LG-1999-1828
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-02-18 |
| Publisert: | LG-1999-01828 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1999-01828. |
| Parter: | A (Forsvarer: Advokat Anders Brosveet) mot Staten v/Justisdepartementet (Aktor: Statsadvokat Tormod Haugnes). |
| Forfatter: | Lagdommer Molven. Lagdommer Truyen. Lagdommer Erstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, Plenumsloven (1926) §6, Utleveringsloven (1975) §10, §14, §15, §3, §9, §100, §171, §387, §447, §449 |
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning etter straffeprosessloven kap. 31.
Sakens bakgrunn er i korthet følgende:
A, som er amerikansk statsborger, ble ved beslutning av en føderal storjury i delstaten Vermont, USA, 18. juli 1996, satt under tiltale etter flere straffebestemmelser for medvirkning til smugling og distribusjon av betydelige mengder hasj og marihuana fra slutten av 1970-tallet og frem til og med ultimo juli 1991. Storjuryen la til grunn at det dreide seg om medvirkning til sammenhengende straffbare handlinger. Det er på det rene at A ikke selv deltok i det siste smuglingsforsøket som tiltalen omfatter, i juli 1991. Den føderale førsteinstansdomstolen i Vermont utstedte 18. juli 1996 arrestordre på A. Han flyktet fra USA og ble pågrepet i Norge 26.november 1997 med grunnlag i etterlysning fra Interpol. Han satt varetektsfengslet fra 27. november 1997 til 22. desember 1998 i medhold av utleveringsloven §15 jf. straffeprosessloven §171 første ledd nr. 1. i påvente av avgjørelse av utleveringssaken.
6. januar 1998 mottok Justisdepartementet begjæring fra amerikanske myndigheter om utlevering av A til USA. Jæren forhørsrett avsa kjennelse 13. mars 1998 hvor vilkårene for å utlevere A ble funnet å være til stede. Gulating lagmannsrett opphevet 25. mars 1998 forhørsrettens kjennelse på grunn av saksbehandlingsfeil. Etter at A hadde vært judisielt observert ble saken på nytt brakt inn for Jæren forhørsrett som 11. juni 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
«Vilkårene for å utlevere A, fnr. *.*.50 - - -, er til stede.»
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 1. juli 1998 forkastet kjæremålet.
A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som besluttet at saken i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett etter reglene i lov av 25. juni 1926 nr. 2 §6 annet ledd, jf. straffeprosessloven §387 tredje ledd. Det ble så besluttet av justitiarius at partsforhandling skulle finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker.
Ved kjennelse avsagt 18. desember 1998 opphevet Høysterett lagmannsrettens kjennelse av 1. juli 1998.
I sin begrunnelse for å oppheve lagmannsrettens kjennelse uttaler Høyesterett bl.a:
«Når det gjelder de generelle lovbestemte krav for å kunne ta til følge en begjæring om utlevering, bemerker jeg at så vel etter utleveringsloven som etter avtalen med USA er det et vilkår for utlevering at den handling som utlevering tillates for, i tillegg til å være straffbar etter den anmodende stats rett, også må være det etter den anmodete stats rett om handlingen var begått der, se §3 nr 1 jf avtalen artikkel 2 nr 1 bokstav a og b. Det gjelder således et krav om dobbel straffbarhet. Videre kreves at det skal foreligge dokumentasjon for at det er skjellig grunn til mistanke mot vedkommende for den straffbare handling, se §10 nr 2 jf avtalen artikkel 5 nr 1. Dessuten krever utleveringsloven at adgangen til strafforfølging ikke må være foreldet etter norsk lov, se §9 jf avtalen artikkel nr 7 nr 1 bokstav b som forutsetter at handlingen verken er foreldet etter lovgivningen i den anmodete eller i den anmodende stat. Disse lovbestemmelser innebærer at den norsk domstol som skal vurdere om utleveringsvilkårene er til stede, må undersøke om det forhold som det kreves utlevering for er straffbart etter norsk rett. Kravet om dobbelt straffbarhet fører til at domstolen må foreta en parallell vurdering av handlingens objektive straffbarhet. Den som blir utlevert vil som hovedregel bare kunne stilles for retten i den anmodende stat for en handling som også i Norge kan medføre fengsel i mer enn ett år og som ikke er foreldet. Selv om retten således må prøve om forholdet er straffbart ikke bare etter norsk rett, men også etter vedkommende utlands lovgiving, mener jeg at retten når det gjelder prøvingen etter den utenlandske retten må utvise forsiktighet ved overprøving av den utenlandske myndighetens forståelse av egen lovgivning.
