LG-1999-2227

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2000-01-21
Publisert:	LG-1999-02227
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen namsrett nr. 99-01300 - Gulating lagmannsrett LG-1999-02227.
Parter:	Kjærende part: Scanbox Norge AS (Hjelpeintervenient: Norsk Videogramforening) (Prosessfullmektig: Advokat Terje Hensrud, Oslo). Kjæremotpart: Platon AS (Prosessfullmektig: Advokat Rune Valaker, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Erstad. Lagdommer Voll. Lagdommer Lunde
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, Åndsverkloven (1961) §54, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, Grunnloven (1814) §100, §96, §107, §175, §180, §398a, §403, EMK (1999), EMK (1999), EMK (1999), §19, §4, §15-1

Saken gjelder midlertidig forføyning med krav om stansing av import og distribusjon av filmer på DVD-plater. Konkret gjelder saken 2 filmer, nemlig «She's all that» og «54».

Scanbox Norge AS (Scanbox) har inngått avtale hvoretter selskapet er rettighetshaver når det gjelder import og distribusjon av de aktuelle filmer i Norge. Platon AS (Platon) har foretatt innkjøp av de samme filmer fra grossist i USA uten slik avtale med rettighetshaveren.

Scanbox fremsatte den 20.10.1999 begjæring til Bergen namsrett, mot Platon, med krav om midlertidig forføyning gående ut på at Platon skal stanse enhver import av filmene fra land utenfor EØS-området og stanse omsetning av filmene med øyeblikkelig virkning. Scanbox anførte at Platons import og distribusjon var i strid med åndsverkloven §54 første ledd pkt. e og at vilkårene for midlertidig forføyning var til stede i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §15-2. Platon tok til motmæle og påsto seg frifunnet.

Bergen namsrett avsa, etter å ha holdt muntlige forhandlinger, den 15.11.1999 kjennelse med slik slutning:

«1. Platon AS frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Kjennelsen er vedtatt forkynt av kjærende parts prosessfullmektig den 30.11.1999. Ved skriv datert 02.12.1999, postlagt samme dag, har Scanbox erklært kjæremål mot namsrettens avgjørelse. I kjæremålet anføres det at kjennelsen ble mottatt på Scanbox' kontor den 18.11.1999 og at kjæremålet er rettidig.

Kjennelsen påkjæres på grunn av feil rettsanvendelse og feil bevisbedømmelse.

Sakens tvistepunkt er om Platon har anledning til import og salg av filmverkene «54» og «She's All That» på DVD fra USA eller om dette er forbudt i henhold til parallell- importforbudet i åndsverkloven §54 første ledd pkt e. Namsretten fant det sannsynliggjort at Scanbox hadde et krav mot Platon gående ut på at den direkte import skulle opphøre. Således la namsretten til grunn at den import Platon foretok er å anse som ulovlig parallellimport. Derimot fant namsretten at sikringsgrunn ikke forelå.

Scanbox anfører at namsretten med rette har funnet hovedkravet sannsynliggjort, men med urette har funnet at sikringsgrunn ikke foreligger. Den rettsanvendelse namsretten gir uttrykk for når det gjelder forståelsen av åndsverkloven §54 første ledd pkt e, jf. kjennelsens s. 5, er korrekt. Derimot er bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen uriktig for så vidt gjelder kravene til sikringsgrunner.

Scanbox krever at Platon stanser den rettsstridige import og videresalg av filmene. Det kreves forføyning både med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 pkt. a og pkt. b. Det er ikke korrekt som namsretten har gjort å anta at forføyningskravet utelukkende kan bygge på litra b. Scanbox krever uforstyrret å kunne distribuere de to filmverkene i Norge. En fortsettelse av importen og eventuelt videresalg av allerede eller fremtidig importerte DVD-plater inneholdende de to verkene, griper inn i den distribusjonsrett Scanbox har ervervet. Det vises til uttalelser i Pål Mitsem, «Midlertidig forføyning i norsk rett», s. 149-166, særlig konklusjonen s. 166.

For øvrig vises det til den krenkelse Platon allerede har foretatt og den krenkelse som eventuelt også i framtiden vil bli gjennomført før det kan foreligge en rettskraftig dom. Disse krenkelser vil det ikke være mulig å rette opp. Retten til uforstyrret å kunne distribuere filmverkene går tapt for hver dag Platon kan fortsette den rettsstridige import og videresalg.

Det vises til kjennelse av Borgarting lagmannsrett 11.08.1997 hvor det ble besluttet forbud mot videre utleie av videofilmer i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 alternativ a, jf. kjennelsen s. 10, hvilket ikke kan stille seg i en annen prinsipiell stilling enn nektelse av videre parallellimport og videre salg til publikum.

I tilknytning til vesentlighetskravet i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 litra b, vises til at det etter rettspraksis ikke skal mye til før kravet er oppfylt, jf. Mitsem s. 170.

Det er klart at innrømmet import på begjæringstidspunktet av henholdsvis 4 og 10 eksemplarer av filmverkene er å anse som vesentlig skade eller ulempe i forhold til tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 litra b. Scanbox taper de direkte inntektene av eget salg av tilsvarende antall eksemplarer. Dertil kommer at det ved parallellimport av filmverk som ennå ikke er sluppet i markedet fra den offisielle distributøren, vil være særlig stor interesse for de eksemplarer som erverves av parallellimporterte DVD-plater. Det er sannsynlig at bytte- og utlånsfrekvensene er større for disse eksemplarer enn det som er vanlig for eksemplarer av filmverk etter at disse er sluppet av den offisielle distributøren. Antallet tapte salg må derfor antas å være større enn det antall som er import så langt. Videre tapes de prosentbaserte kinoinnteker så lenge filmene går på kino.

Ordinært er det ofte også et visst tidsrom mellom når filmene legges ut i leiemarkedet og på salgsmarkedet i hjemmemarkedet. En som har kjøpt sone 1 DVD-plate vil ikke leie filmen. Dette vil igjen få innvirkning på den etterspørsel som videoforhandlere viser for filmene overfor distributørene. Platon har heller ikke anført at videre import vil stanse opp.

Det kan i vurderingen tas hensyn til partenes forhold, jf. Falkanger m.fl., «Tvangsfullbyrdelsesloven», 1995 s. 889. Scanbox kan ikke lastes i forbindelse med saken da det ble tatt kontakt med Kulturdepartementet for å høre myndighetenes syn på spørsmålet. Hele bransjen er orientert om videogramforeningens syn på spørsmålet om lovligheten av parallellimport, og Platon er gitt anledning til frivillig å stanse importen.

