer omfattende reguleringsvedtak og må sies å ha generell karakter. Det etablerte gangveisystem vil ikke ha bare negative og verdireduserende virkninger for de mer eller mindre berørte eiendommer. Reguleringsplanen med omfattende boligbygging vil som regel legge til rette for en rekke tiltak og offentlige investeringer som også vil kunne virke verdiøkende for de berørte eiendommer. Lagmannsretten antar at også «i et ekspropriasjonstilfelle som dette, hvor det dreier seg om avståelse av en vei som det knytter seg særrettigheter til, antas synspunkter som de forannevnte å måtte få avgjørende betydning for erstatningsspørsmålet». - Når det spesielt gjelder bnr. 11, viser lagmannsretten til de forhandlinger som gikk forut for kjøpekontrakten av november 1980, og som ledet til at eierne fikk beholde bebyggelsen og 4 dekar tomt. Dette «underbygger etter lagmannsrettens vurdering iallfall ikke positivt noe krav om ulempeserstatning for den del av eiendommen som ankemotpartene har ønsket å beholde».

Jeg kan ikke følge lagmannsretten her. Når kommunen i forhold til bnr. 11 og bnr. 134 ikke i medhold av bygningsloven §31 kan gjennomføre nyordningen av veisystemet, skyldes dette at det før reguleringen for de to eiendommer var etablert rett til å bruke veien som atkomst uten reguleringens restriksjoner. Denne rett faller ikke bort ved den stadfestede reguleringsplan og reguleringsbestemmelsene, men ved kommunens erverv av veigrunnen. Det er dette erverv som er den direkte og umiddelbare årsak til inngrepet i atkomstretten for bnr. 11 og bnr. 134 til det offentlige veinett. - Jeg kan ikke se at det er holdepunkt for å fastslå at det ikke skal betales erstatning for inngrepet ut fra generelle betraktninger om verdiøkning for eiendommer og grunnarealer i området. Ekspropriasjonserstatningsloven §8 har en bestemmelse om fradrag for fordeler for ekspropriatens gjenværende eiendom, og bygningsloven har i §32 nr. 2 og i kapittel VI regler om fordeling av fordeler og om refusjon for utgifter som kommunen har hatt til visse verdiskapende tiltak i tilknytning til at en stadfestet reguleringsplan settes ut i livet. Etter disse bestemmelser kan jeg ikke se at det er grunnlag for bortfall eller reduksjon av ulempeerstatningen i den foreliggende sak. Etter min mening kan det ikke være anledning til å supplere de positivrettslige bestemmelser om fradrag for fordeler og refusjon for utgifter som skyldes verdiøkning gjennom en reguleringsplan, ut fra slike generelle synspunkter om verdiøkning som lagmannsretten har pekt på, og som kommunen har fremhevet i prosedyren for Høyesterett.

Kommunen har for Høyesterett også utdypet lagmannsrettens synspunkter om at bakgrunnen for at eierne fikk beholde bebyggelsen og 4 dekar av bnr. 11, ikke underbygger noe krav om ulempeerstatning. Det samme gjelder etter kommunens mening kravet om ulempeerstatning for bnr. 134 fordi det var etter forslag fra eieren at tomten ble omregulert. For meg er det her avgjørende at det i tilknytning til kjøpekontrakten av november 1980 ikke ble tatt noe forbehold om at kommunens imøtekommenhet skulle ha betydning for et mulig krav om ulempeerstatning på grunn av nyordningen av veisystemet. Det foreligger heller ingen opplysninger om at kommunen under forhandlingene uttrykte noen oppfatning om dette spørsmål. - Under disse omstendigheter kan jeg ikke se at det er rettslig grunnlag for å tillegge kommunens imøtekommenhet noen betydning for spørsmålet om retten til ulempeerstatning.

