LG-1997-166

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-06-30
Publisert:	LG-1997-00166
Stikkord:	Gyldighet av ektepakter
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen skifterett Nr. 95-01477 A - Gulating lagmannsrett LG-1997-00166 A. Anket til Høyesterett, anken nektet fremmet, se HR-1999-00014K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ståle Eeg Nielsen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Karl-Erik Reksten).
Forfatter:	Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Jon Atle Njøsen. Kst. sorenskriver Per Annstein Aarvik
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §153, §174, §180, Ektefelleloven (1927) §33, Arveloven (1972) §10, §6, Ekteskapsloven (1991) §49

Saken gjelder tvist om gyldighet av ektepakter under offentlig skifte av dødsbo. A, som er født i 1933, er gjenlevende ektefelle etter C, som var født i 1925 og døde i 1995. C ble skilt etter et tidligere ekteskap i slutten av 1950-årene, og i dette ekteskapet hadde han to barn: En sønn ved navn D, født i 1947 og død 1972, og en datter ved navn B, som er født 1954. C og A ble kjent med hverandre i 1961 og giftet seg i 1963. De hadde ingen barn sammen. Begge arbeidet i den tradisjonsrike Bergensbedriften X, og som medarbeidere i denne bedriften arbeidet de også begge en tid utenlands.

C og A flyttet tilbake til Norge i 1972, og C startet etter dette egen virksomhet sammen med en kamerat. Virksomheten ble drevet et par års tid, hvoretter den ble avviklet og C begyntet igjen som lønnstaker. Den bedrift han arbeidet i, ble kjøpt opp av andre interessenter (Y), så vidt forstås i 1979, og disse hadde som filosofi at verkstedsmedarbeiderne, blant disse C, ikke skulle være ansatt i bedriften. C drev derfor igjen som selvstendig næringsdrivende en tid, men fortsatt med samme oppgaver som tidligere.

Etter en tid ble den virksomhet som C hadde arbeidet for, overført fra Y til Z. Fra denne tid (1987) var C lønnstaker igjen, inntil han gikk av med pensjon. Han startet deretter aksjeselskap under firma Æ AS sammen med E, med en aksjefordeling på henholdsvis 49 og 51%. Cs portefølje omfattet 320 aksjer.

Den første tid etter at ekteparet kom tilbake til Norge, arbeidet A i mannens firma, men uten lønn. Hun arbeidet deretter i Ø fra 1976 til 1986, da hun flyttet med sin sjef over i et annet selskap som denne hadde startet. Hun ble uføretrygdet 50% i 1993 og 100% i 1995.

Etter at C og A var kommet tilbake til Norge etter sine utenlandsopphold, bodde de i en leilighet i - - -gaten i Bergen. Mot slutten av 1970-årene ønsket de imidlertid å bygge eget hus, og kom i kontakt med Johannessen & Joys AS som hadde et prosjekt på Å i Bergen. Skjøte på boligeiendommen ble tinglyst med A som hjemmelshaver 19 07 79. At eiendommen ble tinglyst på henne, hadde sammenheng med at ekteparet hadde opprettet en ektepakt 06 07 79. I ektepakten ble det bestemt at eiendommen i Å skulle være As særeie, med borett for C. Også en annen eiendom, beliggende i W, som var Cs barndomshjem og som han hadde overtatt tidligere, så vidt forstås i 1967, ble gjort til særeie for A. Det ble ellers i denne ektepakt, som nedenfor vil bli betegnet som ektepakt nr 1, bestemt at hvis hustruen døde først, skulle det med hensyn til særeiet forholdes som om dette ikke var opprettet. Videre ble bestemt i ektepakten at det forøvrig skulle være felleseie.

Samtidig som ektepakt nr 1 ble opprettet, underskrev C og A et gjensidig testament, der det ble fastsatt at den som levde lengst, skulle sitte med boet uskiftet så langt lovgivningen tillot dette. I testamentet som nedenfor vil bli betegnet som testament nr 1, heter ellers følgende: Hans særkullsbarn/livsarvinger, skal ikke arve mer etter ham enn pliktdelen etter arveloven. Hans øvrige slektsarvinger etter loven, skal ta arv etter ham så langt at deres del sammen med hva hans livsarvinger arver, utgjør en halvdel av C og As samlede etterlatte formue, når felleseiet og hennes særeie sees under ett, som et samlet hele. Men hans slektsarvinger skal ikke under noen omstendigheter ha rett til å få utbetalt arv før ved hustruens bortgang, dersom hun lever lengst.

Dør hustruen først, skal hennes slektsarvinger etter loven, ha rett til når mannen dør, halvdelen av ektefellenes etterlatte samlede formue, innkludert hennes særeie.

Ektepakt nr 1 og testament nr 1 ble opprettet med bistand fra høyesterettsadvokat Frithjof Eeg i Bergen. Ektepakten ble ikke tinglyst. Med bistand fra advokat Ingvar Pilskog underskrev C og A 15 06 90 en ny ektepakt, nedenfor betegnet ektepakt nr 2. I denne ektepakt er det avkrysset bl a for at det er tale om første gangs opprettelse av ektepakt, samt at partene skal ha fullt særeie. Når det gjelder innholdet av denne ektepakt for øvrig, gjengis følgende: Vår fellesbolig; Å 64, gnr. 48, bnr. 632 i V, Bergen kommune skal være As særeie.

Likeledes skal personbil med reg. nr. ** ***** være As særeie.

Alt hva vi ellers eier eller i fremtiden erverver skal være As særeie, med unntak av eiendommen; U gnr. 74, bnr. 5 i T, Bergen kommune, som skal være Cs særeie. For mannens fremtidige erverv som blir hustruens særeie yter hun et vederlag; dette gjelder ikke vanlig innbo til hjemmet. Det som i ettertid kommer til erstatning for den enkelte ektefelles særeie skal forbli den respektives særeie. Likeledes avkastning av særeie.

For øvrig angis at det som til enhver tid er innestående på syv spesifiserte konti i Sparebanken Vest er As særeie. Ektepakten ble tinglyst i Løsøreregisteret og hos Byskriveren i Bergen.

