LG-2000-1196

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-11-30
Publisert:	LG-2000-01196
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifterett 1998-00023 - Gulating lagmannsrett LG-2000-01196 A.
Parter:	Ankende part: Kristian Fredrik Myklebust (Prosessfullmektig: Advokat Stig Nybø, Florø). Ankemotpart: Jostein Solheim Olsen (Prosessfullmektig: Advokat Endre Grande, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Alf Bruland. Lagdommer Lars Frønsdal. Sorenskriver Gunnar Steintveit
Lovhenvisninger:	Tinglysingsloven (1935) §21, Tinglysingsloven (1935), Hevdslova (1966) §1, §2, Skylddelingsloven (1909) §14, §3, §8, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Saken gjelder tvist om eiendomsretten til et grunnareal på ca 0,6 dekar i Flora kommune.

I saken avsa Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifterett den 8. februar 2000 dom med slik domsslutning:

«Grensa mellom gnr. 26 bnr. 10 på nordsida og gnr. 26 bnr. 60 på sørsida går slik: Frå punkt 1212 som også er grensepunkt for gnr. 26 bnr. 76 og gnr. 26 bnr. 85, så i austleg leid 28,42 meter til punkt 1200 grensestein med vitne, vidare i same retning 15,49 meter til punkt 1217 og i same retning 4,29 meter til punkt 1211.»

Jordskifteretten fastsatte ankefristen til 2 måneder regnet fra dommens forkynnelse. Dommen er opplyst forkynt den 15. februar 2000. Kristian Fredrik Myklebust har i rett tid anket jordskifterettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Det er innenfor fastsatt frist gitt anketilsvar den 9. juni 2000.

Ankeforhandling ble holdt i Flora rådhus i Florø den 18. og 19. september 2001. Partene ga forklaringer og det ble hørt 5 vitner. Det ble foretatt befaring i området hvor tvistearealet ligger. De 3 første vitnene ble avhørt under befaringen, kfr. rettsboken. Domsskrivingen har trukket ut grunnet ferieavvikling og andre gjøremål hos et av rettens medlemmer.

Bakgrunnen for tvisten er at Myklebusts eiendom, gnr. 26 bnr. 60, i 1965 ble fradelt gnr. 26 bnr. 3, som tilhørte Johannes Havikbotn. Senere oppmåling har vist at noe av det arealet som etter skylskifteforretningen utgjør bnr. 60, ikke var en del av bnr. 3, men tilhørte gnr. 26 bnr. 10. Innehaver av denne eiendommen var på skyldskiftetidspunktet Johannes Havikbotns bror, Harald, men den er senere ervervet av Jostein Solheim Olsen.

For så vidt gjelder den historiske bakgrunn for saken vises forøvrig til jordskifterettens dom.

I tillegg er det naturlig å nevne at gnr. 26 bnr. 10 (heretter bnr. 10) ble utskilt fra gnr. 26 bnr. 3 (heretter bnr. 3) i 1931. Johannes Havikbotn overtok bnr. 3 fra sine foreldre i 1941. Bnr. 10 skal ha vært eiet av en tredje bror, Bjarne, men ble odelsløst av Johannes Havikbotn i 1946. Johannes Havikbotn solgte året etter denne eiendommen til Harald Havikbotn.

Det er videre opplyst at Harald Havikbotns sønn, Jarle født i 1950, overtok bnr. 3 etter onkelen da denne døde i 1967. Dette visstnok som et utslag av at Harald Havikbotn skulle arve broren som var ugift og barnløs. Harald Havikbotn døde i 1977. Om brødrene Johannes og Haralds ytre liv er ellers å bemerke at Johannes var gårdbruker og drev bnr. 3, mens Harald var bosatt i Florø og arbeidet der som gartner. Det er uenighet mellom partene med hensyn drift av bnr. 10 etter at Harald Harvikbotn kjøpte denne eiendommen.

Harald Havikbotn har også en stesønn, Sverre Seljeseth. Seljeseth fikk i januar 1970 skyldskiftet gnr. 26 bnr. 75 fra bnr. 10 og således fra stefarens eiendom. Gnr. 26 bnr. 75 ligger like nord for tvistearealet som igjen er den nordlige del av gnr. 26 bnr. 60 (heretter bnr. 60) slik denne eiendom ble skyldskiftet i 1965. Seljeseth møtte som vitne under hovedforhandlingen.

