LG-1999-769
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-02-22 |
| Publisert: | LG-1999-00769 |
| Stikkord: | Skifte, Tilsidesettelse av skifteavtale |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnhordland herredsrett nr. 98-00149 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00769. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00607. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Rannveig Gramstad). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Helge Brunborg). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust, Kst. lagdommer Carl Petter Martinsen, Byfogd Svein Opdahl |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §65, Tvistemålsloven (1915) §180 |
B og A ble viet 16 07 1994, etter at de hadde bodd sammen noen tid før dette. Samlivet ble brutt 19 08 1997, og i etterkant av dette underskrev partene en «gul lapp», hvoretter «felles eie er delt mellom A og B» 01 10 1997. Senere overførte B sin ideelle andel av partenes boligeiendom på Stord til A ved skjøte datert 24 10 1997.
Partene ble formelt separert ved bevilling gitt av Fylkesmannen i Hordaland. Utgangspunktet for bevillingen var en separasjonssøknad, der det ikke er avkrysset under noen av alternativene under søknadsskjemaets punkt 5 om «Deling av ektefellenes samlede formue som er felleseie».
Det har oppstått tvist mellom partene mht om ektefelleskifte er gjennomført. B fremmet sak for Sunnhordland herredsrett, som avsa dom 17 02 1999 med slik domsslutning:
«1. Skifteavtalen mellom B og A settes ut av kraft.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
A har påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt i Bergen 18 02 2000. Partene og ett vitne møtte og ga forklaring. Dokumentasjon ble foretatt som avmerket i ankeutdraget. Saken står bevismessig i samme stilling som for herredsretten.
For herredsretten var det et spørsmål om det overhodet var inngått en bindende skifteavtale, samt - i bekreftende fall - om det var grunnlag for å sette den til side etter ekteskapsloven §65. For lagmannsretten er tvisten avgrenset til det siste spørsmål. At det er inngått en bindende avtale mellom partene om skifte av felleseiet, er således ikke lenger bestridt. For øvrig vises det til herredsrettens dom, samt til gjennomgangen i det følgende, når det gjelder saksforholdet.
Ankende part har for lagmannsretten anført i korthet at det etter praksis og teori skal mye til for å sette en skifteavtale til side. Det vises til at en slik avtale etter tidligere lovgivning ikke kunne settes ut av kraft med mindre den var «åpenbart ubillig». Selv om loven bruker et annet kriterium i dag («urimelig»), har det ikke vært tanken at det skulle være en rommeligere adgang til å sette skifteavtaler til side. At terskelen skal være høy, har sin bakgrunn i ønsket om å sikre forutberegnelighet og ro i slike forhold. Om den ene av partene er preget av samlivsbruddet når en skifteavtale inngås, er normalt. Dette forhold kan derfor ikke tillegges vekt, jf Rt-1967-682.
I dette tilfelle har begge parter innrettet seg som om avtalen var endelig: Ankende part har tatt hånd om eiendommen og betalt renter og avdrag, mens ankemotparten har nektet å ha noe med den å gjøre. Krav til tungtveiende grunner for å sette en skifteavtale til side må gjelde enda mer der det påberopes etterfølgende omstendigheter, som f eks at eiendommen er solgt med gevinst.
Det er intet som skulle tilsi at ankende part har opptrådt annerledes enn det man kan forvente av en part i en skiftesituasjon. Det understrekes her at det hadde gått noen tid siden samlivsbruddet og at ankemotparten hadde god tid til å vurdere hva som skulle skje med eiendommen.
Etter ekteskapsloven §65 må det foretas en helhetsvurdering. Ved denne vurdering må det ses hen til at eiendommen ikke hadde noen økonomisk verdi før boligen var gjort ferdig. Det vises fra praksis til Rt-1982-797 og Rt-1990-1106, samt til RG-1995-500 Frostating. Hva som gjenstod av arbeider da partene skilte lag, vet vi ikke. Og hvis eiendommen skal være med på skiftet, ville ankende part i alle fall ha krav på å få tilbake sin egenkapital. Det er derfor ikke sikkert at det ville vært noe å fordele selv om avtalen blir satt til side, og også dette må tillegges vekt.
