LG-1994-638
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-07-13 |
| Publisert: | LG-1994-00638 |
| Stikkord: | Oppsigelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett Nr. 94-00116 A - Gulating lagmannsrett LG-1994-00638 K. Anket til Høyesterett: Lagmannsrettens kjennelse - slutningens punkt 2 - oppheves, og saken hjemvises for dette spørsmålet til Stavanger byrett til fortsatt behandling, se HR-1994-00450 K (se også Rt-1994-1167). |
| Parter: | Kjærende part: Lena Kristin Endresen (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Helle, Stavanger). Kjæremotpart: Esso Norge AS (Prosessfullmektig: H.r.advokat A.C. Høeg Rasmussen, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Eftestøl, Kst. lagdommer Bølgen, Lagdommer Vestrheim |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Arbeidsmiljøloven (1977), Domstolloven (1915) §36, Tvistemålsloven (1915) §179, §180, §6 |
År 1994 den 13. juli ble av Gulating lagmannsrett avsagt slik kjennelse :
Lena Kristin Endresen anla sak ved Stavanger byrett efter arbeidsmiljøloven og krevet herunder rett til forsatt å stå i stilling hos Esso Norge A/S.
Byretten avsa 28. mars 1994 kjennelse med slik slutning:
"Lena Kristin Endresen gis rett til å gjeninntre i sin stilling i Esso Norge A/S inntil rettskraftig dom i hovedsaken foreligger."
Efter krav fra Esso Norge A/S ble muntlig forhandling holdt 22. april 1994, og derefter ble avsagt kjennelse med slik slutning:
"1. Sak nr. 116/94 A avvises.
2. Stavanger byretts kjennelse av 28. mars 1994 oppheves.
Kravet om midlertidig forføyning avvises.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Om saksforholdet vises til kjennelsen.
Lena Kristin Endresen har erklært kjæremål til Gulating lagmannsrett over kjennelsen, og Esso Norge A/S har tatt til motmæle.
Den kjærende, Lena Kristin Endresen, gjør gjeldende at byretten har tatt feil i bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Hun hevder at hennes oppsigelse hverken formelt eller reelt var en oppsigelse i Esso Norge A/S. Hun var ikke klar over at hun fremdeles var ansatt i Esso, og hennes misoppfatning skyldtes informasjon fra Esso sommeren 1993. Bare ved å tolke oppsigelsesbrevet utvidende i forhold til ordlyden kan det anses som oppsigelse av stillingen i Esso.
Hun mener det er uholdbart av byretten i en foreløpig avgjørelse om avvisning å avskjære henne adgangen til å få prøvet det materielle spørsmål efter prosessreglene i arbeidsmiljøloven kap. XII, - dette på grunnlag av en utvidende fortolking av hennes oppsigelse i et annet firma. Det vil på urimelig vis begrense arbeidstakernes mulighet for å få prøvet om arbeidsgiveren har avsluttet arbeidsforholdet på lovlig måte, dersom søksmålsbetingelsene settes så snevert at arbeidsgiveren kan få avvist saken ved å påstå at et utsagn fra arbeidstakeren er å oppfatte som en oppsigelse. Situasjonen vil da bli snudd slik at saksøktes pretensjon legges til grunn for hvor og om søksmålet kan anlegges, mens det normalt er saksøkerens pretensjon som legges til grunn.
Hun har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Saken fremmes for Stavanger byrett.
2. Stavanger byretts kjennelse av 28. mars 1994 stadfestes.
3. Esso Norge AS betaler omkostninger i forbindelse med avvisningssaken for byretten og kjæremålet."
Motparten, Esso Norge A/S, viser til at det for byretten ble gitt partsforklaring og vitneforklaringer, og således i realiteten gjennomført en hovedforhandling, før retten konstaterte at oppsigelsesbrevet av 26. oktober 1993 umulig kunne oppfattes annerledes enn som oppsigelse både i forhold til Exxon og til Esso.
Esso viser også til at Endresen ikke tok kontakt med sine overordnede for å avklare om arbeidsforholdene kunne legges bedre til rette, noe som er uforståelig hvis hun opplevet arbeidssituasjonen som belastende høsten 1993. Hun valgte å si opp, under henvisning til et barn og studieplaner.
Esso hevder at både ordlyden av oppsigelsesbrevet og omstendighetene og forklaringene rundt oppsigelsen bekrefter at Endresen ville ut av arbeidslivet i en periode. Det er ikke tale om utvidende fortolkning.
Det bestrides fra Essos side at Endresen ikke var klar over at hun var ansatt i Esso, og det vises til vitner og dokumentbevis om at hun efter perioden i Exxon ville bli tilbudt arbeid i oppstrømavdelingen i Esso. Det vises også til at da hun aksepterte et års engasjement i Exxon sommeren 1993, forelå ingen oppsigelse hverken fra Essos eller hennes side.
