LG-1999-316

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-09-26
Publisert:	LG-1999-00316
Stikkord:	Jordskifte
Sammendrag:
Saksgang:	Nordfjord jordskifterett 1996/3 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00316 A/01 og LG-1999-00317. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-01541 og HR-2001-01558.
Parter:	Sak 99-00316 A/01: Ankende parter: 1. Bjarne Bøe 2. Jofinn Bøe 3. Marianne og Odd Råd 4. Odd Inge Hjelle 5. Jon Moldestad 6. Johan Råd 7. Kolfinn Lothe's dødsbu v/Johnny Lothe 8. Helge Råd 9. Arne Einar Reed (Prosessfullmektig: Advokat Hans Lothe). Motparter: 1. Kari Synneva Raad 2. Jon Oddvar Kandal 3. Nils Atle Seime 4. Martin Seime 5. Ivar L. Seime Prosessfullmektig: Advokat Edmund A. Bolstad 6. Solveig L. Bø. Sak 99-00317 A/01: Ankende parter: 1. Kari Synneva Raad 2. Jon Oddvar Kandal 3. Nils Atle Seime 4. Martin Seime 5. Ivar L. Seime (Prosessfullmektig: Advokat Edmund A. Bolstad). Motparter: 1. Bjarne Bøe 2. Jofinn Bøe 3. Marianne og Odd Råd 4. Odd Inge Hjelle 5. Jon Moldestad 6. Johan Råd 7. Kolfinn Lothe's dødsbo v/ Johnny Lothe 8. Helge Råd 9. Arne Einar Reed (Prosessfullmektig: Advokat Hans Lothe) 10. Solveig L. Bø.
Forfatter:	Lagdommer Daniel Lunde. Lagdommer Jon Atle Njøsen. Herredsrettsdommer Tine Odland
Lovhenvisninger:	LOV-1836-12-17, Jordskifteloven (1882), Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Jordskifteloven (1979) §27

Saken gjelder jordskifte.

Eierne av gnr. 113 Bø, gnr. 114 Råd og gnr. 115 Seime i Gloppen kommune fremsatte 1. mars 1996 krav om jordskifte. Ved begjæringen ønsket man avklart hvilke rettigheter gårdene har på fjellet. Gårdene Bø, Råd og Seime ligger langsetter hverandre. Bø grenser til Råd og Råd videre mot Seime. Grensene mellom gårdene går gjennom innmark, hjemmeutmark og opp etter et fjellmassiv. Det er området på fjellmassivet ovenfor og i forlengelsen av gårdenes grenser tvisten gjelder. Området strekker seg fra ca 720 moh til 1318 moh og ligger i og rundt Blåfjellet. Området har vært brukt av gårdene til beite- og stølsmark. Uenigheten dreier seg om gården Bø bare har en beite- og stølsrett i utmarken eller en eiendomsrett, og om en eventuell eiendomsrett er avledet av gården Råds rettigheter eller om det er en opprinnelig selvstendig eiendomsrett i forhold til Råd og Seime. Det foreligger avskrift av et brev fra 1650 om ei «semje» som ble til i 1645 mellom gårdene Bø og Råd om fjellbeite. I 1908 ble avholdt utskiftningsforretning i området. Alt fellesskap i «havnegangen» mellom gårdene Bø, Seime og Råd på ene side og Bogstad, Frøistad og Aardal på den annen side ble oppløst og grensene mellom disse fastsatt. Før denne tid ble det avholdt utskiftningsforretning om det samme i 1902, men denne ble opphevet ved overutskiftningsforretning avholdt i 1904.

Nordfjord jordskifterett avsa dom i saken 8. oktober 1998 med slik domsslutning:

«1. Gnr. 113 Bø har grunneigedomsrett i Råd sin andel av stølsmarka.

2. Gnr. 113 Bø, gnr. 114 Råd og gnr. 115 Seime eig i fellesskapet med slik andel:

Bø 30,493 %

Råd 25,063 %

Seime 44,444%»

Bjarne Bø m.fl. har anket dommen. Det samme har Kari Synneva Raad m.fl. gjort. Ankesakene er forenet til felles behandling. For den videre fremstillings skyld kalles heretter førstnevnte som ankende parter og sistnevnte som ankemotparter.

Solveig Lilly Olsen, eier av gnr. 114 bnr. 4 har ikke anket dommen.