Byretten fant at det for alle tre eiendommer kunne kreves ulempeerstatning. Retten mente at ulempeerstatningen måtte svare til den verdireduksjon veiomleggingen medførte for eiendommene. Den antok at verdireduksjonen langt oversteg grunnerstatningen. Denne var for de tilstøtende områder fastsatt til kr. 9,50 pr. m2 i henhold til ekspropriasjonserstatningsloven §5 nr. 1, jfr. nr. 2 og 3. Erstatningen for veigrunnen (600 m2) etter denne sats ville utgjøre 5700 kroner, mens retten vurderte ulempeerstatningen til 50000 kroner. - Byretten tok imidlertid ikke opp spørsmålet om ulempene er av alminnelig karakter, og da heller ikke spørsmålet om ulempenes forhold til granneloven tålegrense dersom ulempene er av alminnelig karakter. Byretten foretok således ingen sammenligning mellom en mulig redusert ulempeerstatning og erstatning for veigrunnen etter kr. 9,50 pr. m2. - Lagmannsretten hadde etter sitt standpunkt til ansvarsspørsmålet ikke oppfordring til å ta opp til vurdering spørsmålet om ulempene er av særlig eller alminnelig karakter.

Før jeg går inn på spørsmålet om ulempene er av alminnelig karakter, nevner jeg at eierne av bnr. 11 under enhver omstendighet vil ha krav på en erstatning som er så høy at den svarer til grunnerstatningen for veiarealet. Men er ulempeerstatningen etter reglene i §7 i ekspropriasjonserstatningsloven større enn grunnerstatningen, skal erstatningen gjøres opp ved betaling av ulempeerstatning og bare ved ulempeerstatning. Dette er eierne av bnr. 11 innforstått med.

Jeg mener at ulempene for bnr. 11 og bnr. 134 ved atkomstomleggingen ikke kan anses som ulemper av «alminnelig karakter» i den forstand som ekspropriasjonserstatningsloven §7 annet punktum bruker uttrykket. Jeg legger vekt på at det for begge eiendommene gjelder inngrep i etablerte atkomstrettigheter til det offentlige veinett, og at bnr. 11 og bnr. 134 er de eneste eiendommer langs den 200 meter lange privatvei som har slike rettigheter. Videre legger jeg spesielt for bnr. 11 vekt på at bruket har hatt den private vei som driftsvei i næringen og som atkomstvei til det offentlige veinett iallfall fra århundreskiftet. Spesielt for bnr. 134 legger jeg vekt på at eiendommen hadde brukt privatveien som atkomstvei i en tiårsperiode da reguleringen kom i 1975. Den særlige karakter av ulempene understrekes også ved avdelingsingeniør Hans Solheims opplysning under bevisopptaket om at «andre boliger innen samme reguleringsplan ikke vil få sin adkomst belagt med samme restriksjoner som det er gjort på den omtvistede vei». - Fordi jeg ikke anser ulempene for å være av alminnelig karakter, melder det seg for meg ikke spørsmål om ulempenes forhold til granneloven tålegrense. Da ulempene vedkommende bnr. 11 og 134 er særlige, skal ulempene erstattes uten hensyn til om de ville ha medført erstatning etter granneloven eller ikke.

Byretten har i en samlet sum uten spesifikasjoner fastsatt ulempeerstatning for bnr. 11, 134 og 481. For bnr. 481 kan det etter mitt syn ikke kreves ulempeerstatning. Byrettens skjønn må da oppheves, og saken hjemvises til ny behandling.

