Rt-1960-1310

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-11-05
Publisert:	Rt-1960-1310
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 111 B/1960
Parter:	Alfred og Ole Skreaa m.fl. (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Adlaug Myklebust m.fl. (høyesterettsadvokat Ole Helliesen).
Forfatter:	Endresen, Roll Matthiesen, Heiberg, Leivestad, Berger
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1896) §2, Vassdragsreguleringsloven (1917)

Dommer Endresen: Ved erklæringer av 18. og 25. mai 1912 håndga oppsitterne - i alt 8 - på gårdene Skreå g.nr. 17 b.nr. 1-6 og Ødegård g.nr. 16 b.nr. 1-5 i Sirdal fallrettigheter og oppdemningsrettigheter i Skreåvassdraget til Ommund K. Tveiten.

Side:1311

Etterat håndgivelsen var akseptert og grunneierne hadde fått utbetalt de kontantbeløp som skulle ytes i tilknytning til aksepten, ble vassrettighetene fraskilt gårdene ved skylddeling og tilskjøtet Ommund K. Tveiten og P. I. Ousdal i fellesskap. I 1956 reiste de nåværende oppsittere på de nevnte gårder sak mot innehaverne av vassrettighetene for å få omgjort overdragelsen av rettighetene, subsidiært for å få kontraktbetingelsene fastslått og i tilfelle endret. Flekkefjord herredsrett med sorenskriver Petter Wildhagen som settedommer avsa 21. september 1957 dom med denne domsslutning:

«1. De saksøkte tilpliktes innen 2 måneder mot betaling av kr. 600 å utstede skjøte til saksøkerne nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 6 på Skreaafoss g.nr. 17, br.nr. 7 og mot betaling av kr. 300 å utstede skjøte til saksøkerne nr. 7 og 8 på Ødegaardsfoss, gr.nr. 16 br.nr. 6 i Øvre Sirdal.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Adlaug Myklebust m.fl. - i alt 27 parter som dels er livsarvinger etter P. I. Ousdal, dels slektsarvinger etter Ommund K. Tveiten og hans hustru - påanket herredsrettens dom til lagmannsretten som 27. juni 1959 avsa dom med denne domsslutning:

«Bestemmelsene i kontraktene av 18. mai 1912 og 25. mai 1912 mellom Ommund Karlsen Tveiten d. e. på den ene side og oppsitterne på Ødegaard og Skrena på den annen side om rett til å sette dam, rett til å benytte sten og fjell til dambygging, rett til grunn til utbygging av kraftstasjon og anlegg er ikke lengre bindende for eierne på Skrena og Ødegaard.

Forøvrig frifines de ankende parter.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

De nåværende oppsittere på de 8 gårder har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. De ankende parter gjør prinsipalt gjeldende at da avtalen mellom de opprinnelige parter i 1912 forutsatte at utbygging av vassdraget og den fastsatte kraftleveranse skulle finne sted innen rimelig tid, må avtalen nå kunne kreves hevet på grunn av bristende forutsetninger, hvilket må føre til at vassrettighetene tilbakeskjøtes til de nåværende oppsittere på gårdene. Det samme må følge av at den opprinnelige avtale på grunn av endrede forhold nå er urimelig overfor grunneierne. Avtalen må også kunne heves fordi den fra 1955 må ansees misligholdt. Om avtalen ikke kan heves, må reglene om kontrakters omdanning på grunn av endrede forhold i hvert fall føre til at grunneierne har krav på å få elektrisk kraft etter nåtidens behov. Til samme resultat må en tolkning av kontraktvilkårene føre. Helt subsidiært gjør de ankende parter gjeldende at de i hvert fall må ha krav på å få levert elektrisk kraft i samsvar med hva der uttrykkelig er nevnt i håndgivelseserklæringene. De ankende parter har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

Side:1312

«I. Prinsipalt:

Ankemotpartene tilpliktes å skjøte til de ankende parter Alfred og Ole Skreaa, Martine og Lise Skreaa, Tonette Ødegaard Skreaa, Jørgine Skreaa, Karl Skreaa og Oskar Omm. Skrena gårdsnr. 17 bruksnr. 7 i Øvre Sirdal mot å få utbetalt kr. 600, samt til Arne og Malder Ødegaard, Torkel og Nils Ødegaard, gårdsnr. 16 bruksnr. 6 i Øvre Sirdal mot å få utbetalt kr. 300.

II. Subsidiært:

Den elektriske kraft som Alfred og Ole Skreaa, Martine og Lise Skreaa, Tonette Ødegaard Skreaa, Jørgine Skreaa, Karl Skrena og Oskar Omm. Skreaa samt Arne og Malder Ødegaard, Torkel og Nils Ødegaard har krav på i henhold til kontrakter av 18. mai 1912 og 25. mai 1912, skal være tilstrekkelig til lys, varme, koking og kraft til de gårder det her gjelder etter nåtidens behov.

