LG-1999-1131 - RG-2001-124
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-16 |
| Publisert: | LG-1999-01131 - RG-2001-124 (18-2001) |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midhordland nr. 99-00095 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01131. |
| Parter: | Ankende part: Inge Helge Kjerrgård (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Næss, Bergen). Motpart: Bjørn Helge Kjerrgård (Prosessfullmektig: Advokat Helge Tveit, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Njøsen. Lagdommer Frønsdal. Ekstraordinær lagdommer Grimstad. Fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §21, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Skjønnsprosessloven (1917) §42, §43, §54, §10, §27, §64, §65 |
Saken gjelder krav om odelsløsning.
Eiendommen gnr. 31 bnr. 6 i Askøy kommune ble overført til Bjørn Helge Kjerrgård av Ole Kjerrgård ved skjøte av 13.11.98. Ved stevning innkommet Midhordland herredsrett den 09.02.99 har Inge Helge Kjerrgård begjært eiendommen løst på odel og krevd odelstakst. Ole Kjerrgård er onkel til partene. Fedrene var brødre til Ole Kjerrgård.
Partene er enige om at Inge Helge Kjerrgård har best odelsprioritet til eiendommen som er odelsjord jf. odelsloven §10. Uenigheten dreier seg om hvorvidt Bjørn Helge Kjerrgård kan kreve eiendommen nektet løst på odel med hjemmel i odelsloven §21.
Midhordland herredsrett avsa dom i saken den 15.04.1999 med slik slutning:
«1. Bjørn Helge Kjerrgård frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Inge Helge Kjerrgård har rettidig inngitt anke til Gulating lagmannsrett. Anken gjelder feil ved bevisbedømmelsen. Bjørn Helge Kjerrgård har i tilsvaret tilkjennegitt at han mener herredsrettens dom er korrekt med unntak av omkostningsavgjørelsen.
Gulating lagmannsrett avholdt ankeforhandling i Bergen tinghus 15. og 16. mai 2000. Partene og tre vitner ga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Inge Helge Kjerrgård har i det vesentlige gjort gjeldende:
Inge Helge har et klart krav på odelsløsning i egenskap av å være fremst i odelsrekkefølgen. Bare dersom odelsløsning vil innebære et odelsmisbruk, vil han kunne nektes odelsløsning, jf. odelsloven §21 annet ledd. Han har ikke noen formell landbruksutdannelse. Han har likevel god landbrukfaglig erfaring gjennom mange års arbeid i ferier på gårdsbruk i Grønnestølen i Bergen, Seim i Nordhordland og Vik i Sogn. Han viste interesse i 1985 for å bosette seg i Kjerrgården med tanke på på sikt å overta gården. Han oppfattet at Ole Kjerrgård var negativ til dette.
Inge Helge Kjerrgård har hele tiden visst at han var beste odelsberettiget og har ønsket å benytte seg av odelsretten. Ole Kjerrgård har i henholdsvis 1995, 97 og 98 kontaktet ham for å få ham til å skrive fra seg odelen på eiendommen. Han har hver gang tilkjennegitt at han ønsket å benytte seg av odelsretten. Han vil bosette seg på bruket og har realistiske planer for utnyttelse av det. Bruket vil være et støttebruk. Hans arbeidssituasjon kan tilpasses driften av bruket. Bjørn Helge har flere personer foran seg i odelsrekkefølgen og kan ikke ha hatt noen berettiget forventning om å få overta eiendommen fremfor de foranstående odelsberettigede. Bjørn Helges situasjon er ikke anderledes enn hans egen situasjon. Ingen av dem bor på bruket. Begge har fulltidsarbeid utenfor gården. Bjørn Helge var opprinnelig heller ikke interessert i å overta gården. Det er først i de senere år, etter han kom i moden alder, at han har vist interesse i å overta. Han er ikke knyttet i noe skjebnesfellesskap til eiendommen. Han har ikke investert noe i den. Han taper ikke annet enn muligheten til i fremtiden å drive den. Han har fått gården billig. Kjøpesummen var kr 70.000. En overtakelse til odelstakst vil gi ham en pen gevinst og frigjøre kapital. Han blir ikke sittende tilbake som en rammet person. Inge Helge har ikke gjort annet enn å hevde sin rett. Han har tilbudt seg å overta eiendommen mot odelstakst, men ble møtt av Bjørn Helge med at det ble oppfattet som en uvennlig handling. Han måtte handle innenfor ett-års fristen. Han kan ikke bli møtt med at han har utvist passivitet. Han har ikke villet være påtrengende overfor Ole Kjerrgård så lenge han følte at Ole var negativ til ham. I stedet ville han avvente situasjonen så lenge Ole levde. Lagmannsretten har en begrenset kompetanse til å anvende skjønn hensett til at kravet i loven er: «klårt urimeleg». Denne saken ligger slik an at det ikke er mulig til å nekte odelsløsing.