Det passer her å nevne at det går en tilførselsveg fra offentlig hovedveg i øst og mellom tvistearealet og gnr. 26 bnr. 75 (Seljeseth) frem til gnr. 26 bnr. 53. Denne siste eiendommen ble utskilt fra bnr. 10 i 1963. Den ligger vest for tvistearealet av bnr. 60, men med en liten parsell i mellom. Parsellen ble utskilt fra bnr. 10 ved skyldskifte i november 1969 og gitt gnr. 26 bnr. 76. Begge disse eiendommer (bnr. 53 og bnr. 76) eies av Trygve Strømmen som har kjøpt disse av Harald Havikbotn. Begge bruksnumre har sydgrense som faller sammen med grensen mellom bnr. 3 og bnr. 10 fra 1947. Som angitt har parsellen med bnr. 76 grense i øst mot tvistarealet av bnr. 60. Trygve Strømmen og hans ektefelle Lillian Furu ble avhørt som vitner under hovedforhandlingen. I øst grenser bnr. 60 herunder også tvistearealet mot offentlig hovedveg.

Av vesentlig betydning er å nevne at skyldskiftet av bnr. 60 i 1965 - naturlig nok - aldri ble grunnbokført på bnr.10 og dermed heller ikke tinglyst på denne eiendom, til tross for at grenseangivelsen i skyldskifteforretningen av 9. juli 1965 medfører at grenselinjen fra 1947 mellom bnr. 3 og bnr. 10 er overskredet.

Av faktiske forhold for øvrig er å nevne at Flora kommune i 1981 i forbindelse med fremføring av veg fra riksveg 5 til Havikbotn, tok kontakt med ankende part og inngikk avtale med ham vedr. forhold som berørte bnr. 60 i øst, herunder den delen som er tvistearealet.

Ankende part, Kristian Fredrik Myklebust, har sammenfatningsvis anført følgende:

Det innrømmes at feilene som ble gjort ved skyldskifteforretningen i 1965, gjør at forretningen i seg selv ikke kan danne grunnlag for godtroerverv.

Det foreligger imidlertid en bindende rettslig disposisjon fra Harald Havikbotn til fordel for Myklebust i det minste i form av aksept av dennes eiendomsrett, om enn ikke direkte overfor Myklebust. Både Johannes og Harald Havikbotn visste hvor grensen ble trukket i forbindelse med utskiftningen på Haviken som ble avsluttet 5. juli 1947. Det er uansett nok at Harald Harvikbotn en gang i tiden 1965 til 1970, altså før salget til Solheim Olsen, har gitt sin tilslutning til at tvisteområdet skulle være Myklebusts. Som bevis for at Harald Havikbotn allerede før 1965 har ønsket eller sett seg forpliktet til å overdra det aktuelle området på sin grunn til Myklebust, er særlig vist til prov fra Brynjulf Osland. Som bevis for at Harald Havikbotn etter 1965 har ansett tvisteområdet for tilhørende Myklebust, er særlig vist til provene fra de øvrige vitner ført fra den ankende part. Retten kommer inn på disse prov.

Det er også vist til strukturen i de utskillinger fra bnr. 10 som har skjedd etter 1965, men før overdragelsen til Solheim Olsen. Det gjelder bnr. 74, 75 og 76. Disse omkranser tvistearealet av bnr. 60 i nord og vest. Likeså er vist til framføring av veg til disse brukene og gnr. 26 bnr. 53. Det som her har skjedd taler for at Harald Havikbotn var seg bevist å ha overdratt tvisteområdet til Myklebust.

Når det gjelder tyngden i det beviskrav som kan stilles for at Harald Havikbotn var bundet til å respektere eiendomsrett for Myklebust til tvistearealet, må det holde med alminnelig sannsynlighetsovervekt. I motsetning til hva som gjaldt i tilfellet inntatt i Rt-1985-1265 (1269), dreier nærværende sak seg om relativt små verdier og dessuten om tilslutning til brorens avtale med Myklebust.

