LG-1999-2138
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-15 |
| Publisert: | LG-1999-02138 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger Skifterett 1999-365 A - Gulating lagmannsrett LG-1999-02138 A. |
| Parter: | Ankende part: Magnhild Bjørnsen, Bodil Laursen, Wenche Olsen, Liv Olsen, Liv Beate Olsen, May Årthun, Ole Johan Olsen, Jan Einar Olsen og Per Syvert Tveit (Prosessfullmektig: Advokat Viktor Westlye, Stavanger). Motpart: Olaug Tveit Pedersen og Tarald Tveit Pedersen (Prosessfullmektig: Advokat Ingvald Svandal, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagmann Martin Tenold. Lagdommer Terje Einarsen. Lagdommer Berit Moldskred Mo |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §49, §62, §63, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder gyldigheten av testament.
Denne saken gjelder spørsmålet om det testament avdøde Olav Olsen opprettet den 26. oktober 1998 er ugyldig som følge av at formreglene i arveloven §49 ikke er fulgt, eventuelt om det er ugyldig etter arveloven §62 og §63 ved at det er blitt til som følge av «misleg påverknad».
Olaf Olsen var født xx.xx.1911. Han døde ugift og barnløs 28. oktober 1998, 87 1/2 år gammel. Hans arvinger etter loven var gjenlevende søsken og barn etter tidligere avdøde søsken. Han hadde lite kontakt med sin familie. Hans søster, Olga Olsen, hadde gjennom årenes løp hjulpet ham bl.a med rengjøring. Hos henne var han jevnlig på middagsbesøk i helgene, og traff da noen ganger sin niese Magnhild Bjørnsen som også var på besøk. Olga Olsens datter, Ally Svensson, har han alltid hatt kontakt med i mindre eller større grad. Etter at hun ble pensjonist i 1994 var hun mye i Stavanger hos sin mor, særlig etter desember 1997 da moren ble syk og trengte hjelp. I denne tiden hadde hun mye kontakt med Olaf Olsen. Hun hjalp han med ulike ting og snakket med han på telefon regelmessig mv. Det er på det rene at Olaf Olsen også hadde noe kontakt med sin nevø Per Syvert Tveit.
Det siste året Olaf Olsen levde fikk han mer og mer kontakt med sin grandnevø, Tarald Tveit Pedersen. Sistnevnte kjøpte huset til Olaf Olsen i august 1998 for kr 500.000 med livsvarig vederlagsfri borett og båtplass for Olaf Olsen. Tarald Tveit Pedersen skulle dessuten sørge for Olaf Olsens ukentlige vareinnkjøp.
De siste månedene Olaf Olsen levde var det i hovedsak Ally Svensson og Tarald Tveit Pedersen som hver på sin måte tok seg av han. Foruten besøk, hjalp de han bl.a med reparasjoner, innkjøp og legebesøk. De hjalp også til med mating av hund og katter. Etter hvert kom også Olaug Tveit Pedersen til med hjelp til diverse, men mest var det i form av besøk etter at han var innlagt i institusjon. Bl.a var hun på besøk til Olaf Olsen søndag 25. oktober 1998 om kvelden. Hun hadde da med seg posten til Olaf Olsen, og leste opp et brev som var kommet i anledning hans søster Jenny Olsens død. Av brevet fremgikk det hvem som var hennes arvinger. Som følge av dette skal Olaf Olsen ha gitt uttrykk for at han ønsket Olaug Tveit Pedersen sin hjelp til å opprette testament til fordel for tre navngitte personer som hadde hjulpet han mest den siste tiden.
Dagen etter ble følgende testament underskrevet:
«Erklæring
Jeg, Olaf Olsen, født xx.xx.1911 etterlater etter min død, alt jeg eier til de som har hjulpet meg mest i mine siste dager.
Disse er: Ally, Tarald og Olaug.»
