LG-1997-1302
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-07-24 |
| Publisert: | LG-1997-01302 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Jæren herredsrett Nr. 97-00248A - Gulating lagmannsrett LG-1997-01302 |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Magnus Grøsfjeld, Stavanger) Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Målfrid Ølberg, Bryne) |
| Forfatter: | Lagdommer Romarheim Lagdommer Lunde Lagdommer Grimstad |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, Tvistemålsloven (1915) §179, §39, Barneloven (1981), Barnevernloven (1992) §4-4, §4-12 |
Saken gjelder midlertidig avgjørelse etter barneloven §38 første ledd.
A er født i 1962 og B i 1967. Partene inngikk ekteskap i 1986, og har ett barn, C, født xx.xx.1986. Partene ble separert i 1987 og skilt i 1990.
B har siden 1987 vært rammet av alvorlig psykisk sykdom med diagnose manisk depressiv. Hun var innlagt på sykehus i 1987, 1991 og 1996. C har i forbindelse med innleggelsene vært plassert hos hennes mor og en søster. Fra august 1992 til juli 1994 var gutten plassert i fosterhjem hos Bs mor som frivillig hjelpetiltak. Dessuten har det vært etablert hjelpetiltak fra barnevernstjenesten i form av støttekontakt, miljøarbeider, psykolog m.v. I april 1997 ble det fattet vedtak om fosterhjemsplassering av C etter barnevernloven §4-4 femte ledd etter samtykke fra B. Gutten ble 6 mai 1997 plassert i fosterhjem. Det er opplyst at C har særskilte omsorgsbehov.
A arbeider som kokk til sjøs. Han er fire uker på sjøen og fire uker hjemme. Han har søkt jobb i Nordsjøen som vil innebære en vaktturnus på 14 dager ute, 21 dager hjemme, 14 dager ute og 28 dager hjemme. Han inngikk nytt ekteskap i desember 1995. A har hatt kontakt med sin sønn etter at partene ble separert. I 1992 og -93 hadde han to helgesamvær totalt hvert av årene. I 1994 traff han gutten to ganger med en dags varighet og i 1995 hadde han ett samvær. I 1996 har han hatt til sammen sju helgesamvær fra lørdag til søndag, og i 1997 har han hatt tre helgesamvær samt 10 dagers påskeferie. Jæren herredsrett avholdt saksforberedende møte 30 mai 1997 og avsa 6 juni 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om midlertidig avgjørelse tas ikke til følge.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til hovedforhandlingen."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsrettens kjennelse.
Kjærende part, A, anfører at herredsrettens avgjørelse er beheftet med feil lovanvendelse og at dette har virket bestemmende inn på det resultat herredsretten er kommet til. Det er vist til herredsrettens kjennelse side 7 tredje avsnitt hvor det fremgår:
"B erkjenner at hun verken nå eller i framtiden er i stand til å gi gutten et forsvarlig omsorgstilbud. Hun har derfor gått med på å plassere ham i fosterhjem. Plasseringen i fosterhjem bygger foreløpig på hennes frivillige samtykke. Barneverntjenesten opplyste imidlertid i sin vitneforklaring i retten at man tar sikte på en permanent omsorgsovertakelse. Det vil senere bli fremmet sak om tvangsplassering etter barnevernloven §4-12... Retten er enig med saksøker i at en midlertidig plassering i fosterhjem synes uhensiktsmessig og utrygt for C..."
Herredsretten har lagt til grunn at B ikke har nødvendig omsorgsevne, men det foreligger ingen opplysninger som tilsier at A ikke har det. Herredsretten har valgt en tredjeperson som midlertidig omsorgsperson for C. I sak om midlertidig avgjørelse om omsorgsretten må retten velge en av de biologiske foreldre som omsorgsperson, se Rt-1968-1339 og Rt-1964-984. Det foreligger intet annet omsorgsalternativ enn A, og det er eventuelt barnevernstjenesten som må gripe inn hvis det skulle vise seg at han ikke mestrer omsorgsoppgaven.
Det ble nedlagt slik påstand:
"A tilkjennes midlertidig den daglige omsorg alene til C, f. 1986 inntil det foreligger en rettskraftig dom."
Kjæremotparten, B, anfører at herredsretten har foretatt en korrekt lovanvendelse. Herredsretten har lagt avgjørende vekt på barnets beste ved sine vurderinger. C har et omsorgsbehov langt utover det vanlige for barn på samme alder og har ekstra stort behov for stabilitet. Dette behovet er så sterkt at oppnevnte fosterforeldre som synes å være svært ressurssterke, allerede i dag strever. A har hatt svært begrenset kontakt med sønnen siden samlivsbruddet, enkelte år ikke mer enn et par ganger, og han evner i liten grad å se guttens spesielle behov. Han arbeider i Nordsjøen med en turnus på fire uker ute og fire uker hjemme og har i liten grad prioritert samvær med gutten selv om han er kjent med kjæremotpartens problemer. Hans ektefelle er i arbeid og har dessuten omsorgen for sitt særkullsbarn på 14 år. Dessuten er han midt oppi husbygging og flytting slik at forholdene på ingen måte ligger til rette for å konsentrere oppmerksomheten om C. Konsekvensene er dessuten særlig store dersom man må foreta en mislykket flytting eller en ekstra flytting. Det er vist til RG-1989-532 og Inge Lorange Backers kommentarutgave til barneloven §38, 1991 247, som underbygger at det ikke er begått noen feil fra herredsrettens side. Ut fra prinsippet i barneloven §39 annet ledd og dommen i Rt-1985-1177 foreligger det ikke tilstrekkelige "særlige grunner" for en omgjøring av herredsrettens avgjørelse.
Det ble nedlagt slik påstand:
"Herredsrettens kjennelse stadfestes."
Lagmannsretten finner at kjæremålet ikke fører frem.
Saken gjelder krav om foreløpig avgjørelse av daglig omsorg etter barneloven §38 annet jf første ledd. Det er anført at herredsretten har bygd på en uriktig lovtolking, siden herredsretten har valgt en tredjeperson som midlertidig omsorgsperson for C.
Lagmannsretten finner ikke at herredsrettens lovanvendelse er uriktig. Det fremgår riktignok av Backers kommentarutgave til barneloven, 1988 246, at retten ved den foreløpige avgjørelse bare kan velge mellom foreldrene og at det ikke kan bestemmes at en tredjeperson skal ha den daglige omsorgen for barnet. Det er herunder vist til Rt-1968-1339. Så absolutt som kjærende part oppfatter loven på dette punkt, kan den etter lagmannsrettens syn ikke være å forstå. Også ved midlertidig avgjørelse etter barneloven §38 er det overordnede mål å finne en løsning etter prinsippet om hva som er best for barnet. At det bl a dreier seg om å finne hvem av foreldrene som er i best posisjon til å fylle dette vilkår kan ikke føre til en bokstavfortolking hvor man i alle situasjoner kun kan velge mellom mor eller far som omsorgsperson. Spesielle situasjoner, slik som er tilfellet i denne sak, kan fordre andre løsninger. Det er i denne sak uansett ikke et tilfelle hvor retten i sak om daglig omsorg midlertidig fratar begge foreldre den daglige omsorg og velger en tredjeperson, slik som Backer i nevnte kommentarutgave kan synes å være inne på.
Forholdene i nærværende sak er spesielle. B er grunnet sin psykiske lidelse ute av stand til å ha omsorgen. Det har derfor vært etablert forskjellige hjelpetiltak fra barnevernet og gutten som nå er elleve år, oppholder seg i dag i fosterhjem. Dette skjer på frivillig grunnlag, men det er opplyst at barnevernet tar sikte på en permanent omsorgsovertakelse av gutten. Videre er det opplyst at gutten har spesielle omsorgsbehov.
As arbeid innebærer at han er fire uker på jobb og har fire uker fri. Bortsett fra siste halvannet år, fremgår det av herredsrettens kjennelse at han har hatt lite samvær med sønnen og at han ikke har fulgt opp den rett han har etter barneloven. Omfanget av samværet er nærmere omhandlet ovenfor.
Lagmannsretten finner som herredsretten ikke grunnlag for i foreløpig avgjørelse å gjøre endringer vedrørende den daglige omsorg. Selv om det ikke er noe som tyder på at A er uskikket til å ha omsorgen for gutten, er avgjørelsesgrunnlaget på nåværende stadium av saken relativt spinkelt. Dette sammenholdt med at det har vært lite kontakt mellom far og sønn, hensynet til guttens spesielle omsorgsbehov og behov for stabilitet, samt As arbeidssituasjon, gjør at det ikke er grunnlag for endringer. Det ville kunne være svært uheldig for gutten dersom han ble flyttet nå hvis ikke dette også skulle bli den endelige løsning. Lagmannsretten antar at flere forhold som i dag er uklare, vil kunne avklares gjennom saksforberedelsen.
Herredsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Saksomkostningsspørsmålet utsettes etter regelen i tvistemålsloven §179 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes etter regelen i tvistemålsloven §179 første ledd.