C var til legeundersøkelser i 1995, og etter at de nødvendige prøver var tatt, ble det konstatert at han hadde hadde fått kreft. Endelig beskjed om dette fikk han etter det opplyste 10 03 95. Noen dager senere møtte han sammen med A hos advokat Pilskog, og underskrev sammen med henne 14 03 95 en ektepakt som nedenfor vil bli betegnet ektepakt nr 3. Her ble det henvist til den tidligere ektepakt nr 2, og i tillegg bestemt at også eiendommen i W nå skulle være As særeie. For øvrig ble det angitt at de bankkonti som var nevnt i den foregående ektepakt, nå var delvis erstattet av nye konti. Deretter ble angitt syv konti, alle i Sparebanken Vest, som - etter det som ble sagt - var As særeie. For øvrig ble aksjeposter i Æ AS, UNI Storebrand AS og Alpha Invest AS gjort til As særeie.

Samme dag som ektepakt nr 3 ble undertegnet, ble det underskrevet et nytt gjensidig testament, nedenfor betegnet testament nr 2. Testamentet ga lengstlevende rett til å beholde førstavdødes særeie som uskifte med full disposisjonsrett så lenge han/hun levde, likevel slik at dersom A levde lengst, skulle hun skifte med Cs datter samsvarende med arveloven §10. Det ble ellers tatt inn en del andre utfyllende bestemmelser, som det ikke er nødvendig å gjengi her.

C og A møtte igjen hos advokat Pilskog 21 06 95, og de undertegnet i denne forbindelse en ny ektepakt, som nedenfor vil bli betegnet ektepakt nr 4. I denne opplyses det at eiendommen i Å var solgt og at en nærmere angitt leilighet i V (Kjøkkelvik) kom i stedet. Det var, etter det som sies i ektepakten, enighet om at den nye eiendom skulle være As særeie. Det samme gjaldt en personbil med kjennetegn ** ** ***.

C døde 22 08 95. Advokat Karl-Erik Reksten henvendte seg etter dette til A i brev 04 10 95 på vegne av B. Han ba om en redegjørelse for opplysninger hans klient hadde fått om at det ikke skulle foreligge arv fra hennes far, altså C. Brevet ble besvart av advokat Pilskog på vegne av A, og det ble her vist til at det forelå ektepakt, samt til arveloven §6.

På begjæring fra B åpnet Bergen skifterett offentlig skifte i Cs bo ved kjennelse av 09 11 95. Spørsmålet om gyldigheten av ektepaktene ble behandlet som skiftetvist i boet, og skifteretten avsa kjennelse vedrørende dette spørsmål 31 10 96. Kjennelsen har slik slutning:

1. Alle ektepakter inngått mellom A og C kjennes ugyldige i sin helhet.

2. B tilkjennes saksomkostninger med kr 91028,50.

A har påanket kjennelsen til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Bergen over tre dager fra 09 06 98. Her møtte partene og ga forklaring, og det ble avhørt åtte vitner. Det ble foretatt bevisføring og dokumentasjon for øvrig slik det går fram av rettsboken.

Ankende part har for lagmannsretten vist til avgjørelsene i Rt-1961-395, Rt-1963-51, Rt-1971-300 og Rt-1979-900, samt Nordisk Domssamling (ND) 1963 288. Det anføres med utgangspunkt i disse avgjørelser at når det skal vurderes om ektepakter er gyldige i tilfeller som det foreliggende, vil partenes alder være av betydning, og det samme gjelder tidspunkt for overdragelse fra den ene ektefelle til den annens særeie. Det understrekes ellers at det ikke er i strid med lov å ta de nødvendige forholdsregler til gunst for gjenlevende ektefelle når en av ektefellene faller fra. At den aktuelle disposisjon er dødsmotivert, er derfor ikke til hinder for at det kan være tale om en livsdisposisjon, og ut fra dette gjøres det gjeldende at de aktuelle disposisjoner er gyldige.

Det anføres, med særlig henvisning til avgjørelsene i ND-1963-288 og Rt-1971-300, at når det skal vurderes om den ene eller flere av ektepaktene er ugyldige, må fullbyrdelsestidspunktet tillegges vekt. Det avgjørende må, slik den ankende part ser det, være om de disposisjoner som foretas, gjennomføres så tidlig at den av partene som overfører midler til den annens særeie, erfaringsmessig har mange år igjen å leve. I nærværende tilfelle ble de første ektepakter inngått under et slikt perspektiv. De senere ektepakter ble inngått etter at C hadde fått opplyst at han var kreftsyk. Her må det imidlertid tillegges vekt at en kreftdiagnose i våre dager ikke er ensbetydende med at at livet snart er slutt. Med de behandlingsformer som finnes i dag, hadde C ikke nødvendigvis grunn til å tenke i slike baner, selv om diagnosen var stilt.

Selv om en eller flere av ektepaktene skulle oppfattes som dødsmotivert og dermed ugyldige, er dette ikke til hinder for at de øvrige ektepakter står seg. Og selv om noen av de bestemmelser som inngår i en ektepakt, må underkjennes, er dette ikke til hinder for å opprettholde de øvrige bestemmelser i vedkommende ektepakt. Det vises her bl a til Holmøy og Lødrup: Ekteskapsloven og enkelte andre lover med kommentarer (1994) s. 268, og til avgjørelsen i Rt-1976-501.

Den ankende part viser ellers til at da ektepakt nr 1 ble inngått, var C 54 år gammel og A 46. Da ektepakt nr 2 ble inngått, var C 64 og A 56. Ved begge disse ektepakter var partene således i en slik alder at de skulle ha mange år igjen å leve. Før 1979 hadde de ingen midler det kunne være aktuelt å avtale særeie om, og når den første ektepakt ble inngått, ble dette derfor gjort på et slikt stadium i partenes samliv at det må betegnes som straks i henhold til den rettspraksis som foreligger. Når det gjelder bakgrunnen for den særeieordning som ble valgt, må dette ses i lys av at C hadde bak seg et tidligere ekteskap som han hadde kommet ut av med høyst beskjedne midler. Sammen med A bygget han deretter opp først en egenkapital mens ekteparet bodde utenlands, hvoretter de kjøpte enebolig med betydelige låneopptak. A var på denne tid den eneste av ektefellene som hadde fast arbeid, mens Cs arbeids- og inntektssituasjon var usikker. Det var naturlig at ektefellene ordnet seg slik at eiendommen i Å ble gjort til særeie for den av ektefellene som hadde et trygt og fast arbeidsforhold. Disposisjonen ble dertil foretatt på et slikt trinn av ekteparets livsløp at det må legges til grunn at de ved den ordning som ble etablert, hadde eget ve og vel for øyet.