Esso hevder under henvisning til rettspraksis at byrettens lovforståelse er riktig.
Esso har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Stavanger byretts kjennelse i byrettssak 94-00116 A stadfestes.
2. I saksomkostninger tilkjennes Esso Norge a.s kr 12500,- i forbindelse med avvisningssaken for byretten og kr 3500,- i forbindelse med kjæremålet."
Lagmannsretten har delt seg i et flertall - dommerne Eftestøl og Bølgen, og et mindretall, dommer Vestrheim.
Flertallet finner det klart av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 30. juni 1988, inntatt i Rt-1988-712, at spørsmålet om hvorvidt det foreligger oppsigelse (fra arbeidsgiveren) skal avgjøres som ledd i den prosessuelle avgjørelse av om saken skal fremmes efter arbeidsmiljøloven regler. I dette tilfelle blir det avgjørende for om saken skal avvises fra Stavanger byrett, siden det alminnelige verneting for Esso Norge A/S er Sandnes herredsrett.
Domstolloven §36 annet ledd, bestemmer at ved avgjørelsen om domsmyndigheten legges saksøkerens fremstilling til grunn så lenge det ikke er godtgjort at den er uriktig. I en kjennelse i Rt-1964-376 legges det imidlertid til grunn at saksøkeren har bevisbyrden, og i kjennelse i Rt-1987-531 vises det til denne.
Det kan være grunn til å spørre seg om den samme bevisbyrderegelen skal gjelde hvor forholdet, som i denne saken, er at prosessforutsetningen er identisk med det materielle vilkår for Endresens krav. I den foran nevnte avgjørelse i Rt-1988-712 heter det at spørsmålet må avgjøres under behandlingen av avvisningen, og lagmannsretten må forstå dette slik at det gjelder de samme bevisbyrderegler som hvis det materielle spørsmål var oppe til avgjørelse i dom. Flertallet kan således ikke konstatere noen feil i byrettens rettsanvendelse.
Vedrørende bevisbedømmelsen viser flertallet til at byretten først uttaler at Endresens brev ikke kan oppfattes på annen måte enn at hun ønsket å avslutte sitt arbeidsforhold både hos Exxon og hos Esso. Og byretten finner at begrunnelsen i brevet forklarer standpunktet. Dessuten viser byretten til at hennes forklaring gav det bestemte inntrykk at hun ønsket å fratre, og at der var vitner som hadde det bestemt inntrykk at hun betraktet seg som ansatt i Esso, skjønt hun selv forklarte at hun ikke oppfattet seg som ansatt der. Byretten trekker den konklusjon at hun ønsket å avslutte arbeidsforhold i Esso og mente å gjøre det ved brevet av 26. oktober 1993.
Exxon Chemical A/S er et søsterselskap til Esso Norge A/S. Det er to selvstendige juridiske personer, og ansettelse i det ene selskap innebærer ikke ansettelse i det andre. Ifølge stevning og tilsvar var Endresen ansatt i Esso fra juli 1990 og arbeidet på tidsbegrenset engasjement i Exxon, senest for ett år fra 21. juni 1993. I brev fra Exxon til Endresen 17. juni 1993 i den anledning heter det:
"Dersom det ikke er mulig for fast ansettelse i Exxon Chemical etter denne perioden, vil du bli tilbudt en stilling i oppstrømsavdelingen til Esso Norge A/S."
Flertallet finner at dette unektelig kan gi inntrykk av at hun ikke lenger er ansatt i Esso. Et tilsagn om fremtidig stilling er noe annet enn å være ansatt.
Men ifølge Essos tilsvar var hun hele tiden ansatt hos Esso, dog slik at hun ikke hadde krav på å få arbeid der før efter utløpet av engasjementet i Exxon, fordi hun hadde akseptert å arbeide i Exxon.
Går man så til oppsigelsesbrevet er det stilet til Exxon Chemical, ikke til Esso Norge, og sier at Endresen sier opp stillingen i Exxon. På bakgrunn av det ovenfor siterte brevet fra Exxon fortoner det seg forståelig at Endresen mente at hun ikke hadde noe ansettelsesforhold i Esso, og siste avsnitt i oppsigelsesbrevet virker på den bakgrunn forståelig som konstatering av det faktum at når hun nu sier opp hos Exxon er det slutt i begge søsterselskapene. Dette siste gjør det naturlign å sende brevet også til Esso.
Så langt finner flertallet det sannsynlig at oppsigelsesbrevet ikke var ment som oppsigelse i begge selskaper eller med rimelighet kunne oppfattes slik. Men brevet kunne når og hvis det kom Esso for øye, tenkes å gi foranledning til at man der burde forstå at Endresen hadde misoppfattet situasjonen og derfor burde korrigere henne. Den begrunnelse Endresen gir i brevet endrer ikke denne vurderingen.
