LG-1994-439

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-04-21
Publisert:	LG-1994-00439
Stikkord:	Avtalerett
Sammendrag:
Saksgang:	Midhordland herredsrett Nr. 93-00159 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-00439 A.
Parter:	ANKENDE PART: Jostein Gaassand (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Sætre, Bergen). MOTPART: Os kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Magne Revheim, Bergen).
Forfatter:	Lagmann Danielsen, Lagdommer Voll, Byrettsdommer Torkildsen
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Servituttlova (1968) §2, §5

Saken gjelder tolking/eventuelt omregulering av avtale som ble inngått 17. januar 1913 mellom daværende eier av gnr. 2, bnr. 1 i Os - Peder Gossand - og Os kommune.

Avtalen gjaldt salg av gårdens vannrettigheter i Sagelven fra Krokevann til Gåssandvann, for eventuell utbygging av elektrisitetsverk.

Sentrale vilkår for salget av fallrettighetene var bl.a.:

"(1) Jeg forbeholder mig, naar vasdraget er utbygget, og jeg ikke længer kan drive mit sagbruk med den nuværende kraft, saa stor elektrisk kraft frit til sagbrukets drift, som jeg nu har. Den elektriske kraft skal uten utgift for mig monteres og instaleres i forbindelse med sagbrukets maskiner, en gang for alle.

(2) Videre forbeholder jeg mig fri kraft til det nødvendige lys paa gaarden, frit montert og instalert med lamper (indtil 20 lamper), en gang for alle.

Skulde gaarden bli delt forbeholdes kraft til lys i forhold til nuværende bruk, ogsaa frit montert og instalert med lamper engang for alle.

....................

(7) Den dæmningsavgift, som tilkommer opsitterne paa Hjemdal, kr 4,- aarlig utredes av komunen.

(8) Saasnart de her avhændede vandrettigheder er kommt i bruk til elektrisk drift, betaler Os komune til sælgeren en aarlig avgift stor kr 300,-."

Fallet ble utbygget i 1914 og kraftstasjonen var i drift frem til 1980- tallet, da anlegget ble nedlagt som økonomisk ulønnsomt. I de senere år i driftsperioden ble stasjonen kjørt for å ta toppbelastningene. Krokevann er for øvrig fra en del år tilbake blitt utnyttet til drikkevannforsyning for Os kommune.

I 1938-1939 oppsto uenighet mellom partene angående bl.a. strømleveransene, og i desember 1939 ble det inngått avtale mellom daværende eier av bruket - Johannes P. Gaasand - og Os Elektrisitetsverk hvor det bl.a. heter:

"Partene er videre blitt enige om, at den fremtidige opfyllelse av post 2 i kontrakten av 17. januar 1913 ordnes således:

Til hovedbruket (bnr. 1) leveres uten vederlag 1000 - ettusen - Watt. Det opsetes overforbruksmåler og overforbruket betales efter den til enhver tid gjellende tariff. Det skal være eieren tillatt å bruke en del av den vederlagsfrie kraft i kårhuset, men dette må i såfall skje uten utgift for Verket (målerleie må betales).

Til Nils Skoglunds bruk leveres uten vederlag 1000 - ettusen - kWh pr. år.

Med disse ytelser er verkets forpliktelse efter post 2 opfylt."

Da gårdens eier i 1968 - Per Gaasand - ønsket å gå over til blandingstariff ble det foretatt en endring i strømleveringen som fremgår av brev av 6. mars 1968 fra Os Elektrisitetsverk til dets styre. Det heter her bl.a.:

"Vi har hatt en konferanse med eieren Per J. Gåssand og er blitt enige med ham om en levering av 8000 kWh pr. år istedetfor tidligere 1000 watt. Leveringen skjer etter tariff H 3 således at Per J. Gåssand etter nåværende priser blir godskrevet:

Fast pris 1,0 kw kr 120,-.

8000 kWh a 3 øre kr 240,-.

kr 360,-."