Når det skal tas stilling til om de disposisjoner som ble foretatt, ble fullbyrdet, kan det ikke være avgjørende at ektefellene fortsatt bodde sammen og brukte særeieobjektene som før. Det må i denne forbindelse ses hen til at begge ektefeller hadde høye inntekter og at det ikke var store inntektsmessige forskjeller ektefellene imellom. Ankende part ytet også et ekstra bidrag gjennom sitt arbeid i hus og hjem. Om renter og avdrag ble betalt fra konti som stod i Cs navn, må på denne bakgrunn være uten betydning. At C deltok i de forhandlinger som ble ført da boligen ble anskaffet, kan heller ikke være avgjørende, jf Rt-1971-300. Når han var med under forhandlingene i denne forbindelse, var dette ikke som medeier, men som ektefelle.

Ankende part konkluderer etter ovenstående med at ektepakt nr 1 er uomtvistelig gyldig. Den var således bindende og en realitet mellom partene. Ankende part tok seg av hus og hjem og avfant seg med at ektefellen brukte sin tid på arbeidet sitt. At han betalte renter og avdrag, var under de foreliggende omstendigheter ikke noe mer enn et rimelig vederlag bl.a. for å bo i huset.

Da ektepakt nr 2 ble inngått, var dette i en periode da begge ektefeller arbeidet mye, og - som nevnt - var de henholdsvis 64 og 56 år gamle og skulle erfaringsmessig begge ha en god del år igjen å leve. Ved denne ektepakt ble eiendommen i W overført til Cs særeie, trolig av skattemessige grunner. Uansett hvilke motiver som lå til grunn for overføringen, er det intet grunnlag for å hevde at den representerte noen krenkelse av Bs pliktdelsarv. At det kan ha vært C som tok initiativet til overføringen, kan ikke være noe avgjørende poeng i saken.

Ved ektepakt nr 2 ble også overført en del konti til As særeie, samtidig som fremtidig ervervede midler ble gjort til særeie for henne. En del av de nevnte konti stod fortsatt registrert på C, men dette kan ikke være avgjørende. Her må det bl a tillegges vekt at ektepakten ble tinglyst i Brønnøysundregisteret, samt at C og A hadde sammenblandet økonomi.

De to første ektepakter må sees i sammenheng, og de gir C og A hver sin eiendom som særeie. Selv om C hadde fått kreftdiagnose, var det da ektepakt nr 3 ble underskrevet, ikke grunn til å tro at sykdommen var dødelig, som tidligere nevnt. Når eiendommen i W ble tilbakeført As særeie, må det legges til grunn at dette hadde sammenheng med at de skattemessige overveielser partene gjorde i 1990, ikke lenger hadde gyldighet. Videre må det legges til grunn at de disposisjoner som ble foretatt mht bankkonti, bl.a. hadde sammenheng med at kontiene allerede var gjort til As særeie, og at ektefellene nå hadde mere frie midler til rådighet, ikke minst fordi eiendommen i Å nettopp var solgt med overskudd.

Det erkjennes at når det gjelder bestemmelsen i ektepakt nr 2 om at fremtidig erverv skulle være As særeie, kan det ikke dokumenteres at A betalte noe direkte vederlag, slik ektefelleloven §33 annet ledd og ektepakten forutsatte for denne type disposisjoner. C bodde imidlertid i fellesboligen, som var gjort til As særeie, uten å betale for dette på annen måte enn ved å bidra til betaling av avdrag og gjeld, og A ytet en form for vederlag ved arbeid i hus og hjem. I den utstrekning det ikke er grunnlag for å opprettholde denne del av ektepakt nr 2, må det i tilfelle bare være denne klausulen som faller bort, mens de øvrige deler står seg.

Hvis overføringene til As særeie ikke står seg, kan det ikke være holdbart - slik den annen part anfører - at de objekter det disponeres over, skal anses som Cs særeie. At det i ektepaktene er avkrysset for at det skal være fullt særeie mellom partene, har således ikke betydning annet enn som en faktisk faktisk opplysning. Hva som skal være særeie, er nærmere bestemt i ektepaktene, og disse bestemmelser må anses uttømmende her. Hvis de bestemmelser som gjør nærmere angitte eiendeler til ankende parts særeie, ikke står seg, må konsekvensen av dette bli at de nevnte eiendeler blir felleseie. Ankende part legger etter dette ned følgende påstand:

1. Prinsipalt: Ektepaktene inngått mellom A og C den 06.07.79, 30.06.90, 14.03.95 og 21.06.95 er gyldige.

2. Subsidiært: Alle ektepaktene som er inngått mellom A og C er gyldig. Dog slik at tilbakeføringen av eiendommen gnr. 74 bnr. 5 i Bergen omfattet av ektepakten av 14.03.95 er ugyldig og inngikk i felleseiet mellom A og avdøde C. Salgsoppgjøret for eiendommen inngår derfor som felleseiemidler i dødsboet etter C.

3. Atter subsidiært: Ved ugyldighet av en eller flere av ektepaktene mellom A og C inngår de midlene som er omfattet i felleseiet mellom avdøde C og gjenlevende A. Alle eiendelene som er omfattet inngår som felleseiemidler i dødsboet etter C.

4. I alle tilfeller: A tilkjennes fulle saksomkostninger for begge instanser.

5. Ankemotpartens subsidiære påstand: Ankemotpartens subsidiære påstand fremsatt i prosesskrift av 14.03.97 avvises og ankeparten tilkjennes saksomkostninger.

Ankemotparten viser for lagmannsretten i store trekk til skifterettens kjennelse, og hun peker i denne forbindelse på at de rettsavgjørelser som påberopes av den ankende part, alle var framme under skifterettens behandling. I tillegg påberopes en utrykt kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg av 15 09 95 til støtte for de standpunkter som hun anfører for lagmannsretten.