I forbindelse med den nye behandling finner jeg grunn til å ta opp garasjeforbudet for eiendommene. Det må uten videre ligge i reguleringsplanen av 1975, hvoretter den tidligere atkomstvei skal gå over til gang/sykkelvei, at det ikke kan bli tale om å bygge garasje på bnr. 11 og 134, som er uten garasjer. Etter min mening er det imidlertid lite treffende i den foreliggende sak å stille spørsmål om ulempeerstatning for et garasjeforbud. Blant de ulemper som inngrepet i veiretten fører med seg, er også ulemper ved ikke å ha garasje nær boligen, eventuelt ved ikke å ha garasje overhodet. Hvilke ulemper dette vil bety, og hvor tyngende eller sjenerende ulempene vil være, beror på forhold som kan være forskjellige for de to eiendommer, og som kan variere etter hva som ellers blir foretatt. Ulempene kan eksempelvis minskes om det tillates oppført garasje for eiendommene på den offentlige parkeringsplass, slik avdelingsingeniør Solheim var inne på i sin forklaring ved bevisopptaket. Disse og andre omstendigheter må byretten vurdere ved den nye behandling. - Det er enkelte forhold som stiller seg forskjellig for bnr. 11 og 134 ved vurderingen av ulempene, og som jeg finner grunn til å nevne. Det gjelder bebyggelsen på bnr. 11, som i motsetning til bebyggelsen på bnr. 134 er svært gammel og ikke vil bli tillatt bygd opp igjen da eiendommen er lagt ut til friområde, og det gjelder at bnr. 11 ligger vesentlig nærmere den offentlige parkeringsplass enn bnr. 134.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Bodø byretts skjønn av 15. juni 1981 oppheves i den utstrekning det er påanket, og saken hjemvises for så vidt til ny behandling.

Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Løchen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens skjønn (byfogd Kjell Hugaas med skjønnsmenn):- - -

Skjønnsretten bemerker: - - -

Hele det areal som avstås er som ovenfor nevnt tidligere jordbruk. Etter §4, skal da dette legges til grunn ved verdsettelsen. Det er imidlertid åpenbart at dette vil føre til en vesentlig lavere verdi enn det som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet etter deres vanlige bruk (og ekspropriasjonserstatningsloven §5 nr. 1, jfr. nr. 2 og 3 kommer derfor til anvendelse). Den vanlige bruk for de eiendommer det ved anvendelsen av §5 nr. 1 er aktuelt å sammenligne med er råtomtarealer. Skjønnsretten takserer derfor hele det areal som avstås som råtomtareal. For ca 7 dekar av samme eiendom (til skoletomt) fastsatte skjønnsretten ved skjønn avhjemlet 17. november 1978 erstatningen til kr. 8,- pr. m2. Skjønnsretten er av den oppfatning at det areal som nå avstås, selv om det til dels dreier seg om mer kupert areal og utmark, må antas å ha samme verdi som dette areal. For det areal som avstås fra Bjørnhaugen boligfelt (friareal, tomteareal samt veiarealer), hvor verdien pr. 1. oktober 1978 skal legges til grunn, fastsettes derfor erstatningen til kr. 8,- pr. m2.

For det øvrige areal, hvor en til grunn for verdsettelsen skal legge avtaletidspunktet, det vil si november 1980, finner retten at det bør tas hensyn til den alminnelige prisstigning som har funnet sted, også for råarealer, og fastsetter grunnerstatningen til kr. 9,50 pr. m2.

Det har under hovedforhandlingen vært uenighet om hvorvidt gammel veigrunn, areal oppgitt til ca 600 m2, inngår i salgsavtalen. Partene er imidlertid under hovedforhandlingen blitt enige om at kjøpekontrakten også omfatter dette areal, og det skal således også fastsettes erstatning for dette areal.

Det areal det dreier seg om ble også taksert ved det skjønn som ble avhjemlet 17. november 1978. Det ble da etter anmodning fra partene avgitt alternativ takst, hvorved erstatning for veigrunn ble fastsatt til kr. 8,- pr. m2, det samme som for den øvrige grunn. Veien ble imidlertid ikke ervervet av kommunen den gang, og det er således nå aktuelt å fastsette ny erstatning for denne vei, som inngår i avtalen og hvoretter det da er verdien pr. november 1980 som skal legges til grunn.

Skjønnsretten har ved skjønn av 17. november 1978 lagt til grunn at det ikke hefter noen veirett over grunnen, at den utelukkende er i bruk som adkomstvei for eierne selv, og at eierne ville få regulert adkomst til sin eiendom, mot betaling av refusjon for kommunaltekniske arbeider med videre. Under disse forhold fant skjønnsretten at grunneierne måtte ha full erstatning også for den del av arealet som var i bruk til veigrunn.

