LG-1998-689
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-10-14 |
| Publisert: | LG-1998-00689 |
| Stikkord: | Strafferett, Falsk forklaring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nordfjord herredsrett Nr. 97-00306 - Gulating lagmannsrett LG-1998-00689. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Haakon Meyer) mot A (Forsvarer: Advokat Harald Høgseth). |
| Forfatter: | Lagdommer Tenold. Lagdommer Truyen. Kst. sorenskriver Aarvik. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §168, §52, §55, Straffeprosessloven (1981) §41, §436, §456 |
I straffesak avsa Nordfjord herredsrett 16. februar 1998 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1980, kjennes skyldig i forbrytelse mot straffeloven §168 1. straffalternativ.
Fastsettelse av straff utsettes i medhold av straffeloven §52 nr. 1 med en prøvetid på 2 - to - år.
2. A dømmes til å erstatte det offentlige saksomkostninger med 2000 - totusen - kroner."
A har erklært anke over lovanvendelsen og mangelfulle domsgrunner. Anken er ved lagmannsrettens beslutning av 8. april 1998 henvist til ankeforhandling. Anken er senere rettet til også å omfatte bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Ved lagmannsrettens beslutning av 31. august 1998 er også bevisanken henvist til ankeforhandling.
Statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, har deretter fremmet til behandling den samme tiltalebeslutning som var uttatt for herredsretten.
Tiltalebeslutningen lyder:
"straffeloven §168, 1. straffalternativ, for ved falsk anklage, anmeldelse eller forklaring til retten, påtalemyndigheten eller annen offentlig myndighet eller på annen måte mot bedre vitende å ha søkt å pådra en annen siktelse eller fellelse for en forbrytelse.
Grunnlag er følgende forhold:
Torsdag 24. oktober 1996 på X folkehøgskole i Y i Z kommune fortalte han falskelig til lensmannsbetjent Torbjørn Sælen at han hadde sett B komme ut fra internatet der det hadde funnet sted et tyveri. I vitneforklaring til lensmannsbetjent Nils Ove Roset ved Z lensmannskontor den 25.s.m., forklarte han falskelig at han den 24.s.m. hadde sett B komme ut fra døren til gutteinternatet ved X folkehøgskole rett før innbruddet i leiligheten til C ble oppdaget. B ble pågrepet og siktet av politiet den 24.s.m."
Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus den 7. oktober 1998. Foruten tiltalte ga fem vitner forklaring.
A er født xx.xx.1980. Han er elev ved Æ videregående skole. Han er ugift, uten forsørgelsesbyrde, uten inntekt utover stipend og uten formue.
Tiltalte erkjente seg ikke straffskyldig etter tiltalen.
Lagmannsretten finner det bevist at tiltalte både objektivt og subjektivt har forholdt seg slik som det fremgår av tiltalebeslutningen.
Når det gjelder sakens hendelsesforløp, kan lagmannsretten i det vesentlige vise til herredsrettens domsgrunner, jfr. straffeprosessloven §41. Tiltalens objektive gjerningsinnhold er dessuten i samsvar med tiltaltes egen forklaring og øvrige vitneforklaringer i saken.
Lagmannsretten finner det således bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte den 24. og 25. oktober 1996 avga falsk forklaring til politiet i forbindelse med et innbrudd i leiligheten til C på internatet ved X folkehøgskole i Z. Tiltalte var den gang elev ved skolen. Den 24. oktober gikk han mellom to skoletimer innom internatet for å hente skolemateriell på rommet sitt. Han observerte da et knust vindu i døren til C sin leilighet. Han skjønte/observerte umiddelbart at C selv hadde brutt seg inn i egen leilighet. C kontaktet deretter internatets "husmor" som meldte innbruddet til politiet. Da politiet kom til internatet, opplyste tiltalte at han hadde sett B komme ut fra internatet rett før innbruddet ble oppdaget. Tiltalte beskrev også hva slags kjøretøy B skulle ha benyttet. Forklaringen ble gjentatt i politiavhør den 25. oktober 1996. B ble pågrepet og siktet samme dag. Først da tiltalte på et senere tidspunkt den 25. oktober ble konfrontert med at B hadde alibi, endret han forklaring. Tiltalte forklarte da at vedkommende hadde lignet på B. Etter ytterligere avhør samme dag innrømmet tiltalte at han visste at innbruddet var utført av C.