Den faktiske situasjon før ektepakt nr 1 ble undertegnet, var at partene ikke hadde formue av betydning, og mesteparten av den felles formue ble derfor bygget opp under ekteskapet. Om de aktuelle ektepakter skal stå seg, er ikke - slik ankende part synes å mene - et spørsmål om hvilke motiver partene har bygget på. Det som må være avgjørende ut fra den rettspraksis som foreligger, er således om det er tale om proforma eller reelle disposisjoner. I denne forbindelse kan saken stille seg noe ulikt i forhold til de to faste eiendommer partene eide. Den tidligere fellesbolig i Å var således tinglyst på ankende part fra først av, slik at det ikke fant sted noen overføring av midler her gjennom ektepakten(e). For eiendommen i W stiller det seg annerledes. Dette var Cs barndomshjem, og den var innbrakt i fellesboet av ham.

Selv om motivet for ektepaktene i utgangspunktet er uten betydning, har motivene betydning dersom eiendeler er overført ankende parts særeie for å beskytte henne mot ankemotpartens arvekrav. Det pekes i denne forbindelse på at da saken var oppe til behandling i skifteretten, forklarte ankende part at de ordninger som var etablert, skulle sikre henne mot å bli robbet av B, og med en slik motivering, må det legges til grunn at ektepaktene var ugyldige. Det konstateres at ankende part nå hevder at hun ikke husker hva hun forklarte for skifteretten. Her må det imidlertid legges til grunn at det faktum skifteretten har bygget på for så vidt, er riktig.

Den konstruksjon som ble valgt for å sikre ankemotparten, var særeie. Hvis tanken bare hadde vært å sikre mot kreditorene, hadde det vært tilstrekkelig å overføre de aktuelle objekter til As særeie. Når man valgte særeie i stedet, kan dette ikke forklares på annen måte enn at det var arvekravet fra Cs særkullsbarn man ønsket å sikre seg mot. Da ektepaktene ble inngått, var det heller ikke noe behov for å etablere ordninger i forhold til kreditorene. Det var således ingen grunn til å regne med noe forestående brudd mellom ektefellene, og C hadde heller ikke problemer med kreditorene på dette tidspunkt. Han var således i lønnet arbeid og hadde ingen økonomiske problemer og han var også dyktig når det gjaldt privat økonomi.

Ankemotparten anfører ellers at ektepakt nr 1 neppe kan ha vært ment å være bindende mellom ektefellene. Det vises i denne forbindelse til at da ektepakt nr 2 ble opprettet, ble det krysset av for at det var tale om første gangs opprettelse av ektepakt, og ektepakt nr 1 ble heller ikke tinglyst, verken i ektepaktregisteret eller på eiendommen. Den ble heller ikke fremlagt i skifteretten i forbindelse med Cs død. Dersom den første av ektepaktene var ment å være bindende, vet man heller ikke hvorfor eiendommen i W ble overført til As særeie, og når det gjaldt eiendommen i Å, er det tydelig at denne ble oppfattet som partenes fellesbolig. Dette fremgår ikke bare av As partsforklaring, der hun snakker om hva vi, altså begge gjorde, men også av at C forestod de nødvendige rettslige og faktiske disposisjoner over eiendommen. Da den ble solgt, ble oppgjøret også innsatt Cs bankkonto.

Ved ektepakt nr 2 ble eiendommen i W overført Cs særeie. Motivene for dette vet man intet om, men det er ikke utenkelig at disposisjonen ble foretatt for å sikre eiendommen for Cs slekt. Da eiendommen på ny ble overført As særeie ved ektepakt nr 3, var imidlertid formålet klart å beskytte henne mot arvekrav fra Cs særkullsbarn. Det må i det hele legges til grunn at de disposisjoner som ble foretatt, var proforma, for å sikre mot arvekrav.

Når den rettslige karakter av de aktuelle disposisjoner skal vurderes, må det ellers ses hen til at bestemmelsen i ektepakt nr 3 om at fremtidig erverv skulle være As særeie, ikke ble fulgt opp slik loven og ektepakten forutsatte, ved at A betalte vederlag for de midler som ble overført på denne måte. Realiteten var at ankemotparten ved ektepakt nr 2 ble gjort helt arveløs.

Spesielt når det gjelder den bil som det ble disponert over ved ektepakt nr 2, anføres det fra ankemotpartens side at det var C som hadde anskaffet bilen og som brukte den i sin næringsvirksomhet. Den var derfor en del av partenes økonomiske fellesskap. De disposisjoner som ble foretatt for så vidt gjaldt bankkonti, hadde også karakter av dødsdisposisjoner, siden C beholdt disposisjonsretten. Selvangivelsene, der kontiene ble oppført, viser også dette, og også overføringen av aksjer var uten betydning før C falt fra. Her pekes det ellers på at det var ukjent for Cs kompanjong at aksjene skulle være overført til As særeie, og det foreligger heller ikke noen ytre omstendigheter som indikerer at en overføring var foretatt.

Det konkluderes med at gjennom de ektepakter som ble inngått, ble etter hvert alle formuesobjekter overført til ankende parts særeie, og det var til slutt intet igjen som kunne gi ankemotparten den arv hun hadde krav på. Det må etter dette legges til grunn at ektepaktene var ugyldige. I denne forbindelse gjøres det gjeldende at den rettspraksis som påberopes av ankende part, ikke gir grunnlag for å opprettholde ektepaktene. Ankemotparten legger etter dette ned slik påstand:

Prinsipalt:

1. Skifterettens kjennelse stadfestes.

Subsidiært:

2. For det tilfelle at en eller flere av ektepakter inngått mellom A og C kjennes ugyldig, dog slik at ordning med fullstendig særeie ved død blir kjent gyldig, skal midler som er disponert over i de ugyldige ektepakter inngå i boet etter C som avdødes særeiemidler.

Både prinsipalt og subsidiært:

3. B tilkjennes saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett, og slik at frist for oppfyllelse av saksomkostningsansvaret fastsettes i domsslutningen.