Det må også tas med i vurderingen at Platon, også for de to filmverk saken gjelder, snylter både på den markedsføring som skjer ved kinolansering og den markedsføring som skjer i forbindelse med foretatt og fremtidig lansering av filmverkene i hjemmemarkedet. Snyltingen er ikke en beskyttelsesverdig interesse. Et eventuelt forbud mot videre import og salg av verkene innebærer et begrenset inngrep mot Platon idet filmverkene kun er to av mange verk Platon har for salg i sine forretninger. Noen økonomisk interesse for Platon er heller ikke til stede. Platons representant under de muntlige forhandlinger var av den oppfatning at salg av DVD-plater importert fra USA trolig ikke var særlig lønnsomt da arbeidsbelastningen med importen var stor. Scanbox har på sin side avtaleforpliktet seg til å utnytte rettighetene best mulig, jf. avtalens pkt 8.1, jf. standardvilkårene for så vidt gjelder de forpliktelser Scanbox' morselskap har påtatt seg. Dersom Scanbox ikke får stanset den ulovlige parallellimport, vil dette kunne få avtalemessige konsekvenser for Scanbox da inntektene både for selskapet og morselskapet i Danmark vil bli mindre. På mer generell basis vil DVD-markedet som sådant bli skadelidende.

Spørsmålet om forståelsen av åndsverkloven §54 har vært vist stor oppmerksomhet i bransjen. Det samme gjelder nærværende sak, både før og etter at namsrettens kjennelse falt. Det byr på problemer å videreformidle til aktørene i videobransjen at Scanbox har vunnet fram for så vidt gjelder forståelsen av åndsverkloven §54 når Platon samtidig er frifunnet og ikke pålegges noen begrensninger fra domstolens side. De ulike importører kan spekulere i at importen kan fortsette så lenge den enkeltelte importør ikke får en rettskraftig fullbydelses-dom mot seg hvor import ikke tillates.

Erstatning fra den enkelte parallellimportør synes heller ikke å løse problemet idet det i så fall må rettes søksmål mot samtlige importører, en uforholdmessig oppgave. Videre kan det synes vanskelig å få dom for hele det økonomiske tapet Scanbox vil lide. Årsaken er faren for at et helt marked blir ødelagt før en entuelt kan få satt en stopper for parallellimporten gjennom rettskraftige dommer mot den enkelte importør. Det vil trolig også by på problemer med hensyn til årsakssammenheng og å få dekket tapet for et ødelagt marked i forhold til de enkelte importører. En sondring hvor sikringsgrunnene i tilfelle finnes å være til stede hvor importen gjelder et stort antall eksemplarer, synes heller ikke som en god løsning. Det forhold at saksøkernes eventuelle økonomiske tap kan erstattes, er heller ikke i seg selv grunnlag for å utelukke midlertidig forføyning.

I forhold til kinomarkedet vil parallellimport også få selvstendig betydning. Det er på det rene at for mange eksemplarer av et filmverk i hjemmemarkedet, dvs. solgt direkte til publikum, kan innebære at den enkelte kinosjef ikke vil sette opp filmen i det hele tatt. Dette vil føre til at de som i lokalområdet ikke selv har DVD- eller videospiller, ikke får sett filmen. Dertil vil den markedsføringseffekt som kinovisning innebærer bortfalle, noe som igjen kan medføre at det ikke er noen autorisert distributør som tør ta sjansen på å erverve rettighetene til filmverket for distribusjon i Norge.

En videre utglidning av parallellimporten innebærer også en uberettiget konkurransevridning. Så langt har ikke de tradisjonelle og seriøse videoforhandlere tilbudt parallellimporterte DVD-plater, men derimot forrretninger som i utgangspunktet har vært mer konsentrert om musikktilbud. Den økende importen og videresalget til publikum fra musikkforhandlere har medført at mer tradisjonelle videoforhandlere, for å unngå at musikkforhandlere uberettiget tillegner seg markedsandeler som tradisjonelt har vært innehatt av videoforhandlere, har sett seg nødsaget til å igangsette parallellimport.

Videre kommer at Platon gjennom sine anførsler og sin opptreden har vist at man anser seg berettiget til parallellimport og videresalg av samtlige filmverk som Scanbox og øvrige distributører har rettighetene til i Norge. Det er således av betydning at det ved kjennelse, om så bare for to filmverk, blir eksplisitt angitt at parallellimporten er uberettiget.

Selv om den økonomiske interesse for Scanbox er beskjeden i tilknytning til de to filmverkene, må vilkårene til sikringsgrunner likevel være oppfylt. Det vises til ovennevnte kjennelse fra Borgarting lagmannsrett s. 10 og 11 hvor disse spørsmål særlig omhandles.

Herværende sak er tilnærmet lik den sak avgjørelsen gjelder med unntak av at den refererte sak gjaldt utleie i strid med åndsverkloven, ikke import i strid med parallellimport-forbudet. Vurderingene av sikringsgrunnene må i alle fall anses som tilnærmet like. De involverte beløp var ikke større i den refererte sak enn i nærværende sak.

Scanbox er videre uenig i den vekt namsretten har lagt på det forhold at markedet for sone 1 DVD er tilnærmet borte så snart sone 2 DVD-plater blir lansert. Markedet for sone 2 DVD er avhengig av at utbredelsen av parallellimporten ikke får for stort omfang. Det er ikke slik at det «alltid» vil være et marked for sone 2 DVD-plater. Blir salget av sone 1 DVD-plater og forstyrrelsene i markedsføringen grunnet tilstedeværelsen av disse for store, vil det lett kunne oppstå situasjoner hvor de enkelte distributører ikke tør ta sjansen på å tilby et filmverk i markedet da det ikke vil være sikkert om det er mulig å få tilbake investeringene som gjøres i form av ervervelse av rettigheter for distribusjon, markedsføringskostnader og produksjon av filmruller for kinovisning osv.

Det vises videre til at den parallellimport som pågår og har pågått i anledning de to verkene tross alt er straffbare, jf. åndsverkloven §54, noe som i seg selv skulle være grunnlag nok for å anse sikringsgrunnene for oppfylt.

En samlet vurdering etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-2 annet ledd tilsier klart at den skade eller ulempe som Platon blir påført ikke står i åpenbart misforhold til den interesse Scanbox har i at midlertidig forføyning blir besluttet. Det presiseres at den rettsstridige import skader både Scanbox' økonomiske og ideelle interesser. Filmverket er et åndsverk og har således særlig behov for beskyttelse, jf. bl.a opphavsmannens interesse i at markedsføring skjer på den måte han ønsker. Opphavsmannen sikres gjennom det avtaleverk som de offisielle distributører er undergitt.

Spørsmålet har ingen økonomisk betydning for Platon, mens det for Scanbox har betydning både i relasjon til de to filmene og den store interesse som knytter seg til spørsmålet generelt.

I kjæremålet er det lagt ned slik påstand ( påstanden er korrigert, se nedenfor):

«1. Platon as plikter å stanse med øyeblikkelig virkning enhver import av filmverket «She's All That» og «54» på DVD (Digital Versatile Disc) fra land utenfor EØS-området.

2. Platon AS plikter å stanse enhver omsetning, herunder videresalg, av filmverket «She's All That» og «54» på DVD (Digital Versatile Disk) som Platon AS har kjøpt i land utenfor EØS-området.

3. Scanbox Norge AS og Norsk Videogramforening tilkjennes omkostninger med kr 65.005,- for namsretten med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall.