Ankeforhandling ble holdt i kommunestyresalen i Gloppen 25. og 26. august 2001. Under ankeforhandlingen hørte lagmannsretten 4 av partene samt 1 vitne. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Det ble avholdt oversiktsbefaring mot det fjellområdet som saken gjelder.

Bjarne Bø m.fl. ved adv. Hans Lothe har i hovedtrekk gjort gjeldende:

De gårder som gjør gjeldende rettigheter i fjellområdet er gamle. I historisk materiale er de nevnt fra 1300-tallet. Alle tre gårdene Bø, Råd og Seime er nevnt i skyldmanntallet i 1567. Både i utskiftningsforretningen av 1902 og 1908 opererer man med et fellesskap for brukene i fjellområdet. Dokumentet som er omhandlet i avskriften til lærer Thorbjørn Teita av 21. april 1905 tilsier utvilsomt at gården Bø fikk en rett til havnegang. De ankende parter oppfatter det slik at Bø fra før hadde rettigheter i fjellområdet, men at de ved avtalen fikk anledning til å komme ned i et bedre beiteområde - ned i terrenget til en bedre havnegang og støl.

Det er helt usannsynlig at en stor gård som Bø med sine underbruk ikke skulle ha tilgang til fjellmark før i 1645. Det ville være en særordning for denne gården i forhold til alle andre gårder i Gloppen kommune. Det kjennes ikke til en eneste gård som ikke har tilgang til beite utenfor gårdens heimeutmark. Det er overveiende sannsynlig at også Bø har hatt tilgang til fjellområdet fra «Arilds tid». Ved avtalen i 1645 fikk Bø tilgang til området på lik linje med de som var der fra før med fulle rettigheter inkludert støl.

Utskiftningsforretningene av 1902 og 1908 skiller ikke mellom gårdene, men omtaler de i fellesskap. Omkostningsspørsmålet i utskiftningsforretningen av 1902, som ble opphevet, og i utskiftningsforretningen av 1908, ble fordelt etter skylden på brukene. Det ble ikke foretatt noen differensiering for mindre retter i området. Området har vært brukt til beite, og eiendomsretten følger denne retten fordi det er den dominerende bruk. Eiendomsbegrepet før utskiftningsloven av 1882 var lite utviklet. Det må derfor utvises forsiktighet med å trekke ordbruken helt etter sin ordlyd. Bruk av utrykkene fellesskap og sameie går om en annen uten at det synes å være en bevisst ordbruk som skiller mellom de to begrepene. Området ligger i et fellesskap og eiendomsretten skal da deles etter den gamle smørskylden.

Gården Bø har hatt et område å bidra med i forlengelsen som er stort og egnet til småfebeite. Det har vært en fast oppfatning på Bø og Råd at gårdene har like rettigheter i fjellområdet. Det er bare to bruk på Råd som hevder noe annet. Historisk kan det ikke fremlegges noen dokumentasjon for tvister eller uenighet om Bøs rettigheter. Dersom Bø ikke hadde de samme rettigheter som Råd og Seime, er det påfallende at dette ikke er kommet til uttrykk under utskiftningsforretningene i 1902 og 1908.

Subsidiært gjøres gjeldende at Bø har hevdet eiendomsrett i fjellområdet. Det vises til jordskifterettens begrunnelse som de ankende parter tiltrer.

Det vites ikke når sameie oppstod og jordskifteretten har derfor anvendt korrekt matrikkel. Den har anvendt siste skatteskyld før 1836 tilbake til 1667. Dommer inntatt i Rt-1983-320 og Rt-1977-1017 gir støtte for dette. Å ta i bruk en enda eldre matrikkel slik som ankemotpartene påstår vil gi en rekke feilkilder.

Det er nedlagt slik påstand:

«Sak nr.99-00316A

1. Stølsmarka ligg i sameige mellom gnr. 113 Bø, gnr. 114 Råd og gnr. 115 Seime, der eigedomsparten i sameiga vert rekna ut frå den skatteskyld som galdt for desse gardane fram til 17/12 1836.

