LG-1996-921
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-13 |
| Publisert: | LG-1996-00921 |
| Stikkord: | Rettskraft |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Karmsund herredsrett Nr. 95-00518 A - Gulating lagmannsrett LG-1996-00921 A |
| Parter: | Ankende part: Øyvind Jakobsen (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Natvig, Kopervik) Ankemotpart: Laurits Skaar og Lilly Skaar (Prosessfullmektig: Advokat Johan Nygård, Haugesund) |
| Forfatter: | Lagdommer Pedersen Lagdommer Trovåg Ekstraordinær lagdommer Rathke |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §15, §16, §172, §180, Foreldelsesloven (1979) §1, Foreldelsesloven (1979) |
Saken gjelder tolkning av punkt 1 i Karmsunds herredsretts dom avsagt 11. september 1991.
Domsslutningen lyder:
"1. Gnr. 64, bnr. 120 i Karmøy har vegrett i 3 meters bredde over gnr. 64, bnr. 133 i Karmøy, og med rett til å nytte rimelig tilleggsareal til sving ved inn- og utkjøring på vegen i sør. Tilleggsarealet framkommer og begrenses ved at 3 meter måles med utgangspunkt i grenselinjen mot gnr. 64, bnr. 108."
Det nevnes at eier av gnr. 64, bnr. 120 også ble tilkjent saksomkostninger.
Ankende part, Øyvind Jakobsen er nåværende eier av gnr. 64, bnr. 120 i Karmøy. Ankemotpartene i saken, Laurits og Lilly Skaar er eiere av den tjenende eiendom, gnr. 64, bnr. 133.
Partene er naboer i et mindre boligstrøk like utenfor Kopervik sentrum i Karmøy.
Umiddelbart etter at ovennevnte dom ble rettskraftig, satte ankemotpartens sønn opp en grensemarkør - en bom - på det stedet de mente herredsretten hadde anvist ytterbegrensningen av tilleggsararelet, i domsslutningen beskrevet som: "til sving ved inn- og utkjøring på vegen i sør."
Stikkveien fra Jakobsens bolighus over Skaars eiendom er ca 20 meter lang og munner ut i en annen tilstøtende vei. I krysset mellom stikkveien og den tilstøtende boligveien er forholdene meget trange. Jakobsen har ikke brukbar snuplass for bil på egen eiendom. Som lagmannsretten kommer nærmere inn på, var et av problemene som ble forelagt herredsretten i 1991, å anvise areal hvor Jakobsen kunne snu bilen når han rygget fra egen eiendom til ovennevnte kryss. Skaars eiendom grenser til krysset. Han har inngangstrappen til huset like ved krysset. Det er påpekt at årsaken til nevnte grensemarkør var for å skjerme trappen og tilkomsten til huset.
Jakobsen som påstår at nevnte bom er i strid med herredsrettens domsslutning, har henvendt seg til ulike offentlige instanser for å fjerne grensemarkøren, men uten positivt resultat. Han reiste derfor sak ved Karmsund herredsrett etter at saken forgjeves var behandlet i forliksrådet i Karmøy 7. september 1995.
Karmsund herredsrett avsa 14. mars 1996 dom med slik domslutning:
"1. Lilly og Laurits Skaar frifinnes.
2. Øyvind Jakobsen dømmes til å betale Lilly og Laurits Skaar sakens omkostninger med til sammen kr 11250,-, -kronerellevetusentohundreogfemti-."
Øyvind Jakobsen har i rett tid anket herredsrettens dom til lagmannsretten og det gjøres gjeldende at herredsrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse er feil. Når det gjelder avvisningsspørsmålet, vises til at motparten har innhentet en oppgave som angir at kostnaden for Jakobsen vil være like under kr 20000,- for å opparbeide tilfredsstillende snuplass på egen eiendom. Selv om et slikt kostnadsoverslag kan være til en viss veiledning, må det riktige rettslige utgangspunkt være eiendommens verdi med eller uten slik evigvarende rettighet som det er tale om i saken. Under en slik forutsetning kan det neppe være tvilsomt at verdiforringelsen for eiendommen klart overstiger kr 20000,-. Saksøkerens oppgave skal legges til grunn jfr. tvistemålsloven §15 og §16, med mindre den fremstår som klart uriktig. Det er vist til Rt-1990-352 og Rt-1995-932. Saken påstås derfor fremmet.