Tiltaltes falske forklaring må anses fremsatt forsettlig. For domfellelse etter straffeloven §168 kreves det imidlertid også at tiltalte har vært seg bevisst at følgen av den uriktige forklaring sannsynlig kan bli at en annen blir siktet eller domfelt. Det vises til Rt-1988-628.
Lagmannsretten vil ikke utelukke at tiltaltes primære motiv med å avgi falsk forklaring var å hjelpe C. Tiltalte, som har hatt en svært vanskelig oppvekst, var nært knyttet til C. C var miljøarbeider på skolen og trener i kampsport for blant annet tiltalte. Tiltalte beundret C og følte at han i C endelig hadde funnet en venn. Imidlertid ville det vært tilstrekkelig for tiltalte å opplyse til politiet at han intet hadde sett, dersom han ønsket å beskytte C. Tiltaltes opptreden går lengre enn dette. Han navngir B. I politiforklaring den 25. oktober 1996 opplyste tiltalte at han hadde navngitt B som hevn for en episode som hadde funnet sted under en fest i Ø. B var dessuten en person som kunne tenkes å bli mistenkt for et slik innbrudd. I retten har tiltalte nektet for at han hadde et hevnmotiv. Dette har likevel begrenset betydning for skyldspørsmålet. Poenget er at tiltalte åpenbart skjønte at B sannsynligvis ville bli siktet på grunn av forklaringen. Siktelsen ble frafalt som følge av at B hadde alibi, hvilket er et forhold som lå utenfor tiltaltes kunnskap og kontroll. Under andre omstendigheter kunne B risikert å bli domfelt som følge av tiltaltes forklaring.
På tidspunktet for forbrytelsen var tiltalte 16 år og 10 måneder gammel. Det er likevel intet som tyder på at han har vært mentalt umoden i en slik grad at han ikke var i stand til å se at B ville bli pågrepet som følge av forklaringen. Selv om tiltalte har hatt betydelige psykiske og sosiale problemer, er det heller intet som tyder på at han er mentalt tilbakestående på en slik måte at ikke klarte å skjønne konsekvensene den uriktige forklaringen kunne ha fått for B. I en erklæring fra spesialpsykolog Ulrik Kratzer datert 13.5.98 omhandles en del av de problemer tiltalte har hatt i barne- og ungdomstiden. Det fremgår at tiltalte til tider har hatt problemer med å skille løgn fra virkelighet. I erklæringen er det reist spørsmål ved om tiltalte fullt ut forstår konsekvensene av sin egen håndtering av sannhet og løgn. Til tross for uttalelsene fra spesialpsykolog Kratzer, finner lagmannsretten at tiltalte har vært seg bevisst følgene for B. Selv om tiltalte eventuelt kan ha vært i villrede ved den forklaring som ble avgitt den 24. oktober, må det i alle fall legges til grunn at han skjønte konsekvensene da han fastholdt forklaringen i avhør den 25. oktober 1996. På dette tidspunkt var det klart at B ville bli innbrakt. Tiltalte hadde hatt tid til å tenke seg om. Han befant seg dessuten sammen med andre personer i avhøret den 25. oktober enn ved den forklaring som ble avgitt dagen før.
I en legeerklæring fra kommunelegen i Kåfjord datert 5. mars 1998 hevdes det at tiltalte ikke er strafferettslig tilregnelig. Det redegjøres ikke for hvorledes kommunelegen har kommet frem til denne konklusjon. I forbindelse med ankesaken har det vært foretatt en foreløpig prejudisiell vurdering av tiltalte. I erklæring datert 18. september 1998 fra spesialist i psykiatri Vidje Hansen konkluderes det med følgende:
"Det er ingen holdepunkter for sinnssykdom i gjerningsøyeblikket, og heller ikke for bevisstløshet, eller forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten under avhørene.
Det er ingen tegn til mangelfullt utviklede sjelsevner, men lett psykisk utviklingshemming lar seg ikke bedømme uten å ta psykologiske tester, så dette kan jeg ikke utelukke."
Lagmannsretten legger den judisielle observasjon til grunn for vurdering av de subjektive forhold.
