LG-1993-1340

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-12-06
Publisert:	LG-1993-01340
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Ryfylke herredsrett Nr. 93-00101 A - Gulating lagmannsrett LG-1993-01340 A. Anket til Høyesterett: Hovedkjæremålet: Lagmannsrettens dom oppheves vedr. saksomkostningsspørsmålet for herredsretten. Hjemvist. Motkjæremål: Kjæremålet forkastes, se HR-1995-00168 K (se også Rt-1995-609).
Parter:	Ankende part: AS Veidekke (Prosessfullmektig: Advokat Stig Tufte-Johnsen, Oslo). Motpart: Kjell Håkon Bakken (Prosessfullmektig: Advokat Christian Thrane Asserson, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Greve, Ekstraordinær lagdommer Rein, Herredsrettsdommer Nærland
Lovhenvisninger:	Yrkesskadeforsikringsloven (1989) §8, Yrkesskadeforsikringsloven (1989), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Bilansvarslova (1961), Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §3-1, §5, Skadeserstatningsloven (1969), Arbeidsmiljøloven (1977) §14, §85, §86, §87, §9, Produktansvarsloven (1988), §10, §12, §13, §3

For herredsretten hadde saksøker, Kjell Håkon Bakken nedlagt slik påstand:

"1. Kjell Håkon Bakken har krav på erstatning fra AS Veidekke etter arbeidsuhell 5. april 1990. Ved erstatningsberegningen skal det ikke i medhold av skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd, 1. punktum gjøres fradrag for forsikringsytelser i den utstrekning disse er betalt av Kruse Smith AS.

2. Kjell Håkon Bakken tilkjennes sakens omkostninger."

AS Veidekke, som saksøkt, nedla prinsipal påstand om avvisning av saken, subsidiært om frifinnelse; i begge tilfeller ba AS Veidekke seg tilkjent saksomkostninger.

Ryfylke herredsrett avsa 20. september 1993 kjennelse og dom i saken. Kjennelsen hadde følgende slutning:

"Søksmålet avvises forsåvidt gjelder saksøkers påstand nr 1, 2. pkt."

Og med følgende domsslutning:

"1. Kjell Håkon Bakken har krav på erstatning fra AS Veidekke etter arbeidsuhellet den 5. april 1990.

2. AS Veidekke tilpliktes å betale til Kjell Håkon Bakken kr 28258,50 - tjueåttetusentohundreogfemtiåttekroner - i saksomkostninger."

AS Veidekke har rettidig påanket herredsrettens dom. Kjell Håkon Bakken har tatt til motmæle og inngitt tilsvar i anledning ankesaken. Ankeforhandling ble avholdt i Stavanger 2. og 3. november 1994. Kjell Håkon Bakken møtte og avga forklaring. For AS Veidekke møtte prosjektleder Leif Grundt som formelt hadde status som vitne. Med motpartens samtykke var Leif Grundt til stede under hele ankesaksbehandlingen. Det ble avhørt to vitner i tillegg til Leif Grundt. Det ble ikke avholdt åstedsbefaring. Sakens sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten fremgår av herredsrettens domsgrunner. Selv om det for lagmannsretten er fremlagt enkelte nye dokumenter og innkalt ett nytt vitne, så fremstår saken for lagmannsretten omtrent som den gjorde for herredsretten.

Sakens bakgrunn er i korte trekk som følger:

Kjell Håkon Bakken er født xx.xx.1964. Han har gjennomført 3-årig lærlingeskole innen bygg og anlegg og har fagbrev som forskalingssnekker. På ulykkestidspunktet var han ansatt i entreprenørfirmaet Kruse Smith AS. Han hadde på denne tiden vært ansatt i nærmere 10 år i firmaet.

Den 5. april 1990 deltok Kjell Håkon bakken i et tremanns arbeidslag fra bedriften som skulle sikre fjellet i en hall i sentralrenseanlegget for Nord-Jæren i Mekjarvik i Randaberg. Sikringsarbeidet gikk bl.a. ut på å gyse fast bolter i fjellet - også oppunder taket i fjellhallen. Arbeidslaget begynte sitt skift kl. 16.00 denne ettermiddagen. Firmaet Kruse Smith AS hadde fått låne en såkalt bakstuffrigg - en hydraulisk arbeidsplattform av typen AMV-747 montert bakpå en lastebil som var spesialutstyrt for bruk av riggen (bl.a. med fire stabiliserende labber som ble brukt når plattformen ble benyttet). For bruken av bilen betalte Kruse Smith AS Veidekke kr 300,- pluss moms pr. time. I perioden forut for ulykken hadde Kruse Smith AS brukt plattformen i 52,5 timer.

Arbeidsuhellet skjedde da arbeidslaget skulle gyse fast 2-3 meter lange jernbolter oppe i halltaket som på det aktuelle stedet hvelvet seg ca 12 meter over bakken. Ulykken skjedde ca kl. 22.00 om aftenen - dvs. etter at arbeidslaget allerede hadde holdt på med gysing i 5-6 timer på dette skiftet - hvor de hele tiden hadde brukt den aktuelle plattformen.

