LG-1999-1095
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-10-08 |
| Publisert: | LG-1999-01095 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett nr. 98-03384 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01095. |
| Parter: | Kjærende part: Ivar Harris-Christensen (Prosessfullmektig: Advokat Thor Harald Eike, Haugesund). Kjæremotpart: Lene Thorsen (Prosessfullmektig: Advokat Nils E. Tangedal, Bergen). |
| Forfatter: | Lagmann Trovåg. Lagdommer M.C. Greve. Lagdommer Voll |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §75, §172, §179, §181 |
Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelse.
Bergen byrett avsa 26. mai 1999 slik kjennelse i husleiesak:
«1. Sak 98-03384 A/01 heves.
2. Partene bærer sine egne omkostninger med saken.»
Saksforholdet fremgår av byrettens kjennelse som det vises til. Kort nevnes at Lene Thorsen - saksøkeren - begjærte saken hevet idet hun var fraflyttet leieobjektet og søksmålet var blitt gjenstandsløst.
Ivar Harris-Christensen har i rett tid påkjært saksomkostningsavgjørelsen. Det anføres at kjærende part skulle ha vært tilkjent saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §175 første ledd. Lene Thorsen begjærte ensidig saken hevet idet hun fraflyttet leiligheten og bosatte seg i en nabokommune til Bergen. Flytningen var av egen fri vilje og med grunnlag i økonomiske forhold Lene Thorsen selv hadde risikoen for. Byrettens begrunnelse for ikke å ilegge kjæremotparten omkostningsansvar var at utfallet ikke kunne bebreides Lene Thorsen. Dette hevdes å være rettslig uholdbart. Det er vist til Scheis kommentarutgave til tvistemålsloven (1998) s. 575-576.
Etter kjærende parts mening er det åpenbart at hevningen var et resultat av egne økonomiske disposisjoner og da er unntaksbestemmelsen i §175 første ledd jf. §172 annet ledd uanvendelig.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Punkt 2 i Bergen byretts kjennelse av 26. mai 1999 i sak 98-003384 A/01 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling ved Bergen byrett.
2. Lene Thorsen dømmes til å erstatte Ivar Harris-Christensen omkostninger, hvorav omkostninger til egen prosessfullmektig utgjør NOK 2000,-.»
Lene Thorsen har tatt til motmæle og hevder at den kjærende parts argumentasjon er irrelevant, selvmotsigende og til dels uriktig.
Årsaken til at hun flyttet var at huseier pr. 1. august 1999 varslet en kraftig husleieøkning for lokalene hun leiet til sin bedrift, Kringlen bakeri. Bakeriet ville ikke kunne bære en leie på kr 60000.- pr. år. Det var ingen annen utvei enn å legge ned bedriften.
Lene Thorsen kjøpte seg bolig i en nabokommune til Bergen og hadde da ikke behov for leiligheten i Bergen sentrum.
Lene Thorsen valgte derfor å si opp leieforholdet til leiligheten. Den kjærende parts henvisning til Scheis kommentarutgave til tvistemålslovens er ikke treffende. Lene Thorsen har ikke trukket saken fordi hun ikke ønsket å bruke penger på tvisten om husleiesaken, men fordi hun ikke hadde økonomisk forsvarlig grunnlag for å drive bakerivirksomhet i et annet leieobjekt. Det er økonomiske grunner relatert til pågående tvist som er avgjørende jf. Rt-1993-1436.
Lene Thorsen flyttet ikke fra leiligheten i henhold til motpartens krav om fravikelse, men etter egen oppsigelse.
Lene Thorsen hadde all mulig grunn til å reise søksmålet. Hun hadde ikke annet valg idet hun på tiden for søksmålet ønsket å bo å leiligheten.
Det er lagt ned slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Ivar Harris-Christensen tilpliktes innen 14 -fjorten- dager etter at lagmannsrettens kjennelse er forkynt å erstatte Lene Thorsens saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12 -tolv- prosent årlig rente fra forfall inntil betaling skjer.»
