LG-1995-1180

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-01-06
Publisert:	LG-1995-01180
Stikkord:	Ærekrenkelse
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett Nr. 94-00411 - Gulating lagmannsrett LG-1995-01180
Parter:	A (prosessfullmektig advokat Per Danielsen) mot 1) B 2) C 3) Stavanger Aftenblad AS (advokat Atle Helljesen)
Forfatter:	Lagdommer Trovåg Lagdommer Lunde Herredsrettsdommer Odland, 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §247, §249, §253, Straffeloven (1902), Tvistemålsloven (1915) §172, §176, Tvistemålsloven (1915), Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Straffeprosessloven (1981) §325, §436, §440, Straffeprosessloven (1981)

Saken gjelder ærekrenkelser i avisartikkel med krav om mortifikasjon og erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning).

A var en av stifterne av foreningen Landsforeningen Hjelp mot Alkoholisme (LHMA) i Rogaland. Foreningen ble stiftet høsten 1990 og det ble holdt et konstituerende styremøte 5. november 1991. Der ble det bl.a. bestemt at A skulle inneha en stilling i foreningen som president. Det var meningen at A skulle lønnes som ansatt i stillingen.

Styret i LHMA v/styreformannen anmeldte den 10. juli 1992 A til Stavanger politikammer for økonomiske misligheter. Det ble krevet at anmeldte ble tiltalt og straffet for straffbare forhold og at underslåtte midler ble tilbakebetalt foreningen.

Stavanger Aftenblad omtalte torsdag 30. juli 1992 anmeldelsen i en artikkel under overskriften "Alkoholikerhjelp: Politianmeldt for underslag". I artikkelen er det nærmere informasjon om anmeldelsens innhold og bakgrunn, herunder at det dreier seg om "underslag av rundt 70.000 kroner". A er ikke navngitt i artikkelen.

Forholdet som var anmeldt ble på vanlig måte etterforsket ved Stavanger politikammer. Anmeldelsen ble i mars 1993 henlagt etter bevisets stilling.

Ved stevning 5. april 1994 gikk A til privat straffesak mot Stavanger Aftenblad og krevde fem av utsagnene i avisartikkelen mortifisert og han fremsatte krav om erstatning for ikke-økonomisk skade (oppreisning) mot journalist B, sjefsredaktør C og Stavanger Aftenblad AS v/styrets formann.

Stavanger byrett avsa den 21. september 1995 dom med slik domsslutning:

"1. De saksøkte frifinnes.

2. A dømmes til å erstatte B, C og Stavanger Aftenblad AS v/styrets formann deres omkostninger med kr 61000,- - kronersekstientusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse."

A har anket byrettens dom til Gulating lagmannsrett, idet det hevdes at det foreligger feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og lovanvendelsen. Ved Gulating lagmannsretts beslutning 7. november 1995 ble anken fra A over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet henvist til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven §325. Ankemotpartene har tatt til motmæle mot anken og hevder at byrettens dom er riktig.

Gulating lagmannsrett holdt ankeforhandling i Stavanger 11. - 18. november 1996. A møtte med prosessfullmektig advokat Per Danielsen og ga forklaring. B og C, sistnevnte også med fullmakt fra Stavanger Aftenblad AS, møtte med prosessfullmektig advokat Atle Helljesen, og ga forklaring. Det ble dessuten avhørt 14 vitner. Det er for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. For lagmannsretten var det fremlagt en del nye dokumenter og bevismateriale. Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Det er dog ført en del nye vitner for lagmannsretten. Om saksforholdet og anførsler for byretten vises til byrettens domspremisser.

Ankende part, A v/advokat Per Danielsen, har i hovedtrekk anført:

Det hevdes at artikkelen i Stavanger Aftenblad er ærekrenkende ved at det fremsettes beskyldninger om underslag og at det i artikkelen konstateres skyld. Selv om det er en anmeldelse og utsagn ved foreningens formann D som gjengis, hefter avisen for dette. Utsagnene om underslag og svindel er objektivt sett ærekrenkende. Det hevdes at artikkelen identifiserer A ved omtalen. Det sentrale i saken er om bevistemaet - beskyldningene - er sanne eller ei. Utsagnene er klart egnet til å skade As gode navn og rykte eller egnet til tap av den for hans stilling fornødne tillit. A har krav på beskyttelse mot slik ærekrenkende omtale.

Det kreves at utsagnene slik det fremgår av påstanden pkt. 1.1 til 1.5. mortifiseres, jfr. straffeloven §253 og det kreves oppreisning, jfr. skadeserstatningsloven §3-6. Det hevdes at uttalelsene er rettsstridige og at Stavanger Aftenblad ikke kan høres med at de ved artikkelen har ivaretatt andres tarv, jfr. straffeloven §249 nr. 3, når avisen ikke har vært tilstrekkelig aktsom i enhver henseende. Det er utvist grov uaktsomhet fra avisen på grunn av manglende undersøkelser forut for publiseringen.

Det hevdes at bevisbyrden og kravet til bevisenes styrke er tilsvarende som i straffesaker. Det bestrides at det for ærekrenkelsessaker hvor det er beskyldninger om straffbare forhold kan være andre og mildere beviskrav, jfr. Rt-1988-1398.

Beskyldningene retter seg mot underslag og svindel, men det er enighet om at dette dekker også eventuell subsumsjon under tyveri eller bedrageri. Det bestrides at utroskap faller inn i samme kategori.

A anfører prinsipalt, på bakgrunn av det konstituerende styremøtet 5. november 1991, at han har fått en stilling med lønn kr 17.500 pr. måned. Han har ved dette en rett til å ta ut brutto kr 17.500 pr. måned fra foreningen. Betydningen for saken er at når A ikke har tatt ut full lønn, har han et tilgodehavende og reelt sett et motkrav. Dette peker i retning av at det ikke er noe underslag.

Subsidiært hevdes at selv om det skulle vise seg at han ikke har rett til lønnskravet så har han i alle fall trodd dette og derved foreligger ikke vinnings hensikt, d.v.s. at han subjektivt sett ikke har overtrådt underslagsbestemmelsen.

I de ni månedene A var ansatt har han opparbeidet et brutto lønnskrav på kr 157000,-. Når han kun har tatt ut lønn/honorar med kr 41.000 i 1992 og kr 15.000 i 1991 har han til rest kr 101.000 som kan nyttes til motregning. Dette er betydelig mer enn de ca kr 70.000 som foreningen hevder å gjøre krav på. Som støtte for at A har et lønnskrav vises både til møtereferatene og til den øvrige bevisførsel for lagmannsretten. Når A i møte den 25. april 1992 opplyser at han har valgt å ta ut mindre honorar, har han ved dette ikke bundet seg til en lavere lønn eller frafalt sin rett til kr 17.500 pr. måned. Med den innsats A har gjort for foreningen er det honorar han har uttatt for 1992, kr 41000, lite å regne, og det er klart at A må ha ment å ha rett til større godtgjørelse.

Det vises for øvrig til at politiet har etterforsket saken og anmeldelsen ble henlagt etter bevisets stilling den 23. mars 1993.

Det hevdes videre at for at sannhetsbevis skal anses å være ført fra Stavanger Aftenblad må det i det vesentlige bevises som sann påstanden om underslag av ca kr 70000. Etter rettspraksis tilsier det at de saksøkte må godtgjøre ca 80-85 % av beløpet som er omtalt i avisen som underslag.

Hva angår de enkelte poster som anmeldelsen omhandler, bestrides det at det for noen av dem er begått underslag. Det innrømmes at A kan bebreides for manglende regnskapsførsel og oppfølging i så måte, men dette har intet med straffbart underslag å gjøre.

De omtalte teservicer som A kjøpte inn var et ledd i arbeidet for å arrangere et lotteri for foreningen. Det vises til at det var bestemt at foreningen skulle arrangere et lotteri. Da man ikke klarte å stille bankgaranti for gevinster, noe som var nødvendig for å få et firma i Kristiansand til å påta seg oppdrag med å forestå hele lotteriet, fortsatte A å arbeide for at foreningen skulle kunne avholde et landslotteri på egen hånd. Dette er bakgrunnen for avtale om kjøp av en hyttegevinst, og innkjøp av teservicene. Innkjøpet ble foretatt åpent og uttaksbilaget på kr 25000,- er merket innkjøp av gevinst. Det var et meget godt kjøp for foreningen, det viser fremlagte takster. A opptrådte helt åpent overfor foreningen mht at han skulle ha en fortjeneste på innkjøpet, ca kr 8500,-. Dersom foreningen ikke ville godta dette var tanken at beløpet eventuelt kunne motregnes i hans lønnstilgodehavende. Det foreligger således ikke vinnings hensikt. Det bestrides at senere faktura var fiktiv i det den er fremskaffet etter påtrykk fra foreningen som ønsket slik faktura. Avgiftsmyndighetene ble for øvrig kontaktet før fakturaen ble utstedt. Teservicene har eksistert hele tiden, og det kan ikke tale mot A at styrets medlemmer nektet å bli med til Åsen, hvor servicene var lagret, for ved selvsyn å inspisere dem.

Den neste "større" post i anmeldelsesgrunnlaget, kr 15000,- innbetalt som forskudd av klient, må ses på bakgrunn av den avtale A hadde med Sigma Nord om konsulenthjelp i forbindelse med omdannelse til stiftelse. A hadde avtale med Sigma Nord om motregning i 1/2 klientgebyr og det er hva som og skjedde. Det vises til vitneførselen, særlig vitnet Trond Leiren som tilfeldigvis under et besøk ved Sigma Nord var tilstede hvor avtalen ble gjort. For øvrig bestrides uansett at dette kan være underslag i foreningens midler når forskuddet tilhører enten klienten eller Sigma Nord. Foreningen tar ellers feil når de blander sammen det oppdrag A hadde privat for Sigma Nord, og den hjelp foreningen skulle yte i forbindelse med problemer oppstått ved Sigma Larkollen. Dette er to atskilte oppdrag.

Post 3 gjelder uttak kr 5200,- som er refusjon av kjøregodtgjørelse perioden oktober 1991 til juni 1992. A var meget aktiv i foreningens arbeid og nyttet egen bil, en bil også øvrige ansatte/tillitsmenn benyttet. Det lå innen hans generelle fullmakt som administrativ leder i foreningen både å utbetale og motta kjøregodtgjørelse. Dette har intet med underslag å gjøre, i høyden er det en sivilrettslig tvist mellom foreningen og A om fullmaktens grenser.

Post 4 er uttak kr 5000,- og merket på uttaksbilag som "Reiseutgifter E". A har tatt ut kr 5000,- til reiseutgifter, men har ikke vært flink nok til å ta vare på bilag til reiseutgifter. Dette er åpenbart ikke underslag, men i høyden en grov tilsidesettelse av regnskapsplikten.

Post 5 gjelder to utbetalinger for Fs reise til Evenes og utbetaling til G. Det vises til bevisførselen for at reisene er foretatt og at vitnet Ståle Tellnes var med G og fikk penger til å betale billett med. Beløpene er reelle reiseutgifter og om billettstammen for flybillett mangler gjør ikke det uttakene til underslag. Det må her vurderes at selv om de involverte ble bedt om å returnere billettstammer o.l. var deres tilstand ikke alltid slik at dette ble mulig.

For post 6 bestrides at det foreligger underslag. Forskuddet kr 6000,- er av A notert "mottatt" på klientmappen til H. Pengene ble oppbevart i klientmappen, og de ble utbetalt til foreningen på møtet 8. juli 1992 da styret forlangte dette. Strengt tatt var dette heller ikke foreningens penger.

Post 7 er et kontantuttak på kr 2500,-. Til tross for forespørsel fra A har foreningen ikke fremskaffet kopi av uttaksbilaget, noe som ville vært enkelt ved en henvendelse til banken. A er ikke sikker på hva dette er før han får se uttaksbilaget, men det kan vel være forskudd på honorar, slik som han tidligere har antatt. Noe underslag kan det ikke være tale om.

Post 8 er diverse beløp som iflg anmeldelsen utgjør kr 8362,40. Det bestrides å foreligge underslag. For innkjøp av div litteratur og kontormateriell aksepteres at noe av dette er As privat, et mindre beløp, som uansett måtte føres på A privat, dvs mot hans lønnskrav. Faktura for teknisk service var kopiering av materiell i forbindelse med en klients søknad om støtte fra det offentlige. Skrivemaskinen som ble innkjøpt var et nødvendig innkjøp da foreningen trengte en ny maskin. Det har ingen betydning for spørsmålet om underslag at A var bobestyrer for dødsboet hvorfra maskinen ble kjøpt. Telefonregningen som er belastet foreningen er riktignok på et firmanavn, men adresse og telefonnummer er As private. Det er påført bilaget at A krevde refusjon med kr 2800,- (kr 700.- pr måned i fire måneder). Dette betyr at det overskytende var ment å bli belastet A privat, mot hans honorar/lønnskrav. Det foreligger i høyden en tvist mellom foreningen om rett til dekning av telefonutgifter, noe underslag er ikke dette. Når A videre krevde dekket 1/2-part av en hotelltelefonregning, har dette bakgrunn i at gjøremål under oppholdet var dels privat dels i foreningens regi. Abonnement på Dagens Næringsliv var tidligere godtatt, men nå når konflikten tilspisser seg snur en rundt, noe som for øvrig gjelder flere av postene. Avisen ble levert på foreningens kontor og lå fremme til disposisjon for alle medlemmene. Innkjøp skriveartikler gjelder en transparent som ble brukt i forbindelse med foredragsturneer i foreningens regi. Noe underslag kan dette ikke være. En drosjeregning på kr 100,- burde foreningen holde seg for god til å anmelde som underslag. Lignende regninger er godtatt i en rekke tilfeller, og denne gjelder en reise da en klient ble fulgt til sentralsykehuset.

Post 9 gjelder et forskudd Vedrørende I kr 2000,-. Beløpet ble innbetalt til A som oppbevarte pengene. Det var ikke foreningens midler, men tilhørte I eller Sigma Nord. Uansett var det aldri noe fare for tap, pengene var i gjeldsmappen/klientmappen og A betalte dette til foreningen når styret ba om det.

Alt i alt bestrides at det for noen av postene foreligger underslag/tyveri/bedrageri, for øvrig bestrides også utroskap. Det er i høyden en arbeidsrettslig eller sivilrettslig tvist om rett til å belaste foreningen og da et eventuelt tilbakesøkingskrav.

Det hevdes at artikkelen i Stavanger Aftenblad er rettstridig da den er utilbørlig etter en alminnelig oppfatning når det påstås å være begått straffbare handlinger. En politianmeldelse må man ikke tåle gjengivelse av. Det har i denne forbindelse ingen betydning om A skulle være, eller bli dømt for andre straffbare forhold. Avisen har uansett gått for langt når det foretas en skyldkonstatering i artikkelen, jfr straffeloven §249 nr. 2.

A må foruten å få mortifisert uttalelsene, også bli tilkjent oppreisningserstatning. Dette er rimelig, både av prinsipielle og av allmennpreventive grunner. Selv om man i en avveining som moment kan ta hensyn til at A har hatt et dårlig rykte fra før får dette etter rettspraksis lite utslag ved den konkrete utmåling.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Følgende beskyldninger offentliggjort i Stavanger Aftenblad 30. juli 1992 erklæres for døde og maktesløse (mortifisert):

1.1 "Landsforeningen Hjelp mot Alkoholisme i Rogaland har anmeldt sin tidligere generalsekretær og daglige leder, en 36 år gammel stavangermann, for underslag av rundt 70.000 kroner."

1.2 "Mannen er mistenkt for å ha stjålet fra foreningens kontantbeholdning, og for personlig å ha mottatt penger for kuropphold til klienter".

1.3 "Han var inntil nylig foreningens eneste ansatte og både president og daglig leder, men ble sagt opp da underslaget ble oppdaget for 2 måneder siden".

1.4 "De pengene som er underslått, utgjør en stor del av det vi har å rutte med, men vi vil holde det gående fortsatt."

1.5 "Vi oppdaget heldigvis svindelen rimelig fort".

2. B dømmes til å betale oppreisning for ikke økonomisk skade til A med et beløp fastsatt etter lagmannsrettens skjønn, begrenset oppad til kr 50000,-.

3. C dømmes til å betale oppreisning for ikke økonomisk skade til A med et beløp fastsatt etter lagmannsrettens skjønn, begrenset oppad til kr 100000,-.

4. Stavanger Aftenblad AS v/styrets formann dømmes til å betale oppreisning for ikke økonomisk skade til A med et beløp fastsatt etter lagmannsrettens skjønn, begrenset oppad til kr 500.00,-.

5. Stavanger Aftenblad AS idømmes solidaransvar for de beløp B og C dømmes til å betale.

6. B, C og Stavanger Aftenblad A/S dømmes in solidum til å betale As saksomkostninger for Stavanger byrett og Gulating lagmannsrett."

Ankemotpartene B, C og Stavanger Aftenblad AS v/styrets formann v/prosessfullmektig advokat Atle Helljesen har i hovedtrekk anført:

Det er enighet i saken om at det sentrale er spørsmålet om sannhetsbevis for utrykket svindel og underslag, og at dette omfatter både subsumsjonen tyveri og bedrageri. Ankemotpartene hevder også at utroskap her må likestilles. Enigheten dekker også det at utsagnene objektivt sett er ærekrenkende om det med det menes usanne. Men er utsagnene sanne er de ikke ærekrenkende, og da var de berettiget. Det er også enighet om at en anmeldelse ikke faller inn under avisenes referatprivelegium.

Stavanger Aftenblad, som ikke ønsker å ta stilling til den konflikt som er oppstått internt i Landsforeningen Hjelp Mot Alkoholisme, hevder å ha ført sannhetsbevis for at beskyldningene i det vesentlige er sanne. Men selv om slikt sannhetsbevis ikke er ført fullt ut, er omstendighetene slik at beskyldningene sett i sammenheng med artikkelens øvrige innhold ikke er ærekrenkende og beskyttes ved straffeloven §249 nr. 3. Avisen har opptrådt aktsomt ut fra den informasjon avisen hadde. A var tidligere samme dag omtalt i Rogalands Avis. Avisen opererte her som vanlig under tidspress og de undersøkelser som ville være vanlig ble foretatt. A var det ikke mulig å kontakte.

Det fremheves at det var meget vesentlig for at artikkelen ble skrevet at A var tidligere dømt, og dessuten på den tid under etterforskning for lignende straffbare forhold, det siste er han nå dømt for ved Oslo byrett.

Med hensyn til bevisbyrden er utgangspunktet at avisen er pålagt denne, men den kan ikke være like streng som det man i praksis ofte legger til grunn for alvorlige straffesaker. Her legges det ofte på litt "ekstra" ut over det som er kravet; sikkerhet utenfor rimelig tvil.

Selv om anmeldelsen skulle vise seg ikke å være helt korrekt, må det få betydning for rettsstridsvurderingen når A har opptrådt sterkt klanderverdig og foranlediget anmeldelsen, en anmeldelse han dessuten selv ba om ble foretatt. Dette må også få betydning for vesentlighetsvurderingen ved om sannhetsbevis er ført.

A kan ikke sies å være identifiserbar for den alminnelige leser. Det var kun en liten krets av foreningens styre og medlemmer som kunne gjenkjenne ham ut fra artikkelen. Omtalen har således ikke vært ødeleggende for ham.

Avisen slutter seg ellers i det vesentlige til byrettens domspremisser som man mener er riktige.

Det bestrides at A hadde noe lønnskrav mot foreningen. A har aldri formelt blitt ansatt i foreningen og det er ikke utarbeidet noen lønnsavtale. Styremøtet 5. november 1991 hvor lønnsspørsmålet er diskutert må ses i sammenheng med at det ble tatt forbehold om at man både oppnådde en tilskuddsordning fra det offentlige og at det for øvrig tilfløt foreningen inntekter. Eventuell lønn måtte uansett ligge innen oppnåelige budsjettrammer. Dette var områder A skulle arbeide for, men han klarte ikke å gjennomføre det. Når han senere opplyser at han velger å ta ut lavere honorar er dette bare en bekreftelse på at han har redusert et eventuelt lønnskrav. Det var uansett aldri midler i foreningen til lønnsutbetaling slik som det hevdes å være en rett til. A har dessuten nyttet foreningens lokaler og kontorer til sin egen private virksomhet. Han har selv opplyst at denne virksomhet økte så mye at han endog ønsket å slutte i foreningen som ansatt.

Det bestrides at A kunne arbeide med lotterisaken på egen hånd uten noe vedtak på dette. Det var tidligere forgjeves forsøkt å få i gang et lotteri, det strandet på manglende bankgaranti. Som vitneførselen viser ble lotterisaken deretter lagt død, og var en ikkesak i foreningssammenheng.

Kjøp av teservicene kan derfor ikke begrunnes med behov for lotteripremier. Det bestrides at teservicene eksisterte i juni/juli 1992, men uansett kom de aldri i foreningens besittelse. A har foretatt et uberettiget uttak på kr 25000,- hvilket er bedrageri eller underslag. Men det hevdes i alle fall å foreligge underslag for det "mellomlegg eller fortjeneste" han har beregnet seg på kjøpet. Først når han ble presset for opplysninger/kvitteringer kom det frem at han tok seg nærmere kr 10000,- i fortjeneste. Han har selv innrømmet at fakturaen som ble fremlagt var fiktiv. Det var intet åpent mht kjøpet av teservicene. Noen faktura/kvittering for kjøpet han foretok eller for fraktutgiftene som påstås påløpt, er aldri fremlagt.

Den andre hovedpost i anmeldelsen er innbetalingen av kr 15000,- fra en av klientene som forskudd på behandlingsgebyr. Det bestrides at A hadde noen avtale med Sigma Nord. Foreningen hadde påtatt seg å hjelpe Sigma Nord vederlagsfritt, men at foreningen som godtgjørelse senere skulle kunne beholde ett halvt behandlingsgebyr. A var uberettiget til å ta egen fortjeneste for oppdraget. Uansett hadde A ingen rett til å ta av en klients innbetaling til foreningen, det selv om han skulle hatt et krav på Sigma Nord. Det viser også den "faktura" han utstedte den 30.6.92.

Vedr. post 3 - kjøregodtgjørelsen - bestrides det at A hadde kjøring i slikt omfang som han hevder - og han hadde ikke fullmakt til å bevilge seg selv kjøregodtgjørelsen. Det stilles spørsmål ved om dette ikke er en tilbakeregning for å prøve å dekke over uttaket når uttaket på kr 5200,- i ettertid prøves forklart med kjøregodtgjørelse.

De fire ulegitimerte uttak foretatt i juni/juli 1992 gjelder postene 3 (kjøregodtgjørelsen), 4 (uttak reise E), teservicene og post 7 (uttak kr 2500,- honorar). Dette er i alt kr 37700,- tatt ut på en tid hvor A hadde varslet at han skulle slutte, og i tillegg til et ordinært honorar på kr 7500,- tatt ut i juni. Det hevdes at uttak under post 4 er belastet to ganger, således at dette er uberettiget. Post 7 er erkjent av A som honorar, tatt ut etter at han var klar over sin situasjon i foreningen og er uberettiget.

Post 5 må ses i sammenheng med oppgjør i forbindelse med oppstillingen for kr 10000,-. Det er ikke gitt noen fyllestgjørende forklaring på uttakene, de er ikke legitimerte. Erklæringene er fremskaffet i ettertid og det mangler kvitteringer/billettstammer. Det gjøres forsøk på fakturering inntil 1/2 år etter utbetaling.

Post 6 og 9 gjelder forskuddsinnbetalinger fra klienter på kr 6000,- og kr 2000,-. Midlene er tatt imot av A som selv har benyttet dem/blandet dem med egne midler. Det vises til at da han ble konfrontert med forholdene betalte han tilbake midlene bokstavelig talt fra egen lomme, han hadde pengene i brystlommen. Uansett var de ikke i klientmappene, disse var blitt gjennomgått av foreningen før møtet 8. juli 1992 hvor tilbakebetalingen skjedde. Selv om en av mappene var påført "innbetaling" så endrer det ikke forholdets karakter av underslag.

Post 8, diverse poster i alt kr 9966,40 (i anmeldelsen summert til kr 8362,40) gjelder diverse uberettigede uttak/innkjøp ved A. Noe av dette er uomtvistet innkjøp A privat må svare for. Det hele må ses i lys av at A drev en omfattende privat virksomhet ut fra foreningens lokaler. Hva gjelder telefonregningen var den adressert til et firma A hadde/hadde hatt, og for øvrig var telefonnummeret hemmelig så ingen kunne ringe der. Drosjeregningen må vurderes ut fra at den ikke kunne ses i sammenheng med f.eks. reise o.l. slik som var tilfelle for andre drosjeregninger som ble godtatt.

Alt i alt hevder de ankende parter å ha ført sannhetsbevis for beskyldningene som er fremsatt.

Rettsstridsvilkåret må ses i sammenheng med kravet til sannhetsbevis. Selv om det bare for en del av beskyldningene skulle være ført sannhetsbevis så gir det likevel grunn for avisen å skrive hva den gjorde i forhold til spørsmålet om erstatning/oppreisning. A har selv foranlediget dette ved sin opptreden. Han har selv innrømmet rot i regnskapene og trukket seg på grunn av dette. Videre har han selv bedt om å bli anmeldt. Måten han slengte penger på bordet, for å gjøre opp, den 8. juli 1992 gir grunnlag for å oppfatte forholdet slik foreningen har gjort.

Det hevdes at avisen sjekket forsvarlig før artikkelen ble skrevet, dette på bakgrunn av at A var kjent. A har ikke tapt noe på artikkelen, han hadde siste år en inntekt på kr 2 millioner og det bestrides at han er påført noen lidelse. Han har selv ansvar for sin opptreden og følgene av denne sak.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten bemerker:

Det tas utgangspunkt i at det etter gjeldende rett ikke finnes noe referatprivilegium med hensyn til politianmeldelser. Saken illustrerer problemet med å referere anmeldelser til politiet og også pressens konkurransesituasjon, særlig den som finnes mellom to aviser i samme by. Anmeldelsen ble referert av Rogalands Avis samme morgen som artikkelen i Stavanger Aftenblad ble skrevet. Journalist B fikk i oppdrag å skrive et konsentrert referat av saken med bakgrunn i det oppslaget som fantes i Rogalands Avis samme morgen. Aftenbladets omtale av saken er i sin form mildere enn hva som ble omtalt i Rogalands Avis. Sistnevnte avis har imidlertid inngått forlik med A. Det er også enighet om at det ikke spiller noen rolle om ærekrenkelsen er en gjengivelse av intervju slik det dels forekommer i artikkelen.

Sentralt i saken, slik det også har stått for partene under deres prosedyrer, er spørsmålet om det kan føres sannhetsbevis for beskyldningene fremsatt i avisartikkelen, jfr straffeloven §249 nr 1. Lagmannsretten ser først på de enkelte poster som anmeldelsen omfatter før det foretas den helhetsvurdering som inngår i spørsmålet om vesentlighetskravet for sannhetsbevis er oppfylt.

I denne forbindelse presiseres at det er ankemotpartene som har bevisbyrden for at det er begått en overtredelse av straffeloven slik som det fremkommer i avisen; underslag eller svindel. Som partene er enige om spiller det i denne forbindelse mindre rolle om overtredelsene skulle henføres under underslag, bedrageri eller tyveribestemmelsene. Kravet til bevisene for slik overtredelse må likestilles med de beviskrav som stilles i en straffesak; at ankemotpartene må bevise utenfor rimelig tvil at A fyller både de objektive og subjektive vilkår for straff. Artikkelen dreier seg om at A har begått straffbare handlinger som han er anmeldt for. Sannhetsbevis kan bare være ført om A ville bli dømt som var det en ordinær straffesak han var tiltalt i. I tilfelle dissens i retten om strafferettslig overtredelse er begått eller ikke, legges det til grunn at kvalifisert flertall i retten for fellelse er nødvendig, på samme måte som i en ordinær straffesak.

Generelt, og gjeldende for alle postene i anmeldelsen, har A anført å ha et lønnskrav mot foreningen som han har kunnet motregne. Dette dels slik at uttakene har vært berettiget ut fra et oppgjørssynspunkt, men selv om uttak skulle være uberettiget i forhold til sivilrettslige regler, så har A manglet vinnings hensikt når han har vært av den formening å ha krav på foreningen.

Lagmannsretten er ikke enig i at A hadde et lønnskrav. Det vises til referat fra det konstituerende styremøte 5. november 1991 som etter lagmannsrettens oppfatning ikke kan gi grunnlag for noe slikt krav. Lagmannsretten legger dog til grunn at A var ansatt i foreningen, det selv om det ikke forelå noen formell ansettelseskontrakt. Men det er forbehold i vedtaket fra møtet at lønnsutbetaling bare kunne skje innen hva som det var budsjettmessig dekning for, og det forutsatte også til dels betydelige tilskudd fra det offentlige. Det bemerkes her at slike tilskudd, og også inntektsbringende virksomhet for øvrig, var oppgaver det i første rekke lå på A å sette i gang. Dette har han imidlertid ikke maktet, og det må ha vært på det rene for ham at foreningen ikke hadde anledning til å oppfylle noe slikt lønnskrav som A nå pretenderer å ha hatt. Når A senere meddeler at han har tatt ut en lav lønn i form av honorarer var dette bl. a for å prøve å spare på arbeidsgiveravgiften, men det ser heller ikke lagmannsretten bort fra; for å slippe å foreta skattetrekk av utbetalingene. At honorarene er lavere enn hva A nå hevder å ha rett til må ses på denne bakgrunn, men og på bakgrunn av at A drev en viss privat virksomhet ut fra foreningens lokaler. Selv om det ikke har betydning for selve lønnsspørsmålet og forholdet til ærekrenkelsessaken, bemerker likevel lagmannsretten på bakgrunn av den tvist som utviklet seg mellom A og foreningens styre, at det ikke er grunnlag for å hevde at A ikke utførte et betydelig arbeid for foreningen og foreningens medlemmer. Et arbeid som ikke var begrenset til såkalt vanlig kontortid. Etter lagmannsrettens oppfatning har A heller ikke hatt grunnlag for noen subjektiv oppfatning om å ha et krav på foreningen på bakgrunn av lønnsspørsmålet, og lagmannsretten finner det heller ikke bevist at han hadde slike tanker eller oppfatninger på tiden for uttakene.

Om de enkelte poster i anmeldelsen bemerkes:

Post 1, teservicene.

Et flertall av lagmannsretten, alle unntatt 1 meddommer, finner at avisen ikke har ført bevis for at teservicene ikke var innkjøpt. Det vises til vitneførsel for lagmannsretten hvor vitnet Narvestad møtte og hevdet å ha formidlet salget av teservicene til A. Han hevdet å ha hatt servicene på sitt lager, hvor foreningen av A ble innbudt til selv å ta det i øyesyn. Narvestad opplyser at han senere har solgt deler av servicene videre fra lageret.

Mindretallet, 1 meddommer, finner det ikke bevist at A har innkjøpt noe service, og er derfor kommet til at A har underslått hele beløpet på kr 25000,-. Hvorvidt A senere, om lotteri skulle bli aktuelt, hadde i tankene å fremskaffe premier til å dekke kontantuttaket trenger meddommeren her ikke ta stilling til.

