LG-1999-455

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	2000-03-29
Publisert:	LG-1999-00455
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nord- og Midhordland jorskifterett nr. 96-00011 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00455 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett, se HR-2000-00867.
Parter:	Ankende part: Haldor J. Vaage (Prosessfullmektig: Advokat Gunnar Skeie, Norheimsund). Ankemotparter: Haldor Emil Våge, Odd L. Waage, Martha Karin Nymark, Didrik Kvittingen og Anne-Berit Lid Kvittingen (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Winjum, Bergen), Helge Reistad.
Forfatter:	Steinar Trovåg, Carl Petter Martinsen, Beate Blom
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §100, §176, §180, §366, §367, §375, Tinglysingsloven (1935) §27

Saken gjelder om grunnen til et bestemt utmarksområde i Samnanger kommune ligger i sameie mellom flere bruk eller ligger til ett av disse bruk med eneeiendomsrett.

Nord- og Midhordland jordskifterett avsa den 11. desember 1998 dom i jordskiftesak med slik slutning:

«1. Grunnen i skogteigen til gnr. 3, bnr. 14 ligg i sameige.

2. Dommen vert sett til påanke straks.

3. Haldor J. Våge betaler kr 23.610,- til Haldor H. Våge innan 14 -fjorten- dagar etter forkynning.

4. Haldor J. Våge betaler kr 23.552,- til Odd L. Waage og Martha Karin Nymark i fellesskap innan 14 -forten- dagar etter forkynning.»

Ved rettidig innkommet ankeerklæring datert 8. februar 1999, har Haldor J. Vaage v/ advokat Øyvind Kvåle, Norheimsund, anket jordskifterettens dom til lagmannsretten. Det anføres at jordskifterettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er uriktig. Ankemotpartene, med unntak av Helge Reistad, har inngitt tilsvar til anken datert 1. mars 1999. Der er i tilsvaret sagt at jordskifterettens dom er riktig hva angår begrunnelse og resultat.

Ankeforhandling ble avholdt 20. og 21. mars 2000. Retten mottok partsforklaringer fra ankende part Haldor J. Vaage (bnr 8, 14 og 15), samt fra ankemotpartene Helge Reistad (bnr 6), Haldor Emil Vaage (bnr 1), Odd L Waage (bnr 4), Anne-Berit Lid Kvittingen (bnr 9) og Martha Karin Nymark (bnr 5). I tillegg ble der avhørt to vitner og ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Befaring av det aktuelle utmarksområdet fant ikke sted, og var heller ikke krevet.

For lagmannsretten representerte advokat Gunnar Skeie ankende part, mens advokat Ivar Winjum bistod samtlige ankemotparter, med unntak av Helge Reistad, som møtte uten prosessfullmektig.

De tidligere ankemotparter Engel Østvik, Bjørn Moe og Anne Elise Moe ble opplyst ikke lenger å være parter i saken, og i den sammenheng ble der vist til udatert brev fra Engel Østvik og brev datert 19. februar 1999 fra Bjørn Moe og Anne Elise Moe. Beate Røseth møtte i lagmannsretten, men opplyste at hun ikke lenger ville gjøre krav på å være sameier i gnr. 3 bnr. 14. Etter dette var sakens parter enig om at saken kunne heves for de nevntes vedkommende.

Hva angår partenes anførsler og påstander for jordskifteretten, samt jordskifterettens avgjørelsesgrunner vises der til jordskifterettens dom.

Under henvisning til partenes anførsler for lagmannsretten, og som lagmannsretten for øvrig kommer tilbake til i nødvendig utstrekning, finner lagmannsretten innledningsvis grunn til i hovedtrekk å beskrive noen av de fradelingsforretninger, samt de ekspropriasjonsforretninger som har vært gjennomført med utgangspunkt i eiendommen gnr 3 Våge i Samnanger kommune, som for øvrig det omstridte utmarksstykke også er utskilt fra.

Fra gammelt av bestod eiendommen av ett bruksnummer, og var opprinnelig eiet av Niels Nielsen. Denne fikk skjøte på eiendommen i 1833. Den første eiendom (bnr 4) ble fraskilt hovedbruket så tidlig som ved skylddelingsforretning datert 19. mai 1842. Senere fulgte ytterligere fradelingsforretninger, herunder i 1864 (bnr. 2), 1879 (bnr. 3), 1897 (bnr. 5), 1908 (bnr. 6), 1911 (bnr. 7), 1920 (bnr. 8 og bnr. 9), 1937 (bnr. 10 og bnr. 11) og i 1946 (bnr. 14 og bnr. 15).