Ved den nevnte helhetsvurdering må det også ses hen til at det bare var ankende part som kunne ta vare på eiendommen. Dersom eiendommen trekkes inn på skiftet, vil ankende part ikke ha mulighet for å løse ankemotparten ut. Også dette må tillegges vekt ved vurderingen etter §65.
Det er ikke riktig at de økonomiske følger av avtalen er urimelige. Ankemotparten har således ikke bare fraskrevet seg sine rettigheter, men også sine plikter. At hun fortsatt stod som formelt ansvarlig for lån på eiendommen, har sammenheng med at hun ikke ville medvirke slik at hun kunne fritas for sine plikter her. Ankende part påtok seg også omkostningene ved ferdigstillelse.
Det konkluderes etter ovenstående med at skifteavtalen fremtrer som fornuftig ut fra de forutsetninger som forelå på avtaletidspunktet. Den verdiøkning som foreligger, er en naturlig følge av at ankende part har gjort boligen ferdig. Særlig ferdigstillelsen av kjellerleiligheten må antas å ha hatt betydning her. Ankende part har ikke opptrådt illojalt, og prisutviklingen på eneboliger har ikke vært unormal. Ankemotparten har heller ikke tatt noe forbehold om å komme tilbake med krav om revisjon av avtalen. Ankende part legger etter dette ned følgende påstand:
1. Skifteavtalen mellom B og A legges til grunn ved skifteoppgjøret.
2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
Ankemotparten har for lagmannsretten i korthet anført at dersom skifteavtalen underkjennes etter ekteskapsloven §65, innebærer ikke dette noe annet enn at skifte må gjennomføres, og ankende part må i denne forbindelse kunne gjøre gjeldende sine eventuelle skjevdelingskrav. Det er et faktum at eiendommen ble solgt med et overskudd på ca kr 500.000. Det gjenstår et betydelig beløp her, selv om det korrigeres for et refusjonskrav pga mangelsinnsigelser fra den som senere har kjøpt eiendommen, samt for verdien av egeninnsats fra den ankende parts side.
Forholdene i nærværende sak er annerledes enn det som var tilfelle i RG-1995-500, der den part som krevde at skifteavtalen skulle settes til side, i alle fall hadde fått noe. Ankemotparten har i nærværende tilfelle ikke fått med seg noe av verdi, og skifteavtalen ble inngått kort tid etter samlivsbruddet og mens hun var «langt nede». Det er tale om et klassisk eksempel på tilfeller der skifteavtaler bør kunne settes til side etter ekteskapsloven §65, og det legges ned følgende påstand:
1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for såvel herredsrett som lagmannsrett.
Lagmannsretten bemerker at spørsmålet om det overhodet er inngått noen skifteavtale og hvordan den i tilfelle skal tolkes - som tidligere nevnt - ikke er tema for denne domstol. Det må imidlertid være riktig å foreta en helhetsvurdering av skifteavtalen, der omstendighetene rundt tilblivelsen også blir tillagt en viss vekt. At det er en slik helhetsvurdering som må foretas, er partene enige om, og dette synes å ha vært utgangspunktet også for herredsrettens avgjørelse.
Også lagmannsretten er kommet til at skifteavtalen må settes ut av kraft. Lagmannsretten tar her sitt utgangspunkt i at ankemotparten, slik hun har forklart, kom til ankende part 01 10 1997 for å få avklart hva hun kunne ta med seg etter at samlivet var brutt. Av innbo og løsøre var det lite å fordele, og det må ha all formodning for seg at hun, da hun undertegnet «den gule lapp» hvoretter felleseiet skulle være delt - slik hun selv har forklart - siktet bare til disse eiendeler.
Lagmannsretten legger ankemotpartens forklaring til grunn også når det gjelder omstendighetene rundt overskjøtingen av den ideelle andel av boligeiendommen 24 10 1997. Det faktiske forhold lagmannsretten finner å måtte basere seg på her, er derfor at ankemotparten kom med papirer vedrørende separasjon som hun ønsket ankende parts underskrift på, og at han ved denne anledning hadde med et skjøteformular som han fylte ut og som hun deretter underskrev.