Hva angår sakens realitet, er det sentralt å foreta en tolkning av dommen. Foruten domsslutningen vil også premissene i dommen være av stor betydning. Stevningen i saken i 1991-dommen med de anførsler som ble gjort gjeldene vil ha betydning.
Lagmannsretten har under befaringen ved selvsyn kunne konstatere hvor vanskelige forholdene på stedet er. Herredsretten kom inn på dette i 1991-dommen og ga en treffende beskrivelsen av tvistetemaet: "Det som er omstridt er veibredden ved den nærmere 90 graders skarpe svingen ved saksøktes (Laurits og Lilly Skaars) hushjørne. Spørsmålet blir hvor en skal måle fra. Retten har ved selvsyn kunnet konstatere hvor vanskelige forholdene på stedet må bli om begge parters ønsker skal dekkes fullt ut. Saksøker har behov for en alminnelig god adkomst til sin bolig. I våre dager må dette gjelde også med bil, selv om det var lite aktuelt den gang veirett ble stiftet. Ved en rimelig god adkomst må det også forstås mulighet for å snu." Det ble lagt til grunn av retten at veibredden på stikkveiene skal være 3 meter, noe partene for øvrig var enige om under forhandlingen. Såvel i stevningen som for herredsretten anførte daværende saksøker at det var behov for en avrunding i nevnte kryss for å ha en rimelig, tilfredsstillende snumulighet. I domsslutningen i 1991-dommen er det utvetydig gitt uttrykk for at veiretten inkluderer et tilleggsareal utover 3 meter ved inn- og utkjøring i sør. Dette kan vanskelig forstås på annen måte enn at en har rett på å nytte et areal i tillegg til generell veibredde på 3 meter. Det ville være meningsløst av retten å utforme dommslutningen slik den gjorde, dersom en ikke skulle ha rett til å nytte noe tilleggsareal utover 3 meter. Retten kunne da i stedet har nøyet seg med å fastslå at den ankende parts eiendom hadde en veirett i 3 meters bredde over motpartens eiendom. Herredsretten har i 1996-dommen uriktig lagt til grunn slik forståelse av veiretten.
Herredsretten har misforstått premissene i dommen fra 1991 når den legger til grunn at det var enighet om at det var tilstrekkelig med 3 meters veibredde, forutsatt at man målte 3 meter fra grenselinjen for Skaars eiendom i sør og ikke fra naboens forstøtningsmur som er anlagt 80 cm. sør for grenselinjen. Poenget vil da bli at selve veibredden i krysset på Skaars eiendom kun ville være 2,20 meter, idet 80 cm. ville være på naboens eiendom. Sistnevnte var ikke part i tvisten, det var derfor uaktuelt å måle veibredde fra naboens mur (bnr. 108). Bnr 120 påstod at den bare hadde veirett over Skaars eiendom, bnr. 133. Når herredsretten i tillegg til generell bredde som skal måles fra grenselinjen også angir at det skal være et tilleggsareal, må bnr. 120 ha krav på å kunne snu bilen i krysset. Da er bommen til hinder for dette, og må kunne kreves fjernet.
Ankemotpartene har påstått at kravet om fjerning av grensemarkøren er foreldet. Veiretten er en tinglig rettighet. Herredsrettens dom fra 1991 er en fastsettelsesdom og ikke en fullbyrdelsesdom. Det er ikke tale om å få overført en rettighet til seg, men en stedsevarig bruksrett. Det løper da ingen foreldelse, se Krüger, Lov og Rett 1980 101 og Matningsdal, Juridiske skrifter 3 side 3. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Saken fremmes.
2. Laurits og Lilly Skaar pålegges å fjerne bom oppsatt helt i sør på egen eiendom og 3 meter fra nabogrensen mot gnr. 64, bnr. 108.
3. Laurits og Lilly Skaar dømmes in solidum til å erstatte Øyvind Jakobsen sakens omkostninger for herredsretten og for lagmannsretten."
Laurits og Lilly Skaar gjør gjeldende at tvistegjenstandens verdi ikke overstiger kr 20000,-. Det er vist til takst fra Vassbakk & Stol som angir at utsprengning av tilstrekkelig snuareal på Jakobsens tomt inkludert mva. koster kr 19680,-. Saken må etter dette avvises fra lagmannsretten.
Hvis lagmannsretten skulle komme til at verdien er over kr 20000,-, kreves herredsrettens dom stadfestet. Ankemotpartene er i det vesentligste og resultatet enig i herredsrettens bevisbedømmelse.