Subsidiært er anført at den ankende har vunnet rett til tvistarealet gjennom hevd. Det foreligger åpenbart erverv i god tro fra Myklebusts side. Eiendommen, herunder tvistearealet, er riktignok ikke bebygd. Den har imidlertid i hevdstiden vært brukt i form av hogst. Myklebust har betalt kommunale avgifter for hele tomten inklusiv tvistearealet. Han er av det offentlige avtalerettslig oppfattet som eier i anledning et offentlig veganlegg som berørte en liten del av tvistearealet. I strøket har han hele tiden vært oppfattet som eier av hele tomten inklusiv tvistearealet. Eierne av bnr. 10 har vist passivitet. Harald Havikbotn har dessuten godtatt Myklebust som eier eller i det minste kjent til at Myklebust i god tro holdt seg for å være eier av bnr. 60 inklusiv tvistearealet. Solheim Olsen har vist passivitet fra han kjøpte eiendommen i 1970 frem han ble kjent med resultatet av grensgangsforretningen av 1994. At han skulle være eier av tvisteområdet kom helt overraskende på ham. Under hovedforhandlingen innrømmet han at eiendomsretten som ble synlig ut fra grensegangoppgangen i 1994, var å sammenligne med en lottogevinst. Han må før 1994 ha kjent til tvisteområdet men ikke slik at han holdt det for å være sitt. I en slik situasjon kan det ikke settes særlig store krav til synlig rådighetsutøvelse fra Myklebusts side. Det er vist til avgjørelse i Rt-1970-1389.

Ankende part som i det vesentlige har opprettholdt sine anførsler for jordskifteretten, har nedlagt slik påstand:

1. Grensene for gnr. 26 bnr. 60 i Flora kommune følger av skyldskifte av 09.07.1965, således at grensen mot nord for gnr. 26 bnr. 60 skal gå fra kors i jordfast stein i skråningen ned for vegen fram til bnr. 53 i nordvestre hjørne av gnr. 26 bnr. 60 og langs vegen til Havikbotnvegen slik som inntegnet på målebrevkart av 03.07.94.

2. Kristian Fredrik Myklebust tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.

Ankemotparten, Jostein Solheim Olsen, har sammenfatningsvis anført:

Det er Solheim Olsens situasjon det er riktig å belyse. Harald Havikbotn er ikke part i saken. Solheim Olsen har vært i god tro og han er heller intet å bebreide. I skjøtet han mottok på bnr. 10 og som er dagbokført den 18.06.1970, presiseres at eiendommen omfatter området tillagt ved utskiftningen i 1947. Intet er nevnt om bnr. 60. Derimot er nevnt en tomt utskilt til Sverre Seljeseth (Harald Havikbotns stesønn ). Dette ble selvsagt respektert. Skjøtet betyr at Harald Havikbotn eier og selger alt minus det skjøtet omtaler.

Etter eiendomservervelsen fikk Solheim Olsen straks pågang fra Trygve Strømmen (eier av gnr. 26 bnr. 53). Han hevdet at han av Harald Havikbotn hadde fått seg overdratt skyldskiftet tomt, gnr. 26 bnr. 76. Også dette respekterte Solheim Olsen og utstedte skjøte til Strømmen. Det ses nå at Harald Havikbotn ikke var til stede ved skyldskiftet av nevnte tomt, slik at skyldskiftet er ulovlig.

Skyldskiftet i 1965 til utskilling av bnr. 60 er definitivt ikke lovlig. Harald Havikbotn var ikke trukket inn som part og var heller ikke varslet som granne. Han var heller ikke til stede uten varsel. Bestemmelsene i lov om skylddeling §3, §8 og §14 er overtrådt. Det var åpenbart at det bare skulle skyldskiftes fra bnr. 3. Dette var også oppfatningen til vitnet Brynjulf Osland (eier av gnr. 26, bnr. 56 som ligger syd for bnr. 60) som var til stede under skyldskifteforretningen. Derfor ble heller ikke skyldskiftet anført på grunnboksbladet for bnr. 10. God tro hos Myklebust reparerer ikke for manglene slik at skyldskiftet av den grunn likevel er gyldig. Det er vist til dom inntatt i RG-1969-21.

Heller ikke et eventuelt underliggende eller etterfølgende samtykke fra Harald Havikbotn reparerer på det viset at skyldskiftet blir gyldig og rettslig bindende for Solheim Olsen. Det er vist til tinglysningslovens regeler om dette. Ut fra grunnbokens troverdighet i forhold til bnr. 10 er saken egentlig avgjort. Det omtvistede areal er og blir en del av bnr. 10 slik grunnboken viser.