Da ulykken skjedde, var de tre kommet opp under taket i fjellhallen og ved hjelp av et elektrisk betjeningspanel for plattformen var de i ferd med å manøvrere seg på plass i ønsket posisjon for å kunne utføre arbeidet. Det var da den såkalte tilt-knappen hang seg opp slik at plattformen ikke bare ble rettet opp i vannrett stilling men fortsatte å vippe oppover mot halltaket. Bryteren for "tilting" brukes for vinkelstilling av arbeidsplattformen. Det ble da umiddelbart trykket på nødstoppknappen, men denne virket ikke. Det er i ettertid påvist at grunnen til at nødstoppknappen ikke virket, var at den ene av ledningene til denne var tæret tvers av og den andre ledningen var helt sort etter "kjemisk" påvirkning av saltholdig miljø/syre.

På den aktuelle plattformen er rekkverket normalt 1,10 m, men på den aktuelle plattformen var rekkverket redusert med 35 cm til 75 cm. På den ene kortsiden er rekkverket dessuten erstattet av en lenke som brukes til å sperre opp-/nedgang til leideren som leder til plattformen. Det var sistnevnte kortside som i forbindelse med ulykken vippet nedover og kom til å tjene som en slags gulv for arbeidslaget da vinkelen på plattformen ble stadig mer skrå i forhold til normalen. På et tidspunkt tok den andre kortsiden av plattformen med rekkverket opp i halltaket, sto antakelig i spenn før rekkverket ga etter og plattformen kom ytterligere opp i taket. Nøyaktig når under dette hendelsesforløpet de tre arbeiderne falt/ble slengt ut av plattformen er noe uklart. Kjell Håkon Bakken falt antakelig ned rett ved kjettingsperringen for leideren idet han ble funnet ved foten av denne senere. For øvrig er det mulig at alle de tre nærmest ble kastet ut av plattformen idet rekkverket ga etter for taket og plattformen fikk en slags katapult-funksjon. Spannet med gysemasse som sto på plattformen, ble veltet og kastet ut av plattformen også med den effekt at gysemassen rant utover.

Kjell Håkon Bakken ble påført bl.a. omfattende nakkeskader ved fallet. Dette innebærer at han ikke lenger kan fungere som anleggsarbeider. Han er under attføring og tar utdannelse med sikte på å bli ingeniør. Fra medisinsk hold er det konkludert med at han er 20 % varig medisinsk ufør.

Som ansatt i Kruse Smith AS var Kjell Håkon Bakken medlem av diverse forsikringsordninger bl.a. mottar han yrkesskadeforsikring fra Uni Storebrand. Han mottar også erstatning fra selskapet for lidt inntektstap etterhvert som dette påløper.

AS Veidekke har vedtatt forelegg på kr 75000,- for brudd på arbeidsmiljøloven §87 jfr. §85 og §86 jfr. §14 første ledd og §9 nr. 1 fjerde ledd, på grunn av manglende vedlikehold av arbeidsplattformen. AS Veidekke har reservert seg mot at vedtakelsen av forelegget skal betraktes som erkjennelse av straffeskyld. De spørsmål som lagmannsretten skal behandle i saken, relaterer seg for det første til det prinsipielle spørsmålet om hvorvidt et skadeoppgjør som fullt ut dekkes av yrkesskadeforsikringsloven, kan gjøres gjeldende mot skadevolder av skadelidte eller bare av forsikringsgiver. Da det i nærværende sak ikke er pretendert at der er noe udekket krav på erstatning ut over det yrkesskadeforsikringsloven gir full kompensasjon for, skal lagmannsretten videre - forutsatt at den kommer til at skadelidte selv kan gjøre krav gjeldende mot skadevolder i disse tilfeller - ta stilling til om det er grunnlag for erstatningsansvar for AS Veidekke i saken. I denne sammenheng vil lagmannsretten eventuelt måtte ta stilling til spørsmål relatert til ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og eventuell reduksjon av erstatningen på grunn av medvirkning.

Ankende part anfører at herredsrettens dom lider av feil såvel med hensyn til bevisvurderingen som lovanvendelsen.

Kjell Håkon Bakken pretenderer å være materielt berettiget til erstatning fra AS Veidekke, dette kan ikke være riktig da han får full erstatning etter reglene i yrkesskadeforsikringsloven, og en eventuell erstatning vil konsumeres av forsikringsselskapets regresskrav etter yrkesskadeforsikringsloven. Ankende part krever imidlertid ikke saken avvist da det legges avgjørende vekt på ankemotpartens egen pretensjon, men derimot frifinnelse i saken. Bakkens personskade utløste krav etter lov av 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring. I henhold til yrkesskadeforsikringsloven §3 gis det rett til full erstatning (jfr. §13 og skadeserstatningsloven kap. III) hvilket inkluderer tapte inntekter og tapte fremtidige inntekter, dekning av utgifter og ménerstatning. Lovens dekningsområde er beskrevet i yrkesskadeforsikringsloven §10. Det er ikke tvilsomt at ankemotparten omfattes av lovens regler.

