LG-1999-136

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-04-07
Publisert:	LG-1999-00136
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nordhordland herredsrett - Gulating lagmannsrett LG-1999-00136. Anken nektes fremmet til Høyesterett, HR-2000-00819.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Carl Hartwig, Bergen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Arne S, Valen, Bergen).
Forfatter:	Lagmann Eivind Eftestøl. Kst. lagdommer Fredrik Staff. Kst. lagdommer Bjørn Solbakken
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §35, Barnevernloven (1992) §4-12, §4-4, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §35a, §4-19, §4-21

Saken gjelder tvist om daglig omsorg og foreldreansvar.

A fødte den xx.xx.1997 barnet C. Opprinnelig erkjente en annen enn saksøker farskapet til barnet. B har imidlertid ved Nordhordland herredsretts dom av 15. april 1998 fått fastslått at han er far til barnet.

Partene har aldri bodd sammen, men hadde et kort forhold høsten 1996.

Mens A var gravid, mottok barneverntjenesten en bekymringsmelding fra bydelslegen. Meldingen var begrunnet med at As psykiske problemer var lite forenlig med å ha eneomsorgen for et barn.

De første to månedene etter fødselen bodde mor og barn hos mors foreldre. Fra 17. august til 6. oktober 1997 bodde de på Bergen Mødrehjem. Deretter flyttet de tilbake til hennes foreldre.

Barneverntjenesten besluttet først med As samtykke at C skulle plasseres i fosterhjem hos mors foreldre med hjemmel i barnevernloven §4-4 femte ledd.

På grunn av mors alvorlige psykiske problemer, ble det imidlertid fremmet sak om omsorgsovertakelse for fylkesnemnda. Fylkesnemnda fattet vedtak om omsorgsovertakelse og plassering av C i fosterhjem hos As foreldre den 27. mai 1998. A har fortsatt foreldreansvaret for gutten. Hun var enig i omsorgsovertakelsen og plasseringen.

C bodde sammen med sin mor og hennes foreldre fram til mars 1999. Da flyttet A inn i egen bolig like i nærheten av sine foreldre.

B er opprinnelig fra Marokko. Han er i dag norsk statsborger og har bodd i Norge i over 12 år. B var tidligere gift med en norsk kvinne, og fra dette ekteskapet har han datteren, D, som snart er fem år gammel. B er nå gift på nytt med en kvinne fra Marokko. De bor i en treroms leilighet i Bergen.

I juni 1998 gikk B til sak for å få den daglige omsorgen og del i foreldreansvaret for C. Den 2. november 1998 ble det av Nordhordland herredsrett avsagt dom med slik slutning:

1. B skal ha den daglige omsorg for C f. **. juni 1997.

2. A og B skal ha felles foreldreansvar for C.

3. Partene bærer sine egne omkostninger.

B reiste overfor barneverntjenesten krav om samvær med C i medhold av barnevernloven §4-19. Den 9. juni 1999 bestemte fylkesnemnda at B skulle ha rett til samvær med C en gang pr. måned.

Ved stevning av 6. juli 1999 krevet B rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak. Ved dom av 3. mars d.å. fastsatte Nordhordland herredsrett også samvær hver fjerde uke. Herredsretten utvidet imidlertid samværene fra 2 til 4 timer. I dommen legges det også opp til at noen av samværene skal finne sted i tilknytning til fosterhjemmet.

Det første samværet mellom far og sønn fant sted 6. juli 1999. Senere har det stort sett vært månedlige samvær. Cs avlastningsmor, E, har vært til stede under samtlige samvær.

A fremmet rettidig anke over Nordhordland herredsretts dom av 2. november 1998. Ankeforhandlingen ble avholdt i Bergen 20. og 21. mars 2000. Foruten sakens parter avga den sakkyndige, psykolog Hermund Seland, og sju vitner forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

A har i det vesentlige anført:

Etter barneloven §35 og §35a, jf. §34 tredje ledd, skal en avgjørelse om daglig omsorg og foreldreansvar først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Det beste for C vil utvilsomt være at han fortsatt far bo sammen med sine fosterforeldre og sin mor. A har nær følelsesmessig tilknytning til C, og har vært en sentral omsorgsperson for ham helt siden fødselen. Det er mors reelle omsorgsfunksjon som må være avgjørende. Det faktum at hun formelt sett ikke har omsorgen er i denne sammenheng uten betydning.

