Rt-1957-1097

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1957-11-23
Publisert:	Rt-1957-1097
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 125/1957
Parter:	Otto Åstvedt (overrettssakfører Morten von Krogh - til prøve) mot A/S Smith Sivertsens Bakerier & Konditorier (høyesterettsadvokat Rolf Langlo).
Forfatter:	Skau, Schei, Breien, Gaarder, Grette
Lovhenvisninger:

Dommer Skau: I mai 1951 falt Otto Åstvedt ned gjennom heisesjakten i Kong Oscars gate 45 i Bergen, fra femte etasje. Heisen sto i første etasje, men døren i femte etasje inn til heisen lot seg likevel åpne som følge av en svikt ved låsmekanismen.

Åstvedt anla sak ved Bergen byrett mot huseieren, A/S Smith Sivertsens Bakerier & Konditorier, med krav om erstatning for den skade han ble påført. Byretten, som fant at huseieren var ansvarlig på objektivt grunnlag, men at Åstvedt selv måtte bære en halvdel av tapet fordi han hadde opptrådt uaktsomt, avsa dom den 5. juni 1954 med slik domsslutning:

«A/S Smith Sivertsens Bakerier & Konditorier dømmes til

Side:1098

innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til Otto Åstvedt kr. 12 494 med 4 prosent årlig rente derav fra i dag og til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Denne dom påanket begge parter til Gulating lagmannsrett, som ved dom av 15. mai 1955 stadfestet byrettens dom. Saksomkostninger ble heller ikke tilkjent for lagmannsretten. Dommen ble avsagt under dissens for så vidt angikk ansvarsfordelingen, idet rettens formann stemte for at Åstvedt bare skulle bære en fjerdedel av tapet selv.

Også denne dom har begge parter påanket. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak, hvor det er innhentet forklaringer fra Åstvedt, fra Åstvedts hustru som han da ulykken fant sted var forlovet med og som var vitne til det passerte, fra disponenten for huseierselskapet og fra heiseinspektøren i Bergen. Det er videre - lagt frem to nye legeerklæringer, én avgitt etter anmodning av Åstvedt og én etter anmodning av den motankende part.

Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Partenes anførsler vil i alt vesentlig fremgå av lagmannsrettens domsgrunner, idet Åstvedt heller ikke for Høyesterett har hevdet at det foreligger uaktsomt forhold fra huseierens side.

Åstvedt, som for byretten og lagmannsretten hadde bevilling til fri sakførsel med fritak for rettsgebyrer, og som for Høyesterett er fritatt for rettsgebyrer, alt under forbehold om refusjon, har lagt ned slik påstand:

«1. A/S Smith Sivertsens Bakerier & Konditorier dømmes til å betale erstatning til Otto Åstvedt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 100 000.

2. A/S Smith Sivertsens Bakerier & Konditorier dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

3. A/S Smith Sivertsens Bakerier & Konditorier dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett, herunder det offentliges utgifter.»

Huseieren har lagt ned slik påstand:

«1. A/S Smith Sivertsens Bakerier & Konditorier frifinnes.

2. A/S Smith Sivertsens Bakerier & Konditorier tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Når det gjelder spørsmålet om huseieren er ansvarlig, er jeg kommet til det samme resultat som byretten og lagmannsretten. Det gjelder her en ulykke forårsaket ved at låsmekanismen i døren - som ikke skal kunne åpnes når heisen ikke står der - ikke funksjonerte som den skulle. Det dreier seg med andre ord om en teknisk svikt ved en anordning som er et vesentlig ledd i de tiltak som er påbudt til sikring mot ulykker, en svikt som medfører en nærliggende mulighet for at uhell kan skje. Jeg viser i denne forbindelse til at heiseinspektøren i Bergen under bevisopptaket opplyste at «i de

Side:1099

vel 30 år han har arbeidet i faget i Bergen, har det i 12-13 tilfelle i forbindelse med benyttelse av heis inntruffet ulykker eller uhell, som i 9 av tilfellene kan føres tilbake til tekniske feil ved dørlås - - -».