To av betjeningen på sykehjemmet var vitner med følgende påtegning:
«Bevitnelse
Det erklæres herved at Olaf Olsen er klar og at han har undertegnet denne erklæringen etter eget ønske.»
Olaf Olsen døde to dager senere. Da slektsarvingene ikke ville godta testamentet, ble det åpnet offentlig skifte i boet etter Olaf Olsen. I skiftetvist om testamentets gyldighet avsa Stavanger skifterett den 22. september 1999 dom med slik slutning:
«1. Erklæring av 26. oktober 1998 er gyldig som testament.
2. Magnhild Bjørnsen, Bodil Laursen, Solfrid Olsen, Liv Beate Olsen, Per Syvert Tveit, Berly Tveit, Wenche Olsen, May Årthun, Ole Johan Olsen og Jan Einar Olsen dømmes in solidum til å erstatte Tarald Tveit Pedersen og Olaug Tveit Pedersen saksomkostninger med kr 28.000,-.»
Magnhild Bjørnsen, Bodil Laursen, Solfrid Olsen, Liv Beate Olsen, Per Syvert Tveit, Berly Tveit, Wenche Olsen, May Årthun, Ole Johan Olsen og Jan Einar Olsen har i rett tid anket dommen til Gulating lagmannsrett. Solfrid Olsen avgikk ved døden 29 november 2001, og hennes arvinger v/Liv Olsen har trådt inn i saken etter henne.
Ankeforhandling fant sted i Stavanger tinghus 17. og 18. desember 2001. Det ble avgitt parts- og vitneforklaringer, samt foretatt bevisføring som fremgår av rettsboken.
De ankende parter har i det vesentlige anført:
Erklæringen av 26. oktober 1998 er ugyldig som testament iht arveloven §49, §62 og §63.
Prinsipalt gjøres gjeldende ugyldighet etter arveloven §49. Det er et absolutt vilkår for gyldighet at vitnene «veit» at det er et testament og at de underskriver mens «testator er tilstades». Vitnet Brit Dysvik forklarte at hun ikke visste at det var et testament og at hun bare skrev på at han var klar. Avgjørelse inntatt i Rt-1965-1291, som skifteretten har henvist til som støtte for å anse kunnskap om erklæringens innhold som tilstrekkelig, er uten relevans da vi i 1972 fikk en lovregulering av forholdet. Dysviks manglende forståelse av at det var et testament hun underskrev på er i seg selv nok til å gjøre testamentet ugyldig.
Det er videre uklart om underskriften ble påført inne på rommet hos Olaf Olsen eller på kontoret til Brit Dysvik to rom bortenfor, der Olaf Olsen ikke var «tilstades». Testamentsvitnene var i tvil og husket ikke om de skrev under inne på rommet eller tok erklæringen med ut på Dysvik sitt kontor. Tarald Tveit Pedersen forklarte derimot klart og utvetydig at Olaf Olsen først underskrev på erklæringen med korktavlen som underlag. Deretter hentet han to pleiere som leste opp testamentet for Olaf Olsen, og de tok deretter erklæringen med seg ut for å underskrive. Dette må derfor legges til grunn som det mest sannsynlige hendelsesforløp.
Det foreligger således to brudd på de absolutte formreglene for opprettelse av testament.
Når det gjelder de subsidiære anførsler, vises det til den aktivitet Tarald Tveit Pedersen utviste etter at han kjøpte huset. Det stod i kontrakten hvilke aktiviteter han var forpliktet til i den sammenheng. Arbeidet ble utført på et hus han selv eide. Aktiviteten som ble utvist før kjøpet, rettet seg mot å få kjøpe huset. Det er påtagelig at skiftedommeren bare har tatt med ett punkt om dette; bunnsmøring av båt. Det forhold at Olaf Olsen uttalte at hans søster Jennys arvinger ikke var hans arvinger, viser at han da var så svak at han ikke visste hvem som var arvinger etter ham. I følge vitnet Dysvik var han på dette tidspunktet i terminalfasen. Dette trekker mot arveloven §63, «misleg påverknad» og «veikskap». Testamentet må settes til side fordi han ikke på noe tidspunkt har nevnt noe om testament for Ally, som var hans fortrolige. Han ble utnyttet da han ikke kjente arvingene sine i terminalfasen. Det at dokumentet var kalt «erklæring» forledet ham også.
