LG-1995-882
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-10-18 |
| Publisert: | LG-1995-00882 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1995-00882 |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet mot A. |
| Forfatter: | Lagdommer Lillebø, Lagdommer Greve Pettersen, Lagdommer Tenold |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Straffeloven (1902) §195, §212, §447 |
A, f. xx.xx.1962 har krevd erstatning etter straffeprosessloven §444 flg. etter at han ved Gulating lagmannsretts dom av 24 05 1995 ble frifunnet for tiltale om forbrytelse mot straffeloven §195, første ledd, første straffalternativ og straffeloven §212, annet ledd, første straffalternativ for handlinger i desember 1991 overfor en da knapt 6 år gammel nevø. Erstatningssaken har vært behandlet skriftlig, og dommerne er de samme som i straffesaken, jfr. straffeprosessloven §447, tredje ledd.
A hevder at anmeldelsen var et falsum med grunnlag i hevnmotiv fra hans søster; barnets mor. Det er redegjort for forskjellige forhold opp gjennom As oppvekst som har resultert i store psykiske problemer for ham. Han har også den fysiske sykdommen spastisk parese, som fører til muskelsvinn og som i siste omgang kan gjøre ham til rullestolbruker. Han var tidvis i arbeid før, men er nå uføretrygdet.
Om forholdet til søsteren som anmeldte forholdet, vises det til at han tidligere hadde et meget nært forhold til henne, og i en periode var det endog av incestuøs art. Det nære forhold besto også etter at det seksuelle opphørte, men fra 1987 og utover løsrev han seg fra henne og var i perioder sammen med andre kvinner, noe som førte til sjalusi fra søsteren, og til totalt brudd mellom dem. De hadde deretter ingen kontakt før søsteren oppsøkte ham i 1991 idet hun ønsket å gjenoppta det nære forholdet. Han reserverte seg mot dette, og det har resultert i et konfliktfylt vennskap som kulminerte med hennes anmeldelse i 1993 av det påståtte seksuelle misbruket av hennes sønn. A gikk i tidsrommet 1989-1991 til behandling hos psykolog for problemer knyttet til den vanskelig oppveksten. Det er dokumentert flere notater og skriv fra behandlingsperioden, og som påstås å bidra til sannsynliggjøring av at det fantes et hevnmotiv fra søsteren. I straffesaken støttes As forklaring av forklaringene både til hans mor, stefar og broren B.
Anmeldelsen og den påfølgene etterforskning førte til at tiltaltes psykiske problemer ble kraftig forsterket. Sammen med forverring av de fysiske problemer, gjorde det at han ikke lenger kunne fungere i arbeidslivet, og han ble uføretrygdet sommeren 1995. Ved fastsetting av det økonomiske tap, tar han utgngspunkt i at han er utdannet innen handel og kontor, og var inntil 1990 ansatt som kontorist i Fiskeridirektoratet i ltr. 14, på det tidspunkt kr 137000,- pr. år. Som senere arbeidsssøkende var det denne type arbeid han var ute etter. Plagene som følge av straffesaken, har ført til at han i beste fall har en meget lang vei tilbake til yrkeslivet, og i verste fall vil forbli uføretrygdet. Han krever derfor erstatning for lidt og fremtidig tap utmålt som forskjellen i den inntekt han nå har og den inntekt han ville ha hatt som arbeidstaker i en stilling han er egnet for. Videre kreves erstatning for ikke-økonomisk skade. Straffeforfølgningen har vært en særdeles tung prosess, han er blitt isolert i sitt miljø, og har ikke kunnet fungere i samfunnet. Hans fysiske og psykiske helsetilstand er forverret, og han trenger psykiatrisk behandling for å kunne fungere normalt igjen. Om slik erstatning vises det ellers til Rt-1991-927, Rt-1990-1040 og Rt-1990-348. Likeledes krever A erstatning for saksomkostninger.