Nærværende skjønnsrett slutter seg fullt ut til de betraktninger som er gjort gjeldende for så vidt angår bruksrett til denne vei. Etter de opplysninger som foreligger legger retten til grunn at det nå ikke er andre enn eierne selv som har (aktuell) rett til å benytte veien. Det kan da etter rettens oppfatning ikke herske tvil om at grunneierne i hvertfall har krav på å få full erstatning for veien, når den avstås. Retten fastsetter således verdien også for veigrunnen til kr. 9,50 pr. m2, det samme som for de øvrige arealer (unntatt Bjørnhaugen boligfelt). Retten må imidlertid nå legge til grunn at det ikke vil bli skaffet «avkjørsler» til den gjenværende del av eiendommen på ca 4 dekar og heller ikke til boligeiendommene til de saksøkte Sigfred Pedersen og Guttorm Pedersen. Den gangvei som skal anlegges er således etter rettens oppfatning ikke fullgod «avkjørsel», jfr. veiloven §43, og de saksøkte må derfor antas å ha krav på erstatning for tap av veien, som i hvert fall tilsvarer den verdireduksjon på gjenværende eiendom dette medfører. Retten viser for så vidt til bestemmelsen i §2d i reguleringsbestemmelsene, hvoretter parkering i tilknytning til boligene i området skal skje på areal regulert til offentlig parkering. Nødvendig bilbetjening/varetransport med videre kan tillates på de tidligere regulerte gangveier. Etter de opplysninger som er gitt fra saksøkerens side under hovedforhandlingen, må retten tolke denne bestemmelsen slik at den ikke innebærer at alminnelig bilkjøring til og fra de saksøktes eiendommer kan skje, bare «nødvendig» bilkjøring. Den ulempe (verdireduksjon) dette medfører for de saksøktes eiendommer antas langt å overstige grunnerstatning beregnet etter kr. 9,50 pr. m2, som ville utgjøre anslagsvis kr. 5700,-, og retten fastsetter derfor i stedet ulempeserstatning for den gjenværende eiendom som antas å utgjøre kr. 50000,-. Det bemerkes at saksøktes prosessfullmektig uttrykkelig har erklært at det ikke kan kreves både grunnerstatning og ulempeserstatning for tap av avkjørsel, og ulempeserstatningen på 50000,- kommer derfor i stedet for grunnerstatning for veien. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Jon Fjalstad og lagdommerne Einar Rege og Kjell H. Jakobsen): - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Grunnlaget for skjønnet er som det fremgår en overenskomst mellom partene. Det er ikke uenighet mellom dem om at erstatningsfastsettelsen skal foretas etter ekspropriasjonsrettslige prinsipper, så langt disse rekker. Fra kommunens side er det ikke reist prosessuelle innvendinger mot at Sigfred og Guttorm Pedersens erstatningsrettslige stilling som eiere av sine bebygde boligeiendommer (henholdsvis bnr. 482 og 134), utskilt fra bnr. 11 før overenskomsten, behandles i saken. Skjønnspremissene må lest i sammenheng forstås slik at den tilkjente ulempeserstatning for verdireduksjon ved inngrepet i adkomsten knytter seg både til de 4 dekar av bnr. 11 og til de to boligeiendommene. Det må legges til grunn at både den gjenværende del av bnr. 11, det vil si de ca 4 dekar som ikke avstås til kommunen, og som eies av alle ankemotpartene i fellesskap, og de to boligeiendommene, privatrettslig har veirett til den aktuelle adkomstveien. Det dreier seg om inngrep i privatrettslige rettigheter - særrettigheter - knyttet til en eksisterende vei. Tessemdommen ( Rt-1978-190) og Sarheimdommen ( Rt-1970-1028) kan ikke uten videre anses avgjørende for vår sak. Heller ikke de såkalte avkjørseldommer, som er påberopt i saken, gjelder forhold som i ett og alt er parallelle med vår sak. Men de prinsipielle synspunkter som er lagt til grunn i den forannevnte rettspraksis, må likevel sies å ha betydelig gjennomslagskraft i saken her. Spørsmålet melder seg også her om man står overfor inngrep som ikke kan sies å stå i relevant årsakssammenheng med ekspropriasjonen, men som følger av reguleringsplanen.