Tiltalte har hevdet at han ble truet av C til å forklare seg uriktig. Da tiltalte første gang forklarte seg til politiet den 24. oktober 1996, stod C ved siden av han. Forut for dette skal C ha sagt til tiltalte at "det skulle bli verst for han" dersom han ikke forklarte seg uriktig. Dette var ment å bety at tiltalte skulle få juling. C var trener i kampsport og det verserte rykter på skolen om at han hadde vært leiesoldat i Bosnia. Der skulle han visstnok "ha kuttet hodet av noen".
Lagmannsretten finner det bemerkelsesverdig at tiltaltes forklaring om trusler ikke kom frem i saken før under herredsrettens behandling. Sett på bakgrunn av at tiltalte opprinnelig oppga at motivet for å navngi B var hevn, fremstår påstanden om trusler som lite troverdig. Dertil kommer at tiltalte gjentok den falske forklaringen i politiavhør den 25. oktober 1996. Under dette avhøret var kun politiet, tiltalte og skolens rektor tilstede. Det er ikke grunnlag straffrihet på grunn av nødrett.
Det kan ikke utelukkes at tiltalte til en viss grad har følt et press til ikke å opplyse om at det var C som hadde foretatt innbruddet. Som nevnt var tiltalte blitt nært knyttet til C, og C stod ved siden av tiltalte første gang han forklarte seg til politiet. Ut fra vitneforklaringer fra skolens ansatte synes det som om nå avdøde C var en person som i stor grad maktet å manipulere andre mennesker. Til tross for dette, finner lagmannsretten ikke at det kan legges til grunn at tiltalte har blitt presset i avgjørende grad til å avgi falsk forklaring. Ved å navngi B har tiltalte gått vesentlig lengre enn hva han måtte ha gjort for å holde C utenfor saken.
Etter dette blir tiltalte å domfelle i samsvar med tiltalen.
Ved straffutmålingen må det legges vekt på at tiltalte domfelles for en alvorlig forbrytelse. Strafferammen er fengsel opp til 8 år, og lovgiver har satt en minimumsstraff på 6 måneders fengsel. Tungtveiende allmennpreventive hensyn tilsier at det reageres strengt på denne type forbrytelser. Faren for uriktige domfellelser er stor ved falske forklaringer.
På den annen side må tiltaltes alder tillegges vekt. I den foreliggende sak er det grunnlag for å gå under den fastsatte minstestraff, jfr. straffeloven §55. Tiltalte har i barne- og ungdomsårene vært utsatt for omfattende mobbing. Han har hatt betydelige psykiske problemer. Tiltalte var sendt til X folkehøgskole blant annet for å komme bort fra et vanskelig miljø. I C fant tiltalte en å støtte seg til og beundre. Det må derfor ha vært et betydelig sjokk for tiltalte da han oppdaget at C fingerte et innbrudd i sin egen leilighet. Tiltalte kan på den bakgrunn ha foretatt en handling han normalt ellers ikke ville ha foretatt.
Påtalemyndighetens første behandling av saken resulterte i en påtaleunnlatelse. Dette nektet tiltalte å akseptere. I herredsretten ble han domfelt, men det ble ikke utmålt straff. Tiltalte har likevel anket. Lagmannsretten finner at begge de to tidligere reaksjoner er i underkant av riktig straffenivå sett hen til det alvorlige forhold saken gjelder. Straffen fastsettes til 60 dagers betinget fengsel. Det vises til Rt-1980-1318, Rt-1994-1675 og Rt-1996-224. Straffen er gjort betinget sett hen til tiltaltes alder og at han nå har fått plass på videregående skole.
Lagmannsretten finner at det er grunnlag for å ilegge saksomkostninger etter straffeprosessloven §436. Tiltaltes anke har medført skjerpet straff. Sett hen til tiltaltes økonomi og muligheten for å betale ilagte omkostninger i avdrag, jfr. straffeprosessloven §456 annet ledd, finner lagmannsretten at saksomkostninger bør settes til kr 3000.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1980, dømmes for overtredelse av straffeloven §168 1. straffalternativ til en straff av fengsel i 60 -seksti- dager, som gjøres betinget i medhold av straffeloven §52 flg. med en prøvetid på 2 -to- år.
2. A dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 3000 -tretusen-.