Solheim Olsen er ikke bundet av noen avtale som ikke er meldt ham på noe vis.

Det foreligger uansett ikke tilstrekkelig bevis for at Harald Havikbotn har villet overdra eller har samtykket i overdragelse av tvisteområdet til Myklebust. Teksten i det skjøte Harald Havikbotn utstedte til Solheim Olsen tyder tvert imot, - nemlig at han ikke har solgt til noen ikke oppgitt person. Det kreves sterke bevis for å fastslå at avtale om overdragelse av fast eiendom foreligger hvis intet er skriftlig. Det vises til avgjørelser i Rt-1955-719 og Rt-1985-1265. Det vises også til premissene i jordskifterettens dom. Disse er treffende.

Når det gjelder hevdspåstanden, anføres at passivitet hos Solheim Olsen ikke kan vektlegges mye. Det vises til Falkangers Tingsrett 5. utg. s. 280. Hugging av trær er dessuten for beskjeden bruk, til at det tilfredstiller brukskravet for hevd. Verken avtalen med kommunen om frafallelse av grunn til veg eller betaling av kommunale avgifter, gir notoritet. Slikt står ikke i avisen.

For hevd er muligens kravet om god tro hos Myklebust oppfylt. Det foreligger imidlertid ikke rådighetsutøvelse på slik måte at det ga grunn for å gripe inn fra Solheim Olsen. Her vises til jordskifterettens avgjørelse. Det vises også til Falkangers Tingsrett 5. utg. s. 291 og særlig s. 293.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

1. Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifteretts dom av 8. februar 2000 stadfestes.

2. Jostein Solheim Olsen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten, samt at Kristian Fredrik Myklebust tilpliktes å dekke samtlige jordskiftekostnader.

Lagmannsretten skal bemerke:

Det legges til grunn at begge parter har vært i god tro ved sine respektive eiendomserverv. Det legges også til grunn at ingen av dem har opptrådt uaktsomt. For Myklebust innebærer dette at han ikke bebreides de feil som skjedde i forbindelse med skyldskiftet av bnr. 60 i 1965. Heller ikke at han den gang forholdt seg utelukkende til Johannes Havikbotn som antatt eier av hele den tomt som ble bnr. 60 og som inkluderer den delen som nå er tvistearealet.

Videre legges til grunn at Myklebust fra han fikk skjøte på bnr. 60 slik dette bruksnummer ble skyldskiftet i 1965, rent faktisk har kjent tomten og temmelig nøyaktig hvor grensene går mot naboeiendommer og veger. Samlet legges til grunn at Myklebust har vært i god tro med hensyn til lovligheten både av sitt eiendomserverv og sin eiendomsrett til tvistearealet fra 1965 til 1994.

For Solheim Olsen legger lagmannsretten til grunn at han var relativt godt kjent i Haviken og at han rent faktisk visste av den eiendom han i 1970 kjøpte av Harald Havikbotn. I motsetning til hva som gjaldt for Myklebust, visste han naturlig nok ikke av eiendommens faktiske grenser på det viset at han uten videre kunne gå dem opp i terrenget. Lagmannsretten holder det for sikkert at han visste av tomten som omfattet det areal som er blitt sakens tvistegjenstand, men at han ikke holdt denne tomten eller deler av den for tilliggende sin eiendom før etter grenseoppgangen i 1994.

Lagmannsretten legger videre til grunn at Harald Havikbotn på et tidspunkt før salget av bnr. 10 til Solheim Olsen i 1970, mest sannsynlig også før Johannes Havikbotn døde i 1967, i det minste har godtatt skyldskiftet fra 1965 og overdragelsen av tvistearealet til Myklebust. Retten har i denne sammenheng særlig bygget på vitneprovene som ble avgitt under hovedforhandlingen samt helhetlige betraktninger knyttet til selve tomten som tvistearealet er en del av.