2. Dei ankende partar vert tilkjent sakskostnader for lagmannsretten.

Sak nr.99-00317A

1. Ankemotpartane nr. 1-3, 5-6, 8 og 11-13 vert frifunne.

2. Desse ankemotpartane vert tilkjent sakskostnader for lagmannsretten.»

Kari Synneva Raad m.fl. ved advokat Edmund A. Bolstad har i hovedtrekk gjort gjeldende:

De ankende parter er enig med jordskifteretten i at gården Bø fikk rettigheter i fjellområdet ved semja av 1645. Før den tid hadde ikke gården rettigheter i fjellområdet. De foreliggende historiske kilder er usikre med hensyn til om det var bosetting på Bø i 1350. Bø har opprinnelig omfattet også gårdene Høylo, Stokke og Teita, og var orientert østover. Gårdene Råd og Seime ligger mer solvendt til ned mot Breimsvatnet, der det er tidligere vår og senere høst. Det var av den grunn naturlig å bosette seg før på Seime og Råd enn på Bø. Bøs beite har gått innover og oppetter fjellet ved Høylo, Stokke og Teita, jf. bygdeboken for» Gloppen og Breim I «om gården Høylo, hvor det bl.a heter.» ..lendet der garden ligg, hev vel lenge fyrr vore markslætte under den eldgamle garden Bø».

Gården Bø fikk rett til beite- og stølsmark ved avtalen i 1645. Gårdene Høylo/Stokke fikk en beiteavtale med Hjelle i 1698. Uten disse avtalene ville gårdene Bø og Høylo/Stokke ikke hatt fjellbeite. Avtalene stiftet rett til fjellbeite. Semja av 1645 stenger for eiendomshevd fra gården Bøs side. Man kan ikke hevde eiendomsrett selv når man har glemt sin opprinnelig adkomst og utøver sin rådighet i den tro at man er eier, jf. Brækhus/Hærem Norsk Tingsrett s. 582. Ankemotpartene tiltrer jordskifterettens vurdering av den foreliggende semja, men er uenig i at vilkårene for hevd er til stede. Det er ingen gjengs regel at alle store gårder behøver å ha sameie i fjellet. Det kommer helt an på driftsmåten tilbake i tid. Det foreligger ingen historisk dokumentasjon for at Bøastølen er eldre enn fra før 1645. Gården Bø kan ikke bygge sine rettigheter på okkupasjon, men utelukkende på semja av 1645. Semja må tolkes ut fra kontraktssituasjonen. Utgangspunktet for den er at to gårder foretar et bytte og at skylden ikke skal påvirkes. Både i innmarken og hjemmeutmarken var det teigblanding i eneeie. Det var ikke noe sameie. Den kunne ikke deles til fullt eie dersom det har vært sameie før. Utskiftningen går fra kjernen i innmark til nær hjemmeutmark og til sist til fjellutmark. I forbindelse med de bytter som ble foretatt i 1645 og 1650 ble det ikke oppløst eller etablert noen nye sameier. Bø har fått en kontraktsfestet beiterett, og har ikke etablert noen eiendomsrett i form av sameie ved semja i 1645. Ved avtalen og den senere bruk foreligger det i dag en uomtvistet bruksrett som ikke kan gå over til å bli en eiendomsrett.

Det er uansett feil av jordskifteretten å bruke matrikkelen fra 1667. Det korrekte må være å bruke matrikkelen for 1647. Den er i samsvar med landsskylden i 1630 og er i samsvar med revisjonen i 1667. Det betyr at Råd og Seime eier en ideell halvpart av fjellområdet hver. Om Bø får medhold i sitt krav på eiendomsrett, skal denne avledes av gården Råds eiendomsrett slik at eierforholdet i fjellområdet blir som følger:

Bø - 27,44%, Råd - 22,56% og Seime - 50%.

Det er nedlagt slik påstand i sak nr. 99 - 00317A

«Prinsipalt:

1. Fjellsameige tilhøyrer gnr 114 Raad og gnr 115 Seime med fylgjande eigarandeler:

Gnr 114 Raad - 50%

Gnr 115 Seime - 50%

2. Gnr 113 Bø har beite- og stølsrett på gnr 114 sin sameigepart.

Subsidiært:

1. Fjellsameiga tilhøyrer gnr 113, gnr 114 Raad og gnr 115 Seime med fylgjande eigarandeler:

Gnr 113 Bø 27,44 %

Gnr 114 Raad 22,56 %

Gnr 115 Seime 50,00 %

Felles:

Dei ankande partar vert tilkjent sakskostnadene for lagmannsretten ved de parter som er representert med prosessfullmektig.

I sak nr. 99 - 316 A:

Prinsipalt:

Anken vert avvist.

Subsidiært:

Ankemotpartane vert frikjende.

