LG-1995-984
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-29 |
| Publisert: | LG-1995-00984 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ryfylke herredsrett Nr. 17-1995 - Gulating lagmannsrett LG-1995-00984. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Frode Innjord, Oslo). Motpart: Geir Goa (Prosessfullmektig: Advokat Bent Endresen, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagdommer Jacobsen. Lagdommer Lunde. Byrettsdommer Bjørnestad |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, §8, Militærnekterloven (1965), EMK (1999), EMK (1999) |
Saken gjelder fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
Geir Goa, født xx.xx.1973, møtte til sesjon 3. februar 1992 hvor han bl.a. fylte ut en standard spørreblankett for klassifisering. Goa krysset ikke av for at han ønsket å søke fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, noe skjemaet inneholder en egen rubrikk for. (Det bemerkes at herredsrettens dom feilaktig oppgir at Goa krysset av for et slikt ønske, noe lagmannsretten antar skyldes en inkurie fra herredsrettens side). Da Goa senere ble innkalt til militær førstegangstjeneste på Evjemoen 14. april 1993 tilskrev han 3. april vernepliktsforvaltningen Sørlandet og søkte om fritak for militærtjeneste og overføring til siviltjeneste. Goa ble så innkalt for å gi forklaring hos politiet, hvilket ble gitt 3. august 1993. Justisdepartementet, som behandlet søknaden, ba deretter om at Stavanger politikammer foretok ytterligere avhør der det ble uttrykkelig bedt om at avhøret ble tilrettelagt med sikte på å klarlegge i hvilken utstrekning vikarierende grunner har vært motiverende for Goas søknad. Nytt avhør ble holdt 18. januar 1994 hvor Goa fastholdt sin tidligere forklaring og utdypet denne. Justisdepartementet avslo den 12. juli 1994 Goas søknad. Da Goa senere ikke undertegnet villighetserklæring om å gjennomføre militærtjeneste, tok Staten ut stevning mot Goa ved Ryfylke herredsrett 11. januar 1995.
Ryfylke herredsrett avsa den 7. april 1995 dom med slik domsslutning:
"Geir Goa frifinnes."
Staten v/Justisdepartementet erklærte 2. juni 1995 anke over herredsrettens dom direkte til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 5. juli 1995 at anke direkte til Høyesterett nektes. Anken ble opprettholdt til behandling for Gulating lagmannsrett og Geir Goa har tatt til motmæle mot anken.
Gulating lagmannsrett holdt ankeforhandling i Stavanger den 27. februar 1996. Geir Goa møtte og avga forklaring. Det ble for øvrig ikke avhørt vitner og ellers ble det gjort slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Om saksforholdet for herredsretten og herredsrettens domspremisser vises til herredsrettens dom.
Ankende part, Staten v/prosessfullmektig advokat Frode Innjord har i hovedtrekk hevdet:
Vilkår for fritaking for å gjøre militærtjeneste foreligger ikke for Geir Goa, jfr. militærnekterloven §1. Det hevdes at Goa ikke har tilstrekkelig alvorlig overbevisning av det innhold som loven krever. Overbevisningens innhold retter seg mot militærtjeneste av noen art og det kreves absolutt pasifisme selv om det aksepteres en viss våpenbruk i rene nødvergesituasjoner eller politiets bruk av våpen for å holde ro og orden. Deltakelse i FN's fredsbevarende styrker er å anse i denne forbindelse som militærtjeneste og likestilles med å utføre militærtjeneste, jfr. Rt-1965-565. Loven krever en pasifistisk holdning og at det er grunnleggende uriktig å bruke våpen i militær sammenheng. Dersom militæret ikke strider mot ens egen overbevisning, er ikke den tilstrekkelige holdning til stede. Det må stilles strenge krav til fasthet og styrke i overbevisningen. Overbevisningen må være absolutt forpliktende og ha fundamental betydning for den vernepliktige.
Det må bli en konkret vurdering av Goas forhold, og Staten kan ikke se at Goa oppfyller vilkårene. Goa forklarer seg annerledes for retten enn det han gjorde i politiforklaringene når det nå uttrykkes at bruk av militære virkemidler også i utgangspunktet er uriktig.