Forholdet er altstå at de handlinger A er krevet utlevert for, må være straffbare etter så vel norsk som amerikansk føderal rett. Jeg ser først på lagmannsrettens lovtolking for så vidt gjelder norsk rett. Her bemerker jeg innledningsvis at mye taler for at de handlinger som er spesifisert som grunnlag for utleveringskravet etter norsk rett, må ses som selvstendige forbrytelser og ikke som fortsatt forbrytelse.
Uten at jeg kan ta stilling i et videre kjæremål, taler imidlertid mye for at A ikke kan straffes etter norsk rett for medvirkning til 1991-forholdet. Hvis dette skulle være lagmannsrettens konklusjon etter ny behandling, har det som påpekt den virkning at 1991-forholdet heller ikke kan være gjenstand for strafforfølgning i USA. Dette vil imidlertid ha den virkning at han i USA heller ikke kan straffes for de øvrige forhold etter tiltalen. Etter det opplyste foreldes disse forholdene etter amerikansk føderal rett etter fem år, og de vil i tilfelle være foreldet. I så fall vil det altså ikke være grunnlag for utlevering for noe forhold, fordi 1991-forholdet ikke er straffbart etter norsk rett og de øvrige forhold da ikke kan straffes etter føderal rett, jf her avtalen artikkel 7 nr 1 bokstav b som jeg tidligere har omtalt.»
Statsadvokatene i Rogaland fremmet deretter 9. juli 1999 saken for Gulating lagmannsrett på ny. Påtalemyndigheten la da ned påstand om at lagmannsretten skulle avsi kjennelse om at vilkårene for utlevering ikke er til stede. Påstanden ble begrunnet i Høyesteretts lovforståelse og sakens bevismateriale.
16. juli 1999 avsa Gulating lagmannsrett kjennelse hvor lagmannsretten sa seg enig i påtalemyndighetens vurdering. Lagmannsretten fant ikke grunnlag for å mistenke A for noe forhold som ville ha vært straffbart i Norge i 1991 og avsa kjennelse med slik slutning:
«Vilkårene for å utlevere A, fnr. *.*.50 - - -, til USA, er ikke til stede.»
A fremmet 15. oktober 1999 ved advokat Anders Brosveet erstatningsbegjæring for Gulating lagmannsrett, som den instans som har avsagt realitetsavgjørelse i saken, jf. straffeprosessloven §447 tredje ledd, jf. første ledd. Begjæringen er senere nærmere begrunnet i prosesskrift av henholdsvis 03.12 1999 og i prosesskrift innkommet lagmannsretten 13.januar 2000 ( feildatert 03.12 1999). Påtalemyndigheten har inngitt tilsvar i saken, jf. straffeprosessloven §449 første ledd, og har senere erklært at en forøvrig ikke har ytterligere kommentarer. Ved beslutning av 12. november 1999 ble advokat Anders Brosveet oppnevnt som offentlig forsvarer for A, jf. straffeprosessloven §100 annet ledd. Lagmannsretten har innhentet kopisett av sakens dokumenter, og anser det ikke nødvendig å avholde muntlig forhandling, jf. straffeprosessloven §449 tredje ledd.
A har sammenfatningsvis anført:
Utleveringsloven §15 viser til at tvangsmiddel i straffeprosessloven kap. 14-16 kan anvendes i samme utstrekning som i saker angående lovbrudd av tilsvarende art som forfølges her i riket. Lovens §14 nr. 3 gir straffeprosessloven generell anvendelse for så vidt ikke annet er bestemt i utleveringsloven. Erstatningsreglene i straffeprosessloven kap. 31 er således direkte anvendelige i nærværende sak, jf. også Andenæs: Straffeprosess bind II s. 253.
Under Høyesteretts konstatering av krav om dobbel straffbarhet er det på det rene at det heller ikke var grunnlag for å holde A varetektsfengslet på grunnlag av utleveringsbegjæringen. A er berettiget til erstatning på grunnlag av straffeprosessloven §444.