I desember 1989 tok nåværende eier av gården opp spørsmålet om forståelsen av kontrakten og revisjon av denne. Det kom ikke til enighet mellom partene og Jostein Gaassand tok ut stevning mot Os kommune 18. mars 1993 med slik endelig påstand:

"1. Os kommune plikter å levere vederlagsfri elektrisk kraft til eier av gnr. 2, bnr. 1, Gaasand i Os, tilstrekkelig til gårdens bruk.

2. Årlig avgift i henhold til kontrakt av 17. januar 1913 pkt. 8 oppjustere i samsvar med stigning i konsumprisindeksen fra 1913 til 1990 og med virkning fra 1990.

3. Den årlige avgift blir å regulere hvert 5te år i samsvar med endringene i konsumprisindeksen.

4. Jostein Gaasand tilkjennes sakens omkostninger."

Os kommune la ned slik påstand:

"1. Os kommune frifinnes mot å betale oppregulert avgift overensstemmende med endring i konsumprisindeksen fra 1913 og med virkning fra det tidspunkt som etter rettens skjønn finnes å være korrekt. Senere regulering finner sted fastsatt etter rettens skjønn.

2. Os kommune tilkjennes saksomkostninger."

Midhordland herredsrett avsa dom i saken 14. desember 1993 med slik domsslutning:

"1. Os kommune frifinnes mot å betale oppregulert avgift etter kontrakt av 17. juli 1913 pkt. 8, overensstemmende med endring i konsumprisindeksen fra 1913 til 1990 og med virkning fra 1990. Den årlige avgift blir deretter å regulere hvert 5. år i samsvar med konsumprisindeksen.

2. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke."

Jostein Gaassand har i rett tid påanket dommen, så langt Os kommune er frifunnet.

Angående sakens nærmere sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten vises til dommen.

Jostein Gaassand har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for herredsretten. Som ny subsidiær påstand for lagmannsretten er gjort gjeldende at Jostein Gaassand har rett til å omdisponere frikraften etter pkt. 1 i kontrakten fra 1913 til annet jordbruksformål, i tilknytning til at gårdens sagbruksdrift ble nedlagt for vel 20 år siden og brukets drift er omlagt.

Jostein Gaassand har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Kontraktens pkt. 2 må forstås slik at eieren forbeholdt seg vederlagsfri strøm som var nødvendig for gården og dens drift til enhver tid. Betegnelsen "lys" var etter datidens språkbruk identisk med kraft eller strøm og angivelsen av 20 lamper gjaldt forpliktelsen til slik installasjon og ikke den strømmengde som skulle leveres. Det må også være rimelig og fornuftig forståelse av kontrakten at eieren ville sikre gårdens interesser på denne måte når brukets fallrett, som ble utnyttet til sagdrift, ble solgt. Det er bl.a. vist til at det ble installert kontakter i tillegg til lamper, slik at det kunne tas ut strøm til andre formål. Praktiseringen av strømuttak gir heller ikke grunnlag for en snever tolking. Fra ca 1920 ble det drevet produksjon av mindre trevarer, hvor båndsag, fres m.m. ble nyttet. Først i 1939/40 ble det installert måler.

Det er til støtte for den anførte tolking av kontrakten vist til en del rettspraksis angående forståelsen av kraftleveranseklausuler ved fallsalg rundt århundreskiftet, jfr. bl.a. Rt-1960-1256, Rt-1960-1310 og Rt-1973-510.

Det er videre anført at tilleggsavtalen i 1939 innebar at man kunne bruke 1000 watt fritt - og ikke bare til lysbruk. Stort sett dekket dette gårdens behov den gang - utenom sagkraften. I 1968 skjedde en ytterligere forbedring med uttak av 8000 KWH uten bruksbegrensning. Disse forhold viser en forståelse av avtalen som innebærer større forpliktelser til strømleveranse ved øket behov.

Det er videre vist til at ved avtalens inngåelse betød sagdriften mye for gårdens drift. Senere har det skjedd en omlegging av driften og sagbruket er ikke lenger i virksomhet. Kraften som skulle leveres til sagen må gårdens eier kunne bruke til den drift som er aktuell i dag. Dette må det tas hensyn til ved tolkingen av hva avtalen skal dekke i dag når det gjelder kraftleveranse.

