LG-1998-991
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-07-07 |
| Publisert: | LG-1998-00991 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 98-00110 - Gulating lagmannsrett LG-1998-00991. |
| Parter: | Kjærende part: Sparebanken Midt-Norge (Prosessfullmektig: Advokat Finn Sørhus, Trondheim). Motpart: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Johnny Lygren, Bergen). |
| Forfatter: | Lagmann Eftestøl. Lagdommer Tenold. Lagdommer Grimstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §22, §180 |
Bergen forliksråd avsa 21. oktober 1997 dom med slik slutning:
"1. Vesta Forsikring AS er forpliktet til å betale Sparebanken Midt-Norge panthavererstatning etter forsikringsskade på gnr. 183, bnr. 1, festenr. 3 i Namdalseid kommune.
2. Vesta Forsikring AS betaler til Sparebanken Midt-Norge sakens omkostninger."
Ved stevning av 7. januar 1998 anket Vesta dommen til Bergen byrett, som 30. april 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Bergen forliksråds dom i sak nr. 97-04401 avsagt 21. oktober 1997 oppheves, og saken avvises for Bergen forliksråd.
2. Innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av kjennelsen betaler Sparebanken Midt-Norge til Vesta Forsikring AS saksomkostninger med kr 5000,- -kronerfemtusen -."
Sparebanken Midt-Norge har erklært kjæremål til Gulating lagmannsrett over kjennelsen, som er begrunnet med at Bergen forliksråd ikke er rett verneting, da saken efter tvistemålsloven §22 skulle vært anlagt ved vernetinget for den faste eiendommen, som ligger i Namdalseid kommune.
Banken gjør gjeldende at det er feil når byretten legger til grunn at det saken gjelder er et krav om erstatning som en panthavererstatning i henhold til forsikringsskade. Det saken derimot gjelder, er om Vesta er forpliktet overfor banken i henhold til en bindende viljeserklæring om at selskapet på visse betingelser ville forplikte seg til å utbetale erstatning til bl.a. Sparebanken Midt-Norge. Tvisten er altså et spørsmål om hvorvidt et bestemt utsagn i et brev fra Vesta er et dispositivt utsagn eller ikke.
Banken viser til at saken har sitt utspring i en brann i 1990 i et hus som var forsikret i Vesta, og som banken hadde pant i og hadde forsikret sin panthaverinteresse i Vesta. Huseieren fikk ikke utbetalt erstatning av Vesta, som fikk rettens medhold i at det forelå forsikringssvindel.
Det har vært diskusjon mellom partene om hvorvidt kravet på panthavererstatning er foreldet.
Brevet fra Vesta 12. september 1994 lyder:
"Henrik Kristian Jakobsen - brann - utbetaling i henhold til panthavergarantiordningen."
Jeg viser til Deres brev og kan opplyse at saken står for lagmannsretten, og at panthavernes krav under panthavergarantiordningen på ingen måte er uavhengig av resultatet i lagmannsretten. Dersom Henrik Kristian Jakobsen mot formodning skulle få medhold i sitt krav, har han krav på å få bygget gjenoppført, hvilket medfører at det ikke kan finne sted noen utbetaling til bankene. Pantet blir m.a.o. gjenopprettet. Dersom Vesta skulle få medhold, har bankene krav på utbetaling i henhold til takstens verdiansettelse for eiendommens nedgang i omsetningsverdi. Men før Vestas ansvar kan beregnes i henhold til dette, må bankene sette eiendommen til tvangsauksjon og få denne realisert så en vet hvor mye av fordringen som da eventuelt står udekket. Det er kun den udekkete delen som kan fremmes mot forsikringsselskapet.
Før dette er klarlagt kommer ikke Vesta til å foreta seg noe ytterligere i saken."
Sparebanken Midt-Norge mener at dette innebærer en erkjennelse fra Vesta som danner et selvstendig grunnlag for ansvar, idet ansvaret i henhold til forsikringsavtalen kunne være foreldet 1. januar 1994.
Vestas standpunkt er at brevet av 12. september 1994 ikke var noe dispositivt utsagn, men bare en uforpliktende redegjørelse for rettsregler.
Banken mener at denne saken har større likhet med det tilfellet som er omhandlet i kjennelse i Rt-1989-497 enn kjennelsen i Rt-1987-863 som byretten støtter seg til.
Bankens påstand er:
"1. Bergen byretts kjennelse av 30. april 1998 i sak nr. 98-00110 A/02 oppheves, og saken hjemvises til Bergen byrett.
2. Banken tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet til Gulating lagmannsrett."
Vesta Forsikring AS gjør i tilsvar til kjæremålet gjeldende at saken ikke alene dreier seg om hvorvidt brevet av 12. september 1994 er et dispositivt utsagn, og viser til at stevningen i forliksklagen gikk ut på krav om "panthavererstatning iht. forsikringsskade".
