LG-1995-869
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-15 |
| Publisert: | LG-1995-00869 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger byrett Nr. 94-00731 - Gulating lagmannsrett LG-1995-00869 |
| Parter: | Kjærende parter: Berit og Jan Erik Vikan (Prosessfullmektig: Advokat Hogne Skjerpe, Stavanger). Kjæremotparter: Kate og Trond Ramsland (Prosessfullmektig: Advokat Thomas Smedsvik, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommer Fjeld, lagdommer Bruland, lagdommer Greve |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §181, Avhendingslova (1992) |
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse i dom.
Ved stevning av 1. juli 1994 anla Berit og Jan Erik Vikan (heretter benevnt Vikan) søksmål for Stavanger byrett mot Kate og Trond Ramstad (heretter Ramstad) med krav om prisavslag på kr 122 000,- i forbindelse med kjøp av boligeiendom. Det ble i tillegg krevet renter fra 22. mars 1994, samt saksomkostninger.
I prosesskrift av 21. desember 1994 reduserte Vikan prisavslagskravet til kr 59 800,- med tillegg av renter og omkostninger. Kravet ble ytterligere redusert til kr 53 680 som ble nedlagt som påstand under hovedforhandlingen i byretten. Stavanger byrett avsa 13. juni 1995 dom med slik domsslutning:
"1. Kate og Trond Ramsland dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale prisavslag til Berit og Jan Erik Vikan med kr 28290 - kronertjueåttetusentohundreognitti-.
2. Berit og Jan Erik Vikan dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Kate og Trond Ramstad med kr 20.000 - kronertjuetusen."
Av byrettens begrunnelse for omkostningsavgjørelsen hitsettes følgende:
"Slik retten ser det, avskar saksøkerne enhver mulighet til å løse saken i minnelighet. Saksforberedelsen - og som nevnt tildels også hovedforhandlingen - har i stor grad dreiet seg om de 4 påståtte skader som senere er frafalt, og som har resultert i at saksøkerne selv reduserte sitt krav med kr 68320. Når de så bare tilkjennes et prisavslag på kr 28290, må de i liten grad sies å ha nådd frem med sitt krav.
Da en vesentlig del av utgiftene ved rettssaken er voldt ved de tvistepunkter som ikke har nådd frem, finner retten at saksøkerne i medhold av tvistemålsloven §174 annet ledd bør pålegges å erstatte de saksøkte en del av deres omkostninger."
Vikan har 26. juni 1995 rettidig påkjært byrettens omkostningsavgjørelse til Gulating lagmannsrett. Kjæremålstilsvar er avgitt 18. august 1995.
Kjæremålssaken innkom lagmannsretten 24. august 1995.
Kjærende parter, Berit og Jan Erik Vikan, har hevdet at det er i strid med loven når byretten i sin omkostningsavgjørelse har gitt unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd anvendelse. Det er også anført at det foreligger saksbehandlingsfeil ved byrettens avgjørelse.
Når byretten har lagt til grunn at en vesentlig del av utgiftene ved rettssaken er voldt ved de tvistepunkter som ikke har ført frem, bestrider kjærende parter dette. Kjærende parter innga stevning 1. juli 1994 til byretten og krevde prisavslag i forbindelse med huskjøp på grunnlag av mangler ved drensledningen. Manglene førte til fuktskader i kjelleren, og påstandsbeløpet i stevningen var satt til kr 122 000.
Kravet om prisavslag og dets rettslige grunnlag om mangler ved drensledningen har vært fastholdt under hele prosessen, men påstandsbeløpet er endret idet et sakkyndig vitne har redusert skadeomfanget.
Kjæremotpartene har aldri erkjent det rettslige grunnlag eller kravet om prisavslag, verken i tilsvar eller i sitt siste prosesskrift av 12. januar 1995. I sistnevnte fastholdes uttrykkelig at ansvar bestrides eller at det skulle være behov for at dreneringen må utbedres. Også før stevning har Ramsland, under henvisning til en sakkyndig uttalelse, fremholdt at ansvar ikke kan gjøres gjeldende.