Statsadvokatene i Hordaland mener at erstatningsvilkårene ikke er til stede. I forhold til straffeprosessloven §444, må A sannsynliggjøre at han ikke har foretatt de handlinger som er grunnlag for tiltalen. Han har bevisbyrden, men det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for uskyld. Det bestrides at anmeldelsens innhold var falsum og begrunnet i hevnmotiv fra søsteren. Det var Loddefjord sosialkontor som politianmeldte saken basert på en rapport fra skolelegen. Av etterforskning og bevisføring fremgikk at søsteren ikke ønsket at, eller i hvert fall var i sterk tvil om, overgrepene mot sønnen skulle anmeldes, og i den forbindelse søkte hun og hennes daværende samboer råd både hos barnevernssjef og lensmannen i distriktet. Barnevernskonsulent Helgesen forklarte at hun over et lengre tidsrom nektet barnevernet å anmelde forholdet til politiet, og det var Helgesen som til slutt fikk sosialsjefen til å anmelde det. Anførslene i erstatningskravet må da forstås slik at det påstås at fornærmedes forklaring var falsk og at det skal være søsteren som har påvirket sønnen til å avgi slik falsk forklaring utfra hevnmotiv. Sønnen forklarte seg i 9-års alderen ved dommeravhør 26. januar 1994. Også i lagmannsretten prosederte As forsvarer på at fornærmede forklaring ikke var riktig, og at det kunne være hans mor som sto bak med grunnlag i hevnmotiv. Hva som var avgjørende for lagretten vites ikke, men det konkrete innhold i fornærmedes forklaring var slik at det i vesentlig større grad vitner om selvopplevde hendelser enn produsert falsk forklaring. De vitner i lagmannsretten som ikke tilhørte tiltalte eller fornærmedes familie, fant ingen grunn til å tvile på fornærmedes troverdighet, og spesielt vises det til uttalelser i psykologerklæring. De hevnmotiv, og bakgrunnen for dem, som påberopes i erstatningssaken, går til dels vesentlig lenger enn den bevisførsel som fant sted i lagmannsretten. Det er ikke sannynliggjort at fornærmedes forklaring er falsk, og da begrunnet i et hevnmotiv. Ut fra opplysningene i hovedforhandling forelå det her helt spesielle familieforhold med massive personlige og sosiale problemer for de fleste involverte, og de enkelte årsakssammenhenger vil det være umulig å danne seg noen sikker formening om. A erkjente under hovedforhandling at han hadde et seksuelt forhold til søsteren da de begge var mindreårige og fram til han var ca 17 år, med gjentatte tilfeller av utuktig omgang, og at han selv var utsatt for seksuelle overgrep som mindreårig. Dette faktum kan gi en mulig forklaring på hvorfor han selv eventuelt kunne forgripe seg på mindreårige barn. Det erkjennes at opplysningene kan være grunnlag for å hevde at søsteren hadde et hevnmotiv overfor A, men han har på ingen måte godtgjort at hun ut fra et slikt motiv har bevirket av sønnen ikke forklarte seg riktig i dommeravhøret.
A har således ikke sannsynliggjort at han ikke har foretatt handlingene, og erstatningsvilkåret etter straffeprosessloven §444 flg. er ikke til stede. Subsidiært anføres dog til erstatningsutmålingen at de fremlagte erklæringer og opplysninger på ingen måte dokumenterer at A er påført skade som følge av straffeforfølgningen. Han har gjennom en årrekke hatt massive fysiske og psykiske problemer, har ikke vært i arbeid siden 1990, og er nå uføretrygdet. Det er ikke fremlagt dokumentasjon for grunnlaget for at han ble uføretrygdet, men det anføres at det ikke er holdepunkter for at As psykiske problemer, og derigjennom også hans fysiske problemer, har blitt kraftig forverret av straffeforfølgningen.