Vesta har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet avvises.
2. Vesta Forsikring AS tilkjennes saksomkostninger, kr 2500,-, i forbindelse med kjæremålet til Gulating lagmannsrett. "
Lagmannsretten finner kjæremålet forgjeves.
Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1987-863 er det slått fast at regelen i tvistemålsloven §22 om tvungent verneting for fast eiendom gjelder for søksmål mot forsikringsselskap om oppgjør i henhold til forsikringsavtale for skade påført eiendommen. Saken gjaldt eierens krav mot selskapet, men lagmannsretten kan som byretten ikke se at ikke hensynene er de samme for panthaverens krav i henhold til særskilt forsikring av panthaverinteressen. Ordlyden passer også på slike tilfeller, og også i tvister om panthaverforsikring vil der kunne være behov for åstedsbefaring, som er det grunnleggende hensyn bak §22. Kjennelsen i Rt-1989-497 som det er vist til, og som ikke fant §22 anvendelig, var begrunnet med at det i det tilfellet ikke var blitt tilføyet den faste eiendom en fysisk skade, noe som jo er tilfelle i nærværende sak.
Lagmannsretten finner at det ikke kan være avgjørende om det skulle være så at grunnlaget for kravet bare er et tilsagn fra Vesta i brevet av 12. september 1994. Innholdet av det påståtte tilsagn vil nemlig efter det lagmannsretten kan se, være at banken skal få oppgjør i henhold til forsikringsavtalen selv om krav efter avtalen skulle være foreldet. Avtalen vil med andre ord være satt i kraft igjen, og selv om det skulle kunne sies at forsikringsavtalen i så fall ikke lenger er grunnlag for kravet, så vil stillingen være den samme: Vesta vil være forpliktet på avtalemessig grunnlag til å betale erstatning til banken. At en rettssak kan omfatte andre spørsmål enn selve størrelsen av oppgjøret, kan ikke være avgjørende. Også uten et slikt påstått tilsagn som brevet av 12. september 1994 vil man i saker av denne art kunne bli stilt overfor spørsmål om forsikringsavtalens gyldighetsområde, foreldelse m.v.
Et forhold som ikke er spesielt påpekt av partene, er at bankens forliksklage som betegner kravet som "forsikringsoppgjør iht. avtale", med påstand om "panthavererstatning iht. forsikringsskade", ikke inneholder et krav om fullbyrdelsesdom. Det kreves dom for at Vesta er forpliktet, og det er ikke nevnt noe beløp, det er altså et krav om ren fastsettelsesdom for at et bestemt rettsforhold gjelder mellom partene. For byretten kreves stadfestelse, altså det samme som for forliksrådet. - Det fremgår ikke om forholdet er at størrelsen av oppgjøret allerede er på det rene, eller om det regnes å ville bli enighet om det når grunnlaget for et krav er fastslått.
Det kunne argumenteres med at det krav denne saken gjelder, - d.v.s. bare å få fastslått om Vesta er forpliktet -, hører til en type krav som efter sin art ikke vil innebære behov for åstedsbefaring, og at lovgrunnen derfor ikke strekker til for at de skal behandles ved det tvungne verneting for fast eiendom. Til dette er å si at ordlyden i §22 dekker tilfellet; det er et søksmål om skade på fast eiendom, - det går ut på å få dom for erstatningsplikt. Tvist om erstatningsplikten vil inngå i mange søksmål om erstatning for skade på fast eiendom, også forsikringsoppgjør, og lagmannsretten finner ikke grunn til at man skal ha andre vernetingsregler om søksmål fremmes bare for erstatningsplikten. Eventuell senere tvist om selve oppgjøret vil da måtte fremmes for en annen domstol, noe som vil være lite naturlig. Dertil kommer at slike vernetingsregler ville kunne føre til en lite hensiktsmessig oppdeling av krav dersom en skadelidt av en eller annen grunn vil ha saken behandlet ved saksøktes hjemting og derfor foretar en oppdeling som ellers ikke ville ha skjedd.
Lagmannsretten kommer derfor til at vernetingsregelen i tvistemålsloven §22 gjelder for dette søksmålet, og byrettens kjennelse blir å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves, og efter hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd, som lagmannsretten ikke finner at der er grunn til å gjøre unntak fra, pålegges Sparebanken Midt-Norge å erstatte Vestas saksomkostninger for lagmannsretten, som settes til kr 2500,- i samsvar med oppgave. I byrettens omkostningsavgjørelse finner lagmannsretten ikke grunn til å gjøre endring.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse skal Sparebanken Midt-Norge betale saksomkostninger for lagmannsretten til Vesta Forsikring AS med 2.500 - totusenfemhundre - kroner.