LG-1997-232
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-18 |
| Publisert: | LG-1997-00232 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Utlegg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen namsrett Nr. 951-1996 - Gulating lagmannsrett LG-1997-00232 - Påkjært til Høyesterett, for utfallet, se HR-1997-00274. |
| Parter: | Kjærende part: Gunvor Prestegård (Prosessfullmektig: Advokat Leon Larsen, Bergen) Kjæremotpart: Staten v/Kemneren i Bergen (Prosessfullmektig: Advokat Jan Grønnerud, Oslo) |
| Forfatter: | Lagdommer Lillebø Lagdommer Tenold Lagdommer Grimstad |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §5-10, §7-13, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Tinglysingsloven (1935) §30, Skattebetalingsloven (1952) §48, §48a, Foreldelsesloven (1979) §17, Dekningsloven (1984) §2-2, §7-13, §2-2, §3-3, §5-16 |
Saken gjelder utlegg for skatt.
Den 24.09.1996 tok kemneren i Bergen utlegg for skatterestanser for årene 1981 - 1994 med tilsammen kr 728169,-, inkludert renter og omkostninger, hos Arnfinn Prestegård. Utlegg ble tatt i hans ideelle andel av den faste eiendom gnr. 188 bnr. 156 i Åsane/Bergen.
Arnfinn Prestegårds ektefelle, Gunvor Prestegård, påklaget utleggsforretningen idet hun viste til at boligeiendommen var hennes særeie i henhold til ektepakt datert 24.03.1993, dagbokført 18.05.1993 på den faste eiendom, og 01.04.1993 i løsøreregisteret. Det ble anført at særeiet ikke innebar noen gave etc. og at det således var tatt utlegg i et objekt som ikke tilhørte kreditor.
Bergen namsrett avsa 17.12.1996 kjennelse i klagesaken med slik slutning:
"1. Saken fremmes.
2. Klagen forkastes.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Pkt. 1 i slutningen hadde sammenheng med at Staten hadde påstått klagen avvist siden den var rettet mot Bergen kommune v/kemneren i stedet for Staten v/kemneren i Bergen.
Gunvor Prestegård har rettidig påkjært namsrettens kjennelse til lagmannsretten. Det er utvekslet noen prosesskriv i kjæremålssaken. Prestegårds anførsler er delvis utvidet i kjæremålsomgangen.
Sakens øvrige bakgrunn fremgår av namsrettens kjennelse.
Gunvor Prestegård anfører at namsretten har tatt feil både i rettsanvendelse og bevisbedømmelse.
Det er enighet mellom partene om at fellesboligen anses å tilhøre begge ektefeller idet presumsjonsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 nr. 3 kommer til anvendelse. Det bestrides ikke nå at kemneren for sitt skattekrav på Arnfinn Prestegård kan ta utlegg i hans ideelle halvpart av eiendommen.
Angående rettsanvendelsen vises til at eiendommen ble anskaffet av ektefellene i felleskap etter inngått ekteskap, og begge har bidratt til anskaffelsen, og ektefellene har gjort en noenlunde likeverdig innsats. På tidspunktet for ektepakten hadde eiendommen en verdi på rundt kr 900000, og den var da beheftet med ca kr 516.000 i utleggspant som alene gjaldt mannens skattegjeld og merverdiavgift. Pr. dato for opprettelse av ektepakten var således Arnfinn Prestegård sin ideelle halvpart for lengst overbeheftet med utleggspant. Ved opprettelsen av ektepakten skjedde det således ingen gaveoverdragelse til hustruen, og hun fikk ikke overdratt noe mer enn hun eide på forhånd. Ektepakten ble opprettet for å forhindre at nye utleggsforretninger ble tinglyst på hennes ideelle halvdel, og opprettelsen hadde således realitet når det gjaldt å sikre den kjærende part mot utlegg som ikke vedkom henne, og også sikre boligen.