Flertallet, de øvrige dommere finner at A har underslått kr 10000,-. Dette var uberettiget fortjeneste han beregnet seg og han var klar over at han ikke uten samtykke fra foreningens styre kunne ta ut. A har gjort dette i vinnings hensikt og med tap for foreningen. A har ikke kunne føre noe bevis for at han har hatt utgifter i forbindelse med kjøpet, og lagmannsretten legger til grunn at vinningen var kr 10000,-.

Post 2, kr 15000,- forskudd på behandlingsgebyr. Flertallet, 1 herredsrettsdommer og de 4 meddommerne er kommet til at A har tilegnet seg midler han var uberettiget til. Selv om han på et senere tidspunkt ønsket å gjøre opp for seg, foreligger i alle fall en kredittfordel som han med vinnings hensikt finnes å ha tilegnet seg. 3 meddommere mener at A ikke var berettiget til å motregne for sitt eventuelle private krav mot Sigma Nord. Innbetalingen av de kr 15000,- skulle gå til LHMA som forskudd på behandlingsgebyr ved Sigma Nord og som foreningen ble ansvalig for når dets fremste ansatte mottok betalingen. 1 herredsrettsdommer og 1 meddommer finner for sin del avgjørende at det ikke finnes bevist at A hadde krav på godtgjørelse for noe av den bistand han har ytt til Sigma Nord og lagt avgjørende vekt på brev fra Sigma Nord av 22. juli 1992 fra styreformannen Alf Skaar undertegnet på hans vegne av sønnen Trond Skaar.

Mindretallet, 2 lagdommere finner under tvil at det ikke er begått underslag eller tyveri av forskuddet på behandlingsgebyr. Det legges til grunn at A hadde en privat avtale med Sigma Nord om konsulentarbeid, et arbeid som kom i tillegg til den hjelp foreningen skulle yte Sigma Nord eller Larkollen. Et arbeid som også A skulle utføre, men da på vegne av LHMA og som ansatt i LHMA. Det vises her til vitneførsel hvor utenforstående har overhørt lovnad eller avtale om As godtgjørelse. Slik mindretallet ser det ble det her avtalt at A skulle ha rett til et halvt behandlingsgebyr for sin "private" jobb. I dette finner mindretallet, at A også hadde rett til å motregne i innbetaling av slikt gebyr. Et gebyr som LHMA uansett ikke selv skulle ha. Omstendighetene vedrørende As private avtale med Sigma Nord står riktignok som noe diffuse og vitneførselen har til dels vært motstridende, men mindretallet legger vekt på at det her foreligger slik rimelig tvil at A av den grunn ikke kunne domfelles.

Post 3, kjøregodtgjørelse kr 5200,-. Uttaket er foretatt 11. juni 1992 og den samlede lagmannsrett finner at A hadde et krav på kjøregodtgjørelse, og at uttaket ikke er underslag av foreningens midler. Det kan riktignok bebreides A at han ikke førte kjørebok eller på annen måte løpende dokumenterte kjøring i foreningens tjeneste, men dette er ikke en uberettiget vinning for A. Lagmannsretten legger til grunn at A hadde jevnlig kjøring for foreningen og at hans bil også ble benyttet av andre tillitsmenn/ansatte til samme formål.

Post 4, uttak kr 5000,- merket "Reiseutgifter E". Lagmannsretten legger til grunn at dette uttak var uberettiget og foretatt i vinnings hensikt av A. Det er tidligere dekket utgifter, med underbilag, for de reiser som kan dokumenteres med tilknytning til E. Der er ikke fremkommet noen plausibel forklaring for uttaket som har påført foreningen et tap.

Post 5, uttak 16. januar 1992 kr 3000,- og 30. juni 1992 kr 2000,- vedr reiser F og G. Det er ikke ført bevis for underslag. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at reisene er foretatt. Riktignok mangler billettstammene, men etter omstendighetene kan ikke dette føre til at man av den grunn kan anse reisene og utbetalingene som ikke foretatt og at A har foretatt uberettiget uttak.

Post 6, forskudd på kr 6000,- fra H. Flertallet, alle unntatt 1 lagdommer og 1 meddommer, finner at A har begått underslag, i alle fall forsåvidt gjelder at A uberettiget og med hensikt har vunnet kredittfordelen ved selv å beholde kr 6000,- av klientmidler som var notert ned på klientmappen: "mottatt kr 6000,-". Da situasjonen hadde tilspisset seg, undersøkte man fra foreningen klientmappene, og der lå ingen penger. Da A senere ble konfrontert med dette betalte han tilbake pengene fra egen lomme. For selve ærekrenkelsessaken er det unødvendig for flertallet å gå nærmere inn på om det har vært As hensikt å tilegne seg midlene for godt eller oppnå kredittfordelen.

Mindretallet, 1 lagdommer og 1 meddommer finner ikke bevis for at A har tilegnet seg midlene og brukt dem til eget formål. Han har notert på klientmappen at pengene var mottatt og det legges til grunn at pengene har vært oppbevart der, i alle fall frem til de siste dager før oppsigelsesmøtet hvor pengene ble overlevert. At A i oppryddingen eventuelt har tatt pengene ut av mappen når han forstod at styret var "på jakt" etter ham fører til at han ikke hadde vinnings hensikt når han i denne situasjon oppbevarte pengene.

Post 7, kontantuttak kr 2500,- foretatt 2. juli 1992. Lagmannsretten legger til grunn at dette var et uttak på forskudd honorar slik som A har fremholdt da saken kom opp og ble anmeldt. A har bedt om å få se kopi av selve uttaksbilaget, en kopi foreningen med letthet kunne ha fremskaffet fra banken. For lagmannsrettens vurdering spiller dette mindre rolle, dog kunne det ha hatt betydning for A å se bilaget. Det er ikke ført bevis for underslag.

