LG-1993-891
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-14 |
| Publisert: | LG-1993-00891 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Oppreisning, Saksbehandling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 93-1559 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1993-00891 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende part: Falcon Cement Company Ltd. (Prosessfullmektig: Advokat Jan B. Jansen, Oslo). Motpart: Dr. Ghaith R. Pharaon (Prosessfullmektig: Advokat Hans Olav Lindal, Bergen). |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Heinfjell, lagdommer Fjeld, lagdommer Pedersen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §154, §156, Tvistemålsloven (1915) §164, §179, §353, §370, §388, §403 |
År 1993 den 14. september ble av Gulating lagmannsrett i kjæremålsak nr. 93-0891 K avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder kjæremål over beslutning om å gi oppreisning mot oversittelse av ankefrist.
Bergen byrett avsa den 9. juli 1993 kjennelse med slik slutning:
"Det gies oppreisning mot oversittelse av ankefrist over Bergen byretts uteblivelsesdom av 24. november 1992 mellom Dr. Gaith R. Pharaon og Falcon Cement Company Ltd."
Oppreisningsbegjæring og samtidig ankeerklæring var inngitt av dr. Gaith R. Pharaon ved prosesskrift datert 25. juni 1993. Det ble i prosesskrift også nedlagt påstand om at rettskraftvirkningene av byrettens uteblivelsesdom skulle utsettes til ankesaken blir endelig avgjort.
Oppreisningsbegjæringen ble tatt til følge uten at begjæringen ble meddelt motparten.
Falcon Cement Company Ltd. har rettidig påkjært kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Det gjøres prinsipalt gjeldende at det ikke var lovlig adgang til å gi oppreisning, slik at lagmannsretten må avsi kjennelse om at oppreisningsbegjæringen ikke kan tas til følge og subsidiært at det hefter feil ved byrettens saksbehandling, med den konsekvens at kjennelsen må oppheves.
Den kjærende part har anført at oppreisning er utelukket etter domstolloven §153, fordi fristoversittelsen kan legges den ankende part til last. Det er vist til at Pharaon systematisk har obstruert behandlingen av saken ved Bergen byrett, blant annet har hans prosessfullmektig foregitt til tider å være uten prosessfullmakt og til tider med. Det hevdes å være usannsynlig at Pharaons prosessfullmektig ikke har formidlet innkalling til hovedforhandling videresendt. Pharaon har likeledes mottatt et oversatt eksemplar av uteblivelsesdommen og han var den 9. desember 1992 fullt ut på det rene med dommen som var avsagt. Det anføres at fristoversittelsen er forsettlig eller i hvert fall må legges Pharaon klart til last.
Oppreisning hevdes likeledes å være utelukket på grunn av domstolloven §154. Falcon Cement Company hevder at enmånedersfristen etter bestemmelsen senest løper fra Pharaon ble kjent med uteblivelsesdommen den 9. desember 1992.
Den kjærende part har videre anført at innkallingen til hovedforhandlingen ved Bergen byrett ble lovlig forkynt. Forkynnelsen hevdes både å være i samsvar med norsk rett og Haagkonvensjonen av 1965 om forkynnelse i utlandet. Dertil kommer at konvensjonen ikke gjelder i forhold til Saudi-Arabia hvor Pharaon er bosatt.
Saksbehandlingsfeilene som påberopes er begrunnet i to forhold. For det første hevdes det å være en feil at byretten fattet sin beslutning uten å høre ankemotparten, jfr. domstolloven §156. Det er vist til at uteblivelsesdommen gjelder et omfattende saksforhold, har en lang forhistorie, og at det nå ikke er noe som haster i særlig grad. For det annet hevdes at kjennelsen ikke tilfredsstiller kravene til begrunnelse etter tvistemålsloven §164. Det er vist til at det etter bestemmelsen er et minstekrav at retten redegjør for hvorfor grunnlaget for å gi oppreisning er til stede, noe som ikke er gjort i denne sak. Byretten har verken klargjort hvilke omstendigheter som tilsier at oppreisning gies eller redegjort for hvorvidt oppreisningsbegjæringen er fremsatt i tide.