Til bevisbedømmelsen anføres at det dreier seg om restskatt fra 1981 til 1994. Av grunnboken fremgår imidlertid at det tidligere er avholdt utleggsforretning for skattegjeld til kemneren for tidsrommet 1987 til 1991 med knapt kr 300000. Den omtvistete utleggsforretning omfatter også restskatt for samme tidsrom, som fram til og med 1991 utgjør oppgitt skyldig beløp på kr 410858. Utleggsforretningen omfatter således poster som det allerede er holdt utleggsforretning for.
Det er også tatt med renter med ialt kr 253.072 som omfatter renter helt tilbake til 1981. Rentekrav foreldes etter tre år, og renteposter fram til 1992/1993 må være foreldet.
Videre fremgår av grunnboken at det 14.01.1991 ble holdt utlegg med kr 56815. Dette er ikke fornyet innen utløp av femårsfristen, og må således slettes.
Det er således åpenbart at utleggskravet på kr 728169,- i betydelig grad er for høyt. Det vises til at det er tinglyst utleggsforretninger for skatt m.v. på Arnfinn Prestegård med til sammen kr 1028087.
En del av kravet på kr 728.169 er således tinglyst på Gunvor Prestegård sin ideelle halvpart. Det er ikke adgang til å ta pant i hennes halvpart for ektefellens gjeld. Dette følger allerede av at hun er eier, og kemneren har heller intet tvangsgrunnlag mot henne.
Forsømmelsen av å fornye utlegget på kr 56.815 den 14.01.1991 før utløpet av femårsfristen, kan ikke repareres ved å inkludere beløpet i utleggskravet på kr 728169. Det står således klart at kemneren ikke kan ta utlegg for et beløp på kr 728169.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Utlegget slettes.
2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger både for namsrett og for lagmannsrett."
Staten v/kemneren i Bergen mener namsrettens kjennelse er korrekt både med hensyn til bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Til bevisbedømmelsen anføres at vilkårene for utlegg i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd er oppfylt. Det er tatt utlegg i en bolig som er ervervet under samlivet, og som er fellesbolig for ekteparet. Det er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at kjæreparten var eneeier på utleggstidspunktet, bl.a. fordi det ikke er sannsynliggjort at hun har hatt tilstrekkelig inntekter til å kunne anskaffe boligen alene og i tillegg bidra til familiens livsopphold. Paret har hatt sammenblandingsøkonomi som i familier flest, og kjæremålet bekrefter forsåvidt at ektefellene har gjort en noenlunde likeverdig innsats til anskaffelse av boligen.
Til rettsanvendelsen vises til at etter dekningsloven §2-2 har fordringshaver rett til dekning i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden. Spørsmålet er dermed hvem eiendommen tilhører, og tilhørsbegrepet skal fortolkes slik at det er det reelle eierforhold som er avgjørende, og ikke hvem eiendommen er registrert på. Det vises til Rt-1978-871 og Rt-1986-301. Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd gir en særlig regel om adgang til å ta utlegg i ektefellers fellesbolig som er ervervet under samlivet. Etter senere rettspraksis, anses fellesbolig i de fleste tilfeller å tilhøre begge ektefeller, og det er statens oppfatning at presumsjonsregelen i bestemmelsen må komme til anvendelse her. Det vises bl.a. til Rt-1996-486 og RG-1996-511. En ektepakt er ikke tilstrekkelig som bevis på enerett.
Kjærepartens anførsler om at den omstridte utleggsforretning også innbefatter restskatter som det tidligere er tatt utlegg for, har ikke relevans i den foreliggende sak. Det er full anledning til å ta utlegg på nytt for de samme restskatter. Rentekravet er heller ikke foreldet, jfr. skattebetalingsloven §48a annet ledd hvoretter renter for skattekrav ikke foreldes tidligere enn hovedkravet.
Det totale skattekravet for årene 1981 - 1993 er, inkludert renter og kostnader, født xx.xx.1996 kr 752949,-. Det er riktig at det tidligere er tatt utpantinger for deler av kravet som inngår også i det påkjærte utlegg. Årsaken til at de gamle utpantinger ikke slettes, er prioritetshensyn grunnet mellomliggende utpanting fra skattefogden. Ved tvangssalg vil det naturligvis ikke bli krevd dekning for mer enn det totale krav. Det kan også tenkes innvendinger mot de tidligere utpantinger fordi de heftet på hele eiendommen, og det kan tenkes at kjærende part vil påstå eiendomsrett til ideell halvdel.