Lagmannsretten finner det nødvendig å redegjøre nærmere for den reguleringsmessige situasjon. Som nevnt innledningsvis, ble det i 1975 stadfestet reguleringsplan for Tverlandsbyen senter. Planen omfatter blant annet hele det daværende bnr. 11, en tidligere jordbrukseiendom, hvor jordbruk av nevneverdig omfang såvidt skjønnes var opphørt noen år forut for reguleringsplanen. Når det gjelder adkomstforhold (trafikkområder, jfr. bygn.l. §25, 1. pkt.), går planen ut på etablering av hovedveier for alminnelig kjøretrafikk og et «nett» av interne gangveier. Den i vår sak aktuelle adkomstvei er innpasset i dette sistnevnte system av gangveier. Med hensyn til adgangen til å regulere for gangveier kan vises til bygningsloven §26 pkt. a, slik den lyder etter lovendring av 8. juni 1979 nr. 48, jfr. også Ot. prp. nr. 62 (1978-79) side 2. Innenfor planens område er på forskjellige steder avsatt områder dels for «garasjer/parkering», dels for «offentlig parkering». Iallfall de planlagte garasjeområdene må sees i sammenheng med det forholdsvis omfattende system av gangveier.

Det areal på ca 4 dekar av bnr. 11 som ikke avstås, inngår ifølge reguleringsplanen i et «uteidrettsanlegg», det vil si et friområde i bygningsloven forstand (§25 pkt. 4). Dette sistnevnte reguleringsformål medfører at de ca 4 dekar ikke kan bebygges (ytterligere) og at de to gamle bygningene der ligger i strid med reguleringsplanen, med de rådighetsinnskrenkninger som følger av dette.

I 1978 ble det stadfestet en endret reguleringsplan «for en del av Tverlandsbyen senter». Denne plan ble vedtatt på bakgrunn av et forslag fra Mary og Sigfred Pedersen. (Om Mary er hustru til Sigfred og medeier i hans boligeiendom, eller om hun opptrådte som (med)-eier i Guttorm Pedersens eiendom, er ikke opplyst i saken, men antas å ha underordnet interesse). Reguleringsendringen gjelder bare Sigfred og Guttorm Pedersens boligeiendommer. Guttorms tomt (bnr. 134) var blitt utskilt og bebygd allerede ca 1965. Guttorm har sin bolig der. Det er ikke oppført garasje på eiendommen. Sigfred hadde på det daværende tidspunkt, altså før reguleringsendringen, ikke fått utskilt sin aktuelle tomt. Reguleringsendringen gikk ut på å omregulere fra friområde (etter 1975-planen) til boligområde, og da for det første slik at Guttorms allerede utskilte tomt med bebyggelse ble innpasset i reguleringsplanen, for det andre at også Sigfred fikk tilrettelagt en byggetomt. Den fikk han så utskilt (bnr. 482), og han har ført opp bolighus der. For hans vedkommende var reguleringsendringen såvidt skjønnes ledd i et arrangement i forbindelse med at kommunen hadde ervervet hans tidligere boligeiendom, bnr. 119, som også i sin tid var blitt utskilt fra bnr. 11.

Fra byplansjefens redegjørelse til bygningsrådet, gitt etter at forslaget til den forannevnte reguleringsendring hadde ligget ute til offentlig ettersyn, gjengis:

«I det private forslaget som ble vedtatt i forrige bygningsrådsmøte er det inntegnet bygninger som muligens var tiltenkt som garasjer.

Veien fram til de planlagte boliger er imidlertid i reguleringsplan for Tverlandsbyen Senter regulert som gang- og sykkelvei.

Vegen er etter mitt skjønn å betrakte som hoved gang- og sykkelveien i området, i det den representerer tverrforbindelsen mellom RV 80 og Saltstraumveien og dessuten grensen til skoletomta - tomt til aldersboliger. Alle de andre gang- og sykkelveiene i området er tilknyttet denne hovedgangveien. Ut fra dette vil jeg for min del sterkt frarå at det gis adgang til å bruke biler på gang- og sykkelveien utover nødvendig kjøring, jfr. skilting av andre boligområder med separert trafikksystem.