Den prinsipielle siden av saken for kjærende parter har vært å få rettens medhold i at problemene med drensledningen innebærer en rettslig relevant mangel ved eiendomskjøpet som gir rett til prisavslag. Det har kjærende parter fått aksept for når byretten i sin dom uttaler, 20, at etter "rettens oppfatning er det hevet over tvil at vanninntrengning gjennom grunnmur er en mangel." Byretten har også funnet det sannsynliggjort at årsaken til vanninntrengningen må være at drensrørene ligger i høyde med kjellergulv.
Byretten utmålte prisavslagssummen til kr 28 290,- mot det påstandsbeløp som ble lagt ned under hovedforhandlingen, nemlig kr 53 680,-.
Kjærende parter har hevdet at byretten har tolket loven feil ved å ha gitt tvistemålsloven §174 annet ledd anvendelse når den eneste måten å få kjæremotpartene til å akseptere det rettslige grunnlaget var å få rettens avgjørelse på spørsmålet.
Når det gjelder anførselen om saksbehandlingsfeil, har kjærende parter anført at etter at partene hadde avholdt et møte, fremsatte kjæremotpartene et forlikstilbud på kr 15 000,- med uttrykkelig presisering av at tilbudet ikke innebar erkjennelse av ansvar. Kjærende parter fremsatte et mottilbud på kr 40 000,- som ble gjentatt under hovedforhandlingen. Kjæremotpartene redegjorde også for sitt forlikstilbud under hovedforhandlingen. Det er anført at det synes som utslag av vilkårlig saksbehandling at byretten ikke har drøftet dette i sin omkostningsavgjørelse. Videre har retten ikke vært i tvil om at det forelå en rettslig relevant mangel. Dette burde byretten også tatt med i sin vurdering av om tvistemålsloven §174 annet ledd skulle gis anvendelse, jf Rt-1978-1136.
Det er anført at omkostningsspørsmålet må avgjøres etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd.
Kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Saksomkostninger idømmes ikke i sak 94-00731 A for Stavanger byrett.
2. Subsidiært:
Punkt 2 i byrettens dom oppheves og omkostningsavgjørelsen hjemvises til ny pådømmelse.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kate og Trond Ramsland kr 1500,- til Berit og Jan Erik Vikan med tillegg av rettens gebyr."
Kjæremotpartene, Kate og Trond Ramsland, har anført at byrettens omkostningsavgjørelse er riktig og må stadfestes.
Det er korrekt når byretten legger til grunn at en vesentlig del av utgiftene ved rettssaken er voldt ved de tvistepunkter som ikke har ført frem.
Påstandsbeløpet i stevningen var kr 122 000,-. Det baserte seg på en rekke påståtte mangler flere steder i huset. Stevningen ble tatt ut etter at kjæremotpartene hadde anmodet om møte og befaring. Det ble avslått. Til overmål foretok kjærende parter oppgraving og deretter tildekking uten at kjæremotpartene fikk være til stede. Det innbar en betydelig forvanskning av saken og viste en fullstendig uvilje til dialog og til å bringe klarhet i forholdene.
I god til forut for hovedforhandlingen fremsatte kjæremotpartene forlikstilbud om kr 15 000,- i erstatning for å unngå ytterligere prosess. Tilbudet ble avslått av kjærende parter som fant det uinteressant å diskutere forlik på dette nivå.
Under rettens befaring sammen med de sakkyndige domsmenn og partenes sakkyndige vitner, kom det frem at en rekke av de påståtte mangler var ubegrunnet. De kjærende parter frafalt flere av disse anførslene under prosedyren og reduserte påstanden til kr 53 680,-. Flere av punktene som ble frafalt var slike punkter som hadde voldt særlig mye arbeid og omkostninger for kjæremotpartenes takstmann å undersøke, samt til kostbar kulvertinspeksjon m.v. Dessuten medgikk rettens og partenes tid til befaring og behandling av punktene som ble frafalt. At kjærende parter endret påstandsbeløpet som følge av at det sakkyndige vitnet som var engasjert av dem reduserte skadeomfanget under hovedforhandlingen, er et forhold som kjærende parter selv må bære ansvaret for.
Kjæremotpartene signaliserte også under hovedforhandlingen vilje til å diskutere forlik.