For byretten var der imidlertid også parts- og vitneforklaringer. Byretten fikk bestemt inntrykk av at hun ønsket å fratre. Men i og med at det også fremgår at hun sa at hun oppfattet det slik at hun ikke hadde stilling i Esso, kan ikke et mulig slikt ønske likestilles med at hun virkelig sa seg opp. Forholdet kan ha vært at da hun sendte oppsigelsesbrevet mente hun at ethvert forhold til Exxon og Esso var slutt, det til Exxon fordi hun sa opp og det til Esso fordi det var opphørt tidligere. Men om hun således tok feil av sin rettsstilling og gav uttrykk for den feilaktige oppfatning, er ikke det ensbetydende med at hun aksepterte denne.
Imidlertid er der også vitneforklaringer som går ut på at Endresen fra sommeren 1993 betraktet seg selv som ansatt i Esso. Gjorde hun det, må hun altså ha fått en annen oppfatning før hun sa seg opp, - med mindre hun senere forklarer seg mot bedre vitende. Lagmannsrettens flertall ser egentlig ikke noen motsetning. Selv om hun tross brevet fra Exxon mente å ha stilling hos Esso fortsatt, kan hun da hun sa opp ha ment at retten til å gå tilbake var bortfalt. Man kan spørre seg hvorfor hun i motsatt fall ikke uttrykkelig sa opp overfor Esso.
Flertallet finner efter dette ikke å kunne legge til grunn at Lena Endresen selv sa opp ansettelsen i Esso. Flertallet finner på den annen side at hun har sannsynliggjort at hun ikke selv sa opp, og finner at saken da ikke kan avvises, selv om den mulighet er til stede at bevisførsel under hovedforhandlingen kan føre til at retten vurderer spørsmålet om egen oppsigelse annerledes.
Flertallet finner også at der ikke er til stede forhold som taler mot at hun fortsatt står i stillingen hos Esso, i samsvar med hovedregelen i arbeidsmiljøloven §6 nr. 4.
Flertallet voterer derfor for å avsi kjennelse om at saken fremmes og at Endresen har rett til å stå i stillingen.
Spørsmålet om saksomkostninger bør efter flertallets mening utstå til avgjørelsen av hovedsaken, i medhold av tvistemålsloven §179.
Mindretallet, lagdommer Vestrheim, er - under betydelig tvil - kommet til at saken ikke kan fremmes for Stavanger byrett etter de særlige prosessuelle regler i arbeidsmiljøloven.
Ved sin vurdering legger mindretallet til grunn og tar utgangspunkt i at Endresens brev av 26. oktober 1993 efter sitt innhold synes å gjelde ansettelsesforhold i både Esso Norge A/S og Exxon Chemical Norge A/S. Brevet er etter det opplyste sendt til begge selskaper.
Den forståelse at brevet er en oppsigelse i forhold til Esso Norge A/S, svekkes riktignok av Endresens brev av 22. november 1993. Mindretallet finner likevel ikke at dette forholdet kan føre til at det, etter en helhetsvurdering, ikke legges til grunn at Endresen har sagt seg opp i forhold til kjæremotparten.
Mindretallet har imidlertid, som nevnt, vært i betydelig tvil. Tvilen knytter seg særlig til spørsmålet om hvilken vekt arbeidsgiverens forutgående forhold skal tillegges. Etter mindretallets vurdering fremstår det som lite tvilsomt at Esso Norge A/S kan bebreides for utilstrekkelig informasjon overfor Endresen og for unnlatelse av å avklare, både overfor henne og i forholdet mellom partene, hennes ansettelsesmessige tilknytning til Esso Norge A/S i tiden fra januar 1993 og til etter at selskapet hadde mottatt brevet av 26. oktober 1993. Mot denne bakgrunn har mindretallet vurdert om det reelt sett bør anses å foreligge en oppsigelse fra arbeidsgivers side, smlgn. for så vidt forholdet i den sak som er omhandlet i kjennelse inntatt i Rt-1993-766. Under adskillig tvil er mindretallet kommet til at det ikke er sannsynliggjort at bedriftens forhold er av en slik karakter at Endresen reelt sett bør anses oppsagt. Til rettsanvendelsesspørsmålet bemerker mindretallet at det antar at bedriftens forhold vil kunne påberopes i en eventuell annen sak mellom partene, jfr. Rt-1990-1330, kfr. Rt-1993-231.
Etter det resultat mindretallet er kommet til, bør saksomkostninger - ut fra den betydelige tvil som har foreligget - ikke tilkjennes, jfr. unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Kjennelse avsies i samsvar med flertallets konklusjon.
Slutning :
1. Saken fremmes.
2. Lena Kristin Endresen gis rett til å gjeninntre i sin stilling i Esso Norge A/S inntil rettskraftig dom i hovedsaken foreligger.