4. Scanbox Norge AS og Norsk Videogramforening tilkjennes omkostninger for lagmannsretten med kr 14.000,- med tillegg av 12 5 rente p.a. fra forfall.»

Kjæremotparten Platon AS har gitt tilsvar til kjæremålet datert 17.12.1999, nærmere utdypet i prosesskriv av 20.12.1999. I tilsvaret og prosesskriv anføres at både krav og sikringsgrunner mangler. Det begjæres muntlige forhandlinger og erklæres aksessorisk kjæremål i relasjon til saksomkostningsavgjørelsen for namsretten idet Platon krever å bli tilkjent saksomkostninger for begge retter.

Platon vil prinsipalt nedlegge avvisningspåstand idet Scanbox ikke lenger har rettslig interesse i å prøve spørsmålet. Som det ble opplyst under namsrettens behandling, vil Platon ikke importere de aktuelle titler fra det øyeblikk de er tilgjengelige gjennom de ordinære kanaler, noe som nå er tilfelle.

For øvrig er Platon enig i namsrettens resultat, men uenig i begrunnelsen.

Kravet om muntlige forhandlinger begrunnes med at saken dreier seg om tolkning av åndsverkloven §54 første ledd pkt. e, parallellimportforbudet. Bestemmelsen er uklar og omstridt, og ingen tidligere rettsavgjørelse danner grunnlag for hvordan bestemmelsen skal tolkes. Den kontradiktoriske behandling for namsretten var meget begrenset. Det vises til namsrettens brev av 04.11.1999.

Namsrettens behandling ble heller ikke gjennomført som forutsatt i brevet. Det ble satt av noe tid til muntlig prosedyre, og av denne tid brukte kjærende parts prosessfullmektig anslagsvis 85 %. Sakens bevisligheter er også uklare, og det vil være et behov for partsforklaringer. Slik saken ligger an, kan videre kjæremål til Høyesterett bli aktuelt. Basert på Høyesteretts praksis de senere år er det da grunn til å anta at saken vil bli behandlet som angitt i tvistemålsloven §403 fjerde ledd. Det vil da være uheldig om det for lagmannsretten utelukkende har vært skriftlig behandling idet faktum vil være best mulig klarlagt ved umiddelbar bevisførsel.

Vedrørende kravet:

Namsrettens konklusjon innebærer at lovens ordlyd og forarbeider må vike. Namsretten har tolket åndsverkloven §54 første ledd pkt. e på bakgrunn av kontraktsforholdet mellom den offisielle importør og den amerikanske produsent. En slik forståelse har ikke dekning i lovens ordlyd eller forarbeider. Selv om forarbidene er meget magre er de rimelig klare på en del punkter. I Innst.O.nr.138 (1992-1993) fremgår det:

«Komiteen er enig med forslagsstilleren i at man har en lovgivning på området som i størst mulig grad sikrer utgivelse av norske artister, og som gjør det mulig å ha et bredest mulig tilbud av både norske og utenlandske artister over hele landet.

Komiteen konstaterer at det har skjedd en betydelig økning av parallellimport av fonogrammer til Norge slik det fremgår av oversikten i dokumentforslaget. Komiteen viser imidlertid til at en tilsvarende oversikt ikke foreligger for parallellimport av videogrammer som også omfattes av forslaget til lovforbud.»

Denne manglende klargjøring av forholdet til film, som på det aktuelle tidspunkt ble importert på videokassetter, ble heller ikke klarlagt i departementets behandling. På s. 2 i samme innstilling fremgår det:

«Det skal imidlertid bemerkes at forslaget omfatter både fonogrammer og videogrammer, mens forslagets vurderinger av den faktiske situasjon er begrenset til fonogrammer. Departementet kjenner ikke til hvordan markedet for omsetning av videogrammer for tiden er i tilsvarende situasjon som fonogrammer.»

Videre i forarbeidene gjentas det at parallellimportforbudet iverksettes for å styrke norsk kulturliv. De hensyn namsretten synes å ha lagt avgjørende vekt på er ikke tungtveiende i forarbeidene.

Namsretten har i realiteten innført et importforbud for utenlandske filmer. Forbudets varighet er avhengig av det kontraktsforhold som til enhver tid eksisterer mellom produsenten og importøren til Norge. For de to aktuelle filmer skal det norske publikum måtte akseptere at filmene er tilgjengelige på internasjonale markeder i inntil seks måneder før det er tillatt for de næringsdrivnde i Norge å importere dem. Denne lovforståelse er åpenbart i strid med de forutsetninger og høringer som ble lagt forut for Stortingets vedtakelse av parallellimportforbudet.

Lovteksten beskriver at åndsverket skal «frembys her i riket» for at det skal være forbud å importere verket av andre. Presensformen er slett ikke tilfeldig valgt. I Innst.O.nr.138 på s. 2 fremheves det:

«Lovforslaget setter et skille mellom parallellimport og den såkalte spesialimport. Den sistnevnte består i import av produkter som fra før ikke frembys til salg i riket, og som formidles av forretninger og småimportører som er spesialisert innen bestemte musikalske genre. Det er helt avgjørende at slik spesialimport forsatt skal tillates, slik at publikumstilbudet opprettholdes.»

Til tross for at komiteen fant det helt avgjørende at det skulle være tillatt å importere titler som ikke fra før frembys i riket, har altstå namsretten foretatt en dramatisk utvidende fortolkning av betemmelsen. Dette burde namsretten avholdt seg fra, særlig fordi resultatet ikke nødvendiggjorde det og fordi saken var så vidt overfladisk behandlet.

I forhold til Stortingets behandling står en overfor en ny situasjon der den tekniske utvikling river opp tilvante distribusjonsmåter for film. For 15 år siden var det hjelpeintervenientene, videoforhandlerne, som var nykommere på markedet og det ble også da spådd en snarlig død for de tradisjonelle kinoer. I dag kan hvem som helst ved hjelp av Internett bestille hvilken som helst tittel som er til salgs i USA, sone 1, og få tittelen i posten etter noen dager. Det er endog utviklet programvare som enkelt kan overføre DVD-signalene over nett, og det er antatt at dette på relativt kort sikt blir en vanlig måte å omsette filmtitler på.

Det kan ikke være domstolenes oppgave å trekke opp regelverket som skal regulere markedet. Dette er en utpreget lovgiveroppgave og bransjen bør søke en lovendring i stedet for å trekke en allerede sterkt omstridt bestemmelse etter håret.

For namsretten ble grunnloven §100 og EMK art. 10 påberopt til hinder for den fortolkning Scanbox forfektet. Namsretten var ikke enig i dette, men gir samtidig uttrykk for at norske forbrukere må gis adgang til å ta del i internasjonal diskusjon om utenlandske filmer osv. Namsrettens behandling av forholdet til ytringsfriheten er altfor knapp og direkte feil i forhold til gjeldende rett. Det er ingen tvil om at ytringsfriheten også verner om andre enn opphavsmannens rett til å videreformidle ytringene, jf. Andenæs, «Statsforfatningen i Norge», 8. utg. s. 323. Det vises også til EMK art. 10 første ledd.