Under enhver omstendighet:

4. B tilkjennes hovedparten av saksomkostninger for skifteretten fastsatt etter rettens skjønn.

Lagmannsretten er kommet til at en del av de overføringer som er foretatt til ankende parts særeie, står seg, mens andre må underkjennes. Dette vil bli nærmere gjennomgått i det følgende. Før denne gjennomgang skal lagmannsretten imidlertid bemerke at det som er behandlet i punkt 5 i den påstand som den ankende part har lagt ned, gjelder et punkt som ikke lenger har aktuell interesse. Etter at ankende parts prosessfullmektig hadde holdt sitt innledningsforedrag og ankemotpartens prosessfullmektig hadde påbegynt sitt, avsa lagmannsretten således kjennelse hvoretter tema for lagmannsrettens behandling ble avgrenset til de påstander som var nedlagt i ankeerklæring og anketilsvar. Den omtvistede påstand som var nedlagt i ankemotpartens prosesskrift 14 03 97, ble ikke opprettholdt i prosessfullmektigens prosedyreinnlegg, uten at dette avstedkom tilsvarende endring i den påstand ankende part hadde lagt ned innledningsvis.

Slik lagmannsretten ser det, må det - når det gjelder realiteten - være riktig å ta utgangspunkt i ektepakt nr 1 fra 1979 og testament nr 1 som ble undertegnet samtidig. Gjennom disse dokumenter ble det bestemt at de to faste eiendommer partene hadde, skulle være As særeie. Videre ble det bestemt at Cs særkullsbarn skal ikke arve mer etter ham enn pliktdelen etter arveloven. De formuleringer som ble brukt, må etter lagmannsrettens oppfatning forstås dithen at særkullsbarnas pliktdelsarv ble respektert, og dette hensyn var derfor ivaretatt. Når dokumentene ses i sammenheng, fremtrer dette som et hovedsiktemål, i tillegg til ønsket om å etablere en uskifteordning for lengstlevende, samt regulere fordelingen av boet mellom Cs og As arvinger når begge var falt fra. Det skal tilføyes at ektefellene på denne tid var 54 og 45 år gamle, og det var intet som tilsa annet enn at de hadde mange år igjen å leve.

Etter det som er fremkommet under ankeforhandlingen, hadde C minimal kontakt med sine særkullsbarn da han gikk ut av sitt første ekteskap i slutten av 1950-årene. Ankemotparten har således forklart at hun møtte sin far i 1971. Senere hadde hun ingen kontakt med ham før rundt 1980, da hun var 26 år gammel. Den neste kontakt hun hadde med faren, var den siste måneden han levde. Hun ble da varslet om at faren var alvorlig syk og besøkte ham på sykeleiet. Når det gjelder ankemotpartens bror D som døde i 1972, opplyser hun at C ikke deltok i begravelsen, uten at lagmannsretten kjenner de nærmere årsaker til dette.

Under bevisførselen for lagmannsretten har det vært et tema hva A forklarte da saken var til behandling for skifteretten. I skifterettens kjennelse vises det til det som omtales som As entydige partsforklaring, hvorav det skal ha fremgått at den eneste tanke ektefellene hadde med opprettelsen av ektepaktene, var å sikre saksøkte mot pågang fra avdødes særkullsbarn dersom avdøde skulle gå bort før saksøkte. A har for lagmannsretten opplyst at hun ikke er i stand til å huske hva hun sa i skifteretten, og lagmannsretten har for sin del ikke vanskelig for å forstå henne her. De opplysninger som er fremkommet for lagmannsretten gjennom partsforklaring fra B og vitneforklaring fra advokat Karl-Erik Reksten, gir etter lagmannsrettens syn heller ikke tilstrekkelige holdepunkter for å anta at hun har gitt svar på de spørsmål som ble stilt som - under de foreliggende omstendigheter - kunne oppfattes som en erkjennelse av at hensynet til særkullsbarnas arverett var den eneste tanke med ektepaktene. I den utstrekning de svar A ga, kunne oppfattes i en slik retning, fremtrer det som overveiende sannsynlig at svarene har vært farget av den måte spørsmålene har vært stilt på, den sammenheng de har inngått i og den situasjon som ankende part befant seg i. Hun hadde mistet sin ektefelle som tydeligvis hadde vært meget aktiv og den som ordnet opp etter en kort og hektisk sykdomsfase, og hun opplevde at det ble stilt pågående spørsmål omkring økonomiske ordninger som ekteparet hadde tilrettelagt allerede fra 1979 og i god tro.

Slik lagmannsretten oppfatter de ytre forhold, er det intet som skulle tilsi at C var opptatt av å skjerme A mot arvekrav fra særkullsbarna i 1979. På denne tid hadde C ingen kontakt med sine barn overhodet, og det er heller ikke fremkommet noe som skulle tilsi at han selv eller A hadde noe negativt forhold til barna. Lagmannsretten ser det i det hele slik at når ektepakt og gjensidig testament ble opprettet på denne tid og med de løsninger som ble valgt, må dette ha hatt andre årsaker enn forholdet til Cs særkullsbarn. At partene på dette tidspunkt var engasjert i et byggeprosjekt, med betydelige investeringer og låneopptak, fremtrer som den mest nærliggende ytre forklaring på de initiativ som ble tatt. De ordninger det ble lagt opp til, fremtrer også som en fullt ut plausibel tilnærming til de behov som forelå da.

På denne tid hadde ekteparet bak seg et par lengre utenlandsopphold, og C hadde vært gjennom en periode med usikre arbeids- og inntektsforhold. Han hadde arbeidet i bedrifter som ble avviklet og deretter drevet selvstendig næringsvirksomhet, som også ble avviklet, hvoretter han igjen var kommet i lønnet arbeid. Etter dette var han imidlertid på ny innom selvstendig næringsvirksomhet fordi den bedrift han arbeidet i, var overtatt av interessenter som krevde at den type arbeid han utførte, skulle organiseres på denne måte. Om C var selvstendig næringsdrivende eller lønnsarbeider i 1979, har for lagmannsretten vært noe uklart. Dette er imidlertid ikke avgjørende for saken. Poenget må være at det rundt Cs arbeids- og inntektsforhold var slik usikkerhet at dette gir en troverdig ytre forklaring på at de ønsket en ordning der de faste eiendommer ble gjort til As særeie. Om dette kunne vært ordnet på annen måte, f eks ved at eiendommene i stedet ble overført til As rådighetsdel av partenes felleseie, gir etter lagmannsrettens oppfatning ikke tilstrekkelige holdepunkter for å anta at det var annet enn forholdet til kreditorene som var drivkraften da ektepakt og testament ble laget.