Skadeoppgjør som faller inn under yrkesskadeforsikringsloven, kan ikke gjøres gjeldende av skadelidte, bare av forsikringsgiver. Reglene etter yrkesskadeforsikringsloven er uavhengige av om noen kan holdes ansvarlig for skaden, dvs. det oppstilles et objektivt ansvar. Det har vært en rekke reelle grunner som har talt for at ansvaret objektiviseres, slik at en arbeidstaker lettere skal kunne få dekning selv om arbeidsgiver skulle vise seg vanskelig å få oppgjør fra. Spørsmålet er imidlertid om arbeidsgiver skal kunne henholde seg til yrkesskadeforsikringen og derved være fri eget ansvar i forhold til skadelidte. Dette spørsmålet er nærmere regulert i loven §8 første ledd hvoretter arbeidsgiver har ansvar for å yte erstatning etter alminnelige erstatningsregler for skader eller sykdommer som ikke går inn under loven. Under det sistnevnte hører bl.a. oppreisning som er særskilt unntatt fra yrkesskadeforsikringsloven, jfr. §12. Det samme gjelder skade forvoldt av tredjemann som ikke dekkes av loven. Det avgjørende er ikke hvem kravet rettes mot eller hvem som har forvoldt skaden, men om erstatningskravet faller inn under yrkesskadeforsikringsloven.

Det må være et uriktig utgangspunkt når Kjell Håkon Bakken gjør gjeldende at han kan fremme sitt krav mot AS Veidekke så lenge Uni Storebrand ikke gjør regresskrav gjeldende. Dette spørsmålet behandles i lov om yrkesskadeforsikring §8 tredje ledd hvor det heter at forsikringsgiver inntrer i arbeidstakerens rett overfor skadevolder. Det står ikke at forsikringsgiver kan inntre. Kjell Håkon Bakkens utlegning her er direkte i strid med lovens ordlyd og dens forarbeider. Forsikringsgiver inntrer i arbeidstakers rettslige posisjon som forsikringstaker og velger hvordan forsikringsgiver vil håndtere denne posisjonen. Det kreves ikke en ytre handling fra forsikringsgiver for at denne skal inntre i arbeidstakers rett. Det skjer automatisk ved at forsikringsgiver gir arbeidstaker erstatning/oppgjør overfor arbeidstakeren etter loven. En fremgangsmåte som skissert av ankemotparten, ville gi opphav til en rekke uavklarte spørsmål.

Subsidiært anfører AS Veidekke at det verken foreligger noe subjektivt eller objektivt grunnlag for å pålegge firmaet ansvar for ulykken. Med hensyn til et subjektivt grunnlag for ansvar anføres det at det ikke er grunnlag for et skjerpet aktsomhetsansvar på grunn av den inngåtte lån-/leieavtalen. Det var sporadisk og nærmest mot AS Veidekkes egne interesser at firmaet hjalp Kruse Smith AS på anlegget der en tjeneste var den annen verd, og Kruse Smith AS hadde hjulpet AS Veidekke bl.a. med kontorplass. Det understrekes at AS Veidekke ikke driver som profesjonell utleier selv om AS Veidekke er en profesjonell entreprenør; det må gjelde en alminnelig aktsomhetsnorm. Spørsmålet er da om vedlikeholdsrutinene er forsvarlige i relasjon til nødstoppknappen som var ute av funksjon. Dette er det eneste relevante ansvarsspørsmålet. Det er ikke sannsynliggjort at det var saltvann som hadde trengt inn i nødstoppboksen - AS Veidekke brukte selv maskinen på områder på anlegget som lå under havflaten og hvor det rant inn saltvann. Fukt i boksen kan være foranlediget eksempelvis av kondens. Det er ikke riktig at det var konstatert rust i nødstoppboksen, det var i forbindelse med resten av betjeningspanelet. AS Veidekke la selv til grunn at dersom nødstoppknappen ikke virket, ville den automatisk sette alle andre betjeningsfunksjoner ut av kraft på plattformen. Det var rimelig aktsomt av AS Veidekke å tro dette hensett til hva som ellers er vanlig på slike maskiner. AS Veidekke kan ikke lastes for at nødstoppknappen var ute av funksjon.

Når det dernest gjelder spørsmålet om objektivt ansvar, bestrides slikt ansvar. Det er ikke kjent for AS Veidekke at slike ulykker tidligere har funnet sted, det var med andre ord ingen stadig og typisk risiko for at denne ulykken når som helst skulle kunne skje. Heller ikke var det øvrige momenter som ut fra en risikovurdering skulle tilsi objektivt ansvar. Det er også i denne sammenheng et poeng at AS Veidekke ikke var utleier av profesjon. Ulykken er utløst av Kruse Smith AS' bruk av maskinen (ikke av at det er leiet/lånt en plattform med manglende nødstoppknapp). En risikoavveining tilsier ikke objektivt ansvar.