For FN-styrkene kan det ikke sondres mellom forskjellige typer fredsbevarende operasjoner. Også passive fredsbevarende operasjoner må likestilles med det militære så lenge organisasjonen settes opp som militære styrker og Goa har da fortsatt ikke noen overbevisning som retter seg mot militærtjeneste av enhver art.
Subsidiært er det ikke grunnlag for å anta at Goas standpunkt er fattet på grunnlag av en tilstrekkelig overbevisning i lovens forstand. Man må basere seg på en helhetsvurdering når man skal vurdere Goas forhold og det blir Goas egen forklaring i retten, men også sammenholdt med tidligere standpunkt i saken som vil være avgjørende. Herredsretten har ikke referert Goas forklaring i retten og det er utelukkende herredsrettens bruk av besvisbyrdereglene som har "reddet" Goa og ledet til frifinnelsen. Den glidning i Goas standpunkt er som er skjedd i saken viser at det ikke er grunn til å anta at alvoret i Goas overbevisning er oppfylt.
Dersom retten skulle være i tvil, slik som herredsretten har vært, blir spørsmålet om hvem som har bevisbyrden og hvor streng den skal være. Staten bestrider at det er grunnlag for, slik som herredsretten har gjort, å anvende bevisbyrde lik den som er i straffesaker. Utgangspunktet er at det er et sivilrettslig overvektsprinsipp som må gjelde, men at Staten har tvilsrisikoen ved absolutt bevistvil. Sandbergdommen Rt-1982-684 kan på dette punkt ikke tas på ordet. Slik Staten ser det stemmer uttalelsene på 686 heller ikke med forarbeidene til militærnekterloven. Det bestrides at spørsmålet om bevisbyrden kan få betydning på den måte at en eventuell senere straffesak dersom den vernepliktige ikke møter, skulle tilsi at man også i den sivile militærnektersak må benytte strafferettens bevisbyrderegler. Det er ikke noe uvanlig at man i straffesaker må legge sivilrettslige avgjørelser til grunn ved vurdering av straffbare forhold. Goas anførsler om at det å bruke sivilrettens bevisbyrdeprinsipper i militærnektersaker er i strid med Den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen art. 6, er ikke relevant.
Staten v/Justisdepartementet nedlegger slik påstand:
"Vilkårene for å frita Geir Goa, født xx.xx.1973, for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede"
Ankemotparten, Geir Goa v/advokat Bent Endresen har i hovedtrekk hevdet:
Geir Goa har en klar og ren pasifistisk holdning til det å utføre militærtjeneste. Den er alvorlig og absolutt forpliktende for ham og han kan ikke gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Dette har vært klart for Goa helt siden han var på sesjon. Når Goa der fylte ut sitt skjema, må angivelse av at han kunne tenke seg å verve seg, eventuelt delta på Hundeskolen, ha sin bakgrunn i den forklaring han ble gitt på sesjon, nemlig at han da i realiteten ikke ville måtte opptre som soldat. Først da han likevel fikk innkallelse til militærtjenesten, forstod han at dette ikke var tilfelle. Goas forklaringer vedrørende sitt forhold til det å gjøre militærtjeneste er både klar og grei og han må frifinnes uansett hvilke bevisbyrderegler som gjelder. Goas forklaring i retten er ikke i motstrid til forklaring gitt for politiet. Man kan si den er noe endret - utdypet -, men det er ingen motstrid når en leser politiforklaringene i sin helhet. Han er en ung mann og det er nå gått tre år siden politiforklaringene ble avgitt. Han har utviklet både seg selv og sitt syn på det å gjøre militærtjeneste. Hans søknad om fritak for militærtjeneste som ble sendt inn etter at han mottok innkalling, viser en klar og reservasjonsløs pasifisme. Det er en konsistent og reservasjonsløs vegring mot å delta i det militære. Den utvidelse som er skjedd er særlig at Goa er blitt mer aktiv i sine krav til andres forhold til det militære, noe han ikke var like opptatt av i 1993, men dette er for så vidt ikke noe vilkår. Det er ens eget forhold som er avgjørende. Vedrørende FN's fredsbevarende operasjoner så reserverte Goa seg mot å delta i FN-styrker så sant det er tale om våpenbruk, men han utviste forståelse for den fredsskapende funksjon som FN utførte. Goa viser et nyansert syn på FN's fredsbevarende operasjoner. Goa har som nevnt ikke endret syn fra politiforklaringene til i dag, men han har selvsagt utviklet sitt syn videre.