Post 8, diversegruppen i anmeldelsen oppgitt til kr 8362,40. Lagmannsretten er kommet til at dette ikke er underslag. Beløpene gjelder i hovedsak innkjøp av diverse materiell/trykksaker samt en skrivemaskin og en telefonregning. Telefonregningen er påført at den gjelder fire måneder a kr 700,- som foreningens del, og lagmannsretten er enig med A i at dette betyr at det overskytende skulle belastes A privat. Dette er ikke gjort ved regnskapsføringen, noe A i denne forbindelse ikke kan bebreides for. Forøvrig var hele utgiften godtatt av foreningen og dukket først opp etter at konflikten hadde tilspisset seg. A hadde en utstrakt virksomhet som foreningens leder og aktiv hjelper i forhold til medlemmene, en virksomhet som strakk seg langt ut over "kontortiden". Det var ikke uberettiget vinning når A krevde refusjon for telefonutgifter. Det er videre innkjøpt en skrivemaskin, en maskin det under bevisførselen er fremkommet at foreningen hadde behov for. At A ordnet dette ved et salg fra et dødsbo han bestyrte, fører ikke til at dette blir uberettiget vinning for ham. De øvrige innkjøp er i hovedsak materiell åpenbart til foreningens bruk, at styret i foreningen betviler nødvendigheten av innkjøp fører ikke til at innkjøpet av den grunn kan rubriseres som underslag av foreningens midler. Kun for noen få enkeltposter på en av fakturaene er det klart at det er innkjøpt noen bøker som rettelig skulle vært ført på A privat. Lagmannsretten legger til grunn at for disse små beløp var det meningen at dette skulle belastes A privat, men at det på grunn av det regnskapsmessige rot som var i foreningen, og som A selv både beklager og dels påtar seg ansvaret for, er dette ikke gjort. Underslag finner ikke lagmannsretten at dette er.

Post 9, kr 2000,- forskudd I. Lagmannsretten vurderer dette mye på samme måte som nærmere omtalt under post 6. Det er midler innbetalt til A og her kan heller ikke påvises at det er notert noe på klientmappe eller gjeldsmappe hvor pengene skulle vært oppbevart. Som under post 6 har lagmannsretten delt seg i et flertall og mindretall hvor det samme flertall legger til grunn at A med hensikt oppnådde en uberettiget vinning. Flertallet legger til grunn at det var fare for tap for foreningen i det det var foreningen som skulle gjøre opp i forhold til Sigma Nord og var til slutt ansvarlig for innbetalingen. Mindretallet viser til foranstående under post 6 og legger til at A har oppbevart pengene hele tiden uten fare for tap.

Samlet er det således flertall bak 4 av postene i anmeldelsen for at underslag i objektiv og subjektiv henseende er begått for en sum av kr 38000,-. Avisartikkelen omtaler underslag/svindel for et beløp "ca. 70000,- kroner".

Et flertall i lagmannsretten, alle unntatt 1 lagdommer, er kommet til at til tross for at avisen ikke har ført sannhetsbevis fullt ut for et beløp på ca kr 70000,- vil omtalen i avisartikkelen ikke kunne betraktes som rettstridig, jfr straffeloven §247 jfr §249 nr 1 og 2. For flertallet står det som sentralt at det er ført sannhetsbevis for at A har underslått, og slik som det også i dagligtale omtales: svindlet, dette ved både å ha underslått direkte fra foreningen, men og slik som omtalt i artikkelen tatt fra klienters midler som foreningen skulle disponere eller videreformidle. Slik sett er det vesentlige av artikkelens innhold godtgjort ved å føre sannhetsbevis. Når flertallet kommer til at det i en slik sammenheng ikke kan få avgjørende betydning at det vesentlige av beløpet som er omtalt ikke er godtgjort underslått, bygger dette på at avisen i det vesentlige har godtgjort ved sannhetsbevis at meningsinnholdet i artikkelen er korrekt. Når det finnes bevist at A har underslått ca kr 38000,- så er dette tross alt en så pass stor sum at det ikke var rettstridig av avisen å skrive at han hadde underslått og svindlet. Selve beløpsstørrelsen i anmeldelsen, og som er omtalt, kommer således noe i bakgrunn i forhold til meningsinnholdet i artikkelen slik det fremstår for den alminnelige leser. Flertallet finner en viss støtte for dette syn i Høyesteretts dom i Rt-1970-1087, en sak hvor sannhetsbevis ikke ble ansett ført på grunn av for stor differanse mellom artikkelens tall og det som kunne bevises. Imidlertid uttales det i dommen 1090 at spørsmålet er om "den tallmessige reduksjon som har funnet sted er så vidt stor at den endrer bildet i betydelig grad". Flertallet i lagmannsretten er kommet til at etter en helhetsvurdering er ikke bildet endret i betydelig grad når ankemotpartene kan føre sannhetsbevis for ca kr 38000,- og intet annet som underslagsbeløpet refererer seg til i selve artikkelen er rokket. Blant flertallet bemerker 1 lagdommer og 1 meddommer særskilt at de er enig med ovenstående som må gjelde selv om de kommer til at sannhetsbevis er ført for et noe mindre beløp. Fremdeles vil sammensetningen av de poster som anses bevist reflektere meningsinnholdet i artikkelen.

Flertallet finner videre at artikkelen i det alt vesentlige hverken var utilbørlig i formen eller i innholdet, eller er skrevet uten aktverdig grunn, jfr straffeloven §249 nr 2. Artikkelen omhandler forhold i en avholdsforening hvor det har stor betydning at folk kan henvende seg til, og søke hjelp, i tillit til at de blir tatt imot og hjulpet av foreningens tillitsmenn på en korrekt og rettskaffen måte. Mange av dem som søker hjelp er ikke fullt ut i stand til å ivareta sine egne interesser, dette gjelder også økonomiske forhold. Når avisen ved sin artikkel retter søkelyset mot misligheter foretatt av en av de tillitsvalgte, i dette tilfellet den daglige leder, må dette være berettiget og er ikke rettstridig.

Andre sider ved artikkelen er ikke angrepet eller påstått ærekrenkende som del av denne saken og lagmannsretten finner ikke grunn til nærmere å kommentere det.

Flertallet er derfor kommet til at B, C og Stavanger Aftenblad AS blir å frifinne ved at Stavanger byretts dom stadfestes på dette punkt.

Mindretallet, 1 dommer bemerker:

Mindretallet er enig med flertallet om det rettslige utgangspunkt som gjengitt ovenfor med hensyn til referatprivilegium.

Det er forklart av journalist B at - som ikke uvanlig - artikkelen ble laget under tidspress. Redaksjonen "hang" over ham for at artikkelen skulle være ferdig før "deadline". Såvel redaktør C som journalist B har for lagmannsretten vedgått at artikkelen inneholder formuleringer som burde ha vært luket bort/pusset på. Det er et velkjent fenomen at politianmeldelser, ikke sjelden, henlegges etter bevisets stilling slik denne saken ble. Dette er pressen selvsagt klar over. Når saken ender med henleggelse er det derfor særlig viktig at omtalen av anmeldelsen i forkant av henleggelser gis et balansert preg. Pressens interne konkurranseutsatthet kan ikke rettferdiggjøre at artikler om enkeltpersoner med beskyldninger om straffbare forhold gis en form og et innhold som ikke etterlater tvil hos leseren om at vedkommende rent faktisk på objektiv og subjektiv måte er skyldig i en alvorlig forbrytelse. Det er dette som er det egentlige hovedbudskapet i artikkelen.

Mot dette kan det innvendes at det ikke kan spille noen avgjørende rolle om det underslåtte beløp er på ca kr 15000,- eller ca kr 70000,- Dersom omtalen av anmeldelsen hadde vært balansert og nøytral kan man langt på vei slutte seg til et slikt synspunkt selv om det nok kan sies i en viss grad ikke å være helt i samsvar med Høyesteretts praksis.

På den annen side er det en utvikling av ytringsfrihetens grenser - også med bakgrunn i Den europeiske Menneskerettighetsdomstols avgjørelser - noe som igjen må ha betydning for rettsstridsvurderingen i ærekrenkelsesbestemmelsene. Artikkelen etterlater imidlertid klart det inntrykk at foreningens president har svindlet midler.

Mindretallet har som nevnt funnet bevist at A må anses å ha underslått kr 15000,- slik redegjort for ovenfor. Underslaget bærer mer preg av økonomisk uorden og lettvint omgang med foreningens midler enn en forslagen person som tyr til så og si alle midler for å tilvenne seg økonomisk berikelse. Underslag og særlig bruken av ordet svindel av en forenings midler vil - i et tilfelle som dette - hvor foreningen er stiftet ut fra genuine idealer/motiver av personer som i utgangspunktet har overvunnet en særlig byrdefull last, kunne være særlig støtende og stigmatiserende. A var nettopp en person som selv var blitt hjulpet i sin misbrukssituasjon. Han hadde i sin funksjon alles tillit, ikke minst på grunn av sitt uegennyttige arbeid for andre i tilsvarende situasjon. Det er derfor etter mindretallets mening klart at det ved vurderingen av rettsstriden nettopp må tas hensyn til at artikkelen rammer ekstra hardt under slike omstendigheter og særlig fordi skyld i artikkelen blir konstatert. Pressen har selvsagt rett til å referere kritikkverdige forhold endog å antyde straffbarhet og at det foreligger anmeldelse. Men det er noe annet enn å konstatere at vedkommende rent faktisk har underslått og "svindlet" i objektiv og subjektiv henseende. Når avisen derfor ikke makter å føre sannhetsbevis for beskyldningenes vesentligste innhold verken når det gjelder beløpets størrelse eller at det har skjedd på en særlig forslagen måte "svindlet", må konsekvensen bli at utsagnene mortifiseres.

Ved bedømmelsen av et erstatningskrav for ikkeøkonomisk skade, må det naturligvis tas i betraktning at det er funnet bevist at A har underslått noen av foreningens midler. Han er selv i ikke uvesentlig grad å bebreide for andre kritikkverdige forhold som det er redegjort for. Man kan likevel ikke komme bort fra at omtalen av A i avisen er særdeles sårende særlig på bakgrunn av de alvorlige menneskelige problemer som han på dette tidspunkt hadde klart å overvinne. Omtalen av ham med alvorlige beskyldninger vil nødvendigvis medføre negative reaksjoner hos ham selv og ikke minst hans familie. A hadde stilt seg i spissen for en forholdsvis liten organisasjon hvor hjelp gjennom frivillig innsats var det helt dominerende aspekt. Organisasjonen hadde i liten grad etter det opplyste vært omtalt i media. Tvert imot må det kunne sies at organisasjonen levde i skyggen av det offentlige liv. En så vidt kraftig fokusering mot den ansatte lederen i organisasjonen tilsa også derfor årvåkenhet fra avisens side i omtalen. Det kan ikke være urimelig å stille slike krav.

Etter en totalvurdering av saken finner mindretallet at oppreisningserstatningen passende kan settes til kr 10000.

Med hensyn til saksomkostningsspørsmålet viser flertallet til det resultat som flertallet er kommet til og at anken da har vært forgjeves. Etter straffeprosessloven §440 første ledd gjelder bestemmelsene om erstatning for saksomkostninger i tvistemålsloven kap 13 tilsvarende. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §172, når anke har vært forgjeves, tilpliktes A å betale ankemotpartene deres omkostninger med saken i det det ikke foreligger slike særlige omstendigheter at han burde fritas for omkostningsansvaret.

Ankemotpartene v/adv Helljesen har fremlagt omkostningsoppgave samlet på kr 106230,- hvorav salær utgjør kr 90000,-. Utgiftene anses nødvendige for å gjennomføre saken på en betryggende måte, jfr tvistemålsloven §176, og oppgaven legges til grunn.

Etter reglene i straffeprosessloven kap 28 har det offentlige utredet en del av utgiftene forbundet med ankesaken. Etter straffeprosessloven §436 første ledd, jfr dets annet ledd pålegges A å erstatte de utgifter som det offentlige her er påført, i det lagmannsretten kan ilegge slikt ansvar uten at det under saken er nedlagt særskilt påstand om dette, jfr Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven kommentarutgave bind II (2. utg. 1996) side 1036. Lagmannsretten har utredet kr 13263,- for ankende part.

Byretten ila A omkostninger med kr 61000,- og flertallet i lagmannsretten har ingen bemerkninger til dette.

Når det gjelder saksomkostningene har anken fra A etter mindretallets syn ført fram. Avisen bør derfor i utgangspunktet pålegges å erstatte A hans saksomkostninger. Det finnes ikke grunn til å gå nærmere inn på dette siden flertallet ikke deler dette syn.

Dommen er avsagt med slik dissens som fremgår av foranstående.

Domsslutning:

1. Stavanger byretts dom 21. september 1995 stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B, C og Stavanger Aftenblad AS v/advokat Atle Helljesen kr 106230,- kroneretthundreogsekstusentohundreogtretti 00/100 innen 2 - to- uker fra forkynnelse av denne dom.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Staten v/finansdepartementet kr 13263,- kronertrettentusentohundreogsekstitre 00/100 innen 2 -touker fra forkynnelse av denne dom.