Ved flesteparten av de forannevnte skylddelingsforretninger ble de utskilte bruk gjennomgående, og i tillegg til grunn til hjemmebøen som skulle være eiende, gitt generelle og ikke begrensede bruksrettigheter i utmarken. Disse bruksretter var i første rekke andel i havnegang etter skyld, men omfattet også rett til å ta ut skog til tømmer og ved, dels fra skog i utmark grensende til den eiende grunn (heimeutmarken) og dels fra bestemte skogteiger som lå til det enkelte bruk.

De fradelingsforretninger som ble gjennomført i 1911, 1920, 1937 og 1946 hadde en noe annen karakter og foranledning.

I 1911 ble bnr. 7 utskilt fra hovedbruket med bakgrunn i at Bergen kommune foretok tomtekjøp i utmarksområdet. Selger av tomten var den daværende eier av gnr. 3 bnr. 1, Haldor Johannesen.

Bnr 8 og bnr 9 ble fradelt hovedeiendommen ved skylddelingsforretninger datert 17. og 18. mai 1920. Bnr. 8 tilhører i dag ankende part. En vesentlig del av bnr. 8, herunder en skogsteig tilhørende bnr. 1, ble imidlertid ekspropriert ved ekspropriasjonsskjønn datert 17. april 1936. Det nevnte skogstykket ble senere utskilt ved skylddelingsforretning datert 28. september 1937 og fikk da betegnelsen bnr. 10. Ved den forannevnte skylddelingsforretning mistet bnr. 8 ytterligere av sitt areal. Som en konsekvens av ekspropriasjonsskjønnet i 1936 og den sistnevnte skylddelingsforretning, ble det den 7. november 1945 inngått kjøpekontrakt mellom den daværende eier av gnr. 3 bnr. 1, Herman Vaage, og eieren av det som stod igjen av bnr. 8, Johannes Haldorsen Vaage. Herman Vaage, far til ankemotpart Haldor Emil Våge, og Johannes Haldorsen Vaage, far til ankende part Haldor J. Vaage, inngikk da en avtale gående ut på at Johannes Haldorsen Vaage skulle få kjøpe skogstykket «Eikelonen» og skogstykket på Gryvle. Disse to skogstykker ble utskilt fra hovedbruket ved skylddelingsforretninger datert henholdsvis 19. august 1946 og 19. oktober samme år, og fikk da bnr. 14 og 15.

I 1937 forlangte den daværende eier av gnr. 3, bnr. 4 utskiftning av gårdens nedre utmark, den såkalte «heimeutmarka». Utskiftningsforretningen ble avsluttet 24. november 1943. Fra jordskifterettens rettsbok hitsettes:

«I det felt som er forlangt utskiftet (Våges, «nedre utmark») er grunnen og beitet felles etter gl. skyld og skogen er delt i teiger».

Det var imidlertid bare «heimutmarken» som ble utskiftet ved denne anledning.Utmarken mot fjellet var således ikke omfattet av utskiftningsforretningen.

Ved skjøte datert 17. juli 1962 overdro eierne av bnr. 1, bnr. 4, bnr. 5, bnr. 8, 14 og 15, bnr. 9, bnr. 10 og 11 vederlagsfritt en parsell av gårdens felles utmark til Else og Kåre Søvik. I kontrakten, hvis innhold for øvrig ble bevitnet av den daværende lensmann i Samnanger, fremgår bl a at overdragerne er:

«eigarar av felles utmark på gnr. 3 Våge i Samnanger».

I forbindelse med bygging av kraftledning i det området saken gjelder, avhjemlet Bergen byrett 10. desember 1986 skjønn hvor der ble utmålt erstatning til såvel ankende part som ankemotpartene. I skjønnsrettens avgjørelse side 49, under takst nr. 59-69 Grunneiere (beitet) på gnr. 3 Våge er der bl a sagt:

«Dette takstnr. gjelder den samme ledningstrasèen som under takst nr. 69. Den går over eiendom der grunn og beiterett er felles, skogen er delt.»