III. Atter subsidiært:

Alfred og Ole Skreaa, Martine og Lise Skreaa, Tonette Ødegaard Skreaa, Jørgine Skreaa, Karl Skreaa og Oskar Omm. Skrena samt Arne og Malder Ødegaard, Torkel og Nils Ødegaard har krav på leveranse av den kraftmengde som er beskrevet i kontraktene av 18. mai 1912 og 25. mai 1912.

IV. I alle tilfelle:

De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Adlaug Myklebust og de øvrige innehavere av vassrettighetene har tatt til gjenmæle og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er 2. februar 1960 holdt bevisopptak ved Stavanger byrett til avhør av de ankende parter Oskar Ommundson Skreaa og Alfred Emmanuel Olsen Skreaa, ankemotparten Martin Karlsen Tveiten samt et vitne. For Høyesterett er videre fremlagt en del nye dokumenter.

Jeg er delvis kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

De ankende parters hovedsynspunkt er at det er utenkelig at leveransen av elektrisk kraft skulle kunne utskytes på ubestemt tid, idet grunneierne i første rekke solgte sine vassrettigheter for å skaffe seg elektrisk kraft samtidig med at den avtalte strømleveranse utgjorde den vesentligste del av vederlaget for overdragelsen; det må derfor etter de ankende parters mening ha vært en klar forutsetning for overdragelsen at utbygging av vassdraget skulle skje innen rimelig tid, noe som også falt godt i tråd med de planer om utbygging av Siravassdraget som ellers var fremme i denne tid. Etter de foreliggende opplysninger må jeg imidlertid legge til grunn at det hverken under forhandlingene i 1912, ved skylddelingen eller ved tilskjøtningen av vassrettighetene fra noen av partenes side skriftlig eller muntlig ble gitt

Side:1313

uttrykk for at utbygging innen rimelig tid var en relevant forutsetning for overdragelsen. De ankende parter har gjort gjeldende at dette nettopp hadde sin grunn i at kontraktpartene den gang regnet det som sikkert at utbygging ville skje innen overskuelig fremtid. Jeg kan imidlertid ikke finne holdepunkt for en slik antagelse. Det må være på det rene at man i 1912 ikke regnet med at Tveiten og Ousdal ville være i stand til selv å igangsette utbygging, noe som også er kommet til uttrykk i ordene «Ommund Tveiten eller ordre» i håndgivelseserklæringene. Det har heller ikke kunnet påvises at det den gang på annet hold forelå aktuelle planer eller interesse for utbygging av Skreåvassdraget. Det er vist til at Stavanger kommune var interessert i utbygging av Siravassdraget; det er imidlertid for det første uklart om slik interesse forelå så tidlig som i mai 1912, og for det annet gjaldt kommunens interesse i årene før første verdenskrig selve Siravassdraget omkring Dorgefoss som ligger ovenfor Skreåvassdraget, uten at det derav kan utledes at det fra kommunens side også forelå interesse for det her omhandlede sidevassdrag. Hvorvidt det ville bli utbygging, berodde derfor i det hele på om det ville lykkes Tveiten og Ousdal å få solgt rettighetene til tilstrekkelig kapitalsterke interesser som ville foreta utbygging av Skreåvassdraget, noe som måtte fremstille seg som uvisst.

Heller ikke gir grunneiernes senere opptreden støtte for det syn at det var en relevant forutsetning for overdragelsen at utbygging skulle skje innen rimelig tid; etter de opplysninger som foreligger, må jeg legge til grunn at dette først ble gjort gjeldende fra grunneiernes side i 1955.

Når det som her er foretatt overdragelse av særskilt skyldsatte vassrettigheter ved tinglyst skjøte som intet inneholder med hensyn til utbyggingstiden, må det stilles sterke krav til beviset hvis det gjøres gjeldende at utbygging innen rimelig tid likevel var en relevant forutsetning for overdragelsen. Noe bevis for en slik relevant forutsetning kan jeg ikke finne ført i denne sak. Etter det foreliggende må det etter min mening snarere kunne legges til grunn at grunneierne - til tross for at de åpenbart har vært interessert i en snarlig utbygging - har sett seg tjent med å overføre vassrettighetene til Tveiten og Ousdal uten hensyn til uvissheten angående vassdragets utbygging, hva enten dette nå skyldtes at de var fornøyet med det kontantvederlag de fikk, eller at de mente at sjansen for en snarlig utbygging best ble ivaretatt ved en slik eiendomsoverføring. Jeg er derfor enig med lagmannsretten i at avtalen om overdragelse av vassrettighetene ikke kan heves på grunn av bristende forutsetninger.