For en slik teknisk svikt mener jeg at eieren etter de prinsipper som rettspraksis om ansvar på objektivt grunnlag bygger på, må være ansvarlig, uten at det foreligger skyld. Jeg viser eksempelvis til dommer referert i Rt-1937-563 flg. og i Rt-1954-739 flg., jfr. Rt-1955-741 flg.

Hva angår spørsmålet om ansvarsfordeling, så er jeg enig med byretten og lagmannsretten i at Åstvedt opptrådte uaktsomt, og jeg er også blitt stående ved å slutte meg til byretten og lagmannsrettens flertall når det gjelder fordelingen mellom Åstvedt og huseieren. Jeg legger vekt på at dommerne i disse instanser har foretatt befaring og har vurdert disse spørsmål ut fra forholdene på åstedet.

Men hensyn til størrelsen av tapet, så er det også for Høyesterett enighet om at det tap som allerede er lidt, kan settes til kr. 12 227,33. Om Åstvedts tilstand nå og muligheten for at skaden i fremtiden vil kunne innvirke på hans ervervsevne, er det som nevnt lagt frem to nye legeerklæringer for Høyesterett. Jeg finner det ikke nødvendig å referere disse nærmere, men nøyer meg med å konstatere at man må regne med at Åstvedt også i fremtiden vil ha besvær av de skader han ble påført, et besvær som sannsynligvis vil gjøre seg gjeldende med øket styrke når han kommer opp i årene. Hensett til at han er og fortsatt vil være noe hemmet i det yrke han nå har, drosjesjåfør, og at han også vil være hemmet i valget av andre yrker om han skulle måtte oppgi sitt nåværende, mener jeg at størrelsen av det fremtidige tap er satt noe snaut i de tidligere dommer. Jeg peker også på at kroneverdien er redusert siden byrettens dom ble avsagt. Under hensyn til dette antar jeg at det fulle beløp for tap i fremtidig erverv bør forhøyes med kr. 10 000, inklusive renter til 5. juni 1954. Da Åstvedt selv skal bære en halvdel av tapet, må byrettens domsbeløp - kr. 12 494 - således forhøyes med kr. 5000.

Etter sakens art og det som nå blir det endelige resultat, finner jeg at Åstvedt bør tilkjennes delvise omkostninger for alle retter med kr. 2000, herav for Høyesterett kr. 800.

Jeg stemmer for denne

dom:

I. A/S Smith Sivertsens Bakerier & Konditorier betaler:

1. Til Otto Åstvedt:

a) Erstatning med 17 494 - sytten tusen fire hundre og nittifire - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 5. juni 1954 til betaling skjer.

b) Saksomkostninger for Høyesterett med 800 - åtte hundre - kroner.

Side:1100

2. Til Staten ved Justisdepartementet saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med 1200 - tolv hundre - kroner.

II. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Breien, dommer Gaarder og justitiarius Grette: Likeså.

Av byretten dom (justitiarius K. Roll Matthiesen):

- - -

Saksøkerens forlovede, Målfrid Trengereid og saksøkeren hadde 17. mai 1951 vært og sett på morgenprosesjonen. Etterpå gikk de hjem til frk. Trengereid. Hun bodde sammen med sine foreldre i 5. etasje i Kong Oscarsgate 45. Her spiste de frokost. Omkring kl. 10 om formiddagen skulle de gå ut. De skulle benytte personheisen fra 5. til 1. etasje. Døren til heissjakten er på samme vegg som entrédøren til familien Trengereids leilighet. Litt til høyre og ovenfor heissjaktdøren er etasjeviseren anbrakt. Saksøkeren og frk. Trengereid kom sammen ut entrédøren og gikk direkte til døren inn til heisen. Dørene til heissjakten skal normalt ikke la seg åpne uten at heisen står i vedkommende etasje. Kommet til døren til heissjakten, trykket saksøkeren på knappen. Han så ikke på etasjeviseren. Da han ikke hørte at heisen begynte å gå, gikk han ut fra at heisen sto i 5. etasje. Heissjaktdøren var igjen. Saksøkeren tok i håndtaket og åpnet døren. Den lot seg straks åpne. Det var mørkt innenfor og saksøkeren trodde siden døren gikk opp, at heisstolen (kupeen) sto der og at lyset i heisstolen var slått av. Han sa til sin forlovede: «Eg skal tenne på lys.» Samtidig steg han inn gjennom heissjaktdøren og falt gjennom heissjakten ned på heisstolen. Den sto i 1. etasje.