I skjøteformularet er det tatt inn en formulering om at ankemotparten «avskriver seg herved alle forpliktelser og krav på [boligeiendommen] fra nå og i all tid». Videre skrev hun, etter det som er ført inn i skjøteformularet av ankende part under samme punkt, om avtaler som ikke skal tinglyses, under på at omsorgen for partenes to fellesbarn skulle være delt. Endelig skrev hun - er det inntatt under dette punkt - under på at det ikke skulle stilles krav om bidrag og at barnetrygden skulle deles mellom partene. Gjennom partsforklaringene er det klarlagt at ankende part fulgte opp den side av dette som gjaldt eiendommen ved å ta de nødvendige skritt for å få ankemotparten frigjort fra gjeldsansvaret, men at hun - når dette spørsmål dukket opp i januar måned - nektet å medvirke her. Etter det hun har forklart, inntok hun dette standpunkt fordi hun skjønte at den ordning det var lagt opp til, ville føre til urimelige resultater for henne.
Det er opplyst at boligeiendommen var belånt med kr 970.000 på skjæringstidspunktet i august 1997 og at den ble solgt for kr 1.470.000 i juli 1998. Mellom disse to tidspunkter var det utført en del arbeid for ferdigstilling, enten av ankende part personlig eller finansiert av ham. Det foreligger en verdi- og lånetakst etter befaring avholdt 27 03 1998. Her legges det til grunn at de arbeider og leveranser som er foretatt etter skjæringstidspunkter, kan beregnes til kr 83.550 med tillegg av mva. For øvrig er det opplyst at den som kjøpte eiendommen, er innrømmet prisavslag på kr 28.000.
For lagmannsretten står det som lite nærliggende å anta at forskjellen mellom den «verdi» som kan leses ut av lånebelastningen på skjæringstidspunktet og salgsverdien elleve måneder senere, kan forklares gjennom ferdigstilling og «normal» prisstigning. Slik lagmannsretten ser det, er det således all grunn til å anta at det forelå et ikke uvesentlig «overskudd» på eiendommen allerede på skjæringstidspunktet, som ankemotparten ville ha fått sin andel av dersom hun ikke hadde inngått på en skifteavtale som reelt sett ville holde eiendommen utenfor skifteoppgjøret.
Omstendighetene rundt tilblivelsen av avtalen fremtrer også som ganske spesielle: Det dreier seg om en avtale som i første omgang fremtrer gjennom underskrifter på en «gul lapp» med et tvetydig innhold, og som deretter «sementeres» gjennom et punkt i et skjøte som skal inneholde avtaler som ikke skal tinglyses og som - blant mye annet - også har med bestemmelser om daglig omsorg for felles barn. Etter lagmannsrettens oppfatning peker dette klart i retning av at ankemotparten ikke har forstått hva «avtalen» gikk ut på. Hun tok konsekvensen av dette ved å nekte å medvirke til videreføring av avtalen da hun ble klar over dette noen måneder senere.
Lagmannsretten er - som herredsretten - kommet til at skifteavtalen etter en totalvurdering vil virke urimelig i forhold til ankemotparten. Den må etter dette settes til side, slik hun har krevd.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste for så vidt gjelder punkt 1. Anken har vært forgjeves, og spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten må vurderes med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 første ledd, idet det ikke finnes grunn til å fravike den hovedregel som følger av denne bestemmelse. Fra prosessfullmektigen er det fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten for et samlet beløp av kr 14.902,40 for så vidt gjelder behandlingen for denne domstol. Av beløpet er kr 12.000 salær, kr 902 reise m.v. for prosessfullmektig og kr 2.000,40 tapt arbeidsfortjeneste og reiseutgifter for vitnet Håkon Nesbø. Oppgaven legges til grunn, og somkostningene for lagmannsretten settes til kr 14.902,40 i samsvar med dette.
Herredsrettens omkostningsavgjørelse finnes det ikke grunnlag for å endre.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B kr 14.902,40 - fjortentusennihundreogto 40/100 innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt.