LG-1999-1886
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-06-30 |
| Publisert: | LG-1999-01886 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen Byrett nr. 1999-974 M/01 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01886 M. Anke fra A tillatt fremmet for Høyesterett, anke fra B nektet fremmet. Resultat for A: anken forkastet, se HR-2000-00911. |
| Parter: | 1. A (Forsvarer: Advokat Ann T. Bugge, Oslo), 2. B (Forsvarer: Advokat Gisle Didriksen, Bergen) mot Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Randi L. Gabrielsen, Hordaland). |
| Forfatter: | Lagdommer Helge Lillebø. Ekstraordinær lagdommer Ragnar Solli. Sorenskriver Per Magne Isaksen. Fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §54, Fengselsloven (1958) §41, §227, §233, §317, §35, §60, §62, §63, §12, Legemiddelloven (1992) §24, §31, Teleloven (1995) §1-6, §10-4, §5-3 |
Bergen byrett avsa 15. september 1999 dom med slik domsslutning:
«1. A f *.*. 1964 dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første ledd jfr annet ledd jfr femte ledd, §162, første ledd, §317, første ledd jfr femte ledd, §227, 1. straffalternativ, legemiddelloven §31, annet ledd jfr §24, første ledd og lov om telekommunikasjon §10-4, første ledd jfr §5-3, første ledd jfr §1-6 litra i), alt sammenholdt med straffeloven §62, første ledd og §63, annet ledd til en straff av fengsel i 6 - seks - år som fellesstraff med resttid etter prøveløslatelse fra soning av Høyesteretts dom av 21 12 1990, jfr fengselsloven §41 jfr straffeloven §54 nr 3. Av straffen fragår 272 - tohundredeogsyttito - dager for utholdt varetekt, jfr straffeloven §60.
Til fordel for statskassen inndras 1 stk pocketkamera av merket Canon, 1 stk videospiller av merket Sony og 1 stk. politiradio av merket Sound 1081, jfr straffeloven §35 flg.
A frifinnes for tiltalebeslutning av 26 april 1999 post III f.
2. B f *.*. 1965 dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første ledd jfr annet ledd jfr femte ledd, §162, første ledd og legemiddelloven §31, annet ledd jfr §24, første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, første ledd og §63, annet ledd til en straff av fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder. Av straffen fragår 30 - tretti - dager for utholdt varetekt, jfr straffeloven §60.
B frifinnes for tiltalebeslutning av 26 april 1999 post II, tilleggstiltalebeslutning av 26 august 1999 post II c.
A og B anket dommen til Gulating lagmannsrett grunnet i bevisvurderingen under skyldspørsmålet for tiltalebeslutningens post I og straffutmålingen. Ved lagmannsrettens beslutning av 28. oktober 1999 ble ankene henvist til ankebehandling.
Post I i tiltalebeslutningen er felles for de to tiltalte. Den gjelder forbrytelse mot:
«I Straffeloven §162, første og annet ledd, jf. femte ledd
for ulovlig å ha ervervet og oppbevart narkotika, og overtredelsen anses som grov, idet det særlig legges vekt på hva slags stoff det gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter, eller medvirket til dette.
Grunnlaget er følgende forhold eller medvirkning hertil:
I tidsrommet 8.-15. januar 1999 i Oslo kjøpte A og B ca 40,812 gram heroin som de transporterte med bil til Bergen.»
I ankeforhandlingen hørte lagmannsretten forklaringer fra de tiltalte og tre vitner. Det var noe dokumentasjon.
Tiltalte A er født *.*. 1964, bor i - - -grenda 25 A, X, men p.t. i varetekt i Bergen landsfengsel. Han er skilt og har bidragsplikt for 3 barn. Han er arbeidsledig, hadde sosialstøtte og er uformuende. Han er tidligere straffedømt, sist ved Høyesteretts dom av 21 12 1990 ( Rt-1990-1297) på 12 års fengsel for straffeloven §233.
Tiltalte B er født *.*. 1965 og bor i - - -vei 6, Y.
Hun er ugift og har ett barn som bor hos fosterforeldre. Hun er uføretrygdet, har uføretrygd på ca kr 10.000 pr. mnd.og er uformuende. Hun er tidligere bøtelagt.
Lagretten ble forelagt 1 hovedspørsmål og 1 tilleggsspørsmål for hver av de tiltalte, og svarte ja på alle spørsmål. Idet lagmannsretten godtok lagrettens kjennelse, blir de tiltalte å dømme for forbrytelse mot straffebestemmelsen nevnt i tiltalen. Som det følger av gjennomgangen nedenfor er kvantumet B dømmes for litt mindre enn nevnt i tiltalen.
Lagmannsretten bemerker:
Straffutmålingen omfatter også de forhold hvor de tiltalte rettskraftig ble kjent skyldig i byrettens dom. Det vises til byrettens dom om de nærmere detaljer, men det nevnes her at sammenfatningsvis er hver av de to der dømt for bortimot et titalls brudd på narkotikalovgivningen, hovedsakelig bruk og erverv til eget bruk. A er også dømt for noen andre typer forhold som heleri og trusler.
Om forholdet hvor lagmannsretten nå har behandlet skyldspørsmålet, nevnes at politiet stanset bil med de to tiltalte på en av innfartsveiene til Bergen natt til fredag 15 01 1999. De tiltalte kom da fra Oslo. Det var mistanke om at de to hadde befatning med narkotika, og det førte etterhvert til at det ved røntgenundersøkelse ble klart at de to hadde gjemt kapsler i rectum. A hadde en kapsel som inneholdt 1,422 g heroin med renhetsgrad på ca 34 %, 6,871 g teknisk rent amfetaminsulfat, 23 tabletter Rohypnol og 23 andre tabletter. B hadde en kapsel med 39,39 g heroin med renhetsgrad på ca 38%. Heroinkvantumet nevnt i tiltalens post I er den samlede mengde som ble funnet på de to tiltalte. Møtende aktor presiserte at tiltalen må forstås slik at B ikke er tiltalt for medvirkning til den narkotikaen som ble funnet på A, mens han er tiltalt for medvirkning for den narkotikaen som ble beslaglagt hos B. A er således tiltalt for befatning med 40,812 g heroin, mens B er tiltalt for 39,39 g. A ble i byretten dømt for amfetaminen og de narkotiske tablettene som ble funnet på ham, mens B ble frifunnet for medvirkning til det. Byrettens dom er rettskraftig for den delen.
De tiltalte bruker narkotika, og vanker i misbrukermiljø i Bergen. De hadde reist til Oslo ca en uke før pågripelsen i en bil A disponerte. I Oslo bodde de i følge A i leiligheten til en bekjent han ikke vil navngi. På turen besøkte de også Bs datter, som bor hos fosterforeldre på Østlandet.
Av den beslaglagte narkotikaen har A erkjent erverv/ oppbevaring av det som ble funnet på ham, men sier seg ukjent med at B hadde narkotika. B har til sin frifinnelse påberopt seg nødrett idet hun anfører at det var en for henne ukjent neger som presset henne til å ta med narkotikaen utfra det hun oppfattet som trussel om sin og datterens sikkerhet. Hun var heller ikke klar over at det var heroin.
Juryens svar er ikke forenlig med de tiltalte sine forklaringer. Det er usikkerhet om flere forhold av betydning for straffen, eksempelvis hvor de kjøpte heroinen, om det var etablert avtakernett i Bergen osv. Lagmannsretten mener etter bevisføringen at et av formålene med Osloturen var erverv/transport av narkotika, men det er uklart hvem som planla det, sto for finansiering etc. og om det var andre enn de tiltalte involvert. Selv om det er moment som kan tyde på at A var mer aktiv enn B, har ikke lagmannsretten etter bevisføringen grunnlag for å karakterisere ham som hovedmann og B bare som den passive medhjelper, enn si at hun ble presset til deltakelsen. Utfra de to sin bakgrunn vil fortjenestemomentet ha stått mer sentralt for A enn for B da det for henne nok var muligheten til å skaffe stoff til eget bruk som var det sentrale. Utfra mengden må endel ha vært ment for videresalg i Bergen. Omstendighetene ellers er uklare. Etter det som ble opplyst var gateverdien på heroin i Bergen 3-4.000,- kr. pr. gram på det her aktuelle tidspunkt.
Om de tiltalte nevnes ellers at A ble løslatt 30 07 98 fra soning av Høyesteretts dom av 21 12 1990 på 12 års fengsel. Det var prøveløslatelse etter 2/3 soning med reststraff på 4 år med 5 års prøvetid. A sier selv at han ble narkotikabruker under domssoningen og kom etter løslatelsen inn i brukermiljø, bl.a fordi han ikke hadde egen bolig eller arbeid å gå til. Han dømmes nå for jevnlig befatning med narkotika fra løslatelsen til han ble pågrepet igjen.