Dernest er det ikke sannsynliggjort noen årsakssammenheng mellom ulykken og forhold som AS Veidekke svarer for. Det er, som ovenfor nevnt, alene nødstoppknappens manglende funksjon som kan tilskrives AS Veidekkes ansvarsområde. Det fremholdes at Kruse Smith AS' folk ikke foretok prøving av nødstoppknappen på tross av den høyden de skulle arbeide i og de dramatiske konsekvensene et uhell da ville kunne få. Opplæring på maskinen var videre et ansvar for Kruse Smith AS. Nødstoppknappen ville neppe fungert kl. 16.00 ulykkesdagen da den burde vært testet. Dette testbehovet kunne ikke overses selv om bilen var blitt brukt tidligere samme dag av AS Veidekke. Alle arbeiderne valgte å være oppe på plattformen fordi det trolig økte fremdriften i arbeidet deres. Det at de hadde lagt presenning over plattformen der de skulle hanskes med gysemasse, må ha skapt en særlig vanskelig arbeidsplass for dem. Arbeidstilsynet har ikke lagt til grunn noen annen fremstilling av ulykkesforløpet enn det AS Veidekke har.

De tre arbeiderne på plattformen prøvet seg heller ikke med alternative manøvreringer som eksempelvis å trykke på motsatt tilt-knapp da den ene hang seg opp. De konsentrerte seg om nødstoppknappen som, som nevnt, ikke virket. Det anføres at bruk av motsatt tilt-knapp ville kunne avhjulpet den katastrofale tiltingen, og det må tilskrives manglende kunnskap at de tre arbeiderne ikke visste dette. Videre er det en avgjørende årsaksfaktor at plattformen hang seg opp i taket, ellers ville det vært mulig for arbeiderne å holde seg fast og bli værende på plattformen. Kort sagt må det være Kruse Smith AS' og arbeidernes ansvar at ulykken skjedde og ikke faktorer som AS Veidekke svarte for. Alle de sistnevnte momentene må også medføre at et eventuelt erstatningsansvar reduseres under henvisning til skadeserstatningsloven §5.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. AS Veidekke frifinnes.

2. AS Veidekke tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Ankemotparten hevder at herredsrettens avgjørelse er korrekt i sin begrunnelse og sitt resultat, og at herredsrettens avgjørelse derfor må stadfestes hva realiteten angår. Ankemotparten vil derfor langt på vei henholde seg til herredsrettens avgjørelse.

Det anføres at selv om Kjell Håkon Bakken får full kompensasjon gjennom forsikringen, så er det intet i regelverket som tilsier at han ikke kan reise et erstatningskrav mot skadevolderen. I erstatningssaker er det ikke uvanlig at skadelidte har krav på tilleggsutbetaling fra forsikringer - som eventuelt også innebærer at skadelidte får utbetalinger som i verdi overstiger vedkommendes fulle tap. Slik var det også i arbeidslivet før da arbeidsgiverne gjerne hadde tegnet såkalte trygghetsforsikringer eller personalskadeserstatningsforsikringer. Da lov om yrkesskadeforsikring trådte i kraft 1. januar 1990 ble de omfattende forsikringsordningene som arbeidstakerne før hadde i høy grad tilpasset den nye loven. Loven skulle gi et minimumsvern. Det var ikke lovgivernes intensjon å avskjære ansvar som falt utenfor lovens område. Erstatningskrav som bygger på annet rettslig grunnlag, har skadelidte fortsatt til gode selv om vedkommende oppnår erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven.

Regressreglene etter loven må ikke anvendes slik at de får konsekvenser ut over de intensjoner lovgiverne hadde. Når det ikke foreligger noe regresskrav, så må med andre ord skadelidte selv kunne forfølge dette. Forsikring og erstatningskrav er ulike grunnlag for å kreve utbetalinger. Også selve utmålingsreglene er ulike. I henhold til yrkesskadeforsikringsloven §8 tredje ledd kan regresskrav gjøres gjeldende; hvis ikke dette skjer, består kravet på skadelidtes hånd, jfr. i denne sammenheng også erstatningsreglenes preventive funksjon. Regressreglenes formål er å redusere ansvaret for skadevolder og avverge at det betales to ganger fra skadevolders side. Hvis Kjell Håkon Bakken får medhold i sitt krav, må det skje avkortning på grunn av forsikringene, jfr. skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd.