I utgangspunktet har han erkjent deltakelse i de forhold som omfattes av den amerikanske siktelsens post I og II, men forholdene er foreldet etter amerikansk rett. Han har for så vidt gjelder disse to forhold begått den handling som ligger til grunn for siktelsen. At det foreligger en straffopphørsgrunn endrer ikke dette. Spørsmålet om han har «utført den handling» som straffebudet bekriver må fortolkes innskrenkende, jf. Rt-1999-685 og Rt-1998-1345. For så vidt gjelder siktelsens post III er det på det rene at A ikke har begått noen handling som er straffbar etter norsk rett. Det må dertil legges til grunn at det foreligger slik uttreden av gruppen at han heller ikke rammes av amerikansk straffelov. Det er vist til As forklaring for norsk forhørsrett, og til brev fra hans amerikanske forsvarer. Grunnvilkåret i straffeprosessloven §444 er dermed oppfylt for så vidt gjelder siktelsens post III, og bestemmelsens vilkår er oppfylt ved at forfølgningen er innstilt i Norge. Post III har vært den nødvendige betingelse for den forfølgning A ble utsatt for. Argumentasjonen om at nevnte siktelsespost var tilstrekkelig til at forholdene under ett ikke var foreldet etter amerikansk rett har vært bærende i alle instanser inntil Høyesteretts kjennelse forelå. På dette grunnlag anføres at erstatning må tilstås ut fra reglene i straffeprosessloven §444 for så vidt gjelder all skade foranlediget ved fengslingen.
Subsidiært anføres at det under enhver omstendighet foreligger erstatningsgrunnlag etter straffeprosessloven §445 ved at A har vært påført særlig og uforholdsmessig ulempe ved forfølgningen. A skulle aldri ha vært fengslet dersom domstolene hadde lagt til grunn den lovforståelse som Høyesterett senere fastslo. Vilkårene etter loven var ikke oppfylt, og fengslingen var uhjemlet. Det at den i ettertid har vist seg uriktig innebærer en uforholdsmessig ulempe. Alene lengde av varetektstiden innebærer «særlige grunner». A var varetektsfengslet i 13 måneder og led store psykiske påkjenninger som medførte at det ble foretatt rettspsykiatrisk observasjon av ham. Han fryktet i fengslingsperioden å bli utlevert til amerikansk fengsel, et fengselsregime han var overbevist om at han ikke ville overleve i.
Også forhold ved saksbehandlingen tilsier at det foreligger særlig og uforholdsmessig ulempe og at erstatning er rimelig. Saken har tatt lang tid. Hans forsvarer fikk ikke tilsendt komplette saksdokumenter før advokat Elden ble engasjert og lånte originaldokumentene fra Høyesteretts kontor i juli 1998. Manglende dokumentoversendelse og lang saksbehandlingstid har klart påført A vesentlig lengre fengslingstid enn hva forholdet ellers ville vært.
Det kan ikke uttrykkelig dokumenteres at A har lidt direkte økonomisk tap som følge av fengslingen. Det er tilstrekkelig at dette sannsynliggjøres på vanlig måte, og det er sannsynliggjort her. Det stilles spørsmål ved om han ut fra en presumsjon om at en normal arbeidsfør person ville ha vært i inntektsbringende arbeid kan tilkjennes erstatning direkte etter straffeprosessloven §444, eller om dette bare vil være et element i vurderingen etter straffeprosessloven §446. Prinsipalt anføres at deler av det beløp som er krevet i saken bør gis etter straffeprosessloven §444 da vilkårene for å få erstatning etter denne bestemmelsen er mildere enn etter straffeprosessloven §446. Uansett foreligger det grunnlag for tilkjennelse av et betydelig oppreisningsbeløp etter straffeprosessloven §446. Det er vist til anførslene knyttet til straffeprosessloven §445 for så vidt gjelder kravet om særlige grunner.
A har nedlagt slik påstand:
«1. A tilkjenes erstatning fra Staten v/Justisdepartementet etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 300.000.
2. A tilkjennes saksomkostninger.»
Staten v/Justisdepartementet har sammenfatningsvis anført:
Det er et grunnvilkår etter straffeprosessloven §444 at siktede er «frifunnet eller forfølgningen mot ham innstilt.» Dette er ikke oppfylt her, og det er heller ikke påstått fra As side. A har vært varetektsfengslet grunnet en utleveringsbegjæring, som ikke ble tatt til følge.
Dette verken innstiller eller frifinner i saken, men er utelukkende et straffeprosessuelt tvangsmiddel, som kan sammenlignes med varetektsfengsling i ordinære straffesaker.