Det hevdes at begge saksbehandlingsfeilene kan ha påvirket avgjørelsens innhold, noe som må lede til at kjennelsen oppheves.
Den kjærende part har videre påberopt at Pharaon på flere måter søker å unndra midler fra kreditorforfølgning, at uteblivelsesdommen er riktig, at en utmåling av det tap som dommen gjelder ikke kan prøves i en anke over uteblivelsesdommen jfr. tvistemålsloven §353, og at siktemålet med denne innleverte anke er å forstyrre pågående rettsforhandlinger mellom partene i Frankrike og i Saudi-Arabia. Da disse forhold synes å være rettet mot den skjønnsmessige vurdering av hvorvidt oppreisning skal gies eller ikke, gjengir lagmannsretten ikke anførslene nærmere.
Lagmannsretten har den 13. september 1993 mottatt et ytterligere prosesskriv fra Falcon Cement Company Ltd hvor anførselen om at fristoversittelsen fra Pharaons side har vært forsettlig idet han på et tidlig tidspunkt var kjent med både innkallelsen til hovedforhandling og uteblivelsesdommen gjentas. Det påpekes at fremsatte provokasjoner ikke er besvart. Dertil bestrides størrelsen på kjæremotpartens saksomkostningskrav. Etter lagmannsrettens oppfatning setter prosesskrivet ikke kjæremålssaken i en annen stilling, og retten har hverken funnet det nødvendig å foreholde kjæremotparten prosesskrivet eller å gjengi ytterligere fra prosesskrivet enn det som fremgår av dette avsnitt.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Begjæring og oppreisning tas ikke til følge, og Falcon
Cement Company Ltd. tilkjennes saksomkostninger.
Subsidiært:
Bergen byretts kjennelse oppheves og Falcon Cement Company
Ltd. tilkjennes saksomkostninger."
Kjæremotparten dr. Gaith R. Pharaon gjør gjeldende at lagmannsrettens kompetanse ved kjæremålet over gitt oppreisning er begrenset av domstolloven §156 annet ledd og at motparten ikke har anført kjæremålsgrunner som lagmannsretten kan prøve. Dertil tas det avstand fra det som hevdes å være spekulasjoner og insinuasjoner fra den annen part.
Pharaon hevder at det fremgår av byrettens kjennelse at den har funnet det "sannsynliggjort at forsømmelsen av å overholde ankefristen ikke kan legges kjæremotparten til last, og at forsømmelsen ikke er forsettlig, samt at det etter rettens mening foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning mot oversittelsen." Disse vurderinger hevdes å være i samsvar med domstolloven §153 og §154. Denne forståelse av bestemmelsen finner den kjærende parts støtte for i Rt-1960-445 og i Hov: Rettergang i sivile saker utgave 1991 373. Av lagmannsrettens begrensede kompetanse trekker kjæremotparten den konsekvens at det er unødvendig å kommentere det materielle innhold den annen sides anførsler om oppreisning bør gies eller ikke. Det tilføyes dog at de innsigelsene som Falcon Cement Company Ltd har fremsatt mot oppreisning baserer seg på grunnleggende misforståelser av de anførte grunner for oppreisningsbegjæringen. Det er vist til at Pharaon først etter utløpet av ankefristen ble kjent med omstendigheter av betydning for oppreisningsspørsmålet. Kjæremotparten sier seg således enig med byretten i, slik denne hevdes å ha lagt til grunn, at fristen tidligst begynte å løpe den 26. mai 1993 da Pharaon både hadde kjennskap til to tidligere ukjente omstendigheter og etter konsultasjon med norsk juridisk sakkyndig var gjort kjent med betydningen av disse.