Lagmannsretten må foreta en fortolkning av domskonklusjonen i 1991-dommen. Etter ankemotpartens oppfatning er annen setning helt klar, og første setning i domskonklusjonen må leses i lys av denne. Leses og tolkes domskonklusjonen og rettens øvrige premisser i sin rette sammenheng, er bommen ikke satt opp i strid med 1991-dommen. Det er særlig vist til at stridstemaet i 1991 var hvor man skulle måle 3 meters bredde fra i veikrysset. Retten kom til at det skulle måles fra grenselinjen og ikke fra naboens forstøtningsmur. Det er dette domsslutningen gir uttrykk for. Skaars bom ble satt opp etter at oppmålingsvesenet i Karmøy kommune få dager etter at dommen var rettskraftig, målte 3 meter fra den aktuelle grenselinjen.
Også saksomkostningsavgjørelsen i 1991-dommen viser at Jakobsen (hans rettsforgjenger) fullt ut fikk medhold i tvisten idet han ble tilkjent saksomkostninger. Når herredsretten begrenset tilleggsarealet slik det fremgår av domskonklusjonen, kan ikke Jakobsen flere år senere kreve ytterligere areal av Skaar. Ingen av partene gjorde innsigelser mot selve realiteten i dommen. Partene har opptrådt som om de var enige i domskonklusjonen.
Subsidiært anføres at kravet om å fjerne bommen må anses å være foreldet. Krav om å fjerne bommen er en obligatorisk rettighet. Arealet har aldri vært tatt i bruk av Jakobsen. Bommen ble satt opp umiddelbart etter rettskraftig dom i 1991. Ville Jakobsen gjøre gjeldende at bommen var satt opp i strid med dommen, måtte han derfor gjøre dette innen 3-årsfristen. Det er ikke blitt gjort og hans krav er derfor foreldet jfr. Kjønstad og Tjomslands kommentarer til foreldelsesloven 30.
Ankemotpartene har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Karmsund herredsretts dom i sak nr 518/95 A stadfestes.
2. Lilly og Laurits Skaar tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Ankeforhandling ble holdt i Haugesund 24. april 1997. Øyvind Jakobsen ga forklaring. På vegne av ankemotpartene avga deres sønn, Leif Skaar, vitneprov. Retten var på åstedsbefaring sammen med partene og prosessfullmektigene. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som saken viser. Saken står i det vesentligste i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
Lagmannsretten er kommet til at anken blir å fremme. Selv om tvisten kan synes å være liten, finner lagmannsretten at verdien overstiger kr 20000,-. Lagmannsretten vurderer det slik at verdien av eiendommen med eller uten snumulighet for bil i det aktuelle krysset er avgjørende for tvistens verdi. En mulig kjøper vil hensynta hvilke kostnader som påløper ved en eventuell anleggelse av snuplass på Jakobsens eiendom. Det prisoverslag som er gitt inkluderer bl.a. ikke grusing. I tillegg til flere andre momenter finner lagmannsretten at prisforskjellen på eiendommen, med og uten brukbar adkomst med bil, klart vil være større enn kr 20000,-. Saken blir derfor å fremme.
Med hensyn til realiteten i saken er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Når der gjelder de rettslige prinsipper som skal anvendes ved fortolkningen av Karmsund herredsretts dom av 11. september 1991, viser lagmannsretten til flertallets votum i dom avsagt av Høyesterett 21. november 1996 ( Rt-1996-1480 - Rekstensak). Lagmannsretten tar utgangspunkt i at herredsretten i dommen i 1991 etter uttrykkelig enighet mellom partene kom til at bnr. 120 hadde rett til vei over bnr. 133 og med veibredde på 3 meter. Herredsretten fastslo også det selvsagte at bnr. 120's vei over 133 skulle gå på sistnevnte eiendom. Naboeiendommen, Hovdens eiendom - bnr. 108, var ikke part i saken den gang. Bnr. 120 hadde ikke veirett over den eiendommen. At bnr. 108 i sin tid hadde trukket sin forstøtningsmur noe tilbake i forhold til grenselinjen, måtte være helt uten betydning for herredsretten når den skulle fastslå omfanget av bnr. 120 veiadkomst, noe herredsretten for øvrig selv bemerket.