Inge Helge ba om odelstakst. Herredsretten unnlot å taksere eiendommen. Det innebærer at herredsretten korrekt har anvendt tvistemålslovens regler på saken. Utgifter som knytter seg til takseringen reguleres etter skjønnsprosesslovens regler, mens utgifter som knytter seg til spørsmålet om odelsløsning reguleres av tvistemålslovens regler. I og med det ikke ble avhjemlet noen takst skal følgelig tvistemålslovens regler gjelde, jf. for øvrig RG-1995-1008.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Bjørn Helge Kjerrgård dømmes til å utstede skjøte til Inge Helge Kjerrgård på eiendommen gnr. 31, bnr. 6 i Askøy kommune mot betaling av løsningssum fastsatt ved odelstakst.
2. Bjørn Helge Kjerrgård dømmes til å betale sakens omkostninger for begge retter.»
Bjørn Helge Kjerrgård har i det vesentlig gjort gjeldende:
Saken står i faktisk henseende likt som for herredsretten. Det er herredsrettens dom som skal prøves. Herredsretten har anvendt rettsreglene korrekt på det faktum som foreligger. Dette tilfellet ligger utenfor kjerneområdet for odelsretten og det har herredsretten tillagt betydelig vekt. Løsningsretten er til beste for slekten som er knyttet til en landbrukseiendom. Den skal sikre at eiendommen overføres til neste slektsledd som en landbrukseiendom. Kjernen i odelsretten er at det er tale om en eiendom som skal tjene som en levevei. Denne eiendommen kan gi en helt marginal avkastning. Realistisk sett vil den ikke kunne drives økonomisk forsvarlig. Boverdien er den helt sentrale. En står i realiteten overfor en situasjon der en person vil løse en eiendom som ikke har noen landbruksmessig verdi.
Bjørn Helge Kjerrgård bor i nærheten av gården. Han oppfyller boplikten og vil kunne oppfylle driveplikten ved å inngå en leieavtale med naboen, jf. odelsloven §27 tredje ledd. Inge Helge Kjerrgård er bundet av odelsloven §27 første ledd og har bo- og driveplikt i 10 år.
Vurderingstemaet i odelsloven §21 annet ledd er «klårt urimeleg». Det er en skjønnsmessig bestemmelse. Det er ikke påstått at en overdragelse representerer odelsmisbruk, men det ligger nær opp til det, og det er et viktig fortolkningsmoment ved anvendelsen av §21 annet ledd. Det foreligger en sprikende rettspraksis med hensyn til praktiseringen av odelsloven §21. Kriteriene er gitt i dom inntatt i Rt-1978-268.
Hver sak må vurderes konkret. Partenes tilknytning er av betydning. Bjørn Helge Kjerrrgård har bodd på en utskilt parsell i oppveksten og like i nærheten i voksen alder. Inge Helge Kjerrgård har ikke hatt noen befatning med gården han krever løst på odel. Han har ikke vist interesse for å delta i driften, han har ingen tilknytning og han har ikke bodd på den eller i nærheten av den. Bjørn Helge kan ivareta det som er igjen av odelsretten. Slekten som bor der kan fortsette i neste generasjon. Inge Helge har ikke på noe tidspunkt tatt opp med Bjørn Helge at han ønsket å ta eiendommen på odel, selv om han var klar over at Ole Kjerrgård ønsket å overdra eiendommen til ham. Bjørn Helge har hatt en klar forventning om å få overta. Hensynet til Ole tilsier at han får beholde gården. Onkelen blir tatt vare på av Bjørn Helge og hans familie. Den innsats som Bjørn Helge og hans far har ytt gjennom mange år på eiendommen må også tillegges vekt. Det er en overvekt av hensyn som tilsier at Bjørn Helge får beholde eiendommen holdt opp mot den beskjedne tilknytning som Inge Helge har til den.