Et miljøskifte vil utvilsomt være svært uheldig for C. Han vil da miste sin daglige nære tilknytning til de tre personene som i snart tre år har hatt omsorgen for ham. Etter rettspraksis er dette et moment som må tillegges helt vesentlig vekt i saker vedrørende små barn.

C har en sterk og god tilknytning til sin mor. Dette har han selv om hun er syk og ikke alene har omsorgen for gutten. Dessuten har han tilknytning til fosterforeldrene og miljøet hvor alle fire bor.

Helsemessig sett er mor i klar bedring, og det er realistisk å tro at hun om 2-3 år vil kunne ha omsorgen for C alene.

Retten må for øvrig legge vesentlig vekt på den sakkyndiges vurderinger. Psykolog Seland understreker i sin utredning nettopp Cs livsviktige tilknytning til mor og fosterforeldre. Selv om C har begynt å bli kjent med sin far, er hans tilknytning til de nevnte omsorgspersoner i dag langt viktigere for ham.

Selv om B er skikket til å ha omsorgen for C, må det legges til grunn at han ikke er lett å samarbeide med og at han ofte kommer i konflikt med andre mennesker. Det vises bl.a til fylkesnemndas avgjørelse i samværsspørsmålet hvor det fremgår at samværene mellom B og hans datter har medført betydelige belastninger for både moren og barnet. Det har i lange perioder har vært nødvendig å ha bistand fra advokater og andre personer for å løse de konflikter som har oppstått.

B har åpenbart behov for å bearbeide en del personlige problemer. Han synes imidlertid ikke å se behovet for dette selv.

Saken er spesiell fordi C er under offentlig omsorg. Det vises i den forbindelse til Lindbos bok «Barnevernsrett», 3.utg. side 296 flg. som behandler nettopp denne problemstillingen. Det vises der til rettspraksis hvor det fastslås at domstolene i tvist om foreldreansvar og/eller daglig omsorg er henvist til å velge mellom de to foreldre som er sakens parter.

Selv om retten bare kan velge mellom foreldrene, er det imidlertid ikke nødvendigvis slik at den av foreldrene som blir tilkjent foreldreansvaret må oppfostre barnet selv, se Rt-1986-1139 flg. og Rt-1978-976 flg.

Som Lindbo påpeker er rettstilstanden slik at domstolene i en barnefordelingssak bl.a har anledning til å gi foreldreansvaret til den av foreldrene som gir uttrykk for å ville benytte dette til å samtykke til fortsatt offentlig omsorg. Det er nettopp en slik situasjon vi står overfor her. A makter foreløpig ikke å ha omsorgen alene, men samtykker i at C fortsatt skal være i fosterhjem hos sine besteforeldre.

Den annen part har vist til Rt-1993-707 flg. hvor det uttales at spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha omsorgen må vurderes ut fra en forutsetning om at barnevernets omsorgsovertakelse blir opphevet. Dette utsagnet kan ikke tillegges generell betydning. Dessuten blir det lite treffende i en sak hvor mor samtykker i fortsatt omsorgsovertakelse.

I en sak som den foreliggende vil man nødvendigvis måtte bevege seg inn på barnevernlovens område.

Det er dessuten høyst usikkert om C blir flyttet til far dersom omsorgsovertakelsesvedtaket skulle bli opphevet, jf. barnevernloven §4-21 annet ledd.

Ut fra de hensyn som er nevnt bør A i tillegg til den daglige omsorg også ha foreldreansvaret for C alene.

Det er nedlagt slik påstand:

1. A skal ha den daglige omsorgen for C.

2. A har foreldreansvaret for C f. *.06.97.

3. A/det offentlige, tilkjennes sakomkostninger.

B har i det vesentlige anført:

Dommen i herredsretten er riktig. I en barnefordelingssak som dette skal avgjørelsen treffes ut fra en forutsetning om at vedtaket om omsorgsovertakelse blir opphevet. Det vises til Rt-1993-707. Tenker vi oss at vedtaket faller bort, slik at fosterforeldrene ikke lenger har omsorgen, vil mor i dag ikke representere noe omsorgsalternativ. Følgelig må far få omsorgen.