Herredsretten har videre i sin domskonklusjon, slik lagmannsretten må fortolke det, lagt til grunn at det er behov for at bnr. 120 i krysset får anledning til å benytte noe mer av arealet til bnr. 133 i forbindelse med å kunne snu en bil etter å ha rygget fra sitt hus, eventuelt ved kjøring inn til eiendommen (120).
Lagmannsretten forstår derfor herredsrettens dom fra 1991 slik at den mente at bnr. 120 hadde behov for et tilleggsareal - en avrundet trekant - i krysset på Skaars eiendom. Skulle herredsrettens dom forstås slik Skaar har gjort, ville realiteten være at Jakobsens eiendom kun ble gitt en veibredde på 3 meter uten snumulighet i krysset. Slik kan herredsrettens dom neppe forstås verken ut fra dens premisser eller ut fra de anførsler som ble gjort gjeldende fra daværende eier av bnr. 120.
Det vesentlige er at bnr. 120 ble gitt en ytterligere rettighet over bnr. 133, nemlig brukbar svingmulighet i forbindelse med inn- og utkjøring fram til egen eiendom over bnr. 133.
Lagmannsretten har konstatert etter egen befaring, at ankemotparten Skaars forståelse av dommen nærmest umuliggjør en tilfredsstillende adkomst til Jakobsens eiendom. I sin dom fra 1991 uttalte herredsretten at Jakobsens rettsforgjenger vant saken fullstendig. Dersom det var meningen for herredsretten kun å fastslå at bnr. 120 hadde rett til vei i 3 meters bredde over hele Skaars eiendom ville bnr. 120 ikke ha fått fullt ut medhold i tvisten.
Denne saken gjelder ikke størrelsen på det tilleggsarealet som var innbefattet i veiretten og som herredsretten kom fram til at Jakobsens veirett omfattet i 1991. Det kan konstateres at den aktuelle bom - to aluminiumsstolper med avrundet tverrligger - står i grenselinjen for bnr. 133 til veien i krysset og er til hinder for tjenlig benyttelse av tilleggsarealet. Lagmannsretten konstaterer at vilkårene for å avsi dom for å fjerne bommen er til stede.
Det finnes grunn for å tilføye at lagmannsretten har forståelse for at Skaar ønsker å skjerme tilkomsten til trappen til huset. Det må antas at dersom den ene foten av bommen settes i forlengelsen av husets (trappens) retning og den annen stolpe dreies 45 grader mot nord, vil såvel Jakobsen som Skaars siktemål i hovedsak kunne sies å bli oppfylt. Lagmannsretten ser imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på størrelsen av tilleggsarealet idet dette ikke er gjenstand for prøvelse. Etter dette blir det avsagt dom i samsvar med ankende parts påstand.
Ankemotpartene har påstått at det ikke kan gis fullbyrdelsesdom da det dreier seg om en obligatorisk rettighet som er foreldet, jf. 3-årsfristen i foreldelsesloven §1. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Den veirett som den ankende parts eiendom ble gitt i 1991 er en tinglig rettighet. Det samme er det tilleggsarealet som eiendommen fikk utover bredden på veiarealet. Bommen må derfor kunne kreves fjernet, idet spørsmålet om benyttelse av tilleggsarealet ikke er gjenstand for foreldelse.
Krav om å fjerne bommen kan heller ikke ses bortfalt ved passivitet i den grad man kan se anførselen om foreldelse også som en anførsel om passivitet. Ankende part har på forskjellig måte forsøkt å finne frem til en utenomrettslig løsning, uten å ha lykkes i dette. Under de foreliggende omstendigheter må det anses å være tilstrekkelig til at passivitetsinnsigelsen heller ikke kan føre frem.
Anken har ført fram og saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre i medhold av tvistemålsloven §180, annet ledd, jfr. tvistemålsloven §172.
Lagmannsretten finner at unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd bør anvendes slik at hver av partene bærer sine egne omkostninger såvel for herredsrett som for lagmannsrett. Det pekes på at domsslutningen i herredsrettens dom fra 1991 er noe tvetydig. Det nevnes også at eieren av bnr. 120 burde ha aksjonert forholdsvis umiddelbart da bommen ble satt opp, kort tid etter at dommen fra 1991 var rettskraftig.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Laurits og Lilly Skaar pålegges å fjerne bom oppsatt helt i sør på egen eiendom og 3 meter fra nabogrensen mot gnr. 64, bnr. 108.
2. Hver av parten bærer egne saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.