Ankende parter nedla slik påstand:
«1. Erklæring etter Olaf Olsen, datert 26. oktober 1998 er ugyldig.
2. Tarald og Olaug Pedersen dekker sakens omkostninger til den ankende part for skifteretten og for lagmannsretten, med tillegg av 12% rente fra forfall og til betaling skjer.»
Ankemotpartene har i det vesentlige anført:
Innvendingene mot huskjøpet ble frafalt under skifterettens behandling. De to hovedtema som skal behandles er spørsmålet om «misleg påverknad» og om formkravene for opprettelse av testament er fulgt.
Når det gjelder huskjøpet oppfylte Tarald Pedersen sine forpliktelser iht kontrakten. Både han og moren besøkte og hjalp Olaf Olsen. Egentlig skulle sønnen til Jenny ha huset, men han døde. Ally ble forespurt, men avslo. Salg til Tarald Pedersen fremstår som fornuftig ved at Olaf Olsen ved salget sikret seg hjelp på sine siste dager. Han hadde lite kontakt med øvrig familie. Innholdet i erklæringen stemmer med parts- og vitneforklaringer. Det var Ally, Tarald og Olaug som hadde sett til ham den siste tiden. Olaf Olsen hadde ingen livsarvinger. Det var brevet vedrørende Jennys død som var utløsende for å lage testament. Det er forståelig at han ikke kjente navnet på alle slektsarvingene, da det hadde vært liten eller ingen kontakt med disse opp gjennom årene.
Når det gjelder spørsmålet om vitnet vet at det er et testament, vises til at «testament» betyr siste vilje. Det er ikke tvistetema at han ikke var klar. Dysvik har skrevet under på at Olaf Olsen var klar og at det var dette han ønsket, og at han visste og forstod innholdet. Det forstod Dysvik også.
Om Olaf Olsen eventuelt først skrev under slik Tarald Pedersen forklarte, er ikke avgjørende siden kravet uansett er oppfylt. Vitnet Håpøy husket riktignok ikke om de skrev under på nattbordet eller gikk ut på kontoret, men det må være grenser for formalisme. Testamentet ble underskrevet av vitnene umiddelbart etterpå, og det har ingen betydning om man av praktiske årsaker gikk på kontoret.
Når det gjelder opprettelsen av testamentet, hevder Tarald Pedersen at Olaf Olsen har nevnt for ham at han burde «skrevet noe». Ally Svensson tolker dette som at det var Tarald Pedersen som mener Olaf Olsen burde opprette testament, og at dette er påvirkning. Den utløsende faktor var imidlertid brevet fra advokaten vedrørende Jennys død.
Terminalfasen er brukt som argument for hans tilstand og manglende testasjonsevne. I denne forbindelse vises det til at da Olaf Olsen kom på sykehjemmet var det bestilt time til 4. november hos tannlege for nytt gebiss. Ally Svensson ville ikke reist hjem til Sverige om han var så dårlig at det kunne bli slutt i løpet av den uken hun skulle være borte. Samme søndag som brevet vedrørende Jenny ble lest opp, ville Olaf Olsen ut. Det fikk han i rullestol med Olaug Pedersen sin hjelp. Sykepleierne forklarte at han var klar. Erklæringen ble undertegnet mandag. Da han hadde besøk på tirsdag ville han ha isbiter og sa klart fra om sine ønsker. Onsdag morgen kl. 05.00 dør han.
Det er ikke grunnlag for å si at Olaf Olsen ble utnyttet i terminalfasen. Han døde uventet. Det vises til Rt-1915-572, mindretallets votum. Det skal mye til før et testament ikke står seg.