Den påberopte dommen i Rt-1986-1139 knytter seg til en helt annet situasjon. Vurderingen der kan derfor ikke tillegges betydning.

Ved vurderingen av hvor C skal bo, kan man forøvrig ikke vurdere A og foreldrene sammen som et omsorgsalternativ. Det er mors og fars omsorgsevne som skal sammenlignes.

Den sakkyndige har på denne bakgrunn misforstått sin oppgave. Han har i sin utredning trukket inn hensyn som det er tillagt fylkesnemnda, ikke lagmannsretten, å ta stilling til. Lagmannsretten skal ikke, slik den sakkyndige synes å tro, vurdere spørsmålet om hvilken betydning miljøskifte vil ha for C. Dette er et spørsmål som må overlates til fylkesnemnda, jf. barnevernloven §4-21.

Saken er prinsipiell og rettstilstanden er delvis uavklart.

Det må imidlertid være helt avgjørende at A ikke er frisk nok til å ha omsorgen for C alene. Dette erkjenner hun selv, og den sakkyndige legger også dette til grunn i sin utredning. Det er følgelig ingen tvil om at As psykiske problemer influerer på hennes omsorgsevne. Dette underbygges entydig både av fylkesnemndas vedtak og av de ulike legeerklæringer m.v. som foreligger i saken.

Det bestrides ikke at As helsetilstand er blitt bedre den siste tiden, men hun er likevel ikke frisk nok til å ha omsorgen alene. Slik vil situasjonen være i flere år framover. Det kan ikke være riktig å gi omsorgen A når det knytter seg så stor usikkerhet til hennes helsetilstand i årene som kommer.

Dommen må ta utgangspunkt i situasjonen slik den er i dag. Selv om mor i praksis har en del av omsorgen for C, har hun ikke formelt omsorgen så lenge foreldrene er fosterforeldre.

Det har vært flere utredninger om B som omsorgsperson. Alle konkluderer med at han er godt skikket til å ta hånd om et barn. Dessuten vil han få god støtte av sin kone. B er derfor det beste omsorgsalternativ. C vil utvilsomt få det best hos ham. Foreldrene bør for øvrig ha delt foreldreansvar for C.

Det er nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. B/det offentlige tilkjennes saksomkostninger.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten skal ta stilling til hvem av foreldrene C skal bo fast hos etter barneloven §35a, jf. §34 tredje ledd og hvem som skal ha foreldreansvaret etter samme lovs §35, jf. §34 tredje ledd.

Det offentlige har i dag omsorgen for C i medhold av barnevernloven §4-12. Lagmannsrettens avgjørelse vil følgelig ikke ha direkte og umiddelbar betydning for Cs omsorgssituasjon. Denne vil først bli endret dersom fylkesnemnda finner å ville oppheve sitt vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven §4-21.

Avgjørelsen i en barnefordelingssak skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf. barneloven §34 tredje ledd fjerde punktum.

Lagmannsretten legger etter bevisføringen til grunn at C er en sunn og frisk gutt som utvikler seg normalt for alderen. Han har det godt hos sine fosterforeldre og sin biologiske mor som bor like i nærheten av hverandre i X i Y kommune. Besteforeldrene har i praksis vært fosterforeldre for C fra han var spedbarn. Det vises til parts- og vitneforklaringer om dette.

C lever i nær følelsesmessig tilknytning til sin mor. A utøver betydelig omsorg, og har daglig samvær med gutten. C går i barnehage 3 dager i uken, og det er også etablert et avlastningshjem for ham. I tillegg har han samvær med far en gang i måneden.

A er uføretrygdet, men er nå som et ledd i et arbeidstreningsprogram i arbeid en dag pr. uke.

A har siden 17-18 års alderen hatt betydelige psykiske problemer. Disse problemene er bakgrunnen for fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertagelse av C. A har under lagmannsrettens ankebehandling inngående forklart seg om sine problemer.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå detaljert inn på As sykdomshistorie, men konstaterer at hun har fått ulike former for behandling. Det har vært noe uenighet knyttet til hennes diagnose. Psykolog Seland, og de psykologer hun har hatt lengst behandlingskontakt med, synes imidlertid å være enige om at hun har en kombinasjon av en tvangsnevrotisk lidelse og en personlighetsforstyrelse.

Retten legger til grunn at As helsetilstand er blitt bedre i den senere tid, og at mulighetene for ytterligere bedring av hennes psykiske helsetilstand synes å være gode. Det vises til den sakkyndiges utredning hvor det sies at A befinner seg i en langsom men tydelig bedringsprosess.

A fungerer bedre idag enn hun gjorde da C ble født. Hun mangler imidlertid fortsatt kapasitet til å ha den daglige omsorgen for et barn alene. Både A selv og psykolog Seland er av den oppfatning. A ønsker av den grunn at foreldrene fortsatt skal ha hovedansvaret for C.

A mener selv at hun om 2-3 år vil kunne ha omsorgen for C alene. Psykolog Seland gir på sin side uttrykk for at tidsaspektet er usikkert, men at det sannsynligvis minst vil ta så lang tid som mor forventer.

A synes forøvrig å ha god innsikt i egne psykiske problemer og de begrensninger dette fører til i hennes omsorgsevne.

Lagmannsretten legger som herredsretten til grunn at B på sin side er godt skikket til å ha omsorg for barn. Lagmannsretten viser i den forbindelse til psykolog Selands utredning og de vurderinger som tidligere er gjort av psykologene Wormnes og Eri. Vedrørende Bs omsorgsevne uttaler Seland følgende: «Den måten han tar seg av både sin datter og sønn gir ikke grunnlag for å reise noen tvil om om hans evne til å ha omsorg for barn. Psykolog Jon Wormnes karakteriserte ham i 1998 som «en kjærlig far med stor interesse for sitt barn».

De psykiske plager B hadde våren 1997 oppfattes som belastningsreaksjoner etter samlivsbrudd. Dette diskvalifiserer ham på ingen måte som omsorgsperson.

B bor nå i en 3-roms leilighet i Bergen. Han har aldri hatt daglig omsorg for eller bodd sammen med C. B er i dag gift med en kvinne fra Marokko. Han har fra juli 1999 stort sett hatt samvær med C en gang i måneden. Samværene har forløpt uten problemer. Psykolog Seland konkluderer med at far og sønn, ut fra det begrensede samværet de har hatt, har fått en overraskende god kontakt. Det legges også til grunn at far har et godt forhold til sin datter, D. Hun er hos faren annenhver helg fra fredag til mandag.

Lagmannsretten er etter en samlet og helhetlig vurdering kommet til at det vil være til Cs beste at A får den daglige omsorg og foreldreansvaret for ham.

Lagmannsretten legger i sin vurdering avgjørende vekt på den følelsesmessige tilknytning C utvilsomt har både til sine fosterforeldre og sin biologiske mor. Det er i den sammenheng Cs faktiske tilknytning til moren som må være avgjørende, ikke hvilken formell omsorgssituasjon hun er i.

På samme måte vil Cs følelsesmessige forhold til fosterforeldrene være av stor betydning for ham - uansett om omsorgsovertakelsesvedtaket etter barnevernloven skulle falle bort.

Mor og fosterforeldrene har hatt den faktiske omsorgen for C helt siden han ble født. Far har ikke på noe tidspunkt vært i en slik omsorgsrolle, og C har naturlig nok derfor ikke den samme følelsesmessige tilknytning til ham. Det vises til psykolog Selands konklusjoner vedrørende Cs tilknytning til henholdsvis moren og faren som er sitert nedenfor.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det forøvrig heller ikke slik at den av foreldrene som skal tilkjennes omsorgen eller foreldreansvaret nødvendigvis må oppfostre barnet alene. Det vises i den sammenheng til Rt-1986-1139 hvor Høyesterett kom til at det ville være best for barnet å bli boende hos besteforeldrene. Moren fikk foreldreansvaret nettopp fordi hun ville medvirke til at barnet fortsatt fikk bli boende der.

Lagmannsretten legger til grunn at A ønsker at C fortsatt i flere år skal bo hos hennes foreldre. Dette vil være med på å gi ham en stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Dette er momenter som både etter barnelovens forarbeider og rettspraksis skal tillegges vesentlig vekt, spesielt i relasjon til små barn.

Fra psykolog Selands konklusjon siteres:

«Hvem det er best for barnet at har den daglige omsorgen, må etter min vurdering altså ta hensyn til at C er en levende gutt som allerede har rukket å knytte seg nært til sin mor og mors familie. Det er til beste for barnet at det i hans kontakter med voksne finnes en basis preget av stabilitet, pålitelighet og kontinuitet. Tilknytningen mellom mor og barn virker god, og det er utvilsomt best for barnet at denne relasjonen blir tatt vare på. C er begynt å bli kjent med sin far, men det mangler ennå en tilknytning til ham som gutten kan bygge sin personlighetsutvikling på. Uten at det ble begått overgrep mot guttens tilknytning til sin mor, kan jeg ikke forstå at gutten skal kunne oppnå noen tilknytning til far som kan bli like viktig som tilknytningen til mor før han begynner å nærme seg puberteten.

Samlet sett mener jeg at dette er en sak der mor bør få den daglige omsorgen, til tross for at hun isolert sett har noen svakere forutsetninger enn faren for alene å ha den daglige omsorgen for sønnen. Barnets behov for vern om sine relasjoner til mor og hennes familie blir best sikret på den måten. Etter min vurdering vil det totalt sett være vanskeligere å verne om det som er til beste for gutten om far gis den daglige omsorgen. En løsning der mor har den daglige omsorgen, er også godt forenlig med at gutten gis gode muligheter til å utvikle sin fortrolighet med far slik at han også kan få den tilknytning til ham som kan trenge for å møte sin framtid.»

Lagmannsretten slutter seg til de synspunkter den sakkyndige her gir uttrykk for. Et miljøskifte vil slik lagmannsretten vurderer det innebære en risiko for C.

A synes å kjenne sin begrensning når det gjelder omsorgsevne. Hun tar de nødvendige initiativ dersom hun ikke selv kan ta hånd om C. Samarbeidet med fosterforeldrene om omsorgen synes å fungere bra.

Lagmannsretten viser også til den forklaring sosial- og barnevernsleder i Y kommune ga i retten hvor hun ga uttrykk for at det var et viktig hensyn ved fosterhjemsplasseringen av C at mor da kunne ha mye kontakt med gutten. Forventningen om tilbakeføring til mor ble også tillagt vekt ved plasseringen.

Videre må det vurderes som positivt for C at han vokser opp med flere fra sin biologiske familie rundt seg til daglig. En flytting av C til far vil innebære skifte både av omsorgspersoner, rutiner og det øvrige miljøet i hjemmet. I tillegg vil han ikke lenger kunne gå i den samme barnehagen som tidligere.

Etter lagmannsrettens syn er det gjennom en periode på snart tre år etablert en omsorgssituasjon for C som fungerer meget bra. C er i en aldersgruppe hvor barn er særlig sårbare for brudd i betydningsfulle kontaktforhold. I en slik situasjon må det kreves overvekt av sannsynlighet for at en flytting vil være til fordel for barnet for at det skal gjøres endringer i omsorgssituasjonen, jf. Rt-1996-427 flg. og Rt-1996-950 flg. Lagmannsretten kan ikke se at dette er tilfellet i den foreliggende sak.

Lagmannsretten finner av de grunner som er nevnt at A også bør ha foreldreansvaret for C alene. Retten tar etter samtykke fra partene ikke stilling til spørsmålet om samværsrett.

Begge parter har lagt ned påstand om saksomkostninger.

Anken har etter dette ført fram. B skal da etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 første ledd erstatte den annen parts saksomkostninger ved behandlingen av saken i lagmannsretten. Lagmannsretten finner imidlertid at unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd må komme til anvendelse da saken var så tvilsom at B hadde fyllestgjørende grunn til å la den komme for retten. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.

Ut fra resultatet lagmannsretten har kommet til, finner retten ikke grunn til å omgjøre herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A skal ha den daglige omsorgen for C, født **.06.1997

2. A skal ha foreldreansvaret for C.

3. Hver av partene bærer sine egne omkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.