Etter §444 har den som har vært siktet i utgangspunktet krav på erstatning dersom han sannsynliggjør at han ikke har gjort handlingen. A var av amerikanske myndigheter siktet for flere forhold som vi ville benevnt som ett fortsatt sammenhengende straffbart forhold. Sentralt var to tilfelle av narkotikainnførsel i 1989 hvor A deltok aktivt, og et forhold fra 1991 hvor han ikke deltok aktivt, men var siktet som medvirker. A har ikke benektet å ha deltatt aktivt ved 1989-forholdene, og kan ikke anses å ha sannsynliggjort sin uskyld når han erkjenner 2 av handlingene.
Det er sikker forståelse av §444 at den som objektivt sett har begått handlingen, men som av andre grunner, som feks. foreldelse, må frifinnes, ikke har krav på erstatning etter bestemmelsen. Det vises til Uggerud: «Erstatning etter strafforfølgelse» s.101-102 og s.211.
Det forhold at A ikke deltok i 1991 kan ikke lede til erstatning. Når noen har vært siktet for flere forhold, og har sannsynliggjort ikke å ha gjort ett av disse, er det avgjørende om evt. lidt tap knytter seg til dette forholdet, jf. Uggerud, s.122-124. Det er i saken ikke tvilsomt at siktelsen/utleveringsbegjæringen primært er basert på hans deltakelse i 1989-forholdene. Uten den aktive deltakelse i den kriminelle narkotikaorganisasjonen, ville ikke A ha hatt noen organisasjon å tre ut av forut for 1991-forholdet, og kunne ikke ha vært siktet for dette. I den grad han har hatt tap grunnet straffeforfølgelsen, har han ikke hatt tap alene pga. 1991-forholdet.
Heller ikke vilkårene for å kreve erstatning etter §445 er oppfylt. Det kreves at det er oppstått en «særlig eller uforholdsmessig skade», at det er rimelig at det gis erstatning, og det stilles generelt strenge krav etter bestemmelsen. A har ikke påberopt noen slik særlig eller uforholdsmessig skade, og har ikke dokumentert noe tap. Den rettspsykiatriske undersøkelse som ble foretatt var ikke foranlediget av psykiske problemer hos A under varetektsoppholdet, men ble foretatt for å undersøke hans tilregnelighet på gjerningstidspunktet. Det fremkommer heller ingenting i den rettspsykiatriske erklæringen som tyder på at han har pådradd seg psykiske plager under varetektsfengslingen. Erklæringen avsluttes derimot med at han tilpasset seg bra i Stavanger kretsfengsel.
Erstatning fremstår heller ikke som rimelig. Det er lite rimelig at en aktiv deltaker i smugling av 38 tonn hasj skal ha erstatning fordi forholdet er foreldet etter amerikanske regler, men ikke etter norske. Det vises til Uggerud, s. 238-239. At avgjørelsen om utlevering er grunnet på en rettslig forståelse av medvirkeransvaret og ikke på bevismessige grunner, bør heller ikke være avgjørende for erstatningsspørsmålet. Varetektstiden ikke lenger enn det en må forvente, og det er ikke opplysninger om at fengslingen har vært spesielt tyngende. Siktelsen har ikke vært spesielt infamerende, og As frykt for amerikanske fengsler kan ikke tillegges vekt.
Oppreisning etter §446 er avhengig av at vilkårene etter §444 eller §445 er tilstede. Kravet kan derfor ikke tas til følge. Det foreligger heller ikke særlige grunner som tilsier at erstatning skal gis.
Påtalemyndigheten har ikke nedlagt påstand, men det legges til grunn at Staten påstås frifunnet.
Lagmannsretten bemerker:
Utleveringsloven §14 nr. 3 fastslår at straffeprosessloven kommer til anvendelse når ikke annet er bestemt i utleveringsloven. Loven unntar ikke straffeprosesslovens kpt. 31, og fengsling etter bl.a utleveringsloven §15 kan gi grunnlag for erstatning etter kpt. 31, så fremt de aktuelle vilkår der er oppfylt, jf. Andenæs Norsk straffeprosess II s 253. Også de alminnelige erstatningsrettslige regler om årsakssammenheng, erstatningsutmåling og bevisbyrde kommer som hovedregel til anvendelse ved erstatningskrav etter straffeprosessloven kpt. 31, jf. Bjerke/Keiserud Straffeprosessloven II s 1043 flg.