Det fastholdes videre at bevisbyrdereglene i militærnektersaker må være de samme som i strafferetten. Det vises til herredsrettens dom og domspremisser om dette. Dette må også følge av sammenhengen mellom en militærnektersak og en påfølgende strafferettslig behandling, dersom man fremdeles nekter å møte etter innkalling. Ved bedømmelsen av om den vernepliktige opptrådte rettsstridig ved å nekte å møte, vil dommen i militærnektersaken uprøvd bli lagt til grunn i straffesaken. Derfor må bevisbyrdereglene bli de samme i begge saker. Hvis ikke vil man omgå den strafferettslige bevisbyrderegel og bryte med prinsippet om "fair trial" i art 6 i Den europeiske Menneskerettighetskonvensjon. Det vises for øvrig til forarbeidene til militærnekterloven som klart viser at de strafferettslige bevisbyrdeprinsippene skulle videreføres ved militærnekterloven av 1965.
Geir Goa har nedlagt slik påstand:
"Geir Goa frifinnes."
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten. Herredsrettens dom blir å stadfeste, dog med en noe annen begrunnelse.
Lagmannsretten knytter først noen bemerkninger til spørsmålet om bevisbyrdereglene for saker etter militærnekterloven. Med utgangspunkt i herredsrettens dom hvor herredsretten fant at bevisbyrdereglene i militærnektersaker måtte være de samme som i straffesaker, har Staten særlig hevdet at dette ikke er tilfelle idet en sak etter militærnekterloven er en vanlig sivil sak og at de vanlige sivilrettslige bevisbyrderegler må anvendes. Staten har underbygget dette bl.a. med henvisning til lovforarbeidene til militærnekterloven. Lagmannsretten er ikke enig i at lovforarbeidene kan leses på en slik måte. Utgangspunktet var før loven av 1965 at militærnektersaker ble behandlet etter straffeprosessens regler og i dette ligger at man også nyttet den strafferettslige bevisbyrderegel. Da militærnekterloven ble vedtatt, ble det bestemt at militærnektersakene skulle gå i sivilprosessens former. Spørsmålet om dette ville kunne få betydning for bevisbyrdespørsmålet, ble reist av representanten Gustavsen i Odelstinget. Justisminister O.C. Gundersen besvarte dette, jfr. hva som er gjengitt i herredsrettens dom herom, hvor Justisministeren bl.a. sier: "Det gir meg anledning til å si at det ikke er hensikten at noen endring i bevisbyrden skal finne sted". Det samme spørsmålet er også omhandlet i vernepliktlovutvalgets innstilling NOU 1979:51 og i Høyesteretts dom Rt-1982-684 (Sandberg), uttaler førtsvoterende: "Endelig peker jeg på at bevisbyrderegelen er den samme som i straffesaker". Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de etterfølgende uttalelser som Justisdepartementet siden har kommet med, jfr. herredsrettens dom herom. På bakgrunn av Statens anførsler vedrørende en del av statsråd Gundersens uttalelser i Odelstinget hvor han bl.a. uttaler at det "står også for meg ganske klart at ingen forstandig dommer vil kunne ta stilling til det spørsmål som blir forelagt ham i en slik sak, på basis av formelle bevisbyrderegler", vil lagmannsretten bemerke: Slik Gundersen uttaler seg her og i det følgende kan mye tyde på at statsråden den gangen ikke fant at noen forstandig dommer kunne komme i absolutt tvil, men måtte komme til et standpunkt med en viss tyngde av overbevisning.