For de skader saksøkeren pådro seg ved fallet, jfr. foran, lå han på Haukeland Sykehus det meste av 1951. Han ble utskrevet fra sykehuset 18. januar 1952. Deretter gikk han med krykker. Fra mai 1952 gikk han med 2 stokker og fra juli samme år kunne han gå uten stokk. I begynnelsen av oktober 1952 prøvet han med lettere pakkarbeid. Han fikk ondt i ryggen og oppga arbeidet. Den 19. januar 1953 begynte han å kjøre som drosjesjåfør og har fortsatt med dette uten å måtte skofte.

Saksøkte var ansvarsforsikret i Norsk Forsikringsselskap «Æolus». Saksøkeren forhandlet med Æolus om en ordning i minnelighet. Våren 1952 betalte Æolus saksøkeren kr. 6256 til dekning av det tap saksøkeren hadde lidt inntil 15. mai 1952. Betalingen fant sted uten at Æolus erkjente at ansvar forelå. Det var enighet om at det betalte beløp skulle ansees som en billighetserstatning eller som en å kontobetaling om ansvarsbetingelsene fantes å foreligge. For tiden 15. mai 1952 til 19. januar 1953 har saksøkeren beregnet sitt tap til kr. 5971,33 (331/3 uke à kr. 169). Etter saksøkerens beregning utgjør det økonomiske tap han hittil har lidt kr. 12 227,33. Overfor Æolus antydet saksøkeren under påberopelse av at han ikke hadde garanti for at han i fremtiden ville bli fullt arbeidsdyktig og at han ville kunne lide et meget betydelig

Side:1101

tap i fremtidig erverv, en erstatning stor kr. 100 000 inkludert allerede lidt tap. Forhandlingene førte ikke til noen ordning med Æolus. - - -

Retten bemerker:

Ifølge vedtekter om Innredning, drift og kontroll av heiseanlegg i Bergen §21 skal dør til heissjakt ikke kunne åpnes uten at heisstolens gulv befinner seg maksimalt 20 cm under eller over gulvet ved døråpningen. Til gjennomføring av dette gir §21 diverse påbud med hensyn til låser, dørsperremekanismer og dørkontakter.

Ulykken 17. mai 1951 ble samme dag meldt til politiet. Politiet innfant seg kort tid etter og sperret heisen for videre benyttelse. Den 18. mai 1951 foretok kriminalpolitiets tekniske avdeling sammen med bl.a. heisinspektdren, ingeniør Knudsen, åstedsundersøkelse. Det ble konstatert at det var en feil ved låsen i døren til heissjakten i 5. etasje. Feilen besto i at sperrehaken ikke hadde grepet inn i låsriegelen med den følge at døren lot seg åpne uten at heisen sto i samme etasje. Angående låsen og den oppståtte feil, ga heisinspektøren en nærmere utredning i brev til politiet av 29. juni 1951. Brevet hitsettes:

«Undertegnede ble ved en notis i «Morgenavisen» den 18. mai 1951 oppmerksom på at ulykken hadde funnet sted. En henvendte seg straks til politiet og fikk avtalt å foreta en åstedsbefaring i fellesskap. En henviser til rapport fra Kriminalpolitiets tekniske avdeling, men skylder å opplyse at fra Fortuna mek. verksted møtte heismontør Alfred Simonsen, formann Sverre Simonsen hadde forfall.