Heller ikke kan jeg finne at de øvrige omstendigheter som de ankende parter har påberopt som grunnlag for å heve avtalen, kan føre til et slikt resultat. Jeg finner således ikke at anførselen om at avtalen må kunne heves fordi den under nåtidens forhold vil virke urimelig, kan føre frem. Heller ikke kan jeg finne at avtalen er misligholdt ved at det ikke er levert elektrisk kraft fra 1955 da Vest-Agder Elektrisitetsverk erklærte seg villig til

Side:1314

å levere slik kraft. Jeg finner det her tilstrekkelig å vise til at det fra ankemotpartenes side under prosedyren for Høyesterett uimotsagt er gjort gjeldende, at de ankende parter ikke før saksanlegget hadde henvendt seg til ankemotpartene med krav om strømleveranse. Under prosedyren for Høyesterett har ankemotpartene for øvrig erklært seg villige til, uten å avvente utbygging av Skreåvassdraget, i tilfelle å sørge for strømleveranse så snart det er fastlagt hvor meget elektrisk strøm de ankende parter har krav på.

Lagmannsretten er kommet til at bestemmelsene i håndgivelseserklæringene av 18. og 25. mai 1912 om rett til å sette dam, rett til å benytte sten og fjell til dambygging samt rett til grunn til utbygging av kraftstasjon og anlegg er bortfalt ved foreldelse, slik at det bare blir overdragelsen av fallrettighetene som fortsatt beslår. Ankemotpartene har akkviescert ved denne avgjørelse. Uten å begrunne dette nærmere synes lagmannsretten imidlertid også å ha lagt til grunn, at det vederlag i form av elektrisk kraft som håndgivelseserklæringene fastsetter er knyttet til opp demningsrettighetene, slik at plikten til strømleveranse er falt bort sammen med disse. Jeg kan ikke være enig i dette syn. Erklæringene er riktignok ikke klare på dette punkt. Foruten det beløp som skulle betales før overdragelsen, bestemmer de til den ene side hva der skal betales i kontanter som skadeserstatning for oppdemningen, og fastsetter til den annen side en kontantbetaling for vannkraftens borttagelse fra det gamle leie. Om den elektriske kraft som skal leveres fremgår, at den skal være vederlag for avståelsen av «vannkraft av den opmagasinerte oven beskrevne baseng» med rett til å «lede og uttappe vannet i dam og Skreelven til benyttelse i industriell øiemed efter eget forgodtbefindende». Det kan etter dette spørres om den elektriske kraft var knyttet som vederlag til både oppdemningsrett og fallrettigheter. Da overdragelsen av fallrettighetene er det primære, finner jeg det imidlertid mest nærliggende å se strømleveransen som vederlag for avståelsen av selve vannkraften, uten at det blir noen reduksjon om oppdemningsretten ansees bortfalt.

Når det så gjelder spørsmålet om hvorvidt leveransen av elektrisk kraft skal bestemmes ut fra nåtidens behov eller på grunnlag av behovet for kraft til gårdsbruk i 1912, er jeg blitt stående ved at det her er nåtidens behov som må være avgjørende. En slik forståelse er etter min mening best forenelig med håndgivelseserklæringenes bestemmelse om at grunneierne skal ha «elektrisk kraft til gårdsbruk såsnart anlegget er så ferdig at kraft kan leveres». De følgende ord i erklæringene om at kraften skal leveres «så tilstrekkelig at der er kraft til tersking, maling, sliping og minst til 4 elektriske lamper til hvert bruk» ser jeg da som en oppregning - ut fra datidens behov - av de minimumsytelser som det ville bli aktuelt å kreve, jfr. ordene «minst til 4 elektriske lamper». En slik tolkning gir etter min mening også den rimeligste løsning. Når det nå er gått bortimot 50 år uten at grunneierne har fått den godtgjørelse for overdragelsen av fallrettighetene

Side:1315

som hadde den vesentligste betydning for dem, synes det å gi best balanse i ytelsene på begge sider at størrelsen av dette vederlag ikke bestemmes ut fra behovene for elektrisk kraft til gårdsbruk som de var for 50 år siden, men ut fra behovene i dag.

Med hensyn til spørsmålet om hvor stor strømleveranse ankemotpartene målt etter nåtidens behov kan kreve, har begge prosessfullmektiger gitt uttrykk for at Høyesterett bør innskrenke seg til å gi en generell uttalelse om til hvilke formål elektrisk kraft skal leveres. Meningen er så at partene selv får søke å komme til enighet om hvor stort elektrisitetskvantum de ankende parter skal få. I samsvar med dette syn er det heller ikke fremlagt materiale som gir Høyesterett grunnlag for å ta stilling til dette spørsmål.