I forhold til grunnloven §100 er det særlig «motta og meddele» som er relevant i saken. I vedlegg 1 til NOU 1999:27 er det på s. 227, 276 og 278 redegjort for Norges internasjonale forpliktelser på ytringsfrihetens område. Det understrekes at EMK i visse tilfeller tillater innskrenkinger i ytringsfriheten der opphavsrettighetene blir krenket, hjemmelen for dette fremgår av art. 10-2. Dette er ikke tilfelle i vår sak. Namsretten synes ikke å ha tatt konsekvensene av at det å kjøpe DVD-plater i USA, for så å importer disse til Europa, ikke strider mot noens opphavsrett. Opphavsretten konsumeres i det øyeblikk åndsverket er lovlig solgt et eller annet sted i verden, uavhengig av om det dreier seg om tusen eller ett eksemplar. Etter lovlig salg kan hvem som helst videreselge åndsverket, uavhengig av grenser og soner. Dette er internasjonal åndsrett Norge for lengst har sluttet seg til, jf. åndsverkloven §19.

Namsretten legger innledningsvis i kjennelsen til grunn at Scanbox har inngått en avtale med en amerikansk produsent og at det er sannsynliggjort at grossisten ikke har rettigheter til salg av filmer utenom USA. Dette avgjørende faktum er det ikke ført noe som helst bevis for. Opplysningene er basert på Scanbox' muntlige forklaring i namsretten. Ingen kontrakter eller annet materiale er fremlagt. Scanbox provoseres til å fremlegge bevis som underbygger at amerikanske grossister eller detaljister ikke har tillatelse til å selge DVD-plater dersom disse skal importeres til Europa. Scanbox fremholdt for namsretten at det ville være uproblematisk å skaffe til veie slike beviser. Uten slike bevis faller vesentlige deler av namsrettens argumentasjonsrekke. At Scanbox har en enerett fra Miramar betyr ikke at ordinære amerikanske grossister er avskåret fra å selge til europeiske importører, slik namsretten forutsetter. En slik enerett kan være begrenset til at Miramar ikke skal selge direkte til andre norske importører.

Namsrettens forståelse av parallellimportforbudet reiser flere spørsmål enn det løser. Namsretten forsøker å lette på importforbudet som man har innfortolket ved å akseptere at Platon og andre næringsdrivende kan forsette å ta filmen på bestilling, benevnt agentvirksomhet, selv om dette også er ordinær parallellimport. I bilag 5 til dok. 1 er det inntatt en liste over de titler Platon importe i perioden 1.1. - 14.10.1999. Det er gjennomgående importert et fåtall, gjennomsnittlig tre - fire eksemplarer av hver tittel. Dette gjør Platon nettopp for ikke å innskrenke forbrukernes valgmuligheter. Det er et betydelig administrativt arbeid overfor filmsensur og videogramregisteret å importere film, og man tar gjerne et par - tre filmer når man først er i gang. I den konkrete sak dreier det seg om fire eksemplarer av filmen «She's All That» og ti eksemplarer av «54». Skal dette forbys vil det i realiteten være et forbud mot det namsretten karakteriserer som agentvirksomhet.

Vedr. sikringsgrunn anføres det følgende:

Kjærende part har ved en rekke anledinger blitt bedt om å utdype om det er tvangsloven §15-1a) eller b) som påberopes. I kjæremålet synes man å påberope begge alternativer men jeg kan ikke se at der noe sted argumenteres over hvorfor en midlertidig forføyning er nødvendig for at en gjennomføring av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort.

Når det gjelder de to filmtitler saken gjelder og som Platon har importert henholdsvis 4 og 10 eksemplarer av er disse nå tilgjengelig fra kjærende part og Platon vil - dersom disse igjen skal lagerføres - - kjøpe DVD platene fra Scanbox. Scanbox ble senest ved namsrettens behandling orientert om dette. Man ble også orientert om at de aktuelle titler sannsynligvis for lengst var solgt når namsretten avsa sin kjennelse. Jeg har i dag fått bekreftet fra kjæremotparten at der ikke vil bli importert flere eksemplarer av titlene da de er tilgjengelige fra Scanbox og at alle eksemplarer nå er utsolgt. Det opplyses til lagmannsretten orientering at der er en utstrakt handel mellom selskapene og at man således er i fortløpende kontrakt.

På bakgrunn av den faktiske situasjon kan jeg ikke se at der foreligger noen rettslig interesse av å få prøvet den midlertidig forføyning, det vises til Falkanger/Flock/ Waaler, Kommentarutgave, bind II, 2. utg. s. 893.

Selv om rettslig interesse skulle finnes finner jeg det klart at noen sikringsgrunn ikke foreligger. Jeg vil i det videre utelukkende kommentere §15-2 litra b).

Kravet for å gi midlertidig forføyning er at skaden skal være «vesentlig». Da jeg legger til grunn at «vesentlig» har det samme meningsinnhold i §15-2 som ellers i jussen kan jeg vanskelig si meg enig med motparten når det hevdes at det ikke skal så mye til.

Det mulige økonomiske tap Scanbox utsettes for er fortjenesten for salg av til sammen 14 DVD plater. Disse har en utsalgspris på fra kr 200 - 250,-, dersom en setter Scanbox fortjeneste til kr 40,- pr. DVD er altså tapet til sammen kr 560,-.

Når det gjelder «signalene» fra kinosjefer og andre og de negative virkninger et slikt spesialmarked har på publikum er dette helt udokumentert og neppe noe problem. Ti eksemplarer av en film kan umulig skape slike problemer at vesentlighetskravet blir oppfylt.

I Rt-1999-1220 (hefte nr. 20 for 1999) er det behandlet en sak med flere likhetstrekk med nærværende sak. Høyesterett uttaler på s. 1224:

«Men i et marked med flere aktører enn sakens parter vil det alltid være en viss sannsynlighet for at det salg som innebærer et brud på en konkurranseklausul, ville gått til en annen aktør dersom den forpliktede etter klausulen var blitt stanset ved midlertidig forføyning. Sætre AS har på denne bakgrunn anført at lagmannsrettens tolkning av begrepet «vesentlig skade eller ulempe» innebærer at det i slike tilfeller ikke vil være mulig å få medhold i krav om midlertidig forføyning for å få stanset en aktør som bryter en konkurranseklausul.

Kjæremålsutvalget vil til dette bemerke at bestemmelsene i tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 15 om midlertidige forføyninger er av generell karakter. De er således ikke spesielt tilpasset de behov for inngrep som kan være til stede der næringsdrivende har regulert sitt innbyrdes rettsforhold ved en konkurranseklausul. Bestemmelsen i §15-2 er ikke ment å gi noen alminnelig adgang for en kontraktspart til å få gjennomført stans i den del av en konkurrents virksomhet som er i strid med kontrakten. Det første alternativ i §15-2 første ledd bokstav b er begrenset til å imøtekomme saksøkerens behov for i et omtvistet rettsforhold å få avverget vesentlig skade eller ulempe. Dersom den aktuelle forføyning ikke vil være egnet til å avverge en slik skade eller ulempe, er vilkårene etter §15-2 ikke oppfylt. At forføyningen likevel vil dette en effektiv stopper for saksøktes kontraktsbrudd, kan ikke endre dette. Saksøkeren vil i slike tilfeller være henvist til å kreve økonomisk kompensasjon.»