Bevisverdien de forannevnte forhold, vil lagmannsretten komme tilbake.

Ankende part - Haldor J. Vaage - har sammenfatningsvis anført:

Haldor J. Vaage er eneeier av grunnen til eiendommen gnr. 3, bnr. 14 i Samnanger kommune.

Ved den vurdering lagmannsretten skal foreta må det spørres om bnr. 1 var eneeier av det omstridte utmarksområdet da kjøpekontrakt ble inngått 7. november 1945, og senere ved fradelingen i 1946 og overskjøtingen den 28. november 1948. I den grad dette må besvares bekreftende, får det som konsekvens at ankende part eier grunnen til bnr. 14. i dag.

Hvis sameie først skal konstateres vedrørende grunnen til bnr. 14, forutsetter det et rettsstiftende grunnlag. Slikt særskilt rettsstiftende grunnlag kan ikke konstateres etter den foreliggende bevisførsel, verken i form av avtale, hevd eller alders tids bruk. Med bakgrunn i de fradelingsforretninger som har funnet sted siden midt på 1800-tallet, har de utskilte bruk ikke ervervet eiendomsrett til grunnen i utmarksområdene, men bare en andel i havnegangen som innebærer rett til beite. Nærværende saksforhold har vesentlige likhetstrekk med avgjørelse inntatt i Rt-1961-45, hvor der ble fastslått at de utskilte bruk ikke var å regne som sameiere i utmarken.

I tidsrommet 1842 - 1943, hvor det siste tidspunktet representer avslutningen for utskiftningen av «heimeutmarken», opptrådte den daværende eier av bnr. 1 formelt og reelt som eier av grunnen til utmarksområdet. Dette kommer bl a klart til uttrykk ved tomtesalget til Bergen kommune i 1911. I den grad øvrige bruk også regnet seg som medeiere til grunnen, måtte de den gang ha vært involvert, hvilket de ikke var.

For øvrig beror det på en misforståelse av jordskifteretten, når den i tilknytning til utskiftningsforretningen i 1943, sier at grunn og beite i Våges «nedre utmark» er felles etter gammel skyld, og skogen er delt i teiger. Utskiftningsforretningen i 1937 - 1943 medførte ellers ikke at sakens parter etablerte et nytt eierskap i utmarken ellers.

Ved vurderingen av om sameiet er etablert er det også nødvendig å vurdere partenes opptreden etter at utskiftningsforretningen i 1943 var avsluttet.

Kjøpekontrakten inngått mellom Herman H. Vaage og Johannes Haldorsen Vaage vedrørende «Eikelonen» og skogstykket på Gryvle datert 7. november 1945, må i denne sammenheng tillegges betydelig bevisverdi. I denne kontrakten fremgår der utrykkelig i tilknytning til skogstykket «Eikelonen», som er identisk med det omstridte utmarksstykket, at salget omfatter «den skog og grunn som tilhører bnr. 1 sør og vest om denne skiftelina». Dette kan ikke forstås på annet vis enn at man ved salget mente også å overdra grunnen i utmarksstykket.

Når det gjelder den vederlagsfrie overdragelse av parsellen til Else og Kåre Søvik i 1962, erkjennes det at teksten i skjøtet peker i motsatt retning av ankende parts prinsipale påstand. Teksten i skjøtet kan imidlertid ikke vektlegges i avgjørende grad i ankende parts disfavør.

Hva angår kraftledningsskjønnet i 1986, anføres at Haldor J. Vaage ikke tok aktivt del i prosessen. Det som derfor fremkommer av skjønnsrettens premisser, kan ikke tas til inntekt for at ankende part deler det syn som der kommer til uttrykk vedrørende spørsmål om eiendomsrett til grunnen i fjellutmarksområdet.

I relasjon til advokat Randi Brustads brev i klagesak datert 1. november 1995, anføres at ankemotparten Haldor E. Vaage den gang ga uttrykk for at sakens aktuelle utmarksområde «fra gammelt av tilhørte bnr. 1». Dette tidligere inntatte syn må tillegges bevisverdi når lagmannsretten nå skal ta standpunkt til spørsmålet om ankende part eier grunnen til bnr. 14.

Som et subsidært grunnlag for den prinsipale påstand, og under forutsetning av at en ikke får medhold i at bnr 1 var eier av grunnen ved kjøpekontaktens inngåelse i 1945, gjøres gjeldende at øvrige bruksnummers eventuelle grunnrettigheter i det aktuelle utmarksområdet er bortfalt ved ekstinksjon. Der vises til tinglysningsloven §27 som finnes anvendelig, og nærværende saksforhold adskiller seg således fra den avgjørelse som er inntatt i RG-1979-202 (Eidsivating lagmannsrett).

Atter subsidiært anføres at bnr. 1, ved kjøpekontraken i 1945 og den senere fradeling, har avhendet sine sameierettigheter til grunnen i nr. 14. Dette subsidiære grunnlag/krav kan ikke avvises under henvisning til bestemmelsen i tvistemålsloven §366, §367, og heller ikke etter samme lovs §375. Den atter subsidiære anførsel er ingen utvidelse av den prinsipale påstand, men en innskrenkning, hvorfor anførselen ikke kan settes ut av betraktning.

Der er nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

Haldor J.Vaage er eineeigar av gnr. 3 bnr. 14 i Samnanger kommune.

Subsidiært:

Gnr. 3 bnr. 1 har ikkje eigarrett i gnr. 3 bnr. 14 i Samnanger kommune.

I begge tilfellar:

Ankemotpartane vert dømde til å erstatta Haldor J. Vaage sine sakskostnadar for jordskifterette og lagmannsretten.»

Ankemotpartene - Haldor Emil Våge, Odd L. Waage, Martha Karin Nymark, Didrik Kvittingen, Anne-Berit Lid Kvittingen og Helge Reistad - har sammenfatningsvis anført:

Jordskifterettens dom er riktig i begrunnelse og resultat.

De fremlagte dokumenter fra tiden før 1920 gir ikke entydige svar med hensyn til spørsmålet om grunneiendomsretten til utmarken.

I forbindelse med fradelingsforretningene fra midten av 1800-tallet og fremover var det sentrale spørsmål at de utskilte bruk fikk tilgang til det samlede utmarksområdet. Spørsmålet om hvem som eiet grunnen til de samme utmarksområder var imidlertid ikke fremtredende, og nærværende sak har derfor vesentlige likhetstrekk med de generelle synspunkter som Høyesterett har fremkommet med i avgjørelse inntatt i Rt-1978-241, særlig side 243, nest siste avsnitt.

Heller ikke nyere begivenheter gir anvisning på noen annen løsning enn at grunnen i utmarksområdene, herunder til bnr. 14, ligger i sameie mellom sakens parter.

Det er således ikke oppsiktsvekkende at bare bnr. 1 var gjort til part i den ekspropriasjonssak som ledet til at husmannen Martin Gitlesen Vaage fikk seg tildelt blant annet en skogteig som ligger i det fjellutmarksområdet som nærværende sak omhandler. Bnr. 1 var hjemmelshaver til området, og var således også rette vedkommende når ekspropriasjonssak ble anlagt. Det er på bl a denne bakgrunn ikke grunnlag for å hevde at bnr. 1 formelt og reelt har innehatt en eierposisjon til grunnen i det omtvistede utmarksområdet.

Hva angår utskiftningsforretningen som ble avsluttet i 1943 når det gjelder «heimeutmarken», gjøres gjeldende at det var en prosessuell og faktisk forutsetning for gjennomføringen av utskiftsforretningen at der forelå et sameie. En utskiftning av den nedre del av eiendommens utmarksområde hadde i det hele tatt hatt lite for seg om det ikke var slik at der eksisterte en felles oppfatning om at dette området lå i sameie. På denne bakgrunn er det også meget lite sannsynlig at det mest fjerntliggende utmarksområdet skulle ligge i parseller, mens den del av gnr. 3s utmarksområde som lå nærmest, «heimeutmarken», ikke skulle gjøre det. Der vises i denne sammenheng bl a til Midhordland jordskifteretts utskiftningsprotokoll av 24. november 1943, hvor der under avsnittet -Delingsgrunnlag- tales om en mulig fremtidig utskiftning av fjellmarken.