Lagmannsretten konkluderer etter ovenstående med at ektepakt nr 1 og testament nr 1, begge utferdiget i 1979, så langt må være gyldige og forpliktende mellom partene, og dermed også for arvingene. At denne ektepakt ikke ble tinglyst, rokker ikke ved dens gyldighet i denne henseende. Det kan heller ikke ha noen betydning at det i den senere ektepakt nr 2 er avkrysset for at det var tale om første gangs opprettelse av ektepakt. Det er ikke fremkommet noe som kan avklare om ektepakt nr 1 ble etterspurt eller kommentert da C og A oppsøkte en annen advokat enn den de hadde benyttet 11 år tidligere, og det er intet grunnlag for å trekke noen slutninger ut fra den avkryssing som ble foretatt under dette punkt i 1990. Heller ikke er det, slik lagmannsretten ser det, noen grunn til å legge vekt på at den første ektepakt ikke ble fremlagt av ankende part i forbindelse med skiftet. At hun på dette tidspunkt forholdt seg til de senere ektepakter, er forståelig, og gir ikke grunnlag for å anta at ektepakt nr 1 var proforma.

Spørsmålet om de ordninger som ble etablert gjennom ektepakt nr 1 hadde noen realitet mens C levde, er det - etter det resultat lagmannsretten ellers er kommet til - ikke grunn til å gå inn på i forhold til eiendommen i W. Denne ble således overført Cs særeie ved ektepakt nr 2, gjennom en disposisjon som lagmannsretten oppfatter som gyldig og bindende. Det nevnte spørsmål har derfor betydning bare i forhold til partenes fellesbolig i Å.

Fellesboligen ble tinglyst på ankende part, og ektefellene har derfor trukket de hjemmelsmessige konsekvenser av den særeieordning som ble etablert. At ektepakten og særeieordningen ikke ble tinglyst, er i denne forbindelse uten betydning. Etter bevisførselen må lagmannsretten legge til grunn at renter og avdrag ble betalt dels fra Cs og dels fra As konti. Videre må lagmannsretten legge til grunn at ektefellene møtte sammen hos eiendomsmekler da eiendommen skulle selges, og i ulike sammenhenger har de begge undertegnet på dokumenter som har tilknytning til eiendommen. I en del tilfeller kan nok også C ha blitt oppfattet som den som traff avgjørelser om eiendommen alene, eller i alle fall sammen med A, slik at ektefellene - slik sett - kan sies ikke å ha innrettet seg på at den var As særeie.

Slik lagmannsretten ser det, fremtrer det ikke som unaturlig at C, som den aktive part både i kraft av sine personlige forutsetninger og i kraft av et tradisjonelt kjønnsrollemønster, opptrådte utad som han gjorde i forhold til fellesboligen og disposisjoner i tilknytning til denne. At han bidro i betydelig grad når det gjaldt betaling av renter og avdrag, fremtrer heller ikke som unaturlig. Det var tross alt tale om partenes felles bolig, og med Cs engasjement i arbeid og næringsvirksomhet må det kunne legges til grunn at også As bidrag var betydelig, dels gjennom kontante tilskudd og dels gjennom arbeid i hjemmet som ga C rom for å engasjere seg utad slik han gjorde. Ved den disposisjon som var foretatt over fellesboligen gjennom ektepakten og ved at skjøte ble tinglyst bare på A, var realiteten den at C ikke lenger hadde rådighet over eiendommen alene, og han kunne derfor f eks ikke bruke den til sikkerhet i forbindelse med eventuelle låneopptak. Om eiendommen skulle selges, var dette også en disposisjon som han ikke kunne foreta på egen hånd. Alle rettslige disposisjoner var over eiendommen var således avhengige av om A ønsket å gjennomføre disse, gjennom underskrift som hjemmelshaver og ikke bare som ektefelle slik tilfellet var for Cs del.

Ankemotparten har vist til at da eiendommen i Å ble solgt, ble salgssummen på ca kr 827000 innsatt på en konto som var registrert i Cs navn. Etter ankemotpartens syn er dette en bekreftelse på at særeieordningen ikke var noen realitet så lenge C levde. Om dette har ankende part forklart at da ektefellene ble spurt av mekler om hvilken konto beløpet skulle gå inn på, hadde hun ikke sitt kontonummer tilgjengelig, og dette er årsaken til at Cs kontonummer ble oppgitt. Lagmannsretten legger hennes forklaring for så vidt til grunn. Det bemerkes i tillegg at det var tale om midler som i alle fall til dels skulle benyttes til kjøp av ny bolig, samt at partene på dette tidspunkt tydeligvis må ha hatt den oppfatning at også bankkontiene var overført As særeie ved gyldig ektepakt. Når situasjonen er denne, ser lagmannsretten ikke grunn til å legge vekt på hvilken konto som ble benyttet til oppgjøret her.

Ved den rettslige vurdering av de disposisjoner som ble foretatt i 1979, skal lagmannsretten bemerke at det etter det opplyste foreligger fem høyesterettsavgjørelser omkring det aktuelle tema. Slik lagmannsretten forstår avgjørelsene, kan disposisjoner som disse ikke opprettholdes hvis eneste motiv er å komme fram til en ordning som kun vil ha realitet etter at den ektefelle som eiendeler overføres fra, er død, eller formålet med ektepakten utelukkende er å sikre at den annen ektefelle kan overta hele boet. Det vises for så vidt til Rt-1961-935 og Rt-1963-518, og motsetningsvis Rt-1971-300. Som lagmannsretten har vært inne på ovenfor, må det legges til grunn at når ektepakt nr 1 ble inngått i 1979, hadde dette andre formål enn å skjerme mot arv.

Slik lagmannsretten forstår de aktuelle rettsavgjørelser, er partenes alder og forskjeller for så vidt også av betydning. Nærmere bestemt kan det sies at høy alder og store aldersforskjeller kan trekke i retning av at ektepakten må kjennes ugyldig som dødsdisposisjon. C var 54 år gammel og A 46 da den første ektepakt ble inngått. Aldersaspektet, sammenholdt med det hovedformål som må antas å ha vært motiverende da denne ektepakten ble inngått, trekker i nærværende tilfelle klart i retning av at ektepakten ikke kjennes ugyldig som dødsdisposisjon.