Når Olaug Pedersen sier «så skriv det da vel» til Olaf Olsen som svar på hans uttalelse om hvem han ville skulle ha det han etterlot seg, så er det påvirkning, men ikke «misleg».
Lagmannsretten må etter dette ta standpunkt til om formkravene er oppfylt. Det er spørsmål om Olaf Olsen visste at det var hans siste vilje, og om vitnene forstod at det var Olaf Olsens siste vilje. Videre er det spørsmål om underskriftene på erklæringen er i samsvar med lovens krav.
Testamentet er etter ankemotpartenes oppfatning gyldig da alle vilkårene er oppfylt.
Ankemotpartene la ned slik påstand:
«1. Stavanger skifteretts dom av 22. september 1999 stadfestes.
2. Magnhild Bjørnsen, Bodil Laursen, Wenche Olsen, Liv Olsen, Liv Beate Olsen, May Årthun, Ole Johan Olsen, Jan Einar Olsen og Per Syvert Tveit tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsrett en for alle og alle for en.»
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten, og kan i det vesentlige tiltre skifterettens begrunnelse.
Arvelovens regler om opprettelse av testament er strenge. Arveloven §49 oppstiller som et vilkår at vitnene må vite at «dokumentet skal være et testament». Hvis vitnene først har lest dokument og således kjenner innholdet, kan det ikke kreves at de også skal være på det rene med at et dokument av dette innhold er et testament i arvelovens forstand, jf. Augdahl/Hambro Arveloven med kommentarer fra 1992 side 215. Det fremgår samme sted at det ikke er nødvendig at dokumentet inneholder betegnelsen «testament», og det vises til flere eksempel på dette fra rettspraksis.
Når det gjelder spørsmålet om testamentsvitnet Dysvik visste at det var et testament, fremkom det av hennes forklaring at hun mente at et «testament» var noe som bare kunne «fylles ut» av en advokat, og at den som bevitnet på dette nødvendigvis måtte kjenne familieforholdene, idet hun hadde en oppfatning av at vitnene skulle gå god for innholdet. Da hun ikke kjente familien hadde hun heller ikke skrevet under på innholdet i erklæringen, bare bekreftet at Olaf Olsen var klar og at han hadde forstått innholdet i erklæringen som hun hadde lest høyt for ham. Hun har selv overfor lagmannsretten bekreftet at hun forsto hva som sto i erklæringen, og det er etter lagmannsrettens oppfatning tilstrekkelig i forhold til §49.
Vilkåret om at vitnene skal underskrive «medan testator er tilstades» tilsier i utgangspunktet at det ikke kan godtas at vitner vedkjenner seg underskriften overfor testator. Det er imidlertid flere eksempler i rettspraksis på at dette har vært godtatt, jf. Arveloven med kommentarer side 216-217. I de avgjørelsene som er nevnt, synes det å ha vært avgjørende at vitnene har vært sammen hos testator på en slik måte at det ville fremstå som ren formalisme å ikke anse formkravene for oppfylt. Det er på det rene at vitnene ble tilkalt til Olaf Olsens sykeseng for å bevitne hans underskrift på erklæringen. Vitnene forsikret seg først om at Olsen kjente innholdet ved å lese erklæringen opp for ham. Vitnet Håpøy mente hun underskrev inne på rommet til Olsen. Hun kunne ikke huske at de gikk på Dysvik sitt kontor. Dysvik kunne ikke huske om hun skrev under inne på rommet eller på hennes kontor. Lagmannsretten legger til grunn at vitneunderskriftene er påført umiddelbart etter Olsens ønske og etter at han har underskrevet/vedkjent seg sin underskrift på erklæringen. Det fremstår etter lagmannsrettens oppfatning som rimelig klart at alle hensyn lovgiver har ønsket å ivareta ved de strenge formkravene i §49 er iakttatt i dette tilfellet. Lagmannsretten finner det høyst usikkert om vitnene overhodet forlot rommet for å skrive under. Lagmannsretten finner videre at dersom det var slik at vitnene gikk på Dysvik sitt kontor, så var det av praktiske årsaker for å få et egnet underlag til å skrive på, og kan ikke anses som brudd på formkravene i §49. For lagmannsretten fremstår det som utvilsomt at vitnene har vært sammen med Olaf Olsen på en slik måte at formkravet om vitnepåtegning i testators nærvær her må anses oppfylt.