Staten har også vist til at Høyesterett i Sandbergdommen Rt-1982-685 ikke drøfter inngående spørsmålet om bevisbyrderegelen. Slik lagmannsretten ser det kan dette også ha sin forklaring i at det da var uomstridt at i militærnektersaker la man de strafferettslige bevisbyrderegler til grunn.
Lagdommer Jacobsen og byrettsdommer Bjørnestad finner det for sin del unødvendig å ta stilling til spørsmålet om bevisbyrdereglene i militærnektersaker, idet de begge finner det godtgjort med overveiende sannsynlighet at Goa fyller vilkårene for fritaking.
En enstemmig lagmannsrett finner etter bevisførselen, og etter å ha hørt Geir Goas forklaring, at han fyller vilkårene for fritak etter militærnekterloven §1. Geir Goa har en klar og pasifistisk holdning, Den er alvorlig, for ham absolutt forpliktende og han kan ikke gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Goas pasifistiske holdning retter seg mot militærtjeneste overhodet. Da Goa under sesjon førte opp at han ønsket å jobbe (verve seg) som hundefører og utdanne seg til lærer ved Forsvarets hundeskole, må det ses på bakgrunn av den orientering han fikk på sesjonen. Han fikk det inntrykk at han på denne måten ikke ville bli en del av det ordinære forsvar og heller ikke måtte opptre som soldat. Da Goa ved innkalling til førstegangstjeneste ble klar over de reelle forhold, søkte han om fritak for militærtjeneste og om overføring til siviltjeneste. Den begrunnelse som der ble gitt bl.a. om at han ikke av samvittighetsgrunner kunne være med på å skade, drepe eller ødelegge noen, har han siden holdt fast ved og utdypet bl.a. gjennom de avhør som ble foretatt av politiet. Dette vises også bl.a. ved at han selv ikke kunne tenke seg å delta i FN's fredsbevarende styrker på grunn av deres bevæpning. Han ser på den jobben som en soldatjobb. Slik sett er Geir Goa i en annen stilling enn forholdet var i dommen gjengitt i Rt-1965-565.
Fra Statens side har det særlig blitt fremhevet at Geir Goa gjennom politiavhøret og for så vidt også for lagmannsretten, har uttrykt at han i stor grad aksepterer både Forsvaret og FN's fredsbevarende styrker. Geir Goa har nærmere utdypet dette og slik lagmannsretten oppfatter det, går dette mer på at Geir Goa særlig i begynnelsen av den tiden da hans pasifistiske holdning festnet og konkretiserte seg, har hatt både et både åpent sinn og respekt for andres oppfatninger av og syn på Forsvaret og FN's fredsbevarende styrker. Goa aksepterer at vi i dag tross alt har et forsvar og at han rent praktisk må forholde seg til dette som en realitet selv om han ønsker Forsvaret avskaffet og nedlagt. Noe mer ligger ikke i de uttalelser han har kommet med om at han aksepterer Forsvaret. Når Forsvaret likevel ikke vil bli lagt ned, burde det også vært basert på frivillighet. Goa har også et noe mer nyansert syn på FN's fredsbevarende styrker enn det Staten gjennom sine anførsler har fremkommet med. Han sondrer mellom de operasjoner som i realiteten går ut på nærmest å opprette en buffersone mellom to parter og de operasjoner hvor FN i større grad går inn som en ordinær militær enhet og mer aktivt deltar i det som benevnes som fredsprosesser. Dette får etter lagmannsrettens syn likevel ingen betydning for vurderingen av selve hans pasifistiske grunnholdning og får heller ingen betydning for vurderingen av om vilkårene i militærnekterloven §1 er til stede. Goa personlig vil ikke kunne delta i slike styrker så lenge de er bevæpnet idet han i en slik situasjon vil måtte opptre som soldat.
Geir Goa blir etter dette å frifinne idet lagmannsretten finner at vilkårene for å frita for Geir Goa for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er til stede både hva gjelder lovens krav til overbevisningens innhold og alvor.
Anken har vært forgjeves. Etter militærnekterloven §8 dekker Staten alle utgifter ved behandling av saken og saksomkostninger er hverken påstått eller vil bli tilkjent.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Geir Goa frifinnes.