Kravet bortfaller heller ikke om det ikke foretas retinglysing innen femårsfristen. Det er bare rettsvernet som faller bort, slik at kravet fortsatt består. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Bergen namsretts kjennelse av 14. desember 1996 i sak nr. 96-00951 D, stadfestes.
2. Gunvor Prestegård tilpliktes å betale sakens omkostninger for namsrett og lagmannsrett med henholdsvis kr 4500,- og kr 4000,-, tilsammen kr 8500."
Lagmannsretten bemerker at kjærepartens anførsler synes å ha endret seg, slik at det dels er andre innsigelser nå enn det som var de sentrale i klagen til namsretten. Således bestrides det ikke nå, såvidt lagmannsretten kan forstå, at det etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd var adgang til å ta utlegg i Arnfinn Prestegårds ideelle andel av fellesboligen til tross for at den er Gunvor Prestegårds særeie etter ektepakt inngått våren 1993, og at hun er enehjemmelshaver. Utfra det som er opplyst om erverv etc. deler lagmannsretten under enhver omstendighet namsrettens begrunnelse for at tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 her gir adgang til å ta utlegg i Arnfinn Prestegårds ideelle andel. Lagmannsretten er likeledes enig med Staten i at rentekravet foreldes som hovedkravet, jfr. skattebetalingsloven §48. En annen sak er at utpanting ikke vekker til live skattekrav som allerede var foreldet ved utpantingen, jfr. bl.a. foreldelsesloven §17. Dette er ikke spesielt påberopt, og lagmannsretten har heller ikke tilstrekkelige opplysninger til å vurdere det.
Utfra noen av anførslene, vil lagmannsretten også bemerke generelt at siden pantesikkerheten for skattekravene bare er knyttet til Arnfinns Prestegårds ideelle andel, er det i utgangspunktet likegyldig for Gunvor Prestegård hvorvidt verdien av hans del dekker pantet fullt ut eller ikke. Overstiger kravet pantet, betyr det bare at pantesikkerheten ikke har noen betydning for det overskytende, og det kan uansett ikke angripe hennes del.
Lagmannsretten finner det mer problematisk at den påkjærte utleggsforretningen også inneholder skatterestanser som allerede var pantesikret i eiendommen. De tidligere utpantinger hvor panteretten var bortfalt grunnet manglende retinglysning er, som staten anfører, uten interesse. Poenget er de utpantinger hvor panteretten var i behold den 29.04.1996, bl.a. etter retinglysning etter tinglysningsloven §30. Disse eldre utpantingene var gjort mens eiendommen fortsatt inngikk i felleseiet, og det framgår av tinglysningsattesten at utpanting ble tatt i hele eiendommen.
Slik forholdet ligger an, mener lagmannsretten det her ikke var hjemmel for å ta nytt utlegg for samme krav i samme objekt det er tatt pant i tidligere, jfr. bl.a. tvangsfullbyrdelsesloven §5-10 annet ledd 3. pkt. Noe annet er om det hadde vært tatt utlegg i flere gjenstander/eiendommer fordi hver enkelt ikke ga tilstrekkelig sikkerhet alene. Her blir imidlertid forholdet at Staten har pantesikkerhet i samme eiendom for et større beløp enn de samlede skattekrav med renter og omkostninger. At panthaver ikke vil få dekket mer enn det reelle krav på fullbyrdelsesstadiet kan ikke endre dette. Lagmannsretten kan ikke se at den nye utlegg for restanser det allerede var tatt utlegg i, har noen betydning for Staten. Hvorvidt de eldre utpantinger gjelder hele eiendommen eller bare skattyders ideelle andel, kan ikke ha betydning i denne sammenheng. Hadde utlegget den 29.04.1996 bare omfattet de restanser som ikke allerede var pantesikret i Arnfinn Prestegårds andel av eiendommen, ville Statens sikkerhet for de samlede restanser ha vært den samme.
Skatteyter Arnfinn Prestegård kunne ha reist innsigelse mot utlegget på nevnte grunnlag, og lagmannsretten mener at Gunvor Prestegård også kan gjøre det etter tvangsfullbyrdelsesloven §5-16. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §2-2 kan fordringshavere søke dekning i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden. Etter hovederegelen kan det ikke søkes dekning i gjenstander som tilhører ektefellen, hva enten det er på vedkommendes rådighetsdel i felleseie eller er særeie. Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd er en bevisregel om presumsjon i visse tilfeller for sameie med like ideelle andeler i fellesboligen uavhengig av ektefellenes formuesordning, hvem som har tinglyst hjemmel etc. Selv om det her er hjemmel for utlegg i ideell andel av boligen, har utlegget likefullt betydning for Gunvor Prestegård i andre relasjoner. Om eiendommen eksempelvis selges, må panteheftelsene i Arnfinn Prestegårds ideelle andel dekkes av salsgsummen så langt pantet rekker, hvilket fører til mindre disponibelt for henne enn uten pantet. Lagmannsretten mener at Gunvor Prestegård også på sikringsstadiet må ha tilstrekkelig interesse etter tvangsfullbyrdelsesloven §5-16 av hvilke heftelser det er i tilknytning til den eiendom hun er eneeier av etter særeie. Om forståelse av bestemmelsen, vises det til Falkanger m.fl., Tvangsfullbyrdelsesloven, I.
Lagmannsretten mener følgelig at utleggsforretningen av 29.04.1996 må oppheves med det beløp som allerede var sikret ved fortsatt gjeldende utleggspant tidligere. Utfra dokumentene har imidlertid lagmannsretten ikke grunnlag for å beregne nøyaktig beløp utleggsforretningen skal opprettholdes med. Staten har hverken angitt å ville frafalle de relevante eldre utpantinger eller oppgitt subsidiært beløp for det påkjærte utlegg. Det er lagt fram reskontro som viser restansen for det enkelte år samt renter som tilsammen utgjør beløpet i utlegget av 29.04.1996, men lagmannsretten kan ikke finne tilstrekkelig grunnlag for å beregne nøyaktig hvor mye av dette som allerede var pantesikret gjennom de tidligere utpantinger. Det antas ikke å være prosessuell adgang til å utforme en fastsettelsesslutning på at utlegget oppheves for det beløp som var sikret ved tidligere utpanting. Konsekvensen antas da å bli at utleggsforretningen av 29.04.1996 oppheves i helhet, og da slik at Staten eventuelt må ta nytt utlegg med riktig beløp.
Utfra påstand, om enn ikke prinsipal begrunnelse, må kjæremålet sies å ha ført fram, og saksomkostningene skal da etter tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 avgjøres etter tvistemålsloven §172, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd for kjæremålet. Idet lagmannsretten ikke finner grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, må Staten erstatt Gunvor Prestegårds saksomkostninger for begge domstoler. Advokat Larsen har krevd kr 18500,- med tillegg av gebyrer for begge retter. En del av arbeidet gjaldt forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd og hvor anførslene åpenbart ikke kunne føre fram, og forøvrig også synes fragått i senere prosesskriv i kjæremålssaken. Lagmannsretten mener dette ikke fullt ut er nødvendige utgifter, jfr. tvistemålsloven §176, og setter samlet salær skjønnsmessig til kr 15000,- fordelt med kr 8000,- i namsretten og kr 7000,- i kjæremålet. I tillegg kommer gebyrene med kr 495,- for klagen og kr 2970,- for kjæremålet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Utleggsforretning foretatt av Staten v/kemneren i Bergen den 29.04.1996 med pant i Arnfinn Prestegårds ideelle andel av gnr. 188 bnr. 156 i Bergen, oppheves.
2. Staten v/ kemneren i Bergen betaler til Gunvor Prestegård innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av kjennelsen, saksomkostninger for namsretten med 8495,- - åttetusenfirehundreognittifem- kroner og for lagmannsretten med 9970,- -nitusennihundreogsyttikroner.