Det var på det rene at ulykken måtte skyldes en feil ved dørlåsen eller dørkontakten. Låsene på denne heis er av en konstruksjon som nå etter hvert er gått av bruk. De kan lukkes ved å klemme dørene igjen. På dørkarmen er anbragt en elektrisk kontakt som brytes når dørlåsen åpnes. På dørkarmen er også anbragt en sperrehake som åpnes av en på heisstolen anbrakt glidebane og som ved hjelp av en fjær sperrer dørlåsriegelen således at låsen ikke kan åpnes når heisstolen går fra etasjen. Sperrehaken går inn i et spor i låsriegelen og må innreguleres således at dørkontakten ikke gir strøm før låsriegelen er i en slik stilling at sperrehaken går lett inn i sporet. Reguleringen krever stor nøyaktighet da sperrehaken skal gå lett inn i låsriegelen samtidig som den holder denne så fast at kontakten ikke brytes om noen tar i en dørlås når heisen er i gang.

Feilen ved dørlåsen her var at låsriegelen var langt nok inne til å gi kontakt, men sperrehaken gikk ikke inn i sporet da heisstolen gikk ned til 1. etg. For å få låsen å stå i denne stilling måtte en foreta gjentagne forsøk og lukke dørene meget forsiktig. Det er sannsynlig at vedkommende som har brukt heisen før tilskadekomne har lukket døren så forsiktig at låsen er blitt stående i den farlige stilling. Feilen er meget vanskelig å oppdage ved en alminnelig kontroll. Det kan komme av at døren har seget og går litt tregere enn vaniig. Det var ikke noe ekstraordinært å merke på dørens gang, men en merket seg at boltene på hengslene hadde løftet seg litt og det kan ha vært årsaken til at døren har forandret stilling nok til å forårsake feilen ved låsen.

Etasjeviseren viste at heisen sto i 1. etasje. Den er anbragt over døren godt synlig, men litt høyt oppe. Der var lys i heisstolen da en kom på stedet og bryteren fungerte tilfredsstillende.

Side:1102

Likeledes var maskineriet i orden så heisen kunne kjøres ordinært på trykk-knappene.

Heisen ble ombygget fra likestrøm til vekselstrøm i februar 1951 og ble da samtidig underkastet et grundig ettersyn. Det er forutsetningen at maskinen skal skiftes ut og en del av de elektriske ledninger i heissjakten skal omlegges, men der har ikke vært noen påviselig feil ved disse ting i forbindelse med ulykken.

Ulykken må betraktes som et hendelig uhell, da en ikke med 100 % sikkerhet kan garantere dørlåsene. Det hender ikke så sjelden at en får rapport om at en dørlås fusker, både ved denne type lås og ved lås av nyere konstruksjon. Det er en av grunnene hvorfor en forlanger at der til stadighet skal brenne lys i heisstolen og ha anbragt etasjeviser. Derved har publikum selv anledning til å kontrollere om heisstolen er på plass. Under strømrasjoneringen holdt en strengt på at lyset skulle brenne i heisstolene, men det hendte jo at det ble slukket av en uvedkommende.»

En i saksøktes bedrift ansatt mekaniker, Palmer Thomassen, hadde til oppgave bl.a. å etterse heisene i eiendommen. Det har han alltid gjort. Thomassen har sørget for at de mangler, som i tidens løp har forekommet, ble utbedret og rettet, straks de ble oppdaget.

Som nevnt av heisinspektøren ble omhandlede heis ca. 3 måneder før ulykken ombygget fra likestrøm til vekselstrøm og samtidig underkastet et grundig ettersyn.

Palmer Thomassen hadde ikke merket at dørene kunne åpnes i noen annen etasje enn den heisen sto i. Heller ikke hadde han før 17. mai 1951 hørt om noe slikt tilfelle. Imidlertid hendte det samme med døren 16. mai 1951 som 17. mai 1951. Den 16. mai 1951 skulle sykepleierske, Bertha Bollingberg, - hun bodde også i eiendommen - ta heisen fra 5. etasje. Hun åpnet døren til heissjakten og så at det ikke sto noen heisstol innenfor. Hun lukket døren igjen og brukte trappen. Melding om dette ga frk. Bollingberg hverken til huseieren eller til Palmer Thomassen.