I de reguleringsbestemmelser som har ligget ute til offentlig ettersyn sammen med planen (medtatt i denne lista bak innstillingen) er det tatt hensyn til dette idet §2e lyder som følger.

«Parkering i tilknytning til boligene skal skje på areal tidligere regulert til offentlig parkering. Nødvendig bilbetjening/varetransport m.v. kan tillates på tidligere regulerte gangveier.»

Gangavstanden fra den offentlige parkeringsplassen som etter mitt skjønn blir mest hensiktsmessig å bruke og fram til boligene blir ca 190-220 m. Ut fra den ovennevnte har jeg på det nå framlagte reguleringsplanforslag tatt bort de bygg som trolig var tenkt nyttet til garasjer. Guttorm, Ludvik og Sigfred Pedersen er tilskrevet og gjort oppmerksom på dette forholdet. Evt. merknader vil bli referert i møtet.»

Redegjørelsen konkluderer med en innstilling til bygningsrådet. Pkt. 2 lyder:

«Bygningsrådet vil vise til reguleringsbestemmelsens §2e, og det presiseres at bilkjøring fram til boligene bare skjer ved nødvendig varetransport m.v., jfr. skilting i boligområder med separert trafikksystem.»

Dette punkt i innstillingen ble (mot tre stemmer) vedtatt av bygningsrådet 24. november 1977 og omfattes av Fylkesmannens stadfestingsvedtak av 27. april 1978.

Reguleringsmessig er situasjonen etter dette for det første den at verken på de ca 4 dekar av bnr. 11, som fortsatt er regulert til friområde, eller på de to boligeiendommene (bnr. 134 og 482) som omfattes av reguleringsendringen av 1978, er det - eller har det siden reguleringsplanen av 1975 ble stadfestet vært - adgang til å føre opp garasjer. Iallfall de bånd som derved er lagt på utnyttelsen av eiendommene, kan ikke sies å stå i årsakssammenheng med den aktuelle ekspropriasjon av adkomstveien, men følger av reguleringsplanen, sammenholdt med bygningsloven §31. Når det gjelder veiretten som sådan, følger det neppe direkte av §31 at de omtalte restriksjoner med hensyn til bilkjøring (gangveireguleringen av 1975 og §2 i reguleringsbestemmelsene av 1978) uten videre er bindende for ankemotpartene som eier av sine respektive eiendommer og i egenskap av rettighetshavere til veien, i den forstand at selve reguleringsvedtaket som sådant medfører at adgangen til biltrafikk bortfaller, iallfall ikke i forhold til de allerede tidligere bebygde eiendommer (bnr. 134 og gjenværende del av bnr. 11). §31 forbyr etter sin ordlyd, som fremholdt av ankemotpartene, nybygg etc. og endret bruk i strid med reguleringen, ikke fortsatt bruk av en allerede eksisterende privatvei. En utvidende eller analogisk fortolkning av bestemmelsen synes det ikke å være plass til. Men dermed er ikke sagt at ankemotpartene ved ekspropriasjon av veien har krav på erstatning for verdiforringelse for (gjenværende) eiendommer. (Det er som tidligere nevnt enighet om at veigrunnarealet under enhver omstendighet skal erstattes etter en kvadratmeterpris på kr. 9,50. Krav om erstatning for opparbeidelsesutgifter har ikke vært på tale i saken). Også når det gjelder inngrepet i veiretten, det vil si de innskrenkninger som fremgår allerede av 1975-reguleringen, og som er nærmere presisert i §2e i reguleringsbestemmelsene av 1978, må det etter lagmannsrettens mening legges til grunn at det dreier seg om følger av reguleringsplanen, ikke av den aktuelle ekspropriasjon, eller at det iallfall ikke er noen erstatningsrettslig relevant årsaksammenheng mellom ekspropriasjonen og ulempene, verdiforringelsen, av de aktuelle eiendommer. Det dreier seg om reguleringsvedtak som har sammenheng med og er ledd i mer omfattende reguleringsvedtak - reguleringsplan - og dermed må sies å ha generell karakter. Reguleringsplanen som helhet berører ikke bare ankemotpartenes eiendommer. Hva spesielt veisystemet angår, kan det vises til opplysningene foran om innregulering av gangveier og tilrettelegging av fellesgarasje/parkeringsarealer utenom selve boligtomtene. Reguleringsbestemmelser av denne karakter, med etablering av gangveier, har vel for øvrig ikke bare negative og verdireduserende virkninger for de mer eller mindre berørte boligeiendommer. Og en reguleringsplan for et område med sikte på blant annet omfattende boligutbygging vil som regel legge til rette for en rekke tiltak og offentlig investeringer, som også vil kunne virke verdiøkende for de berørte eiendommer, riktignok også det i varierende grad for de enkelte eiendommer innen planens område. Bygningsloven etablerer ikke noe generelt system med erstatning eller utjevning når det gjelder utligning av ulemper og fordeler ved en reguleringsplan. Erstatningsbestemmelsen i §32 har karakter av unntaksregler, knyttet til mer ekstraordinære forhold. Og loven refusjonsbestemmelser har et klart definert og avgrenset anvendelsesområde. Også i et ekspropriasjonstilfelle som dette, hvor det dreier seg om avståelse av en vei som det knytter seg særrettigheter til, antas synspunkter som de forannevnte å måtte få avgjørende betydning for erstatningsspørsmålet.