I vår sak er det ikke konkurranseklausuler mellom partene, men den enes angivelige angrep på den annens enerett saken gjelder, dette skulle bare forsterke argumentets verdi.

På s. 4 flg. i kjæremålet ramser kjærende part opp en del argumenter av forskjellig karakter. Det kan neppe ha noe å si for vesentlighetskravet eller andre forhold av betydning for sikringsgrunnen, men må likevel kommenteres.

For det første kan det umulig være riktig at Platon «snylter» på den offisielle importørens annonsering og markedsføring. Årsaken til at Platon og andre har importert filmverket er nettopp at importøren av rene kommersielle interesser velger å vente med lanseringen. I det øyeblikk titlene er tilgjengelig og markedsføringen tar til avsluttes spesialimporten.

På s. 5 synes kjærende part å mene at så lenge namsretten og eventuelt lagmannsretten konkluderer med at Platon «frifinnes» blir det av pedagogiske årsaker anskelig å formidle til bransjen hva som er gjeldende rett. Synspunktet er mildest talt besynderlig og må oppfattes som en invitasjon til å konkludere i strid med gjeldende rett slik at de seriøse videoforhandlerne skal forstå hva som er rett og galt. Synspunktet bare ytterligere underbygger at saksøker misbruker instituttet midlertidig forføyning. Saksøker har ikke vist noen interesse av å få fortgang på sakene og hadde man tatt ut stevning for Bergen byrett hadde sannsynligvis saken vært nær avsluttet i første instans. I stedet har man begjært midlertidig førføyning både i Oslo og Bergen for praktisk talt identiske sake. I begge tilfeller taper man, i Oslo fordi kravet svikter, i Bergen fordi sikringsgrunn mangler. At det etter dette blir vanskelig å formidle hva som er gjeldende rett må først og fremst kjærnde part svare for. Platon er av den bestemte oppfatning at namsrettens bedømmelse av kravt er uriktig og at resultatet vil bli et annet når saken belyses i full bredde. Da namsrettens vurdering av kravet er et obiter dictum som ikke er gjenstand for rettsmidler har det svært liten verdi som rettskilde.

Videre argumenteres det med at en utgliding av parallellimporten vil innebære en uberettiget konkurransevridning. Det tales varmt for de «seriøse video-forhandlere» og at disse vil tape markedsandeler i forhold til musikkbransjen. Argumentet har intet i en begjæring om midlertidig forføyning å gjøre. Både ankemotparten og hjelpeintervenientene får finne seg i at markedet tilpasser seg den teknologiske utvikling slik de i sin tid gjorde når videobransjen vokste opp for ca 15 år tiden.

På s. 7 argumenteres det med at parallellimporten er straffbar i forhold til åndsverksloven §54 og at dette i seg selv er et argument for å slå ned på handlingen. Til dette vil jg bemerke at Bergen Politidistrikt i en sak som gjelder parallellimport av musikk CD'er har konkludert med at åndsverket skal være tilgjengelig i Norge (lagerført i Norge) for at det skal være forbudt å importere det samme verk. Denne tolkning er i tråd med lovteksten og forarbeidene. I denne forbindelse påpeker jeg at den omtvistede lovbestemmelse er en straffebestemmelse. En tokning der uttrykket «frembys» skal forståes som «frembys innen seks måneder» er så eklatant i strid med lovens ordlyd at tolkningen vil rammes av grl. §96 og EMK art. 7.»

Vedr. saksomkostninger anføres det følgende:

«Det fremstår som rimelig klart at kjærende part har benyttet midlertidig forføyning ikke for å unngå en vesentlig skade men for å få en avgjørelse i et rettsspørsmål som for kjærnde part har fremstått som uklart. Slikt misbruk bør ikke belønnes og Platon krever saksomkostninger for begge instanser.»

I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:

Prinsipalt:

Kjæremålet avvises.

Subsidiært:

Namsrettens kjennelse stadfestes.

I begge tilfeller:

Kjærende part og hjelpeintervenienten in solidum tilpliktes å dekke Platon AS's saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett.»

Etter at kjæremål og kjæremålstilsvar samt skriv av 20.12.1999 fra Platon forelå, jf. foran, har Scanbox ved skriv av 20.12.1999 fremsendt Borgarting lagmannsretts kjennelse av 15.12.1999 i sak LG-1999-01808 K/04. Videre foreligger det ytterligere prosesskrift fra begge parter, således skriv av 05.01.2000 og 14.01.2000 fra Scanbox samt skriv av 03.01., 07.01 og 12.01.2000 fra Platon.

I skrivet av 03.01.2000 har Platon fremsatt krav om at lagmannsretten skal stanse behandlingen av nærværende sak, jf. tvistemålsloven §107, i påvente av Høyesteretts Kjæremålsutvalgs behandling av kjæremål i ovennevnte sak fra Borgarting lagmannsrett. Det er i den forbindelse lagt ned slik påstand:

«Gulating Lagmannsretts sak LG-1999-02227 K: Scanbox Norge AS - Platon AS - stanses i påvente av Høyesteretts avgjørelse i kjæremål fra Akers Mic AS over Borgarting Lagmannsretts kjennelse i sak nr. 99-01808 K/04 mellom Akers Mic AS og Sandrew Metronome Video Norge AS og Buena Vista Home Entertainment.»

I skrivet av 07.01.2000 er kravet om stansing ytterligere begrunnet.

I skrivet av 12.01.2000 har Platon frafalt kravet om muntlige forhandlinger og utdypet sine anførsler vedrørende avvisningsspørsmålet og realiteten i saken.

Scanbox har ved skriv av 05.01.2000 motsatt seg at saken bør stanses eller at kjæremålet kan avvises.

Vedrørende Platons avvisningspåstand anføres:

Det kan opplyses at filmen «She's all that» først vil bli lansert med følgende utgivelsesdatoer for såkalt kjøpefilm, dvs. film som er tillatt å videreselge til publikum:

På DVD format: 19. januar 2000

på VHS format: 2. februar 2000

For øvrig vises det til kjæremålet hvor det på side 19 er gitt en oppstilling over når filmene kommer på kino i USA, på kino i Norge og på VHS og DVD utleie i Norge.

Filmen «She's all that» vil således ikke være tilgjengelig for videresalg for Platon eller andre forhandlere i Norge før ovennevnte datoer. Den forutsetning motparten legger til grunn er således ikke inntrådt og forutsetningene for kjæremålet ikke endret.

Selv om Platons erklæring må oppfattes slik at videre import av de to titler nå ikke vil skje, er det kjærende parts oppfatning at rettslig interesse likevel foreligger. Et utsagn fra Platon om at videre import ikke vil skje er for Scanbox ikke like godt som en beslutning om midlertidig forføying. Beslutning om midlertidig forføyning har den rettsvirkning at Platon pålegges å stanse importen, hvilket en uttalelse fra Platon ikke har idet Platon når som helst kan starte opp igjen import av de aktuelle titler.

Filmtittelen «54» er nå frigitt fra Scanbox side for videresalg til publikum også på DVD. Det foreligger likevel rettslig interesse i å få lagmannsrettens avgjørelse også for såvidt gjelder denne tittel. Platon kan fortsette sin import av DVD med andre titler fra USA, og det er således av interesse for Scanbox å få rettens oppfatning av spørsmålet om hvorvidt importen er lovlig så snart som mulig, hvilket i seg selv utgjør grunnlag for rettslig interesse. Det vises i den forbindelse til Borgarting lagmannsretts kjennelse av 11.08.1997 side 10 og 11.

Såvidt vites fortsetter også Platon sin import av andre titler, og i dette ligger trolig at Platon er av den oppfatning at importen er lovlig.

Det vises også til at det i seg selv har en ikke-økonomisk verdi uforstyrret å kunne benytte den enerett Scanbox har til å distribuere de enkelte filmverk og at Platons parallelle import vesentlig skader denne verdi.

Den import Platon har utført er straffbar, og det er av interesse for Scanbox å få stanset en straffbar handling. Det er også uheldig at Platon skal kunne vinne fram i saker hvor det er begjært midlertidig forføyning kun ved å erklære ikke lenger å ville importere ytterligere eksemplarer av de enkelte filmverk. Så snart importen har skjedd vil skaden på mange måter være skjedd, særlig hvis importen med en gang omfatter det antall det er behov for.

Vedrørende stansing av saken:

Det er usikkert om kjæremålet til Høyesterett i den aktuelle sak blir realitetsbehandlet. En sak om midlertidig forføyning skal behandles raskt og bør ikke stanses. Å stanse saken med den tildels lange saksbehandlingstiden som må påregnes i Høyesterett, må en således være særlig varsom med. Dertil kommer at lagmannsretten under enhver omstendighet må ta stilling til realiteten i saken som et ledd i vurderingen av saksomkostningsspørsmålet. Dette er også påkjært. Endelig pekes på at det er høyst usikkert om det vil bli oppnådd en bindende avgjørelse i den påkjærte sak for Høyesterett da saksforholdene er ulike og det er andre parter. Tilsvarende er påpekt av namsretten. Saken bør ikke stanses.

Vedrørende sikringsgrunnene:

Det som er anført under spørsmålet om rettslig interesse foran er argumenter av betydning også for spørsmålet det foreligger sikringsgrunn. Både tvangsloven §15-2 pkt. a og pkt. b påberopes, jf. kjæremålet.

Avgjørelse i Rt-1999-1220 som Platon har vist til, kan ikke få betydning for nærværende sak. I motsetning til det som var tilfelle i nevnte sak, vil et pålegg om stans av import i foreliggende sak ha betydning både for markedsføring og salg av de to titlene samt for andre titler som Platon fortsatt importerer. Et pålegg overfor Platon vil også ha betydning i forhold til andre forhandlere som driver samme type virksomhet.

Platons beregning av Scanbox' økonomiske tap ved virksomheten er heller ikke korrekt. Det er dekningsbidraget som utgjør det økonomiske tap, og dette vil ligge mellom kr 80 og kr 90 pr. eksemplar av DVD og samlet utgjøre kr 1.210. I tillegg kommer det tap som følger av at en film som kun befinner seg i et begrenset antall i markedet utlånes i større grad mellom kjente og familie. Den rene økonomiske verdi foruten de andre kjæremålsgrunner som foreligger, er i seg selv tilstrekkelig til å anse at vilkåret om kjæremålsgrunner er oppfylt.

Det fastholdes at parallellimport vil ha en negativ virkning for det norske kinosystem. Likeledes fastholdes at Platon snylter på Scanbox' markedsføring. Det er således et betydelig markedsføringsarbeid som legges ned i forbindelse med kinolanseringen. På dette tidspunkt har Scanbox ikke anledning til å lansere DVD for hjemmemarkedet. Lansering skjer etter internasjonale planer, og markedsføring av titler i hjemmemarkedet foregår mye gjennom lanseringen av filmen på kino. Dette gjøres fordi film som er godt sett på kino også blir sterkt etterspurt i hjemmemarkedet gjennom leie og kjøp av filmen enten på VHS eller på DVD.

Gjennomsnittlig behandlingstid for en ordinær sivil sak ved Bergen byrett er ca 7,5 måneder, og begjæring om midlertidig forføyning ble inngitt for ca 3 måneder siden.

Også anførselen om at parallellimport til såkalte musikkforhandlere innebærer en fare for uberettiget konkurransevridning i forhold til de tradisjonelle videoforhandlere som etterlever importforbudet.

Vedrørende kravet:

Det er ingen tvil om at parallellimportforbudet også omfatter videogrammer. Salg av film til forbruker har øket betraktelig de senere årene og som følge av denne endring i markedet har parallellimporten av film øket.

Det presiseres at forbudet ikke innfører noe importforbud som det synes anført fra motpartens side. Forbrukerne kan selv importere DVD slik det også er vist til av motparten. Det lovgiver for øvrig var opptatt av var at loven ikke skal hindre import av filmer som rettighetshaveren velger ikke å tilby i det norske markedet. Det som er problemstillingen i denne sak er at det kun vil skje en tidsforskyving i forhold til lansering i utlandet, det er ikke snakk om at filmene ikke vil bli tilbudt i det norske markedet.

Det er ellers typisk for parallellimportørene at de konsentrerer seg om de mest salgbare titlene og at det er produksjoner fra USA som parallellimporteres. Uten de offisielle distributører som har økonomi til også å satse på smalere titler og film fra andre land enn USA, vil det totale tilbudet til de norske forbrukere bli dårligere i form av inntak av færre titler og en konsentrasjon av produksjoner fra USA. Film fra andre land enn engelskspråklige vil i stor grad falle bort grunnet kostnader med oversettelse som en parallellimportør neppe ville ha økonomisk evne til å bære grunnet det lave antall titler hver enkelt importør inntar sammenlignet med det antall den offisielle distributør vil innta under forutsetning av at parallell import ikke finner sted.

Av tekniske grunner vil en parallellimportør ofte heller ikke være i stand til å foreta en oversettelse.

For såvidt gjelder forholdet til EMK artikkel 10 og grunnloven §100 vises det til Karnov, kommmentar til lovsamlingen, note 78 -85. Saken gjelder spørsmål med tilknytning til konkurranserettens område, og vernet etter de nevnte bestemmelser er mindre i den politiske debatt. England har for øvrig et strengere forbud mot parallellimport enn Norge uten at dette har medført at regelen strider mot EMK artikkel 10.

Når det gjelder den eventuelle rett den amerikanske grossist har til å eksportere de omhandlede to titler fra USA til Norge, må det være opp til Platon å dokumentere at slik rett foreligger. Scanbox har ingen forretningsmessig tilknytning til grossisten i USA. Det har derimot Platon.

Vedrørende saksbehandling og eventuell muntlig forhandling:

Det var enighet under namsrettens rettsmøte om å begynne direkte med partsforklaringer. Dette fremgår av rettsboken hvor det også fremgår at advokat Orrem forlot rettsmøtet etter at første partsrepresentant var avhørt.

For øvrig ble tidspunktet for start av rettsmøtet forskjøvet fra kl. 10.00 til kl. 10.30 etter ønske fra Scanbox. Denne forskyvning kan vanskelig ha medført at advokat Orrem ikke lenger kunne gjennomføre forhandlingene.

Advokat Valaker var heller ikke ukjent med problemstillingene i forbindelse med åndsverkloven §4 idet han har bistått Musikkengros AS i forbindelse med politianmeldelse etter import av CD-er fra utlandet.

Diskusjonen om disponering av tid under rettsmøtet hadde sammenheng med at advokat Valaker ønsket å bistå en klient i et fengslingsmøte i en større økonomisk straffesak. Dette endte med at en annen advokat ved Valakers kontor bistod denne klient. Advokat Valaker ønsket selv å få avsluttet de muntlige forhandlinger da han ønsket å være tilstede under fengslingsmøtet.

Scanbox fikk både gjennom partsforklaring og prosedyre komme til orde i ønsket utstrekning. Retten ble hevet kl. 14.20, men dersom advokat Valaker hadde gitt uttrykk for at han ikke kom til orde i tilstrekkelig grad, ville retten gitt ham anledning til å fremføre sine eventuelle ytterligere anførsler og argumenter.

Det foreligger ingen særlige grunner, heller ikke sett i forhold til det som skjedde i namsretten som tilsier at muntlige forhandlinger holdes for lagmannsretten.

I skriv av 14.01.2000 har Scanbox ytterligere utdypet sine anførsler.

Scanbox har lagt ned slik endret påstand:

«I Avvisningsspørsmålet

1. Saken fremmes.

2. Scanbox Norge AS og Norsk Videogramforening tilkjennes omkostninger med kr 4.000,- i avvisningsspørsmålet med tillegg av 12% rente p.a fra forfall.

II Stansing av saken

1. Begjæring om stansing av sak 99-02227 for Gulating lagmannsrett ta ikke til følge.

2. Scanbox Norge AS og Norsk Videogramforening tilkjennes omkostninger med kr 1.500,- i spørsmålet om stansing av saken med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall.

III Realitetsspørsmålet

1. Platon AS plikter å stanse med øyeblikkelig virkning enhver import at filmverket «She's All That» og «54» på DVD (Digital Versatile Disc) fra land utenfor EØS-området.

2. Platon AS plikter å stanse enhver omsetning, herunder videresalg, av filmverket «She's All That» og «54» på DVD (Digital Versatile Disk) som Platon har kjøpt i land utenfor EØS-området.

3. Scanbox Norge AS og Norsk Videogramforening tilkjennes omkostninger med kr 65.005,- for namsretten med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall.

4. Scanbox Norge AS og Norsk Videogramforening tilkjennes omkostninger for lagmannsretten med kr 29.000 med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall.»

Lagmannsrettens syn på saken:

Lagmannsretten, ved saksforberedende dommer, har den 10.1.2000 besluttet ikke å ta til følge Platons krav om å stanse saken i påvente av Høyesteretts kjæremålsutvalgs behandling av kjæremål over Borgarting lagmannsretts avgjørelse referert til foran.

Platon har frafalt kravet om muntlige forhandlinger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner for sin del ikke at det foreligger særlige grunner som gjør det nødvendig å holde muntlige forhandlinger i forbindelse med kjæremålet, jf. tvistemålsloven §403 første ledd jf. tredje ledd. Lagmannsretten peker på at faktum i saken i det vesentlige er uomtvistet. Saken reiser således hovedsakelig rettslige spørsmål, særlig knyttet til forståelsen av åndsverkloven §54 annet ledd pkt.e. Dertil kommer at lagmannsretten finner at kjæremålet må bli å avvise som følge av manglende rettslig interesse, jf. nedenfor. På anmodning fra lagmannsretten, har partene uttalt skriftlig om dette, og spørsmålet foranlediger ikke behov for muntlige forhandlinger.

Lagmannsretten bemerker ellers at det har forlenget saksbehandlingstiden ved lagmannsretten noe at partene fortløpende har innsendt nye og omfattende skriv.

Prinsippet i tvistemålsloven §54 om rettslig interesse som prosessforutsetning, gjelder også i sak om midlertidig forføyning, jf. avgjørelser i Rt-1989-188 og Rt-1991-1198. Kravet om rettslig interesse innebærer at saksøkeren ( eventuelt kjærende part), i tillegg til at saken må gjelde en rettighet eller et rettsforhold, må ha et aktuelt behov for å få tvisten rettslig avgjort samt en tilstrekkelig tilknytning til tvistegjenstanden. Domstolen skal av eget tiltak påse at forutsetningene er oppfylt. Kravet gjelder på alle trinn av saken, men spørsmålet vil kunne stille seg noe ulikt alt etter om vurderingen foretas når sak anlegges eller om det skjer i forbindelse med at saken anken eller påkjæres. Saksøkerens ( eventuelt den kjærende parts) pretensjoner blir som utgangspunkt å legge til grunn forsåvidt gjelder faktum og rettsregler ved avgjørelsen av spørsmålet om søksmålsforutsetningene, så langt det materielle krav som er fremmet, bygger på disse pretensjoner. Derimot vil pretensjoner om andre forhold enn selve gjenstanden for det materielle krav, være undergitt full prøving fra domstolens side. Dette gjelder både faktum og rettslig virkning for saksøkeren (kjærende part).

At foreliggende sak gjelder et rettsforhold og at Scanbox har tilstrekkelig tilknytning til tvistegjenstanden, er ikke tvilsomt. Det er videre ubestridt at Scanbox hadde tilstrekkelig aktuell interesse i saken da begjæring om midlertidig forføyning ble fremsatt og da namsretten tok sin avgjørelse. Spørsmålet er således om Scanbox fortsatt har en aktuell interesse i å se kjæremålet realitetsbehandlet. Lagmannsretten er kommet til at dette ikke er tilfelle.

Lagmannsretten peker på at saken, etter kjærende parts valg, uttrykkelig begrenser seg til de to filmtitlene «She's all that» og «54». Realitetspåstanden i saken har hele tiden vært knyttet til disse titler, noe som er fastholdt så sent som i kjærende parts skriv av 5.1.2000 og 14.1.2000. Gjennom påstanden kreves det således midlertidig forføyning for at import fra land utenfor EØS-området samt enhver omsetning, herunder videresalg, skal stanses, forsåvidt gjelder eksemplarer at de nevnte filmverk. Påstanden refererer seg dertil utelukkende til eksemplarer i DVD format.