Hverken huseieren eller Palmer Thomassen kjente til at noen av dørene kunne åpnes uten at heisen sto ved døråpningen. Etter rettens mening kan de ikke bebreides for at de ikke hadde slikt kjennskap, da feilen ved dørlåsen i 5. etasje var meget vanskelig å oppdage ved alminnelig kontroll, jfr. heisinspektørens utredning. Man kan ikke se at det foreligger uaktsomhet som kan begrunne ansvar for huseieren.

Et heisanlegg kan ikke ansees for en farlig virksomhet. Men med visse mellomrom hender det heisulykker. Et faremoment er til stede og frembyr risiko for ulykke. Mot ulykker av denne art kan huseieren tegne ansvarsforsikring. Gode grunner tilsier at huseieren bør bære risikoen for skader uten hensyn til skyld.

I det foreliggende tilfelle har det ved låsmekanismen på døren til heissjakten i 5. etasje foreligget en feil, som har spilt inn ved ulykken jfr. heisinspektørens utredning. Som vitne under hovedforhandlingen henholdt denne seg til nevnte utredning. Han forklarte i tilslutning til denne bl.a. at han anså de låser som var nyttet på omhandlede heis for foreldet og at det etter ulykken etter hans forslag var blitt satt på ekstralåser. Når det tekniske apparat sviktet og den istandbrakte

Side:1103

sikringsordning ikke var effektiv må saksøkte, mener man, ha et objektivt erstatningsansvar.

Rettens resultat kan ikke sees å være i strid med tidligere rettspraksis. De dommer av Høyesterett saksøkte har påberopt seg, gjelder alle forhold som er forskjellig fra det man her har for seg.

Under hovedforhandlingen ble det foretatt åstedsbefaring. Dørene til heissjakten i 5. etasje ble ved anledningen åpnet og heisen plasert lenger nede i sjakten. Bare ved å kaste et blikk inn i heissjakten kunne det i lyset fra gangen konstateres at heisstolen ikke var på plass. Forklaringen på at saksøkeren spaserte inn gjennom døren kan bare være, at han overhodet ikke har sett seg for. Hadde han det gjort, ville han i likhet med frk. Bollingberg den 16. mai 1951 straks ha sett at det ikke var noen heisstol innenfor.

Vinteren - våren 1951 var det strømrasjonering i Bergen. Restriksjonene ble opphevet 6. mai. Mens rasjoneringen og den iverksatte sparekampanje pågikk, hendte det at personer som benyttet heisen, slukket lyset i heisstolen. Saksøkeren hadde i 1 års tid hatt sin gang i eiendommen. Han var, forklarer han, vant med at det var mørkt i heisstolen og at lyset der måtte tennes. Dette forhold kan retten ikke tillegge avgjørende vekt. Saksøkeren pliktet i alle tilfelle å se seg for før han gikk gjennom døren til heissjakten. Ved å gå inn gjennom den åpne heissjaktdør uten å se seg for - hva han etter lysforholdene på gangen hadde adgang til å gjøre - opptrådte saksøkeren uaktsomt.

Ved sin uaktsomhet har saksøkeren medvirket til skaden. Etter en avveiing av forholdene finner man at skaden bør fordeles med en halvpart på hver av partene. - - -

Retten legger etter det som foreligger til grunn en invaliditetsprosent av 25-30 pst.

Saksøkeren har som foran nevnt kjørt som drosjesjåfør siden 19. januar 1953 uten å måtte skofte på grunn av de skader han pådro seg ved ulykken. Han har fra denne dag hatt tariffmessig lønn, for tiden kr. 55 pr. uke + 23 pst. av innkjørt beløp.

Saksøkte hevder at saksøkeren heller ikke i fremtiden vil lide noe tap i erverv. Hva tapet inntil 19. januar 1953 angår, har saksøkte godtatt saksøkerens beregning.

Saksøkeren er født xx.xx.1928. Han har ingen boklig utdannelse utover folkeskolen. Han var tidligere kroppsarbeider og var på den tid ulykken inntraff sjåfør på en varebil.