Pharaon bestrider at det foreligger saksbehandlingsfeil ved Bergen byretts avgjørelse. Byretten har uttrykkelig vurdert spørsmålet om å høre den annen part uten å finne grunn til dette, noe som må være tilstrekkelig. Falcon Cement Company Ltd hadde således ikke noe krav på å uttale seg før begjæringen ble tatt til følge når byretten etter dens skjønn ikke fant dette nødvendig. Det vises til Hovs ovennevnte bok side 373. Den kjærende part gjør videre gjeldende at lagmannsretten er prosessuelt avskåret fra å overprøve byrettens bevisbedømmelse og subsumsjon i denne sammenheng.
Likeledes bestrides det å være en saksbehandlingsfeil ved kjennelsen at den er mangelfult begrunnet. Det anføres at byrettens premisser og henvisninger viser at de relevante vilkår for å gi oppreisning er vurdert. Det hevdes at kjennelsesgrunnene klart er tilstrekkelig i forhold til loven krav og at mangelfulle grunner ikke kan ha påvirket kjennelsens innhold ut fra sakens faktiske og rettslige realiteter.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Bergen byretts kjennelse stadfestes.
2. Subsidiært:
Kjæremålet forkastes.
3. I begge tilfeller:
Kjæremotparten tilkjennes saksomkostningene i kjæremålssaken. Forutsatt at kjæremålet avgjøres uten ytterligere prosess utgjør kjæremotpartens saksomkostningskrav kr 6200,-."
Lagmannsretten er kommet til at byrettens kjennelse må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, og at saken bør hjemvises til byretten til fortsatt behandling av oppreisningsspørsmålet.
Lagmannsrettens kompetanse ved kjæremål over gitt oppreisning fremgår av domstolloven §156 annet ledd. Prøvelsesadgangen er snevrere enn ved den lignende prøvelse av selvstendige omkostningskjæremål. Ved avgjørelsen er lagmannsretten bundet av det faktum som byretten har lagt til grunn, også om det hevdes at den part som er innvilget oppreisning har gitt uriktige opplysninger til retten, jfr Rt-1985-110. Byrettens skjønnsmessige vurdering av om oppreisning skulle gis eller ikke, kan kun i ekstraordinære tilfelle tilsidesettes, jfr Rt-1983-1037. Det lagmannsretten kan prøve, er om byretten har bygget på riktig lovanvendelse. Fordi lagmannsretten ikke kan prøve den nærmere subsumsjon kan prøvingen av lovanvendelsen i praksis bli begrenset, jfr Rt-1972-732 hvor det berodde på en bevisvurdering og situasjonsbedømmelse om "særlige omstendigheter" som tilsa oppreisning forelå. Byrettens saksbehandling forut for kjennelsen kan lagmannsretten kun prøve i rene unntakstilfelle, jfr Rt-1965-55. Det saksbehandlingskrav som ligger i at kjennelsen må være begrunnet har derimot en noe større betydning, idet begrunnelsen i den avsagte kjennelse må være tilstrekkelig til at lagmannsretten kan kontrollere lovanvendelsen, jfr Rt-1958-895 og Rt-1978-1134, selv om det etter omstendighetene til vanlig ikke stilles strenge krav til begrunnelsens omfang.
Lagmannsretten drøfter først om byretten har begått en saksbehandlingsfeil som kjæremålssretten kan prøve ved at den tok oppreisningsbegjæringen til følge uten å høre den annen part. Byretten har tatt det riktige rettslige utgangspunkt når den har lagt til grunn at en forutsetning for at anken over uteblivelsesdommen skal forkynnes overenstemmende med tvistemålsloven §370 er at de prosessuelle vilkår for å undergi anken realitetsbehandling er oppfylt, jfr. Schei: Tvistemålsloven bind 2, note en til §370. Således er det korrekt av byretten når den har tatt stilling til oppreisningsbegjæringen uten å forkynne anken for den annen part. Hvorvidt den annen part skal få meddelt ankeerklæringen og oppreisningsbegjæringen med frist for uttalelse til oppreisningsspørsmålet, er overlatt byrettens skjønn, jfr domstolloven §156 første ledd annet punktum. Skjønnet kan ikke tilsidesettes med den begrunnelse at lagmannsretten er uenig i byrettens skjønnsmessige vurdering. En tilsidesettelse forutsetter at skjønnet er vilkårlig. Den underordnede retts vurdering kan dermed i praksis rent unntaksvis overprøves, fordi det normalt vil være en tilstrekkelig begrunnelse at det fremgår av kjennelsen at retten har vurdert spørsmålet.