Utgangspunktet ved bedømmelsen av hvilke behov som i dag kan kreves dekket, må være det normale behov for elektrisk kraft til gårdsdrift og husholdning på gårder av tilsvarende størrelsesorden i fjellbygder som her omhandlet. Det vil omfatte kraft til vanlig belysning i våningshus, driftsbygninger og uthus, herunder også nødvendig utelys, videre kraft til kokning på elektriske komfyrer og kokeplater, til varmtvannsberedere og vanlige husholdningsmaskiner og endelig kraft til maskiner som brukes i gårdsdriften. Kraft til oppvarming har etter forholdene i 1912 sikkert ligget helt utenfor kontraktpartenes tanke og faller vel også i dag utenfor hva der i fjellbygder, hvor det vanligvis er tilgang til vedskog, kan regnes å falle innenfor uttrykket «kraft til gårdsbruk». Jeg antar derfor at kraft til oppvarming ikke skal tas i betraktning ved fastsettelsen av hvor meget elektrisk energi som skal stilles til rådighet.

Dommen bør gå ut på at den elektriske kraft skal være tilstrekkelig til gårdsbruk etter nåtidens behov. Dette må da tolkes i samsvar med de retningslinjer som jeg har gjort rede for.

Da de ankende parter bare delvis har fått medhold, tilkjennes ikke saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Alfred og Ole Skreaa, Martine og Lise Skreaa, Tonette Ødegaard Skreaa, Jørgine Skreaa, Karl Skreaa, Oskar Om. Skreaa, Arne og Malder Ødegaard samt Torkel og Nils Ødegaard har krav på elektrisk kraft i medhold av kontraktene av 18. og 25. mai 1912 tilstrekkelig til gårdsbruk etter nåtidens behov.

For øvrig stadfestes lagmannsrettens dom for så vidt den er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Leivestad og Berger: Likeså.

Side:1316

Av herredsrettens dom (sorenskriver Petter Wildhagen som settedommer):

- - -

Den 18. mai 1912 undertegnet oppsitterne på gården Skreaa i Sirdalen en håndgivelse til Ommund Karlsen d. æ. sålydende:

«Vi undertegnede samtlige eiere av gaarden Skreaa av Sirdal erkjender at vi har overdraget herr Ommund K. Tveiten æ. vasdraget fra Vasvoldvasosen saaledes: Det tillades herr Ommund Tveiten eller ordre at sette dam i Vasvoldvasosen og indre Skreaavasosen i en høide av 15 meter regnet fra bunden av elvens udløp av Vasvoldvandet saaledes at vandmagasinet vil omfatte alle vand til nevnte høide av 15 meter regnet fra bunden av elvens udløp av Vasvoldvandet, saaledes at vandmagasinet vil omfatte alle vand til nevnte høide til og med skrevandet den vordende baseng. I skadeserstatning for opdemning betales før eller naar arbeidet settes igang (paabegyndes) kr. 1 000 kontant for en damhøide av 5 meter. For en yderligere forhøining av dammen betales fra 5 meter eller del derav til 10 meter kr. 1 000. For dam fra 10 til 15 meter betales kr. 300 pr. m av paaleg indtil 15 meter. Dammene i Vasvoldvasosen og Skreevasosen gjøres solide under kanalvæsenets kontrol og dets godkjendelse. Sten og fjeld til dambygninger taes gratis. Vi avstaar vandkraften av den opmagasinerte oven beskrevne baseng saaledes, at Ommund Tveiten eller ordre kan lede og udtappe vandet i dam og Skreelven til benyttelse i industriel øiemed efter eget godtbefindende, mot at der skaffes os elektrisk kraft til gaardsbrug saasnart anlegget er saa færdig at kraft kan leveres. Den elektriske kraft leveres frit til Skreaas indmark ved Storebæk saa tilstrækkelig at der er kraft til terskning, malning, slipning og mindst til 4 elektriske lamper til hvert brug paa Skreaa, desuten betales os for vandkraften av Skreaaen og Skreebekken der falder ned i Skreeaaen ved Skreegaarden kr. 1 000 ved vandkraftens borttagelse fra det gamle leie. Denne haandgivelse vedstaar vi 1 1/2 aar fra datum. Antas haandgivelsen og tillike betales os kr. 600 kontant overdrager vi den med rettigheder og forpligtelser til herr Ommund Tveiten eller ordre til fuld raadighed.»