Med hensyn til erstatningsvilkårene anfører ankemotparten at det foreligger et arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven §2-1 for AS Veidekke i saken. Firmaet hadde ikke tilfredsstillende instruks for ettersyn av maskinparken sin. Dersom det hadde foreligget en klar instruks vedrørende vedlikeholdet, ville ulykken trolig ikke funnet sted. Maskinparken var oversiktlig, og forsvarlig vedlikehold ville være fullt overkommelig. Alt det det her tales om er generelt vedlikehold.

Ulykkesbilen hadde i følge verksmester hos AS Veidekke bare fått smøring og oljeskift samt at en ledning én gang var reparert/skiftet mens arbeidene pågikk på Mekjarvik-anlegget. Under de vanlig arbeidsforholdene på Mekjarvik-anlegget var det mye støv og smuss samt drypp av sjøvann der AS Veidekke selv brukte bakstuffriggen. Allerede én gang tidligere hadde ansatte hos AS Veidekke opplevd at en knapp på betjeningspanelet hadde satt seg fast. Da trodde de at det var forårsaket av korrosjon på grunn av saltvann. Verksmesteren selv har opplyst at han ved en anledning hadde sett mye vann og rust i styrepanelkassen; dette burde ha fått ham til å reagere med utvidet vedlikehold. Selv verksmesteren visste ikke hvordan nødstoppknappen virkelig virket. Det var han som hadde instruert de ansatte i Kruse Smith AS om hvordan bakstuffriggen skulle brukes og betjenes. Når AS Veidekke i denne situasjonen leiet bilen ut for kr 300,- pr. time pluss moms, så må manglende instruks for vedlikehold og manglende faktisk vedlikehold sies å være klanderverdig. I denne situasjonen må det foreligge et grunnlag for subjektivt ansvar for AS Veidekke, jfr. rettsavgjørelser som trekker i denne retning inntatt i Rt-1957-1097, Rt-1969-109 samt Rt-1969-1308.

Bakgrunnen for at tilt-knappen hang seg opp var vanlig skitt og smuss som hadde trengt seg inn under gummibeskyttelsen. Det er ikke korrekt at gysemasse hadde festet seg på denne. Nødstoppknappen skal dessuten alltid virke. Dens manglende virkning er den dominerende årsaken til ulykken. Hensett til det som ovenfor er nevnt om ansvar på subjektivt grunnlag, og det tilleggsmomentet at bakstuffriggen var leiet ut mot vederlag, at AS Veidekke visste at maskinen var utsatt for spesielt harde arbeidsbelastninger (herunder mye smuss, støv og saltvann) samt at vedtaket av forelegget i praksis innebærer en erkjennelse av at vedlikeholdet på bakstuffriggen var ufullstendig og vilkårlig, kan det ikke være tvilsomt at det også foreligger objektivt ansvarsgrunnlag i en situasjon som den foreliggende.

Når det gjelder spørsmålene om årsakssammenheng og medvirkning, så understrekes det at det at de tre arbeiderne hos Kruse Smith AS unnlot å foreta funksjonstesting denne aktuelle dagen og mer generelt, ingen betydning hadde for ulykken. Tilt-knappen virket for det første da arbeidene begynte, og bare skikkelig renhold av panelet i form av vedlikehold ville vært godt nok til å forhindre at den hang seg opp. De tre arbeiderne trodde dessuten at plattformen ble satt ut av drift når nødstoppknappen var ute av funksjon. Det er samme misforståelsen som AS Veidekke hadde. Men for AS Veidekkes vedkommende, som var maskineier, var dette en uansvarlig feilinformasjon. De tre arbeiderne hos Kruse Smith AS kunne med rette forutsette at alt var i orden. Det er ikke grunnlag for å hevde at en av dem burde vært på bakken (det finnes et spakepanel som kan betjene plattformen fra bakken). Selv AS Veidekke opererte bilen uten å ha noen på bakken. Etter den instruksjonen som de ansatte i Kruse Smith AS hadde fått, var det ikke grunnlag for å sette en mann på bakken.

AS Veidekkes advokat har etterlyst at de tre burde skjermet betjeningspanelet på plattformen med en plastikkduk, hvilket også rent faktisk ble gjort av de tre. AS Veidekke har i følge egne ansatte ikke hatt noe å utsette på Kruse Smith AS' behandling av bilen. Det er ikke grunnlag for å hevde at de tre arbeiderne hadde griset til plattformen med gysemasse. Tvertimot var de særdeles påpasselige med å unngå å få den hurtigstørknende gysemassen utover det lånte utstyret, og det kan selvsagt ikke trekkes noen negative slutninger av at gysemasse ble skvettet utover da plattformen tiltet og spannet med gysemasse fór ut sammen med de tre arbeiderne. De tre arbeiderne hadde dekket plattformen med plastduk og kun skåret en åpning i plastduken slik at de kunne løfte opp plasten som lå over betjeningspanelet når de skulle trykke på dette. Det er i det hele tatt intet som tilsier at noen av de tre skulle ha handlet annerledes enn det de gjorde.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Kjell Håkon Bekken har krav på erstatning fra AS Veidekke etter arbeidsuhellet den 5. april 1990.