Det fremgår av byrettens kjennelse at den har vurdert om oppreisningsbegjæringen kunne avgjøres uten at Falcon Cement Company Ltd ble hørt. Med det omfang som oppreisningsbegjæringen har, og de mange vurderingstemaer retten måtte ta stilling til, ville det ikke være unaturlig om retten hadde funnet behov for å la oppreisningsspørsmålet bli gjenstand for kontradiksjon. Lagmannsretten viser til at kontradiksjon normalt er nødvendig for at begge parter skal kunne ivareta sine interesser og at en foreleggelse for den annen part av den grunn var foreslått som en unntaksfri regel i utkastet av 1902 til ny domstollov fra den i 1891 nedsatte kommisjon, idet kommisjonen ikke fant det tilstrekkelig betryggende "at lægge det i rettens haand", jfr utkastet 108. Til tross for at vurderingen om å forelegge en oppreisningsbegjæring for motparten eller ikke etter odelstingsproposisjonen fra 1910 og i de senere lovforarbeider ble overlatt til rettens skjønn, må en foreleggelse av oppreisningsbegjæringen for den annen part være hovedregelen. Slik saken lå an kunne det synes naturlig at og retten, selv om det normalt ikke kreves, hadde gitt en kortfattet begrunnelse for sitt standpunkt. For lagmannsretten er det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til om den manglende begrunnelse på dette punkt er en feil ved byrettens kjennelse som etter omstendighetene forhindrer lagmannsrettens begrensede prøving av om byretten har hensyntatt korrekte hensyn ved vurderingen av om kontradiksjon var nødvendig, da det etter lagmannsrettens oppfatning foreligger en annen feil ved byrettens kjennelse som må lede til at denne oppheves.
Byretten har grunngitt avgjørelsen av oppreisningsbegjæringen slik:
Utfra de opplysninger som er gitt i begjæringen og den dokumentasjon som medfølger, finner retten det sannsynliggjort at forsømmelsen av å overholde ankefristen ikke kan legges den ankende part til last. Forsømmelsen kan ikke sees å være forsettlig og det foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning mot fristoversittelsen."
Oppreisningsbegjæringen og ankeerklæringen er på åtte sider. Som grunnlag for oppreisningsbegjæringen er anført en rekke faktiske omstendigheter. Det er påberopt at ankefristen ikke begynte å løpe for Pharaon fordi dommen ikke er riktig forkynt, at det ikke kan tilregnes parten som skyld etter domstolloven §153 at anke først ble inngitt etter utløpet av den formelle ankefrist og at oppreisning under enhver omstendighet må tillates fordi det foreligger særlige omstendigheter som gjør det rimelig at anken undergies realitetsprøving.
Som særlige omstendigheter er anført feil ved saksbehandlingen og innholdet av uteblivelsesdommen, og at tapet for Pharaon blir uforholdsmessig stort. Det hevdes at etter at forlik ble oppnådd mellom saksøkte Gearbulk Ltd og dr. Gaith R. Pharaon manglet Pharaon verneting i Norge for det kravet som Falcon Cement Company Ltd fremmet i dets intervensjonssøksmål, slik at saken skulle ha vært avvist. For det annet bestrides det materielle krav. For det tredje hevdes at retten ikke hadde anledning til å avsi dom for hele påstandsbeløpet når den var kjent med at det var inngått forlik mellom Gearbulk Ltd og Falcon Cement Company Ltd. For det fjerde hevdes to motstridende versjoner av samme dom å foreligge. I tillegg hevdes det å være begått feil ved den måten innkalling ble forkynt for Pharon på, dels ved det ikke var anledning til å foreta forkynnelse ved oppslag slik det ble gjort og dels fordi retten i så fall måtte ha ventet 6 måneder før uteblivelsesdom kunne avsies.