Inge Helge kunne krevd spørsmålet om løsning behandlet særskilt, jf. odelsloven §64. Saken har vært behandlet etter odelsloven §65. Både løsningssaken og verdsettelsen ble prosedert for herredsretten. Ut fra det resultat herredsretten kom til i løsningsspørsmålet valgte den å la være å foreta en taksering. Når herredsretten uimotsagt av partene har behandlet saken på denne måte, må den behandles som en odelsovertakst som følger av skjønnsprosesslovens regler. Bestemmelsen i skjønnsprosessloven §42 får anvendelse og Bjørn Helge Kjerrgård skulle vært tilkjent fulle saksomkostninger for herredsretten. Subsidiært kreves det at han får dekket den del av utgiftene som refererer seg til spørsmålet om taksering. Det kan ikke ses å foreligge hjemmel for en slik løsning, men det er bedre enn den løsning som herredsretten har truffet med hjemmel i tvistemålsloven. Heller ikke den kan ses å ha noe rettslig grunnlag.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Prinsipalt: Bjørn Helge Kjerrgård tilkjennes saksomkostninger for herredsretten med kr 33.510,- tillagt 12% renter regnet fra 15.04.99
Subsidiært: Bjørn Helge Kjerrgård tilkjennes saksomkostninger for herredsretten med kr 22.340,- tillagt 12% årlig rente regnet frra 15.04.1999.
Atter subsidiært: Herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.
3. Bjørn Helge Kjerrgård tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Inge Helge krever som best odelsberettiget eiendommen løst på odel fra sin fetter Bjørn Helge som har overtatt den av sin onkel Ole. Bjørn Helge krever odelsløsning nektet med hjemmel i odelsloven §21 annet ledd. Etter odelsloven §21 annet ledd kan odelsløsning nektes når det ville være klart urimelig om løsningsmannen fikk drive eieren bort.
Odelsloven §21 gir ikke hjemmel for at det kan foretas en alminnelig rimelighetsavveining mellom eier og løsningsmann jf. Rt-1990-278 og Rt-1988-1062. Odelsløsning innebærer at den aktuelle besitter fordrives. Ved rimelighetsvurderingen er dette lovens utgangspunkt slik at det er de øvrige omstendigheter rundt odelsløsingen som må vurderes, jf. Rt-1978-268. Bestemmelsen får anvendelse når «de interesser som odelsløseren fremmer, er så beskjedne etter art og styrke i forhold til hva saksøkte i tilfelle må ofre at resultatet blir klart urimelig «jf. s. 270 - 271. Sivillovbokutvalget har uttalt jf. NOU 1972:22 med hensyn til rettens skjønnsmessige vurdering» at det må vere ei monaleg overvekt av omsyn som talar mot å tillate løysing.» Det følger av dom inntatt i Rt-1990-781 at det som et alminnelig utgangspunkt må gjelde at odelsløsing bare i rene unntakstilfelle kan nektes på det grunnlag at det foreligger odelsmisbruk. Som fremholdt på s. 786 i samme dom har det sin bakgrunn i at man i odelsloven har faste regler om hvem som har odelsrett og om prioritetsforholdet. Det uttales videre bl.a.:» Ved odelsloven §21 er det riktignok blitt adgang til å fravike prioritetsforholdet når det gjelder løsning fra en odelsberettiget, men dette er en bestemmelse som har meget begrenset rekkevidde. Jeg viser for øvrig til de generelle synspunkter i Høyesteretts dom i Rt-1990-278.»
Det skal således mye til for å gjøre unntak fra odelsrekkefølgen.
Lagmannsretten er delt i synet på saken.
Lagmannsrettens flertall, lagdommer Njøsen, lagdommer Frønsdal, ekstraordinær lagdommer Grimstad og meddommerne Klara Johanna Mongstad og Brynjulf Heggland er kommet til at anken må føre frem. Flertallet finner at en løsning til fordel for Inge Helge ikke vil kunne nektes med hjemmel i odelsloven §21 annet ledd. Det vil ikke være «klårt urimelig» at Inge Helge som best odelsberettiget får overta eiendommen.
Odelseiendommen er oppgitt til 49 dekar innmark og 76 dekar utmark. Utmarken er beplantet med 30-35 dekar plantefelt som er 10-15 år gammelt. På eiendommen er oppført våningshus, driftsbygning, uthus, stall, garasje og naust. Eiendommen har ikke vært drevet som jordbrukseiendom siden 1992 da tidligere eier Ole sluttet med sauedrift. Brukets størrelse tilsier etter dagens forhold at det ikke er aktuelt som et fulltidsbruk, men fremstår som et støttebruk.
Per i dag bor Ole i våningshuset på eiendommen. Bjørn Helge er oppvokst på en utskilt parsell til gården. I voksen alder bygde Bjørn Helge hus ca 1 km fra gården. Han bor der i dag sammen med sin familie.