I tilsvar til kjæremålet opplyses det at Platon ikke vil importere de aktuelle titler fra det øyeblikk de er tilgjengelige gjennom de ordinære kanaler «noe som nå er tilfelle.» I begjæring om midlertidig forføyning og i prosesskriv av 5.1.2000 opplyser Scanbox at filmen «54» den 10.11.1999 ble lansert for salg til publikum. Dette gjelder såvidt lagmannsretten forstår også i DVD format. I skrivet av 14.1. bekreftes det videre at begge filmene er tilbudt landets kinoer. Filmen «54» er tilbudt publikum i hjemmemarkedet i VHS format og i DVD format. Filmen er tilbudt i de nevnte format både gjennom utleie og salgskopier. Når det gjelder filmen «She's all that» opplyses det i skrivet av 5.1.2000 at denne lanseres for salg til publikum den 19.1.2000 i DVD format. Det er således på det rene at begge filmene legges ut for salg fra Scanbox' side på de nevnte datoer. Før de nevnte tidspunkter vil lagmannsrettens avgjørelse ikke kunne foreligge. Såvidt lagmannsretten forstår vil filmen «She's all that» bli tilbudt for salg i VHS format den 02.02.2000. Noen avgjørende betydning kan lagmannsretten ikke tillegge dette idet saken som nevnt uttrykkelig er begrenset til å gjelde DVD format.

Ovenstående innebærer at før lagmannsrettens avgjørelse foreligger, er begge de aktuelle filmverk saken gjelder tilgjengelig for publikum ved salg fra Scanbox' side. Scanbox har selv erklært at salg rent faktisk vil skje. Platon har på sin side erklært at import av verkene er stanset eller i alle fall vil bli stanset senest ved de nevnte datoer. Platon har videre opplyst at samtlige importerte eksemplarer allerede rent faktisk er solgt og at ytterligere import eller salg ikke vil skje forutsatt at filmverkene tilbys i markedet gjennom de offisielle kanaler. Lagmannsretten legger disse opplysninger til grunn.

Lagmannsretten mener at i en slik situasjon har Scanbox ikke lenger noe behov for eller relevant interesse i å se en avgjørelse i realiteten forsåvidt angår de to aktuelle filmverk saken gjelder.

Scanbox har anført at rettslig interesse i å se lagmannsrettens avgjørelse i kjæremålet er til stede selv om det legges til grunn at Platon ikke vil foreta videre import av de to titlene etter at Scanbox selv har lagt disse ut for salg. Det er således vist til at Platon når som helst kan starte opp igjen import av de aktuelle tidlene.

Lagmannsretten peker på at dette dels er et bevisspørsmål, dels er det et spørsmål om å tolke Scanbox' påstand. Lagmannsretten er enig i at påstanden må kunne oppfattes som et krav om at ikke bare pågående men også fremtidig, ulovlig import og distribusjon av de to aktuelle filmtitler skal opphøre. Situasjonen er likevel den at lagmannsretten bevismessig har funnet å måtte legge til grunn at Platon ikke lenger importerer de aktuelle titler og at de importerte eksemplarer allerede er omsatt. Den aktivitet det kreves midlertidig forføyning for å stanse, er således allerede opphørt når lagmannsrettens avgjørelse vil kunne foreligge. At Platon skulle starte opp igjen ulovlig import eller distribusjon av de aktuelle titler, kan ikke legges til grunn.

Det anføres at Scanbox har interesse av å se lagmannsrettens oppfatning av spørsmålet om importens lovlighet så snart som mulig fordi Platon kan fortsette import av DVD eksemplarer av andre titler fra USA. Det er i den forbindelse vist til uttalelser i Borgarting lagmannsretts kjennelse av 11.8.1997 side 10-11. Det Scanbox her i realiteten anfører er at det gir tilstrekkelig rettslig interesse i relasjon til tvistemålsloven §54 å ha et behov for generelt å få avklart forståelsen av en lovbestemmelse, i dette tilfellet åndsverkloven §54 første ledd pkt.e. En slik tolkning av tvistemålsloven §54 kan lagmannsretten ikke slutte seg til.

For det første er det ikke sannsynliggjort at Platon importerer og distribuerer andre titler i strid med åndsverklovens bestemmelser. Saken er dertil, som nevnt, av Scanbox selv uttrykkelig begrenset til de to ovennevnte titler. Det Scanbox i realiteten krever er at lagmannsretten skal ta standpunkt til et omstridt lovtolkningsspørsmål uten at dette lenger har nærmere påviselige rettsvirkninger på avgjørelsestidspunktet. I forhold til den konkrete sak, har Scanbox ikke lenger annen interesse enn å få godtgjort at selskapet eventuelt «hadde rett» til å motsette seg Platons import og distribusjon. Dette gir ikke tilstrekkelig, aktuell interesse i å se en realitetsavgjørelse. Det kan i den forbindelse vises til Tore Schei, kommentarutgave til tvistemålloven, bind I, side 273 flg.

Heller ikke det forhold at Scanbox har fått namsrettens kjennelse mot seg og ønsker å se avgjørelsen prøvet av høyere rett, gir tilstrekkelig rettslig interesse, jf. avgjørelser i Rt-1997-1983 og Rt-1991-21.

At den aktivitet som ønskes stanset i tilfelle er straffbar, kan ikke gi Scanbox rettslig interesse i kjæremålet slik situasjonen er blitt. Det forhold at Platons aktivitet eventuelt kan pådra dem erstatningsansvar, er ikke et forhold som gir rettslig interesse i å se lagmannsrettens avgjørelse i en kjæremålssak som gjelder krav om midlertidig forføyning og hvor det konkrete behov for slik avgjørelse ikke lenger foreligger. At Scanbox kan reise ordinært søksmål med krav om erstatning kan ikke være tvilsomt.

Etter dette blir kjæremålet å avvise.

Saksomkostningsspørsmålet forsåvidt gjelder kjæremålssaken reguleres av tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §175 første ledd, jf. Tore Schei, kommentarutvage til tvistemålloven, bind I, side 603. Det følger av hovedregelen i §175 første ledd at Scanbox må erstatte Platon utgiftene ved kjæremålet. Platon har krevet salær med kr 20.000,- hvilket godtas. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å fravike hovedregelen. Scanbox og hjelpeintervenienten blir solidarisk ansvarlig for omkostningene.

Platon har erklært aksessorisk motkjæremål forsåvidt gjelder namsrettens omkostningsavgjørelse. Namsretten fant at hver av partene burde være sine egne omkostninger selv om begjæringen ikke førte fram. Lagmannsretten viser til tvistemålsloven §398a siste ledd hvoretter motkjæremålet faller bort dersom hovedkjæremålet ikke kommer til avgjørelse. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å uttale noe om dette i slutningen.

For ordens skyld bemerkes at Platons motkjæremål er fremsatt etter at den ordinære kjæremålsfrist løp ut. Det tilfredsstiller derfor ikke vilkårene for selvstendig kjæremål.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet avvises.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Scanbox Norge AS og Norsk Videogramforening in solidum til Platon AS, kr 20.000,- - kronertjuetusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.