Felles:

Ankemotpartane representert ved advokat Edmund A. Bolstad vert tilkjent sakskostnader for lagmannsretten ved de parter som er representert ved prosessfullmektig.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Det fremgår av bygdeboken «Ålands- boka II» at de tre gårdene Bø, Råd og Seime er gamle gårder. Gården Bø er nevnt i skriftlige materiale tilbake til 1520, gården Råd tilbake til 1338 og gården Seime tilbake til 1459. I bygdebok for «Gloppen og Breim I» er det om bosetningene rundt 1350 uttalt at det var sikker bosetning på gårdene Seime og Råd og sannsynlig bosetning på gården Bø. Det nevnes også at der er registrert en rekke funn av gamle graver på gården Bø. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at alle de tre gårdene mest sannsynlig er eldgamle uten at det er mulig å fastslå sikkert når det kom bosetting på dem. Bø, Råd og Seime har utøvet beite- og stølsrett i fjellområdet. Det er ingen uenighet om at alle tre gårdene har slike retter. Området ligger over tregrensen og ingen av partene har påvist å ha utøvet andre eierbeføyelser av noen betydning i området enn beite- og stølsretter frem til nå. Den underliggende årsak til at det er kommet til konflikt om eiendomsretten er en veiutløsning opp i fjellområdet som aktualiserer et ønske fra noen av grunneierne om å utskille deler av området til hyttebygging.

Gårdene Seime og Råd utleder sine rettigheter i fjellområdet fra «Arils tid «. Ankemotpartene, et mindretall av brukene på Råd og alle bruk på Seime, hevder at Bøs rettigheter i fjellområdet ble stiftet og skal utledes av avtalen fra 1645 gjengitt i brev av 21. april 1905 som er en avskrift av et brev av 1650. Avskriften er foretatt av lærer Thorbjørn Teita. Om fjellområdet heter det i brevet bl.a følgende som gjengis:

«........ og udi nærværelse og påhør fremviste den velbesæglede opprettet forlig og kontrakt imellem dem og form. deres grander på Bøe, indeholdende at forskrevne jord Bøes besiddere frivilligen haverundet og Bevilget at fæhagen hjemme som til begge gårde liggendes ere, skulde deles og byttes forn. tvende jorde imellem efter som Røds besiddere haver undt og bevilget Bøes besiddere fjeldhage med dem efter forn. oprettede kontrakts utfør, datert Bøe den 1ste august 1645.»

Det har som foran nevnt vært holdt flere utskiftningsforretninger hvor rettene i fjellområdet er beskrevet.

I utskiftningsforretning for gården Seime holdt 1867 heter det bl.a.:

«Stølshavnegangen paa Fjeldet er fælles saavel for Opsidderne sig imellem som for de andre tilstøtende Naboer».

I utskiftningsforretningen holdt i 1908 over «fjellmark (fjeldhavnegang)» til gårdene heter det:

«Gaardene Bøe, Raad og Seime opsiddere paastod, at fjeldhavnegangen var fælles baade for deres gaarde og gaardene Aardal, Frøistad og Bogstad, idet der ikke kunde paavises nogen bestemte mærker eller grænse mellem gaardenes hidtil brukte beitestrækninger i fjeldhavnegangen.»

Om bruken av fjellhavnegangen heter det:

«Efter det under aastedsbefaringen av de møtende parter oplyste om utøvelsen av bruksmaaten i fjeldbeitet samt under den derom senere førte diskussion fremgaar det, at hvert gaardsno. kreaturer har beitet paa visse felter til nu paaviste, men temmelig usikre mærker eller grænser. Dog hadde kreaturene gaaet forbi disse grænser og beitet paa det tilstøtende beitefælt.

Samtlige erkjendte, at hester fra alle gaarde hadde gaaet om hinanden i havnegangen.»

Det heter videre i samme forretning:

«Etter det foran oplyst og idet heletaket efter fjeldhavnegangens natturlige beskaffenhet, kan retten ikke tilegne sig eller komme til nogen anden forstaaelse eller opfatning, end at fjeldbeitet maa ansees at være fuldt fællesskap for samtlige anførte gaarde.»

Ved utskiftningsforretningen ble:

«Alt fællesskap i havnegang mellem gaardene Bøe, Seime og Raad paa en ene side, og Bogstad, Frøistad og Aardal paa den anden side erklæres herved opløst og utskiftet.»

Gårdene synes sidestilt med hensyn til rettigheter i fjellområdet ut fra det skriftlige materiale som foreligger. Det synes også som partene er enige om dette. Det kan ikke etterspores i dokumentene at de enkelte gårder hadde ulike rettigheter i området. I følge lokalhistoriker Kjell Råd født i 1923, og tidligere eier av gnr. 114 bnr. 3 på Råd, var det oppfatningen på Råd at Bø hadde like retter med Råd i fjellområdet. Dette har aldri vært omtvistet.