2. Kjell Håkon Bakken tilkjennes saksomkostninger i henhold til inngitt omkostningsoppgave til Ryfylke herredsrett og sakens omkostninger for Gulating lagmannsrett."

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

I nærværende sak er det på direkte spørsmål fra rettens administrator opplyst av Kjell Håkon Bakkens prosessfullmektig at Kjell Håkon Bakken får full forsikringsdekning av hele sitt totale tap i henhold til yrkesskadeforsikringsloven. Det er med andre ord intet uavklart med hensyn til hvorvidt loven vil gi ham alt det han kan tenkes å ha krav på for å få full økonomisk dekning av sitt tap.

Lovmotivene som ligger til grunn for yrkesskadeforsikringsloven gir entydig uttrykk for at hensikten med denne forsikringsordningen "er å sørge for at arbeidstager ihvertfall får dekket tapet"; jfr. NOU 1988:6 side 75. Tilsvarende bemerker departementet at "yrkesskadeforsikring etter forslaget skal utgjøre et minimumsvern"; jfr. Ot.prp.nr.44 (1988-89) side 75. Det uttales uttrykkelig i de samme lovmotivene at det kan forekomme at arbeidsgivere, av og til etter tariffavtale, betaler ulykkesforsikringer for arbeidstakerne som gir "dobbelt dekning" sammen med trygdeytelsene. Dette skal det fortsatt kunne være adgang til såfremt vedkommende arbeidsgiver oppfyller den forsikringsplikt som følger av yrkesskadeforsikringsloven også. I det hele tatt vil det ikke være noe til hinder for at det avtales ordninger som stiller arbeidstakerne i en gunstigere økonomisk situasjon ved eventuell ulykke. I hvilken grad slike ordninger skal tas i betraktning ved fastsettelsen av tapet, anføres det, vil avhenge av hva som er avtalt i det enkelte tilfelle. Sammenlign NOU 1988:6 side 75. Også i Ot.prp.nr.44 (1988-89) side 75 fremholdes det at yrkesskadeforsikringen ikke skal hindre ordninger som gir større rettigheter til skadelidte arbeidstaker.

Spørsmålet for lagmannsretten i nærværende sak er hvorvidt Kjell Håkon Bakken som opplyses å ville få full erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven, i tillegg har krav på en form for dobbeltdekning - helt eller delvis - av sitt tap.

Når det gjelder forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, forstår lagmannsretten yrkesskadeforsikringsloven og dens forarbeider dithen at når annet ikke er særskilt avtalt, så vil arbeidsgiver være fri sitt erstatningsansvar (for krav etter denne loven) overfor arbeidstakeren i og med utbetalingen fra yrkesskadeforsikringsloven. Dette følger direkte av loven §8 første ledd der det heter i første setning at "arbeidsgiveren hefter ikke overfor arbeidstakeren for krav etter loven". Arbeidsgiverens personlige ansvar for skade som omfattes av loven, bortfaller med andre ord i og med forsikringen. Begrunnelsen for dette er, som det uttrykkes i lovmotivene, Ot.prp.nr.44 (1988-89) op.cit., særlig å finne i hensynet til å unngå konflikter på arbeidsplassen. Arbeidstakeren sikres gjennom den obligatoriske forsikringsordningen et vern som er bedre enn erstatningsrettens. Når først det er tilfellet, bør krav mot arbeidsgiveren avskjæres for å forebygge konflikter. Dermed får også arbeidstakeren en entydig motpart i forsikringsselskapet.

Skadevolder i nærværende sak er imidlertid ikke arbeidsgiveren Kruse Smith AS, men tredjemann, AS Veidekke som har leiet/lånt ut ulykkesriggen. På dette punktet i sine overlegninger tar lagmannsretten ikke standpunkt til hvorvidt vilkårene for å pålegge AS Veidekke et erstatningsansvar er oppfylt, men vurderer det prinsipielle spørsmålet om AS Veidekke, dersom selskapet skulle være erstatningsrettslig ansvarlig, kan kreves direkte av Kjell Håkon Bakken for en erstatning ut over den fullstendige tapsdekningen som han oppnår i og med lov om yrkesskadeforsikring.

Lagmannsretten bemerker dessuten innledningsvis at forsikringsgiver - her UNI Storebrand - hittil ikke har gjort gjeldende noe regressansvar mot AS Veidekke. Dvs. det er på det nåværende tidspunkt intet som tyder på at dersom AS Veidekke skulle bli pålagt å betale erstatning til Kjell Håkon Bakken, så ville selskapet stå i fare for å betale dobbelterstatning ved at det også måtte gi regress til UNI Storebrand for utbetalingen av yrkesskadeforsikringen. Kjell Håkon Bakken bestrider ikke at dersom et slikt regresskrav hadde blitt gjort gjeldende, så ville hans rett til å kreve AS Veidekke direkte måtte reduseres så langt regresskravet strakk seg. Dvs. dersom UNI Storebrand hadde krevet AS Veidekke for fullstendig regress av utbetalingen etter yrkesskadeforsikringsloven, så er Kjell Håkon Bakken innforstått med at han ikke ville kunne kreve noe av AS Veidekke. En slik utsikt til dobbeltbetaling på grunn av regresskrav synes imidlertid ikke å foreligge i saken.

Den rendyrkede juridiske problemstillingen som etter dette foreligger for lagmannsretten, er om Kjell Håkon Bakken (arbeidstaker) som får full erstatningsdekning av sitt tap med hjemmel i yrkesskadeforsikringsloven, kan kreve hel eller delvis dobbelterstatning fra AS Veidekke (dersom det skulle vise seg at firmaet må karakteriseres som erstatningsansvarlig skadevoldende tredjeperson) i en situasjon hvor det ikke er reist regresskrav mot skadevolder fra forsikringsgiver.

Innledningsvis bemerkes i relasjon til denne problemstillingen at det ikke foreligger noen særskilt avtale mellom arbeidstaker og skadevolder som sikrer arbeidstaker en slik dobbeltutbetaling - helt eller delvis. Det er med andre ord intet grunnlag for at Kjell Håkon Bakken i utgangspunktet skulle ha noen berettiget forventning om en dobbelterstatning. Det bemerkes også at det i og for seg er en tilfeldighet at ulykkesriggen ikke tilhørte Kruse Smith AS, men AS Veidekke. Hadde det tilfeldigvis vært arbeidsgiver som hadde holdt arbeidstakerne med det nødvendige utstyret selv, ville arbeidstaker, som ovenfor beskrevet, vært avskåret fra å kreve noe ut over full erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven (som dekker alle tapskravene i nærværende sak).

Det er i lovmotivene uttrykkelig pekt på at skadeforebyggelse er en ønsket sideeffekt ved yrkesskadeforsikringsloven, som lovreglene tenkes også å skulle fremme; jfr. Ot.prp.nr.44 (1988-89) ss. 76-78. Reglene om regress er blandt de viktige virkemidlene i denne sammenheng. Det er på det rene at AS Veidekke har vedtatt et forelegg og betalt en bot på kr 75000,- i forbindelse med arbeidsulykken med bakstuffriggen under anlegget av renseanlegget for Nord-Jæren i Mekjarvik. Dersom det vil kunne konstateres at det foreligger erstatningsansvar for AS Veidekke, vil også et slikt ansvar kunne virke som en sterk spore til bedrede vedlikeholdsrutiner i firmaet. Det er for øvrig på det rene at firmaet allerede har lagt om sine sikkerhetsrutiner etter ulykken. Spørsmålet om et mulig regresskrav fra UNI Storebrand mot AS Veidekke er ikke tema for denne saken. Lagmannsrettens eventuelle nektelse av å imøtekomme Kjell Håkon Bakkens krav om hel eller delvis dobbelterstatning, vil ikke ha noen betydning for et eventuelt regresskrav dersom man skulle finne at AS Veidekke isolert sett er erstatningsansvarlig som skadevolder.

Det spørsmålet som lagmannsretten skal ta stilling til, er ikke entydig besvart i selve yrkesskadeforsikringsloven. Riktignok heter det i loven §8 tredje ledd at:

"Kan arbeidstakeren etter alminnelige erstatningsregler kreve at en tredjeperson erstatter tap som omfattes av loven, intrer forsikringsgiveren i arbeidstakerens rett overfor denne tredjepersonen." Det, som her fremholdes, er at forsikringsgiver nærmest ipso facto ved å utbetale erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven inntrer i arbeidstakerens rettigheter overfor denne tredjepersonen. Det kreves med andre ord ingen formelle steg fra forsikringsgivers side for å sikre seg arbeidstakers rett overfor tredjepersonen. Dermed er det ikke uttrykkelig sagt hvilken regel som skal gjelder hvis forsikringsgiver forholder seg passiv og tilsynelatende ikke er interessert i å inntre i arbeidstakers rett overfor denne tredjepersonen; slik forholdene synes å ligge an i nærværende sak. Heller ikke lovmotivene behandler denne problemstillingen direkte, men den tangeres i følgende avsnitt fra Ot.prp.nr.44 (1988-89) ss. 75-76 hvor det heter:

"Skader som er påført arbeidstakere i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden vil ikke sjelden kunne kreves erstattet av en tredjeperson. Denne tredjepersonen kan være en produsent eller importør som svarer for et produkts skadevoldende egenskaper etter produktansvarsloven. Skaden kan videre tenkes å gi krav på dekning av trafikkforsikringen etter bilansvarsloven 3. februar 1961. Helt upraktisk er det heller ikke at f eks en pasient eller en innsatt volder skade på arbeidstakere. Justisdepartementet har ikke foreslått noe unntak fra dekning under yrkesskadeforsikringen for krav som på denne måten kan kreves dekket av andre. Årsaken er ønsket om å etablere et system som er enkelt og oversiktlig.

Sterke grunner taler for at arbeidstakeren skal kunne holde seg til yrkesskadeforsikringen også hvor det foreligger en trafikkskade. Arbeidstakeren vil da alltid vite hvor han eller hun skal henvende seg med krav om kompensasjon.

Spørsmålet om hvem som i siste instans skal være ansvarlig, kan bli såvidt komplisert at skadelidte ikke bør belastes med det. Det må eventuelt løses i regressomgangen, ..."

Slik lagmannsretten forstår lovgiverne, var intensjonen med å henføre også disse erstatningskravene som skulle kunne rettes mot en tredjemann, under yrkesskadeforsikringsloven at man ville sørge for en avklaring for arbeidstakerne. Det er enklere for en arbeidstaker å kunne holde seg til yrkesskadeforsikringsloven i relasjon til alle arbeidsulykker (i vid forstand), enn for en arbeidstaker eventuelt å måtte gi seg inn på egenhånd i erstatningsrettslige irrganger, for først å avklare mer eller mindre kompliserte ansvarsspørsmål, for dernest eventuelt å måtte forholde seg til mer eller mindre tilgjengelige ansvarlige for en ulykke. Loven bringer med andre ord hjelp til arbeidstakerne med å avklare at arbeidstakere i alle disse situasjonene vil kunne få yrkesskadeforsikring uten å måtte gå i dybden selv for å få avklart underliggende ansvarsforhold. Arbeidstakers situasjon blir betydelig lettet ved at også disse skadene henføres under yrkesskadeforsikringsloven, og ikke henvises til den alminnelige erstatningsretten. Det er intet i lovmotivene som tyder på at denne henføringen under yrkesskadeforsikringsloven, er tenkt å sikre arbeidstaker noen form for dobbel forsikring i tillegg til den faktiske avklaring som henføringen under loven medfører. Det er heller intet i dette systemet som skulle tilsi at arbeidstakere kan ha en berettiget forventning om å få dobbelt erstatning på grunn av denne overføring av tredjemanns ansvar fra den generelle erstatningsretten og inn under yrkesskadeforsikringsloven.

Etter en samlet vurdering av de ovenforstående momentene, er lagmannsretten kommet til at yrkesskadeforsikringsloven §8 tredje ledd må leses slik at arbeidstaker ikke beholder noen rett til selvstendig å gå på skadevoldende tredjemann, når arbeidstaker har oppnådd full erstatningsdekning av sitt tap etter yrkesskadeforsikringsloven. Dette må gjelde uavhengig av hvorvidt forsikringsgiver selv i form av regresskrav ønsker å gjøre arbeidstakers rett overfor tredjemann gjeldende.

Under henvisning til den tidligere diskusjonen - forut for ankeforhandlingen - m.h.t. om saken skulle vært avvist fra lagmannsretten, bemerker retten at den finner at sakens tvistetema riktigst rubriseres som et materielt spørsmål, og ikke som et spørsmål om prosessforutsetningene er oppfylt. Saken skal følgelig ikke avvises, men munne ut i en frifinnelsesdom i relasjon til dette tvistetemaet.

AS Veidekke blir etter dette å frifinne for Kjell Håkon Bakkens direkte erstatningskrav. Det er da ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på spørsmålene om hvorvidt det foreligger et rent faktisk erstatningsansvar for AS Veidekke som eventuelt kan gjøres gjeldende mot selskapet fra forsikringsgiver i en regressomgang.

Lagmannsretten har ikke vært i nevneverdig tvil med hensyn til sin avgjørelse, men peker på at spørsmålet tidligere ikke synes avklart i teori eller rettspraksis.

Under henvisning til hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd, og på bakgrunn av det som ovenfor er sagt finner lagmannsretten at Kjell Håkon Bakken skal dekke AS Veidekkes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke at noen av vilkårene i tvistemålsloven §172 annet ledd er oppfylt for å frita ham for denne erstatningsplikten. For lagmannsretten har advokat Stig Tufte-Johnsen krevet saksomkostningene dekket med kr 64656,-, hvorav kr 55000,- utgjør salærkravet. Lagmannsretten har ikke innsigelser til dette beløpets størrelse, og omkostningsoppgaven legges derfor til grunn for Kjell Håkon Bakkens erstatningsplikt. Under sakens behandling for herredsretten var det pretendert at det kunne foreligge et ansvar ut over det som ble dekket av yrkesskadeforsikringsloven (en pretensjon som, som ovenfor nevnt, ikke ble opprettholdt for lagmannsretten.) På denne bakgrunn finner lagmannsretten intet grunnlag for å endre herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. AS Veidekke frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kjell Håkon Bakken til AS Veidekke kr 76531,- - kronersyttisekstusenfemhundreogtrettien -. Herredsrettens saksomkostninger stadfestes.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dommen.