Denne håndgivelse er undertegnet av Torkell Skreaa, Ole O. Skreaa, Askild K. Skreaa, Ommund Skrena m. p. p., Berte Skreaa og Jørgen T. Skreaa.

Den 14. november 1918 har de samme oppsittere undertegnet et dokument sålydende:

«Kvittering og erklæring.

Undertegnede samtlige eiere av gaarden Skreaa erkjender herved at ha modtat den os efter haandgivelse av 18. mai 1912 tilkomne sum kr. 600 og forpligter vi os solidum at meddele herr Ommund Tveiten d. æ. eller ordre lovlig adkomstdokumenter efter nevnte haandgivelse naar forlanges.»

Den 11. februar 1914 ble det holdt skylddelingsforretning hvorved de nevnte rettigheter ble utskilt som særskilt bruk under navn av Skreaafoss, g.nr. 17, b.nr. 7 av skyld 30 øre.

Den 23. april 1914 ble det utstedt skjøte til Ommund Karlsen Tveiten og P. I. Ousdal på den utskilte parsell. I skjøtet er først håndgivelsen og kvitteringen inntatt ordlydende og det er deretter gitt følgende påtegning:

«Ommund Karlsen Tveiten d. æ. har bedt skjøte udstedt til sig og P. I. Ousdal i fellesskab som sameiere hver for 1/2 del. Ved skylddeling

Side:1317

avholdt 11. februar, tgl. 24. februar 1914 er de solgte rettigheder frasolgt vore brug og særskildt skyldsat og matrikulert som brnr. 7 "Skreefoss" av skyld 30 øre under grnr. 17 Skreaa i Sirdalen Tinglag. Rettighederne overdrages frie for byrder og heftelser. I henhold hertil skjøder og overdrager vi brnr. 7 "Skreefoss" av skyld 30 øre under grnr. 17 Skreaa i Sirdalens tinglag med rettigheder og forpligtelser som beskrevet i haandgivelsen av 18. mai 1912, i erklæringen av 14. november 1913 og i skylddelingen til d/herr Ommund Karlsen Tveiten d. æ. og P. I. Ousdal som sameiere hver for en halvdel under hjemmelsansvar for os efter loven. Til bestemmelse av stempelgebyr vurderes den i haandgivelsen betingede elektriske kraft for 25 aar til kr. 4 000.»

Skjøtet er underskrevet av alle selgerne med unntagelse av Ommund Skreaa.

Skjøtet er tinglest den 5. mai 1914.

Den 25. mai 1912 undertegnet eierne av gården Ødegård Andreas Nilsen og Mads Torjesen Ødegaard en håndgivelse til den samme Ommund K. Tveiten av noenlunde samme innhold som den oppsitterne på Skreaa hadde undertegnet. I skadeserstatning skulle det ifølge denne håndgivelse betales kr. 800 for en damhøyde av 5 meter, kr. 500 for ytterligere forhøyelse inntil 10 meter og kr. 200 pr. meter for forhøyelse til 15 meter. Selgerne betinget seg elektrisk kraft i samme utstrekning som eierne av Skreaa, og kr. 800 for vannkraftens borttagelse fra det gamle leie. Hvis håndgivelsen ble antatt skulle det betales kontant kr. 300.

Håndgivelsen ble så gitt en påtegning datert 14. november 1913 hvorved selgerne erkjente å ha mottatt kr. 300 og forpliktet seg til å meddele Ommund Karlsen Tveiten skjøte når det ble forlangt.

Den 12. februar 1914 ble de solgte rettigheter ved skylddeling utskilt fra Ødegård, g.nr. 16 b.nr. 1, 3 og 5 og gitt navnet Ødegårdsfoss, g.nr. 16, b.nr. 6 av skyld 12 øre.

Skjøte på Ødegårdsfoss ble utstedt den 23. april 1914 til Ommund Karlsen Tveiten og P. I. Ousdal med en halvpart på hver. Skjøtet er redigert på samme måte som skjøtet på Skreaafoss. Den elektriske kraft som var betinget er av hensyn til stempelgebyret verdsatt til kr. 2 000 for 25 år.

Skjøtet er tinglest den 5. mai 1914.

Disse håndgivelser var et ledd i en oppsamling av vassdragsrettigheter som P. I. Ousdal arbeidet med fra omkring århundreskiftet delvis i fellesskap med Ommund Karlsen Tveiten. Saksøkerne viser til hva der er anført om dette i en sak mellom Stavanger kommune og Jørgen Thoresen m. fl., inntatt i Rt. for 1923 202. Ommund Karlsen Tveiten hadde med seg ferdigskrevne dokumenter som han fikk oppsitternes underskrift på.