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsrettens kompetanse er begrenset til å avgjøre om byrettens omkostningsavgjørelse hviler på et uriktig lovgrunnlag, jf. tvistemålsloven §181, annet ledd. Ettersom saken verken er avgjort ved dom eller realitetskjennelse, er lagmannsretten likevel ikke bundet til byrettens bevisbedømmelse ved vurderingen av om avgjørelsen er i strid med loven, jf. Rt-1988-769 og Rt-1994-93. Lagmannsretten kan også prøve byrettens saksbehandling herunder om avgjørelsen er tilstrekkelig begrunnet jf. Rt-1997-458.
Byrettens begrunnelse for saksomkostningsavgjørelse lyder:
«Atter subsidiært har saksøker anført at hun hadde fyllestgjørende grunn til å reise søksmålet. Etter tvistemålsloven §175 første ledd er hovedregelen at saksøkeren skal erstatte saksøktes omkostninger, med mindre utfallet skyldes omstendigheter som ikke kan legges saksøker til last. Sett i sammenheng med tvistemålsloven §172 annet ledd oppfatter retten bestemmelsen i tvistemålsloven §175 første ledd slik at det beror på et skjønn om det skal gjøres unntak fra hovedregelen om at saksøker skal erstatte saksøkers saksomkostninger. Slik faktum i denne saken er presentert for retten og da spesielt i forhold til om det er inngått en tidsbegrenset husleieavtale, kan det etter rettens oppfatning ikke lastes saksøker at hun gikk til sak. Retten legger i denne sammenheng vekt på at saksøkte har bevisbyrden for at det er inngått en tidsbegrenset leieavtale og partene har ikke på en normal måte undertegnet leiekontrakten. Denne bestemmelsen i tvistemålsloven §175 første ledd gir imidlertid bare hjemmel for at saksøker ikke skal dekke saksøktes omkostninger. Den gikk ikke hjemmel for at saksøker kan tilkjennes saksomkostninger. Resultatet blir etter dette at partene skal dekke sine egne omkostninger med saken.»
Som det fremgår av begrunnelsen har byretten riktig anvendt tvistemålsloven §175, første ledd. Hovedregelen er at saksøkeren (Lene Thorsen) da skal erstatte den kjærende parts omkostninger. Byretten har imidlertid anvendt unntaksbestemmelsen i første ledd til ikke å tilkjenne saksøkte saksomkostninger idet den har kommet til at det ikke kan lastes saksøkeren at hun gikk til sak.
Avgjørende er imidlertid om utfallet ikke kan legges saksøkeren til last. Byretten presiserer dette ved sin gjennomgang av lovens regler. Ved den konkrete skjønnsutøvelsen nevnes kun at det ikke kan bebreides saksøkeren at hun gikk til sak.
Slik byretten formulerer sine premisser, tas det ikke standpunkt til det sentrale spørsmålet nemlig om utfallet ikke kan legges saksøkeren til last. Her kreves en nærmere vurdering av det forhold at hun oppgav søksmålet fordi hun selv valgte å si opp leieforholdet. Saken er m.a.o. blitt gjenstandsløs ved hennes egen rettslige disposisjon og dette må medtas ved vurderingen av om unntaksbestemmelsen i §175 første ledd bør anvendes. Denne saken står derfor i en noe annen stilling enn avgjørelsen inntatt i Rt-1977-707.
Etter dette er lagmannsretten kommet til at byrettens begrunnelse ikke er tilstrekkelig til å prøve saksomkostningsavgjørelsen. Kjærende part har krevd avgjørelsen opphevet, ikke at lagmannsrettens selv skal ta standpunkt til spørsmålet. Det antas derfor riktigst å oppheve byrettens saksomkostningsavgjørelse.
Kjærende part har krevd seg tilkjent saksomkostninger. Lagmannsretten antar at saksomkostningsspørsmålet bør avgjøres samlet, jf. tvistemålsloven §179.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse pkt. 2 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling.
2. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten utsettes til endelig kjennelse i saken.