Når det gjelder kjøpekontrakten datert 7. november 1945, anføres at på dette tidspunktet, etter den dagjeldende lovgivning, var adgang til særskilt skyldsetting av skogteigen. Når det i kontrakten henvises til at salget omfatter den .."skog og grunn».., må dette naturlig forstås slik at det er skogen som overdras til bnr. 8. Ordbruken i kontrakten kan forøvrig ikke vektlegges i særlig grad, fordi partene i avtalen må ha kjent til at grunnen ikke kunne avhendes nettopp fordi den lå i sameie mellom flere andre bruk.

Hva angår skjøtet fra 1962, hvor en parsell av en felles utmark ble overdratt til Else og Kåre Søvik, gjøres gjeldende at ordlyden i skjøtet uttrykkelig gir anvisning på at utmarken ligger i sameie.

Sentralt ved lagmannsrettens vurdering av sakens tvistetema må for øvrig være den rettsoppfatning som eksisterer i det aktuelle området. Denne rettsoppfatning er entydig, og går ut på at der eksisterer felles eiendomsrett til grunnen i det omstridte utmarksområdet. Der vises i denne sammenheng til bevisførselen for lagmannsretten, hvor det bl a uttrykkelig er kommet frem at grunnen i utmarksområdet ikke kunne dyrkes, fordi grunnen lå i sameie mellom flere bruk.

Når det gjelder advokat Randi Brustads brev av forannevnte dato, må dette forstås slik at Haldor Emil Våge har ment å gi uttrykk for at oppføring av hytte ikke kunne skje før alle sameiere var enige, eventuelt før det er foretatt utskiftning.

I relasjon til ankende parts subsidiære grunnlag for sin prinsipale påstand, gjøres gjeldende at tinglysningsloven §27 ikke er anvendelig. Det grunnleggende vilkår om aktsom god tro er ikke oppfylt. I denne sammenheng vises der til at kjøper verken ved kontraktens inngåelse i 1945 eller senere, da «Eikelonen» og skogstykket på Gryvle ble avhendet, ikke kan ha vært i aktsom god tro, og det særlig under henvisning til at utskiftningsforretningen vedrørende «heimeutmarken» baserte seg på at sameie forelå.

Ankende parts atter subsidiære anførsel om at bnr. 1 har avhendet sin eventuelle sameieandel i bnr. 14 ved kontrakten i 1945, må ellers avvises under henvisning til bestemmelsene i tvistemålsloven §366, §367 og samme lovs §375. Den her reiste problemstilling er et annet saksforhold enn det som er omhandlet i jordskifterettens dom og for øvrig gjort til gjenstand for anke til lagmannsretten. De spørsmål som her er reist av den ankende part, er reelt sett hvem som er deltager i et eventuelt sameie. Dette innebærer ikke en innskrenkning av ankende parts prinsipale påstand, men må betraktes som et nytt og annerledes saksforhold. Spørsmålet må få sin løsning ved at saken på dette punkt bringes inn for jordskifteretten til avgjørelse, og ikke ved at lagmannsretten i ankeomgangen tar standpunkt til spørsmålet. Haldor Emil Våge motsetter seg for øvrig at lagmannsretten tar under behandling den her fremsatte anførsel.

Der er nedlagt slik påstand:

1. Jordskifteretten sin dom, domslutningens pkt. 1, 3 og 4 vert stadfesta.

2. Ankande part sin atter subsidiære påstand vert avvist.

Subsidiært:

Eigar av gnr. 3 bnr. 1 vert frifunnen for ankande part sin atter subsidiære påstand.

3. Haldor J. Vaage vert dømd til å erstatte Odd L. Waage, Martha Karin Nymark, Anne-Berit Lid Kvittingen, Didrik Kvittingen og Haldor H. Vaage sine sakskostnader for lagmannsretten.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem, og at jordskifterettens dom, domslutningens pkt. 1, blir å stadfeste.

Saken reiser rene bevisspørsmål, hvor lagmannsretten, etter en konkret helhetsvurdering, finner det sannsynliggjort at grunneiendomsretten til gnr. 3 bnr. 14 i Samnanger kommune ligger i sameie mellom sakens parter.