Byretten reduserte kjærende parters påstand ytterligere i sin domsslutning. Ettersom dommen ikke er påanket, kan lagmannsretten ikke prøve sakens beviseligheter. Spørsmålet er utelukkende om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Byretten har i sin begrunnelse vist til tvistemålsloven §174 annet ledd. Den har særskilt vist til at en vesentlig del av utgiftene ved rettssaken er voldt ved de tvistepunkter som ikke har ført frem. Denne begrunnelse er i samsvar med, og innenfor, lovbestemmelsen.
Byretten har gitt en utførlig begrunnelse for sitt standpunkt. Følgelig foreligger det heller ikke noen saksbehandlingsfeil.
Kjæremotpartene har nedlagt slik påstand :
"1 Kjæremålet forkastes.
2 I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Berit og Jan Erik Vikan kr 1700,00 til Kate og Trond Ramsland".
Lagmannsretten skal bemerke:
I selvstendig kjæremål over underordnet retts saksomkostningsavgjørelse er lagmannsrettens kompetanse begrenset. Den underordnede retts avgjørelse kan bare oppheves hvis den er i strid med loven eller "loven system", jf tvistemålsloven §181 annet ledd og Rt-1984-956. Lagmannsretten vil også kunne prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil, og om underrettens skjønnsutøvelse fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig.
Byretten har gitt en grundig begrunnelse for sitt standpunkt i omkostningsspørsmålet. Slik begrunnelsen er formulert, legger lagmannsretten til grunn at byretten har bygget på tre grunnlag for å gi unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §174 annet ledd anvendelse. Lagmannsretten vil behandle hvert av grunnlagene, og skal presisere at omkostningsavgjørelsen må stadfestes dersom byretten lovlig har kunnet bygge på ett av grunnlagene. Når det gjelder byrettens grunnlag for anvendelsen av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §174 annet ledd, er det lagt til grunn at Vikan i liten grad kan sies å ha nådd frem med sitt krav. Dette er et spørsmål om en part har vunnet saken i tvistepunkt av liten betydning, jf bestemmelsen annet ledd annen setning første alternativ. Kravet i stevningen, som må danne utgangspunkt for vurderingen, var på kr 122 000,- med tillegg av renter. Når det tilkjennes et prisavslag på kr 28 290,-, er lagmannsretten enig med byretten i at det tilkjente prisavslag er av liten betydning i forhold til prisavslagskravet i stevningen. Det vises til Rt-1985-811, hvor forskjellen mellom påstands- og domsbeløpet var kr 10000,-, selv om det i dette tilfellet ikke bare var nevnte forskjell som ble lagt til grunn for anvendelse av tvistemålsloven §174 annet ledd. Anvendelsen av bestemmelsen kan derfor ikke sies å være i strid med loven, og lagmannsretten kan ikke prøve selve rimelighetsvurderingen av om unntaksbestemmelsen på dette grunnlag bør få anvendelse.
Kjærende parter har anført at den prinsipielle siden av saken var å få rettens medhold i at de anførte problemer med drensledningen innebar en rettslig relevant mangel ved eiendomskjøpet som ga rett til prisavslag, og at rettslig prøving var den eneste måten å få dette fastslått på. Lagmannsretten oppfatter dette slik at saken har hatt prinsipiell betydning for de kjærende parter ut over å få fastslått prisavslagets størrelse. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det de kjærende parter har fått medhold i har hatt prinsipiell betydning ut over å få avgjort den konkrete saken. Vurderingen av om kjærende parter kun har fått medhold i tvistepunkter av liten betydning, kan etter lagmannsrettens oppfatning i dette tilfellet bare referere seg til det relative forholdet mellom det som er tilkjent og det som er krevet.
Stavanger byrett har også begrunnet sin omkostningsavgjørelse med at en vesentlig del av utgiftene ved rettssaken er voldt ved de tvistepunkter som ikke har ført frem. Kjærende parter burde derfor pålegges å erstatte de saksøkte en del av deres omkostninger. Slik lagmannsretten ser det, er grunnlaget for dette tvistemålsloven §174 annet ledd annen setning siste alternativ.
Vikans søksmål i stevningen av 1. juli 1994 til Stavanger byrett var basert på rapport fra Opak AS av 14. februar s.å., hvor der var angitt skader på fem steder i kjellerleiligheten i Ramslands hus:
- "Fotlist i rom 2 er synlig våt, med en del soppskader"
- "Veggplater i vaskerom har synlig råteskader"
- "Bunnsvill og veggplater i rom 3 har synlig fukt og råteskader"
- "Vindusforinger i stue har synlig sopp og råteskader"
- "Vindusrammen i rom 2 og 3 har synlige soppskader".
Under hovedforhandlingen i byretten ble det krevet prisavslag for skaden som hadde tilknytning til fukt- og råteskader på bunnsvill og veggplater i ett av soverommene, samt prisavslag for skader som følge av fuktighet langs ytterveggen på kjøkken og i stue. Byretten kom til at all sannsynlighet talte for at drensledningen langs husets front lå i høyde med kjellergulvet. Denne plasseringen hadde forårsaket vanninntrengning og påført skade i soverom i huset nordøstre hjørne. Det var å anse som en mangel etter avhendingsloven som etter rettens mening ga grunnlag for et prisavslag på kr 5000,-. I tillegg ville utbedring av drensledningen beløpe seg til kr 18000,- som også ble gitt som prisavslag. Til prisavslagbeløpet ble det tillagt kr 5290,- som merverdiavgift, slik at domsbeløpet utgjorde totalt kr 28290,-
Også dette grunnlag for å anvende unntaksbestemmelsen, finner lagmannsrett å være i overenstemmelse med loven. Det er fra saksanlegget hevdet fra saksøkernes side at for deler av tomten manglet det dreneringssystem, samt at det også ble anført mangler ved huset i form av sopp- og råteskader i vindusforinger i stue og vindusramme i ett av soverommene. Lagmannsretten er enig med byretten i at de vesentligste utgifter har tilknytning til disse tvistepunkter, særlig at det for deler av tomten manglet helt manglet dreneringsledning, og ikke i forhold til det byretten har avgjort saken på, nemlig at årsaken til vanninntrengningen må være at drensrørene ligger i høyde med kjellergulvene. Det vises her bl a til de undersøkelser de saksøkte har hatt til gjennomspyling av drensrørene for bl a å undersøke om der var drenereing i det hele tatt.
Tvistemålsloven §174 annet nevner ikke uttømmende de grunnlag som kan begrunne unntak fra hovedregelen i første ledd, jf at det i annet ledd annen setning fremgår at "Særlig gjelder det,...". Byretten har da også begrunnet sin omskostningsavgjørelse med et slikt forhold. Det refererer seg til saksøkernes lite heldige måte å håndtere saken på, særlig fra dens begynnelse. Det vises til byrettens grundige omtale av dette på side 24 i dommen. Lagmannsretten er enig i at det som er anført er et relevant moment i den forstand at det faller innenfor det som det lovlig kan bygges på ved vurdering av om bestemmelsen kan få anvendelse. Det vises til Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, bind I, side 358. Her fremgår at det generelt neppe kan angis mer presist enn at retten kan legge vekt på hensyn det ut fra en bred rimelighetsvurdering synes riktig å ta i betraktning. Det fremgår samme sted at derfor vil kjæremålsrettens kontroll langt på vei være en vilkårlighetskontroll i denne henseende.
Byretten har etter lagmannsretten mening foretatt en slik bred rimelighetsvurdering, og selv om de ulike forlikstilbud ikke konkret er nevnt, tilsier ikke det at byretten har begått noen saksbehandlingsfeil.
Byrettens saksomkostningsavgjørelse blir etter dette å stadfeste. Kjæremålet har vært forgjeves og kjærende parter bør erstatte kjæremotpartens saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ingen slike særlige omstendigheter som burde frita kjærende parter fra erstatningsansvaret.
Kjæremotpartene v/advokat Thomas Smedsvik har angitt omkostningskravet for lagmannsretten til kr 1 700,-, som legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Stavanger byretts dom, slutningens punkt 2, stadfestes.
2. I omkostninger for lagmannsretten betaler Berit og Jan Erik Vikan, in solidum, kr 1700,- kronerettusensjuhundre 00/100 - til Kate og Trond Ramsland innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.