Lagmannsretten vurderer først As krav om erstatning etter straffeprosessloven §444.
Etter straffeprosessloven §444 første ledd første setning har en siktet som oppfyller de nærmere vilkår i bestemmelsen rettskrav på erstatning for økonomisk skade «lidt ved forfølgningen». Det første grunnvilkår etter regelen er at siktede frifinnes eller at forfølgningen er innstilt. Ytterligere kreves at siktede gjør det sannsynlig «at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen». Det er siktede som har bevisbyrden, og det er tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt. Straffeprosessloven §444 første ledd annen setning pålegger staten et objektivt erstatningsansvar for økonomisk skade forbundet med visse former for straffeforfølgning, uten hensyn til hva som er gjort sannsynlig. Frihetsberøvelse ved varetektsfengsling faller utenfor, idet bestemmelsen forutsetter at siktede er frifunnet for de(t) aktuelle straffbare forhold, og at varetekt som tvangsmiddel forut for domfellelse faller utenfor bestemmelsen. Det vises til Rt-1988-1046, og til Straffeprosesslovkomiteens innstilling s 365. Hovedregelen er således at varetektsfengsling bare kan medføre erstatning etter vilkårene i bestemmelsens første setning, og det er denne del av §444 som eventuelt vil kunne hjemle et erstatningskrav for A.
A har ikke vært frifunnet. Lagmannsretten ser heller ikke at hans tilfelle kan likestilles med frifinnelse, alene av den grunn at fengslingen senere har vist seg å være uhjemlet. Skal A kunne gis erstatning etter straffeprosessloven §444 første ledd første pkt. må vilkåret etter dette være at forfølgningen mot ham er innstilt. A har etter lagmannsrettens oppfatning vært utsatt for «forfølgning» i lovens forstand. Han har vært pågrepet og varetektsfengslet i Norge, samt siktet for overtredelser av narkotikalovgivningen i Norge og USA, alt med målsetning å kunne foreta utlevering av ham til USA. Utleveringssaken er innstilt etter at det ble konstatert at kravene til utlevering ikke var tilstede, og det foreligger ikke i saken straffeforfølgning mot ham i Norge fra norsk påtalemyndighet. At saken i USA antagelig fremdeles, i henhold til påtalemyndighetens opplysninger, står åpen og uavsluttet er etter lagmannsrettens syn ikke avgjørende for vurderingen her. Etter lagmannsrettens oppfatning må forfølgningen av ham i Norge anses avsluttet, og minstevilkåret om innstilling av forfølgningen er derved oppfylt.
Spørsmålet er så om A har sannsynliggjort ikke å ha begått de handlinger som var grunnlag for siktelsen. Det kreves etter bestemmelsen ikke at han skal sannsynliggjøre sin uskyld. Kravet om sannsynliggjøring er derimot som utgangspunkt og hovedregel alene knyttet til om siktede har foretatt de handlinger siktelsen beskriver. Dette fremgår av lovens ordlyd og av bestemmelsens forarbeider, jf. Straffeprosesslovkomiteens innstilling s 364, og gjelder i et hvert fall når handlingen fremstår med et visst preg av straffbart forhold, og ikke som et dagligdags og uskyldig gjøremål, jf. Rt-1999-685.
Siktelsen gjelder flere forhold, hvorav 2 forhold fra 1980-tallet sammen er benevnt som 1989-forholdene og ett forhold er benevnt 1991-forholdet. Lagmannsretten legger til grunn at forholdene er å anse som selvstendige forbrytelser, jf. Høyesteretts kjennelse av 18.12.1998. A har tilstått å ha deltatt aktivt ved 1989-forholdene. Han har derved ikke sannsynliggjort å ikke ha foretatt de handlinger som denne del av siktelsen omhandler. Kravet om dobbel straffbarhet som vilkår for utlevering ble for disse handlinger ikke ansett oppfylt pga. foreldelse. At foreldelse inntrer er etter sikker rett ikke av betydning for vurderingen av om erstatning kan tilkjennes etter straffeprosessloven §444. Det vises til Bjerke/Keiserud, II, s 254.
Spørsmålet er da hvilken betydning 1991-forholdet skal ha for erstatningsspørsmålet. Det må for 1991-forholdet legges til grunn at det ikke foreligger en handling som er straffbar etter norsk rett. Dette er imidlertid ikke avgjørende i relasjon til erstatningskrav etter §444, jf. Rt-1991-1516. Selv om forholdet finnes ikke å være straffbart, er det fremdeles avgjørende om siktede har sannsynliggjort å ikke ha begått den handling siktelsen gjelder for å tilkjenne erstatning etter §444. Lagmannsretten legger til grunn at A ikke har begått den handling 1991-forholdet gjelder, og viser til at dette også er lagt til grunn tidligere i saken og til at påtalemyndigheten ikke har bestridt dette.
I følge Uggerud, s 122 flg., må man når det foreligger siktelse for flere forhold vurdere hvilke(t) forhold som har ført til tapet. Uggerud finner forutsetningsvis støtte i Rt-1993-202 for sitt standpunkt. Dersom det er sannsynlig at siktede ville ha lidd det samme tap om han bare var forfulgt for det forhold som han har begått, skal han i følge Uggerud ikke ha noen erstatning. Dette vil ofte være tilfellet når siktelsen omhandler likeartet kriminalitet, eller hvis forholdene isolert sett ville medført den samme varetektsfengsling. Bjerke/Keiserud uttaler at man i tilfelle av flere straffbare handlinger må avgjøre erstatningsspørmålet slik at hvert forhold vurderes for seg. Lagmannsretten ser ovennevnte referater i juridisk teori som et uttrykk for at det må foreligge årsakssammenheng mellom den aktuelle siktelsespost og forfølgningen.
Lagmannsretten har etter en samlet vurdering blitt stående ved at det er sannsynlighetsovervekt for at A ikke ville ha blitt varetektsfengslet dersom han ikke hadde vært forfulgt for 1991-forholdet. De øvrige forhold ville uten 1991-forholdet være foreldet i henhold til den 5-årige foreldelsesfrist som får anvendelse under amerikansk rett, og statsadvokaten i USA redegjorde i utleveringsbegjæringen slik for foreldelsesspørsmålet:
«Konspirasjonen begynte i 1980 og fortsatte til og med den 23.juli 1991. Tiltalen forelå 18.juli 1996, hvilket er innen 5 år etter at overtredelsen fant sted. Ettersom en slik sammensvergelse er en kontinuerlig forbrytelse kan denne femårsperioden regnes fra den siste dato som anført i tiltalen, her 23. juli 1991. Tiltale forelå 18.juli 1996, i samsvar med dette.........»
1991-forholdet anses etter dette av lagmannsretten som en nødvendig betingelse for i det hele å kunne straffeforfølge A i USA, også når det gjelder 1989-forholdene, og likeledes for å begjære ham utlevert fra amerikanske myndigheters side. Utleveringsbegjæringen dannet grunnlaget for varetektsfengslingen. Tiltale ble for samtlige forhold først tatt ut i juli 1996, noe som var etter foreldelsesfristens utløp for de forhold hvor det er på det rene at A har begått den aktuelle handling. 1991-forholdet kan etter dette sies å ha vært en siktelsespost med avgjørende betydning for at fengsling fant sted. A har for dette forhold oppfylt grunnvilkåret i straffeprosessloven §444.
Lagmannsretten går så over til å vurdere om A har lidt skade ved forfølgningen.
A hadde ved pågripelsen oppholdt seg ulovlig i Norge i ca 20 måneder, etter at han forlot USA for å unndra seg straffeforfølgning i sitt hjemland. Han hadde i denne situasjonen ikke lovlig adgang til å ta inntektsgivende arbeid i Norge. Det kan ikke sees fremlagt nærmere opplysninger om hvordan han livnærte seg her, og det foreligger ingen opplysninger om at han hadde arbeid som bortfalt som følge av fengslingen. Om hans yrkesaktivitet i USA fremgår det av saksdokumentene at han har arbeidet i fabrikk og har hatt snekkerverksted, som han i 1988 ga bort til en bekjent. Forøvrig skal han ha gått en del arbeidsledig, men tjent penger på smugling, jf. s 5 og 6 i den judisielle observasjon.
Ved å forlate sitt hjemland og ta ulovlig opphold i et annet land har A selv avskåret seg fra mulige inntekter, både i USA og i Norge. Han har ikke fremlagt noe dokumentasjon som underbygger at tap har oppstått. A kan da ikke, verken konkret eller ut fra en alminnelig tapspresumsjon, høres med at det er sannsynlighetsovervekt for at han er påført økonomisk tap som følge av forfølgningen.