Vesentlig for det resultat lagmannsretten har kommet til, er det forhold at bevisførselen har sannsynliggjort at rettsoppfatningen i det aktuelle området har vært at utmarksområdene var felles og lå i sameie. Med kanhende to unntak, som lagmannsretten for øvrig ikke finner grunn til nærmere å komme inn på, viser de fremlagte skyldelingsdokumenter, at de utskilte bruk ved utskillelsen fikk generelle og ikke nærmere avgrensede utmarksandeler, hvor særlig retten til havnegang eller beite var det sentrale. Lagmannsretten deler i det hele tatt den oppfatning som ankemotpartene har gjort gjeldende, nemlig at spørsmålet om grunneiendomsretten til utmarksområdene ikke var særlig påaktet i den tidsperiode hvor de tidligste fradelingsforretninger fant sted. Lagmannsretten viser til de generelle merknader som Høyesterett fremkommer med i avgjørelse inntatt i Rt-1978-241, se særlig side 243, nest siste avsnitt. Derfra hitsettes:

«Det var selv så sent som i 1903/11 ikke allmen oppfatning at grunneiendomsretten praktisk kunne behandles som et særskilt rettsgode ved siden av de reelle utnyttelser man aktuelt kunne gjøre av arealet. Tvert imot anser jeg det som en gjennomgående oppfatning at der hvor det ikke uttrykkelig eller tydelig fremgår noe annet av utskiftningsforretningen, følger grunneiendomsretten med den hovedbeføyelse som forblir uskiftet, eventuelt utskiftes sist. Det vanlige mønster er at skogen skiftes først, fordi beskatningen av den tidligst nådde grensen for forsvarlig utnyttelse, og at grunneiendomsretten ansees å bli igjen i det fellesskap som omfatter den annen hovedbeføyelse, havneretten. Og når denne utskiftes, utskiftes også grunneiendomsretten slik at havneparsellen blir den havneberettigede grunneiendom.»

Med referanse til utskiftingen av «heimeutmarken» i 1937 - 1943, legger lagmannsretten til grunn at det var en reell og prosessuell forutsetning for utskiftningsforretningen at den utmark som skulle skiftes lå i sameie mellom de berørte bruk. At det forholdt seg slik fremkommer for øvrig av utskiftningskravet fra den daværende eier av bnr. 4, Sten O. Bøe, hvorfra hitsettes:

«Underskrevne eier av bnr. 4 gnr. 3, Vaage i Samnanger herred, forlanger herved offentlig utskiftning av gårdens nedre utmark, det vil si utmarken nedenfor Bykleiva og Rødsteinskleiva, som ligger i fellesskap (sameie) for grunnen og beites vedkommende, mens skogen er skiftet i teiger.»

Også jordskifteretten har bygget på at «heimeutmarken» lå i sameie, og lagmannsretten viser til den fremlagte rettsbok, hvorfra hitsettes:

«I det felt som er forlangt utskiftet (Våges «nedre utmark») er grunnen og beitet felles etter gl. skyld, og skogen er delt i teiger».

Lagmannsretten deler ankemotpartenes syn på at det har formodningen mot seg at utmarken ellers mot fjellet skulle ha vært delt i eiende parseller, hvis det var slik at «heimeutmarken» lå i sameie før utskiftning fant sted. Anførselen om at denne del av jordskifterettens oppfatning skulle hvile på en misforståelse, er der etter bevisførselen ikke grunnlag for.

Når det gjelder salget av «Eikelonen» i november 1945, senere bnr. 14, legger lagmannsretten til grunn som en riktig forståelse av den foreliggende kontrakt, at det som ble overdratt var skogen, og ikke grunnen i utmarksområdet. Lagmannsretten ser det slik, at kontrakten må sees i lys av det forhold at gnr. 3 bnr. 8 bl a ved ekspropriasjon i 1936 mistet en vesentlig del av sitt areal, herunder skogsareal. Lagmannsretten anser det derfor som mest sannsynlig at hensikten ved salget i 1945 var å kompensere for tapet av skogstykket.

En etterfølgende omstendighet som gjør en slik forståelse av kontrakten naturlig, er videre det forhold at der fra den felles utmark på gnr. 3 Vaage i 1962 ble fraskjøtet en parsell til Else og Kåre Søvik. I det skjøtet som ligger til grunn for den vederlagsfrie overdragelse til Søviks, fremkommer der uttrykkelig at overdragerne anser seg som «eigarar av felles utmark». Skjøtet er for øvrig undertegnet av far til ankende part, Johannes Haldorsen Vaage.