Saksøkerne gjør merksam på at ved disse skjøter er det overdradd både fallrettigheter og oppdemningsrett. For fallrettighetene skulle det for Skreaas vedkommende bare betales kr. 1 000 og for Ødegård kr. 800. For skade ved oppdemningen skulle det for de samme eiendommer betales henholdsvis kr. 3 500 og kr. 2 300 for en damhøyde av 15 meter. Kontant skulle det bare betales henholdsvis kr. 600 og kr. 300.

Like etter denne overdragelse hadde funnet sted kom den første verdenskrig og de planer man hadde hatt kom i en annen stilling. Ingeniør Abel Fidjeland gikk i 1918 til oppkjøp av en rekke vassdragsrettigheter i Sirdalen. Han ervervet blant annet de rettigheter som Ommund Karlsen

Side:1318

Tveiten og P. I. Ousdal hadde kjøpt av oppsitterne på Skreaa og Ødegård med tillegg av Ommund Karlsen Tveitens og flere andres rettigheter i Skreaaen for kr. 45 000 med tillegg av diverse hestekrefter strøm. Ingeniør Fidjeland arbeidet i kompaniskap med arkitekt Finn Meyer i Bergen. Det ble betalt ca. kr. 25 000 på disse rettigheter. Det viste seg senere at ingeniør Fidjeland ikke klarte å realisere sine utbyggingsplaner. Arkitekt Meyer gikk konkurs i 20-årene. I 1931 reiste selgerne sak mot ingeniør Fidjeland med påstand om at han skulle vedstå kjøpet og ordne opp restkjøpesummen. Saken endte med forlik. Tveiten og Ousdal beholdt de penger de hadde mottatt og samtidig skulle rettighetene gå tilbake til Tveiten og Ousdal. Ved eventuelt senere salg skulle Fidjeland få 1/4 del av det rettighetene ble utbrakt til. Da Tveiten og Ousdal i 1918 fikk utbetalt ca. kr. 25 000 av Fidjeland hadde de betalt til oppsitterne på Skreaa og Ødegård henholdsvis kr. 750 og kr. 250 som gratisbeløp.

Samtidig med Fidjeland kom også Stavanger elektrisitetsverk med i bildet. Dette verk hadde kjøpt opp en del rettigheter og hadde bygget ut et midlertidig lite verk. Det så en tid ut som om det nå skulle bli alvor med utbyggingen.

Så kom imidlertid depresjonen. Det ble en sterk strid i Stavanger om hvilke vassdrag som burde utbygges, og det endte med at Sirdalen ble oppgitt til fordel for en annen utbygging.

Saksøkerne nevner disse forhold for å vise at det har vært utbyggingsplaner siden første verdenskrig, men at det alltid er kommet noe i veien.

I 1954 ble Vest-Agder Elektrisitetsverk interessert i vassdraget og begynte å underhandle om kjøp av rettigheter. Saksøkerne tok da affære, idet de mente at de saksøkte ikke lenger hadde noen rettigheter etter de opprinnelige kontrakter av 1912. Da de mener at en må regne med at en utbygging av vassdraget vil finne sted innen en overskuelig fremtid, har de reist denne sak for å få avgjort om de saksøkte fremdeles har noen rett.

Saksøkerne har henvist til uttalelser og beregninger av en nemnd som har fått i oppdrag av Vest-Agder Elektrisitetsverk å komme med forslag til priser på fossrettigheter i Øvre Sira. Etter dette mener saksøkerne at deres rettigheter i dag skulle være verd:

Verdien av vassretten etter mindretallets vurdering kr. 98 042

Skade på grunn » 29 600

kr. 127 642

med fradrag av verdien av det som den tilståtte elektriske kraft er verd » 23 200

Rest kr. 104 442

Dette tall må enn videre forhøyes fordi det ved beregningen bare er regnet med en damhøyde av 10 meter, mens de overdradde rettigheter gir rett til 15 meters damhøyde. Videre må det tillegges 25 prosent etter vassdragsreguleringsloven. - - -

De saksøkte har tatt til gjenmæle og påstått seg frifunnet. De har anført følgende:

Det var ved undertegnelsen av håndgivelsen i 1912 ikke tale om at det skulle bli noen snarlig utbygging. Ommund K. Tveiten var en alminnelig bonde og kunne ikke selv gå til noen utbygging. Han disponerte ikke kapital

Side:1319

og hadde ikke den fornødne innsikt til å kunne gå i gang med et så stort foretagende. Det var åpenbart at han bare kjøpte opp rettigheter med tanke på videre salg. Han har derfor ikke kunnet forespeile oppsitterne at det skulle bli en snarlig utbygging. Det har han heller ikke gjort. Det ble under kontraktforhandlingene ikke sagt noe om utbyggingen. Det er ikke nevnt noe om det i dokumentene og de saksøkte hevder at det ikke er andre forutsetninger for salget enn de som er nevnt i dokumentene. - - -