Lagmannsretten legger til grunn at Bjørn Helge gjennom oppveksten har hjulpet til på gården spesielt i slåtten. Også i voksen alder har han hjulpet noe til mens gården ble drevet og senere vært med på vedlikeholdholdsarbeider. Bjørn Helge driver ikke gården i dag. Han har tatt seg utdannelse og har fast arbeid utenom gården. Han har ikke inntekter av gården eller vil være avhengig av inntekter fra den.
Bjørn Helge kan, slik lagmannsretten ser det, ikke ha hatt en berettiget forventning om å få overta eiendommen på bekostning av flere og bedre odelseberettigede. Inge Helge, som er den best odelsberettigede, har ikke på noe tidspunkt tilkjennegitt at han ville fraskrive seg odelsretten. Tvertom har han, når han ble spurt av Ole om å fraskive seg retten, gitt uttrykk for at han ønsket å benytte seg av sin rett. Oles ønske om å overdra eiendommen til Bjørn Helge kan heller ikke tillegges særskilt vekt i vurderingen. Som påpekt i dom inntatt i Rt-1989-447, er det nettopp når eier selger til en annen enn den best odelsberettigede at løsningsspørsmålet kommer opp.
Det fremgår av avtalen om eiendomsoverdragelse at Ole skal ha vederlagsfri bruksrett til hovedleiligheten i våningshuset samt at Bjørn Helge skal skaffe ham ved til eget behov. Bjørn Helge har ikke påtatt seg forpliktelser overfor Ole utover ordinære kårforpliktelser som enhver løser vil kunne oppfylle.
Bjørn Helges far deltok i driften av gården frem til Ole sluttet med sauehold. I den grad det skal tillegges noen vekt er dette tatt hensyn til det ved at prisen ble satt lavt etter ønske fra Ole, slik at en evt. gevinst ved odelsløsing tilfaller Bjørn Helge. Dette følger av avtalen om overdragelse pkt. 3. Etter flertallets syn taper Bjørn Helge ikke annet ved odelsløsing enn muligheten til å drive gården i fremtiden. Han må ikke ofre noe som resulterer i at han blir urimelig stilt. Flertallet er enig med herredsrettens mindretall i at partenes situasjon ikke vil bli vesentlig forskjellig om løsningskravet tas til følge eller ikke. Det vises til at begge har arbeid og bolig utenfor gården.
Inge Helge har ikke samme tilknytningen til eiendommen som Bjørn Helge all den tid han er oppvokst i Bergen og siden han var 13-14 år i liten grad har vært på eiendommen annet enn på korte besøk. Inge Helge har imidlertid god praktisk erfaring fra landbruk gjennom arbeid i ferier på gårdsbruk i Seim og i Vik. Han har realistiske planer for driften av eiendommen som et støttebruk. Disse består i grasproduksjon til hestefor, oppstalling og utleie av beite til hest samt planting med tanke på juletreproduksjon. Bjørn Helge har planer om sauehold. Ingen av partene har landbruksrelatert utdannelse. Inge Helge og Bjørn Helge stiller etter flertallets syn likt med hensyn til erfaringsbakgrunn og planer for drift av gården.
Passivitetsbetraktninger kan ikke kommme i betraktning. Flertallet oppfatter Inge Helge som en reflektert person som ikke ville være påtrengende overfor Ole i spørsmålet om odelsretten, men som hevdet sin rett når Ole bragte spørsmålet på bane. Noe krav til aktiv pågang kan ikke stilles jf. forøvrig Rt-1990-781.
Ankende part har påberopt at odelsløsningsspørsmålet må undergis en mindre streng vurdering når det er tale om et bruk der boverdien er den sentrale og odelspretendentene er fettere og ikke søsken. I slike tilfeller må det legges avgjørende vekt på at Bjørn Helge har nær tilknytning til eiendommen mens Inge Helge helt mangler tilknytning. Odelsløsning i en slik situasjon vil ikke ivareta de interesser som søkes vernet gjennom odelsretten.
Selv om boverdien kan synes å være den sentrale i forhold til mulig avkastning ved drift av bruket, finner flertallet ikke at det åpner for en ordinær rimelighetsavveining med hensyn til om eiendommen skal nektes løst på odel. Utgangspunktet må være lovens ordlyd der det stilles vilkår om klar urimelighet. Ved denne vurderingen kan det være relevant å tillegge partenes tilknytning noe større vekt der boverdien er den sentrale enn der verdien som landbrukseiendom er den dominerende. Likefullt vil det etter flertallets syn ikke innebære noen klar urimelighet om Inge Helge får løse gården på odel.