Både i relasjon til den prinsipale og den subsidiære påstand er påberopt anvendelse av avtaleloven §36. Når det gjelder omdisponering av frikraften til sagen er også anført analogisk anvendelse av lov om særlæge råderettar over framand eigedom, §2 og §5.

Det er vist til den helt endrede situasjon som foreligger i dag i forhold til i 1913. Sagbruket var den gang sentralt for eiendommens drift og frikraften var en del av vederlaget for salget av fallrettighetene. Når forholdene har endret seg slik at sagbruksdriften ikke lenger er aktuell, må det være klart urimelig om ikke frikraften skal kunne omdisponeres når driften omlegges. Os kommune har erkjent sin fortsatte plikt til å levere strøm til sagbruk, og hvis ikke denne kraften også kan brukes til andre formål forrykkes hele balansen i kontraktsforholdet.

Det anføres videre at nedleggelsen av kommunens kraftverk må være uten betydning for balanseforholdet. Det er vist til at Os kommune nå bruker Krokevann med reguleringsrett som drikkevannsmagasin med kapasitet for 17000-18000 mennesker. Vassdraget representerer en stor ressurs for kommunen og det tas inn betydelige beløp i vannavgifter. Det er vist til regnskapstall i den sammenheng. Det er også vist til at en større del av vannføringen i elven blir ført bort og at dette medfører ulemper når det gjelder vannuttak - som man hadde nedenfor kraftstasjonen. Det kan ikke være av betydning at Os kommune fikk nødvendige tillatelser og at eiendommen ikke ble tilkjent erstatning i forbindelse med avholdte ekspropriasjonssskjønn. Realiteten er at Os kommune har foretatt omdisponering av sin utnyttelse av vassdraget. Dette tilsier at også sagkraften må kunne omdisponeres. Når det gjelder den kraftmengde sagkraften representerte, er anført at denne kan omregnes til 19800 KWH pr. år. Når det gjelder gårdens totale forbruk og behov ligger dette i dag på ca 48000 KWH.

Selv om påstandene ikke innebærer at retten skal ta stilling til strømmengden, er det ønskelig at retten i noen grad går inn på dette spørsmål - herunder hva som faller inn under jordbruksformål.

Jostein Gaassand har lagt ned slik påstand:

"Prinsipalt:

Os kommune plikter å levere vederlagsfri elektrisk kraft til eier av gnr. 2, bnr. 1, Gåssand i Os, tilstrekkelig til gårdens bruk.

Subsidiært:

Jostein Gåssand har rett til å omdisponere fri-kraften etter pkt. 1 i kontrakten av 16. januar 1913 til annet jordbruksformål.

Under begge alternativer:

Jostein Gåssand tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett."

Os kommune har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for herredsretten.

En prosessuell innsigelse angående den subsidiære påstand er frafalt under hovedforhandlingen.

Det gjøres gjeldende at ordlyden i kontrakten av 1913 er entydig og at forhold og ordlyd var annerledes i de dommer Jostein Gaassand har vist til. Når det gjaldt strøm betinget selgeren seg elektrisk kraft til sagbrukets drift - tilsvarende hva han hadde. For øvrig betinget eieren seg fri kraft til nødvendig lys på gården. Både kraft og installasjon av lamper var begrenset til 20 lamper. I kontrakten heter det "kraft til lys". Dette viser et entydig formål, samt at man ikke har nyttet "lys" som betegnelse for strøm eller kraft. Denne forståelse har også de tidligere eiere av bruket lagt til grunn. Det er bl.a. vist til et brev som gårdens eier skrev til Os Elektritetsverk 20. september 1938 hvor det bl.a. heter:

"Elektrisk straum til teknisk og gårdsbruk, skal eg betala etter målar, men ikkje straum til ljos, og heller ikkje målarleiga for ljos. Då eg etter kontrakti skal ha fri kraft til det nødvendige lys på gården.

Tidligare har ein ikkje vore so nøyereknande på nokon partar.

Eg har kanskje brukt lidt meir elektr. straum enn eg etter kontrakti har ret til, men so har elektr.verket havt fyremuner av det på andre måter."