Det er på det rene at gårdene i perioder har hatt ulike plasseringer av stølene uten at det med sikkerhet kan tidfestes når. Gården Bø har i en periode hatt støl ved Bøavatnet i ca 1100 meters høyde. Videre har gården Råd hatt støl på «Gamlestøylen» og sannsynligvis har også gården Bø en periode hatt støl der.

Alle gårder har på slutten av 1800-tallet hatt støl på Rådastølen. De fleste brukene opphørte med stølsdriften rundt århundreskiftet og stølsdriften avtok helt etter krigen. Bygningene, sel og fjøs, tilhørende brukene på Bø er falt ned. I dag står det bare tufter igjen.

Etter bevisførselen finner lagmannsretten ikke at Seime og Råd har utøvet rettigheter i fjellområdet utover det brukene på gården Bø har gjort. At stølene har vært plassert på forskjellige steder og at brukene kan ha fordelt beiteområdene internt innenfor den felles utøvelse av rettighetene, tilsier ikke at noen av brukene i praksis har hatt større rettigheter i området fremfor andre.

Fra gammelt av har man ikke utviklet noe entydig eiendomsbegrep. Det er heller ikke spørsmålet om eiendomsretten som omhandles i de fremlagt dokumenter, men de rettigheter som var av interesse for brukerne av området, nemlig beite- og stølsrett.

Når det ikke kan utledes at brukene hadde øvrige interesser i området, må eiendomsretten som et utgangspunkt følge den rett som var helt dominerende nemlig beiteretten herunder stølsretten.

Det er ikke tvilsomt og heller ikke omstridt at Seime og Råd har utøvet beiterett i området i naturlig forlengelse av gårdenes grenser oppetter og innover fjellet fra eldgammel tid, og at de etter dagens forståelse av eiendomsbegrepet har ervervet eiendomsrett i fjellområdet. Det er imidlertid ikke ført bevis for at denne retten strakk seg inn på de fjellområder som ligger i naturlig forlengelse av gården Bøs grenser.

Lagmannsretten finner ikke på bakgrunn av den foreliggende bevisførsel sannsynliggjort at gården Bø ikke hadde noen rettigheter i fjellområdet før 1645 og at den først fikk det den gang ved semja. Det vises til at det er en eldgammel stor gård. Store deler av det omtvistede fjellområdet ligger i forlengelsen ovenfor gårdens grenser. Det er uomtvistet at gårdene Seime og Råd har utøvet beiterett i fjellområdet i naturlig forlengelse av sine grenser på en slik måte at de har ervervet eiendomsrett i fjellområdet. Det er imidlertid ikke ført bevis for, som foran nevnt, at denne retten strakk seg inn på det fjellområdet som ligger som en naturlig forlengelse av Bøs grenser, området omkring Bøvatnet. Ut fra den bruk som har vært av området og den enighet som har vært om felles rettigheter i området er det mest sannsynlig at alle tre gårder har ervervet beiterettigheter i fjellområdet på det tidspunkt det ble bosetting på gårdene. Dette synes også å være det vanlige for gårder i Gloppen at de tok i bruk til beitemark, fjellmark, som lå i forlengelsen ovenfor den enkelte gård. Lagmannsretten deler ikke ankemotpartenes syn om at semja stiftet Bøs rettigheter i fjellutmarken. Dokumenter som er fremlagt vedrørende semja fra 1645 sier ikke noe sikkert om forhistorien til hvordan den kom istand, og heller ikke noe om eventuelt hvilke rettigheter gården Bø kan ha hatt i fjellområdet fra før. Det den sier er at gården Bø fikk adgang til gården Råds «fjeldhage» uten at området for dens fjeldhage er angitt. Det må utvises forsiktighet med å trekke sikre konklusjoner om rettighetene i området på bakgrunn av en slik avtale. Det kan neppe utledes av avtalen at den uttømmende regulerer Bøs rettigheter til fjellutmark. Avtalen kom istand i 1645. Det følger av bygdebok for «Gloppen og Breim I» at det i 1645 var strid mellom Råd og Bø på den ene side og Seime på den annen side om fjellhavnen, altså på det tidspunktet semja kom istand. Det er på det rene at fjellområdet rundt Bøvatnet ligger så høyt at beitesesongen er kortere og beitforholdene dårligere i forhold til de lavereliggende beiteområder som ligger i forlengelsen av gårdene Seime og Råds grenser.