Sitt nåværende arbeid klarer saksøkeren bra. Dog blir han trett og utkjørt på travle dager, når det ikke blir pauser så han kan strekke seg og skifte stilling. Han har hatt vanskelig for bære tyngre kolli for passasjerene, noe som av og til forekommer.

Meget taler for at saksøkeren i fremtiden vil kunne klare sjåføryrket like bra som nå. På den annen side kan man ikke utelukke at det med årene kan komme tiltagende deformerende forandringer i ryggen og ankelleddet.

Mulighetene for å få arbeid som drosjesjåfør kan stille seg annerledes i fremtiden enn de gjør i dag. På grunn av sine skader har saksøkeren et handicap. Han kan komme til å ligge under i konkurransen med andre drosjesjåfører om jobber.

Side:1104

Atskillig arbeid av annen art vil saksøkeren ikke være sterk nok til å ta.

På foran omhandlede og av saksøkeren påberopte grunnlag vil saksøkeren bli tilkjent erstatning for tap i fremtidig erverv.

Alle forhold tatt i betraktning - herunder den norm rettspraksis er kommet frem til og pengeverdien i dag - fastsetter man tapet inklusiv lidt tap pr. 19. januar 1953 kr. 12 227,33 og rentetap til i dag til kr. 37 500. Halvparten av dette beløp eller kr. 18 750 med fradrag av de kr. 6256 Æolus har betalt kr. 12 494 med 4 pst. rente fra i dag vil saksøkte bli tilpliktet å erstatte. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Aage Mørdre og Otto Maalstad og ekstraordinær dommer, sorenskriver Einar Tønseth):

- - -

Lagmannsretten antar med byretten at den motankende i et tilfelle som det foreliggende må være ansvarlig for skaden uten hensyn til skyld, og tiltrer i det vesentlige byrettens begrunnelse herfor.

Heisinspektør Knudsen har som vitne under ankeforhandlingen bl.a. forklart, at det i Bergen nå er i bruk omkring 400 personheiser og kombinerte person- og vareheiser, og omkring 300 vareheiser. En del av disse heiser er - som den i saken omhandlede - av eldre type. Man skal ikke kunne åpne en heisdør, uten at heisstolen står der. Når det allikevel hender at en heisdør lar seg åpne uten at heisstolen er på plass, skyldes det - slik som her - en teknisk feil ved døren, oftest ved dens låsanordning, som det vanligvis er meget vanskelig å konstatere ved en alminnelig kontroll. Vitnet mener at det i de 30 år han har arbeidet i faget i Bergen, i 12-13 tilfelle i forbindelse med benyttelse av heis har inntruffet ulykke eller uhell, som i 10 av tilfellene kan føres tilbake til tekniske feil ved dørlåsen. I det nevnte tidsrom mener han dessuten at han har fått innberetning om over 100 tilfelle hvor heisdør har latt seg åpne uten at heisstolen har vært på plass, men hvor dette ikke har ledet til ulykke eller uhell. Vitnet antar at de låskonstruksjoner som i de aller siste år er benyttet ved anlegg av heis, er sikrere i bruk enn de tidligere benyttede, men heller ikke disse nyere låskonstruksjoner byr full sikkerhet.

Man må derfor etter lagmannsrettens mening regne med at det erfaringsmessig vil - og må - inntreffe tilfelle, hvor en heisdør lar seg åpne uten at heisstolen står der, og uten at den tekniske feil som tillater dette, lar seg konstatere ved et vanlig aktsomt ettersyn fra huseierens side. At dette frembyr risiko for ulykker er klart. Man må også regne med at denne risiko nå og da vil lede til ulykker av lignende art som den her i saken omhandlede.

Lagmannsretten finner som byretten at den ankende ved anledningen opptrådte uaktsomt og derved medvirket til skaden, og at han bør bære en halvpart av skaden selv. Lagmannsretten tiltrer byrettens begrunnelse herfor.

Lagmannsretten er således enig med byretten i at den ankende ved å kaste et blikk inn i heissjakten kunne konstatere at heisstolen ikke var på plass. Dette må gjelde også om det skulle være slik som antatt av den ankende, at det elektriske lys på trappegangen utenfor

Side:1105

heisdøren ikke var på, da han og hans forlovede kom ut dit for å ta heisen ned. Det hadde lagmannsretten anledning til å konstatere under åstedsbefaringen, som fant sted omtrent på samme tid på dagen og på året som da ulykken skjedde. Gangveggene er riktignok nå malt i en lysere farve enn de var på ulykkestiden, og reflekterer derfor lyset fra gangvinduet noe bedre enn før. Men dette antas å oppveies ved at det på ulykkestiden var meget lysere i været enn da lagmannsrettens åstedsbefaring fant sted. Den ankende og hans forlovede kom ved anledningen fra svigerfarens solfylte leilighet. De passerte gjennom en lang - riktignok lys - gang før de kom ut i trappegangen, og det kan ikke antas at den ankendes øyne da han kom ut i trappegangen, var så påvirket av det skarpe sollys i svigerfarens leilighet at han ikke lett kunne konstatere at heissjakten var tom.

Den ankende har forklart at han under frokosten nød ett par drammer, og at han og hans forlovede hadde avtalt å møte noen i byen kl. 10. Da de forlot svigerfarens leilighet var de allerede 5 minutter for sent ute. Da de kom ut på trappegangen trykket han straks på knappen, konstaterte at heismotoren ikke kom i gang, og grep i håndtaket i heisdøren, som straks gikk opp. På hans forlovedes bemerkning om at det ikke var lys på, sa han at han skulle tenne det, og samtidig trådte han Inn gjennom heisdøren. Alt dette, sier han, skjedde i løpet av et øyeblikk.

Man må etter det som således foreligger opplyst anta at den ankende i opprømtheten i anledning av dagen, i hastverket og under påvirkningen av de drammer han hadde nytt, ikke har sett seg for, men uten videre gått inn gjennom den åpne heisdør.

Sorenskriver Tønseth ønsker å tilføye: Når jeg finner å måtte pålegge den ankende part så meget som en halvdel av ansvaret for skaden, er det bl.a. under hensyn til at bare litt aktsomhet fra hans side ville forhindret hele ulykken, mens ansvaret for motparten pålegges på et objektivt grunnlag, som i vesentlig grad bygges på en teknisk feil, som meget vanskelig kunne oppdages selv med en omhyggelig kontroll.

Lagdommer Aage Mørdre, som for øvrig er enig med flertallet, finner det noe tvilsomt om den ankende kan sies å ha utvist uaktsomhet, og skal herom bemerke:

Heisdøren fra gangen i 5. etasje inn til heissjakten er ikke utstyrt med lysåpning (vindu), slik som vanlig er ved heiser. Døren er tett. Det har derfor neppe foreligget noen anledning for den ankende til å konstatere om heisstolen sto på plass før etterat han hadde åpnet døren, idet det er på det rene at han ikke så på etasjeviseren.

Den ankende var kjent i huset. Han visste at heismotoren, som var plasert over heissjaktens 5. etasje, lett kunne høres. Når han så, etter å ha trykket på knappen for å tilkalle heisen, ikke får noen reaksjon fra heismotoren, og heisdøren deretter lar seg åpne, har han all grunn til å vente å finne heisstolen på plassen.

I travelheten må da situasjonen bedømmes ut fra denne hans forventning. Spørsmålet blir om han hadde rimelig tid og foranledning til å foreta den omstilling som måtte til, og stanse sin bevegelse inn mot heissjakten som uvilkårlig måtte være en følge av situasjonen.

Til nærmere belysning av spørsmålet finner jeg følgende forhold av betydning:

Side:1106

Det hadde i den siste tid før ulykken vært strømrasjonering i Bergen, med tidsbegrenset strømutkobling. Visstnok var denne opphevet 17. mai, men det rådet fremdeles en alminnelig appell til befolkningen om å spare på strømforbruket, og slukke alle lys som ikke var nødvendige. På den annen side var det utgått en oppfordring om ikke å slukke lyset i heisene. I den omhandlede heis var det ved siden av tavlen en bryter for heislyset, slik at de trafikerende hadde anledning til å slukke lyset der. Den ankende part har forklart at det hadde hendt at heislyset var slukket.

I trappeoppgangen var det elektrisk lys utenfor heissjakten. Den ankende antar at lyset var slukket ved anledningen da ulykken skjedde. Jeg finner å måtte legge dette til grunn, idet vinduene i trappeoppgangen har gitt tilstrekkelig ganglys på den omhandlede tid av døgnet, og strømsparingsappellen må antas å ha ledet til at en eller annen har slukket ganglyset i løpet av tiden fra det ble lyst om morgenen og til ca. kl. 10.

Lyskilden i gangen, vinduet, har matt glass og lysåpning på ca. 1,10 x 0,60 m. Lysåpningen ligger i gangens tverrvegg, ca. 3-4 m fra heisdøren, mens heisdøren er plasert i gangens langvegg. Den ankende har forklart at han åpnet heisdøren med venstre hånd. Han sto således med ryggen til lyskilden, mellom denne og heisdøren. Kroppsskyggen antas da å ha falt Inn i heissjakten idet døren ble åpnet.

Jeg finner heller ikke å kunne se bort fra at den ankendes synsevne kan ha vært påvirket av at han kom ut i den relativt mørke gang fra svigerfarens sollyse leilighet.

Endelig bemerkes at heisstolens vegger var mørke.

At den ankendes muligheter for å skjelne detaljene Innenfor heisdøren således var meget begrenset, og det hva enten heisstolen hadde stått der eller ikke, skal innrømmes. Det er da også den umiddelbare forklaring på at ulykken kunne skje.

Jeg finner allikevel å måtte anse det som uaktsomt av den ankende at han ikke reagerte, stillet overfor den usikkerhet som den manglende oversikt ga. Selv om jeg tror at det kunne være vanskelig nok umiddelbart å få tak i detaljer, måtte det ha vært naturlig å se etter skyvedøren i heisstolen. Selv skjøvet til side, viser åstedsbefaringen at den var synlig under de ugunstigste lysforhold. Den stikker frem et stykke foran døråpningen og er utstyrt med et blankt messinghåndtak, som iallfall burde vært synbart. Imidlertid finner jeg at den uaktsomhet som den ankende har utvist ikke bør betinge at han pålegges å bære mer enn fjerdedelen av skaden.

Når det gjelder størrelsen av det lidte tap har den ankende som for byretten anført at det pr. 19. januar 1953 utgjør tilsammen kr. 12 227,33. Den motankende har ikke hatt noe å bemerke til dette beløp. Det vil derfor bli lagt til grunn.

I tiden 19. januar 1953 og frem til i dag mener den ankende han ikke har lidt noe nevneverdig økonomisk tap, idet han den hele tid har arbeidet som drosjesjåfør og som sådan hatt en Inntekt så noenlunde tilsvarende den han hadde før ulykken.

Når det gjelder spørsmålet om den ankende har lidt noe tap i fremtidig erverv, og om størrelsen av dette tap, kommer lagmannsretten

Side:1107

enstemmig til samme resultat som byretten og tiltrer dens grunner for det, idet bemerkes, at det etter den ankendes forklaring ikke er inntrådt noen nevneverdig forandring i hans helsetilstand siden byrettsdommen. Den ankende er fremdeles drosjesjåfør, arbeider på full dag, det vil si 9 timer, med en times spisepause, og har avvekslende daguke og nattuke. Han synes arbeidet går bra, om han enn - som før - lett blir trett når det er meget å gjøre. For tiden iallfall kan han ikke se noen grunn til at han ikke skulle kunne fortsette i arbeidet som drosjesjåfør, men han kan sies opp med 14 dagers varsel, og endrede forhold, enten i hans legemlige tilstand som følge av den pådradde skade, eller innen drosjesjåføryrket, kan føre til at han kommer på bar bakke. Hans inntekt i 1954 var ca. 8000 kroner. - - -