Som et subsidiært grunnlag for den prinsipale påstand, har ankende part anført at tinglysningsloven §27 får anvendelse, slik at andre bruks eventuelle grunnrettigheter i det omstridte utmarksstykke har falt bort ved ekstinksjon. Denne anførselen var også gjort gjeldende for jordskifteretten, men førte ikke frem. Heller ikke lagmannsretten kan se at anførselen kan føre frem. Det grunnleggende krav til aktsom god tro hos erververen, kan ikke sees å være til stede. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til jordskifterettens begrunnelse, som lagmannsretten i det alt vesentlige kan slutte seg til.

Etter dette kan ankende parts prinsipale påstand ikke føre frem, og grunneiendomsretten til bnr. 14 ansees for å ligge i sameie mellom sakens parter.

Ankende part har videre på et atter subsidiært grunnlag anført at bnr. 1s eventuelle sameieandel i grunneiendomsretten til bnr. 14 ved kontrakten og den senere fradeling i 1945 og 1946, er overført til ankende part. Ankemotpartene har begjært denne anførselen avskåret under henvisning til reglene i tvistemålsloven §366, §367 og bestemmelsen i samme lovs §375.

Lagmannsretten finner at anførselen blir å avvise under henvisning til tvistemålsloven §367 og §375.

Anførselen er først brakt inn i saken under ankeforhandlingen, og må isolert sett betraktes som et nytt krav, og ingen innskrekning i den prinsipale påstand som hevdet av ankende part. Ankemotparten Haldor Emil Våge har heller ikke samtykket til en slik utvidelse av saken.

Begge parter har krevet seg tilkjent sakens omkostninger. Etter lagmannsrettens syn har anken vært forgjeves og saksomkostningsspørsmålet blir å løse med hjemmel i tvistemålsloven §180, første ledd. Noen grunn til å gjøre unntak fra lovens hovedregel er der ikke slik dette saksforholdet ligger an.

Advokat Ivar Winjum har på vegne av de ankemotpartene han representerer innlevert omkostningsoppgave som samlet beløper seg til kr 46.218,-. Salær til prosessfullmektigen utgjør kr 45.000,- -kronerførtifemtusen-, og det resterende er utgifter til kopiering og reiseutgifter for parter og vitner. Lagmannsretten finner at omkostningsoppgaven gjenspeiler nødvendige utgifter med saken, og oppgaven legges følgelig til grunn for lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet.

Når det gjelder jordskifterettens saksomkostningsavgjørelse, finner lagmannsretten at denne ikke bør bli stående uforandret. Under jordskifterettens behandling ble de nåværende ankemotparter representert av to advokater, til tross for at der reelt sett ikke var motstridende interesser mellom disse. Det er bare er de nødvendige kostnader med saken som kan kreves erstattet, jfr tvistemålsloven §176 første ledd. Lagmannsretten finner at ankende parts saksomkostningsansvar i relasjon til jordskifterettens behandling, skjønnsmessig bør fastsettes til kr 25.000,-.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Jordskifterettens dom, domslutningens pkt. 1, stadfestes.

2. Innen 2 -to- uker fra forkynning av denne dom tilpliktes Haldor J. Vaage å erstatte ankemotpartene Haldor Emil Våge, Odd L. Waage, Martha Karin Nymark, Didrik Kvittingen og Anne-Berit Lid Kvittingen saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett med et beløp stort kr 71 218,- -kronersyttientusentohundreogatten-.

Det ble deretter avsagt slik

Kjennelse:

De tidligere ankemotparter Engel Østvik, Bjørn Moe og Anne Elise Moe har henholdsvis ved et udatert brev og brev datert 19. februar 1999 gitt uttrykk for at de ikke lenger ønsker å være parter i saken. Dette syn har også Beate Røseth muntlig gitt uttrykk for under ankesakens innledning.

Sakens parter har på denne bakgrunn gitt uttrykk for at ankesaken for disse tidligere ankemotparters del kan heves.

Lagmannsretten finner at ankesaken, under henvisning til det foranstående, blir å heve for så vidt gjelder de tidligere ankemotparter Engel Østvik, Bjørn Moe, Anne Elise Moe og Beate Røseth, jfr tvistemålsloven §100.

Saksomkostninger er ikke krevet, og tilkjennes heller ikke.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Ankesak nr 99-00455 A heves for så vidt gjelder Engel Østvik, Bjørn Moe, Anne Elise Moe og Beate Røseth.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.