Lagmannsretten finner etter dette at vilkårene for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke er til stede. Heller ikke vilkårene for å tilkjenne erstatning etter §445 er oppfylt, idet det også etter denne bestemmelsen er et grunnvilkår at det foreligger skade ved forfølgningen. Derimot må det vurderes om det er grunnlag for å tilkjenne A oppreisning etter straffeprosessloven §446 for den krenkelse eller annen ikke-økonomisk skade som han måtte være påført ved forfølgningen.
I tillegg til at vilkårene for å kreve erstatning etter §444 eller §445 må være oppfylt (men ikke kravet om økonomisk tap, jf. Rt-1995-1828), kreves for å tilkjenne oppreisning etter straffeprosessloven §446 at særlige grunner taler for det. Bestemmelsen tar spesielt sikte på tilfeller hvor siktede har vært undergitt frihetsberøvelse, men det er forutsatt at forholdene også ellers kan innebære en så alvorlig påkjenning for siktede at vilkårene for å tilkjenne oppreisning er til stede. Det skal ikke legges en så streng norm som §445 gir anvisning på til grunn ved vurderingen av om særlige grunner foreligger etter §446, jf. Rt-1991-1529. De momenter som er relevante ved vurderingen av om særlig og uforholdsmessig skade gjør det rimelig med erstatning etter §445 vil imidlertid i stor utstrekning også gjøre seg gjeldende i forhold til §446. I denne saken vil særlig fengslingens lengde, sakens karakter, siktedes eget forhold og det at fengslingen i ettertid viste seg uhjemlet være sentrale moment ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner.
A satt varetektsfengslet i ca 13 måneder. Fengslingens lengde er etter lagmannsrettens oppfatning et moment som taler for at oppreisning tilstås, også om en tar i betraktning at det gjaldt en utleveringssak basert på alvorlige overtredelser av narkotikalovgivningen. En så lang fengslingsperiode er i seg selv en alvorlig belastning og psykisk påkjenning. Dette gjelder selv om de opplysninger som foreligger om As helse ikke gir grunnlag for å konkludere med at A ble påført spesielle helsemessige konsekvenser ved fengselsoppholdet. Også det forhold at det ikke ble funnet grunnlag for å etterkomme utleveringsbegjæringen, og at varetektsfengsling derved fremstod som uhjemlet, er argument som tilsier at det foreligger særlig grunn for å tilkjenne oppreisning.
På den annen side finner lagmannsretten at siktedes eget forhold også må veie tungt ved vurderingen av oppreisningskravet. Høyesteretts kjæremålsutvalg har gitt uttrykk for at oppreisningskravet skal vurderes etter samme norm som §444 tredje ledd anviser for erstatningssakenes vedkommende. Det heter i §444 tredje ledd at erstatningen kan settes ned eller falle bort, dersom siktede ellers har medvirket til skaden på en måte som kan legges ham til last. Etter lagmannsrettens oppfatning må A bære en vesentlig del av ansvaret for at det ble igangsatt en utleveringssak med påfølgende fengsling av ham. A forlot USA og dro til en annen jurisdiksjon, og unndro seg på denne måten forfølgelse i sitt hjemland. Han holdt seg skjult i Norge i 20 måneder mens han var etterlyst av Interpol. A må ha visst at han kunne bli pågrepet, og at utleveringssak da ville bli igangsatt. A motsatte seg utlevering etter pågripelsen. En utleveringssak som den foreliggende er både komplisert og tidkrevende, bl.a fordi påtalemyndighet og domstoler må forholde seg både til norsk og amerikansk rett og til utleveringsavtalens vilkår. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at A ved å sette seg i en posisjon der han ville bli etterlyst og krevet utlevert, både kan sies å ha utløst varetektsfengslingen, og også til en viss grad kan sies å ha medvirket til at fengslingen ble langvarig.
Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at et oppreisningsbeløp stort kr 50.000,- er passende. Ved fastsetting av oppreisningsbeløpet er As eget forhold tillagt vesentlig vekt idet beløpet med en annen bakgrunn ville måttet bli høyere for en tilsvarende krenkelse.
Da advokat Brosveet har vært oppnevnt som offentlig forsvarer, tilkjennes ikke saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. A tilkjennes oppreisning med kr 50.000,- - norskekronerfemtitusen - fra Staten v/Justisdepartementet.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.