Ankemotpartene har vist til veitrafikkloven §7 for å underbygge sitt standpunkt om at restriksjoner som de foreliggende for bruk av private veier bare kan gjennomføres ved ekspropriasjon, og at det dermed må sies å være årsakssammenheng mellom ekspropriasjonen og ulempene. Men §7 omhandler bare midlertidige tiltak, jfr. ordlyden. Det siktes dessuten til tiltak for å forebygge fare eller skade på veianlegg under unormale forhold, særlig klimatiske forhold. Lagmannsretten viser til lovforarbeidene, særlig Ot. prp. nr. 23 (1964-1965) side 56-57. Skade eller fare som er påregnelig ved veitrafikk under normale forhold, ligger utenfor anvendelsesområdet for §7, jfr. uttalelsen på side 57, 2. spalte, i proposisjonen. Når det gjelder veitrafikkloven, har etter lagmannsrettens vurdering bestemmelsene i §4 om trafikkregulering og §5 om skilting større interesse for saken. Det følger av forarbeidene (proposisjonens side 44, 2. spalte og side 50, 2. spalte) at disse bestemmelsene hjemler adgang til å gi trafikkregulerende bestemmelser, henholdsvis skilting, også når det gjelder private veier. Lagmannsretten antar at trafikkregulering/skilting av privat vei ikke krever samtykke av eieren. Det kan også vises til forskrifter for offentlig trafikkskilt, gitt 10. oktober 1980, nærmere bestemt §21. Etter pkt. 1 a i denne bestemmelse er det ikke kommunen, men politiet, som kan treffe vedtak om oppsetting av forbuds- og påbudsskilt. Men vedkommende kommune har anledning til å uttale seg i saker av særlig stor betydning eller hvor kommunale interesser berøres (§21 pkt. 2). Det må antas at de hensyn og interesser som politiets skilting skal vareta, er likeartet med de som motiverer byplanmyndighetenes bestemmelser etter bygningsloven §26 pkt. a. I den forbindelse viser lagmannsretten for øvrig til det foran siterte pkt. 2 i byplansjefens innstilling, som bygningsrådet vedtok 24. november 1977, og der det er referert til «skilting i Boligområder med separert trafikksystem». Arkitekt Solheim har under sin forklaring under hovedforhandlingen opplyst at spørsmålet om skilting av den aktuelle veien nå er under vurdering innen kommunens administrasjon. - Bestemmelsen i veitrafikkloven bidrar etter lagmannsrettens oppfatning heller til å underbygge kommunens standpunkt om at man i saken står overfor inngrep som ikke kan anses som erstatningsrettslig relevante følger av ekspropriasjonen. Lagmannsretten finner ellers grunn til å bemerke følgende med hensyn til de enkelte eiendommer:

Det var egentlig fra kommunens side tatt sikte på å ekspropriere hele den gjenværende del av bnr. 11, innbefattet påstående bolighus og uthus, men med borett og bruksrett til bygningene for Ludvig Pedersen (ankemotpartenes far) for sin levetid. Det vises til den fremlagte innstilling fra finansrådmannen, datert 5. september 1980, vedtatt av formannskapet 1. oktober 1980. Men man fant under de forhandlinger som deretter ble ført med ankemotpartene, og som resulterte i kjøpekontrakten av november 1980, å kunne imøtekomme deres ønske om ikke å avstå de ca 4 dekar med bebyggelse. Denne situasjon underbygger etter lagmannsrettens vurdering iallfall ikke positivt noe krav om ulempeserstatning for den del av eiendommen som ankemotpartene har ønsket å beholde.

Bnr. 482 - Sigfred Pedersens tomt - er som det fremgår utskilt og bebygd i samsvar med den reguleringsendring som fant sted i 1977/78. Den del av den tilkjente ulempeserstatningen som knytter seg til hans eiendom, forutsetter en annen reguleringsmessig situasjon enn den som har ligget til grunn for hans byggetillatelse/bebyggelse. Lagmannsretten kan ikke se det annerledes at en erstatningsplikt for kommunen overfor ham ville bety et brudd på det prinsipp at man ved bebyggelse av en tomt er bundet av reguleringen, og at det bare i ekstraordinære tilfelle, jfr. bygningsloven §32, kan bli plass for et erstatningskrav for reguleringsmessige innskrenkninger.

Bnr. 134 - Guttorm Pedersens eiendom - står i en noe annen stilling enn bnr. 482, for så vidt som den er bebygd forut både for reguleringen av 1975 og 1978. Da eiendommen ble bebygd, visstnok i 1965, lå den i daværende Bodin kommune, og var trolig ikke omfattet av noen regulering overhodet. Heller ikke i dette tilfellet synes det imidlertid å være grunnlag for å fravike de generelle synspunkter foran. Det er nok så at reguleringsplanen gir grunnlag for innskrenkning i adkomstmulighetene i forhold til situasjonen da eiendommene ble bebygd. Men også i forhold til denne eiendommen har den betraktning gyldighet, at en reguleringsplan som den foreliggende etter en helhetsvurdering må forutsettes også å ha positive og verdiøkende elementer for de eiendommer som berøres. Lagmannsretten sikter med dette ikke først og fremst til at reguleringsendringen av 1978, i motsetning til reguleringen av 1975, har medført at eiendommen hans ikke er «bortregulert», men til selve det forhold at eiendommen - etter 1975 - ligger i et område som har vært gjenstand for regulering, og da i betydelig grad for boligbebyggelse.

I forhold til alle de tre eiendommene kan det også være grunn til å peke på at den aktuelle adkomstveien er smal, med problematiske passeringsmuligheter for møtende biler, og ikke bredere enn reguleringsplanen medfører.

Etter bemerkningene foran kan det ikke sees at erstatningsbestemmelsen i granneloven §2 får anvendelse i saken.

Ut fra disse betraktninger er lagmannsretten kommet til at skjønnet bygger på feil rettsanvendelse når det gjelder tilkjenning av ulempeserstatning. Kommunen har ikke påstått hjemvisning etter sin prinsipale påstand, men har tatt med i denne påstanden et punkt om at erstatningen for avståelse av grunn til veien skal være kr. 9,50 pr. m2. Under forutsetning av at kommunens prinsipale anke fører frem, har ankemotpartene erklært seg enig i dette sistnevnte ledd i kommunens påstand, jfr. protokollat i rettsboken. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten ikke grunn til å ta denne del av påstanden med i domsslutningen. - - -