Retten bemerker: - - -

Hva det neste spørsmål angår om rettighetene kan betraktes som bortfalt på grunn av bristende forutsetninger bemerkes:

Retten kan ikke anse det godtgjort at Ommund Karlsen Tveiten har forespeilet oppsitterne at det ville bli en snarlig utbygging, eller at spørsmålet om når utbyggingen ville finne sted har vært diskutert under kontraktforhandlingene i 1912. Derimot må retten anta at det har vært begge parters forutsetning at utbygging ville komme til å finne sted innen rimelig tid. Oppsitterne har betinget seg et visst kvantum elektrisk kraft som skulle leveres «såsnart anlegget er så ferdig at kraft kan leveres». Det kontante beløp som oppsitterne fikk utbetalt var forholdsvis beskjedent, og retten må anse bestemmelsen om at de skulle ha fri elektrisk kraft som en meget vesentlig del av det vederlag de skulle oppebære. Slik håndgivelsen er formet har oppsitterne ikke noe krav på at kjøperen skal gå i gang med utbygging. Det har formodningen mot seg at de skulle ha overdradd sine rettigheter på de vilkår, at de skulle være bundet av overdragelsen i ubegrenset tid uten adgang til å få den frie elektriske kraft som må ansees som en meget vesentlig del av deres vederlag. Retten finner at det nå er gått så lang tid siden kontrakten ble inngått, at det må kunne konstateres at kjøperne har misligholdt sin forpliktelse til å skaffe oppsitterne fri elektrisk kraft innen rimelig tid. Oppsitterne kan derfor ikke lenger ansees bundet av kontrakten. Retten viser til høyesterettsdom i Rt-1924-182 og Rt-1929-563.

Retten kan ikke tillegge det avgjørende vekt at oppsitterne i alle disse år ikke har foretatt seg noe for å få kjøperne til å gå i gang med utbygging. Slik som forholdene lå an er det overveiende sannsynlig at en henvendelse fra oppsitterne om dette ikke ville ha kunnet resultere i noen ting. Kjøperne kunne ikke selv gå i gang med noen utbygging, og de var heller ikke i stand til å få noen annen til å interessere seg for prosjektet og gå i gang med utbygging.

Retten må også anse det urimelig om kjøperne nå skulle kunne kreve å sette seg i besittelse av grunnen og begynne utbygging uten å erlegge annet enn den erstatning som er fastsatt i håndgivelsen. Etter det opplyste må retten anse det godtgjort at de rettigheter de har avstått i dag har en betraktelig større verdi, og at den skadeserstatning som er fastsatt i håndgivelsen ikke på langt nær dekker det tap som de vil bli påført ved utbyggingen og oppdemningen. Det er en misligholdelse fra kjøpernes side at de ikke tidligere har gått til utbygging, og de kan ikke etter i en årrekke å ha misligholdt sin forpliktelse forlange kontrakten opprettholdt under forhold, hvor hverken vederlaget eller skadeserstatningen tilsvarer henholdsvis verdien av det som avståes og skaden som påføres oppsitterne.