Slik lagmannsretten forstår rettspraksis, har det også betydning når i ekteskapet beslutning om gaveoverføring tas. Nærmere bestemt kan det at det går lang tid mellom eiendomsanskaffelse og overføring trekke i retning av at det er tale om en dødsdisposisjon, mens kort tid kan trekke i motsatt retning. Det kan her vises til de rettsavgjørelser som er nevnt ovenfor, samt til avgjørelser i ND-1963-288 og Rt-1979-1200. I nærværende tilfelle ser lagmannsretten det slik at ektepakten - og overføringen - er foretatt straks partene hadde foranledning til å gjøre dette, nemlig da partene skulle anskaffe sin første egne bolig med store investeringer og låneopptak.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at ektepakt nr 1, sammenholdt bl a med testament nr 1, er gyldig for så vidt angår boligeiendommen i Å. Når det gjelder eiendommen i W som også ble gjort til ankende parts særeie gjennom denne ektepakt, kan saken muligens stille seg annerledes. Det kan ved en samlet vurdering her ha betydning at eiendommen, etter det lagmannsretten forstår, ble overført C allerede i 1967, slik at det gikk atskillig tid før den ble gjort til As særeie. Videre kan det ha betydning ved en slik vurdering, der også rimelighetshensyn kan ha en viss vekt, at det ikke var tale om felles bolig, slik at det legislative grunnlag for å akseptere denne type disposisjoner kan være svakere. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, jf nedenfor, er det imidlertid ikke behov for å gå nærmere inn på eiendommen i W og gyldigheten av denne særeieklausul i ektepakt nr 1.

Gjennom ektepakt nr 2 ble eiendommen i W gjort til Cs særeie. I tillegg ble det fastsatt særeie for en personbil og syv nærmere angitte konti i Sparebanken Vest for det som til enhver tid var innestående der. Endelig ble det fastsatt særeiebestemmelse til fordel for A for så vidt gjaldt alt hva [partene] ellers eier eller i fremtiden erverver. Når det gjaldt Cs fremtidige erverv, var imidlertid overføringen betinget av at A skulle yte vederlag. For fellesboligen i Å ble den særeieordning som var fastsatt tidligere, opprettholdt.

Lagmannsretten kan ikke se at den sistnevnte bestemmelse - om fellesboligen - kan kjennes ugyldig. Her ble det således ikke gjort noen endringer i forhold til tidligere, og den ordning som partene allerede hadde etablert og som de etter lagmannsrettens oppfatning hadde lovlig adgang til å etablere, ble derfor stadfestet. Det var heller ikke noe ved de ytre forhold på dette tidspunkt som skulle tilsi at spørsmålet om lovlighet skulle stille seg annerledes enn det gjorde tidligere.

Om overføring av eiendommen i W til Cs særeie i 1990 har ankende part forklart at dette hadde noe med skattemessige forhold å gjøre. Slik lagmannsretten forstår henne, var det spørsmål om Bergen Tomteselskap skulle kjøpe eiendommen, og det var i denne forbindelse en aktuell problemstilling hvordan en eventuell salgsgevinst skulle beskattes. Ankende part oppfattet det slik at det kunne oppnås skattefritak dersom eiendommen i W kunne sies å ha vært partenes bolig en viss periode. Hvordan det forholder seg med den skatterettslige vurdering i så henseende, er det ikke grunn til å gå nærmere inn på. Etter lagmannsrettens oppfatning gir således de opplysninger ankende part har gitt, en plausibel forklaring på hvorfor partene valgte å overføre denne eiendom til Ingvars særeie. Også denne disposisjon må etter dette stå seg. Det samme gjelder overføring av den personbil som er angitt i ektepakt nr 2, idet lagmannsretten ikke kan se at det skulle være forhold som skulle tilsi ugyldighet for så vidt.

Lagmannsretten ser det imidlertid slik at den uspesifiserte overføring av alt det C eide og i fremtiden ervervet, bærer slikt preg av dødsdisposisjon at denne disposisjon ikke kan stå seg. Det samme gjelder overføring av bankkonti som stod i Cs navn og av bil. Mens særeieoverføringen av partenes fellesbolig, opprinnelig ved ektepakt i 1979 og senere stadfestet ved ektepakt i 1990, fremtrer som tungtveiende saklig begrunnet i ønsket om å skjerme mot mulig kreditorpågang, har de uspesifiserte overføringer klart preg av et ønske om også å tømme fellesboet, med hensynet til Cs særkullsarving og hennes pliktarv som det klare motiv. På disse punkter er det heller ikke foretatt endringer i de ytre forhold som kan peke i retning av at partene selv har tatt konsekvensene av at de aktuelle eiendeler ble overført A.

Etter en samlet vurdering er retten kommet til at disse deler av ektepakt nr 2 må regnes som dødsdisposisjoner og derfor ikke kan opprettholdes. Om deler av en ektepakt kan underkjennes, kan nok i alminnelighet være gjenstand for diskusjon, jf Holmøy og Lødrup: Ekteskapsloven og enkelte andre lover med kommentarer (1994) s. 268-69. I dette tilfelle må det imidlertid, når de to første av ektepaktene ses under ett, være grunnlag for å skjære bort bare de deler av ektepaktene som det knytter seg ugyldighetsgrunner til og la de resterende deler bli stående.

Gjennom ektepakt nr 3 ble eiendommen i W igjen gjort til As særeie. Videre ble det tatt inn bestemmelser om at en del bankkonti var erstattet av andre, samt at en del nærmere angitte aksjer skulle være As særeie. Denne ektepakt ble underskrevet bare et par dager etter at C hadde fått stilt kreftdiagnose, og den bærer - slik lagmannsretten ser det - tydelig preg av å være en dødsdisposisjon. Selv om eiendommen i W tidligere hadde vært As særeie, kan det ikke ha vært andre ytre omstendigheter enn Cs helsetilstand og den mulighet som forelå for en snarlig bortgang som gjorde det nødvendig eller ønskelig å gå tilbake til den tidligere ordning på dette trinn i livsløpet. Spørsmålet om bankkonti må komme i samme stilling som i forhold til den forrige ektepakt, jf ovenfor, og når det gjelder aksjene, blir preget av dødsdisposisjon enda mer tydelig. En av aksjepostene gjaldt således firma Æ AS som C hadde startet sammen med en bekjent, som ikke ble orientert om overføringen, og A hadde ikke hatt noe med bedriften å gjøre. Overføringen ble heller ikke formalisert på noen måte ut over det som fremgår av ektepakten. Det var i det hele tale om en disposisjon som ikke kunne ha annet formål enn å fordele boet etter at C var gått bort.