For gården Bø var det en fordel å få tilgang til støl og beite på disse lavereliggende beiteområder. Det fremgår av brevet av 1907 at semja ble reforhandlet i 1650. Ser man innholdet i avtalene samlet er det lite sannsynlig, på bakgrunn av den ytelse Bø måtte gi, at gården derved oppnådde fulle beiterettigheter i området uten fra før av å ha rettigheter i fjellområdet.

Lagmannsretten finner etter dette at det er overvekt av sannsynlighet for at gården Bø har hatt opprinnelig beite- og stølsrett i fjellområdet, men at denne har ligget i forlengelse av gårdens grenser innover mot Bøvatnet. Det vil si at alle tre gårder opprinnelig fra «Arils tid» har ervervet slike rettigheter i fjellet.

I dag utøves rettighetene i fjellområdet felles, men slik at man, da det var stølsdrift ved utskiftningen i 1908, hadde bestemte beiteområder som de enkelte gårder disponerte. Det vites ikke når den felles utøvelse startet. Grunneiendomsretten til fjellområdet vurderes etter dette av lagmannsretten til å være felles for gårdene i sameie.

Det er som påpekt av jordskifteretten usikkert hvilket skyldforhold som gjaldt da sameiet oppstod. Når skatteskylden er ukjent, skal den skylden som gjaldt fram til lov av 17. desember 1836 legges til grunn, jf. jordskifteloven §27, jf. kgl.res. av 29. desember 1838. Det er skatteskylden for 1667 som gjaldt inntil loven av 17. desember 1836. Jordskifteloven åpner ikke adgang til å fravike skyldforholdet ut fra rimelighetsbetraktninger jf. Rt-1983-320, og lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger andre grunner som tilsier at et annet skyldforhold skal legges til grunn enn det som gjaldt i 1667. Skyldtallene er for Bø 3 laup og 3 merker smør, for Råd 2 1/4 laup smør og for Seime 2 laup smør. De enkelte gårder eier en ideell andel av sameiet i forholdet mellom gårdens skyldtall og gårdenes samlede skyldtall.

Bjarne Bø m.fl. sin anke har ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf. §180 annet ledd må ankemotpartene, de som er representert med prosessfullmektig, erstatte de ankende parters nødvendige omkostninger forbundet med sakens behandling for lagmannsretten idet retten ikke finner grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen. Nødvendige saksomkostninger fastsettes i overensstemmelse med inngitt omkostningsoppgave, jf. tvistemålsloven §176. Omkostningene utgjør kr 69.271,- hvorav kr 46.000,- er salær og det øvrige rettsgebyr, utgifter og merverdiavgift. Kari Synneva Raad m.fl. sin anke har vært forgjeves. De pålegges å betale Bjarne Bø m.fl. saksomkostningene for lagmannsretten i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd idet særlige omstendigheter som kan frita ikke finnes å foreligge. Nødvendige saksomkostninger fastsettes i overenstemmelse med inngitt omkostningsoppgave. Omkostningene er oppgitt til kr 56.021,- hvorav kr 46.000,- utgjør salær og det øvrige utgifter og merverdiavgift.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Ankesak nr. 99 - 316 A

1. Stølsmarken ligger i sameie mellom gnr. 113 Bø, gnr. 114 Råd og gnr. 115 Seime i forholdet mellom deres skyld i 1667, Bø med 3 laup og 3 merker smør, Råd med 2 og 1/4 laup smør og Seime med 2 laup smør.

2. Kari Synneva Raad, Jon Oddvar Kandal, Nils Atle Seime, Martin Seime og Ivar L. Seime dømmes in solidum til å betale saksomkostninger for lagmannnsretten til Bjarne Bøe m.fl. med kr 69.271 - kronersekstinitusentohundreogsyttien 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Ankesak nr. 99 - 317 A

1. Bjarne Bø, Jofinn Bøe, Marianne og Odd Råd, Odd Inge Hjelle, Jon Moldestad, Johan Råd, Kolfinn Lothe's dødsbo v/ Johnny Lothe, Helge Råd, Arne Einar Reed og Solveig L. Bø frifinnes.

2. Kari Synneva Raad, Jon Oddvar Kandal, Nils Atle Seime, Martin Seime og Ivar L. Seime dømmes in solidum til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Bjarne Bø m.fl. med kr 56.021 - kronerfemtisekstusenogtjueen 00/100 innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dennne dom.