LG-1998-193
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-10-12 |
| Publisert: | LG-1998-00193 |
| Stikkord: | Ekteskap, Skifteavtale |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Indre Sogn skifterett Nr. 97-00171 S - Gulating lagmannsrett LG-1998-00193. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Pål Nissen Granlund). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Solbraa). |
| Forfatter: | Lagdommer Truyen. Lagdommer Sjong. Byfogd Opdahl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Ekteskapsloven (1918) §59 |
Saken gjelder tvist om felleseieskiftet er gjennomført.
A og B inngikk ekteskap den 05.02.77. Samlivet opphørte ved at A flyttet ut fra partenes fellesbolig i september 1992. Skilsmisseløyve ble gitt den 18.10.95. Partene har to felles barn, C født xx.xx.76 og D født xx.xx.80. Etter samlivsbruddet ble C boende hos faren. D flyttet sammen med moren til As mor hvor de ble boende frem til A kjøpte leilighet i X borettslag i desember 1993.
Den 19.08.97 fremsatte A begjæring om felleseieskiftet til Indre Sogn skifterett. Den 25.09.97 avsa Indre Sogn skifterett kjennelse med slik slutning:
"Begjæring om felleseieskiftet i sak nr. 97-00171 S avslås."
Skifteretten la avgjørende vekt på at det i skilsmisseløyvet fra fylkesmannen fremgår at felleseiet er delt. Videre la skifteretten vekt på at B den 15.12.93 hadde utbetalt kr 100000,- som "oppgjør ved skifte" og at det var foretatt fordeling av innbo og løsøre.
A har i rett tid påanket skifterettens kjennelse. Hun har i det vesentlige anført følgende:
Det er ikke inngått avtale om endelig fordeling av felleseiet. B har foregrepet skiftet og kun foretatt en utbetaling etter egen oppfatning. A har ikke akseptert dette som endelig skifteoppgjør verken uttrykkelig eller ved passivitet.
Det foreligger ingen skriftlig avtale som fastsetter verdsettelse og fordeling av eiendeler. Dette viser at partene i fellesskap ikke har gjennomgått boet og foretatt skifte. Først i ettetid har B fremkommet med anslag over fordelingen av boet. Skjevdeling har ikke tidligere vært påberopt som et grunnlag for fordelingen. En gjennomgang av boets eiendeler viser dessuten at A ville kommet urimelig dårlig ut dersom det var inngått den skifteavtale som B hevder. Det er ikke sannsynlig at A ville inngått en slik avtale. Hun hadde dårlig økonomi som følge av at hun måtte anskaffe både ny bopel og nytt innbo. Det er lite sannsynlig at A ville inngått en skifteavtale uten å søke ekstern hjelp.
B fylte ut søknaden om skilsmisse. A undertegnet denne, men protesterte samtidig mot at det var krysset av i rubrikken for at felleseiet var delt. Hun påpekte ovenfor B at slik fordeling ikke var foretatt. B sendte likevel inn søknaden til fylkesmannen. A mottok ikke søknaden i retur fra fylkesmannen ved brev datert 29.09.95. Hun ble først gjort kjent med at B fastholdt at felleseiet var delt ved skilsmisseløyvet. Hun ble lamslått av denne opplysningen. Ved brev datert 31.07.96 femhevet hun at felleseiet ikke var delt. Senere begjærte hun skifte. Det var ikke grunnlag for å gå til søksmål for endring av skifteavtalen ettersom det ikke er inngått slik avtale.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Begjæringen om felleseieskifte av 19. august 1997 tas til følge.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med anken."
B har i hovedtrekk anført følgende:
Det er inngått avtale om fordeling av felleseiet og fordelingen er gjennomført. Avtalen ble inngått i forbindelse med at A kjøpte leilighet i desember 1993. B utbetalte kr 100.000 til A som oppgjør på skifte. Skifteavtalen ble endelig gjennomført ved fordelingen av innbo og løsøre i januar 1994. Fordelingen var ikke urimelig sett hen til partenes økonomiske stilling. Begge parter ble sittende igjen med gjeld som tilsvarte to gangen egen inntekt. Det må også legges vekt på at boligtomt samt grunnmur og plate til boligen var gave fra Bs foreldre. Det er også et moment at det var A som brøt ut av ekteskapet.
Søknaden om skilsmisse ble utformet i fellesskap. Selv om A protesterte mot at det ble krysset av for at felleseiet var delt, motsatte hun seg likevel ikke at dette skjemaet ble sendt til fylkesmannen. Hun protesterte heller ikke da skilsmisseskjemaet kom i retur fra fylkesmannen eller da skilsmissebevilgning endelig forelå i oktober 1995. Det var da gått nesten to år siden felleseiet var fordelt. Det gikk dessuten ytterligere ni måneder før A protesterte ved brev datert 31.07.96.
Den etterfølgende passivitet viser at hun har akseptert skifteavtalen. Hvis hun likevel ønsket å bestride avtalen, skulle dette vært gjort ved søksmål etter ekteskapsloven av 1918 §59 annet ledd. Slikt søksmål ble ikke reist. Det vises for øvrig til forarbeider og rettspraksis hvor det fremgår at ektefellene normalt er bundet når det er foretatt fordeling av eiendeler og etterpå opplyst at skiftet er gjennomført. B foretok beregning av boets verdi i forbindelse med skiftet i 1993/94, selv om dette ikke ble nedfelt skriftlig.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. B tilkjennes sakskostnader."