B har i en årrekke hatt narkotikaproblem, og vært avhengig av heroin. Hun ble uføretrygdet i 1999. Hun har et barn, men det er som nevnt i fosterhjem på Østlandet.
I straffutmålingen veier forholdet i tiltalens post I tyngst. For A vil det også ha stor betydning hvorvidt det gis særskilt straff for de nye forhold eller om det gis fellesstraff etter fengselsloven §41 jf. straffeloven §54 med resttiden etter prøveløslatelse av soningen av Høyesteretts dom av 21 12 1990.
Om det generelle straffenivået for forhold som nevnt i tiltalens post I vises bl.a til avgjørelser inntatt i Rt-1995-818 og Rt-1995-1453, Rt-1999-33 og Rt-1999-1329 og forsåvidt også til det som kan utledes av Høyesteretts dom av 31 05 00 ( HR-2000-00030A), selv om forholdet der er forskjellig fra vår sak.
B er langvarig heroinmisbruker som dømmes for befatning med narkotika ved en rekke anledninger. Selv om det er mye til eget bruk, er det også parti som har vært ment for spredning. Selv om hun ikke var den aktive part i erverv/transport av de knapt 40 g heroin som ble skaffet til veie i Oslo, er det intet som tyder på at hun hadde motforestillinger, enn si på noen måte var presset til medvirkningen. Straffen settes for henne passende til fengsel i 2 år og 6 måneder som i byretten. Til fradrag går 30 dager for utholdt varetekt. Lagmannsretten ser ikke grunn til å gjøre straffen helt eller delvis betinget, men vil forsåvidt anbefale at hun om mulig får sone deler i behandlingsinstitusjon, jf. fengselsloven §12. Det nevnes likevel at slik alternativ soning også vil sette store krav til henne om behandlingsmotivering m.v.
Også for A legges i skjerpende retning vekt på at det er tale om et så stort kvantum at en vesentlig del må ha vært ment for videresalg og at det for ham er profittmotiv utover det som var nødvendig for å finansiere eget forbruk. I skjerpende retning bør det også legges vekt på at han lot B ta den største risikoen ved at hun transporterte den del av narkotikaen som har klart størst strafferettslig betydning. Han dømmes også for flere andre forhold, og hvor det legges vekt på at truslene kunne oppfattes ekstra alvorlige på bakgrunn av hva han var dømt for i 1990.
For A er det som nevnt spørsmål om det skal gis særskilt dom for de nye forhold eller om det skal gis fellesstraff etter straffeloven §54 jf. fengselsloven §41 med resttiden på fire år etter prøveløslatelse fra tidligere dom. Om forståelsen av straffeloven §54 vises bl.a til Bratholm/Matningsdal, Straffeloven I og avgjørelser inntatt i Rt-1992-428, Rt-1993-390 og Rt-1994-231.
Lagmannsretten har kommet til at det bør gis fellesstraff og at den settes til fengsel i 5 år. A befattet seg nokså omgående etter prøveløslatelsen med straffbar virksomhet og begikk en alvorlig handling mindre enn et halvt år ut i en prøvetid på 5 år. De forhold han nå dømmes for ville isolert ha ført til fengsel minimum opp mot 3 år. Her er heller ikke slike spesielle forhold som kan forklare, om ikke unnskylde, handlingene, slik det var i et par av de nevnte dommer hvor Høyesterett ikke ga fellesstraff. Selv om de nye forhold er av en annen art enn det han var dømt for tidligere, mener lagmannsretten at forholdet kan sammenliknes med Rt-1994-231. Rett nok var de nye forhold der begått kortere tid etter løslatelsen, men de var til gjengjeld mindre alvorlige enn de A nå er kjent skyldig i.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A født *.*. 1964 dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162, første jf andre og femte ledd og de forhold han rettskraftig ble kjent skyldig i ved Bergen byretts dom av 15 09 1999, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 som fellesstraff med resttid etter prøveløslatelse av Høyesteretts dom av 21 12 1990, jf. straffeloven §54 og fengselsloven §41, til fengsel i 5 - fem - år.
Ved soningen fragår 576 - femhundreogsyttiseks - dager for utholdt varetekt.
2. B født *.*. 1965 dømmes for forbrytelse mot straffeloven §162, første jf andre og femte ledd og de forhold hvor hun rettskraftig er kjent skyldig ved Bergen byretts dom av 15 09 1999, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 til fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder.
Ved soningen fragår 30 - tretti - dager for utholdt varetektsfengsel.