Den opprinnelige avtale er heller ikke endret senere. Når det i avtalen i 1939 er fastsatt 1000 watt er dette fremkommet ved at man regnet hver lyspære til 50 watt. Da eieren i 1968 ønsket å gå over til en blandingstariff ble man enige om å basere seg på en brukstid på 8000 timer, d.v.s. 8000 KWH pr. år.

Under enhver omstendighet må kontrakten av desember 1939 avskjære mulig tvil om hva som gjelder mellom partene angående fri kraft etter pkt. 2 i avtalen fra 1913. Det fremgår av 1939-avtalen at partene var enige om at den fremtidige oppfyllelse av pkt. 2 skulle skje ved levering av 1000 watt, og det ble også uttrykkelig angitt at verkets forpliktelse etter pkt. 2 da var oppfylt.

Det er bl.a. også påberopt at partene har innrettet seg etter den nevnte forståelse, og først i 1989/1990 er det fremkommet en annen forståelse av kontraktsforholdet.

Det er videre gjort gjeldende at det ikke er holdbart grunnlag for endring av kontraktsforholdet, herunder omdisponering av kraften til sagbruk. Det er således ikke grunnlag for anvendelse av avtaleloven §36, eller analogisk anvendelse av de øvrige bestemmelser som er påberopt.

At kraftbehovet har øket på bruket, slik det også ellers har gjort i samfunnet, kan neppe være et relevant moment i relasjon til avtaleloven §36. Bruket er totalt sett kommet gunstig ut når det gjelder salg av fallet. Man har en verdifast leveranse av 8000 KWH pr. år og den opprinnelige årlige avgift på kr 300,- er oppregulert etter konsumprisindeksen, og utgjør i dag noe under kr 10000,- pr. år. Sammenlignet med en tenkt ekspropriasjon av fallet i dag, er brukets status langt gunstigere.

Det er fremholdt at særlig to forhold har endret seg siden kontraktsinngåelsen i 1913. Kraftverket er nedlagt fordi dette ble ulønnsomt, og sagbruksdriften har også opphørt. Det rimelige og riktige i den endrede situasjon må være at kommunen tar risikoen for at utnyttelsen av fallet er blitt ulønnsomt. Kommunen vedstår seg sine kontraktsforpliktelser, selv om kraftproduksjonen er nedlagt. På den annen side må grunneieren bære risikoen for at sagbruksdriften - som kraften var øremerket for - blir nedlagt.

Etter kommunens oppfatning ville det være klart urimelig om kommunen skulle bli pålagt en omdisponering av kraften når produksjon av kraft er opphørt.

Når det gjelder at vassdraget nå nyttes til vannverk vises til de tillatelser som er gitt og de skjønn som er avsagt. Det kan ikke ses at denne utnyttelse er mer byrdefull for bruket. Når det gjelder at kommunen tar inn betydelige beløp i vannavgifter er forholdet at slike avgifter er basert på å dekke omkostningene. Det foreligger således ingen fortjeneste som eventuelt kunne trekkes inn i vurderingen.

Subsidiært er anført at foreliggende opplysninger om motorstørrelse og antatt brukstid ville innebære ca 3000 KWH pr. år.

Os kommune har lagt ned slik påstand:

"1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Os kommunen tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

For lagmannsretten har Jostein Gaassand avgitt partsforklaring og det er avhørt tre vitner. Det er foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Når det gjelder tolkingen av 1913-avtalen er det entydig tillagt eiendommen fri kraft til sagbruket og dets maskiner i samme omfang som fallet allerede var utnyttet.

Vilkåret i pkt. 2 om "fri kraft til det nødvendige lys paa gaarden, fritt montert og installert med lamper (indtil 20 lamper)" peker klart i retning av at man mente strøm til lyspærer. Når det angis kraft til lys kan dette vanskelig forenes med at man skulle ha brukt "lys" som betegnelse for kraft eller strøm. Den foreliggende sak atskiller seg her fra påberopte dommer. Dette gjelder også at strømleveransene både etter kontraktens pkt. 1 og 2 kom igang etter forholdsvis kort tid.