Samtlige nabovitner har fortalt om et usedvanlig godt forhold mellom brødrene Johannes og Harald Havikbotn. De var som ett. Det ses helt bort fra at Johannes har villet lure sin bror. Lagmannsretten legger til grunn at Johannes Havikbotn under skyldskiftet i 1965 har holdt seg som eier av hele den tomt som ble skyldskiftet som bnr. 60. Dette passer med vitneprovet fra Brynjulf Osland som var til stede under skyldskiftet i 1965. I følge ham var ingen i tvil om at det ble skyldskiftet fra bnr. 3, altså eiendommen til Johannes Havikbotn. Det skal ha blitt opplyst at Harald Havikbotn ikke kunne møte fordi han var på jobb i Florø. Dette faller rimelig hvis han var innkalt som nabo. Før skyldskiftet i 1965 hadde vitnet Osland selv vært interessert i den tomten Myklebust fikk overta. I samtale med brødrene Havikbotn forsto han dem slik at tomten var lovet til Myklebust og at de ønsket at han skulle ha den fordi han var sønn til slakteren i Florø. Etter skyldskiftet i 1965 har Osland som eier gnr. 26 bnr. 56 sør for bnr. 60, hele tiden holdt Myklebust som eier av hele bnr. 60. Han mener dette har vært den alminnelige oppfatning i strøket.

Vitnet Seljeseth fikk mens begge brødrene levde og dermed senest i 1967, høre at Myklebust hadde fått kjøpe tomt. Han husket ikke hvem av brødrene som fortalte dette. Seljeseth sa at da måtte også han få tomt på «deira» eiendom. Han fikk da kjøpe av stefaren. Han ville helst hatt tomten sør for den det ble, men fikk vite at nettopp den var solgt til Myklebust. Dette ble direkte sagt av stefaren, Harald Havikbotn.

Vitnet Strømmen fikk utskilt parsellen med gnr. 26 bnr. 76 fra bnr. 10 ved skyldskifte den 8. november 1969. Til grunn for skyldskiftet av denne parsellen som i øst grenser mot tvistearealet, lå ifølge Strømmen et tilbud på parsellen fra Harald Havikbotn. Ifølge Strømmen og også Lillian Furu som overhørte deler av samtalen, var tilbudet på «denne snippen» som Harald Havikbotn uttrykte det, ment som betaling for at Strømmen hadde opparbeidet tilførselsveg som både Seljeseth og eier av gnr. 26 bnr. 74 nøt godt av. Ifølge Strømmen var Harald Havikbotn bevisst at tvistearealet var solgt til Myklebust.

Både Seljeseth og Strømmen mente at det var slik at man i strøket holdt Myklebust for å være eier av tomten med tvistearealet.

Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke grunnlag for gå å nærmere inn på tinglysningslovens regler idet Myklebust ikke kan vinne rett etter disse reglene. Spørsmålet blir således om han anses for å ha hevdet rett til det omtvistede arealet. Det ligger i hevdsintituttets natur at det ikke har sitt grunnlag i tinglysning, hvilket er uttrykt i tinglysningslovens §21 annet ledd.

Hevdslovens §2 bestemmer at den som har en ting som sin eigen i 20 år i sammenheng, hevder eiendomsrett. Etter lovens §1 omfatter «ting» også fast eiendom. Loven må forstås slik at den stiller opp 2 absolutte krav og 1 relativt krav. Det første absolutte krav kan i nærværende sak uttrykkes slik at Myklebust aldri må ha hatt i tankene at det heftet rettslige mangler ved ervervet av hele tomten som ble bnr. 60 inklusiv tvistearealet. Det andre absolutte krav vil i denne saken være at dette har vært situasjonen for Myklebust i mer enn 20 år sammenhengende, mellom de aktuelle datoer i henholdsvis 1965 og 1994. Det relative kravet er at eiendommen av hevderen har vært nyttet/brukt på slik måte at den egentlig berettigede etter loven har kunnet oppfatte hva som var i ferd med å skje. Lagmannsretten ser det slik at det relative kravet vil stille seg forskjellig alt ut fra tilfellets konkrete art. Som eksempel vises til tilfellet omhandlet i Rt-1970-1398.

Lagmannsretten legger til grunn som utvilsomt at de 2 absolutte krav er oppfylt i denne saken.

Det er samtidig på det rene at den synlige bruk av eiendommen sett i vanlig forstand, har vært sparsom. Rent faktisk bruk av tvistearealet har begrenset seg til vedhogst som er utført av vitnet Seljeseth etter tillatelse fra Myklebust. Ut over det har eiendommen ligget der til eventuell bebyggelse for det tilfelle at Myklebust skulle vende tilbake til Flora.