I testament nr 2, som ble underskrevet samtidig med ektepakt nr 3, er inntatt bestemmelse om at A, dersom hun er lengstlevende, skal skifte med Cs datter (B) overensstemmende med arveloven §10. Det er også inntatt en del andre bestemmelser, som slik de er formulert, tar sikte på å ivareta Bs interesser. Når dette testament ses i sammenheng med de ektepaktdisposisjoner som var foretatt, kan det imidlertid knapt nok være noe igjen av verdi å fordele til livsarvingen. Slik lagmannsretten ser det, bekrefter testamentet, sammenholdt med ektepakt nr 3 og delvis ektepakt nr 2, inntrykket av at det som nå foretas, er dødsdisposisjoner.

Lagmannsretten er etter dette, som skifteretten, kommet til at ektepakt nr 3 må kjennes ugyldig.

Ektepakt nr 4 er underskrevet et par måneder før C døde, og med den sykdom han hadde, må det antas at han nå var klar over at det gikk mot slutten. Det som inntas i denne ektepakt, er imidlertid ikke annet enn at den nye leilighet som var anskaffet i Kjøkkelvik, skulle være As særeie, i stedet for eneboligen i Å som den kom som erstatning for. Videre bestemmes at bil ** ** *** skal være As særeie. Med den situasjon som forelå, kan denne ektepakt sies å være dødsmotivert i én forstand, for så vidt som at det må ha vært Cs nært forestående bortgang som har vært en av drivkraftene for å formalisere forholdene. At det var investert i ny bolig og ny bil i forhold til det man hadde fra før, kan imidlertid også ha vært medvirkende her. Den løsning som ble valgt for så vidt gjelder boligen, innebar slik lagmannsretten ser det, heller ikke annet enn det som ville fulgt allerede av ekteskapsloven §49 om at det som trer i stedet for særeie, blir særeie dersom annet ikke blir bestemt. At salgssummen for Å var innsatt på en konto som C stod som innehaver av, jf ovenfor, kan heller ikke ha betydning i denne relasjon. Lagmannsretten finner derfor ikke grunnlag for å kjenne ektepakt nr 4 ugyldig på dette punkt. Når det gjelder bilen, med kjennetegn ** ** ***, går det imidlertid fram av drøftelsen ovenfor i tilknytning til ektepakt nr 3, samt av at ektepakt nr 4 var så klart dødsmotivert, at ektepaktens bestemmelser om denne ikke kan opprettholdes.

Den praktiske konsekvens av de løsninger lagmannsretten har kommet til, er at eiendommen i Å, og senere leiligheten i Kjøkkelvik, blir særeie for ankende part. De øvrige midler som det er disponert over i ektepaktene, blir på skiftet ikke å regne som særeie for A.

Spørsmålet blir etter dette om de nevnte midler skal bli å regne som Cs særeie. For eiendommen i W følger en slik løsning av ektepakt nr 2, slik lagmannsretten har vært inne på tidligere. Når det gjelder de øvrige eiendeler, som bankkonti registrert på C og aksjer mv, baserer ankemotparten seg på den avkryssing som er foretatt i ektepaktene om at partene skal ha fullt særeie. Lagmannsretten kan ikke se at avkryssingen kan gi grunnlag for den fortolkning som ankemotparten påberoper seg. Avkryssingen fremtrer således ikke som annet enn en opplysning, som må fortolkes i lys av de informasjoner som gis i den utfyllende tekst i ektepaktene for øvrig. Av denne tekst kan det vanskelig leses noe annet enn at partene tenkte seg at nærmere angitte eiendeler skulle være As særeie, og ifølge ektepakt nr 2 skulle eiendommen i W være Cs særeie. Tolket og lest i sammenheng er det intet som peker i retning av at partene, om de eiendeler de hadde ment å gjøre til As særeie, ikke lovlig var blitt hennes særeie, skulle være særeie på Cs hånd. Den mest nærliggende fotolkning må være at om de ikke kunne nå fram etter de linjer de hadde tenkt seg, ville valgt den løsning som fra deres ståsted var nest best, nemlig at de aktuelle eiendeler var felleseie.

Etter de resultater lagmannsretten har kommet til, har anken delvis ført fram, og spørsmålet om saksomkostninger må derfor avgjøres med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174. Etter lagmannsrettens oppfatning bør ankende part pålegges å erstatte ankemotparten en del av dennes saksomkostninger, tilsvarende om lag halvparten av de omkostninger som ankemotparten har hatt ved behandlingen for første instans. Lagmannsrettens standpunkt for så vidt har sammenheng med at saken synes å ha blitt unødig vidløftiggjort ved at ankende part ikke har villet medvirke til å få stilt til rådighet de dokumenter som var nødvendige for å bringe saken inn i et ryddig spor. Omkostningsandelen settes avrundet og skjønnsmessig til kr 45000.

Lagmannsrettens dom er enstemmig.

Slutning:

1. Ektepakt inngått 06 07 79 mellom C og A er gyldig.

2. Ektepakt inngått 30 06 90 mellom C og A er gyldig for så vidt det disponeres over gnr 48 bnr 632 Å i V/Bergen og gnr gnr 74 bnr 5 i T/Bergen, men ugyldig for så vidt gjelder bestemmelsen om bil ** ** *** og om at alt det C eide og i fremtiden erverver skal være As særeie samt bestemmelsen om bankkonti så langt disse var registrert på C.

3. Ektepakt inngått 14 03 95 mellom C og A er ugyldig.

4. Ektepakt inngått 21 06 95 mellom C og A er gyldig for så vidt gjelder eiendommen leilighet nr 40 i sameie på gnr 143 bnr 845 V i Bergen, men ugyldig for øvrig.

5. Eiendeler som er gjort til As særeie gjennom ektepakter som er kjent helt eller delvis ugyldige etter punkt 2 og 3 ovenfor er felleseie i boet etter C.

6. I saksomkostninger til B betaler A kr 45 000 - førtifemtusen - innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt.

- - -

Ved domsavsigelsen er saken behandlet etter reglene i tvistemålsloven §153 3. og følgende punktum.