Lagmannsretten vil bemerke:
Tvistetemaet er avgrenset til om skifteavtale er inngått. Det er ikke reist søksmål etter ekteskapsloven av 1918 §59 annet ledd.
Fra samlivsbruddet i september 1992 og frem til desember 1993 er det dokumentert lite av betydning for skiftespørsmålet. I desember 1993 kjøpte A leilighet i X borettslag i Y. I den forbindelse kontaktet hun B og fremsatte ønske om en kontant utbetaling. På denne bakgrunn foretok B en utbetaling på kr 100.000 den 15.12.93. Utbetalingen er merket "oppgjør v/skifte".
B har redegjort for hvorledes han kom frem til dette beløpet. Det synes imidlertid å være klart at partene ikke i fellesskap har foretatt noen avregning over boets eiendeler. A fremsatte ikke ytterligere krav i forbindelse med utbetalingen i desember 1993. I januar 1994 hentet hun noe innbo og enkelte løsøregjenstander fra partenes tidligere felles bolig. Etter januar 1994 er det ikke dokumentert at partene har drøftet skiftespørsmålet før i forbindelse med utfylling av søknad om skilsmisse i september 1995. Det synes å være enighet om at B den gang fylte ut søknaden og krysset av i rubrikken for at felleseie er delt. A sa seg uenig i avkrysningen og ga uttrykk for at endelig fordeling ikke var gjennomført. Imidlertid satte hun ikke selv kryss i en av de andre rubrikkene i skjemaet, herunder rubrikken om at privat skifte er påbegynt. Videre underskrev hun skjemaet, og selv om det var B som sendte dette inn til fylkesmannen, er det klart at A ikke fulgte opp de innsigelser hun fremsatte ovenfor B i forbindelse med utfyllingen av skjemaet. Tvert om forholdt hun seg passiv.
I den grad A var uenig i at felleseiet var delt, burde hun ha gitt uttrykk for dette klart og utvetydig. Hun måtte skjønne at søknaden om skilsmisse ville bli sendt inn slik det var fylt ut. Hun underskrev likevel skjemaet uten å foreta noen for for reservasjon ved påtegning eller alternativ avkryssing. A hadde en klar oppfordring til å reagere hvis hun mente at felleseiet faktisk ikke var delt. Det har liten betydning om A mottok søknad om skilsmisse i retur fra fylkesmannen ved brev datert 29.09.95. Hun har i partsforklaring opplyst at hun var kjent med at B hadde krysset av i rubrikken om at felleseiet var delt.
A fikk på nytt en klar oppfordring til å bestride at skiftet var gjennomført da hun mottok skilsmissebevilgning datert 18.10.95. Her fremgår det at partene har opplyst at felleseiet er delt. A forholdt seg likevel passiv. Det ble ikke reagert før ved hennes brev av 31.07.96.
Lagmannsretten finner at As etterfølgende passivitet sannsynliggjør at det ble foretatt et endelig skifte i perioden desember 1993 til januar 1994. Boet har vært oversiktlig og hun hadde i denne perioden en viss dialog med B om fordeling av eiendeler. Sannsynligheten for at det ble inngått endelig skifteavtale i denne periode forsterkes ytterligere ved den passivitet A utøvet i forbindelse med innsendelse av søknaden om skilsmisse høsten 1995. Hvis hun den gang mente å ha grunnlag for sitt krav om at felleseiet ikke var delt, burde hun ha reagert på en langt klarere måte. Så lenge hun undertegnet søknaden om skilsmisse slik den var utfylt, fremstår ikke hennes protest som særlig tungtveiende. Protesten får mer karakter av en beklagelse enn en innsigelse mot at felleseiet var delt. Når det er foretatt fordeling av boets mest betydelige eiendeler samt innbo og løsøre, har det formodningen mot seg at ytterligere skifte skal foretas mer enn to år senere.
Det vises for øvrig til høyesterettsdommer inntatt i Rt-1981-1014, Rt-1982-796 og Rt-1985-547. Dette er rettsavgjørelser som bygger på en konkret vurdering. Imidlertid synes tendensen i rettspraksis å vise at den part som hevder at det ikke er inngått avtale, må påvise dette så lenge det i forbindelse med søknad om skilsmisse eller separasjon er opplyst at felleseiet er fordelt. Tilsvarende fremgår av Lødrup, Familierett, tredje utgave, 1997, side 259 hvor det hevdes at bevisbyrden for at det er inngått avtale om delingen, påhviler den ektefelle som hevder at det ikke er tilfelle.
Etter dette blir skifterettens kjennelse å stadfeste. Anken har ikke ført frem og spørsmålet om saksomkostninger blir å vurdere etter tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter at det er grunn for å gjøre unntak fra erstatningsplikten. A pålegges derfor å dekke omkostningene i forbindelse med anken.
Advokat Solbraa har inngitt en omkostningsoppgave på kr 26000, hvorav kr 25.000 utgjør salær. Det er ikke fremkommet innsigelser mot omkostningskravet. De påløpte omkostninger fremstår som nødvendige. Omkostningsoppgaven legges derfor til grunn.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. A betaler kr 26.000 -seksogtyvetusen 00/100- i saksomkostninger til B innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.