Lagmannsretten ser det slik at bnr. 60 slik den ble skyldskiftet i 1965 fremstår som en enhet - en byggetomt - i et ellers bebygget område. Tomtens enhet gir seg særlig ved at den ovenfor omtalte tilførselseveg, går i en bue om den delen av tomten som er tvistarealet. Tomten påkaller seg oppmerksomhet ved at den som den klart mest interessante i strøket sett fra en estetisk synsvinkel, likevel ligger igjen ubebygd. Den gir på et vis uttrykk for å være eiet av noen som av ukjente årsaker ikke fører opp noen bolig på den. Solheim Olsen har heller ikke fått henvendelser om kjøp av eiendommen.

Slik Solheim Olsens forhold har vært til tvistearealet - om man ser det slik at han faktisk har merket seg området eller ikke har det - er det naturlig å legge til grunn at utstrakt og/eller i det hele tatt synlig bruk av arealet ikke hadde fremkalt reaksjoner hos ham. Det gjelder om han hadde lagt merke til bruken eller ikke. I en slik situasjon ser lagmannsretten det riktig å se brukskravet også i lys av hva som har vært omgivelsenes oppfatning av eierforholdet til arealet. Om dette vises til rettens bevisgjennomgang ovenfor. For lagmannsretten er det i denne sammenheng også et moment at den ser det slik at Myklebust i all fall over noen tid, har eiet tvistearealet i forhold til Harald Havikbotn. Endelig legges vekt på at han i forhold til offentlige som enhver eiendomsbesitter vil måtte ha et forhold til, i hele perioden fra 1965 til 1994 har betalt offentlige avgifter knyttet til tomt og tvisteareal. Han er av det offentlige trukket inn som part ved offentlig vegutbygging hvor nettopp tvistearelet ble berørt. Det er dermed på det rene at den rådighetsutøvelse som vært nødvendig i forhold til tvistearealet, har vært utøvd av Myklebust. Ut over det har han sett seg å ha alle lovlige eierbeføyelser, - og faktisk også hatt det. Slik har dette også vært sett av de personer som har hatt fysisk nærhet til eiendommen.

Lagmannsretten har ovenfor forklart Solheim Olsens passivitet. Selv om det ikke direkte er ham noe å bebreide, styrkes hevdspåstanden ved at han over en periode på 24 år ikke gjorde noe for i det minste selv å få alminnelig oversikt over eiendomsgrensene til egen eiendom. Spesielt gjelder dette i forhold det området hvor tvistearealet ligger og hvor det tross alt skjedde noe da han kjøpte bnr. 10, kfr. Seljeseth og Strømmen ovenfor.

Selv om bruken har vært sparsom, har Myklebust hatt all den bruk som har vært naturlig på en byggetomt som innehaveren av en eller annen grunn har unnlatt - eller utsatt - å ta i bruk etter sitt formål, og det har ikke funnet sted konkurrerende bruk. Heller ikke har andre pretendert å være eiere før grensen ble oppgått og klarlagt i 1994. Etter omstendighetene finner lagmannsretten at bruken, selv om den ikke har hatt et stort omfang, i et så særegent tilfelle som dette må være tilstrekkelig til at Myklebust har ervervet eiendomsrett ved hevd.

Lagmannsretten tar etter dette anken til følge. Det er påstått saksomkostninger. Anken har ført frem og plikten for ankemotparten til å betale saksomkostninger følger av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Lagmannsretten har kommet til at det i dette tilfelle er grunnlag for å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd, idet saken var så tvilsom at det var grunn for den tapende part å la den komme for retten. Partene bærer derfor sine egne omkostninger for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Grensene for gnr. 26 bnr. 60 i Flora kommune følger av skyldskifte av 09.07.1965, således at grensen mot nord for gnr. 26 bnr. 60 skal gå fra kors i jordfast stein i skråningen ned for vegen fram til bnr. 53 i nordvestre hjørne av gnr. 26 bnr. 60 og langs vegen til Havikbotnvegen slik som inntegnet på målebrevkart av 03.07.94.

2. Partene bærer sin egne omkostninger for lagmannsretten.