Lagmannsretten finner at det er på det rene at Olaf Olsen visste at det var sitt testamente han underskrev og at det var kommet i stand etter hans ønske. Lagmannsretten legger til grunn Olaug Pedersens forklaring om det som skjedde denne søndagskvelden, som endte med at han bad henne hjelpe seg med å få skrevet ned sitt ønske om hvem som skulle være hans arvinger. Pleiepersonalet på sykehjemmet var de nærmeste til å vurdere om han var klar og orientert og hadde evne til å forstå innholdet i erklæringen. Det har begge vitnene/pleierne bekreftet. Forklaringene fra de som besøkte ham de siste dagene samsvarer med dette.
Lagmannsretten finner også at selve innholdet i testamentet fremstår som rasjonelt og fornuftig ut fra den situasjon Olaf Olsen var i de siste månedene før han døde. Som en enslig mann uten særlig kontakt med familien, er det lett å forstå hans takknemlighet til de få som stilte opp da han ble syk og etterhvert mer hjelpetrengende i forhold til huset og seg selv. På denne bakgrunn fremstår hans reaksjon på at søsteren Jenny sine arvinger også var hans, som rasjonell.
Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at Olaf Olsen «i høg grad» var sjeleleg svekket da testamentet ble opprettet. Parter og vitner som snakket med Olaf Olsen i dagene omkring testamentsopprettelsen har for lagmannsretten forklart at han var svak, men klar og orientert og at han forstod hva han gjorde. Lagmannsretten finner ikke at vilkårene for å kjenne testamentet ugyldig etter §62 er til stede.
Lagmannsretten finner heller ikke at vilkårene for å kjenne testamentet ugyldig etter §63 er tilstede. De ankende parter har ikke ført bevis for at testamentet er opprettet på en måte som rammes av §63. Lagmannsretten finner å bygge på partsforklaringene til motpartene, hvor begge forklarte at de, som følge av Olaf Olsens uttalelser om ønsker med hensyn til hva som skulle skje med det han etterlot seg, hadde oppfordret ham til å «få det skrevet». For at det skal kunne anses å foreligge «misleg» påvirkning, må det ha funnet sted en kritikkverdig påvirkning fra andre med hensyn til innholdet i testasjonen. Etter lagmannsrettens oppfatning er ikke holdepunkter for at innholdet i testamentet skyldes i dette tilfellet skyldes påvirkning fra andre. Tvert i mot tilsier opplysningene at det er Olaf Olsens egen vilje som er kommet til uttrykk i erklæringen, og at denne ikke er blitt til verken som en følge av mislig påvirkning, eller misbruk av testators veikskap slik anført av de ankende parter.
De ankende parter har etter dette tapt saken fullstendig, og blir i medhold av tvistemålsloven §180 jf. §172, første ledd å ilegge sakens omkostninger for skifterett og lagmannsrett, idet det ikke finnes grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen. Advokat Svandal har innlevert saksomkostningsoppgave for lagmannsretten for salærer på kr 54.360,- inklusive mva.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Stavanger skifteretts dom av 22. september 1999 stadfestes.
2. Magnhild Bjørnsen, Bodil Laursen, Wenche Olsen, Liv Olsen, Liv Beate Olsen, May Årthun, Ole Johan Olsen, Jan Einar Olsen og Per Syvert Tveit dømmes in solidum til å erstatte Olaug Tveit Pedersen og Tarald Tveit Pedersen sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 54.360 -kronerfemtifiretusentrehundreogseksti- innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne dom.