For straffeprosessloven §445 vises til anførslene i relasjon til §444, men under enhver omstendighet kan det ikke være grunnlag for å karakterisere en eventuell skade som særlig eller uforholdsmessig. Det er heller intet i saken som tilsier at det ville være rimelig å tilkjenne erstatning. Bevistemaet i saken har vært tradisjonell for saker av denne karakter, og det kan ikke sees å være noe grunnlag for kritikk av at A ble satt under tiltale for det forhold som tiltalten omfattet. Siden vilkårene etter §444 og §445 ikke er oppfylt, er det heller ikke adgang til å tilkjenne oppreisning etter straffeprosessloven §446.
Lagmannsretten finner at vilkårene for erstatning ikke er til stede. Det kunne forsåvidt være tilstrekkelig å vise til at lagmannsretten ikke finner bevist at A har hatt noe økonomisk tap ved straffeforfølgningen, siden det ikke er sannsynliggjort at den økonomiske skade A krever dekket, er forårsaket av straffesaken. Men lagmannsretten mener at heller ikke de øvrige erstatningsbetingelser er oppfylt, og knytter den følgende drøftelse og begrunnelse til det.
Om den generelle lovtolkning nevnes først at erstatningsvilkåret etter straffeprosessloven §444 er at det er sannsynlighetsovervekt for at den siktedede ikke har begått handlingen som var grunnlag for siktelsen/tiltalen. Dette skal vurderes etter de vanlige sivilrettslige regler om bevisstyrke, og det er den frifundne som har bevisbyrden, eller tvilsrisikoen. I straffesaken var ikke bevistemaet om det var vanlig sannsynlighetsovervekt for tiltaltes skyld, men om det var bevis utover enhver rimelig tvil, dvs. en inntil visshet grensende sannsynlighet. Juryen fant at det ikke var slik kvalifisert bevisovervekt, og dette kan ikke retten stille spørsmål ved i erstatningssaken. Prinsippet bl.a. i EMK art. 6, 2 kan imidlertid ikke gi en frifunnet krav på at strafferettens krav til kvalifisert bevisstyrke også skal legges til grunn sivilrettslig, hvor det ellers ville være spørsmål om vanlig sannsynlighetsovervekt for det ene eller det andre. Hvis domstolen utfra de opplysninger som foreligger når erstatningskravet avgjøres, finner det er sannsynlighetsovervekt enten for at den frifundne har begått handlingen eller ikke har begått den, skal vedkommende alternativ legges til grunn. Hvis domstolen ikke finner det ene mer sannsynlig enn det andre, går tvilsrisikoen utover den frifundne.
Med nevnte rettslige utgangspunkt finner lagmannsretten at A ikke har ført tilstrekkelig bevis for ikke å ha begått handlingen. Etter rettens oppfatning står det åpent og uklart hva som har skjedd eller ikke skjedd. Rett nok kan det tenkes, som A anfører, at søsteren hadde et hevnmotiv, men lagmannsretten finner ikke utfra de opplysninger som foreligger nå, å kunne slutte at dette har manifestert seg i en falsk anmeldelse, og nøyer seg ellers med å vise til statsadvokatens anførsler, som tiltres.
Heller ikke erstatningsbetingelsene etter straffeprosessloven §445 er til stede. Som det framgår bl.a. av Rt-1994-723 hjemler bestemmelsen erstatning hvor det er rimelig at erstatning gis, og at den påførte skade er "særlig" eller "uforholdsmessig". Som nevnt mener lagmannsretten det ikke er noen økonomisk skade som har årsakssammenheng med straffeforfølgelsen, men selv om så var, er de øvrige erstatningsvilkår ikke til stede. Her er ikke andre enn de vanlige forhold og følger ved denne type straffesaker, og de er ikke i seg selv tilstrekkelig til å begrunne erstatning etter straffeprosessloven §445.
Siden erstatningsvilkårene i straffeprosessloven §444 og §445 ikke foreligger, er det heller ikke grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §446. Etter resultatet kan det heller ikke finnes hjemmel for å etterkomme As krav på saksomkostninger for erstatningssaken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
As krav om erstatning, herunder for saksomkostninger, tas ikke til følge.