Av betydning for tidsfristene i domstolloven §153 og §154, og som begrunnelse for at fristoversittelsen ikke kan legges ham til last, har Pharaon anført at manglende innlevering av anke over uteblivelsesdommen skyldes at han "ikke før nå er blitt kjent med" de to ulike domsutskriftene og omstendighetene rundt innkallingen til rettsmøtet, og at han som utlending ikke har hatt grunnlag for å forstå betydningen av disse før etter konsultasjon med norsk juridisk sakkyndig.
Byrettens henvisning til "opplysninger gitt i begjæringen og den dokumentasjon som medfølger" er ikke tilstrekkelig til at lagmannsretten med noen grad av sikkerhet kan se hvilket faktum byretten har lagt til grunn eller hvilken lovforståelse den bygger på. Det fremgår ikke av kjennelsen hvilke omstendigheter byretten har funnet å være "særlige", eventuelt om det er samtlige påberopte forhold som byretten samlet finner oppfyller dette vilkåret i domstolloven §153. Likeledes er det ikke nærmere tilkjennegitt hvilke forhold byretten bygger på når den kommer til at forsømmelsen av ankefristen ikke kan legges Pharaon til last i henhold til bestemmelsen. Lagmannsretten kan heller ikke se av byrettens begrunnelse om den har vurdert om domstolloven §154 utelukker at oppreisning gis. Slik oppreisningsbegjæringen fremstår, burde det fremgå av kjennelsen hvilket tidspunkt byretten la til grunn at Pharaon tidligst hadde anledning til å begjære oppreisning.
Byrettens begrunnlse for å ta oppreisningsbegjæringen til følge er utpreget kortfattet. Særlig med tanke på at begjæringen ikke er foreholdt den annen part virker den summarisk. Etter lagmannsrettens oppfatning er det en saksbehandlingsfeil ved byrettens kjennelse at den, slik opprisningsbegjæringen fremsto, ikke nærmere avklarer hvilket faktum byretten legger til grunn og redegjør for den nærmere lovanvendelse som den bygger på, men kun henviser til oppreisningsbegjæringen. Denne saksbehandlingsfeilen gjør at lagmannsretten ikke kan se hvilken lovforståelse byretten legger til grunn.
Den ovennevnte saksbehandlingsfeil kan ha hatt betydning for avgjørelsens innhold. Lagmannsretten viser til at ikke alle de grunnlag som Pharaon har påberopt som "særlige omstendigheter" har relevans ved vurderingen, og til at domstolloven §154 ikke synes vurdert.
Under hensyntagen til den kjærende parts prinsipale påstand, har lagmannsretten vurdert om den i stedet for å hjemvise saken skulle oppta oppreisningsspørsmålet til realitetsavgjørelse. Det er tvilsomt om lagmannsretten har en slik kompetanse i forbindelse med kjæremålet, jfr. tvistemålsloven §403 annet ledd jfr. §388. Hensett til at lagmannsrettens kompetanse i utgangspunktet er begrenset slik det fremgår av domstolloven §156 og at oppreisningstemaet ikke er begrenset til en enkel problemstilling, finner lagmannsretten at saken bør hjemvises.
Lagmannsretten finner at spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsrettens behandling av kjæremålet bør avgjøres av byretten i sammenheng med den fornyede prøving av oppreisningsspørmålet, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling.
2. Avgjørelsen av omkostninger i kjæremålssaken utstår i samsvar med tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.