Lagmannsretten mindretall, meddommerne Bjørg Vie og Paul Martin Sælen, er kommet til at vilkårene for å nekte løsning er til stede og kan i det vesentlige vise til herredsrettens flertalls begrunnelse som lagmannsrettens mindretall gir sin tilslutning til. Slik det ligger an med odelsløsers tilknytning samt eiendommens beskaffenhet skal det mindre til for å anvende odelsloven §21 enn hvis en er i kjerneområdet for de interesser som odelsretten skal beskytte. Etter mindretallets oppfatning vil det føre til et klart urimelig resultat å følge den alminnelige odelsrekkefølgen. Det legges herunder avgjørende vekt på partenes ulike tilknytning til eiendommen. Inge Helge sin situasjon har parallelle trekk til den kategorien som omhandles i odelsloven §21 første ledd annet pkt. Det legges også vekt på Oles sterke ønske om at Bjørn Helge skulle få overta eiendommen.
Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten blir å avgjøre etter tvistemålslovens regler. Det er alene løsningsspørsmålet som er gjenstand for anke for lagmannsretten. Selve verdsettelsen har ikke vært tema. Det er da de alminnelige regler i tvistemålsloven som får anvendelse jf. skjønnsprosessloven §43. Dette har også støtte i forarbeidene jf. NOU 1973:47 s. 18 hvor Sivillovbokutvalget presiserer at de alminnelige regler i kap.1 i skjønnsloven, bl.a reglene om saksomkostninger, bare skulle gjelde den delen av saken som har med verdsettingen å gjøre, og at saksbehandlingen ellers i odelsløsingssaker var ment å være uttømmende regulert med en alminnelig henvisning til tvistemålsloven sammen med særregelene i lovutkastet. Dette ble fulgt opp av departementet jf. Ot.prp.nr.52 (1974-1975) hvor det bl.a. heter:
«Sakskostnader som gjeld sjølve odelstaksten, følgjer reglane i skjønnslova §42 og §43. Andre kostnader i samband med løysingssaka går etter reglane i tvistemålslova kap. 13.»
Anken har ført frem. I tråd med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf. §180 annet ledd må ankemotparten etter flertallets syn erstatte den ankende part de nødvendige utgifter forbundet med sakens behandling for lagmannsretten og nødvendige utgifter knyttet til behandlingen av løsningsspørsmålet for herrredsretten. Unntaket i §172 annet ledd får ikke anvendelse. Utgifter knyttet til spørsmålet om taksering reguleres etter skjønnsprosessloven §42 og skal dekkes av ankemotparten jf. skjønnsprosessloven §54. Nødvendige saksomkostninger for lagmannsretten fastsettes i samsvar med inngitt omkostningsoppgave til kr 65.400 hvorav kr 49.000 utgjør salær og det øvrige rettsgebyr og andre utlegg jf. tvistemålsloven §176. For herredsretten fastsettes nødvendige saksomkostninger knyttet til løsningssaken til kr 22.077 hvorav kr 17.512 utgjør salær og det øvrige utgifter. Nødvendige omkostninger knyttet til skjønnet fastsettes til kr 22.340 i samsvar med inngitt omkostningsoppgave. Av dette utgjør kr 18.000 salær og det øvrige utgifter.
Ut fra det resultat mindretallet er kommet til mener mindretallet at hver av partene bør bære egne omkostninger for herreds- og lagmannsrett vedrørende utgifter knyttet til løsningsspørmålet. Mindretallet tiltrer flertallets begrunnelse for å idømme omkostninger knyttet til skjønnet.
Dommen er avsagt under slik dissens som fremgår ovenfor.
Domsslutning:
1. Bjørn Helge Kjerrgård dømmes til å utstede skjøte til Inge Helge Kjerrgård på eiendommen gnr 31 bnr 6 i Askøy kommune mot betaling av løsningssum fastsatt ved odelstakst.
2. Bjørn Helge Kjerrgård tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten med kr. 65.400 - sekstifemtusenfirehundre - og for herredsretten med kr. 22.077 - tjuetotusenogsyttisyv - til Inge Helge Kjerrgård innen 2 - to -uker fra forkynnelsen av denne dom.
3. Inge Helge Kjerrgård tilpliktes å betale saksomkostninger for herredsretten med kr. 22.340 - tjuetotusentrehundreogførti - til Bjørn Helge Kjerrgård innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.