Hopp til innhold

LG-1999-1791

Fra Rettspraksis


Instans: Gulating lagmannsrett - Dom
Dato: 2000-05-04
Publisert: LG-1999-01791
Stikkord: Strafferett, Bevisanke, Straffutmåling
Sammendrag:
Saksgang: Sunnfjord herredsrett nr. 1999-00246 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01791.
Parter: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Bente Staven) mot A (Forsvarer: Advokat Frank Amundsen).
Forfatter: Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Kjell Frønsdal. Kst. byrettsdommer Elizabeth Baumann, fire meddommere
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §228, §229, §62, Straffeprosessloven (1981) §281


Ved tiltalebeslutning av 19 03 1999 ble A satt under tiltale ved Sunnfjord herredsrett for flere forhold, benevnt post I-V. Tiltalebeslutningen gjaldt bl a overtredelse av:

«I

straffeloven §229, 2. straffalternativ,

for å ha skadet en annen på legeme eller helbred, og legemsbeskadigelsen hadde til følge sykdom eller arbeidsudyktighet som varte over 2 uker.

Grunnlag er følgende forhold:

Søndag 13. september 1998 i Flora, på felles bopel på gården X, slo han B i brystet slik at to ribbein ble brukket og høyre lunge punkterte. B ble sykemeldt til november måned.

II

straffeloven §228 første ledd

for å ha øvet voldt mot en annens person.

Grunnlag er følgende forhold:

a) I tidsrommet fra våren 1997 til 1999 ved gjentatte anledninger i Flora, på felles bopel på gården X, slo han B».

Sunnfjord herredsrett avsa dom 07 07 1999, med slik domsslutning:

«1. A, født *.*..1939 frifinnes for tiltalens post I, II b) og II c), III, IV og V.

2. Tiltalte dømmes for en overtredelse av straffeloven §228 første ledd til en straff av fengsel i 20 - tjue - dager.

3. Saksomkostninger til det offentlige idømmes ikke».

Det skal bemerkes at det forhold tiltalte ble domfelt for (slutningens punkt 2), er det tilfelle som er beskrevet i tiltalebeslutningen under post II a, der gjerningsbeskrivelsen er inntatt ovenfor.

Påtalemyndigheten har anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for så vidt gjelder frifinnelsen for overtredelse av straffeloven §229 annet straffalternativ, samt over straffutmålingen for det forhold tiltalte ble funnet skyldig i. Anken er henvist til ankebehandling ved beslutning av 13 10 1999. Ankeforhandling ble holdt i Bergen over to dager fra 03 05 2000.

Tiltalte A er født *.*. 1939. Hans adresse er nå Y. Han oppgis å være uten arbeid og oppebærer sosialtrygd. Han er domfelt noen ganger, senest ved Sandnes herredsretts dom av 29 04 1994, til en bot kr 2.000, med subsidiær fengselsstraff fire dager, for overtredelse av straffeloven §228 første ledd. Under ankeforhandlingen i nærværende sak har han ikke møtt, men lagmannsretten besluttet å fremme saken i hans fravær i medhold av straffeprosessloven §281 nr 2. Om dette vises til beslutning inntatt i rettsboken. Under ankeforhandlingen ga syv vitner forklaring. En del dokumentmateriale ble dokumentert.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at tiltalte og fornærmede, B, var samboere, først i Stavanger og senere på X i Flora kommune. De flyttet dit for å drive en gård som var kjøpt for midler som fornærmede hadde skaffet til veie. Samlivet ble stormfullt og preget av voldsbruk fra tiltaltes side, men fornærmede valgte å «skjule» dette i forhold til omgivelsene, bl a ved å gi andre «forklaringer» på skadesårsakene i tilfeller der hun bar preg av mishandling fra tiltaltes side. Hun fortalte imidlertid mer åpent om forholdene til sin datter C, som hun holdt jevnlig holdt kontakt med over telefon og som også besøkte henne og tiltalte, sammen med sin mann D, på X ved et par anledninger.

Søndag 13 09 1998 oppsøkte tiltalte E og dennes ektefelle F som hadde et sommersted på X i en avstand av en snau kilometer fra tiltaltes og fornærmedes bopel. Tiltalte ba om hjelp til å få sanket sammen en del sauer, og noen minutter etter at han var ankommet, kom også fornærmede til stede. Etter det E har forklart og som lagmannsretten legger til grunn, bar fornærmede tydelig preg av å ha smerter. E og F registrerte dette, og oppfattet det som påfallende at tiltalte og fornærmede ga to ulike forklaringer på hvordan smertene - skaden - var oppstått: Den ene sa at fornærmede hadde falt ned en trapp og fått en tung «balle» over seg. Den andre sa at hun var blitt stanget av en okse.

Fornærmede ble innlagt på kirurgisk avdeling ved Sentralsjukehuset Sogn og Fjordane i Førde 14 09 1998, og hun ble der til 22 09 1998. Det vises til legeerklæring, datert 26 02 1999, som er fremlagt under ankeforhandlingen. Det ble konstatert brudd av ett eller to ribbein på høyre side og sammenfall av lunge på samme side. Etter utskrivelsen ble hun sykmeldt til 18 10 1998.

Om skadesårsak er det i journalen oppgitt at fornærmede skulle ha falt ned 12 trappetrinn på låven og fått en 40 kg tung sponsekk over seg. Sykmeldingen ble senere forlenget til 02 11 1998. Fornærmede møtte igjen til konsultasjon 29 12 1998. Hun opplyste da å være mishandlet av samboer i to år, og at samboeren - tiltalte - var hentet av politiet den foregående dag. På denne tid, i romjulen, hadde tiltalte og fornærmede hatt besøk av fornærmedes datter, hennes mann og deres barn, og det hadde vært en del krangel i denne forbindelse. Dette avstedkom en del episoder som gir bakgrunnen for de poster i tiltalebeslutningen som tiltalte er frifunnet for.

Det avtegner seg nå et bilde der fornærmede gir en annen forklaring når det gjelder bakgrunnen for den skade som førte til sykehusinnleggelsen i september 1998: Hun har tidligere forklart skaden med fall i en trapp og det at hun fikk en «balle» over seg i forbindelse med dette. Etter hvert forklarer hun nå skaden med at tiltalte skal ha slått henne med et «melkeorgan», dvs en redskap som brukes til å melke kyr med. Den består av fire metallkopper som er festet til et slangesystem, og den modell som fantes på denne gården, var relativt tung. Slaget skal, ifølge fornærmedes forklaring under ankeforhandlingen, ha falt etter at melkingen var avsluttet om morgenen og «melkeorganet» skulle gjøres rent. Tiltalte skal da, stadig ifølge fornærmede, ha vært irritert, og i stedet for å henge redskapen opp på veggen, skal han ha svingt - slått - den mot fornærmede i en avstand av rundt en meter, slik at hun ble truffet i siden og falt i gulvet.

Det slag fornærmede beskriver, skal - ifølge hennes forklaring - ha vært målrettet. Hun har i denne forbindelse vist til at den naturlige bevegelse ville ha vært å henge redskapen opp på veggen, men i stedet svinger han den altså mot henne der hun står like ved. Han gjør dette med stor kraft og treffer henne som angitt. Det kan, slik hun ser det, ikke være noen annen forklaring enn at han svingte for å treffe, og han må også ha vært klar over at hun ville bli påført skader.

Gjennom bevisførselen for lagmannsretten er det videre fremkommet at fornærmede opplyste om at hun var slått med «melkeorganet» og ikke hadde falt i en trapp i telefonsamtale(r) med sin datter allerede før julehelgen 1998. At datteren oppfattet det slik at det var et melkespann hun var slått med, må være uten betydning i denne forbindelse. For øvrig legger lagmannsretten til grunn at de konkrete detaljer, at det var et «melkeorgan» som skal ha forårsaket skaden, først fremkom i annen sammenheng gjennom forklaringer fornærmede ga i januar eller februar 1999.

Det skal ellers bemerkes at fornærmedes svigersønn for lagmannsretten har forklart at han så at svigermoren ble slått med et «melkeorgan» i julen 1998 da han var på besøk på X sammen med sin familie. Fornærmede har på sin side forklart at hun ikke selv ble utsatt for vold i julen, og den episode svigersønnen har beskrevet, er heller ikke bekreftet på annen måte.

Tiltalte erkjente seg under forhandlingene for herredsretten ikke straffskyldig. Lagmannsretten forstår det slik at han benekter å ha slått med «melkeorganet» eller på annen måte har påført fornærmede skade ved den aktuelle anledning. Slik lagmannsretten forstår det, mener han ellers at det skal ha foreligget en «sammensvergelse» mellom fornærmede og hennes familie i forbindelse med familiens besøk julen 1998. Hensikten med dette, og med å kople inn politiet, skal ha vært å få ham vekk fra gården. Denne teorien finner lagmannsretten å måtte se bort fra.

Når det skal tas stilling til om det er ført tilstrekkelig bevis for at tiltalte forsettlig har påført fornærmede den skade som er beskrevet i tiltalebeslutningen post I, har lagmannsretten delt seg:

Dommerne Fanebust, Frønsdal og Baumann, og to meddommere finner det bevist, hevet over fornuftig tvil, at de skader fornærmede ble påført og som er beskrevet i tiltalebeslutningen under post I, er påført henne av tiltalte slik hun har beskrevet. Disse dommere legger således til grunn at tiltalte, som beskrives som «stor og sterk», svingte «melkeorganet» forsettlig og med stor kraft slik at det traff fornærmede i siden, med skader som beskrevet. Brukt på en slik måte legger flertallet til grunn at det var overveiende sannsynlig at slike skader ville oppstå og at tiltalte var klar over dette. Disse dommere finner ikke noe påfallende i at fornærmede en god stund forklarte - og holdt fast ved - at det var andre årsaker til skaden og at hun beskrev den egentlige skadeårsak først etter at forholdet til tiltalte var avsluttet. Disse dommere finner heller ikke noe påfallende i at hennes forklaring på enkelte andre punkter kan bære preg av at hun har problemer med å huske og «plassere» detaljer. På dette punkt - når det gjelder den aktuelle episode - er hennes forklaring både presis og entydig.

Dommerne Anfinsen og Kallestad finner det vanskelig å trekke noen klare konklusjoner mht hva som har forårsaket de skader fornærmede pådro seg 13 09 1998. De finner det usannsynlig at hun skal ha blitt påført skadene ved fall i trapp slik hun tidligere har forklart. Selv om dette legges til grunn, er det imidlertid ikke ført tilstrekkelig bevis for at skadene er påført henne av tiltalte på den måte fornærmede har beskrevet. Det pekes bl a på at slik «melkeorganet» er konstruert, med relativt store og tunge «metallkopper» som skal ha truffet henne, fremtrer det som påfallende at hun ikke er påført f eks blåmerker i området rundt treffstedet. De skader hun er påført, er heller ikke uforenlige med at hun har blitt stanget av en ku eller okse, slik en av partene forklarte under besøket hos E og F om ettermiddagen. Videre er det påfallende at det skal ha funnet sted to episoder med slag med «melkeorgan», slik det må bygges på dersom man skal legge fornærmedes og vitnet Olav Egil Solas forklaringer til grunn. Selv om det ikke er grunnlag for å trekke fornærmedes troverdighet i tvil, finnes det etter dette, slik disse dommere ser det, ikke tilstrekkelig bevismessig grunnlag for å domfelle tiltalte her.

Tiltalte må bli å domfelle for tiltalepost I i samsvar med flertallets votum. Straffen må utmåles med utgangspunkt i at han også - ved herredsrettens dom - er domfelt for å ha slått fornærmede ved «gjentatte» anledninger, som beskrevet i tiltalepost II a. Selv om det i dommen konkret bare er beskrevet to konkrete tilfeller, fremtrer tiltaltes forhold som alvorlig. Det vises for så vidt til herredsrettens beskrivelse av straffskjerpende omstendigheter, som lagmannsretten kan tiltre:

«I skjerpende retning legger retten vekt på at retten har funnet det bevist at tiltalte ved gjentatte anledninger har utøvet vold i straffeloven §228 første ledds forstand, overfor B, og at handlingen har karakter av mishandling. Videre finner retten det straffskjepende at tiltalte ved dom av 29.04.1994 ble dømt for overtredelse av straffeloven §228 første ledd. Retten finner det videre straffskjerpende at volden har funnet sted i hjemmet mot samboer».

Det siste moment forsterkes, slik lagmannsretten ser det, ved et par andre momenter som er særlig fremtredende i nærværende sak: Fornærmede kunne ikke godt komme seg ut av det forhold hun befant seg i fordi hun hadde en gård å ta ansvar for, som partene forutsetningsvis skulle drive sammen. Videre bodde partene på et lite sted, med lite «nærmiljø» som fornærmede kunne søke hjelp hos når forholdene ble for vanskelige. Lagmannsretten legger ellers til grunn at tiltalte, da fornærmede var skadet 13 09 1998, ikke tok noe initiativ overhodet for å få kontaktet lege, slik at hun - selv i den tilstand hun befant seg i - måtte ordne dette på egen hånd.

Ved straffutmålingen finner lagmannsretten en viss støtte i avgjørelsene i Rt-1990-728, Rt-1991-826 og Rt-1993-1613. Det må ellers ses hen til at det i nærværende tilfelle er tale om gjentatt bruk av vold over et lengre tidsrom og at fornærmede, selv i dag, sliter med ettervirkninger som følge av den behandling hun ble utsatt for i den tid hun bodde sammen med tiltalte på X.

Straffen finnes passende å kunne settes til fengsel i seks måneder.

Ved straffutmålingen er straffeloven §62 iakttatt.

Tiltalte er ubemidlet, og saksomkostninger idømmes derfor ikke.

Han tilkommer fradrag med to dager for utholdt varetekt ved soning av dommen.

Dommen er enstemmig, bortsett fra dissensen mht skyldsspørsmålet for tiltalepost I.

Domsslutning:

A født *.*. 1939 dømmes for forbrytelse mot straffeloven §229 annet straffalternativ, og for den tiltalepost hvor skyldsspørsmålet er endelig avgjort ved Sunnfjord herredsretts dom av 07.07.1999, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder. Han tilkommer fradrag med 2 - to - dager for utholdt varetekt ved soning av straffen. Saksomkostninger idømmes ikke.