Retten kan ikke anta at spørsmålet kommer i noen annen stilling fordi

Side:1320

om P. I. Ousdal til å begynne med ikke var med i forhandlingene om håndgivelsen, men først kom med som medeier i skjøtet. Heller ikke kan retten anta at det har noen betydning at ingeniør Fidjeland ervervet disse rettigheter i 1918. Ikke for noen av disse kan retten anta at det foreligger noe godtroenhetserverv. Retten må anta at de liksom Ommund Karlsen Tveiten har vært klar over at det var en forutsetning for avtalen at fossefallene ble utbygget innen rimelig tid. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Karl Borge og sorenskriverne Jensen og Toralf Hald):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Man finner ingen holdepunkter for å anta at det var en rettslig relevant forutsetning for salget, synbar for Ommund K. Tveiten og P. I. Ousdal, at utbygging skulle finne sted i rimelig tid, av ankemotpartene antydet 5-10 år. Tveiten og Ousdal var bare alminnelige bønder som drev med oppkjøp av vassrettigheter, og det må etter lagmannsrettens mening ha vært klart for enhver at noen utbygging fra deres side kunne det ikke bli tale om. Bestemmelsene i skjøtene taler i samme retning, idet erstatning for regulerings- og oppdemningsrettighetene er skutt ut til en gang i fremtiden uten nærmere angivelse av forfallstid eller andre tidspunkter. Dette vitner ikke om at utbygging skulle finne sted innen rimelig tid. Lagmannsretten kan heller ikke se at avtalene er inngått på bakgrunn av aktuelle utbyggingsplaner i distriktet. Det er riktig nok så at Stavanger kommunale elektrisitetsverk satte i gang utbyggingsarbeider på Dorgefossen i 1915, men dette anlegg kan ikke ha vært noen forutsetning for selgerne. Man måtte i så fall ha ventet at de ville ha reagert da arbeidet ble innstillet allerede i 1917, og under enhver omstendighet da dette prosjekt ble definitivt skrinlagt i 1920-årene. Heller ikke kan man finne det godtgjort at Abel Fidjeland representerte noen aktuelle utbyggingsplaner. Det er opplyst at han skal ha satt opp en generell utbyggingsplan for Skreåvassdraget, men retten ser denne plan som en oversikt over hva utbyggingen ville gi av kraft og ikke som noen aktuell utbyggingsplan. Noen spesielle grunner til å regne med at Skreåvassdraget skulle bli utbygget før andre prosjekter som lå gunstigere til, kan man ikke se at det foreligger. En peker også på at det av mange oppsittere i Øvre Sirdal er inngått tilsvarende avtaler hvor levering av kraft utgjør en del av erstatningen for overdragelse av vassrettigheter. Det er ikke opplyst at noen av disse selgere har forlangt avtalene hevet på grunn av bristende forutsetninger fordi de ikke har fått den avtalte kraft.

Lagmannsretten kan heller ikke se at den avtalte kraft skulle være av så vesentlig betydning for selgerne som påstått av ankemotpartene. Herfor taler på den ene side det forhold at det var en relativt beskjeden kraftleveranse som ble avtalt, og på den annen side det forhold at kraften aldri er blitt levert og heller ikke forlangt levert. Selgerne tok det med ro, de holdt seg ikke en gang ajour med hvem som til de forskjellige tider var eiere av vassdragsrettighetene. En ser det også slik at hadde kraften vært av så stor betydning for selgerne, ville nærmere detaljer om leveringen blitt inntatt i avtalen. Det beskjedne kraftkvantum ville jo for øvrig ha

Side:1321

vært av minimal betydning for selgerne. En skal heller ikke se bort fra at behovet for elektrisk kraft ikke har vært så påtrengende, fordi en omlegging til elektrisk drift nødvendigvis ville ha ført til utlegg for selgerne, f. eks. til anskaffelse av motorer m.v.

Etter det som er anført foran har lagmannsretten funnet at avtalen ikke kan heves på grunn av bristende forutsetninger.

Når det gjelder spørsmålet om avtalene - helt eller delvis - er falt bort av andre grunner, skal lagmannsretten bemerke at den er enig med ankemotpartene i at regulerings- og oppdemningsrettighetene er foreldet. Man ser det slik at fallrettighetene er en tinglig rett som ble overdradd til kjøperne, mens derimot adgangen til senere mot erstatning å regulere og demme opp bare er av obligatorisk art. Denne adgang som representerer en heftelse av økonomisk verdi for ankemotpartene, antas å være gjenstand for foreldelse etter foreldelseslovens §2, punkt 2.

Lagmannsretten kan ikke se at avtalene for øvrig må annulleres som følge av urimelighet eller passivitet. Etterat motpartene har gjort foreldelsesinnsigelsen gjeldende, står i dag bare fallrettighetene tilbake av de opprinnelige rettigheter i avtalene. Fallrettighetene ble kjøpt og betalt - så vidt lagmannsretten kan se - til priser som på den tid var vanlig. At vassrettigheter i dag blir betalt med ganske andre beløp enn for 45 år siden, medfører ikke at en den gang inngått avtale må kjennes ugyldig på dette grunnlag. Det foreligger etter rettens mening heller ikke noen passivitet som bør medføre en slik virkning. Det må for det første meget til for at passivitet skal kunne sies å foreligge i relasjon til de foreliggende avtaler, hvor jo alt det som skal foretas er skutt ut i fremtiden uten nærmere tidsangivelse. For det annet dreier det seg her om eiendomsrett, og det er jo i seg selv et meget tvilsomt spørsmål om eiendomsrett overhodet kan falle bort ved passivitet.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til blir det unødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om regulering av avtalene. Av rettighetene i henhold til avtalene gjenstår bare fallrettighetene, de andre er bortfalt ved foreldelse. For fallrettighetenes vedkommende var det en eiendomsoverdragelse som fant sted, og noen adgang til i dag å regulere en kjøpesum som ble avtalt og betalt for 45 år siden og som da var rimelig, antas det ikke å være. - - -

Side:1322