Innholdet i avtalens pkt. 2 ble nærmere klarlagt ved praktisering og senere avtaler. Det vises særlig til det tidligere gjengitte brev av 20. september 1938 hvor eieren gir klart uttrykk for at han har krav på fri kraft til lys, men at han selv skal betale for strøm til teknisk og gårdsbruk. I desember 1939 inngås en ny avtale og pkt. 2 blir erstattet med ny avtale om levering av 1000 watt, som etter opplysningene i saken antakelig er basert på antall lamper beregnet til 20 og 50 watt hver. Det er imidlertid nå ingen begrensning i bruken. I 1968 blir man så - i forbindelse med overgang til annen måler - enige om en brukstid på 8000 timer, slik at det kan tas ut gratis strøm med 8000 KWH pr. år.

Det avgjørende for rettsforholdet mellom partene vil imidlertid ikke være forståelsen av pkt. 2 i 1913-avtalen, men at partene inngikk den nye avtale om 1000 watt - med senere avtale om 8000 brukstimer. Det fremgår av 1939-avtalen at den erstatter pkt. 2 i avtalen fra 1913, og det fremgår videre at verkets forpliktelser etter denne post da er oppfylt.

Det videre spørsmålet i saken er om det er grunnlag for revisjon av det foreliggende avtaleforhold, herunder om sagkraften skal kunne omdisponeres til jordbruksformål - med hjemmel i avtaleloven §36 eller analogi som tidligere nevnt.

Lagmannsretten er kommet til at denne anførsel ikke kan føre frem.

Når det ses bort fra de endringer som er knyttet til utnyttelsen av vassdraget, samt nedleggelse av sagdriften, kan ikke retten se at det er fremkommet opplysninger som kan gi holdepunkter for eventuell revisjon av avtaleforholdet. Som det fremgår av den tidligere saksfremstilling er den årlige avgift på kr 300,- indeksregulert ved rettskraftig dom - og utgjør nå knapt kr 10000,- pr. år.

Man står i saken overfor en avtale om strømlevering til et sagbruk som er blitt nedlagt og hvor sagbruket og videre bearbeiding av virket var en del av næringsgrunnlaget for bruket. I utgangspunktet taler nedleggelse og omlegging til annen drift for at den samme strømmengde må kunne omdisponeres. Dette vil normalt være en strømleveranse som kommunen må ha regnet med som varig og hvor det er lite som taler for at kommunen skal kunne fastholde en slik formålsbestemt avtaleklausul.

Retten må imidlertid foreta en helhetsvurdering og da blir forholdet et annet. Kraftstasjonen er nedlagt som ulønnsom, og kommunen produserer således ikke den kraft som var forutsatt å skulle leveres til sagbruket, men må selv kjøpe denne.

Under disse omstendigheter kan ikke retten se at det er grunnlag for omdisponering av sagkraften. Os kommune bør ha risikoen for nedleggelse av kraftstasjonen, og kommunen har også erkjent sine forpliktelser etter avtaleforholdet. På den annen side bør Jostein Gaassand ha risikoen for at sagdriften er blitt nedlagt. Ser man på balanseforholdet mellom partene før og etter nedleggelsene kan det neppe være tvil om at Os kommune kommer dårligst ut.

Det kan ikke ses at Os kommunes utnyttelse av vassdraget til vannverk kan være av nevneverdig betydning for vurderingen. Avgiftene som tas inn skal dekke de foreliggende utgifter og det er heller ikke fremkommet opplysninger som viser at den endrede bruk av vassdraget medfører ulemper av særlig betydning for eiendommen.

Herredsrettens dom blir etter dette stadfestet, så langt den er påanket.

Anken har ikke ført frem og i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd blir den ankende part pålagt å betale saksomkostninger for lagmannsretten, idet særlige omstendigheter som bør frita ikke finnes å foreligge. Den innsendte omkostningsoppgave legges til grunn og saksomkostninger tilkjennes med kr 36500,- hvorav salær utgjør kr 35000,-. Når det gjelder saksomkostninger for herredsretten er lagmannsretten enig i anvendelsen av hovedregelen i tvistemålsloven §174, første ledd. Herredsrettens omkostningsavgjørelse blir således også stadfestet.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. Herredsrettens dom stadfestes, så langt den er påanket.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jostein Gaassand kr 36500,- - kronertrettisekstusenfemhundre - til Os kommune, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.